1 Sammendrag

1.1 Innledning

I denne proposisjonen gjennomgår Regjeringen anbefalingene fra Grønn skattekommisjon (NOU 1996:9), og fremmer forslag om bruk av grønne skatter på nye områder. Regjeringen ser en omlegging av skattesystemet med økt vekt på grønne skatter som et langsiktig strategisk valg. Denne proposisjonen representerer derfor ett viktig skritt i omleggingen av skatte- og avgiftssystemet.

Forslagene til CO₂-avgift går noe lengre enn Grønn skattekommisjon foreslo. Dette skyldes ikke minst at det nå er forhandlet fram en klimaavtale, som gjør at land som er parter i avtalen må begrense sine utslipp. Forslagene som fremmes er et viktig skritt på veien mot å oppfylle Kyoto-forpliktelsen og å gi Norge en mer kostnadseffektiv klimapolitikk. Det vises til St meld nr 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen, som legges fram samtidig med denne proposisjonen, og en kort omtale i avsnitt 1.4. Samtidig blir det lagt vekt på at de omstillingene som må komme som følge av økt bruk av miljøavgifter, ikke blir for raske og smertefulle. Av den grunn legges det bl a fram forslag til omfattende kompensasjonsordninger for CO₂-avgiften overfor de mest utsatte næringene.

Forslagene som fremmes er holdt innenfor en provenynøytral ramme. Forslaget om kompensasjon for CO₂-avgiften for de virksomhetene som blir sterkest berørt av omleggingene, begrenser muligheten til reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft på kort sikt. Det foreslås imidlertid at kompensasjonsordningene blir trappet ned over tid. I et lengre perspektiv vil Regjeringen fortsette omleggingen fra «røde» til «grønne» skatter. Proposisjonen beskriver en rekke forslag til grønne skatter som er under forberedelse eller utredning, og som vil kunne fremmes senere.

Grønn skattekommisjon anbefalte en systematisk og helhetlig vurdering av miljøvirkningene av statlige utgifter og subsidier. Regjeringen slutter seg til denne anbefalingen, og vil komme tilbake til dette i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

Regjeringen foreslår at omleggingene blir iverksatt fra 1. januar 1999. Administrative og praktiske grunner gjør det nødvendig med en viss tid fra Stortinget fatter sine vedtak til de kan iverksettes. Av den grunn blir det fremmet ulike forslag til vedtak som følge av omleggingene allerede i denne proposisjonen. Det fremmes også forslag om de ulike kompensasjonsordningene. Som følge av at vedtakene først vil få betydning for statens inntekter og utgifter fra og med 1999-budsjettet, er det i denne proposisjon ikke tatt inn forslag til endrede bevilgninger under de respektive kapitler og poster. Regjeringen vil innarbeide budsjettvirkningene av omleggingene i sitt forslag til statsbudsjett for 1999.

1.2 Miljøutfordringene

Miljøet er et fellesgode som bedrifter og husholdninger i utgangspunktet kan benytte gratis. De står ikke overfor priser som gjenspeiler de høyst reelle miljøkostnadene produksjon og forbruk påfører samfunnet, i form av en svekket miljøtilstand, tap av miljøkvaliteter og i visse tilfeller varige skader på livsbærende økologiske prosesser. Rammevilkårene leder til et overforbruk av miljøressurser. Dette står i motsetning til bruken av bl a arbeidskraft og kapital, der bedriftene står overfor markedsbestemte priser. Når prissignalene er feil, går det ut over miljøet og dermed ut over økonomiens samlede effektivitet. For å fremme en bærekraftig utvikling, er det nødvendig at rammevilkårene utformes slik at de bidrar til en betydelig framgang i den samlede miljø- og ressurseffektiviteten.

Miljøutfordringene er nærmere beskrevet i St meld nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Virkningene av redusert biologisk mangfold, økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier framstår i dag som de største miljøtruslene mot selve livsgrunnlaget på jorda. Disse problemene kan bare løses ved at landene går sammen i et forpliktende samarbeid. Også på et regionalt og nasjonalt nivå gjenstår betydelige forurensningsproblemer og andre miljøutfordringer.

Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av at den økonomiske aktiviteten må skje innenfor de grenser naturgrunnlaget setter. Kravet om en bærekraftig utvikling, dvs hensynet til menneskenes langsiktige velferd, legger begrensninger på vår aktivitet. Det vil begrense det produksjons- og forbruksmønster vi kan tillate oss. Særlig de globale utfordringene, men også utfordringer av regional og lokal karakter, krever at verdens forbruks- og produksjonsmønstre legges om. Industrilandene, deriblant Norge, har et særlig ansvar for å bidra til en slik omlegging.

Å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning er en stor og langsiktig oppgave som krever bredt politisk samarbeid i Norge og over landegrensene. Hensikten med å føre en ambisiøs miljøpolitikk er å påvirke langsiktige utviklingstrekk i næringsstruktur og forbrukssammensetning. Norge vil være blant pådriverne for at slike endringer skal skje, ikke minst gjennom vår nasjonale miljøvernpolitikk og arbeidet for ambisiøse, forpliktende og kostnadseffektive internasjonale avtaler.

1.3 Virkemidler i miljøvernpolitikken

Miljøvernpolitikken består av en kombinasjon av administrative og økonomiske virkemidler. Reguleringer med hjemmel i forurensningsloven, produktkontrolloven, naturvernloven og annen lovgivning er sentrale deler av virkemiddelbruken i miljøvernpolitikken. I økende grad er også miljøavgifter og andre økonomiske virkemidler tatt i bruk. Prinsipper for bruk av virkemidler er nærmere beskrevet i innstillingene fra Miljøavgiftsutvalget (NOU 1992: 3) og Virkemiddelutvalget (NOU 1995: 4).

De økonomiske virkemidlene har egenskaper som gjør at de bør få økt betydning i miljøvernpolitikken. Dette henger bl a sammen med karakteren av de gjenstående miljøutfordringene. Drivhuseffekten, spredningen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og lokale forurensningsproblemer kommer ikke fra enkelte store punktkilder, men skyldes mange små utslipp fra boliger, biler, forskjellige produkter m v. Spesielt i tilfeller hvor miljøødeleggelsene skyldes mange små kilder, vil ikke myndighetene kunne ha tilstrekkelig informasjon om kostnadene ved å redusere utslippene. Korrekt utformede avgifter innebærer at myndighetene ikke trenger å kjenne kostnadene ved å redusere utslippene hos den enkelte. Miljøavgiftene kan da bidra til at endringene skjer kostnadseffektivt, dvs til lavest mulig kostnad for samfunnet.

En grønn skatteomlegging må nødvendigvis føre til at det skjer en viss omfordeling i skattebyrden, blant annet ved at forurenserne må betale for de miljøskadene de påfører samfunnet. «Betalingen» skjer både ved at de pådrar seg kostnader ved å redusere utslippene og ved at de må betale grønne skatter til staten. Det er både tilsiktet og ønskelig at det skal koste å forurense. Forurensingen påfører samfunnet kostnader som bør regnes med på tilsvarende måte som andre og «synlige» kostnader. Dersom miljøbelastningene skal reduseres, er det nødvendig at disse kostnadene blir tatt med i de beslutningene som skaper belastningene på miljøet.

Grønne skatter er ikke et entydig begrep. Prinsipielt skal dette være skatter som priser miljøkostnadene på et riktig nivå. I praksis er det imidlertid ofte vanskelig både å bestemme hva som er de riktige kostnadene og å utforme et egnet administrativt system for avgiftsleggingen. Det er gitt en nærmere prinsipiell drøfting av miljøavgiftenes rolle i skatte- og avgiftssystemet i kapittel 2.

Inntektene fra økte miljøavgifter kan brukes til å redusere beskatningen av arbeidskraft og andre skatter og avgifter som kan bidra til dårlig bruk av samfunnets ressurser. Grønn skattekommisjon viste at en omlegging med økt vekt på grønne skatter kunne gi et mer effektivt skattesystem. Det vil si at en skatteomlegging vil kunne redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å finansiere offentlig forbruk og investeringer. Dette kommer i tillegg til de positive effektene en slik omlegging har på miljøet.

Ofte tas det til orde for øremerking av inntektene fra miljøavgifter, dvs at inntektene fra disse avgiftene skal brukes til miljøformål. En slik kopling er lite hensiktsmessig. De grønne skattene skal først og fremst tjene til en riktig prising av miljøet og dermed en mer forsvarlig bruk av miljø- og naturressursene. Avgiftsinntektene bør brukes til de formål som til enhver tid har høyest prioritet.

Størrelsen på den «grønne» skatteomleggingen som foreslås er på kort sikt forholdsvis moderat. Mulighetene vil være større på lengre sikt, dvs etterhvert som forslagene som nå utredes kan bli innført, og etterhvert som det er behov for å forsterke innsatsen for å oppfylle Kyotoforpliktelsen. Dette vil også gi grunnlag for en gradvis reduksjon i beskatningen av arbeidskraft. Regjeringen ser derfor en grønn skattereform som en kontinuerlig og langsiktig prosess.

1.4 Kyotoprotokollen

FNs rammekonvensjon om klimaendringer ble vedtatt i mai 1992. Denne konvensjonen la det første viktige grunnlaget for det videre internasjonale samarbeidet for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Som et resultat av denne prosessen ble det vedtatt en klimaprotokoll i Kyoto 11. desember 1997.

Kyotoprotokollen innebærer at det er oppnådd enighet om en juridisk forpliktende avtale om kvantitative utslippsforpliktelser for industrilandene. Utslippsforpliktelsene gjelder de 6 viktigste klimagassene (CO₂, CH₄, N₂O, HFK, PFK og SF₆), samt muligheter for å bli kreditert binding av klimagasser i vegetasjon mv. De såkalte Annex B-landene (industrilandene, herunder land med overgangsøkonomi) skal samlet sett redusere utslippene av klimagasser med minst 5 prosent i forhold til 1990-nivået innen 2008-2012. Landene har differensierte forpliktelser, og Norge kan øke utslippene med 1 prosent fra 1990 til 2008-2012. Det åpnes for bruk av fleksible mekanismer for gjennomføring av avtalen, dvs at Norge kan oppfylle deler av forpliktelsen gjennom tiltak i andre land. Det legges ingen begrensninger på landenes valg av virkemidler.

Protokollen må ratifiseres av minst 55 land før den trer i kraft. Disse landene må også stå for minst 55 prosent av Annex B-landenes CO₂-utslipp i 1990.

Kyoto-forpliktelsen er et viktig premiss for flere av forslagene som blir fremmet i denne proposisjonen, bl a for CO₂-avgiftene og sluttbehandlingsavgiften på avfall.

Det er gitt en nærmere redegjørelse for forhandlingsresultatet i Kyoto i St meld nr 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen.

1.5 Den økonomiske situasjonen

Forslagene som fremmes må vurderes i lys av at norsk økonomi nå er inne i en sterk og langvarig oppgangskonjunktur. Etter en sterk vekst i sysselsettingen gjennom flere år, preges arbeidsmarkedet av knapphet på flere typer arbeidskraft. Dette tilsier at eventuelle omstillinger som følge av reformen vil være mindre problematiske enn de ville vært under en nedgangskonjunktur.

