3 Nærmere om de konkrete forpliktelsene i direktivet
Det gjelder et objektivt ansvar for skade som forårsakes av visse aktiviteter som er angitt i direktivets vedlegg III, blant annet større industrivirksomheter. Ansvaret for skade på beskyttede dyrearter og naturtyper som ikke skyldes aktiviteter i vedlegg III, er begrenset til de tilfeller der en person eller virksomhet har handlet forsettlig eller uaktsomt.
Miljøskade som omfattes av direktivet er definert som:
Skade på beskyttede arter og naturtyper. Dette omfattes ikke av de norske forpliktelsene etter direktivet.
Skade av vann, dvs. enhver miljøskade som har betydelig negativ effekt på vannets økologiske status, økologiske potensial eller kjemiske sammensetning, slik dette er definert i vanndirektivet (2000/60/EF) som er gjennomført i norsk rett.
Skade på jordsmonnet, dvs. enhver skade som forårsaker en betydelig fare for helseskade som følge av forurensning av jordsmonnet (overflate og undergrunnen).
Direktivet omfatter derimot ikke tradisjonell skade, dvs. personskade og tingsskade, eller for øvrig andre former for forurensningsskade som er oppført i vedlegg III, men som i Norge dekkes av forurensningsloven. Definisjonen av miljøskade er viktig, fordi det er denne som utløser tiltaksplikten både i forhold til forebyggende og gjenopprettende tiltak.
Det gjøres unntak for bl.a. miljøskade som følge av uhell hvis erstatningskrav omfattes av visse konvensjoner om bl.a. ansvar for oljesøl og sjøtransport av farlige stoffer og for miljøskade forårsaket av kjernefysisk aktivitet. Direktivet skal ikke anvendes overfor virksomhet som har som sitt hovedformål å sikre det nasjonale forsvar eller internasjonal sikkerhet.
Miljøskade som følge av krigshandlinger o.l., eller miljøskade som følge av «eksepsjonelle» naturfenomener, omfattes ikke.
Direktivet gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade. Private kan imidlertid anmode myndighetene om å sette i verk tiltak.
Plikt til å treffe tiltak
Ved overhengende fare for at en miljøskade skal inntreffe, har virksomheten et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Myndighetene kan også:
kreve at operatøren skaffer tilveie informasjon om en eventuell overhengende fare for miljøskade;
kreve at vedkommende treffer nødvendige forebyggende tiltak;
diktere hvilke tiltak dette innebærer; eller
selv treffe de nødvendige tiltak.
Myndighetene skal kreve at person eller virksomhet selv treffer forebyggende tiltak. Dersom dette ikke skjer, eller det ikke kan finnes en ansvarlig, kan myndighetene selv treffe forebyggende tiltak. De har imidlertid ingen plikt til å gjøre dette.
Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal den ansvarlige informere myndighetene om dette, og umiddelbart treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak for å kontrollere, holde tilbake, fjerne og på andre måter håndtere miljøskade slik at ytterligere miljøskade unngås. Nødvendige umiddelbare gjenopprettende tiltak skal også treffes.
Myndighetene kan også:
kreve at den ansvarlige skaffer informasjon om skadene som har inntruffet;
kreve at den ansvarlige foretar visse umiddelbare tiltak for å begrense skadene;
kreve at den ansvarlige foretar nødvendige gjenopprettende tiltak, og diktere hvilke tiltak det skal være; eller
selv treffe de nødvendige gjenopprettende tiltak.
Den ansvarlige skal identifisere videre gjenopprettende tiltak og forelegge disse for myndighetene, som så avgjør hvilke tiltak som skal gjennomføres. Full gjenoppretting foreligger enkelt sagt når miljøet er tilbakeført til tilstanden før miljøskaden inntraff og det er ytt erstatning for eventuelle tap som følge av at miljøet for en periode har vært skadet.
Kostnadsansvar
Hovedregelen er at den miljøskadelige virksomheten selv skal bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført slike tiltak, skal de kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra den ansvarlige, med mindre dette ville være uforholdsmessig kostnadskrevende.
Det åpnes for at det i den nasjonale gjennomføringen i visse tilfeller gis unntak fra dette.
Myndighetene kan kreve kostnadene ved gjennomføring av tiltak dekket av ansvarlig operatør inntil fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert.
Private personer og organisasjoners rett til å kreve tiltak
Naturlige og juridiske personer som etter norsk rett har rettslig klageinteresse har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet (benytter sin kompetanse) etter direktivet. Private kan ikke kreve at myndighetene gir pålegg, men myndighetene plikter å foreta en vurdering av kravet. Myndighetenes reaksjon skal kunne bringes inn for domstolene for en overprøving innenfor eksisterende nasjonale rammer.
Øvrige forhold
Direktivet vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Direktivet får bare anvendelse på miljøskade som skyldes handlinger som finner sted etter at det er gjennomført.
Direktivet pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring eller annen finansiell sikkerhet for mulig ansvar, men myndighetene skal oppfordre til utvikling av instrumenter for finansiell sikkerhet som dekker ansvar for miljøskade etter direktivet.
Direktivet er et minimumsdirektiv. Statene får derfor adgang til å opprettholde og vedta strengere regler innenfor direktivets anvendelsesområde.