5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Klimaendringer er trolig den største miljøtrusselen verden står overfor og vil i seg selv ha direkte konsekvenser for norsk økonomi. Virkningene av klimaendringene vil være knyttet til økninger i temperatur og havnivå og endringer i nedbørsmønstre. Disse konsekvensene blir størst dersom Norge og andre land ikke begrenser utslippene. Regionale og lokale virkninger av klimaendringer er usikre og er til dels beskrevet kvalitativt i St.meld. nr. 54 (2000-2001) om Norsk klimapolitikk (Klimameldingen). Regionale og lokale virkninger av klimaendringer vil også kunne ha langsiktige samfunnsmessige virkninger på blant annet bosettingsmønster. De kan blant annet gi større naturskader på infrastruktur, bygninger og annen eiendom, og dette vil reflekteres i eksempelvis forsikringsutbetalinger og tilsvarende premier.

Norsk økonomi vil imidlertid først og fremst kunne påvirkes av klimaendringer som ringvirkninger av de forandringer som kan komme i andre land hvor næringsgrunnlag, infrastruktur og livsvilkår er mer sårbare. Klimaendringer vil også kunne ha indirekte innvirkning på norsk økonomi, særlig gjennom økt knapphet på vann og naturressurser i mer sårbare geografiske regioner i verden. Dette kan skape økt spenning og lokale konflikter, som i neste omgang vil kunne påvirke internasjonale handels- og migrasjonsmønstre.

Kyotoprotokollen er et viktig steg for å dempe slike økonomiske og sosiale virkninger, men den er langt fra tilstrekkelig til å hindre at de vil kunne finne sted. Sammen med Klimakonvensjonen danner protokollen et rammeverk for videre utvikling av forpliktelser.

Gjennomføring av forpliktelsene under Kyotoprotokollen vil ha en rekke konsekvenser av økonomisk og administrativ art. Av størst økonomisk betydning er gjennomføringen av utslippsforpliktelsen, hvor konsekvensene er knyttet til valg av virkemidler og tiltak. Slike konsekvenser er også beskrevet i Klimameldingen.

5.1 Innledning - samfunnsøkonomiske konsekvenser av utslippsforpliktelsen for 2008-2012

Gjennomføringen av Kyotoprotokollen vil påvirke norsk økonomi dels ved at Norge påtar seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, og dels ved at verdien av Norges netto energieksport vil kunne reduseres. Gjennomføring av Kyotoprotokollen vil imidlertid trolig først og fremst ramme bruken av kull, som har størst karboninnhold per energienhet og i tillegg ikke er så sterkt skattlagt. Det vil også kunne redusere produsentprisen for olje. Virkningen på produsentpris og forbruk av gass, som er det reneste fossile brenslet og på sikt vil kunne bety mest for norsk økonomi, er mer usikker. Verdien av vår vannkraft og våre andre fornybare energikilder vil imidlertid kunne øke. Kostnader i form av tapte petroleumsinntekter som følge av en eventuell reduksjon i etterspørselen etter olje og naturgass, og endringer i verdien på andre energikilder, som følge av at andre land gjennomfører protokollen, vil være uavhengige av hvordan Norge oppfyller sin forpliktelse.

Tiltaks- og omstillingskostnader i Norge og finansielle kostnader ved bruk av Kyoto-mekanismene vil bero på hvordan Norge velger å oppfylle sin forpliktelse under Kyotoprotokollen, og hvor store utslippsreduksjoner virkemidlene viser seg å gi i Norge. Dette gjelder også dagens virkemidler og virkemidler som settes iverk før 2008. Aktuelle virkemidler og tiltak er blant annet beskrevet i Klimameldingen.

Finansdepartementet har i samarbeid med blant andre SFT gjort en rekke studier av mulige kostnader for Norge ved å gjennomføre Kyotoprotokollen. Disse er basert på økonomiske modeller som først og fremst er egnet til å beskrive hvordan aktørene i økonomien reagerer når de blir stilt overfor en pris på utslippene av klimagasser; enten dette gjøres gjennom et kvotesystem eller en avgift, og de tilhørende makroøkonomiske virkninger. Slike studier av mulige kostnader for Norge ved gjennomføring av Kyotoprotokollen er tidligere beskrevet blant annet i St.meld. nr. 29 (1997-98), Norges oppfølging av Kyotoprotokollen (Kyotomeldingen), i Kvoteutvalgets rapport (NOU 2000:1, Et kvotesystem for klimagasser) og i Klimameldingen. Klimameldingen gir en samlet framstilling av tidligere analyser. I dette kapitlet presenteres resultater fra oppdaterte utslippsframskrivinger fra Finansdepartementet og analyser av makroøkonomiske konsekvenser av at Norge gjennomfører sine utslippsforpliktelser under protokollen.

På den sjuende Partskonferansen under konvensjonen ble det oppnådd enighet om regler og retningslinjer for gjennomføring av Kyotoprotokollen som vil ha føringer på kostnadene ved å oppfylle utslippsforpliktelsene. I tillegg vil det at USA har trukket seg fra det videre samarbeidet under protokollen ha konsekvenser, ikke bare for den miljømessige effekten av protokollen, men også for kostnadene for øvrige parter ved å oppfylle sine utslippsforpliktelser.

Kostnadene for Norge knyttet til overholdelse av Norges utslippsforpliktelse består dels i kostnader ved tiltak for å redusere utslippene nasjonalt, dels i betalingen for netto kjøp av kvoter fra utlandet gjennom internasjonal kvotehandel og prosjektbasert samarbeid. På lang sikt kan en øvre grense for den årlige kostnaden for Norge illustreres ved den internasjonale kvoteprisen multiplisert med den reduksjon i utslipp som er nødvendig for å oppfylle forpliktelsen. Denne kostnaden vil reduseres ved å gjennomføre tiltak i Norge med lavere marginalkostnad enn kvoteprisen. I en overgangsfase må det i tillegg regnes med omstillingskostnader, blant annet som følge av at tilpasningen til nasjonale tiltak midlertidig kan resultere i ledige ressurser i økonomien. Finansdepartementet har utarbeidet oppdaterte beregninger som belyser slike omstillingskostnader ved hjelp av den makroøkonomiske modellen MODAG. Det understrekes at anslagene for størrelsen og varigheten på omstillingskostnadene er usikre, og i særlig grad kan avhenge av den generelle situasjonen i arbeidsmarkedet etter at tiltakene iverksettes.

Kostnadene knyttet til omstilling vil være av begrenset varighet. På lengre sikt vil rimelig velfungerende markeder bidra til at ressursene utnyttes der de kaster mest av seg. Omstillingskostnadene kan begrenses dersom de mest berørte næringene har kjennskap til og kan tilpasse seg til framtidige rammebetingelser i god tid før de iverksettes. Utformingen av et nasjonalt kvotesystem kan også ha betydning for kostnadene ved å oppfylle Kyotoprotokollen. Blant annet kan omfanget av systemet og spørsmålet om tildeling av kvoter vederlagsfritt være vesentlig i denne sammenheng. I Finansdepartementets analyser er det beregningsteknisk lagt til grunn at kvotesystemet dekker alle utslippskilder, og at kvotene kan omsettes til en pris som er lik for alle. Konsekvenser av vederlagsfri tildeling, som blant annet er foreslått i Klimameldingen, ble diskutert av Kvoteutvalget og kommentert i høringsprosessen til utvalgets rapport. Dette er redegjort for i Klimameldingen, og det foreligger ikke ny informasjon i forhold til de vurderinger som ble gjort der.

