4 Utviklingen i foredlings- og omsetningsledd

4.1 Foredling og omsetning

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser har stor betydning for næringsmiddelindustri og omsetning, og landbrukspolitikken må ha fokus på alle ledd i kjeden fra jord til bord. Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Regjeringen ønsker reell konkurranse i verdikjeden for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge.

Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til jordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.

I følge NILF 2003 var omsetningen av nærings- og nytelsesmidler i dagligvare- og storhusholdningsmarkedet i 2001/2002 på 104 mrd. kroner (ekskl. mva). Av dette kom 51,4 mrd. kroner fra omsetning av norskproduserte jordbruksvarer. Førstehåndsverdien av norskproduserte jordbruksråvarer var 13,9 mrd. kroner, hvorav eksportverdien var 0,7 mrd. kroner. Gjennomsnittlig verdipåslag til forbrukernivå, inkl moms, blir etter NILF dermed i underkant av 300 pst.

4.2 Prisutviklingen på matvarer

Prisene på matvarer steg klart mindre enn den generelle prisveksten gjennom 90-tallet. Fra 1. juli 2001 ble merverdiavgiften på matvarer redusert til 12 pst. fra 01.07.2001. Momsreduksjonen kom i all hovedsak forbrukerne til gode ved at matprisene ble redusert med ca. 9 pst. Reformen bidro dermed til tilsvarende reduksjon i prisforskjellene til nabolandene. Etter reformen, fra juli 2001 tom. mars 2004, har matprisene steget 3 prosentpoeng mer enn konsumprisindeksen.

Bl.a. i et grensehandelsperspektiv har relativ utvikling i matprisene i Norge i forhold til nabolandene betydning, jf. tabell 4.1. Tabell 4.1 viser prisutviklingen i 3 nordiske land fra august 2001 (rett etter merverdiavgiftsreformen) til og med mars 2004. Over denne perioden har matvareprisene steget om lag 4 ½ prosentpoeng mer i Norge enn i Danmark og Sverige. Økningen har vært sterkere i Norge på de fleste typer varer. På den andre siden har den sterke svekkingen av kronekursen redusert de økonomiske insentivene for grensehandel med 10-15 pst. avhengig av tidspunkt for sammenligning.

Grensehandelsutvalget anslo den handelsmotiverte grensehandelen til i størrelsesorden 3 mrd. kroner i 2002 og understreker at det hersker betydelig usikkerhet ved anslaget. SIFO gjennomførte i 2004 en spørreundersøkelse om grensehandel og konkluderte med at grensehandelen økte signifikant fra 1999 til 2003 målt som andelen av befolkningen som handlet, handlehyppighet og beløp. Den ble svakt redusert fra 2003 til 2004.

SIFO konkluderer også med at husholdningsinntekt og –størrelse ikke har betydning for grensehandelen, mens prisbevissthet og politisk partipreferanse har stor betydning. De prisbevisste sammenligner priser i Norge, men ikke når de kommer til Sverige. SIFO dokumenterer betydelig prisvariasjon både på typiske grensehandelsvarer og internasjonale merkevarer. I oktober 2002 var 50 typiske grensehandelsvarer (kjøtt, melkeprodukter, tobakk og alkohol) 48 pst. billigere på grensehandelsstedene enn i Norge. I februar 2004 var de samme varene 42 pst. billigere som følge av svekket krone og større prisstigning i Norge. Et utvalg av internasjonale merkevarer var 15 pst. billigere i Sverige.

Flere undersøkelser har dokumentert at prisnivået i de mest typiske grensehandelsområdene er til dels betydelig lavere enn ellers i Sverige. På de mest typiske grensehandelsvarene kan prisene innover i Sverige ligge 25 til 40 pst. over grensehandelsområdene. Sammenligning av prisene på grensa alene gir derfor et skjevt bilde av de generelle prisforskjellene i forhold til våre naboland.

I følge SSBs forbruksundersøkelser har forbruket som går til mat og drikke vært synkende i mange år. Forbruksundersøkelsen for 2000-2002 viste at bolig, transport og kultur/fritid var de største utgiftspostene for husholdningene. Andelen som gikk til mat var 10,1 pst. (11,3 inkl. alkoholfrie drikkevarer).

Mange forhold har selvsagt betydning som årsaker til høyere prisnivå og større prisvekst på mat i Norge enn i Sverige, bl.a. et høyere pris-/kostnads- og lønnsnivå, konkurranseforhold og utviklingen i råvareprisene. Jordbruksavtalene har gitt prisøkning på råvarene de siste årene; 300 mill. kroner i 2001, 475 mill. kroner i 2002 og 200 mill. kroner i 2003. Det utgjør hhv. ca. 2 pst., 3 pst. og vel 1 pst. økning i råvareprisene til industrien. I sum kan utslaget i forbrukerprisene på mat anslås til om lag 1 ½ pst.

