3 Økning av medlemslandenes kvoter i IMF

3.1 Bakgrunn

IMFs tilgang på finansielle ressurser er i utgangspunktet gitt ved medlemslandenes innskudd i institusjonen. I tillegg kan IMF unntaksvis og over kortere perioder supplere sine egne ressurser med opplåning fra medlemsland eller andre internasjonale finansieringskilder, blant annet gjennom General Agreement to Borrow-ordningen, GAB.

3.2 Definisjon av kvotene

Medlemslandenes kvoter er et grunnleggende element i deres forhold til IMF. Størrelsen på kvoten bestemmes hovedsakelig av landets størrelse i verdensøkonomien, målt ved et veid gjennomsnitt av landets verdiskapning (BNP), utenrikshandel og valutareserver. Reglene åpner for at et land i første omgang bare betaler inn 25 prosent av den totale kvoteøkningen i SDR eller en reservevaluta godkjent av IMF. De resterende 75 prosent betales inn i landets egen valuta. Ved at IMF kan be et lands sentralbank veksle om deler av eller hele IMFs beholdning av den nasjonale valutaen til andre valutaer (f.eks. dollar), kan medlemslandet i prinsippet bli pålagt å betale inn hele sin kvote i utenlandsk valuta.

Størrelsen på kvoten avgjør medlemslandets stemmevekt i Fondet, tilgangen til spesielle trekkrettigheter, og i hvor stor grad medlemsland er forpliktet til å stille midler til disposisjon for IMF. I tillegg er det et forhold mellom kvoten og størrelsen på låneadgangen i IMF ved betalingsbalanseproblemer. Det er et anerkjent prinsipp at IMFs utlån i størst mulig utstrekning skal finansieres av de ordinære midlene, dvs. kvotene.

3.3 Bakgrunnen for jevnlige revisjoner av kvotene

IMF har et ansvar for det internasjonale valutasystemet. Organisasjonen må således være forberedt på å møte uventede begivenheter som kan true stabiliteten i valutasystemet. Økt integrasjon mellom medlemslandenes økonomier og økt omfang av internasjonale kapitalbevegelser har medført at medlemslandene er blitt mer utsatt for finansielle svingninger. Hvis et medlemsland får betalingsbalanseproblemer, skal finansiell assistanse fra IMF, sammen med et program om økonomiske tiltak fra medlemslandets side, bidra til å gjenopprette tilliten til landets økonomi. Dette skal så i neste omgang legge grunnlaget for kapitalforsyning fra andre kilder slik at betalingsbalanseproblemene kan rettes opp.

I samsvar med artikkel III, § 2 i avtalen om IMF, skal IMF hvert 5. år vurdere hvorvidt veksten i verdensøkonomien og endringer i den relative størrelsen på medlemslandenes økonomier gir grunnlag for å revidere kvotene. Den forrige (niende) kvoterevisjonen ble sluttbehandlet i 1990 og trådte i kraft i november 1992.

Når IMFs ressursgrunnlag skal gjennomgås, er det flere forhold som vektlegges. Det er særlig viktig å ta hensyn til muligheten for plutselige skift i internasjonale kapitalstrømmer, jf. Asia-krisen som utviklet seg sommeren 1997. Endringer i ressursene som IMF har til rådighet bør også stå i rimelig forhold til veksten i verdensøkonomien og størrelsen på kapitalstrømmene.

Forøvrig kan IMFs tilgang på finansielle ressurser bli økt gjennom etableringen av New Agreement to Borrow-ordningen, NAB. 25 land er invitert til å delta i denne ordningen, deriblant Norge. Stortinget har gitt sin tilslutning til at Norge deltar, jf. St prp nr 50 (1996-1997) Om samtykke til at Noreg sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF) og Innst S nr 196 (1996-97). Ordningen vil tre i kraft når deltakere med et samlet bidrag på 85 prosent, innbefattet de fem største landene, har sluttet seg til. I USA har Kongressen foreløpig ikke gitt samtykke til avtalen.

3.4 Vedtaket om kvoteøkning

Arbeidet med den ellevte¹1 kvoterevisjonen startet i 1995 og skal etter planen avsluttes innen utgangen av januar 1999 med godkjenning av det vedtaket som guvernørerådet har gjort i saken. Ved den ellevte kvoterevisjonen benyttes data for BNP, utenrikshandel samt valutareserver til og med 1994.

Ut fra de hensyn som er omtalt ovenfor gikk Norge opprinnelig sammen med de andre landene i den nordisk-baltiske valgkretsen under drøftelsene i IMFs styre inn for en kvoteøkning i størrelsesorden 75-100 prosent av nåværende kvoter. Dette var om lag på linje med forslaget fra IMFs administrerende direktør. De fleste andre industriland støttet en kvoteøkning på 50-75 prosent, mens USA og Storbritannia mente at en kunne klare seg med en vesentlig mindre økning. Utviklingslandene har ønsket en fordobling av kvotene.

Det har også vært store meningsforskjeller om fordelingen av totaløkningen. Mange utviklingsland har prinsipalt gått inn for en proporsjonal økning i forhold til eksisterende kvotefordeling, mens andre land har støttet en tilnærming hvor medlemslandenes kvotefordeling justeres noe, slik at den bedre reflekterer landenes relative styrkeforhold i verdensøkonomien.

Etter omfattende forutgående drøftelser ble det i forbindelse med IMFs årsmøte i Hong Kong i september 1997 oppnådd enighet i IMFs styre og i Interimkomiteen om å øke medlemslandenes kvoter med gjennomsnittlig 45 prosent. Interimkomiteen er en rådgivende komite på ministernivå hvor de 24 valgkretsene i IMF deltar med en representant hver. Kvoterevisjonen innebærer en økning i IMFs finansielle ressurser fra 146 milliarder SDR til 212 milliarder SDR, som tilsvarer om lag 2 167 milliarder kroner. Av denne totaløkningen fordeles 75 prosent proporsjonalt mellom medlemslandene i forhold til dagens kvoter slik at alle sikres en betydelig økning i låneadgangen hos IMF. 25 prosent av totaløkningen vil skje i form av selektive økninger for å bidra til å rette opp avviket mellom landenes totale kvoter og den teoretiske, beregnede andel av verdensøkonomien (forskjellen mellom beregnet og faktisk kvote). Denne selektive økningen er årsaken til at Norge får en kvoteøkning som er over gjennomsnittet, jf nedenfor.

Forslaget til en kvoteøkning på gjennomsnittlig 45 prosent ble vedtatt av guvernørrådet i januar 1998. Guvernørrådets vedtak synes å være et rimelig kompromiss mellom de ulike synene i saken.

For Norge vil kvoteøkningen utgjøre 567 millioner SDR, om lag 5 795 millioner kroner. Dette representerer en økning på 51 prosent. Norges kvote vil etter økningen utgjøre 1671,7 millioner SDR. Som en følge av dette øker Norges andel av IMFs samlede kvoter fra 0,76 prosent til 0,788 prosent. Dette innebærer at Norge får utvidet rett til å låne i IMF ved behov, men samtidig pådrar seg en utvidet forpliktelse til å stille sentralbankmidler til disposisjon for IMF når IMF foretar utlån. Norges stemmevekt i IMF øker marginalt som følge av kvoteøkningen. Det samme gjelder for den nordisk-baltiske valgkretsen samlet.

3.5 Godkjenning og innbetaling

Guvernørrådets vedtak er nå oversendt medlemslandene for godkjenning. Frist for godkjenning er satt til 29. januar 1999. For at vedtaket om en kvoteøkning skal anses gyldig og tre i kraft, må vedtaket godkjennes av minst 60 prosent av medlemslandene som til sammen har minst 85 prosent av stemmevektene i IMFs styre. Medlemslandene skal innbetale 25 prosent av landets kvoteøkning senest 30 dager etter at meldingen om godkjennelse er sendt IMF fra medlemslandet eller senest 30 dager etter at organisasjonen har konstatert at kvoteøkningen har oppnådd tilstrekkelig oppslutning, avhengig av hva som inntreffer sist.

3.6 Konsekvenser for Norges valutareserver

Norge er i prinsippet forpliktet til å stille hele sin kvote til disposisjon i utenlandsk valuta ved behov, men i første omgang betales, som nevnt, bare 25 prosent av kvoten inn i slik valuta.