5.2 Faktorer som innvirker på internasjonal kvotepris og internasjonale energipriser

Virkninger på kvoteprisen

Klimameldingen refererte anslag på kvotepriser i et intervall på 50-400 kroner/tonn CO₂. I de makroøkonomiske analysene ble det i denne meldingen som en teknisk forutsetning lagt til grunn en kvotepris på 125 kroner/tonn CO₂.

Følgende hendelser i 2001 har vært særlig viktige for vurderingene av nivået på kvoteprisen under Kyotoprotokollen:

• USA har trukket seg fra det videre samarbeidet under Kyotoprotokollen. USA, som står for mer enn en tredel av industrilandenes utslipp av klimagasser, skulle ha redusert sine utslipp med 7 prosent sammenlignet med 1990. Utslippene viser en sterk vekst i USA. Dette trekker i retning av at USA kunne ha blitt en stor kjøper av kvoter under protokollen.

• Det ble oppnådd enighet i Bonn og Marrakesh om regelverket for gjennomføring av protokollen.

  • Reglene gir ikke begrensninger på kjøp av kvoter gjennom Kyoto-mekanismene, men løpende overføringer av kvoter er begrenset ved at det stilles krav til at alle land skal holde en nasjonal kvotereserve på 90 prosent av tildelt utslippsmengde eller 5 ganger siste godkjente utslippsregnskap.

  • Salg av kvoter krever at utslippsregnskapet har høy kvalitet, og overføring av kvoter kan ikke finne sted før dette er godkjent (i praksis tidligst i 2004/2005).

  • Bruk av kreditter fra prosjektaktiviteter under Den grønne utviklingsmekanismen rettet mot opptak av klimagasser er meget sterkt begrenset både med hensyn til type aktiviteter og volum (fem ganger en prosent av partens 1990-utslipp).

  • Industrilandene ble gitt adgang til å regne inn bidrag fra generell skogforvaltning som for de fleste industriland svarer til inntil om lag 3 prosent av utslippene i 1990, og kan i tillegg inkludere netto klimagassopptak som følge av nyetablering av vegetasjon og aktiviteter på dyrket mark og beitemark.

Usikkerheten om nivået på en internasjonal kvotepris under Kyotoprotokollen og protokollens virkninger på internasjonale energipriser er meget store og har ikke blitt vesentlig mindre med de utviklingstrekk som er beskrevet over.

Fremover vil følgende faktorer være særlig viktig for prisutviklingen:

• Hvor omfattende og strenge forpliktelsene blir etter 2012 (ettersom kvotene under Kyotoprotokollen kan spares til neste forpliktelsesperiode).

• På hvilket tidspunkt Russland og Ukraina (og andre østeuropeiske land) vil oppfylle de tekniske kriteriene for å delta i bruk av Kyoto-mekanismene, og hvorvidt de da vil ønske å legge store volum kvoter ut på markedet. Alternativet for disse landene vil være å spare kvotene.

• Kostnader og volum på prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen, der det er lite relevant erfaring.

• Økonomisk utvikling og evne til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i industrilandene, og reelle kostnader ved dette.

• Eventuelle teknologisprang som reduserer kostnadene ved utslippsreduksjoner.

Det er gjort en rekke analyser av hva prisen kan bli under ulike forutsetninger, men foreløpig er det ikke publisert så mange studier som tar hensyn til at USA har trukket seg fra protokollen. Beregninger gjort på en modell utviklet ved CICERO gir en kvotepris på 40 kroner/tonn CO₂ dersom alle industrilandene med forpliktelser unntatt USA deltar i helt fri kvotehandel, alle kvotene blir brukt og det ikke blir kreditert utslippskreditter fra noen prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen.

I dagens situasjon er det vanskelig å si hva volumet på godkjente utslippskreditter fra prosjektaktiviteter i utviklingsland vil bli, gitt usikkerheten knyttet til kostnadene på slike prosjektaktiviteter. Hvis kreditter fra Den grønne utviklingsmekanismen blir konkurransedyktige i markedet, vil imidlertid dette kunne trekke kvoteprisen nedover.

