4 Sentrale utfordringer og strategier
4.1 Innledning
De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St meld nr 28 (1991–1992), En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst S nr 167 (1991–1992). I etterkant av meldingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken; ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Hovedlinjene i meldingen er videreført, men det er underveis gjennomført justeringer og nye momenter er blitt vektlagt.
Regjeringens føringer for reindriftspolitikken finnes i Soria Moria erklæringen av 13. oktober 2005, samt St prp nr 1 (2005–2006) Om endring av St prp nr 1 av satsbudsjettet for 2006.I Soria Moria erklæringen vises det til at landbruket omfatter jordbruk, skogbruk, beitebruk og reindrift. Videre påpekes det at landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet, samt at det er viktig også for næringer som reiseliv, kultur og næringsmiddelindustri. Verdiskapingsprogrammene skal videreføres og videreutvikles.
Når det gjelder reindriften spesielt, påpekes det at reindriften utøves under ulike forhold og rammebetingelser, og at utfordringene er mange og sammensatte. I en slik situasjon er det viktig med en helhetlig reindriftspolitikk som bidrar til å møte de ulike utfordringene og videreutvikle reindriften innenfor de rammer som ressursgrunnlaget gir. Ny reindriftslov vil her være et sentralt virkemiddel, og Regjeringen vil derfor prioritere arbeidet med ny lov .Et annet område som Regjeringen ønsker å prioritere, er arbeidet med å få fastsatt de nødvendige rammebetingelsene. Rammebetingelser i denne forbindelse er knyttet til område-, distrikts- og siidagrenser, beitetider og reintall. Det er etablert et prosjektet med å få fastsatt de resterende rammebetingelsene i Finnmark, hvor arbeidet med å få avklart områdegrenser og beiterettighetene mellom distrikter og siidaer er særlig prioriterte oppgaver. Klare bruksgrenser som respekteres er en avgjørende forutsetning for at reineierne skal ha den nødvendige forutsigbarheten for driften, samt et incitament til å tilpasse reintallet til beiteressursene. Regjeringen understreker at en fastsetting av disse rammebetingelsene er en statlig oppgave. Næringens oppgave er å utøve en reindrift som gir best mulig vederlag for arbeid og egenkapital innenfor de gitte rammebetingelsene og de muligheter som markedet gir.
Når det gjelder den videre utviklingen av næringspolitikken, ser departementet det som viktig å videreføre og videreutvikle de omleggingene som er gjennomført og iverksatt. I dette arbeidet er det sentralt å fortsette arbeidet med å tilrettelegge, forenkle og effektivisere reindriftsavtalens virkemiddelsystem. Videre vil departementet stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, samt stimulere til bruk av biprodukter fra reinslakting. Det er også viktig å videreutvikle reindriften som en næring, og at det tilrettelegges for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovednæring. Det er gjennom en aktiv næringsutøvelse reindriften selv kan gi et viktig bidrag for en bedre sikring av reindriften arealer.
4.2 Markedsforhold
Produksjonen av reinkjøtt utgjør under 1 % av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Fra 1996 er det årlig slaktet mellom 900 og 1.900 tonn norsk rein ved registrerte slakterier. All innenlandsk slakting av rein, med unntak av slakt til privat forbruk og omsetning, skjer ved registrerte slakterier. I kalenderåret 2005 var det 25 registrerte slakterier som innrapporterte slakting av norsk rein, hvorav åtte slakterier sto for vel 90 % av slaktingen.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Det offentliges ansvar er at gjeldende rammebetingelser støtter opp om og stimulerer til samarbeid og omsetning av reinkjøtt. Imidlertid har det vist seg et behov for mer selektive tiltak og direkte engasjement fra det offentlige når det gjelder reindriftsnæringen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første har det vært et behov for å få styrket dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i verdikjeden. Videre fordrer prosessene med reintallstilpasningen i Finnmark en mer aktiv offentlig innsats.
