3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i traktaten

Traktaten inneholder en innledning, 35 artikler samt 2 vedlegg som inngår som en del av traktaten.

Fortalen

fastsetter bakgrunnen og de forutsetninger som legges til grunn for traktaten.

Traktaten anerkjenner bl.a. at plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk er et uunnværlig råmateriale for genetisk forbedring av kulturplanter, enten dette skjer ved foredlingsarbeid utført av bønder, ved tradisjonell planteforedling eller ved moderne bioteknologi, og at plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk er av avgjørende betydning for kulturplanters tilpasning til uforutsigbare miljøendringer og fremtidige menneskelige behov.

En del av traktatens formål er videre å opprette et multilateralt system for forenklet tilgang til et utvalg av plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk som stater kan dra gjensidig fordel av. De godene som oppstår ved deres bruk skal fordeles på en rettferdig og likeverdig måte.

Denne traktaten og andre internasjonale avtaler relevant for denne traktaten skal gjensidig støtte hverandre med tanke på å sikre bærekraftig jordbruk og matvaresikkerhet. Det erkjennes også at traktaten ikke skal tolkes slik at den medfører noen endring i de rettigheter og plikter partene har i henhold til andre internasjonale avtaler samtidig som partene er innforstått med at denne erkjennelsen ikke tilsikter å skape et hierarki i forhold til andre internasjonale avtaler.

DEL I Introduksjon

Artikkel 1

fastslår at traktatens formål er å sikre bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser og en rettferdig og likeverdig deling av godene. Dette skal skje i samsvar med Konvensjonen om biologisk mangfold og med sikte på å oppnå bærekraftig jordbruk og matvaresikkerhet.

Artikkel 2

inneholder en rekke definisjoner som skal legges til grunn i traktaten.

«Plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk» betyr ethvert genetisk materiale av planteopprinnelse med en faktisk eller potensiell verdi for mat og jordbruk.

«Genetisk materiale» betyr ethvert materiale av planteopprinnelse, inkludert reproduktivt og vegetativt formeringsmateriale, som inneholder funksjonelle arveenheter.

Disse definisjonene er i samsvar med definisjonene i Konvensjonen om biologisk mangfold.

Artikkel 3

angir at traktatens virkeområde er plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk.

DEL II Alminnelige bestemmelser

Artikkel 4

bestemmer at partene skal sikre at det er samsvar mellom deres lover, forskrifter, praksis og forpliktelsene etter traktaten.

Artikkel 5

inneholder en rekke pålegg overfor partene. Påleggene er imidlertid vagt formulert og åpner for en stor grad av handlefrihet hva angår hvordan de gjennomføres nasjonalt. De tiltakene som pålegges skal vurderes gjennomført ut fra deres hensiktsmessighet og i samsvar med partenes nasjonale lovgivning. Det pålegges traktatens parter bl.a. å kartlegge plantegenetiske ressurser, fremme innsamling av plantegenetiske ressurser samt begrense eller dersom det er mulig, eliminere truslene mot de plantegenetiske ressursene.

Artikkel 6

pålegger partene å utvikle og videreføre hensiktsmessige politiske og juridiske virkemidler som fremmer bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk. En slik bærekraftig bruk kan bl.a. inkludere tiltak som søker å oppnå en rettferdig jordbrukspolitikk som fremmer utvikling og opprettholdelse av ulike jordbrukssystemer, samt styrket forskning som forbedrer og bevarer biologisk mangfold og som fremmer planteforedling. Bruken av uttrykket «kan» innebærer at norske myndigheter vil ha en stor grad av handlefrihet hva angår på hvilken måte forpliktelsene etter denne bestemmelsen skal oppfylles.

Artikkel 7

fastslår at partene på en hensiktsmessig måte skal integrere i sin jordbrukspolitikk de tiltakene som det er referert til i artikkel 5 og 6 samt samarbeide med de andre partene for å bevare og fremme en bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser. Videre angis det hvilke felter som det internasjonale samarbeidet særlig skal rette seg mot.

