2 Innledning

Gjeldende lov om veterinærer ble vedtatt i 1948, og mange av forarbeidene er fra 1930-årene. Nåværende lov har ikke forutsatt fiskehelse som et arbeidsfelt for private og offentlige veterinærer. Den ble vedtatt i en tid med ekstensivt jordbruk med kombinasjonsdrift på de fleste bruk, slik at husdyr var viktig på langt flere gårder enn i dag. Veterinærenes arbeidsoppgaver var i hovedsak knyttet til produksjonsdyr. Økonomien i landbruket var imidlertid så svak at det skulle mye til før man hentet dyrlege. For å sikre en forsvarlig fordeling av det relativt lave antallet veterinærer i landet, etablerte staten på 1920-tallet offentlige stillinger, distriktsveterinærer, som så vidt mulig skulle dekke alle landets kommuner. Distriktsveterinærene hadde en viss statlig grunnlønn for å utføre offentlige plikter og for å være tilstede. De pliktet å betjene sine distrikter med vanlig klinisk praksis mot betaling fra den enkelte husdyrbruker. Omfanget av klinisk praksis skulle imidlertid ikke gå ut over de offentlige oppgavene. Forvaltningsoppgavene var vesentlig færre enn i dag. Distriktsveterinærene kunne derfor som regel ta seg av disse i forbindelse med sine vanlige praksisrunder.

De offentlige arbeidsoppgavene har økt gradvis, og særlig sterkt fra begynnelsen av 90-tallet. Dette skyldes for en stor del at WTO- og EØS avtalene har gitt nye rammebetingelser for internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter. Dette krever en bedre kartlegging og overvåking av dyrehelsa i Norge enn tidligere. Videre har distriktsveterinærene fått ansvaret for sekretariatsfunksjonen for dyrevernemndene. Dyrevernarbeidet har fått langt større aktualitet de siste årene.

I de siste par tiårene har veksten i oppdrettsnæringen ført til behov for private og offentlige dyrehelsetjenester med nytt innhold og omfang. Dette har vært en stor utfordring for hele den veterinære sektoren inkludert undervisning og forskning, diagnostikk, forvaltning og veiledningstjeneste. St. meld. nr 9 (1989-90), om veterinærtjenesten på distrikts- og fylkesnivå, la grunnlaget for en styrking av offentlige veterinære tjenester i kystnorge for å imøtekomme oppdrettsnæringens behov. Både ved Universitetet i Bergen og ved Fiskerihøgskolen i Tromsø er det i løpet av de siste ti årene utdannet fiskehelsebiologer som har kompetanse til å arbeide med fiskehelsespørsmål. I dag arbeider et stort antall personer med private og offentlige oppgaver innen helsearbeid i oppdrettsnæringen. De fleste av dem er veterinærer, men det er også et betydelig antall fiskehelsebiologer.

Dagens vaktordning for offentlige oppgaver er i prinsippet en avløserordning for distriktsveterinærer. For å skaffe distriktsveterinærene ordnet fritid ble det i 1971 etablert en avløserordning for dem. Den ble utbygd gjennom en tariffavtale i form av en særavtale mellom Landbruksdepartementet og Den norske veterinærforening i 1991. I denne avtalen, som fortsatt gjelder, erkjenner staten ansvaret for at det opprettes en vaktordning som dekker både offentlige forvaltningsoppgaver og akutte sjukdommer. Staten stilte midler til rådighet for å gi godtgjørelse til praktiserende veterinærer som ville delta i ordningen. De fikk automatisk distriktsveterinærens fullmakter og plikter når de var avløsere. De fleste oppdragene på vaktene har imidlertid vært knyttet til behandling av sjuke eller skadde dyr, slik at avløserordningen i hovedsak har vært en klinisk vakt. Til tross for at veterinærene lenge har uttrykt betydelig misnøye med godtgjørelsen fungerte vaktordningen lenge effektivt og pålitelig. Nå har det imidlertid kommet til et punkt der stadig flere veterinærer ikke vil fornye avtalen om vakt i henhold til avløserordningen.

Ut fra det som er sagt ovenfor mener departementet at det er behov for å endre gjeldende lovverk og å organisere offentlig tilsyn og myndighetsutøvelse på en ny måte. I tillegg er det behov for å styrke de økonomiske virkemidlene for å sikre en tilfredsstillende dyrehelseberedskap over hele landet.