«Funds» means assets of every kind, whether tangible or intangible, movable or immovable, however acquired, and legal documents or instruments in any form, including electronic or digital, evidencing title to, or interest in, such assets, including, but not limited to, bank credits, travellers cheques, bank cheques, money orders, shares, securities, bonds, drafts, letters of credit.

«A State or governmental facility» means any permanent or temporary facility or conveyance that is used or occupied by representatives of a State, members of Government, the legislature or the judiciary or by officials or employees of a State or any other public authority or entity or by employees or officials of an intergovernmental organization in connection with their official duties.

«Proceeds» means any funds derived from or obtained, directly or indirectly, through the commission of an offence set forth in article 2.

Each State Party, in accordance with its domestic legal principles, shall take the necessary measures to enable a legal entity located in its territory or organized under its laws to be held liable when a person responsible for the management or control of that legal entity has, in that capacity, committed an offence set forth in article 2. Such liability may be criminal, civil or administrative.

Such liability is incurred without prejudice to the criminal liability of individuals having committed the offences.

Each State Party shall ensure, in particular, that legal entities liable in accordance with paragraph 1 above are subject to effective, proportionate and dissuasive criminal, civil or administrative sanctions. Such sanctions may include monetary sanctions.

Each State Party shall take such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences set forth in article 2 when:

1. The offence is committed in the territory of that State;

2. The offence is committed on board a vessel flying the flag of that State or an aircraft registered under the laws of that State at the time the offence is committed;

3. The offence is committed by a national of that State.

A State Party may also establish its jurisdiction over any such offence when:

1. The offence was directed towards or resulted in the carrying out of an offence referred to in article 2, paragraph 1, subparagraph (a) or (b), in the territory of or against a national of that State;

2. The offence was directed towards or resulted in the carrying out of an offence referred to in article 2, paragraph 1, subparagraph (a) or (b), against a State or government facility of that State abroad, including diplomatic or consular premises of that State;

3. The offence was directed towards or resulted in an offence referred to in article 2, paragraph 1, subparagraph (a) or (b), committed in an attempt to compel that State to do or abstain from doing any act;

4. The offence is committed by a stateless person who has his or her habitual residence in the territory of that State;

5. The offence is committed on board an aircraft which is operated by the Government of that State.

Upon ratifying, accepting, approving or acceding to this Convention, each State Party shall notify the Secretary-General of the United Nations of the jurisdiction it has established in accordance with paragraph 2. Should any change take place, the State Party concerned shall immediately notify the Secretary-General.

Each State Party shall likewise take such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences set forth in article 2 in cases where the alleged offender is present in its territory and it does not extradite that person to any of the States Parties that have established their jurisdiction in accordance with paragraphs 1 or 2.

When more than one State Party claims jurisdiction over the offences set forth in article 2, the relevant States Parties shall strive to coordinate their actions appropriately, in particular concerning the conditions for prosecution and the modalities for mutual legal assistance.

Without prejudice to the norms of general international law, this Convention does not exclude the exercise of any criminal jurisdiction established by a State Party in accordance with its domestic law.

Each State Party shall take appropriate measures, in accordance with its domestic legal principles, for the identification, detection and freezing or seizure of any funds used or allocated for the purpose of committing the offences set forth in article 2 as well as the proceeds derived from such offences, for purposes of possible forfeiture.

Each State Party shall take appropriate measures, in accordance with its domestic legal principles, for the forfeiture of funds used or allocated for the purpose of committing the offences set forth in article 2 and the proceeds derived from such offences.

Each State Party concerned may give consideration to concluding agreements on the sharing with other States Parties, on a regular or case-by-case basis, of the funds derived from the forfeitures referred to in this article.

Each State Party shall consider establishing mechanisms whereby the funds derived from the forfeitures referred to in this article are utilized to compensate the victims of offences referred to in article 2, paragraph 1, subparagraph (a) or (b), or their families.

The provisions of this article shall be implemented without prejudice to the rights of third parties acting in good faith.

Upon receiving information that a person who has committed or who is alleged to have committed an offence set forth in article 2 may be present in its territory, the State Party concerned shall take such measures as may be necessary under its domestic law to investigate the facts contained in the information.

Upon being satisfied that the circumstances so warrant, the State Party in whose territory the offender or alleged offender is present shall take the appropriate measures under its domestic law so as to ensure that person's presence for the purpose of prosecution or extradition.