Artikkel 8

fastsetter at partene enten bilateralt eller gjennom internasjonale organisasjoner skal arbeide for å yte teknisk assistanse til hverandre og spesielt til utviklingsland og land med overgangsøkonomier med sikte på å tilrettelegge for gjennomføringen av traktaten.

DEL III Bønders rettigheter

Artikkel 9

sier at partene anerkjenner det utviklings- og bevaringsarbeidet som bønder i alle regioner i verden har bidratt og fortsatt bidrar med. Partene skal på en hensiktsmessig måte og i overensstemmelse med sin nasjonale lovgivning iverksette tiltak for å beskytte og fremme bønders rettigheter. Tiltakene skal beskytte tradisjonell kunnskap, retten til å delta på en rettferdig måte i å fordele de godene som oppstår ved bruken av plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk, samt retten til å delta i beslutningsprosesser på nasjonalt nivå.

DEL IV Det multilaterale systemet for tilgang og fordeling av godene

Artikkel 10

fastslår at partene erkjenner den suverene retten til statene over egne plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk samt retten til å regulere tilgangen til disse i nasjonal lovgivning. I utøvelsen av de suverene rettighetene skal de kontraherende partene etablere et multilateralt system for å forenkle tilgangen til plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk, samt fordele de godene som oppstår ved bruken av disse ressursene.

Artikkel 11

fastslår at det multilaterale systemet skal inkludere de plantegenetiske ressursene som er viktige for matvaresikkerhet og som partene er gjensidig avhengige av tilgang til. Disse er listet opp i vedlegg I. De fleste globalt viktige matvekster og fôrvekster inngår i systemet.

Virkeområdet defineres videre til å omfatte de plantegenetiske ressursene som er under forvaltning og kontroll av partene og som samtidig er offentlig tilgjengelige. Dette innebærer for Norges vedkommende at det multilaterale systemet dekker de plantegenetiske ressursene som staten råder over gjennom ordinære forvaltningsorgan, forvaltningsbedrifter samt forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og som det ikke knytter seg immaterielle rettigheter til som begrenser den offentlige tilgjengeligheten.

Artikkelen fastslår videre at for å oppnå en best mulig dekning for det multilaterale systemet, skal de kontraherende partene oppfordre alle som er innehavere av plantegenetiske ressurser som omfattes av vedlegg I til å inkludere disse i det multilaterale systemet.

Det følger av traktaten at den forenklede tilgangen til plantegenetiske ressurser under det multilaterale systemet skal gis i henhold til en standard materialoverdragelsesavtale (MTA) som pålegger mottakeren av de plantegenetiske ressursene enkelte forpliktelser.

Traktaten innebærer ingen forpliktelse for private til å utlevere plantegenetiske ressurser som disse er innehavere av. Staten vil imidlertid legge til rette for at private som er innehavere av plantegenetiske ressurser som omfattes av vedlegg I skal kunne gjøre disse tilgjengelige under det multilaterale systemet på grunnlag av den samme MTAen.

Artikkel 12

omhandler forenklet tilgang til plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk under det multilaterale systemet. Partene skal bruke de nødvendige juridiske eller andre passende virkemidler for å skaffe til veie forenklet tilgang til plantegenetiske ressurser gjennom det multilaterale systemet for andre parter samt private underlagt partenes jurisdiksjon.

Den forenklede tilgangen skal være underlagt en rekke vilkår.

Tilgang kan bl.a. bare kreves til formålene bruk og bevaring for forskning, foredling og utdanning innenfor mat og jordbruk, forutsatt at formålet ikke inkluderer kjemisk, farmasøytisk og/eller annen industriell bruk som ikke omfatter mat- eller fôrproduksjon.

Tilgang skal gis uten unødig opphold og uten krav om sporing av individuelle uttak av genetiske ressurser.