Selv om reinkjøtt utgjør en marginal andel av omsetningen av kjøtt i Norge, ble markeds- og slakterisituasjonen for reinkjøtt vanskelig i løpet av 2003. Det lå 360 tonn kjøtt på lager hos slakteriene ved inngangen til slaktesesongen 2003/04, samtidig som reinkjøtt var relativt lite tilgjengelig for forbrukerne. Flere reindriftsutøvere fikk ikke levert rein til slakting. Situasjonen medførte også en vanskeliggjøring av arbeidet med reintallstilpasningen i Finnmark. På bakgrunn av de nevnte forhold ble det iverksatt en rekke tiltak for å bedre slakteri- og markedstilgangen for reinkjøtt. Her nevnes særskilt satsingen på markedsføringstiltak, samt at det ikke er gitt importkvoter med redusert toll i de to siste slaktesesongene.
Tiltakene medvirket til en betydelig økt slakting, særlig i Vest-Finnmark reinbeiteområde. For sesongen 2004/05 ble det slaktet ca 77.500 rein på slakterier, i tillegg kom et privat uttak på ca 10.500 dyr. Dette var det høyeste slakteuttaket på landsbasis siden driftsåret 1991/92.
Ved inngangen til slaktesesongen 2005/06 var lagrene tilnærmet tomme, og det har vært en økning i etterspørselen gjennom hele perioden. Denne positive utviklingen i markedet for reinkjøtt har resultert i økt pris til reineierne. Økningen av produsentprisen har funnet sted uten at forbrukerprisen har gått vesentlig opp. I enkelte områder har produsentprisen økt med 25 %. Årsakene til denne positive utviklingen er flere. Markedsføringen av reinkjøtt som et eksklusivt nisjeprodukt har gitt resultater. Videre har de siste års produktutvikling og profilering av reinkjøtt med assosiasjoner til naturopplevelser, fri natur og et produkt med en sterk etnisk identitet, hatt en positiv effekt i markedet. I den forbindelse har Verdiskapingsprogrammet for rein spilt en vesentlig rolle. I tillegg har flere bedrifter knyttet til slakting og omsetning av reinkjøtt blitt etablert. Dette har resultert i økt konkurranse om råvaren, og derav en økning av produsentprisen.
Den positive markedsutviklingen har lagt til rette for et fortsatt høyt slakteuttak i reindriften. Imidlertid har næringen i slaktesesongen 2005/2006 bare delvis fulgt opp den økte etterspørselen med tilsvarende økning i slakteuttaket. Foreløpige resultater fra slaktesesongen 2005/2006 viser et slakteuttak på 60.500 rein på slakteri. Dette er et betydelig redusert uttak jamført med det rekordstore uttaket i 2004/05. Det reduserte uttaket har i det vesentligste vært i Finnmark. Dette har sin årsak i flere forhold, men noe av forklaringen kan relateres til redusert produksjon og en økning i tapene i enkelte reinbeitedistrikter. Fremover vil det derfor være sentralt å stimulere til et stabilt høyt slakteuttak i hele reindriften, parallelt med at det stimuleres til økt omsetning av reinkjøtt. Erfaring viser at det er viktig å opprettholde en viss markedsføringsaktivitet, samt tilgjengelighet, for å vedlikeholde produktets posisjon over tid. Dette gjelder også i en situasjon hvor det innenlandske tilbudet ikke dekker hele etterspørselen.
I det videre er det sentralt å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale aktører innenfor produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt. En koordinering av slaktingen er sentralt for å utnytte slaktekapasiteten og sikre detaljistene en forutsigbarhet på levering av reinprodukter. I tillegg er det viktig med fortsatt produktutvikling, og at det blir etablert en standardisering i forhold til nedskjæring og pakking av reinkjøtt som tilfredsstiller markedets krav og behov. Dette betinger både videreutvikling av kompetanse, samt satsinger for å få bygd opp og tilpasset nedskjærings- og videreforedlingsanlegg slik at de tilfredsstiller dagens krav til rasjonelle løsninger.