Any person regarding whom the measures referred to in paragraph 2 are being taken shall be entitled to:

1. Communicate without delay with the nearest appropriate representative of the State of which that person is a national or which is otherwise entitled to protect that person's rights or, if that person is a stateless person, the State in the territory of which that person habitually resides;

2. Be visited by a representative of that State;

3. Be informed of that person's rights under subparagraphs (a) and (b).

The rights referred to in paragraph 3 shall be exercised in conformity with the laws and regulations of the State in the territory of which the offender or alleged offender is present, subject to the provision that the said laws and regulations must enable full effect to be given to the purposes for which the rights accorded under paragraph 3 are intended.

The provisions of paragraphs 3 and 4 shall be without prejudice to the right of any State Party having a claim to jurisdiction in accordance with article 7, paragraph 1, subparagraph (b), or paragraph 2, subparagraph (b), to invite the International Committee of the Red Cross to communicate with and visit the alleged offender.

When a State Party, pursuant to the present article, has taken a person into custody, it shall immediately notify, directly or through the Secretary-General of the United Nations, the States Parties which have established jurisdiction in accordance with article 7, paragraph 1 or 2, and, if it considers it advisable, any other interested States Parties, of the fact that such person is in custody and of the circumstances which warrant that person's detention. The State which makes the investigation contemplated in paragraph 1 shall promptly inform the said States Parties of its findings and shall indicate whether it intends to exercise jurisdiction.

The State Party in the territory of which the alleged offender is present shall, in cases to which article 7 applies, if it does not extradite that person, be obliged, without exception whatsoever and whether or not the offence was committed in its territory, to submit the case without undue delay to its competent authorities for the purpose of prosecution, through proceedings in accordance with the laws of that State. Those authorities shall take their decision in the same manner as in the case of any other offence of a grave nature under the law of that State.

Whenever a State Party is permitted under its domestic law to extradite or otherwise surrender one of its nationals only upon the condition that the person will be returned to that State to serve the sentence imposed as a result of the trial or proceeding for which the extradition or surrender of the person was sought, and this State and the State seeking the extradition of the person agree with this option and other terms they may deem appropriate, such a conditional extradition or surrender shall be sufficient to discharge the obligation set forth in paragraph 1.

The offences set forth in article 2 shall be deemed to be included as extraditable offences in any extradition treaty existing between any of the States Parties before the entry into force of this Convention. States Parties undertake to include such offences as extraditable offences in every extradition treaty to be subsequently concluded between them.

When a State Party which makes extradition conditional on the existence of a treaty receives a request for extradition from another State Party with which it has no extradition treaty, the requested State Party may, at its option, consider this Convention as a legal basis for extradition in respect of the offences set forth in article 2. Extradition shall be subject to the other conditions provided by the law of the requested State.

States Parties which do not make extradition conditional on the existence of a treaty shall recognize the offences set forth in article 2 as extraditable offences between themselves, subject to the conditions provided by the law of the requested State.

If necessary, the offences set forth in article 2 shall be treated, for the purposes of extradition between States Parties, as if they had been committed not only in the place in which they occurred but also in the territory of the States that have established jurisdiction in accordance with article 7, paragraphs 1 and 2.

The provisions of all extradition treaties and arrangements between States Parties with regard to offences set forth in article 2 shall be deemed to be modified as between States Parties to the extent that they are incompatible with this Convention.

States Parties shall afford one another the greatest measure of assistance in connection with criminal investigations or criminal or extradition proceedings in respect of the offences set forth in article 2, including assistance in obtaining evidence in their possession necessary for the proceedings.

States Parties may not refuse a request for mutual legal assistance on the ground of bank secrecy.

The requesting Party shall not transmit nor use information or evidence furnished by the requested Party for investigations, prosecutions or proceedings other than those stated in the request without the prior consent of the requested Party.

Each State Party may give consideration to establishing mechanisms to share with other States Parties information or evidence needed to establish criminal, civil or administrative liability pursuant to article 5.

States Parties shall carry out their obligations under paragraphs 1 and 2 in conformity with any treaties or other arrangements on mutual legal assistance or information exchange that may exist between them. In the absence of such treaties or arrangements, States Parties shall afford one another assistance in accordance with their domestic law.

A person who is being detained or is serving a sentence in the territory of one State Party whose presence in another State Party is requested for purposes of identification, testimony or otherwise providing assistance in obtaining evidence for the investigation or prosecution of offences set forth in article 2 may be transferred if the following conditions are met:

1. The person freely gives his or her informed consent;

2. The competent authorities of both States agree, subject to such conditions as those States may deem appropriate.

For the purposes of the present article:

1. The State to which the person is transferred shall have the authority and obligation to keep the person transferred in custody, unless otherwise requested or authorized by the State from which the person was transferred;

2. The State to which the person is transferred shall without delay implement its obligation to return the person to the custody of the State from which the person was transferred as agreed beforehand, or as otherwise agreed, by the competent authorities of both States;

3. The State to which the person is transferred shall not require the State from which the person was transferred to initiate extradition proceedings for the return of the person;

4. The person transferred shall receive credit for service of the sentence being served in the State from which he or she was transferred for time spent in the custody of the State to which he or she was transferred.

Unless the State Party from which a person is to be transferred in accordance with the present article so agrees, that person, whatever his or her nationality, shall not be prosecuted or detained or subjected to any other restriction of his or her personal liberty in the territory of the State to which that person is transferred in respect of acts or convictions anterior to his or her departure from the territory of the State from which such person was transferred.

States Parties shall cooperate in the prevention of the offences set forth in article 2 by taking all practicable measures, inter alia, by adapting their domestic legislation, if necessary, to prevent and counter preparations in their respective territories for the commission of those offences within or outside their territories, including:

1. Measures to prohibit in their territories illegal activities of persons and organizations that knowingly encourage, instigate, organize or engage in the commission of offences set forth in article 2;

2. Measures requiring financial institutions and other professions involved in financial transactions to utilize the most efficient measures available for the identification of their usual or occasional customers, as well as customers in whose interest accounts are opened, and to pay special attention to unusual or suspicious transactions and report transactions suspected of stemming from a criminal activity. For this purpose, States Parties shall consider:

   1. Adopting regulations prohibiting the opening of accounts the holders or beneficiaries of which are unidentified or unidentifiable, and measures to ensure that such institutions verify the identity of the real owners of such transactions;

   2. With respect to the identification of legal entities, requiring financial institutions, when necessary, to take measures to verify the legal existence and the structure of the customer by obtaining, either from a public register or from the customer or both, proof of incorporation, including information concerning the customer's name, legal form, address, directors and provisions regulating the power to bind the entity;

   3. Adopting regulations imposing on financial institutions the obligation to report promptly to the competent authorities all complex, unusual large transactions and unusual patterns of transactions, which have no apparent economic or obviously lawful purpose, without fear of assuming criminal or civil liability for breach of any restriction on disclosure of information if they report their suspicions in good faith;

   4. Requiring financial institutions to maintain, for at least five years, all necessary records on transactions, both domestic or international.

States Parties shall further cooperate in the prevention of offences set forth in article 2 by considering:

1. Measures for the supervision, including, for example, the licensing, of all money-transmission agencies;

2. Feasible measures to detect or monitor the physical cross-border transportation of cash and bearer negotiable instruments, subject to strict safeguards to ensure proper use of information and without impeding in any way the freedom of capital movements.

States Parties shall further cooperate in the prevention of the offences set forth in article 2 by exchanging accurate and verified information in accordance with their domestic law and coordinating administrative and other measures taken, as appropriate, to prevent the commission of offences set forth in article 2, in particular by:

1. Establishing and maintaining channels of communication between their competent agencies and services to facilitate the secure and rapid exchange of information concerning all aspects of offences set forth in article 2;

2. Cooperating with one another in conducting inquiries, with respect to the offences set forth in article 2, concerning:

   1. The identity, whereabouts and activities of persons in respect of whom reasonable suspicion exists that they are involved in such offences;

   2. The movement of funds relating to the commission of such offences.

States Parties may exchange information through the International Criminal Police Organization (Interpol).

The annex may be amended by the addition of relevant treaties that:

1. Are open to the participation of all States;

2. Have entered into force;

3. Have been ratified, accepted, approved or acceded to by at least twenty-two States Parties to the present Convention.

After the entry into force of this Convention, any State Party may propose such an amendment. Any proposal for an amendment shall be communicated to the depositary in written form. The depositary shall notify proposals that meet the requirements of paragraph 1 to all States Parties and seek their views on whether the proposed amendment should be adopted.

The proposed amendment shall be deemed adopted unless one third of the States Parties object to it by a written notification not later than 180 days after its circulation.

The adopted amendment to the annex shall enter into force 30 days after the deposit of the twenty-second instrument of ratification, acceptance or approval of such amendment for all those States Parties having deposited such an instrument. For each State Party ratifying, accepting or approving the amendment after the deposit of the twenty-second instrument, the amendment shall enter into force on the thirtieth day after deposit by such State Party of its instrument of ratification, acceptance or approval.

