1 Sammendrag

Nåværende lov om veterinær er fra 1948. Siden den gang er forholdet i husdyrholdet totalt endret og antall yrkesaktive veterinærer er mangedoblet. Samtidig er de politiske, samfunnsmessige og faglige forutsetningene helt andre i dag enn i de første tiårene etter krigen.

Med denne stortingsproposisjonen redegjør Regjeringen for hvilke prinsipper som skal være førende for å sikre en adekvat tjeneste for å møte både private og offentlige behov innen gitte budsjettrammer. Videre gjennomgås en del av bakgrunnen for de viktigste prinsipielle endringene som skal fremmes i ny lov senere. En legger her til grunn både endringer i rammebetingelsene og de kravene som må stilles til moderne offentlig forvaltning. Endringene i rammebetingelsene er blant annet en følge av internasjonale avtaler, den sterke utviklingen som har skjedd innen veterinærmedisinen, spesialisering, økt oppmerksomhet omkring dyrevern og ikke minst framveksten av akvakulturnæringen. Utviklingen her har vist at god kontroll med fiskesjukdommer er avgjørende for en bærekraftig produksjon og god økonomi.

Utviklingen i de vanligste husdyrproduksjonene de siste tiårene karakteriseres ved en viss nedgang i dyretallet, økning i produksjonen, spesialisering, bedre dyrehelse og en forflytning av produksjonen rent geografisk. WTO- og EØS-avtalen, Matmeldingen (St.meld. nr 40 1996-97) og nødvendigheten av å sikre kvaliteten i alle ledd i matproduksjonskjeden har skapt nye og langt flere oppgaver for det offentlige veterinærvesenet. Dette gjelder særlig kontroll- og overvåkingsoppgaver og tilsyn med internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter.

Regjeringen understreker betydningen av å ha en fleksibel og internasjonalt troverdig organisering av det offentlige veterinærvesenet. I denne stortingsproposisjonen fremmes forslag om en ny vaktordning for offentlige veterinære tjenester utenom ordinær arbeidstid. Regjeringen fremmer forslag om bevilgninger over statsbudsjettet for å styrke både klinisk og offentlig vakt og dermed den alminnelige beredskapen. Beredskapen kan sikres ved at staten bidrar til at det er tilstrekkelig tilgang på veterinærer og annet dyrehelsepersonell slik at hjelp til sjuke eller skadde dyr kan skaffes innen forsvarlig responstid døgnet rundt over hele landet.

Basert på ulike lover og bruk av økonomiske virkemidler påtar staten seg et ansvar for at det er tilgang på veterinære tjenester over hele landet. Dette gjelder både klinisk praksis utført av private veterinærer og offentlig tjenester som dekkes av det statlige veterinære forvaltningsapparatet. De offentlige budsjettene som Stortinget får seg forelagt vil ha en ramme som skal dekke lønn og drift av Statens dyrehelsetilsyn, herunder offentlig beredskapsvakt, tilskudd til vakt for private veterinære tjenester (klinisk vakt) og endelig midler til å redusere husdyreiernes utgifter til veterinærenes reisekostnader ut over en angitt grense ved utøvelse av klinisk praksis i husdyrbruket. Lønn og tilskudd vil være viktig både for offentlige og private veterinærers samlede inntekter. Det er derfor naturlig at det er uenighet om i hvilken grad tilskudd og bevilgninger er tilfredsstillende. I denne proposisjonen foreslår departementet rammer for vakttilskudd over kap. 1107. I tillegg kommer midler over ordningen om nedskriving av veterinære reiseutgifter i henhold til jordbruksavtalen.

Det er i dag ca 2000 yrkesaktive veterinærer her i landet. I 1950 og 1980 var antall yrkesaktive veterinærer henholdsvis ca 450 og 1150. I tillegg utdannes fiskehelsebiologer og annet dyrehelsepersonell som dekker aktuelle behov innen samme sektor. Den nye loven vil også omfatte disse.

Tilgangen på private veterinære tjenester skjer i utgangspunktet ved at veterinærer etablerer seg og tilbyr sine tjenester uten noen styring fra det offentlige. Dette prinsippet, som i det store og hele har fungert bra, er avhengig av at arbeidsforholdene i et gitt område er tilfredsstillende både faglig og økonomisk. For å sikre en tilfredsstillende tilgang på veterinærer også i områder med svakt næringsgrunnlag, foreslår Regjeringen at staten påtar seg et ekstra ansvar ved å innføre et differensiert økonomisk tilskudd for dem som påtar seg klinisk vakt. Dette tilskuddet fra staten vil komme som tillegg til den inntjeningen den private veterinæren får for de konsultasjonene vedkommende har i løpet av sin vakt. Størrelsen på tilskuddet må derfor etter Regjeringens syn vurderes i lys av det generelle inntektsgrunnlaget i det aktuelle praksis- og vaktområdet. Dette vil også være et distriktspolitisk virkemiddel som kan bidra til å sikre en tilstrekkelig veterinærdekning i områder med få dyr. Ved fordeling av vaktmidlene må det, i tillegg til det alminnelige dyreholdet, tas hensyn til havbrukets behov. Det er nødvendig at denne stadig viktigere eksportnæringen får god nok helsetjeneste.

I visse områder kan tiden det tar før en får veterinærhjelp være uakseptabel lang. Dette kan skyldes lange avstander, for få veterinærer som kan skyldes svakt inntjeningsgrunnlag eller andre forhold. Regjeringen ønsker å bidra til at responstiden er forsvarlig. Dette kan skje ved at tilskuddet til klinisk vakt differensieres med størst andel til de områdene der inntjeningsgrunnlaget for praktiserende veterinærer er svakest. Regjeringen legger til grunn at avtalepartene blir enige om hva som kan anses som øvre grense for akseptabel vanlig responstid sett fra rekvirentenes ståsted.

I tillegg til at staten tar ansvar gjennom å styrke ordningen med tilskudd til klinisk vakt, og stimulere til etablering ved å differensiere tilskuddet og andre økonomiske virkemidler, vil det kunne bli behov for å pålegge veterinærer å delta i en klinisk vaktordning på det stedet der de arbeider. Dette vil gjelde både privatpraktiserende veterinærer og distriktsveterinærer som driver praksis på sin fritid. I slik sammenheng er en distriktsveterinær selvstendig næringsdrivende. En distriktsveterinær må tilsvarende kunne pålegges plikt til å delta i den offentlige vakten. Slike ordninger må kunne nyttes som ledd i statens utøvelse av sitt ansvar der en ikke oppnår en tilfredsstillende tjeneste med andre løsninger. Det gjelder både for offentlige og private veterinærer. Slike situasjoner bør derfor fortrinnsvis løses ved at det overføres økonomiske ressurser til det aktuelle praksisområdet som kan stimulere til nyetablering av veterinærer. Dette må enten skje ved en økning av rammen for klinisk vakt, eller ved overføring fra budsjettet for de offentlige tjenestene. Målet er å få til en frivillig deltakelse i en klinisk vaktordning.

I områder med svak veterinærbetjening kan det også være aktuelt å pålegge distriktsveterinærer å drive klinisk praksis innenfor ordinær arbeidstid. De er da fristilt slik at vedkommende kan drive privat virksomhet.

Departementet foreslår å etablere en spesialistvakt for sports- og kjæledyr. Det vil være aktuelt å gi vakttilskudd til noen klinikker med spesialkompetanse. Disse bør være spredt over hele landet slik at primærveterinærene har mulighet for å henvise kompliserte tilfeller til kolleger med nødvendig kyndighet og utstyr.