Dessuten er det i beregningen lagt til grunn relativt sterk utslippsvekst i Russland og Ukraina. Svakere vekst i utslippene fra disse landene vil trekke i retning av lavere kvotepris. Dersom det forutsettes at Russland og Ukraina ikke deltar i bruken av Kyoto-mekanismene, stiger likevektsprisen til 115 kroner/tonn CO₂ i disse beregningene.

Det er også gjort en rekke andre vurderinger av mulig kvotepris. Eksempelvis anslår det norske analyseselskapet Point Carbon at prisen for 2008-2012 med 50 prosent sannsynlighet vil ligge mellom 36 og 126 kroner med et beste estimat på 90-100 kroner.

Det finnes allerede i dag avtaler om omsetning av «kvoter» som også vil kunne få gyldighet for første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, blant annet innenfor rammen av Verdensbankens Karbonfond, det nederlandske ERUPT-programmet og den bilaterale avtalen mellom Norge og Romania. Prisene på disse kvotene varierer. Flere av disse avtalene har lave priser. Dette gjelder eksempelvis Romania-avtalen, hvor Norge vil kunne få godskrevet kreditter for 30 kroner/tonn CO₂. Volumene i disse avtalene er imidlertid små, og det bør understrekes at de avtaler knyttet til omsetning av kvoter som har funnet sted til nå i hovedsak har vært unngått før møtet i Marrakesh og i situasjoner med betydelig usikkerhet omkring regelverk for Kyoto-mekanismene og protokollens ikrafttredelse. Prisen kan gå opp når protokollen trer i kraft, fordi en da vil være sikrere på at kvotene vil kunne brukes i forhold til utslippsforpliktelsene. I en tidlig fase vil også transaksjonskostnadene være høye. Disse forventes å bli redusert etterhvert. Økt erfaring med å gjennomføre prosjekter kan også redusere kostnadene på sikt.

Kvotemarkedet under Kyotoprotokollen er et politisk skapt marked. Det er ennå i en meget tidlig fase, selv om en rekke aktører for flere år siden startet med å posisjonere seg. Markedets funksjonsmåte og utvikling vil bli påvirket av en rekke tidkrevende politiske beslutninger i de deltakende landene. Dette gjelder eksempelvis etablering av incentiver gjennom virkemidler som nasjonale kvotesystemer i en del industriland. Det vil også gjelde beslutninger i utviklingslandene om hvorvidt de ønsker å delta i Den grønne utviklingsmekanismen, og etablering av de institusjoner som vil være nødvendige for at de skal kunne gjøre dette. Også i industriland som er potensielle nettoselgere vil beslutningene om hvorvidt og hvordan de skal delta i kvotehandelen kunne være kompliserte. Dette gjelder både teknisk, der dagens utslippsregnskaper ofte må forbedres vesentlig, og politisk, hvor det må lages institusjonelle ordninger som er i stand til å håndtere potensielt store kapitalstrømmer. Land som har fått tildelt flere kvoter (større «tildelt utslippsmengde») enn de regner med å få bruk for i første forpliktelsesperiode, vil også kunne spare disse til eventuelle nye forpliktelsesperioder etter 2012 i stedet for å selge. Usikkerhet knyttet til forhandlingene om nye forpliktelser gjør at det vil være vanskelig å vite om, og eventuelt i hvilket omfang, muligheten til å spare kvoter vil bli benyttet.

Noen forutsetninger i Finansdepartementets beregninger

I de makroøkonomiske analysene utført av Finansdepartementet tas det ikke stilling til hva som vil være den mest sannsynlige kvoteprisen i første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen. Det har imidlertid vært nødvendig å gjøre noen forutsetninger. I Klimameldingen ble det beregningsteknisk lagt til grunn en kvotepris på 125 kroner. Utviklingen det siste året, særlig det at USA har trukket seg fra protokollen, trekker i retning av å legge til grunn en noe lavere pris. Den store usikkerheten om hva kvoteprisen vil kunne bli i første forpliktelsesperiode taler imidlertid for å belyse konsekvenser av alternative kvotepriser. I tillegg til de beregninger som tidligere har vært gjort, har Finansdepartementet derfor vurdert konsekvenser av internasjonale kvotepriser på hhv. 50 og 150 2001-kroner/tonn CO₂.