Konjunkturoppgangen de siste årene har både vart lengre og vært bredere basert enn konjunkturoppgangen midt på 1980-tallet. De fleste viktige etterspørselskomponentene har økt betydelig de siste årene, og arbeidsledigheten synker nå i alle deler av landet. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at BNP for Fastlands-Norge økte med nesten 4 prosent i fjor, mot 3,7 prosent året før.

Veksten i fastlandsøkonomien har resultert i en økning i sysselsettingen med om lag 185 000 personer de siste 4 årene. Samtidig har bedringen i arbeidsmarkedet utløst en betydelig vekst i arbeidsstyrken. Yrkesfrekvensene i fjor var høyere enn noen gang tidligere. Nedgangen i arbeidsledigheten forsterket seg betydelig de siste månedene i fjor. Tall for registrert ledighet tyder på at nedgangen har fortsatt om lag i samme tempo på nyåret.

Det er flere trekk i norsk økonomi som tyder på at den økonomiske utviklingen nå er inne i en kritisk fase. Lønnsglidningen ser ut til å tilta. Boligprisene fortsetter å stige og bankenes utlånsvekst tiltar. Arbeidsmarkedet strammes til for stadig flere grupper, og i alle deler av landet. Rentenivået er lavt, og det er ikke utsikter til at internasjonale forhold vil føre til særlige renteøkninger den nærmeste tiden.

Konjunktursituasjonen tilsier at det er viktig å sikre at endringer i skatte- og avgiftssystemet gjennomføres på en slik måte at de, samtidig med å fremme miljøvennlig forbruk og produksjon, bygger opp under en politikk med sikte på å dempe presset i norsk økonomi.

1.6 Økt vekt på grønne skatter - de konkrete forslagene

Grønn skattekommisjon foreslo en rekke endringer og utvidelser av skatter, avgifter og subsidier for å sikre en riktigere prising av miljø og arbeidskraft. I Voksenåsen-erklæringen ble det varslet at Regjeringen ville legge fram forslag til en grønn skattereform på bakgrunn av utredningen.

Regjeringen har vurdert de forslagene som Grønn skattekommisjon mente kunne iverksettes på kort sikt. I tillegg er det foretatt en vurdering av de fleste av de forslagene som krever ytterligere utredning. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen nye og utvidede miljøavgifter på knapt 2,7 mrd kroner. Det er samtidig foreslått å kompensere de virksomhetene som kan bli sterkest berørt av omleggingene, slik at nettoinntektene fra nye grønne skatter blir om lag halvparten av dette.

I denne proposisjonen fremmes det forslag om avgifter som kan bidra til at Norge oppfyller utslippsforpliktelsene i Kyotoprotokollen på en mer kostnadseffektiv måte. Forslagene om økte CO₂-avgifter og sluttbehandlingsavgift på avfall må begge ses i den sammenheng. Regjeringen har vurdert at mulige omstillingsproblemer som følger av en grønn skatteomlegging kan være relativt betydelige. Når det samtidig er mer enn 10 år til første periode med utslippsforpliktelse, er det lagt vekt på at de mest utsatte delene av konkurranseutsatt næringsliv skal få tid til å foreta nødvendige omstillinger. Dette er bakgrunnen for at deler av prosessindustrien kompenseres for avgiftsinnbetalingene på sine utslipp. Det er lagt til grunn at kompensasjonen bygges ned over tid.

Regjeringen foreslår konkret at det innføres en CO₂-avgift på 100 kroner/tonn på utslippskilder som i dag ikke betaler avgift og på utslippskilder som i dag har lavere avgift. Dette er noe høyere enn foreslått av Grønn skattekommisjon, og skyldes at Kyotoprotokollen vil kreve sterkere virkemiddelbruk enn det Grønn skattekommisjon anså nødvendig for å ivareta pådriverrollen. Det foreslås samtidig at utslippene fra bruk av innsatsvarer som reduksjonsmiddel og råvare i prosessindustrien blir kompensert fullt ut for CO₂-avgiften. Kompensasjonen blir foreslått trappet ned over tid. Fiskeflåten blir også foreslått kompensert for CO₂-avgiften. CO₂-avgiften på luftfarten foreslås motsvart av lavere seteavgift. Dagens avgiftsfritak for gass brukt i kjøretøy videreføres, og foreslås også for gass brukt i ferger. Dagens CO₂-avgifter på bensin, mineralolje og utslipp fra petroleumsvirksomheten videreføres.

