1 Innledning

1.1 Bakgrunn

I regi av FN er ni internasjonale konvensjoner og to protokoller som rammer ulike typer av terrorhandlinger allerede trådt i kraft. Norge er part i samtlige. Disse omhandler blant annet flykapring, sikkerhet på flyplasser, forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer, bortføring, fysisk beskyttelse av kjernefysisk materiale, maritim sikkerhet, sikkerhet på innretninger på kontinentalsokkelen og bekjempelse av terrorbombing. Systemet i konvensjonene er at statspartene forplikter seg til enten selv å straffeforfølge de handlinger som rammes, eller å utlevere den mistenkte til en annen statspart som fremmer anmodning om utlevering. Dette utgjør også den tradisjonelle mekanisme for internasjonalt forpliktende samarbeid til bekjempelse av internasjonal terrorisme.

FNs internasjonale konvensjon av 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (heretter omtalt som konvensjonen) er det seneste folkerettslige instrument på dette feltet, og inneholder nye elementer i forhold til det tradisjonelle systemet.

Konvensjonen ble åpnet for undertegning 10. januar 2000 og var åpen for undertegning frem til 31. desember 2001. Norge undertegnet konvensjonen 1. oktober 2001, i henhold til kgl. res. av 28. september 2001. Dato for konvensjonens ikrafttredelse var 10. april 2002.

1.2 Hovedinnholdet i konvensjonen

Mens de øvrige terrorismeavtalene i FNs regi retter seg direkte mot utførelsen av ulike terrorhandlinger, tar konvensjonen sikte på å bekjempe finansieringen av slike handlinger. Konvensjonen pålegger partene å gjøre det straffbart å finansiere en handling som rammes av noen av de ni globale avtalene om bekjempelse av terrorisme som er inntatt i vedlegget til konvensjonen. I tillegg forplikter partene seg til å gjøre det straffbart forsettlig å finansiere enhver annen handling som har til formål å forårsake død eller alvorlig legemsskade på sivile, når hensikten er å tvinge, true eller presse en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra en handling. Partene skal treffe tiltak for å identifisere og beslaglegge, eventuelt å fryse, midler som antas å være avsatt for å finansiere slike terrorhandlinger.

Konvensjonen krever i likhet med de øvrige terrorismeavtaler at statspartene enten selv skal straffeforfølge personer som er mistenkt for å ha begått handlinger som rammes av konvensjonen, eller utlevere de mistenkte etter anmodning. I motsetning til de tidligere avtaler, gir konvensjonen for første gang en samlet beskrivelse av hvilke straffbare forhold som skal anses å være en terrorhandling.

Som trykt vedlegg følger konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk.