6 Hovedinnholdet i nytt lovforslag

6.1 De viktigste forandringene i forhold til gjeldende lov

6.1.1 Felles lov for dyrehelsepersonell

I de senere årene er det blitt flere studieretninger for behandling av dyr. Ved revisjon av lov om veterinærer ble det naturlig å se på behovene til andre grupper dyrehelsepersonell. Nytt regelverk burde dekke nye yrker som retter seg mot behandling av dyr, bl.a. fiskehelsebiologer og dyrepleiere. Departementet mener derfor at det bør utarbeides en felles lov for alt dyrehelsepersonell. Til sammenligning kan nevnes at innenfor humanhelsen har de ulike profesjonslovene blitt samordnet i en felles lov for helsepersonell. Selv om antallet yrkesgrupper her er meget høyere enn for dyrehelsepersonell, bør de samme prinsippene for samordning gjelde. Hele forvaltningen arbeider med forenkling av regelverk. Regjeringen tilstreber at bestemmelser for sammenlignbare områder ses i sammenheng. En felleslov for dyrehelsepersonell er derfor helt i tråd med utviklingen innenfor dagens lovgivningspraksis. Det bør imidlertid fortsatt være særbestemmelser for veterinærer som gir dem enerett til visse behandlingsmåter.

Regjeringen mener en felles lov vil være fremtidsrettet i forhold til å fange opp ventet utvikling slik at behovet til eventuelle nye grupper av dyrehelsepersonell blir ivaretatt.

6.1.2 Bestemmelsene om organisering av det offentlige veterinærvesenet

Dagens veterinærlov har bestemmelser om organisering av det offentlige veterinærvesenet. Det vil ikke være ønskelig å ha slike bestemmelser i en ny lov for alt dyrehelsepersonell. Derfor er det ikke naturlig å omtale visse deler av den offentlige organiseringen eller hvilke oppgaver de offentlige ansatte innen veterinærsektoren eller andre dyrehelsesektorer skal ha. Offentlige oppgaver innen dyrehelse og dyrevern vil fremgå av særlovgivningen med forskrifter og av arbeidsinstrukser for den enkelte arbeidstaker. Hvordan staten organiserer sine etater er ikke avhengig av egne lovhjemler. Statsbudsjettet vil gjenspeile aktivitetsnivået og gi den økonomiske rammen for etatene, og organiseringen må til enhver tid være den mest hensiktsmessige ut fra statens prioriteringer innen samfunnets behov. De ansatte i etatene vil bli trukket inn i organiseringen i henhold til bestemmelsene i tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. Det vil videre heller ikke være naturlig å videreføre spesielle regler for distriktsveterinærene. Til nå har de vært offentlig veterinærer med plikt til å yte veterinærhjelp til befolkningen i sine distrikter så langt deres offentlige forretninger har tillatt. Heretter vil distriktsveterinærenes plikter og rettigheter som følge av deres stilling bli regulert gjennom ansettelsesvilkår og tariffavtaler slik som det er vanlig for andre offentlige ansatte.

6.1.3 Fiskehelsebiologenes rettigheter

Fiskehelsebiologer er en relativ ny yrkesgruppe som ble etablert på nittitallet. I en ny lov bør de gis rett til å behandle akvatiske dyr. Dette var tidligere forbeholdt veterinærer. Videre foreslås det at fiskehelsebiologer kan få begrenset rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr.

Denne bestemmelsen kan imidlertid ikke tre i kraft før EU har endret sitt regelverk. Etter EØS-avtalen er Norge bundet til å følge EUs regler for rekvirering av legemidler. I følge Rådsdirektiv 90/167/EØF jf 78/1026EØF og 78/1027/EØF kan dyrefôr tilsatt legemidler bare utleveres til oppdretteren hvis det fremlegges resept fra godkjent veterinær. Legemidler til akvatiske organismer gis gjennom fôret. Kravene som skal oppfylles for å kunne kalles veterinær er også fastlagt, og det er kun den rene veterinærutdannelsen som aksepteres. Rekvirering av legemidler til dyr er forbeholdt veterinærer i Norge.

Disse reglene vil foreløpig være til hinder for at fiskehelsebiologer kan få rekvireringsrett til legemidler til akvatiske organismer. Bestemmelsen om å kunne gi fiskehelsebiologer begrenset rekvireringsrett kan derfor først tas i bruk etter at EUs regler er endret.