Det foreslås innført en statlig avgift på avfall som leveres på fyllplasser og til forbrenning på 300 kroner/tonn. Forbrenningsanlegg som utnytter energien får lavere avgift. Avgiften vil begrense avfallsmengdene, fremme ombruk og gjenvinning og motivere kommunene til å iverksette kildesortering. Avgiften vil bidra til mindre utslipp av klimagassen metan fra avfallsfyllinger, og er en del av virkemiddelbruken for å oppfylle Kyotoforpliktelsen.

Det foreslås å utvide SO₂-avgiften med 3 kroner/kg til anvendelser som i dag ikke betaler avgift. Dette er i hovedsak kull og koks som benyttes i industrien. Dette er noe lavere avgift enn det som ble foreslått av Grønn skattekommisjon. Dette skyldes at det ikke er behov for en vesentlig sterkere bruk av virkemidler for å oppfylle forpliktelsen i Osloprotokollen om ytterligere reduksjon i svovelutslippene. Forslaget om å utvide SO₂-avgiften representerer en mer kostnadseffektiv tilnærming for å oppfylle forpliktelsen. Dagens SO₂-avgift på mineralolje er om lag 17 kroner/kg. Det er et mål å jevne ut avgiftene mellom oljeprodukter og kull og koks over tid.

Det foreslås innført autodieselavgift på busser. Forslaget innebærer at også bussdriften i større grad enn i dag står overfor de kostnadene driften har for samfunnet. Avgiften vil spore selskapene til en mer effektiv drift, blant annet gjennom en riktigere sammensetning og drift av bussparken. For å unngå en svekkelse av konkurranseevnen til denne delen av kollektivtrafikken, foreslås det at tilskuddsberettiget bussdrift kompenseres fullt ut for merkostnadene.

Det foreslås at vindmøller, bioenergianlegg og varmepumper blir fritatt for investeringsavgift. Det foreslås også at det gis et statlig tilskudd til drift av vindmøller som svarer til halv forbruksavgift på elektrisitet. Disse tiltakene vil stimulere til investeringer i vindmøller, bioenergianlegg og varmepumper, og dermed bidra til å styrke de nye fornybare energikildenes rolle i energiforsyningen.

I kapittel 4 er det gitt en nærmere vurdering av forslag som vil kreve ytterligere utredninger før de blir aktuelle å fremme. Enkelte av disse forslagene kan være aktuelle allerede i 1999-budsjettet. Dette gjelder i første rekke avgiftene på elektrisitet og fyringsolje og avgifter på enkelte helse- og miljøskadelige stoffer.

1.7 Skatt på arbeid

Grønn skattekommisjon pekte på at selv om arbeidsledigheten er lavere i Norge enn gjennomsnittet i OECD, så var den historisk sett relativt høy. Etter kommisjonens vurdering var det særlig viktig å legge forholdene til rette for en ytterligere nedgang i ledigheten i Norge. Kommisjonen viste videre til ulike norske og internasjonale studier som indikerer at de samfunnsøkonomiske kostnadene av beskatning av arbeidskraft er relativt høye. På denne bakgrunn foreslo kommisjonen at en burde bruke inntektene fra grønne skatter til å redusere beskatningen av arbeidskraft. Den foreslo nærmere bestemt at de økte inntektene ble benyttet til å redusere arbeidsgiveravgiften eller til andre tiltak for å avhjelpe omstilling og/eller styrke sysselsettingen.

Norsk økonomi har endret seg i positiv retning siden Grønn skattekommisjon la fram sin rapport, og har gjennom flere år vært inne i en sterk oppgangskonjunktur. Sysselsettingen har økt kraftig og arbeidsledigheten er lavere enn på mange år. Dette har medført at det nå er mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer.

På grunn av det sterke presset i arbeidsmarkedet, er det etter Regjeringens syn ikke hensiktsmessig å stimulere til ytterligere press i arbeidsmarkedet gjennom å foreslå vesentlige lettelser i beskatningen av arbeidskraft som en del av denne reformen nå. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn å gi lettelser i arbeidskraftbeskatningen på om lag 1 350 mill kroner.

Av dette foreslås lettelser i arbeidsgiveravgiften tilsvarende om lag 500 mill kroner. Dette innebærer at en kan redusere arbeidsgiveravgiften med 0,1 prosentpoeng i arbeidsgiveravgiftssonene 1-4. I tillegg foreslår Regjeringen å gi lettelser på om lag 850 mill kroner i personbeskatningen. Regjeringen har lagt vekt på å gi det meste av skattelettelsen til personer med lave lønnsinntekter, og vil derfor foreslå å øke satsen i minstefradraget fra 20 til 21 prosent. I tillegg foreslås å øke grensen i minstefradraget med om lag 800 kroner i 1999 utover en justering i tråd med anslått lønnsvekst fra 1998 til 1999. Forslag til endelig vedtak vil bli lagt fram i forbindelse med budsjettet for 1999.

På grunn av at nettoprovenyet fra reformen er lite, betyr det også at lettelsene i arbeidskraftbeskatningen i denne omgang er relativt beskjedne. Dette skyldes at Regjeringen har lagt vekt på å få et bedre og mer kostnadseffektivt miljøavgiftssystem på plass. Over tid er det ønskelig å legge større vekt på grønne skatter, og i den forbindelse vil det være særlig aktuelt å bruke provenyet fra dette til å redusere beskatningen av arbeidskraft. I dagens konjunktursituasjon, hvor det er stort press på arbeidsmarkedet, et det som nevnt ikke ønskelig med en vesentlig reduksjon i beskatningen av arbeidskraft, jf avsnitt 1.5.

Samtidig er det viktig for Regjeringen å signalisere at den ønsker denne typen i omlegginger av beskatningen. Både som følge av at kompensasjonsordningene bygges ned over tid og som følge av eventuelle utvidelser i grunnlaget for avgiftene, legges det til grunn at dette skal motsvares av reduksjoner i de skattene som virker mest uheldig på ressursbruken i samfunnet.

1.8 Økonomiske konsekvenser av omleggingene

De økonomiske virkningene av omleggingene er nærmere omtalt i kapittel 6, mens de administrative konsekvensene er omtalt i kapittel 7.

Framskrivinger tyder på at de norske utslippene av de 6 klimagassene som er omfattet av Kyotoprotokollen, uten ytterligere tiltak, kan øke med 23 prosent fra 1990 til 2010, jf figur 1.1. Dette svarer til en årlig økning vel 0,6 mill tonn CO₂-ekvivalenter. Det stilles derfor store krav til klimapolitikken framover. Både utvidelsen av grunnlaget for CO₂-avgiften og innføringen av en statlig avgift på avfall vil bidra til å begrense veksten i klimagassutslippene. CO₂-utslippene kan bli redusert med i størrelsesorden 2 mill tonn i 2010 sammenliknet med en situasjon uten ytterligere tiltak. Disse beregningene bygger på forutsetningene om at det blir bygd gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Innføringen av en statlig avgift på avfall kan bidra til en reduksjon i metanutslippene på i størrelsesorden 1-1,5 mill tonn CO₂-ekvivalenter i 2010. Samlet sett kan reformen bidra til en reduksjon i klimagassutslippene på 3,0-3,5 mill tonn CO₂-ekvivalenter i 2010. Dette innebærer i så fall at utslippene av de 6 klimagassene kan anslås å øke med om lag 17 prosent fra 1990 til 2010.