Tilgjengelige data og beskrivende ukonfidensiell informasjon om de aktuelle plantegenetiske ressurser skal følge med uttaket.

Mottakere kan ikke påberope seg noen form for immaterielle eiendomsrettigheter eller andre eiendomsrettigheter som begrenser den forenklede tilgangen til plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk, eller til deres genetiske deler eller komponenter, i den form de mottas fra det multilaterale systemet. Dette innebærer at det ikke foreligger noen hindring for at det f.eks. kan søkes patent på oppfinnelser basert på det mottatte materialet, såfremt patentbeskyttelsen ikke begrenser den videre tilgangen til og bruken av det mottatte materialet eller dets deler og komponenter innen det multilaterale systemet. Disse forpliktelsene er forenlige med den norske patentloven. Det kan ikke oppnås patent til de plantegenetiske ressursene «i den form de mottas» fra det multilaterale systemet fordi kravet om oppfinnelseshøyde ikke vil være oppfylt. Eventuell patentbeskyttelse vil ikke omfatte materialet i sin opprinnelige form.

Tilgangen til plantegenetiske ressurser som er beskyttet av immaterielle rettigheter eller andre eiendomsrettigheter skal være i overensstemmelse med internasjonale avtaler og nasjonal rett.

Plantegenetisk materiale som inngår i forsknings- og utviklingsprogram unntas fra forpliktelsen til å gi forenklet tilgang.

Plantegenetiske ressurser som det er gitt tilgang til under det multilaterale systemet og som er blitt bevart, skal fortsatt gjøres tilgjengelige under det multilaterale systemet. Vilkårene i MTAen skal følge med de plantegenetiske ressursene også ved etterfølgende transaksjoner.

MTAen skal vedtas av det styrende organet ved konsensus, dvs. ved enstemmighet, og inneholde en rekke nærmere reguleringer av vilkårene for selve overdragelsen av materiale. MTAen skal inneholde nærmere bestemmelser om hva de plantegenetiske ressursene som det kan kreves tilgang til skal brukes til, bestemmelser om immateriell eiendomsrett, bestemmelser om at mottaker skal gjøre de plantegenetiske ressursene tilgjengelig for andre, samt bestemmelser om fordelingen av de goder som oppstår ved bruken av de plantegenetiske ressursene.

De kontraherende partene skal sikre at en klageadgang er tilgjengelig for partene i MTAen. Det antas at søksmålsmulighetene i henhold til norsk sivilprosess oppfyller kravet til klageadgang.

Artikkel 13

fastsetter at partene er enige om at de goder som oppstår gjennom den forenklede tilgangen til plantegenetiske ressurser i det multilaterale systemet skal fordeles rettferdig og likeverdig i samsvar med bestemmelsene i artikkelen.

Fordelingen av goder skal omfatte tiltak som utveksling av informasjon, tilgang til og overføring av teknologi, hjelp til kapasitetsoppbygging samt fordeling av goder som stammer fra kommersialisering.

MTAen skal inkludere en betingelse om at en mottaker som kommersialiserer et produkt som er en plantegenetisk ressurs for mat og jordbruk og der det er inkorporert materiale mottatt gjennom det multilaterale systemet skal betale en rimelig andel av de godene som stammer fra kommersialiseringen av produktet til en finansieringsmekanisme som det forutsettes av partene etablerer. Denne forpliktelsen gjelder imidlertid ikke der produktet er tilgjengelig for andre uten restriksjoner for videre forskning og foredling. I sistnevnte tilfelle skal mottakeren av de plantegenetiske ressursene i stedet oppmuntres til å foreta slike betalinger.

I Norge er planteforedlerretten gjennom lov om planteforedlerrett som administreres av Landbruksdepartementet den viktigste formen for rettsbeskyttelse av plantesorter. Planteforedlerretten hindrer ikke bruk av den beskyttede plantesorten til videreforedling av en ny sort og eventuelt utnytte av denne, og vil dermed ikke omfattes av traktatens forpliktelse til fordeling av økonomiske goder som oppstår ved kommersialisering.

Det styrende organet skal på sitt første møte bestemme nivået og formen på betalingen samt måten betalingen til denne mekanismen skal skje på. Det kan også vurderes om småbønder i utviklingsland og i land med overgangsøkonomier skal unntas fra kravet om innbetaling til denne mekanismen.

De kontraherende partene er enige om at de goder som stammer fra bruken av plantegenetiske ressurser gjennom det multilaterale systemet i hovedsak skal gå til bønder i alle land, og spesielt til bønder i utviklingsland og i land med overgangsøkonomier.

DEL V Støttekomponenter

Artikkel 14

understreker viktigheten av å fremme en effektiv gjennomføring av den globale handlingsplanen for bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser.

Artikkel 15

fastslår at de kontraherende partene skal oppfordre de internasjonale jordbruksforskningssentrene til å undertegne avtaler med det styrende organet om bl.a. tilgangen til deres samlinger av de plantegenetiske ressursene som er listet opp i vedlegg I. Tilgangen skal gis på de vilkår som omhandles i traktatens del IV. Også plantegenetiske ressurser som ikke inngår som vedlegg I og som er samlet inn av de internasjonale jordbruksforskningssentrene (IARC) før traktaten har trådt i kraft, skal omfattes av disse avtalene. Annet materiale enn det som er listet opp i vedlegg I, som er mottatt og bevart av IARCene etter at denne traktaten har trådt i kraft, skal være tilgjengelig for tilgang på vilkår som er i overensstemmelse med de som er gjensidig avtalt mellom den IARC som mottar materialet og opprinnelseslandet til slike ressurser eller det landet som har tilegnet seg disse ressursene i samsvar med Konvensjonen om biologisk mangfold eller annen gjeldende rett.

Partene skal gi forenklet tilgang til plantegenetiske ressurser som omhandles i vedlegg I til IARCene under den konsultative gruppen for internasjonal jordbruksforskning (CGIAR) som har inngått avtaler med det styrende organet i overensstemmelse med traktaten.

Artikkel 16

henviser til eksisterende internasjonale nettverk for plantegenetiske ressurser og viktigheten av deres opprettholdelse og videreutvikling. Partene vil oppfordre alle relevante institusjoner til å delta i slike internasjonale nettverk.

Artikkel 17

sier at partene skal samarbeide for å utvikle et globalt informasjonssystem for å forenkle utvekslingen av informasjon vedrørende plantegenetiske ressurser.

DEL VI Finansielle bestemmelser

Artikkel 18

sier at partene påtar seg å gjennomføre en finansieringsstrategi for å oppfylle bestemmelsene i traktaten. Partene skal iverksette nødvendige og hensiktsmessige tiltak innenfor de styrende organer til relevante internasjonale mekanismer, fond og institusjoner for å sikre tilstrekkelig prioritering av og oppmerksomhet på en effektiv fordeling av ressurser for gjennomføringen av planer og programmer under traktaten. Partene skal videre gjennom multilaterale kanaler bidra med finansielle ressurser til gjennomføring av traktaten samt fremskaffe ressurser for nasjonale tiltak. De forpliktelser som pålegges den som mottar plantegenetiske ressurser under det multilaterale systemet til å fordele de goder som oppstår ved kommersialisering av et produkt etc., vil være en del av den finansieringsstrategien som etableres. En del av finansieringsstrategien kan også være å skaffe til veie frivillige bidrag.

Partene er enige om å gi prioritet til gjennomføringen av planer og programmer for bønder i utviklingsland og i land med overgangsøkonomier.