Med de mange nye behovene for offentlige tjenester må det utvikles et kompetent og kostnadseffektivt offentlig forvaltningsapparat som gir grunnlag for lik behandling over hele landet. Tilsyns- og vedtakskompetansen er fordelt på lokalt (distriktsveterinærer), regionalt (fylkesveterinærkontorer) og et nasjonalt nivå (sentralforvaltningen) alt etter oppgavenes art. Disse tre nivåene utgjør til sammen Statens dyrehelsetilsyn. Når behovet for private tjenester er tilfredsstillende dekket gjennom de andre virkemidlene, vil antall offentlige oppdrag, sammen med geografiske, kommunikasjonsmessige og økonomiske forhold, avgjøre om distriktsveterinæren skal ansettes i stilling med eller uten anledning til å drive klinisk praksis på dagtid. I tillegg til disse hensynene skaper de mange vanskelige tilsyns- og kontrolloppgavene et stort behov for opplæring og erfaring. Dette må vektlegges i tillegg til de øvrige hensynene nevnt ovenfor når arrondering av offentlige veterinærdistrikter og utformingen av aktuelle stillinger gjøres. Erfaringen med distriktsveterinærer ansatt i stilling der hele arbeidsdagen er belagt med offentlige oppgaver, såkalte DV I, er generelt god både fra arbeidsgivers og arbeidstakers side. Det er i dag i alt 197 veterinærdistrikter. I 61 av disse er det ansatt DV I veterinærer. Utenom ordinær arbeidstid vil de offentlige oppgavene i tillegg bli sikret gjennom en egen offentlig beredskapsvakt. Omfanget av offentlige oppgaver utenom ordinær arbeidstid er vesentlig mindre enn på dagtid. Dette er bl.a en følge av at det daglige tilsynet er styrket og organisert slik at offentlige oppgaver i hovedsak blir løst innenfor ordinær arbeidstid. Derfor kan forsvarlig beredskap for offentlige tjenester utenom ordinær arbeidstid opprettholdes ved hjelp av forvaltningsvakt på distriktsnivå der én distriktsveterinær dekker flere distrikter, på fylkesveterinærkontorene og i sentralforvaltningen i Statens dyrehelsetilsyn. Vaktomfanget vil bli tilpasset de faktiske behovene til enhver tid.

I enkelte områder med lange avstander og få veterinærer kan det være aktuelt at den distriktsveterinæren som har offentlig vakt også kan dekke den kliniske vakten. Det er imidlertid et krav at den offentlige vakten skal betjenes av offentlige veterinærer med nødvendig forvaltningskompetanse. Det forhindrer ikke at det offentlige kan kjøpe spesielle tjenester av private veterinærer.

En utvidelse og endret organisering av veterinær vakt griper, sammen med nye faglige oppgaver, inn i veterinærenes ansvar og plikter. I kapittel 6 vil departementet gi sine vurderinger om de samlede rettigheter og plikter for veterinærer og annet dyrehelsepersonell. De vurderingene som her er foretatt forutsettes fulgt opp i utkast til lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell som departementet vil fremme så snart som praktisk mulig etter behandling av denne proposisjonen. Vurderingene bygger på at privatpraktiserende veterinærer kan pålegges plikt til vakt, i krisesituasjoner kan privatpraktiserende veterinærer pålegges plikt til å utføre offentlige oppgaver og i særlige tilfeller kan distriktsveterinærer pålegges plikt til klinisk praksis. Samarbeid mellom dyrehelsepersonell bør stimuleres. I en ny lov om dyrehelsepersonell bør det være krav om forsvarlig virksomhet. Videre bør det etter departementets mening være hjemler for å kunne begrense rekvireringsretten for enkelte legemidler eller til bestemte dyr, til eget praksisområde eller la rekvireringsretten for enkelte legemidler være forbeholdt spesialister. Departementet mener fiskehelsebiologer bør få begrenset rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr hvis EUs regler ikke er til hinder. Veterinærenes rettigheter bør videreføres, men fiskehelsebiologer bør få lovregulert rett til å behandle akvatiske dyr. Det bør være sanksjonsmuligheter knyttet til retten til å rekvirere og bruke legemidler.