6.1.4 Endringer i veterinærenes enerett

Eneretten for veterinærer bør utvides noe i forhold til undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever veterinærmedisinsk kyndighet både når det gjelder diagnostisering, forebygging og behandling av sjukdom hos dyr. Dette er begrunnet ut fra at moderne undersøkelsesmetoder og moderne apparatur vil kreve veterinærmedisinsk kyndighet for å kunne brukes på en forsvarlig måte.

Veterinærer vil imidlertid ikke lenger ha enerett når det gjelder diagnostisering, forebygging og behandling av akvatiske dyr. Her vil fiskehelsebiologer ut fra sine kvalifikasjoner dele eneretten med veterinærer. Begge profesjonene vil dermed ha samme rett.

6.1.5 Samarbeid

Det er viktig at det er et forsvarlig tilbud på dyrehelsetjenester. For å oppnå dette, bør det legges opp til et bredt faglig samarbeid mellom praktiserende veterinærer og mellom veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Det bør imidlertid overlates til partene å ta et selvstendig initiativ til faglig samarbeid.

Regjeringen anser en klinisk veterinær beredskap i alle deler av landet som viktig. Klinisk beredskapsvakt etter arbeidstid bør i utgangspunktet dekkes gjennom samarbeid mellom veterinærene. Innenfor et naturlig geografisk praksisområde bør de samarbeide om å etablerer en vaktordning etter vanlig arbeidstid.

6.1.6 Hjemmel for å kunne pålegge vakt

Utgangspunktet er at vakt er basert på frivillig samarbeid. Hvis veterinærene i enkelte områder skulle nekte å være med i en vaktordning slik at distriktet blir stående uten tilfredsstillende klinisk beredskap, kan det bli nødvendig for staten å gripe inn. Departementet kan bli nødt til å pålegge praktiserende veterinærer å delta i den kliniske beredskapen etter vanlig arbeidstid. Noen generell plikt til klinisk vakt er det ikke forslag om. Staten må handle aktivt for at det skal inntre plikt til vakt og først etter vurdering av situasjonen både for yrkesgruppen som rammes, næringenes behov og spesielle lokale forhold. Forhold knyttet til kompetansen til veterinærene vil også være av betydning for at vakten kan drives forsvarlig.

En eventuelt pålagt plikt til å delta i vakt etter ordinær arbeidstid vil være begrenset til vakten som skal dekke det stedet de driver sin virksomhet. I områder med få veterinærer kan imidlertid størrelsen på vaktområdene justeres for å oppnå en forsvarlig vaktturnus, men bare innenfor akseptable reiseavstander.

Bestemmelser om plikter for veterinærer og andre yrkesgrupper er ikke nytt. Husdyrloven § 6 har bestemmelser om at departementet kan pålegge veterinær m.fl. å gjennomføre de tiltak og utføre de oppgaver som det finner nødvendig i henhold til husdyrloven. Denne bestemmelsen dekker opp for helt spesielle og viktige tilfeller innen sykdomsbekjempelsen. Veterinærloven § 10 pålegger veterinæren plikt til å hjelpe i nødstilfeller. Dyrevernloven § 6 pålegger alle plikt til å hjelpe syke og hjelpeløse dyr så langt som mulig.

Ot. prp. nr. 13 (1998-1999) om lov om helsepersonell har hjemmel for at departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted de bor eller arbeider, (§ 14).

6.1.7 Plikt for privatpraktiserende veterinærer til å utføre offentlige oppgaver

Departementet vil foreslå en hjemmel for det offentlige til å beordre privatpraktiserende veterinærer i krisesituasjoner. Dette vil nesten være en parallell til reglene i husdyrlovens § 6, men en finner grunn til å ta med en slik bestemmelse også i en ny lov. Hvis akutte uforutsette situasjoner oppstår, og når tungtveiende samfunnshensyn tilsier det, kan departementet pålegge enhver praktiserende veterinær plikt til å utføre offentlige tjenester.

6.1.8 Forsvarlig virksomhet

Departementet mener det i en ny lov bør legges vekt på at dyrehelsepersonell har et selvstendig ansvar for å vedlikeholde sine kunnskaper og ferdigheter. Det er et akseptert etisk og rettslig prinsipp som inngår som et element i det skrevne eller uskrevne forsvarlighetskravet. Rask utvikling av veterinærmedisinen krever stadig ajourføring av relevante kunnskaper for den som skal tilby fagkyndig hjelp til dyr. Den som tviler på sin faglige kyndighet, skal henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har den nødvendige kompetansen. Krav om forsvarlig virksomhet synes selvsagt, men en har likevel valgt å ta det med for å øke bevisstheten om nødvendigheten bl.a. av vedlikehold av kunnskaper og om egne faglige begrensninger.