DEL VII Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 19

fastsetter at det styrende organet skal bestå av alle de kontraherende partene. Alle beslutninger av det styrende organet skal fattes ved enighet mellom de tilstedeværende partene dersom ikke en annen metode for beslutningstakning bestemmes ved enighet for enkelte typer saker. Beslutninger fattet i henhold til artikkel 23 og 24 skal imidlertid alltid fattes ved konsensus. Hvert land har én stemme i det styrende organet. Dette innebærer at dersom Norge ikke er enig i et forslag til beslutning, kan Norge alene hindre denne i å bli fattet.

Artikkelen fastslår videre hva som skal være det styrende organets funksjoner.

Artikkel 20

sier at det styrende organets sekretariat vil bli oppnevnt av FAOs generaldirektør, med godkjennelse fra det styrende organet.

Artikkel 21

sier at det styrende organet skal vurdere og godkjenne effektive prosedyrer for å fremme overholdelse av bestemmelsene i traktaten.

Artikkel 22

fastsetter at partene skal søke å løse tvister vedrørende tolkningen og anvendelsen av traktaten gjennom forhandlinger. Dersom forhandlinger ikke fører frem, kan det søkes bistand fra en tredjepart.

I forbindelse med ratifikasjon av traktaten eller til ethvert tidspunkt etterpå, kan en kontraherende part erklære at den i konflikter som ikke løser seg i henhold til disse bestemmelsene aksepterer at konflikten avgjøres ved voldgift i samsvar med prosedyrene fastsatt i vedlegg II til traktaten og/eller ved underkastelse av konflikten for Den internasjonale domstol.

Det anbefales at Norge avgir en erklæring om at eventuelle tvister bringes inn for Den internasjonale domstol.

Hvis partene i tvisten ikke har akseptert den samme eller noen annen prosedyre for tvisteløsning, skal konflikten bringes inn til mekling i samsvar med del 2 i vedlegg II i traktaten, hvis ikke partene blir enige om noe annet.

Artikkel 23

sier at endringer av traktaten kan foreslås av enhver part. Endringer kan vedtas ved konsensus av det styrende organet. Endringer krever ratifikasjon, godtakelse eller godkjennelse av partene, og trer i kraft den nittiende dag etter at to tredjedeler av partene har sluttet seg til.

Artikkel 24

sier at vedleggene til traktaten utgjør en integrert del av denne.

Artikkel 25

bestemmer i hvilken tidsperiode traktaten er åpen for undertegning.

Medlemmer av FAO og stater som er medlemmer av FN eller en av dets spesialorganer eller av Det internasjonale atomenergibyrået kan også undertegne traktaten.

Artikkel 26

Traktaten er gjenstand for ratifikasjon, godtakelse eller godkjennelse.

Artikkel 27

sier at traktaten er åpen for tiltredelse fra samme dato som traktaten er lukket for undertegning.

Artikkel 28

fastsetter at traktaten trer i kraft på den nittiende dag etter deponering av det førtiende dokument for ratifikasjon, gitt at minst tjue dokumenter for ratifikasjon har blitt deponert av medlemmer av FAO.

Artikkel 29

tar for seg enkelte forhold knyttet til FAOs medlemsorganisasjoner.

Artikkel 30

bestemmer at det ikke kan tas noen forbehold til traktaten.

Artikkel 31

sier at partene skal oppmuntre andre til å ratifisere traktaten.

Artikkel 32

bestemmer at to år fra ikrafttredelsen av traktaten kan enhver kontraherende part informere om at den/de trer tilbake fra traktaten. Tilbaketreden vil ha effekt ett år etter at meddelelsen er mottatt.

Artikkel 33

sier at traktaten oppheves automatisk dersom antallet kontraherende parter blir mindre enn førti, med mindre annet bestemmes.

Artikkel 34

sier at FAOs Generaldirektør er depositar for traktaten.

Artikkel 35

bestemmer at arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk er traktatens autentiske språk.

Vedlegg I

lister opp de kulturplantene som skal være en del av det multilaterale systemet.

Vedlegg II

inneholder regulering av tvisteløsning ved voldgift og mekling.