2 Nærmere om direktivet

Miljøansvarsdirektivet etablerer et rammeverk for ansvar for miljøskade og bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. En operatør, det vil si en fysisk person eller en virksomhet, som kan sies å ha forårsaket skade på miljøet, eller som forårsaker stor fare for at slik skade skal oppstå, skal både ha plikt til å gjennomføre forebyggende og gjenopprettende tiltak, og skal holdes økonomisk ansvarlig for slike tiltak.

Begrepet «miljøskade» er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet. Skaden skal være betydelig. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder hovedsakelig for nærmere angitte virksomheter, mens ansvaret for skade på visse beskyttede arter og naturtyper gjelder uavhengig av hva slags virksomhet som har forårsaken skaden. Direktivet omfatter ikke skade på personer og gjenstander, og gjelder ikke private erstatningskrav som følge av skade på gjenstander.

Dersom det er en overhengende fare for at en miljøskade skal inntre, har virksomheter etter direktivet et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Myndighetene skal kreve at operatøren, altså den som kontrollerer eller opererer den aktiviteten som har forårsaket miljøskade, selv treffer de nødvendige tiltak. Dersom operatøren ikke gjør dette eller ikke kan identifiseres, kan myndighetene treffe tiltakene selv. De har imidlertid ingen plikt til å gjøre dette.

Dersom det allerede er inntruffet en miljøskade, skal operatøren informere myndighetene om dette, og umiddelbart treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak slik at ytterligere miljøskade unngås. Operatøren skal umiddelbart også treffe nødvendige gjenopprettende tiltak. Dette er et selvstendig ansvar som operatøren har plikt til å gjennomføre uavhengig av pålegg fra myndighetene. Etter den akutte fasen kan myndighetene kreve at operatøren selv treffer gjenopprettende tiltak. Operatøren skal imidlertid kun identifisere potensielle gjenopprettende tiltak og forelegge disse for myndighetene, som så avgjør hvilke tiltak som skal gjennomføres. Noe forenklet foreligger full gjenoppretting i tråd med direktivet når miljøet er tilbakeført til sin opprinnelige lovlige tilstand («baseline condition») og det er ytt erstatning for eventuelle tap som følge av at miljøet for en periode har vært skadet.

Direktivets rettsvirkninger for Norge anses avgrenset til å gjelde ansvar for skade på vannmiljøet, jf. de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom innlemmelsen av direktiv 2006/60/EF av 23. oktober 2000 (vanndirektivet), samt grunnforurensning som utgjør en betydelig risiko for folkehelsen. 1Ansvar for forurensningsskade og utslipp av genmodifiserte organismer etter miljøansvarsdirektivet går ikke lenger enn hva som allerede i dag rammes av henholdsvis forurensningsloven og genteknologiloven.

Direktivets regler er begrenset til å gjelde betydelig miljøskade som samtidig utgjør et brudd på relevant miljøregelverk i EØS-avtalen.

Vanndirektivet har ikke virkning for virksomhet etter petroleumsloven i Norge. Skulle petroleumsvirksomhet eventuelt medføre grunnforurensning, vil dette reguleres av forurensningsloven, som vil endres i tråd med miljøansvarsdirektivet. Miljøansvarsdirektivet har derfor heller ingen rettsvirkning på aktivitet som faller inn under petroleumsloven. Miljøansvarsdirektivet vil bare få rettsvirkninger på norsk vannkraftproduksjon der Norge ikke oppfyller sine forpliktelser etter vanndirektivet. Dette er i tråd med Sveriges forståelse av miljøansvarsdirektivets virkning i forhold til vanndirektivet. 2

Miljøansvarsdirektivet er et minimumsdirektiv og gjennomføringsfristen for medlemsstatene var 30. april 2007.