4 Nærmere om de enkelte artiklene i konvensjonen

Fortalen uttrykker partenes dype bekymring for den økende terrorismen i alle dens former og fremhever hvor viktig det er å avskjære finansieringen av terrorvirksomheten for å kunne bekjempe den.

Artikkel 1 definerer enkelte begreper slik de er brukt i konvensjonen.

Artikkel 2 nr. 1 og 3 til 5 beskriver hvilke forbrytelser konvensjonen skal regulere. Nr. 1 pålegger statene å gjøre det straffbart direkte eller indirekte å bringe til veie eller samle inn midler i den hensikt at de skal brukes til å utføre terrorhandlinger, jf. bokstav a og b. Nr. 2 gir en stat adgang til for sin del å få unntatt de opplistede terrorismeavtalene i FNs regi som er listet i vedlegget (og dermed tilsvarende fra art. 2 nr. 1 bokstav a) som staten ikke er part i.

Nr. 3 spesifiserer at det ikke er nødvendig for at en forbrytelse etter nr. 1 skal foreligge, at midlene som er stilt til rådighet eller samlet inn, faktisk har blitt brukt til å utføre terrorhandlinger. Likestilt med fullbyrdet overtredelse av nr. 1, er etter nr. 4 og 5 forsøk på slik overtredelse og flere former for medvirkning. Flere personer i samvirke kan også overtre nr. 1.

Artikkel 3 bestemmer at konvensjonen ikke skal gjelde når forbrytelsen må anses begått i bare én stat og bare av statsborgere i denne staten som også oppholder seg der, og når ingen annen stat har grunnlag for jurisdiksjon etter art. 7 nr. 1 eller nr. 2.

Artikkel 4 krever at partene skal ta de nødvendige skritt for å gjøre forbrytelsene mot konvensjonen straffbare etter nasjonal rett - og at disse straffebudene skal ha passende strafferammer.

Artikkel 5 krever at partene skal gjøre det mulig å holde foretak ansvarlig når noen i egenskap av sin posisjon i foretakets styre eller ledelse, forbryter seg mot konvensjonens art. 2.

Artikkel 6 krever at nasjonal rett ikke må gjøre forbrytelser etter konvensjonen rettmessige eller unnskyldelige fordi de er foretatt ut fra politiske, filosofiske, ideologiske, religiøse eller lignende beveggrunner.

Artikkel 7 nr. 1 krever at partene skal sikre at det foreligger jurisdiksjon over forbrytelser i henhold til art. 2 når forbrytelsen er begått på statens territorium, av vedkommende stats borger(e), eller om bord i fartøy som fører statens flagg, eller om bord i fly som er registrert under vedkommende stats lovgivning på gjerningstidspunktet. Videre anerkjenner nr. 2 statenes jurisdiksjon i en del andre tilfeller, for eksempel dersom forbrytelsen har resultert i terrorvirksomhet mot vedkommende stat eller dennes borgere. Nr. 4 skal sikre at gjerningspersoner enten blir utlevert til en stat som har jurisdiksjon etter nr. 1 eller 2, eller at staten hvor gjerningspersonen befinner seg, selv har jurisdiksjon. Nr. 5 er en samarbeidsregel og nr. 6 presiserer forholdet til alminnelig folkerett, og jurisdiksjon som er etablert etter nasjonal rett.

Artikkel 8 krever at partene skal ta hensiktsmessige skritt for å identifisere, avdekke, fryse, beslaglegge eller inndra midler som er brukt til forbrytelser etter art. 2 eller avsatt til slike formål eller vunnet ved slike forbrytelser. Partene skal vurdere å bruke inndratte midler til å hjelpe ofre for terrorisme.

Artikkel 9 gjelder plikt til etterforskning med sikte på straffeforfølgning eller utlevering av de mistenkte for forbrytelser mot art. 2. Nr. 3 til 6 gjelder siktedes rettigheter og andre staters krav på informasjon.