4.3 Fastsetting av rammebetingelser i reindriften
En prioritert oppgave for myndighetene er fastsetting av rammebetingelser for reindriften. Etter regjeringens mening er klare rammebetingelser for reindriftsnæringen en forutsetning for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Dette underbygges av Riksrevisjonen sitt dokument nr 3:12 (2003–2004) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark, hvor Riksrevisjonen påpeker at det ikke foreligger en helhetlig strategi for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Videre påpekes behovet for at de nødvendige rammebetingelsene for å nå dette målet blir fastsatt. Stortinget har fulgt opp Regjeringens forslag ved behandling av statsbudsjettet for 2006, og tilrettelagt for en oppfølging av Riksrevisjonenes bemerkninger. Det er forventet at fastsetting av rammebetingelsene muliggjør en effektiv oppfølging av de juridiske virkemidlene, og derigjennom en tilpasning av reintallet til ressursgrunnlaget.
Arbeidet med fastsetting av rammebetingelser er organisert som et prosjekt med delprosjekt, og har som hovedmålsetning å gi næringen og den enkelte utøver den forutsigbarhet som er nødvendig for en langsiktig planlegging. Herunder fastsetting av grenser mellom reinbeiteområder, distrikter og siidaområder. Det skal videre fastsettes beitetider for de ulike årstidsbeitene, samt et høyeste reintall basert på det samlede arealet av de ulike årstidsbeitene. Prioriterte oppgaver i 2006 er å foreta en fordeling av reinbeitene mellom siidaene innenfor vår-, høst og vinterbeitene i Vest-Finnmark, samt fastsetting av områdegrensene i Finnmark og Troms. Inndeling av grenser gjøres i nært samarbeid med reineierne i de berørte områdene. Dette for at inndelingen ikke skal komme i strid med den sedvanemessige beitebruken.
Når det gjelder oppfølging av Reindriftsstyrets vedtak fra 2002 om øvre reintall for sommerbeitene i Vest-Finnmark, følges vedtaket opp på flere plan. På markedssiden stimuleres det bl.a. til økt slakting, samt tilrettelegging for økt omsetning av reinkjøtt.
For å følge utviklingen av ressurssituasjonen på vår-, høst- og vinterbeitene er det gjennomført en beiteundersøkelse sommeren 2005. Det er også gjennomført offentlige reintellinger i 2005/06 i Finnmark. Foreløpige resultater viser en positiv utvikling på lavbeitene, spesielt på vinterbeitene. Det vil bli foretatt beiteundersøkelser også sommeren 2006. Når det gjelder reintallet i Vest-Finnmark, er dette noe redusert sett i forhold til reintallet per 1. april 2005. Med tanke på den reduserte produksjonen og økningen av tapene som har funnet sted, er reduksjonen i reintallet ikke så omfattende som man kunne forvente. Dette skyldes i hovedsak et langt lavere slakteuttak i slaktesesongen 2005/2006 enn i 2004/2005.
En redusert produksjon i enkelte distrikt i Finnmark indikerer at ressurssituasjonen fortsatt er kritisk i enkelte områder. På tross av gode klimatiske betingelser de siste årene har både produksjonen og slaktevektene blitt redusert. Av den grunn er det derfor viktig at man fortsatt stimulerer til økt slakting, samt til en reduksjon av reintallet i enkelte distrikter.
4.4 Kvinner i reindriften
Reindriftsnæringen har tradisjonelt vært en familievirksomhet basert på husholdsøkonomi der familiens samlede inntekt og arbeidskraft har vært avgjørende for driften. I den sammenheng har kvinnene hatt en meget aktiv og sentral rolle. Dette gjelder både i forhold til organisering av familiens næringsdrift, økonomi, produksjon der ivaretakelse av reinen som helhet med alle biprodukter stod sentralt, oppdragelse samt overføring av tradisjonell kunnskap til neste generasjon. Reindriftskvinnenes posisjon har imidlertid gradvis blitt svekket. Flere forhold kan forklare dette. Selv om det foreligger formell likebehandling, er det en rekke undersøkelser som viser at kvinner kommer dårligere ut i næringen enn menn. Dette er en utfordring både for myndigheter og næringen, og som krever en målrettet innsats fra begge parter. Dette er viktig både i forhold til et likestillingsperspektiv og for næringens fremtid.