Virkninger på energiprisene

I regjeringens offisielle anslag for råoljeprisens utvikling er det lagt til grunn at det gjennomføres klimatiltak globalt. Dette ved at en har lagt til grunn lavere etterspørsel etter olje enn en ville forventet i en verden der klimatiltak ikke ble gjennomført. Beregningsteknisk har Finansdepartementet lagt til grunn samme forutsetninger om oljepris i beregningsalternativet uten gjennomføring av Kyotoprotokollen som i de offisielle oljeprisanslagene. Hvilken forutsetning som gjøres om disse prisene har stor betydning for anslagene for de samlede kostnadene for Norge av at Kyotoprotokollen gjennomføres. Dette saksforholdet er omtalt i blant annet Kyotomeldingen. Det antas at prisen på elektrisitet i det nordeuropeiske markedet vil øke som følge av virkemidler for å gjennomføre protokollen. Dette vil kunne gjøre elektrisitet fra fornybare energikilder mer verd. Produsenter av vannkraft i Norge vil med sine store vannkraftressurser kunne dra fordel av dette. Så lenge Norge er nettoimportør av kraft i et normalår, vil imidlertid produsentenes gevinst mer enn oppveies av økte kostnader for sluttbrukerne. Kvotekostnadene for el-produsentene vil bare delvis og i ulik grad kunne veltes over i prisene.

5.3 Referansebane

Finansdepartementet har laget en oppdatert referansebane basert på referansebanen uten klimaavtale og nye tiltak i Klimameldingen. Referansebanen er basert på at Kyotoprotokollen ikke gjennomføres internasjonalt og at det ikke innføres nye klimatiltak i Norge. Framskrivingen tar utgangspunkt i Referansealternativet i Langtidsprogrammet 2002-2005, som la til grunn at Kyotoprotokollen ble gjennomført og at den internasjonale kvoteprisen ble 125 2001-kroner/tonn CO₂. Den inkluderte også utslipp fra gasskraft på 2,1 millioner tonn, svarende omtrent til Naturkrafts planlagte verk på Kårstø og Kollsnes eller Industrikraft Midt-Norges gasskraftprosjekt på Skogn. For å etablere et alternativ uten klimaavtale er det gjort følgende tilpasninger i framskrivingen:

• Det innføres ikke kvoteplikt for klimagassutslipp. Dagens CO₂-avgiftssystem i Norge videreføres.

• Det legges beregningsteknisk til grunn samme priser på naturgass og råolje i alternativene med og uten klimaavtale. Det legges til grunn samme priser som i Referansealternativet i langtidsprogrammet 2002-2005.

• Uten kvoteplikt på utslipp fra produksjon av gasskraft i Norge og internasjonalt blir prisen på elektrisitet til forbrukerne lavere.

Det er i framskrivingen lagt til grunn at Snøhvit blir bygget ut og at utslippene fra dette feltet vil utgjøre om lag 0,9 millioner tonn CO₂ i 2010. Utbyggingen av Snøhvit var ikke lagt til grunn i framskrivingen av en referansebane uten klimaavtale og nye tiltak som ble presentert i Klimameldingen. I tillegg er utslippene av klimagasser redusert med om lag 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter som følge av endringer i produksjonskapasiteten for magnesium og aluminium. Samlet er utslippene justert opp med om lag 0,4 millioner tonn sammenlignet med Klimameldingen, slik at samlede klimagassutslipp i 2010 anslås å være om lag 64 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, før det tas hensyn til virkninger gjennom el-prisen av klimatiltak i Europa. Norges utslippsforpliktelse svarer til 52,5 millioner tonn i hvert av årene 2008-2012.

