5 Lettelser i arbeidskraftsbeskatningen

Grønn skattekommisjon pekte i sin utredning på at det internasjonale samfunnet står overfor viktige miljøutfordringer, og foreslo derfor at en vurderte å innføre nye grønne skatter. Samtidig pekte kommisjonen på at den høye arbeidsledigheten innenfor OECD-området stiller det internasjonale samfunnet overfor en betydelig utfordring, og at det kreves varige løsninger også på dette området. Den tok utgangspunkt i at en bærekraftig utvikling krever både et bedre miljø og høy sysselsetting, og at det er viktig å se disse to forholdene i sammenheng i en langsiktig økonomisk politikk.

Kommisjonen pekte videre på at selv om arbeidsledigheten er lavere i Norge enn gjennomsnittet i OECD, så var den fortsatt historisk sett relativt høy. Etter kommisjonens vurdering var det derfor særlig viktig å legge forholdene til rette for en ytterligere nedgang i ledigheten i Norge. Kommisjonen la spesielt vekt på at en bør vurdere tiltak som kan bidra til å redusere den strukturelle ledigheten, og den pekte på at personer med lav utdannelse kan få økende problemer med å finne arbeid i framtiden etterhvert som behovet for raske omstillinger i næringslivet øker.

Kommisjonen viste videre til ulike norske og internasjonale studier som indikerer at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved beskatning av arbeidskraft er relativt høye. I Norge blir lønnstakernes arbeidsinntekter beskattet direkte gjennom skatt på alminnelig inntekt, trygdeavgiften og toppskatten. I tillegg beskattes bruken av arbeidskraft gjennom arbeidsgiveravgiften. Videre blir arbeidsinntektene beskattet indirekte ved at den relle kjøpekraften av inntekten reduseres som følge av at forbruk skattlegges gjennom særavgifter og merverdiavgift. Samlet innebærer dette at det er en betydelig forskjell mellom hvor mye en arbeidsgiver må betale for arbeidskraften og det en arbeidstaker reelt sitter igjen med når alle skatter og avgifter er betalt. Etter kommisjonens vurdering kan det å redusere skattekilen i arbeidsmarkedet bidra til økt sysselsetting.

På denne bakgrunn foreslo kommisjonen at en burde bruke inntektene fra nye grønne skatter til å redusere beskatningen av arbeidskraft. Den foreslo nærmere bestemt at de økte inntektene burde benyttes til å redusere arbeidsgiveravgiften eller til andre tiltak for å avhjelpe omstilling og/eller styrke sysselsettingen. I prinsippet er det ingen grunn til å anta at en reduksjon av arbeidsgiveravgiften har en større effekt på sysselsettingen enn f eks en reduksjon av personbeskatningen. Årsaken til at kommisjonen likevel forslo at en burde vurdere å redusere arbeidsgiveravgiften, var at flere empiriske studier tyder på at arbeidsgiveravgiften på kort sikt kan virke mer direkte på bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft enn reduksjoner i direkte skatter.

Regjeringen er enig med Grønn skattekommisjon i at både høy sysselsetting og økt miljøkvalitet er sentrale mål i en langsiktig politikk for å sikre bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig for Regjeringen at det føres en økonomisk politikk som legger forholdene til rette for en fortsatt høy sysselsetting i Norge.

Norsk økonomi har endret seg i positiv retning siden Grønn skattekommisjon la fram sin rapport, og har gjennom flere år vært inne i en sterk oppgangskonjunktur. Sysselsettingen har økt kraftig og arbeidsledigheten er lavere enn på mange år, noe som har medført at det nå er mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer.

På grunn av det sterke presset i arbeidsmarkedet, er det etter Regjeringens syn på nåværende tidspunkt ikke hensiktsmessig å stimulere til ytterligere press i arbeidsmarkedet gjennom å foreslå vesentlige lettelser i beskatningen av arbeidskraft som en del av de foreslåtte omleggingene. Regjeringen har videre lagt vekt på at de mulige omstillingsproblemene ved en grønn skatteomlegging kan være betydelige, jf kapittel 1. Blant annet på bakgrunn av at det er mer enn 10 år til første periode med utslippsforpliktelse i henhold til Kyotoprotokollen, har Regjeringen derfor valgt å bruke en betydelig andel av inntektene fra grønne skatter til å kompensere bl a de mest utsatte delene av konkurranseutsatt næringsliv. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn lettelser i arbeidskraftbeskatningen på om lag 1 350 mill kroner, fordelt på nedsatt arbeidsgiveravgift og økt minstefradrag for personlige skattytere.

Regjeringen har lagt til grunn at det i den nåværende konjunktursituasjonen med press på arbeidsmarkedet ikke er tilrådelig å gi betydelige lettelser i arbeidsgiveravgiften. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen en begrenset reduksjon i arbeidsgiveravgiften på 0,1 prosentpoeng i arbeidsgiveravgiftssonene 1-4. Dette gir en samlet lettelse på i underkant av 500 mill kroner.

Regjeringen foreslår videre å gi lettelser på om lag 850 mill kroner i personbeskatningen, noe som antas å kunne ha en viss, om enn begrenset, positiv effekt på tilbudet av arbeidskraft. Regjeringen har lagt vekt på å gi det meste av skattelettelsen til personer med lave lønnsinntekter. Det foreslås derfor at 850 mill kroner benyttes til å øke satsen i minstefradraget fra 20 til 21 prosent og til å øke øvre grense i minstefradraget med om lag 800 kroner i 1999 utover det som følger av en ordinær oppjustering av øvre grense fra 1998 til 1999 i tråd med anslått lønnsvekst. Forslaget til økning i minstefradraget gir en lønnstaker med 150 000 kroner i personinntekt en skattelette på om lag 420 kroner årlig i forhold til 1998-reglene, mens en lønnstaker med 120 000 i personinntekt får en skattelette på om lag 330 kroner årlig, mens alle lønnstakere med over 163 000 kroner i personinntekt får en skattelettelse på om lag 225 kroner årlig.

Departementet vil fremme forslag om disse endringene i minstefradraget i forbindelse med den ordinære budsjettbehandlingen til høsten.

Disse omleggingene er et første skritt på veien til å legge økt vekt på grønne skatter. Videre legger Regjeringen opp til at kompensasjonsordningene skal bygges ned over tid. Regjeringen tar derfor sikte på at inntektene fra en nedbygging av kompensasjonsordningene og inntektene som følger fra eventuelle framtidige økte grønne skatter skal motsvares av reduksjoner i de skattene som virker mest uheldig på ressursbruken i samfunnet. I den forbindelse vil det være særlig aktuelt å vurdere ytterligere reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft.