5 Vurdering

Traktaten om plantegenetiske ressurser innen mat og jordbruk bør betraktes som en viktig milepæl i arbeidet for et bærekraftig jordbruk, global matvaresikkerhet og gjennomføringen av Konvensjonen om biologisk mangfold.

Utveksling av kulturveksters genetiske materiale har foregått gjennom årtusener. Den genetiske variasjonen som oppsto i planteartenes opprinnelsessentrum og i sekundære og tertiære sentrum for kulturplantenes diversitet, har vært basis for den fremgangen som er oppnådd i form av avlingsøkning, tilpasning til ulike vekstvilkår og utvikling av motstandsdyktighet mot planteskadegjørere. Jordbruket i alle regioner er i dag avhengig av tilgang til kulturplanter som har sitt opphav i andre verdensdeler. En vesentlig del av matforsyningen er i samtlige verdensdeler basert på produksjon fra kulturplanter som har sitt opphav i andre regioner. Traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk overflødiggjør oppbygging av bilaterale mekanismer for utveksling av genetiske ressurser. Slike bilaterale avtaler kan medføre store praktiske problemer og kostnader i forbindelse med sporing av de genetiske ressursenes opphav osv. og bidra til å redusere den bærekraftige utvekslingen av genetiske ressurser.

Traktaten vil også bidra til å oppfylle formålet i Konvensjonen om biologisk mangfold om en rimelig og likeverdig fordeling av godene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser, blant annet gjennom innbetaling til et internasjonalt fond som skal finansiere tiltak i utviklingsland, overføring av teknologi og kompetanse, samt i form av de godene som følger av en åpen utveksling av plantegenetiske ressurser.

Åpen tilgang til plantegenetiske ressurser for bruk i opplæring, undervisning, forskning og foredlingsvirksomhet innen mat- og jordbruksproduksjon vil legge til rette for styrket forsknings- og genbanksamarbeid nasjonalt og internasjonalt. En slik tilgang vil også være viktig for virksomhet i Norge innen disse områdene.

Traktaten vil også bidra til å øke utviklingslandenes mulighet for bevaring av egne plantegenetiske ressurser og gi disse landene tilgang til kompetanse og kunnskap innen området.

Traktaten kan også vise seg å bli et viktig bidrag for å bevare og bedre verdens matvareforsyning.

En tidlig norsk ratifikasjon vil være viktig for å kunne ha medinnflytelse på de beslutninger som skal treffes når traktaten trer i kraft.