Norge har tidligere benyttet seg av en innbetalingsløsning som innebærer at man betaler av Norges Banks tildelte beholdning av SDR for å dekke deler av innskuddet i utenlandsk valuta, en metode IMF foretrekker. En innbetaling av 25 prosent av kvoteøkningen i SDR medfører dermed en nedgang i sentralbankens SDR-beholdning. Denne vil imidlertid motsvares av en tilsvarende økning i reserveposisjonen på IMF, som er regnet i SDR. Innbetaling av de første 25 prosent av kvoteøkningen på denne måten fører således kun til endret sammensetning av Norges Banks fordringer på IMF, mens likviditet og avkastning forblir uendret. Skulle en derimot velge å foreta innbetalingen i en godkjent reservevaluta, vil valutareservenes sammensetning, likviditet og avkastning påvirkes i noen grad.

De resterende 75 prosent av kvoteøkningen skal i første omgang innbetales i egen valuta, og IMFs beholdning av norske kroner vil øke. Dette innebærer at IMF i større grad kan trekke på norske kroner ved långiving. Ved trekk på norske kroner er framgangsmåten at Norge stiller utenlandsk konvertibel valuta til disposisjon for låntakerlandet i bytte mot økte fordringer på IMF regnet i SDR. En kvoteøkning innebærer dermed at Norge må avsette mer av sine valutareserver til mulig bruk i IMF-sammenheng. Resultatet er at sammensetningen av Norges valutareserver endres ved at Norges Banks SDR-fordringer på IMF øker, mens beholdningen av utenlandsk valuta foreløpig reduseres. Dette har igjen en viss virkning for Norges Banks inntekts- og likviditetsposisjon, jf. nedenfor.

Fordringene på IMF gir en avkastning basert på markedsrente. I praksis oppnås en tremåneders rente på en relativt langsiktig plassering (3-5 år). Denne noe lavere renteavkastningen er skjønnsmessig anslått til 0,2 prosentpoeng. Hvis en legger dette til grunn og antar at 25 prosent av kvoteøkningen innbetales i utenlandsk valuta, kan Norges Banks årlige tap av renteinntekter komme opp i om lag 3 millioner kroner som en følge av kvoteøkningen. Dersom Norge skulle bli pålagt å betale inn 100 prosent, vil reduksjonen i renteavkastningen maksimalt kunne bli om lag 10 millioner kroner. Med bakgrunn i tidligere erfaringer regnes det som svært lite sannsynlig at Norge skulle bli bedt om å betale inn hele sin kvote i reservevaluta.

IMFs bruk av ulike valutaer i forbindelse med utlån er regulert over IMFs såkalte operasjonelle budsjett. IMF forsøker i utgangspunktet å finansiere utlån ved å trekke mest mulig jevnt på de nasjonale valutaene fra IMFs kreditorland. Norge har likevel vært blant de største bidragsyterne sett i forhold til landets kvote de senere år. Det har sammenheng med at det gjeldende systemet har en innebygd skjevhet i retning av å belaste land med store valutareserver mest. Fra norsk side har en akseptert dette og lagt stor vekt på å bidra til at IMFs utlånsvirksomhet lar seg gjennomføre på en smidig måte.

Finansdepartementet anbefaler at Norge godkjenner vedtaket om å øke kvotene i IMF med gjennomsnittlig 45 prosent. Dette er i samsvar med stemmegivningen til den norske guvernøren, sentralbanksjef Kjell Storvik, i guvernørrådet. Den mulige kostnaden for Norge ved kvoteøkningen er beskjeden i forhold til verdien for norsk økonomi av IMFs økte mulighet til å bidra til finansiell stabilitet. En eventuell kvoteøkning vil ikke kreve bevilgning over statsbudsjettet idet Norges finansielle mellomværende med IMF ble ført over til Norges Bank ved Stortingets vedtak av 23. mai 1969, jf. St prp nr 101 (1968-69).

En oversikt over nåværende og foreslåtte kvoter, kvoteandeler og stemmevekter for alle medlemsland er tatt med som vedlegg 3.