Artikkel 10 krever at partene hurtig behandler saker som faller inn under deres jurisdiksjon.

Artikkel 11 fastsetter at forbrytelsene i henhold til art. 2 skal anses som forbrytelser som gir grunnlag for utlevering i enhver utleveringsavtale som eksisterer mellom partene, og at disse forbrytelsene skal kriminaliseres også i alle slike avtaler som inngås senere. Nr. 2 til 4 innebærer at også konvensjonen selv kan være grunnlag for utlevering i nærmere bestemte tilfeller.

Artikkel 12 stiller krav til - og gir regler om - gjensidig bistand i forbindelse med etterforskning, rettergang eller utlevering på grunnlag av forbrytelser i henhold til art. 2.

Artikkel 13 forbyr partene å avslå forespørsler om bistand eller utlevering under påberopelse av at handlingen anses å være en fiskal forbrytelse, f.eks. straffbar skatte- og avgiftsunndragelse.

Artikkel 14 forbyr partene å avslå forespørsler om bistand eller utlevering under påberopelse av at handlingen anses å være en politisk forbrytelse.

Artikkel 15 presiserer at konvensjonen ikke hindrer en stats adgang til å nekte utlevering eller bistand dersom det foreligger gode grunner for å tro at den siktede dermed i realiteten vil bli rettsforfulgt eller straffet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, etnisk opprinnelse eller politisk syn.

Artikkel 16 gir regler om at personer som holdes i forvaring eller soner straff i en stat, kan overføres midlertidig til en annen stat for å vitne eller på annen måte bidra i etterforskningen eller rettergangen i forbindelsen med forbrytelser etter art. 2.

Artikkel 17 krever at partene skal gi den siktede en rettferdig behandling i samsvar med vedkommende stats interne rett og folkeretten.

Artikkel 18 krever at partene skal samarbeide om tiltak for å forebygge og motvirke forberedelser til forbrytelser etter art. 2. Informasjon skal deles og en rekke andre tiltak skal vurderes tatt i bruk.

Artikkel 19 krever at når en nasjonal rettergang mot siktede for forbrytelser i henhold til art. 2 er gjennomført, skal utfallet av prosessen meddeles FNs Generalsekretær, som skal informere de andre konvensjonspartene.

Artikkel 20 pålegger partene å respektere andre staters suverenitet og prinsippet om ikke-innblanding i interne anliggender. Dette følger allerede av FN-paktens regler og sedvanerett.

Artikkel 21 presiserer at konvensjonen ikke skal sette til side statenes eller individenes rettigheter eller plikter etter folkeretten for øvrig. Det vises her til FN-pakten og internasjonal humanitærrett og andre relevante folkerettsregler, som menneskerettighetsvernet.

Artikkel 22 presiserer at konvensjonen ikke gir en part rett til å utøve noen jurisdiksjon på en annen stats territorium i strid med den annen stats interne rett.

Artikkel 23 beskriver betingelsene og prosedyren for å kunne utvide vedlegget til konvensjonen og dermed gjøre finansiering av flere handlinger straffbare etter art. 2 nr. 1 bokstav a.

Artikkel 24 nr. 1 omhandler først forhandlinger, dernest voldgift for tvisteløsning. Nr. 2 gir partene adgang til å reservere seg mot reglene i nr. 1.

Artikkel 25 gir regler om undertegning av konvensjonen med etterfølgende ratifikasjon, godtakelse eller godkjennelse. Stater som ikke har undertegnet før 31. desember 2001, kan tiltre konvensjonen.

Artikkel 26 bestemmer at konvensjonen skal tre i kraft den 30. dagen etter at 22 stater har sluttet seg til konvensjonen.

Artikkel 27 regulerer partenes oppsigelsesadgang. Enhver part kan si opp konvensjonen. Den vil da opphøre å gjelde for vedkommende part ett år etter at slik meddelelse er gitt.

Artikkel 28 regner opp konvensjonens autentiske språk, som er FNs seks offisielle språk.