Landbruks- og matdepartementet har de to siste årene intensivert arbeidet med å styrke kvinnenes situasjon i reindriftsnæringen. Også næringen har økt oppmerksomheten omkring likestillingsarbeidet. Et viktig bakgrunnsmateriale for likestillingsarbeidet er rapporten «Kvinnenes situasjon i reindriften» som ble lagt frem av en arbeidsgruppe i november 2004. Arbeidsgruppen, som ble nedsatt av Landbruks- og matdepartementet, har tatt for seg en del av de mest sentrale utfordringene knyttet til kvinnenes situasjon i næringen. Videre er det fremmet forslag til tiltak og hvilke problemstillinger det bør jobbes videre med.
I likestillingsarbeidet er det nødvendig å vurdere tiltak over et vidt spekter, både i et kort- og langsiktig perspektiv. Eksempler på tiltak kan være holdningsskapende arbeid, samt endring i økonomiske og juridiske rammebetingelser. For noen type tiltak vil det ta noe tid før det kan forventes noen effekt, mens det for andre er mulig å se resultater etter relativt kort tid.
Ved årets reindriftsforhandlinger ble kvinnenes situasjon i næringen drøftet. Som et resultat av dette ble partene enige om å iverksette enkelte kvinnerettede tiltak, samt videreføre den innsatsen man ble enige om under forrige avtaleforhandlinger. Høyere driftstilskudd til de driftsenheter der kvinner står som enkeltinnehavere, økt ektefelletillegg, avsetning til kvinnerettede tilskudd, samt øremerkede forskningsmidler til kartlegging og dokumentasjon av reindriftskvinnenes tradisjonelle kunnskap er tiltak som partene ble enige om under årets avtaleforhandling. Også ved neste års reindriftsforhandlinger vil likestillingsproblematikken stå på dagsorden.
Likestillingsperspektivet i reindriften er også et tema i arbeidet med revisjon av reindriftsloven. Departementet vil komme tilbake til dette i lovproposisjonen.
4.5 Sikring av reindriftens arealer
Reindrift er en svært arealkrevende næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt som reinen alltid har måttet leve med.
Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km2) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, kan eventuelle inngrep i reinbeiteområdene likevel ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder særlig på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.
Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har økt vesentlig de siste tiårene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser er oftest større enn summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og flytt- og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift.
På den annen side bidrar reindriften selv med inngrep og ferdsel som har innvirkning på arealinteresser, og da spesielt naturverninteressene og jakt- og friluftsinteressene. Lange sperregjerder, utstrakt barmarkskjøring og overbeiting kan medføre skader på jordsmonn, vegetasjon og fauna, og dermed forringelse av naturmiljø og naturopplevelser for andre brukere.
Det er en stor utfordring å skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Bedre forståelse skapes bl.a. gjennom kommunikasjon med berørte interesser, det være seg både offentlige og private interesser. Reindriften må selv ta aktiv del i dette arbeidet og delta på de arenaer hvor premissene for bruken av arealene blir drøftet og fastlagt. Videre er det sentralt at ulike inngreps virkning innenfor reinbeiteland blir dokumentert gjennom forskning.
Arealpolitikken er under kontinuerlig utvikling. I utvikling av lover og forskrifter som styrer arealbruken er det viktig at reindriftens interesser og behov blir synliggjort og ivaretatt. Dette er særlig viktig i forbindelse med den pågående revisjonen av plan- og bygningsloven. Videre vil en sikring av reindriftens arealer bli innarbeidet i formålsparagrafen ved revisjonen av reindriftsloven. I arbeidet med en bedre sikring av reindriftens arealer vil departementet sette i verk prosesser der også andre samfunnssektorer vil bli trukket inn. Etter departementets vurdering er dette sentralt for at ulike interesser og hensyn kan bli veid mot hverandre.
4.6 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite opphørte å gjelde 1. mai 2005. Stortinget vedtok 17. juni 2006 endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige som innebærer at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen videreføres på norsk side. Svenske samebyer er dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. På svensk side har man inntatt det standpunkt at Lappekodisillen alene skal regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke er nødvendig. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften, inntil en ny konvensjon måtte foreligge, er forskjellig i de to land. Det vises for øvrig til Ot prp nr 75 (2004–2005).