5.4 Samfunnsøkonomiske og næringsmessige konsekvenser for Norge

I Finansdepartementets analyser er de makroøkonomiske konsekvensene for Norge beregnet ut fra en situasjon hvor de andre statene overholder forpliktelsene under Kyotoprotokollen. Dette er en tenkt situasjon hvor internasjonal kvotepris og internasjonale energipriser har tilpasset seg de rammebetingelsene som ligger i Kyotoprotokollen, men der Norge ikke gjennomfører tiltak. Norske klimagassutslipp er i en slik bane noe lavere enn i referansebanen uten klimaavtale og nye tiltak, fordi det er lagt til grunn at høyere elektrisitetspris bidrar til noe lavere aktivitet i kraftintensiv industri. Virkningene av dette anslås til 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, slik at det samlede gapet mellom forpliktelsen under Kyotoprotokollen og utslippene i en slik bane er 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Eventuelt tap av petroleumsinntekter og forverrede rammebetingelser for norsk industri som følge av høyere priser i det nordeuropeiske elektrisitetsmarkedet forutsettes å inntreffe uavhengig av norske klimatiltak, og er derfor ikke å anse som en kostnad knyttet til å oppfylle den norske forpliktelsen.

Dersom man som et regneeksempel med utgangspunkt i referansebanen legger til grunn at det ikke gjennomføres nye klimatiltak i Norge, slik at forpliktelsen oppfylles utelukkende gjennom statlige kjøp av kvoter tilsvarende 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, innebærer dette en årlig utgift på 550 millioner 2001-kroner ved en kvotepris på 50 2001-kroner, og knapt 1,7 milliarder 2001-kroner ved en kvotepris på 150 2001-kroner. I praksis vil kvoteprisen kunne bli både lavere og høyere enn dette, jamfør avsnitt 5.2. Dersom utgiften til kvotekjøp finansieres gjennom økte skatter, vil den samfunnsøkonomiske kostnaden bli noe høyere enn den direkte utgiften som staten påføres ved kvotekjøp. Kostnadsberegningsutvalget (NOU 1998:16, Nytte-kostnadsanalyser) anbefaler at det ved kalkyler legges til grunn en skattefinansieringskostnad på 20 prosent. Med en kvotepris på 50 2001 kroner, blir den samfunnsøkonomiske kostnaden drøyt 650 millioner 2001-kroner. Med en kvotepris på 150 2001-kroner blir kostnaden nær 2,0 milliarder 2001-kroner.

Norge har i henhold til regelverket som ble besluttet på den sjuende Partskonferansen i Marrakesh anledning til å kreditere opptak av inntil 1,47 millioner tonn CO₂ årlig fra skogforvaltningstiltak. I Finansdepartementets beregninger er denne muligheten holdt utenfor.

Tildeling av kvoter vederlagsfritt

Utformingen av enkeltelementene i et kvotesystem er avgjørende for hvilke økonomiske rammebetingelser systemet samlet sett vil utgjøre for bedriftene. I Klimameldingen foreslås det at det etter en nærmere vurdering tildeles kvoter vederlagsfritt til prosessindustrien. En vederlagsfri tildeling vil kunne redusere mulighetene for utflytting av norske virksomheter og tilhørende karbonlekkasje. Tildeling av kvoter vederlagsfritt vil kunne øke kostnadene nasjonalt ved å gjennomføre protokollen. Dette skyldes to forhold. For det første vil statens inntekter bli redusert fordi den ikke vil få inntekter fra kvotesalg. Staten vil i stedet måtte skaffe til veie tilsvarende inntekter gjennom andre skatter som vil gi større kostnader i form av vridninger i økonomien. For det andre vil slike gratiskvoter, i den grad de effektivt bidrar til å opprettholde virksomheter, føre til at det blir større behov for å gjennomføre tiltak i andre sektorer eller kjøpe kvoter internasjonalt.

