2 Økt tildeling av spesielle trekkrettigheter (SDR)

2.1 Bakgrunn

Spesielle trekkrettigheter, SDR, er ubetingede trekkrettigheter som ble etablert av IMF i 1969. SDR ble opprettet ved at IMF skrev ut en fordring på seg selv som kunne benyttes som et lovlig betalingsmiddel i offisielle transaksjoner mellom autoriserte brukere, herunder alle land som fikk tildelt SDR. Det er ikke betingelser forbundet med bruken av de spesielle trekkrettighetene.

Etableringen av de spesielle trekkrettighetene har sin bakgrunn i et ønske om å forebygge en verdensomspennende mangel på likviditet av godkjente reservevalutaer. Den eneste reelle reservevaluta var dollar, og en fryktet at det kunne oppstå en markert reduksjon i internasjonal likviditet hvis USAs driftsbalanseunderskudd med omverdenen ble fjernet, slik at utstedelsen av nye dollarfordringer til kreditorer utenfor USA ville bli redusert. En fryktet for at en slik reduksjon i den årlige tilveksten i dollarfordringer ville medføre en global likviditetsmangel som bl.a. kunne anspore medlemslandene til å føre en proteksjonistisk politikk for å bedre driftsbalansen. En slik alment restriktiv politikk ville kunne redusere veksten i verdens handel og produksjon. Ved å etablere SDR ville man først og fremst finne en erstatning for det forventede bortfallet av nye fordringer i dollar. Samtidig ville man skape en reservevaluta som i større grad lå under verdenssamfunnets kontroll. I prinsippet kunne mengden av SDR til enhver tid reguleres av IMF.

Ideen om å etablere en ny reservevaluta hadde vært diskutert siden 1958, men først ved IMFs årsmøte i 1968 fikk prinsippet sin tilslutning. Den vedtatte endringen i IMFs statutter trådte i kraft 28. juli 1969, og SDR ble et lovlig betalingsmiddel i offisielle transaksjoner mellom landene som fikk tildelt SDR. SDR er også IMFs regnskapsenhet. Verdien av en SDR er lik verdien av en enhet av en veiet valutakurv bestående av amerikanske dollar, japanske yen, tyske mark, franske franc og britiske pund.

Tildelingen av SDR til medlemslandene har skjedd i forhold til hvert lands kvote i IMF, slik at de land som har størst andel av verdensøkonomien (reflektert ved kvotestørrelsen) har fått størst tildeling. Siden 1970 er det blitt tildelt til sammen 21,4 milliarder SDR, som svarer til 14,7 prosent av de samlede kvotene i IMF. Den forrige tildelingen skjedde pr 1. januar 1981 og var på 4,1 milliarder SDR. Norge har tidligere i alt mottatt 167,77 millioner SDR (om lag 1 715 millioner kroner) eller 0,8 prosent av den totale tildelingen.

For det enkelte land betyr en SDR-tildeling økt tilgang til internasjonal likviditet, i den forstand at landet får en ikke-rentebærende fordring på IMF som kan benyttes til å skaffe valutareserver ved behov. I praksis skjer dette ved at et land låner SDR. De mottatte SDR veksles så om til en gangbar reservevaluta som f.eks. dollar eller yen hos et medlemsland utpekt av IMF. I den forbindelse kan Norges Bank, som aldri har hatt behov for å bruke sine trekkrettigheter, komme i besittelse av flere SDR enn Norges tildelte beholdning.

Når et land bruker sine spesielle trekkrettigheter, påløper det rentekostnader som ved ordinære lån. Men i motsetning til ordinære låneordninger som landet bare kan trekke på etter forutgående søknad til IMF, er disse midlene automatisk disponible. Medlemslandene behøver verken å dokumentere behovet for kreditt eller redegjøre for den økonomiske politikken landet akter å føre, og det er ingen betingelser om tilbakebetalingstid for reservevalutaene landet trekker på.

Tildeling av SDR er, som nevnt, tenkt som IMFs instrument for å tilføre internasjonal likviditet for å forebygge en langsiktig global mangel på likviditet. I de senere år har det vært delte oppfatninger i IMFs styre om hva som skal forstås med langsiktig global mangel på likviditet. Enkelte har påpekt at innovasjoner i kapitalmarkedene gir alle medlemsland tilgang på nødvendig likviditet så lenge medlemslandene fører en fornuftig økonomisk politikk. Andre har pekt på at tildeling av SDR kan hjelpe land som har vanskeligheter med å skaffe seg tilstrekkelig utenlandsk valuta, samtidig som dette kan bidra til å løse regionale likviditetsproblemer.

2.2 Vedtaket om å tildele SDR

Styret i IMF har ansett det som ønskelig at også land som ikke har vært med på alle de tidligere tildelingene og medlemsland som er kommet til etter siste tildeling i 1981, skal kunne få tildelt spesielle trekkrettigheter. På bakgrunn av dette vedtok styret i 1997 å foreslå overfor IMFs guvernørråd at det skal skje en engangstildeling av nye SDR slik at forholdet mellom tildelte trekkrettigheter og kvoter blir likt for alle medlemslandene. Dette vil gi en ikke-proporsjonal tildeling til de ulike medlemslandene. En slik spesiell engangstildeling krever en endring i artikkel XV i IMFs statutter.

Under årsmøtet i Hong Kong i september 1997 vedtok guvernørrådet en særskilt engangstildeling som bringer medlemslandenes samlede SDR-tildelinger opp på et nivå som tilsvarer 29,3 prosent av nåværende kvoter (pr 1997). Guvernørrådet vedtok også den nødvendige resolusjon om endring i artikkel XV. En endring skal nå godkjennes av medlemslandene. Artikkelendringen vil tre i kraft når tre femdeler av medlemslandene med tilsammen 85 prosent av stemmevektene har akseptert denne. Tildelingen av SDR vil bli foretatt tretti dager etter dette tidspunkt. Hvert av medlemslandene har en stemmevekt lik landets andel av de samlede kvotene i IMF.

Samlet vil nytildelingen utgjøre 21,4 milliarder SDR slik at totalt antall trekkrettigheter dobles til 42,8 milliarder SDR, om lag 437,4 milliarder kroner. Med denne økningen har man også tatt hensyn til utviklingslandenes ønske om at alle medlemslandene skulle få en ny tildeling av SDR. Økningen er dermed noe større enn det som er nødvendig for å oppnå en balansert fordeling av trekkrettighetene. Etter forslaget vil Norge få tildelt 156 millioner SDR, som tilsvarer om lag 1 594 millioner kroner. Norges totale tildeling av SDR blir dermed om lag 3 309 millioner kroner.

Finansdepartementet tilrår at Norge godkjenner en endring i IMFs statutter slik at IMF gis adgang til å foreta en engangstildeling av SDR. Dette er i samsvar med stemmegivningen til den norske guvernøren, sentralbanksjef Kjell Storvik, i guvernørrådet.

I vedlegg 1 er forslaget til endring i IMFs statutter gjengitt. Vedleggstabell 2 gir oversikt over fordelingen av den økte tildelingen av spesielle trekkrettigheter på medlemslandene i henhold til vedtaket i guvernørrådet.