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon er tatt opp igjen etter at de to land ble enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Fastsettelse av mandat og oppnevning av ny norsk forhandlingsdelegasjon fant sted ved kongelig resolusjon 4. november 2005. Forhandlingene startet i desember 2005, og det har per april 2006 vært avholdt fire forhandlingsmøter.
Selv om en ny konvensjon ennå ikke foreligger, er oppfatningen på norsk side at Lappekodisillen og en skriftveksling mellom Norge og Sverige i 1972 forplikter den svenske stat til å sikre grunnlaget for fortsatt norsk vinterbeiting i Sverige. I praksis innebærer situasjonen på svensk side at det er opp til de svenske samebyer å gi, eller la være å gi, tillatelse til beiting innenfor sine områder. Dette har medført at norske reinbeitedistrikter bare i svært begrenset grad har fått tilgang på praktisk nyttbare vinterbeiter i beitesesongen 2005/2006. Forholdet er tatt opp med svenske myndigheter uten at dette så langt har ført til noen tilfredsstillende avklaring. For øvrig vises det til forslaget om å omdisponere 3 mill kroner innenfor 2006 budsjettet for å kompensere for økte utgifter som følge av at norske reinbeitedistrikter i praksis er avskåret fra å nytte vinterbeiteområder på svensk side. Det kan søkes om slike midler overfor Reindriftens utviklingsfond, som vil avgjøre søknader som måtte innkomme etter en konkret vurdering.
4.7 Tap av rein grunnet rovvilt
Det er mange årsaker til at rein tapes, hvorav de viktigste er ugunstige vær- og beiteforhold, rovvilt, sykdom, ulykke og tyveri. I samtlige reinbeiteområder oppgir næringen at rovvilt står for den klart største andelen av de totale tapene. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at rein er det eneste beitedyret som finner sin næring i utmark hele året. Dette innebærer at driftsformen i seg selv gir en økt tapsrisiko, og det gjør reindriftsnæringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene. Det finnes få tapsforebyggende tiltak som er effektive for reindriften. Tiltakene er ofte kostnadskrevende, og de kommer ofte i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter. Det er derfor viktig at fremtidens rovviltforvaltning også legger til rette for å opprettholde en bærekraftig reindrift basert på næringens tradisjonelle driftsmåter.
Tap grunnet fredet rovvilt har vært økende i hele reindriften, og situasjonen er særlig bekymringsfull i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Store tap til rovvilt går utover produksjon og lønnsomheten i næringen. Våren 2004 behandlet Stortinget St meld nr 15 (2003–2004) om « Rovvilt i norsk natur». Det ble da innført en del nye forvaltningsregimer med hensyn til etablering av forvaltningsregioner og rovviltnemnder. Det ble også fastsatt bestandsnivå for hver enkelt art innen regionene. Det er nå under utarbeidelse forvaltningsplaner i disse forvaltningsregionene, og det forventes en økt grad av differensiering i den praktiske forvaltningen av rovviltet. Følgelig vil enkelte reinbeiteområder også fremover måtte ha en relativt større andel av rovviltartene.
I motsetning til deler av Finnmark er det i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms ikke et problem med overbeite. Til tross for dette er det store tap som går utover produksjon og lønnsomheten i næringen. Forskningsresultater fra blant annet Nord-Trøndelag og Troms viser at rovvilt kan utgjøre en betydelig del av tapsårsaken hos tamrein. Lignende tapsundersøkelser fra Finnmark har ikke kunnet påvise en tilsvarende sterk sammenheng.
I deler av Nordland og Troms har tapene holdt seg på et høyt nivå over lengre tid. Antall tapte dyr har holdt seg rimelig stabilt i Troms, mens tapene i Nordland har variert mellom år. I Nord-Trøndelag økte rovvilttapene sterkt gjennom første halvdel av 1990-årene, slik at produktiviteten gikk ned. Tiltak for å få ned rovvilttapene ble iverksatt på midten av 1990-tallet. Dette bidro til at tapene avtok og produktiviteten økte de påfølgende årene. Fra slutten av 1990-tallet begynte reintallet å synke, og nedgangen har fortsatt frem til og med det siste driftsåret. Nedgangen i reintallet skyldes delvis planlagte justeringer av reintallet i forhold til beitegrunnlaget i noen distrikter, men også økende tap grunnet rovvilt. Parallelt med dette har produktiviteten gått ned, ved at slaktekvantumet har blitt redusert.