Kostnader ved og virkninger av kostnadseffektiv gjennomføring i Norge.

Både fremskrivninger som er gjengitt i blant annet Klimameldingen og oppdaterte beregninger foretatt av Finansdepartementet, indikerer at gjennomføring av Kyotoprotokollen med stor sannsynlighet vil redusere BNP med mindre enn ett prosentpoeng - kanskje ned mot 0,1 prosent ved lave kvotepriser og kostnadseffektiv gjennomføring. Måten protokollen gjennomføres på kan imidlertid forårsake betydelige forskjeller i samfunnsøkonomiske kostnader, konsekvenser for visse næringer og regioner og i utgifter for og inntekter til staten.

Finansdepartementet har foretatt oppdaterte beregninger av to alternativer med kostnadseffektiv gjennomføring. Begge forutsetter en internasjonal kvotepris på 50 kroner/tonn. I den ene åpnes det for full bruk av Kyoto-mekanismene, mens det i den andre legges opp til at alle tiltak gjennomføres nasjonalt. I det første eksemplet vil det være behov for å kjøpe 8,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i utlandet. I det siste eksemplet vil det være behov for en kvotepris på 350 kroner/tonn nasjonalt for å klare forpliktelsen uten å kjøpe kvoter i utlandet. Finansdepartementet har også brukt disse beregningene som utgangspunkt for å vurdere konsekvensene av en kvotepris på 150 kroner/tonn med full bruk av mekanismene. Dersom det legges til grunn proporsjonalitet i sammenhengen mellom kvotepris og kostnader/utslipp, kan det grovt anslås at det vil bli gjennomført tiltak som redusere utslippene i Norge med 7 millioner tonn CO₂ekvivalenter og det vil være behov for å kjøpe 4,5 millioner tonn i utlandet.

5.5 Administrative konsekvenser

Gjennomføring av protokollen nødvendiggjør i seg selv ikke lov- eller forskriftsendringer. Eventuelt behov for lov- eller forskriftsendringer avhenger av hvilke tiltak og virkemidler som velges for å gjennomføre protokollen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med orientering om behovet for slike lov- eller forskriftsendringer i forbindelse med innføring av tiltak eller virkemidler som krever dette. Etablering av et nasjonalt kvotehandelssystem vil kunne medføre behov for lov- og forskriftsendringer, jamfør beskrivelse i Klimameldingen.

Protokollen forplikter Norge til å etablere og opprettholde nasjonale systemer for utslippsregnskap og kvoteregister. Dagens norske system for utslippsregnskap, der Statens forurensningstilsyn har et hovedansvar og Statistisk sentralbyrå er en viktig bidragsyter, vil trolig i stor grad kunne ivareta de krav som stilles. Gjennomføring av et nasjonalt kvotesystem for å overholde utslippsforpliktelsen vil imidlertid kunne stille økte krav til utslippsregnskapet. Protokollen inneholder også utvidede krav til rapportering i forhold til de som i dag gjelder under Klimakonvensjonen. Kostnadene knyttet til disse antas imidlertid å bli begrensede. Også prosessen med å gjennomgå informasjon vil bli utvidet i forhold til prosessen under konvensjonen. Dette kan medføre noe økte kostnader for Norge.

Det må etableres et nasjonalt register for utslippsenheter som handles til og fra Norge. Beslutningene fra den sjuende Partskonferansen inneholder egne retningslinjer for slike nasjonale registre. Minimumskravene til utforming av slike registre vil trolig bli lite kostnadskrevende. Et mer omfattende register hvor det både vil kunne være utviklings- og driftskostnader er imidlertid en nødvendig del av det nasjonale kvotesystemet. Det vil måtte utarbeides et system for hvordan Norge administrativt skal overholde forpliktelsen om en kvotereserve. Ettersom det ble enighet om begrensninger i sparing av utslippsreduksjonsenheter fra prosjekter under artikkel 6 og sertifiserte utslippsreduksjoner fra prosjekter under artikkel 12, må det også finnes administrative løsninger på hvordan disse kravene gjennomføres.

