5 Beredskap og vakt

Dette kapitlet vil i hovedsak dreie seg om beredskap og vakt utenom ordinær arbeidstid siden forslaget til bevilgning dreier seg om midler til vakttilskudd. Det skal imidlertid understrekes at vakttilskudd til en region bidrar til å styrke inntjeningsmulighetene totalt i området, noe som er viktig for å sikre at det er mange nok praktiserende veterinærer til å betjene husdyrbruket på dagtid. En tilstrekkelig bemanning er også en forutsetning for en god vaktordning. Det er et mål at husdyrbrukerne skal få hjelp til sjuke eller skadde dyr innen forsvarlig responstid.

5.1 Framtidig behov for beredskap og vakt

Både det tradisjonelle husdyrbruket, fiskeoppdrettsnæringen og eiere av sports- og kjæledyr har behov for at praktiserende veterinærer er tilgjengelig for å ta hånd om akutte sjukdomstilstander som ikke kan vente til ordinær arbeidstid. Rask hjelp er også godt dyrevern. Det er en forutsetning for en betryggende beredskap mot alvorlige smittsomme sjukdommer og annen øyeblikkelig hjelp at det er et godt utbygget nettverk av praktiserende veterinærer på dagtid, og at de har en vaktordning som fungerer. Regjeringen mener at den som lever av en kundekrets på dagtid bør kjenne et ansvar for sitt klientell også utenom ordinær arbeidstid. Som en ekstra sikring overfor dyreeierne vil staten ta et overordnet ansvar for etablering av en landsdekkende vaktordning. Dette skjer ved at staten organiserer vakten, og ved at staten bidrar økonomisk i form av et vakttilskudd. Tilskuddet vil utformes med særlig vekt på å ha en vel fungerende vaktordning i områder med liten dyretetthet og lange avstander. Dette vil vanligvis være næringssvake områder.

Regjeringen foreslår at det opprettes følgende veterinære vaktordninger for å dekke framtidas behov for veterinær beredskap utenom ordinær arbeidstid:

• klinisk vakt

• spesialistvakt

• offentlig vakt

En vel fungerende klinisk veterinærtjeneste er nødvendig for at alvorlige dyresjukdommer, akutte dyrevernsaker og ulovlige importer av dyr blir oppdaget og meldt så raskt som mulig. Dette er avgjørende for en resolutt og god forvaltningsmessig handtering av sakene. Myndighetene har derfor også en klar interesse av at det er etablert gode vaktordninger for kliniske tjenester utenom ordinær arbeidstid.

En døgnkontinuerlig beredskap for offentlige veterinære oppgaver er en forutsetning for at Norge skal kunne overholde de forpliktelsene på det veterinære området som ligger nedfelt i internasjonale avtaler (bl.a. EØS-avtalen) og at landet i framtida skal kunne bevare sin gode dyrehelse og matvaretrygghet.

På bakgrunn av dette må derfor den samlede framtidige beredskapen fortsatt dekke både dyreeiernes behov for kompetent hjelp til syke og skadde dyr og statens behov for tilfredsstillende forvaltningskompetanse.

Statens dyrehelsetilsyn får ansvar for å organisere både offentlig og klinisk vakt i alle områder av landet.

5.2 Klinisk vakt

Det forutsettes at det skal være mulig å få hjelp til sjuke eller skadde dyr innenfor en forsvarlig responstid. Deltakelse i vakt bør i prinsippet skje på frivillig basis ut fra Regjeringens oppfatning om at praktiserende veterinærer bør sørge for å betjene sitt klientell også utenfor ordinær arbeidstid. Staten på sin side vil bidra økonomisk i form av et tilskudd til vakt. Tilskuddet bør differensieres slik at det gis et større tilskudd i områder med få dyr og små inntjeningsmuligheter på vakt enn i områder med høy dyretetthet og gode inntjeningsmuligheter. Dette vil, i tillegg til å bidra til en bedre dyrehelseberedskap, være et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å hindre at husdyrholdet mange steder rammes av dårlig rekruttering av praktiserende veterinærer.