For å sikre reindriften og den samiske kulturens livsgrunnlag vil Regjeringen vurdere å iverksette sterkere virkemidler i de mest utsatte reinbeitedistriktene. Mulige innsatsområder når det gjelder tap grunnet rovvilt vil bl.a. være et effektivt uttak av skadedyr, en videreutvikling av forebyggende tiltak, samt lavere terskel for skadefelling i områder med store årlige tap. Her vises det til at reindriften er særlig tapsutsatt i kalvingstiden. Kalvingsområdene vil derfor bli vurdert spesielt i forbindelse med vedtak om hiuttak på jerv. Det vises også til de prosesser som nå er i gang rundt utarbeiding av forvaltningsplaner for rovvilt i de ulike regionene i landet. Videre ønsker Regjeringen å styrke arbeidet med bestandsestimater og overvåkning av rovviltartene gjennom en betydelig økning i bevilgningen for 2006.
4.8 Skatter og avgifter i reindriften
I de siste års reindriftsavtaleforhandlinger har Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) fremmet krav knyttet til skatter og avgifter i reindriften. Bakgrunnen for disse kravene har vært at viktige driftsmidler i reindriften som snøskuter og barmarkskjøretøy behandles skatte- og avgiftsmessig som personkjøretøy, og at næringen derfor ikke får de samme avgiftsfritak som andre næringer.
I forbindelse med årets reindriftsforhandlinger tok NRL opp spørsmålet om avgiftsfritak for kjøretøy i reindriftsnæringen. Konkret gjelder dette refusjon av bensinavgift, samt muligheten til å fradragsføre inngående avgift ved kjøp og drift av snøskutere og barmarkskjøretøy.
Ordningen med refusjon av bensinavgift, merverdiavgift på snøscooter og toll- og engangsavgift på motorvogner i reindriftsnæringen ble avviklet i 1982/83, og kompensasjon ble gitt som tilskudd over Reindriftsavtalen. I første omgang ble kompensasjonen gitt som øremerkede ordninger, men fra 1990 innarbeidet i de generelle ordningene. NRL mener imidlertid at dagens ordning fører til at reindriftsnæringen blir forskjellsbehandlet fra andre næringer, og krever at ordningen endres.
Finansdepartementet og Landbruks- og matdepartementet vil nedsette en arbeidsgruppe som skal vurdere virkningen av omleggingen i 1982 fra avgiftsfritak til økt tilskudd over reindriftsavtalen. NRL vil få anledning til å legge frem sine synspunkter for arbeidsgruppen. Det tas sikte på at arbeidsgruppen kommer med sine vurderinger i god tid før neste års reindriftsforhandlinger starter.
4.9 Ekspropriasjonssøknader fra reindriften i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde
Reindriftsrettens geografiske utstrekning er et tema som har stått sentralt i de senere år. Oppmerksomheten har i vesentlig grad sin bakgrunn i Høyesteretts avgjørelse i Korssjøfjellsaken. Høyesterett kom til at det på et nærmere angitt område innenfor forvaltningsgrensene ikke var etablert reindriftsrett gjennom alders tids bruk. Fram til denne dommen hadde det fra næringens og forvaltningens side vært lagt til grunn at det forelå en rett til å utøve reindrift innenfor reinbeiteområdene. I St meld nr 28 (1991–92) En bærekraftig reindriftble dette forholdet viet betydelig oppmerksomhet, og det ble foreslått endringer i reindriftsloven. For å løse spørsmålet om reindriftsrettens geografiske utstrekning ble reindriftsloven §2 endret i 1996 slik at det i loven gis direkte utrykk for at reindriftssamenes rettigheter og plikter gjelder innenfor de nåværende grenser for de samiske reinbeiteområder. I tillegg ble reindriftslovens ekspropriasjonshjemmel endret slik at staten er gitt adgang til å ekspropriere rett til reindrift for eventuelle arealer innenfor de samiske reinbeiteområder hvor domstolene har kommet til at reindriftsretten ikke gjelder.