Regelverket som ble vedtatt i Marrakesh foreskriver at hver stat oppretter et kontaktpunkt (en nasjonalt ansvarshavende) for Den grønne utviklingsmekanismen. Dette vil trolig medføre begrensede kostnader for Norge. En del krav som ligger under Den grønne utviklingsmekanismen vil måtte iverksettes raskere på grunn av vedtaket om en tidlig start for mekanismen. Dette gjelder blant annet kravet om at det utpekes en nasjonal ansvarshavende for Den grønne utviklingsmekanismen. Regjeringen arbeider med å følge opp dette kravet. Det må også finnes administrative løsninger på hvordan en kan gjennomføre kravet om at anvendelse av sertifiserte utslippsreduksjoner fra skogreising og nyplanting under Den grønne utviklingsmekanismen i forpliktelsesperioden gjennomsnittlig ikke skal overskride 1 prosent av utslippsnivået i 1990.

5.6 Finansielle forpliktelser under protokollen

Gjennom å ratifisere protokollen gjøres Norge til fullverdig part med de finansielle forpliktelser som følger med dette. I øyeblikket bidrar Norge med drøye 600.000 kroner årlig til Klimakonvensjonens budsjett. Ettersom sekretariatet for konvensjonen også blir sekretariat for protokollen forventes en viss synergieffekt som kan holde kostnadene noe lavere enn de ellers hadde vært. Det må likevel antas at de årlige bidragene til budsjettene vil måtte øke noe. Utover bidragene til drift av konvensjonen har Norge jevnlig gitt frivillige bidrag til støtte for utviklingslandenes deltakelse og til parter som har organisert spesielle møter med henblikk på gjennomføring av konvensjonen eller forhandlinger vedrørende Kyotoprotokollen (Partskonferanser, workshops og lignende). Denne type aktiviteter vil være avhengig av frivillige bidrag også i tiden fremover.

På den gjenopptatte sjette Partskonferansen i Bonn i juli 2001 ble det oppnådd politisk enighet om en omfattende finansieringspakke som skal bistå utviklingslandene med å takle klimaproblemene. Pakken ble formelt vedtatt på den sjuende partskonferanse i Marrakesh i november 2001. Industrilandene forpliktet seg blant annet til å øke sin klimabistand, herunder ved en økning av GEFs kapital i de pågående påfyllingsforhandlinger. Videre ble det enighet om opprettelse av tre nye fond som skal administreres av GEF. To av disse, et spesialfond for klimaendringer og et fond for de minst utviklete land (MUL), er lagt under Klimakonvensjonen, mens det under Kyotoprotokollen ble opprettet et fond for tilpasningstiltak i utviklingsland som rammes av klimaendringer.

Det ble også enighet om en omfattende rapporterings- og vurderingsprosess for de finansielle bidragene. Som omtalt under kapittel 2, avga dessuten Norge, EU, Canada, Island, New Zealand og Sveits under ovennevnte møte i Bonn, en politisk erklæring hvor disse erkjente behovet for forutsigbar og adekvat finansiering for å bistå utviklingslandene på dette området. Erklæringen ga løfte om årlig finansiell støtte til utviklingsland som er parter til konvensjonen på 410 millioner amerikanske dollar innen 2005. Midlene til dette formålet kan omfatte i) bidrag til GEFs klimaaktiviteter, ii) bi- og multilateral støtte som er addisjonell i forhold til nåværende nivå, iii) midler til ovennevnte tre fond, samt iv) finansiering med opprinnelse i avgiften på Den grønne utviklingsmekanismen. En rimelig byrdefordeling forutsettes i erklæringen, men dette er ennå ikke avklart mellom partene som avga erklæringen.