6.1.9 Informasjon til dyreeiere

Departementet mener dyreeiere bør få rettigheter i forhold til dyrehelsepersonell i praksis. I en ny lov om dyrehelsepersonell pålegges informasjonsplikt overfor dyreeiere. Informasjon skal være en naturlig del av konsultasjonen. Dyreeiere skal bl.a. informeres om behandlingsalternativer, prognoser og eventuelle behov for etterbehandlinger. God informasjon vil være en del av kravet til forsvarlig virksomhet.

Et annet viktig forhold ved informasjonen som gis, er at den skal være forståelig for mottakeren. Faguttrykk kan i denne sammenheng gi problemer. Dyreeiere har ulike erfaringer og kunnskaper om dyr og veterinære forhold. En nyetablert dyreeier trenger trolig mer og en annen type informasjon enn en profesjonell eller erfaren dyreeier. Dyrehelsepersonellet skal derfor tilpasse informasjonen til dyreeiers forutsetninger.

6.1.10 Innsynsrett i journaler

Departementet mener dyrehelsepersonell skal føre ordnede opptegnelser/journaler for dyr de behandler. Dyreeiere som ønsker det, skal få se journalen. Ved eventuell uenighet om behandling som er gitt, kan dette være en viktig kilde til avklaring. Hvis man har behov for at annet dyrehelsepersonell er kjent med tidligere behandling, vil dyreeier ha krav på at journalen videresendes. Omfanget av denne type henvendelse er uvisst, men det er viktig at muligheten er åpen. Det kan også øke kvaliteten på journalene hvis dyrehelsepersonell vet at disse er åpne for innsyn.

6.1.11 Rekvirering, utdeling og bruk av legemidler

Rekvirering av legemidler til dyr er foreløpig forbeholdt veterinærer. Departementet mener det bør foreslås en hjemmel slik at det kan bestemmes at fiskehelsebiologer skal få rekvireringsrett til legemidler til akvatiske organismer unntatt sjøpattedyr.

Både av hensyn til miljø og problemer med antibiotikaresistens, restkonsentrasjoner og andre bivirkninger, er det nødvendig med streng regulering av alle sider ved rekvirering, utdeling og bruk av legemidler. Den frie rekvireringsretten kan bli et problem etter hvert. Kommende lovforslag vil derfor ha hjemler for å forby rekvirering og bruk av bestemte legemidler til dyr. Disse bestemmelsene vil i tilfelle være generelle og gjelde all rekvirering til dyr.

Praksis for utdeling av legemidler til etterbehandling og rutinebehandling varierer og bør også bli regulert. En foreslår derfor å kunne gi forskrifter om rekvirering, utdeling og bruk av bestemte legemidler. Noen legemidler skal om nødvendig kunne bli forbeholdt spesialister. Videre kan en begrense rekvireringsretten til eget praksisområde. Gjennom slike reguleringer vil en kunne få bedre styring og kontroll med rekvireringen. Dette kan forebygge uheldig utvikling i forhold både til miljø, antibiotikaresistens, bivirkninger og trygg mat.

6.1.12 Tilsyn med rekvirering av legemidler

Retten til å rekvirere legemidler er en viktig rettighet som følger med autorisasjonen til veterinærer. Denne retten skal brukes på en forsvarlig måte, og det bør være god kontroll og sanksjonsmuligheter. Godt regelverk er en forutsetning, men den konkrete kontrollen med at reglene følges er like viktig. Apotekene skal etter nytt forslag melde uregelmessigheter ved rekvirering både til helse- og dyrehelsemyndighetene. De sistnevnte har til nå ikke fått meldinger direkte fra apotekene. Tilsynet med rekvirering og bruken av legemidler vil således bli forbedret gjennom nye melderutiner.

6.1.13 Tap av retten til å rekvirere og bruke legemidler

Rekvireringsretten kan ikke begrenses etter gjeldende lov. Den følger autorisasjonen. Ved uregelmessig rekvirering er det behov for reaksjoner i forhold til rekvireringsretten. Ureglementert rekvirering gjelder ofte bestemte legemidler. Da kan det være tilstrekkelig å begrense rekvireringsretten for disse bestemte typene, for eksempel narkotiske legemidler. I tillegg kan en frata vedkommende retten til å bruke legemidlene. Sanksjonene kan også være tidsbegrenset. Disse reaksjonene er alvorlige, men autorisasjonen beholdes og yrket kan fortsatt utøves. Departementet mener dette vil kunne være et godt hjelpemiddel i forbindelse med økt kontroll med rekvirering og bruk i fremtiden.

6.1.14 Administrative sanksjonsmuligheter overfor dyrehelsepersonell

Departementet mener det i en ny lov bør være regler for administrative forføyninger. Tilbakekalling av en godkjenning kan brukes overfor dyrehelsepersonell som er uskikket for yrket av ulike årsaker. Tidsbegrensede sanksjoner eller begrensede rettigheter til praksis, kan også være aktuelt som en mildere reaksjonsform. Sanksjoner i forhold til rekvirering av legemidler som er omtalt ovenfor, vil også bli foreslått foretatt administrativt.

6.2 Omtale av andre endringer i en ny lov om dyrehelsepersonell

Departementet mener en ny lov bør inneholde formålsbestemmelser slik som er vanlig i ny lovgivning. Her fremheves kravet til forsvarlig virksomhet, miljøhensyn og samarbeid mellom profesjonene.

Lovens bestemmelser kan gis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.

Tidligere var det lovfestet at veterinærene skulle medvirke til dyrs als- og yteevne. Ut fra dyrevernhensyn er det i dagens situasjon ikke naturlig å videreføre en slik bestemmelse.

Selv om hovedtyngden av dyrehelsepersonell regnes til de frie yrker, mener departementet det bør innføres en generell aldersgrense på 75 år. Hovedregelen bør bli at autorisasjonen faller bort ved nådd aldersgrense.

Autoriserte veterinærer bør fortsatt ha plikt til å yte nødhjelp basert på veterinærens skjønn. Hvis utgiftene forbundet med nødhjelpen ikke blir dekket av andre, foreslår en at staten dekker utgiftene i stedet for kommunen, slik det er i gjeldende lov.

Forsikringsordninger tilknyttet privat praksis er i dag vanlig, men det er ikke noe krav om det i gjeldende lov. Feil diagnose eller behandling kan føre til store økonomiske tap og skader for dyreeier. Sikkerhetsstillelse i form av en forsikringsordning bør derfor inngå i en forsvarlig virksomhet, og bli et krav til den som driver praksis.

Lisens vil bli en ny godkjenningsmulighet for dyrehelsepersonell på lavere nivå. Lisens kan brukes der vedkommende ikke helt fyller kravene til autorisasjon, men det er rimelig at han/hun kan utføre visse veterinære oppgaver. Studenter på slutten av studietiden kan få lisens. Lisens kan også gis til enkelte andre grupper med spesialkompetanse, f. eks. inseminører. For den som ønsker å praktisere spesielle eller alternative behandlingsmåter kan det også bli aktuelt å gi lisens, for eksempel til personer med spesialkompetanse innen laser og akupunktur. Spesielle begrensninger bør kunne knyttes til lisensen.

Departementet vil foreslå at dyreklinikker og laboratorier kan bli avhengig av en godkjenning fra departementet og at det kan settes vilkår for godkjennelsen.

6.3 Videreføring av nåværende bestemmelser

En ny lov om dyrehelsepersonell vil bygge på lov om veterinærer. Veterinærer vil fortsatt være hovedgruppen av dyrehelsepersonell som kommer inn under loven. Derfor vil det være naturlig at en del grunnleggende og sentrale bestemmelser blir videreført.

For å kunne praktisere som veterinær etter endt utdannelse, er det krav om autorisasjon fra departementet. Dette blir videreført, likeledes kravene til formell kompetanse. Våre forpliktelser etter EØS-avtalen for gjensidig godkjenning av utdannelser som grunnlag for norsk autorisasjon bør føres videre. Det legges opp til tilsvarende regler for enkelte nye grupper dyrehelsepersonell.

Med autorisasjonen følger rett til å bruke en tittel som er beskyttet og eksklusiv for en bestemt gruppe fagpersoner. Grunnlaget for autorisasjonen er at de oppfyller helt bestemte kvalifikasjoner. Slik vil det bli også i nytt lovforslag.

Det veterinærmedisinske rettsråd har fortsatt sin berettigelse som et rådgivende organ og vil bli videreført med mindre justeringer i forhold til dagens regler.

6.4 Lovregulering av dagens ikke lovfestede praksis

En ny lov bør ha bestemmelse om bruk av medhjelper. Dette blir en videreføring av dagens ikke lovfestede praksis. Den som har autorisasjon skal kunne overlate utførelsen til en annen, hvis medhjelperen har de nødvendige kunnskaper om utførelse av oppgaven. Veiledning og tilsyn er sentrale krav i forbindelse med bruk av medhjelper. Den som har autorisasjonen har ansvaret for medhjelperens arbeid.