Høyesteretts avsa 24. oktober 1997 dom i Aursundensaken. Høyesterett kom til at det på et område innenfor forvaltningsgrensene for det samiske reinbeiteområde ikke var etablert reindriftsrett. I forbindelse med reindriftsforhandlingene for avtalen 1998/99, framsatte NRL krav om at myndighetene måtte avklare nærmere hvordan de vil følge opp situasjonen som har oppstått i de sørsamiske områdene etter Høyesteretts dom i Aursundensaken. Det ble uttrykt en klar vilje fra statens side til å sikre næringsgrunnlaget for den sørsamiske reindriften, og det ble forutsatt at en slik sikring primært skulle skje gjennom leieavtaler. Videre ble det fastsatt at utgiftene med leieavtaler og/eller ekspropriasjon av beiterett skal dekkes av Staten. Det vises til St prp 49 (1997–98) og St meld nr 18 (1997–98).
Den 6. april 1998 krevde Riast Hylling reinbeitedistrikt med hjemmel i reindriftsloven § 31 ekspropriasjon av beiteretten for rein i de områder som er omfattet av Høyesteretts avgjørelser fra 1897 og 1997, et areal på om lag 121 kvadratkilometer. Videre oversendte Femunden reinbeitedistrikt den 9. april 1999 krav om ekspropriasjon for et areal på om lag 260 km2 i Korssjøfjellet.
På bakgrunn av ekspropriasjonssøknaden for områder ved Aursunden oppnevnte Landbruks- og matdepartementet et forhandlingsutvalg som fikk som mandat å utarbeide utkast til en langsiktig beiteavtale. Det statlige forhandlingsutvalget førte forhandlinger og inngikk en reinbeiteavtale med et oppnevnt grunneierutvalg som representerte de fleste av grunneierne. Reinbeiteavtalen innebar bl.a. bygging av et tilnærmet sammenhengende sperregjerde på om lag 40 km. I ettertid viste det seg at et fåtall av grunneierne ønsket å tilslutte seg denne avtalen. Videre ga Riast Hylling reinbeitedistrikt tilbakemelding om at de ikke aksepterte avtalen, og opprettholdt sin ekspropriasjonssøknad.
I løpet av 2002 ble det gitt klare signaler fra daværende Regjering om at det ikke var ønskelig å ekspropriere en beiterett til fordel for reindriften, men at man skulle forsøke å komme fram til en avtaleløsning med grunneierne.
Gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett sommeren 2003 ble det bevilget 4,4 mill kroner til Aursundensaken. Med bakgrunn i dette bevilgningsvedtaket ble det sendt ut en revidert avtale til de berørte grunneierne nord for Aursunden til underskriving. Reineierne og dens styringsorganer, Sametinget og naturverninteressene støttet ikke opp om avtalens innhold. I februar 2005 sendte Landbruks- og matdepartementet en søknad til Røros kommune om tillatelse til å oppføre gjerdet etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Kommunestyret i Røros kommune avslo søknaden. Avslaget ble påklaget, og oversendt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag for endelig avgjørelse. I februar 2006 behandlet Fylkesmannen departementets klage med det resultat at Røros kommune sitt avslag ble opprettholdt.
Landbruks- og matdepartementet har valgt å ta Fylkesmannens avgjørelse til etterretning. Imidlertid er det behov for å få en snarlig avklaring på ekspropriasjonssøknaden. Departementet er opptatt av å finne en løsning som ivaretar og sikrer den sørsamiske reindriften på en god måte. I den sammenheng vises det til de internasjonale forpliktelser Norge har i forhold til den samiske befolkning. I første rekke ønsker departementet å finne hensiktmessige løsninger gjennom nye forhandlinger der siktemålet er å finne løsninger som sikrer næringsgrunnlaget både for reindriften og de aktive jordbrukerne i området.
Når det gjelder departementets behandling av reindriftens ekspropriasjonssøknad for områder i Korssjøfjellet, vil behandlingen i hovedtrekk bli gjennomført slik som i Aursundensaken.