Any dispute between two or more States Parties concerning the interpretation or application of this Convention which cannot be settled through negotiation within a reasonable time shall, at the request of one of them, be submitted to arbitration. If, within six months from the date of the request for arbitration, the parties are unable to agree on the organization of the arbitration, any one of those parties may refer the dispute to the International Court of Justice, by application, in conformity with the Statute of the Court.

Each State may at the time of signature, ratification, acceptance or approval of this Convention or accession thereto declare that it does not consider itself bound by paragraph 1. The other States Parties shall not be bound by paragraph 1 with respect to any State Party which has made such a reservation.

Any State which has made a reservation in accordance with paragraph 2 may at any time withdraw that reservation by notification to the Secretary-General of the United Nations.

This Convention shall be open for signature by all States from 10 January 2000 to 31 December 2001 at United Nations Headquarters in New York.

This Convention is subject to ratification, acceptance or approval. The instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.

This Convention shall be open to accession by any State. The instruments of accession shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.

This Convention shall enter into force on the thirtieth day following the date of the deposit of the twenty-second instrument of ratification, acceptance, approval or accession with the Secretary-General of the United Nations.

For each State ratifying, accepting, approving or acceding to the Convention after the deposit of the twenty-second instrument of ratification, acceptance, approval or accession, the Convention shall enter into force on the thirtieth day after deposit by such State of its instrument of ratification, acceptance, approval or accession.

Any State Party may denounce this Convention by written notification to the Secretary-General of the United Nations.

Denunciation shall take effect one year following the date on which notification is received by the Secretary-General of the United Nations.

Convention for the Suppression of Unlawful Seizure of Aircraft, done at The Hague on 16 December 1970.

Convention for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Civil Aviation, done at Montreal on 23 September 1971.

Convention on the Prevention and Punishment of Crimes against Internationally Protected Persons, including Diplomatic Agents, adopted by the General Assembly of the United Nations on 14 December 1973.

International Convention against the Taking of Hostages, adopted by the General Assembly of the United Nations on 17 December 1979.

Convention on the Physical Protection of Nuclear Material, adopted at Vienna on 3 March 1980.

Protocol for the Suppression of Unlawful Acts of Violence at Airports Serving International Civil Aviation, supplementary to the Convention for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Civil Aviation, done at Montreal on 24 February 1988.

Convention for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Maritime Navigation, done at Rome on 10 March 1988.

Protocol for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Fixed Platforms located on the Continental Shelf, done at Rome on 10 March 1988.

International Convention for the Suppression of Terrorist Bombings, adopted by the General Assembly of the United Nations on 15 December 1997.

«Økonomiske midler»: alle typer aktiva, materielle eller immaterielle, fast eiendom eller løsøre, uansett hvordan de er ervervet, samt juridiske dokumenter eller instrumenter i enhver form, herunder elektroniske eller digitale, der det framgår at det foreligger eierrettigheter eller andre rettigheter til slike aktiva, herunder, men ikke begrenset til, bankkreditter, reisesjekker, banksjekker, postanvisninger, aksjer, verdipapirer, obligasjoner, veksler, rembursbrev.

«Statlig eller offentlig anlegg»: ethvert fast eller midlertidig anlegg eller befordringsmiddel som benyttes eller besittes av representanter for en stat, medlemmer av en regjering, en lovgivende forsamling eller domstolene, eller tjenestemenn eller ansatte i stat eller annen offentlig myndighet eller enhet, eller ansatte eller tjenestemenn i en mellomstatlig organisasjon, i forbindelse med deres offisielle oppgaver.

«Utbytte»: alle økonomiske midler som direkte eller indirekte skriver seg fra eller er ervervet ved en overtredelse som angitt i artikkel 2.

Hver part skal, i samsvar med sine internrettslige prinsipper, treffe de tiltak som er nødvendige for at en juridisk person lokalisert på dens territorium eller organisert etter dens lovgivning kan holdes ansvarlig når en person med ansvar for ledelsen av eller kontrollen over vedkommende juridiske person, i denne egenskap har begått en overtredelse som angitt i artikkel 2. Et slikt ansvar kan være strafferettslig, sivilrettslig eller administrativt.

Et slikt ansvar berører ikke det straffeansvar som gjelder for enkeltpersoner som har begått overtredelsene.

Hver stat skal særlig sikre at juridiske personer som holdes ansvarlige i samsvar med nr. 1 ovenfor, ilegges effektive, forholdsmessige og forebyggende strafferettslige, sivilrettslige eller administrative sanksjoner. Slike sanksjoner kan omfatte bøter.

Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2 når

1. overtredelsen er begått på denne stats territorium,

2. overtredelsen er begått om bord i et fartøy som førte denne stats flagg, eller et luftfartøy som var registrert etter denne stats lovgivning, på tidspunktet da overtredelsen fant sted,

3. overtredelsen er begått av en borger av denne stat.

En part kan også etablere jurisdiksjon over en slik overtredelse når

1. den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b) på denne stats territorium eller mot en av dens borgere, eller har gitt dette resultat,

2. den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b) mot et statlig eller offentlig anlegg tilhørende denne stat i utlandet, herunder diplomatisk eller konsulært område, eller har gitt dette resultat,

3. den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b), i et forsøk på å tvinge vedkommende stat til å utføre eller unnlate å utføre en bestemt handling, eller har gitt dette resultat,

4. overtredelsen er begått av en statsløs person som har sitt vanlige bosted på denne stats territorium,

5. overtredelsen er begått om bord i et luftfartøy som drives av denne stats regjering.

Hver part skal, når den ratifiserer, godkjenner, godtar eller tiltrer denne konvensjon, underrette De forente nasjoners generalsekretær om den jurisdiksjon som den har etablert i samsvar med nr. 2. Ved enhver endring skal den berørte part umiddelbart underrette generalsekretæren.

Hver part skal likeledes treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2, i de tilfeller der den antatte gjerningsmannen befinner seg på dens territorium og den ikke utleverer vedkommende til noen av de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med nr. 1 eller 2.

Når mer enn en part krever jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2, skal vedkommende parter bestrebe seg på å samordne sine handlinger på en hensiktsmessig måte, særlig med hensyn til vilkårene for påtale og de nærmere detaljer i forbindelse med gjensidig rettslig bistand.

Med forbehold for folkerettens regler skal denne konvensjon ikke utelukke utøvelse av strafferettslig jurisdiksjon som en part har etablert i samsvar med sin interne lovgivning.

Hver part skal treffe hensiktsmessige tiltak i samsvar med sine internrettslige prinsipper for å identifisere, påvise og fryse eller ta beslag i alle økonomiske midler som er benyttet eller avsatt for det formål å begå overtredelser som angitt i artikkel 2, samt utbytte som skriver seg fra slike overtredelser, med sikte på eventuell inndragning.

Hver part skal treffe hensiktsmessige tiltak i samsvar med sine internrettslige prinsipper for å inndra økonomiske midler som er benyttet eller avsatt for det formål å begå overtredelser som angitt i artikkel 2, samt utbytte som skriver seg fra slike overtredelser.

Hver part som er berørt, kan vurdere å inngå avtaler om å dele økonomiske midler inndratt i henhold til denne artikkel med andre parter, som en fast ordning eller besluttet i hvert enkelt tilfelle.

Hver part skal vurdere å opprette ordninger der økonomiske midler inndratt i henhold til denne artikkel benyttes til å gi erstatning til ofrene for overtredelser som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b), eller deres familier.

Bestemmelsene i denne artikkel skal gjennomføres uten at det berører rettighetene til tredjeparter som handler i god tro.

Når en part mottar opplysninger om at en person som har begått eller som antas å ha begått en overtredelse som angitt i artikkel 2, muligens befinner seg på dens territorium, skal den treffe nødvendige tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å undersøke innholdet i opplysningene.

Etter å ha forsikret seg om at forholdene tilsier det, skal den part på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, treffe hensiktsmessige tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å sikre vedkommendes tilstedeværelse med henblikk på straffeforfølgning eller utlevering.

Enhver person som tiltakene nevnt i nr. 2 gjelder, skal ha rett til:

1. omgående å sette seg i forbindelse med den nærmeste representant for den stat der han eller hun er borger, eller som på annen måte har rett til å verne om vedkommendes rettigheter, eller dersom vedkommende er statsløs, den stat på hvis territorium han eller hun har sitt vanlige bosted,

2. å motta besøk av en representant for denne stat,

3. å bli informert om sine rettigheter etter bokstav a) og b).

Rettighetene nevnt i nr. 3 skal utøves i samsvar med lover og forskrifter i den stat på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, under den forutsetning at disse lover og forskrifter fullt ut gjør det mulig å å oppfylle de formål som ligger til grunn for rettighetene omhandlet i nr. 3.