I dette anslaget er det ikke tatt hensyn til at CO₂-avgiften på 100 kroner/tonn kan påvirke beslutningen om å bygge gasskraftverk. Dersom gasskraftverkene ikke blir bygd, kan den samlede utslippsreduksjonen bli på 5-5,5 mill tonn i 2010, noe som svarer til en vekst i utslippene på 13-14 prosent fra 1990 til 2010.

På bakgrunn av at de foreslåtte omleggingene er forholdsvis moderate, blir også de økonomiske konsekvensene av reformen små. Samlet verdiskaping og sysselsetting blir i liten grad påvirket av omleggingene. Gjennom de kompensasjonsordningene som er foreslått overfor prosessindustrien, gir omleggingene dessuten relativt små næringsomstillinger på kort sikt. Gjennom nedtrapping av kompensasjonen kan reformen bidra til at ønskede omstillinger blir foretatt på lengre sikt. Over tid er det dessuten grunn til å forvente at også andre industriland vil bruke sterkere virkemidler overfor industriens klimagassutslipp.

Kompensasjonsordningen for CO₂-avgiften til prosessindustrien innebærer at metall-, karbid- og amoniakkproduksjonen unngår en svekkelse av lønnsomheten på kort sikt. Denne delen av industrien er viktig for mange lokalsamfunn i distriktene. Også deler av utslippene fra sementindustrien blir omfattet av kompensasjonsordningen, slik at næringen får en begrenset svekkelse av lønnsomheten. Utvidelsen av SO₂-avgiften vil i første rekke berøre ferrolegeringsindustrien, som i liten grad har installert renseanlegg. Den foreslåtte avgiften er imidlertid såpass lav at kostnadsøkningen blir forholdsvis moderat. De delene av industrien som får en merkbar kostnadsøkning er oljeraffineriene, petrokjemisk industri, metanolfabrikken og lecaproduksjonen. Det foreslåtte avgiftsnivået skulle ikke tilsi at det blir noen nedbygging av disse virksomhetene på kort sikt. Det er imidlertid viktig at blant annet disse bransjene utvikler langsiktige strategier for virksomhetene som er robuste innenfor en gradvis strengere klimapolitikk internasjonalt.

Også kystfisket og luftfarten vil bli berørt av utvidelsen av CO₂-avgiften. Disse næringene blir imidlertid kompensert, slik at den samlede lønnsomheten ikke blir påvirket. CO₂-avgiften vil imidlertid påvirke forbruket av drivstoff, og på den måten redusere CO₂-utslippene fra luftfart og fiske. Også en del andre sektorer, herunder treforedlings- og sildemelindustrien, innenriks sjøfart, supplyflåten og ilandsførings- og prosesseringsanlegg for råolje, vil bli berørt av utvidelsen av CO₂-avgiften.

Også gasskraftverkene vil bli berørt av CO₂-avgiften. For gasskraftverkene, som andre utslippsintensive virksomheter, vil den framtidige lønnsomheten avhenge av hvordan klimapolitikken utformes nasjonalt og internasjonalt framover. Både utviklingen i prisene på naturgass og elektrisitet vil være av avgjørende betydning for lønnsomheten. Dersom en lar være å bygge ut gasskraft i Norge vil økningen i de samlede CO₂-utslippene bli i størrelsesorden 2 mill tonn lavere. Før det er klart hvilke muligheter Norge vil få for kvotehandel mv i andre land, er det Regjeringens syn at det er lite rasjonelt at det foretas nye investeringer i svært utslippsintensiv virksomhet. Konsekvensen kan være at det over tid blir behov for å benytte unødig sterke virkemidler overfor andre kilder til utslipp. Det vil i så fall også måtte innbefatte gasskraftverkene.