Færre oppdrag på vakter, bedre veier, bedre biler og moderne kommunikasjonsutstyr har åpnet nye muligheter for å utvide vaktområdene. I områder hvor det er mulig å slå vakter sammen vil også vaktbelastningen på den enkelte veterinær bli mindre, samtidig som inntjeningen blir bedre slik at det blir mer attraktivt å ha vakt. Vaktområdene må allikevel ikke være større enn at det er mulig for vakthavende å dekke praksisen på forsvarlig vis.

Den kliniske vakten forutsettes i første rekke betjent av veterinærer som har sitt daglige virke i klinisk praksis i området. Det åpnes for at også andre veterinærer, herunder distriktsveterinæren på sin fritid, kan delta i ordningen. Alle som deltar må kunne dokumentere tilfredsstillende kunnskap og ferdigheter på det kliniske fagfeltet.

Deltakelse i klinisk vaktordning vil, for den enkelte veterinær være basert på frivillighet og avtaler. Det bør imidlertid tilstrebes at alle veterinærer som har praksis i husdyrbruket på dagtid også deltar i en vaktordning. Departementet fremmer imidlertid forslag om at hjemmel til å kunne pålegge vakt tas inn i den nye loven. Dette er en sikkerhet i tilfelle vaktordningen ikke skulle fungere på frivillig basis i spesielle områder (jfr. pkt. 6.1.6).

5.3 Spesialistvakt

Disse vaktene skal dekke behovet for klinisk spesialkompetanse overfor sports- og kjæledyr. Det forutsettes at en slik spesialvakt kan dekke større geografiske områder, men slik at dyreeiere og dyrehelsepersonell skal ha tilgang på spesialkompetanse. Den ordinære kliniske veterinærvakten vil på dette viset fungere som en primærhelsetjeneste med mulighet til å henvise pasienter til mer spesialisert undersøkelse og behandling. Det vil i hovedsak dreie seg om kirurgisk behandling som krever avansert utstyr og spesiell kompetanse, som for eksempel behandling av kompliserte brudd eller andre skader. Øvrig poliklinisk praksis skal dekkes av den lokale vakten.

5.4 Offentlig vakt

Ut fra det som er beskrevet om offentlig ansvar under pkt.4, foreslår departementet å organisere en egen vakt som kun skal ivareta offentlige forvaltningsoppgaver. Denne vakten kommer i tillegg til vakt for behandling av sjuke dyr. Forvaltningsvaktene betjenes ved at hver distriktsveterinær på vakt dekker flere distrikter. I tillegg er det behov for vakt på hvert fylkesveterinærkontor og i sentralforvaltningen i Statens dyrehelsetilsyn.

Denne vaktordningen sikrer at den offentlige vakten alltid er betjent av personell med kompetanse i offentlig forvaltning. Dette systemet ivaretar internasjonale krav til habilitet og troverdighet. Som offentlig tjenestemann har distriktsveterinæren nødvendig adgang til offentlige arkiver, databaser (importregistre, merkesystemer m.v) og kjenner de formelle tjenesteveiene innen egen organisasjon. Riktig håndtering av dyrevernsaker, importkontroll og havbruksspørsmål er spesielt viktig.

Som hovedregel vil oppgavene for den offentlige vakten være knyttet opp mot:

• iverksettelse av tiltak mot lovregulerte smittsomme dyre- og fiskesjukdommer (A, B, og visse C-sjukdommer)

• handtering av akutte dyrevernsaker

• administrering og gjennomføring av mottaks- og avsenderkontroll av dyr i forbindelse med eksport/import

• veiledning av personell som betjener de kliniske vaktene om oppgaver som har offentlig betydning

• kontakt med politi og tollvesen

• visse oppgaver innen oppdrettsvirksomheten som f.eks godkjenning av brønnbåter

I spesielle tilfeller kan det offentlige kjøpe tjenester av privat dyrehelsepersonell, som f.eks ved kontroll av brønnbåter.

Det legges opp til at den offentlige vakten begrenses til det som er nødvendig for å ivareta en forsvarlig offentlig beredskap.