Bestemmelsene i nr. 3 og 4 skal ikke berøre den rett som tilkommer en part som kan gjøre krav på jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav b) eller nr. 2 bokstav b), til å innby Den internasjonale Røde Kors-komiteen til å sette seg i forbindelse med den antatte gjerningsmannen og avlegge vedkommende et besøk.

Når en part har tatt en person i forvaring i henhold til denne artikkel, skal den umiddelbart, direkte eller via De forente nasjoners generalsekretær, underrette de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 eller 2, og eventuelle andre berørte parter dersom den mener at det er tilrådelig, om at denne person er tatt i forvaring, og om hvilke forhold som ligger til grunn for frihetsberøvelsen. Den stat som foretar undersøkelsen omhandlet i nr. 1, skal omgående underrette nevnte parter om resultatene av undersøkelsen, og skal opplyse om den har til hensikt å utøve jurisdiksjon.

Den part på hvis territorium den antatte gjerningsmannen befinner seg skal, i tilfeller der artikkel 7 får anvendelse og dersom den ikke utleverer vedkommende, uten unntak og uansett om overtredelsen ble utført på dens territorium eller ikke, være forpliktet til uten unødig opphold å forelegge saken for sine kompetente myndigheter med sikte på straffeforfølgning på den måte som er fastsatt i vedkommende stats lovgivning. Disse myndigheter skal treffe sin avgjørelse etter de samme retningslinjer som dem som gjelder for enhver annen overtredelse av alvorlig karakter etter vedkommende stats lovgivning.

Når en part i henhold til sin interne lovgivning kan utlevere eller på annen måte overlevere en av sine borgere bare under den forutsetning at vedkommende vil bli sendt tilbake til denne stat for å sone den straff han eller hun er idømt som en følge av rettssaken eller prosessen som lå til grunn for anmodningen om utlevering eller overlevering, og denne stat og den stat som ber om at vedkommende utleveres, er enige om dette og andre vilkår som de anser som hensiktsmessige, skal en slik utlevering eller overlevering på vilkår være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen angitt i nr. 1.

De overtredelser som er angitt i artikkel 2, skal anses som utleveringsgrunnlag i overenskomster om utlevering inngått mellom parter før denne konvensjons ikrafttredelse. Partene forplikter seg til å anse slike overtredelser som utleveringsgrunnlag i enhver framtidig overenskomst om utlevering seg imellom.

Når en part som gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, mottar en anmodning om utlevering fra en annen part som den ikke har inngått noen overenskomst om utlevering med, kan den anmodede part dersom den ønsker det, anse denne konvensjon som et rettslig grunnlag for utlevering i forbindelse med overtredelser som angitt i artikkel 2. Utlevering skal skje i samsvar med de øvrige vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.

Parter som ikke gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, skal seg imellom anse overtredelser som angitt i artikkel 2 som utleveringsgrunnlag, i samsvar med de vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.

Om nødvendig skal overtredelser som angitt i artikkel 2, for så vidt angår spørsmålet om utlevering mellom partene, anses utført ikke bare der de fant sted, men også på territoriet til de stater som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 og 2.

Bestemmelser som gjelder overtredelser som angitt i artikkel 2, i alle overenskomster eller avtaler om utlevering inngått mellom parter, skal anses som endret mellom disse parter i den grad de er uforenlige med denne konvensjon.

Partene skal gi hverandre størst mulig bistand i forbindelse med enhver etterforskning, straffesak eller utleveringsprosess knyttet til overtredelser som angitt i artikkel 2, herunder bistand til opptak av bevis som de har rådighet over, og som er nødvendige av hensyn til rettsforfølgningen.

Partene kan ikke avslå en anmodning om gjensidig rettslig bistand under henvisning til en banks taushetsplikt.

Den anmodende part skal verken bringe videre eller benytte opplysninger eller bevismateriale fra den anmodede part i forbindelse med annen etterforskning eller straffeforfølgning enn det som er angitt i anmodningen, uten at den anmodede part på forhånd har gitt samtykke.

Hver part kan vurdere å opprette ordninger med sikte på å dele med andre parter opplysninger eller bevismateriale som er nødvendig for å fastsette strafferettslig, sivilrettslig eller administrativt ansvar i henhold til artikkel 5.

Partene skal oppfylle sine forpliktelser etter nr. 1 og 2 i samsvar med de traktater eller andre avtaler om gjensidig rettslig bistand eller utveksling av opplysninger som er inngått dem imellom. Dersom slike traktater eller avtaler ikke foreligger, skal partene gi hverandre bistand i samsvar med sin interne lovgivning.

En person som holdes i forvaring eller som soner en straff på en parts territorium, og hvis tilstedeværelse er ønsket hos en annen part for det formål å foreta identifisering, vitne eller på annen måte bistå ved bevisopptak i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning av overtredelser som angitt i artikkel 2, kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:

1. vedkommende gir frivillig samtykke på grunnlag av full informasjon om saken,

2. begge staters kompetente myndigheter samtykker, på de vilkår som disse stater anser som hensiktsmessige.

For denne artikkels formål

1. skal den stat som vedkommende er overført til, ha myndighet og plikt til å holde ham eller henne i forvaring, med mindre den stat som vedkommende er overført fra, ber om eller gir tillatelse til noe annet,

2. skal den stat som vedkommende er overført til, uten opphold oppfylle sin forpliktelse til å sende ham eller henne tilbake til forvaring i den stat som vedkommende er overført fra, slik det er avtalt på forhånd, eller slik begge staters kompetente myndigheter på annen måte er blitt enige om,

3. skal den stat som vedkommende er overført til, ikke kreve at den stat vedkommende er overført fra, iverksetter utleveringsprosess med sikte på tilbakesendelse,

4. skal tidsrommet vedkommende har vært holdt i forvaring i den stat som han eller hun er overført til, gå til fradrag i straffen som vedkommende skal sone i den stat som han eller hun er overført fra.

Med mindre det foreligger samtykke fra den part som det skal overføres en person fra, i samsvar med denne artikkel, skal vedkommende person, uansett nasjonalitet, ikke straffeforfølges eller tas i forvaring eller på annen måte få innskrenket sin personlige frihet på territoriet til den stat som han eller hun overføres til, for handlinger eller domfellelser som fant sted før vedkommende forlot territoriet til den stat som han eller hun er overført fra.

Partene skal samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak, blant annet ved om nødvendig å tilpasse sin interne lovgivning, for å hindre og motvirke at det på deres respektive territorier forberedes slike overtredelser innenfor og utenfor disse territorier, herunder:

1. tiltak for å forby ulovlig virksomhet på sine territorier utført av enkeltpersoner og organisasjoner som bevisst oppmuntrer til, tilskynder til, organiserer eller deltar i gjennomføring av overtredelser som angitt i artikkel 2,

2. tiltak som krever at finansinstitusjoner og andre profesjoner som er involvert i finansielle transaksjoner, benytter de mest effektive tiltak som er til rådighet for å identifisere sine regulære eller mer tilfeldige kunder, såvel som kunder i hvis interesse det åpnes kontoer, retter særlig oppmerksomhet mot uvanlige eller mistenkelige transaksjoner og melder fra om transaksjoner som mistenkes å stamme fra kriminell virksomhet. For dette formål skal partene vurdere

   1. å vedta bestemmelser som forbyr åpning av konto når innehaveren eller den begunstigede er uidentifisert eller ikke kan identifiseres, og tiltak for å sikre at slike institusjoner kontrollerer identiteten til de reelle eiere av slike transaksjoner,

   2. med hensyn til identifikasjon av juridiske personer, å kreve at finansinstitusjoner om nødvendig treffer tiltak for å kontrollere kundens juridiske eksistens og struktur ved å innhente firmaattest fra offentlig register eller fra kunden, eller fra dem begge, med informasjon om kundens navn, juridiske form, adresse, styremedlemmer og bestemmelser om fullmakt til å binde enheten,

   3. å vedta bestemmelser som pålegger finansinstitusjoner en forpliktelse til å gi kompetente myndigheter rask melding om alle komplekse, uvanlig store transaksjoner og uvanlige transaksjonsmønstre som ikke har noe klart økonomisk eller åpenbart lovlig formål, uten å måtte frykte strafferettslig eller sivilrettslig ansvar for brudd på restriksjoner om utlevering av opplysninger dersom de gir melding om sine mistanker i god tro;

   4. å kreve at finansinstitusjoner oppbevarer all nødvendig dokumentasjon om transaksjoner, både innenlandske og internasjonale, i minst fem år.

Partene skal videre samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å vurdere

1. tilsyn, som for eksempel kan omfatte en lisensordning, med alle enheter som foretar pengeoverføringer,

2. gjennomførbare tiltak for å påvise eller overvåke fysisk transport over grensene av kontanter og omsettelige instrumenter utstedt på ihendehaver, med forbehold om strenge vernetiltak for å sikre korrekt bruk av opplysninger, og uten på noen måte å hindre fri kapitalbevegelse.

Partene skal videre samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å utveksle nøyaktige og verifiserte opplysninger, i samsvar med sin interne lovgivning, og ved å samordne administrative og andre tiltak som etter behov er truffet for å hindre at det begås overtredelser som angitt i artikkel 2, særlig gjennom

1. å etablere og opprettholde kommunikasjonskanaler mellom sine kompetente organer og tjenester for å lette en rask og sikker utveksling av opplysninger om alle aspekter ved overtredelser som angitt i artikkel 2,

2. å samarbeide om å etterforske overtredelser som angitt i artikkel 2, hva angår

   1. en persons identitet, oppholdssted og aktiviteter, når det er rimelig grunn til å tro at vedkommende er innblandet i slike overtredelser,

   2. flytting av økonomiske midler i forbindelse med gjennomføringen av slike overtredelser.

Partene kan utveksle informasjon gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon (Interpol).

Vedlegget kan endres ved tilføyelse av relevante avtaler som

1. er åpne for deltakelse for alle stater,

2. er trådt i kraft,

3. er ratifisert, godkjent, godtatt eller tiltrådt av minst tjueto stater som er part i denne konvensjon.

Etter at denne konvensjon er trådt i kraft, kan enhver part foreslå en slik endring. Ethvert forslag om endring skal meddeles depositaren skriftlig. Depositaren skal gi alle parter underretning om forslag som oppfyller kravene i nr. 1, og skal be om deres syn på om endringsforslaget bør vedtas.

Endringsforslaget skal anses vedtatt med mindre en tredel av partene reiser innsigelse ved skriftlig underretning senest 180 dager etter at forslaget ble sendt ut.

Den vedtatte endringen av vedlegget skal tre i kraft 30 dager etter deponering av det tjueandre dokumentet som ratifiserer, godkjenner eller godtar endringen, for alle parter som har deponert et slikt dokument. For hver part som ratifiserer, godkjenner eller godtar endringen etter at det tjueandre dokumentet er deponert, skal den tre i kraft den trettiende dag etter at denne part har deponert sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokument.

Enhver tvist mellom to eller flere parter om tolkningen eller anvendelsen av denne konvensjon som ikke lar seg løse ved forhandling i løpet av et rimelig tidsrom, skal på anmodning fra en av partene henvises til voldgift. Dersom partene ikke blir enige om organiseringen av voldgiften innen seks måneder fra datoen for anmodning om voldgift, kan hver av partene bringe tvisten inn for Den internasjonale domstol, ved stevning i samsvar med Domstolens vedtekter.

Hver stat kan, når den undertegner, ratifiserer, godtar eller godkjenner denne konvensjon, eller når den tiltrer konvensjonen, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 1. De øvrige parter skal ikke være bundet av nr. 1 med hensyn til en part som har tatt et slikt forbehold.

En stat som har tatt et forbehold i samsvar med nr. 2, kan på ethvert tidspunkt trekke forbeholdet tilbake ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av alle stater fra 10. januar 2000 til 31. desember 2001 ved De forente nasjoners sete i New York.

Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse av enhver stat. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

Denne konvensjon skal tre i kraft den trettiende dagen fra den dag det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.

For hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen etter at det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, skal konvensjonen tre i kraft den trettiende dagen etter at denne stat har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.

Hver part kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

Oppsigelsen får virkning ett år fra den dag De forente nasjoners generalsekretær mottar underretningen.

Konvensjon om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer, utferdiget i Haag 16. desember 1970.

Konvensjon om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart, utferdiget i Montreal 23. september 1971.

Konvensjon om forebyggelse av og straff for forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer herunder diplomatiske representanter, vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling 14. desember 1973.

Internasjonal konvensjon mot gisseltaking, vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling 17. desember 1979.

Konvensjon om fysisk beskyttelse av nukleært materiale, vedtatt i Wien 3. mars 1980.

Protokoll til bekjempelse av ulovlige voldshandlinger ved lufthavner som betjener internasjonal sivil luftfart, supplerende til Konvensjon om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart, utferdiget i Montreal 24. februar 1988.

Konvensjon til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart, utferdiget i Roma 10. mars 1988.

Protokoll til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved faste plattformer plassert på kontinentalsokkelen, utferdiget i Roma 10. mars 1988.

Internasjonal konvensjon om bekjempelse av terroristbombing, vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling 15. desember 1997.