4.3 Industri og konkurranseforhold

4.3.1 Forhold som påvirker konkurransesituasjonen

Det er et sterkt gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og foredling/omsetningsleddene. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase og næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både med hensyn til pris og kvalitet.

Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse. Graden av konkurranse varierer mellom varegrupper. Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 4,3 mrd. kroner i 2003. Økningen var særskilt stor fra 2002 til 2003 med en vekst på 0,4 mrd. kroner. Bakevarer og sukkervarer er betydelige importvarer. Norsk eksport av RÅK-varer har siden 1998 vært relativt stabil rundt 0,9 mrd. kroner.

Kilde: *2003 tallene er estimater basert på data fra årets 11 første måneder

Omsetningstall fra varehandelen viser videre en økende markedsandel for bearbeidede landbruksvarer. For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor dette voksende markedet. Dette vil også være svært viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Anslagsvis 13 pst. av norsk melkeproduksjon går til RÅK-industrien. Det er beregnet at denne industrien gir avsetning fra 5300 årsverk i primærjordbruket. For avsetning for norske råvarer og sikring av norsk industri er det viktig at RÅK-industrien har rammebetingelser som gjør det interessant å investere i Norge. For mange RÅK-bedrifter er innenlands eller utenlands lokalisering en løpende vurdering.

Den framtidige utviklingen i næringsmiddelindustrien vil avhenge av flere faktorer. Dette gjelder både hvilke nasjonale rammebetingelser (råvarepriser, kronekurs og rentenivå) som industrien må operere under, internasjonal konkurranse og industriens egen evne til effektivisering, utvikling og markedsorientering.

Protokoll 3 til EØS-avtalen

Protokoll 3 til EØS-avtalen omfatter tollsatser for handel med bearbeidede landbruksvarer mellom Norge og EU. Avtalen ble iverksatt 1. januar 2002. Sommeren 2002 ble det satt i gang nye forhandlinger med tanke på gjensidig avtrapping av industrielementet i tollsatsene, dvs. toll som går utover det som er nødvendig for å kompensere for forskjeller i råvarepriser mellom Norge og EU. Norge og EU-Kommisjonen kom 11. mars 2004 til enighet om en avtale som innebærer gjensidig tollreduksjon for en rekke RÅK-varer. Det ble forhandlet om i underkant av 1/3 av varenumrene i Protokoll 3. Avtalen er nå lagt fram for godkjenning i Norge og i EU-Rådet.

Det ble videre avtalt endringer i tollvernet for eksport av mineralvann fra Norge til EU. Dagens tollfrihet oppheves og erstattes av tollfri kvote på 13 mill. liter for 2004. Denne skal økes med 10 pst. årlig. Eksport utover dette blir pålagt en tollsats som skal utligne for prisforskjellen på sukker mellom Norge og EU.

Prisutvikling råvarer

Prisforskjellene på råvarer mellom Norge og aktuelle importland, for eksempel EU, har økt de seneste årene. For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av RÅK-ordningen blir dette kompensert med utbetaling av tilskudd. Prisutjevning skjer i form av tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksportrestitusjon) eller prisnedskriving av innenlandske jordbruksvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer.

Importen til Norge skjer i hovedsak fra EU. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et svært viktig element i konkurransevilkårene for norsk næringsmiddelindustri og avsetning for norske jordbruksprodukter. I EU er det de siste årene gjennomført en gradvis reduksjon av råvareprisene for korn og storfekjøtt. Midtveisgjennomgangen av EUs landbrukspolitikk innebærer prisreduksjoner for meieriråvarer (smør og melkepulver) innen 1. juli 2007. Prisutviklingen i våre naboland følges nøye og gir grunnlag for vurderinger av konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien og nødvendige landbrukspolitiske tilpasninger.

4.3.2 Konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien

Melkemarkedet

Fra 1. januar 2004 ble det iverksatt endringer i markedsordningen for melk. Hovedhensikten med endringene er å bidra til økt konkurranse i melkemarkedet. For å kunne legge til rette for økt konkurranse må markedsordningen for melk fungere mest mulig nøytralt i forhold til alle aktører. Dette er søkt oppnådd ved at det er foretatt endringer i målprissystemet, at det er etablert et administrativt og regnskapsmessig skille i TINE og ved at tilskudd og avgifter i prisutjevningsordningen for melk fastsettes av forvaltningen for ett år ad gangen.

I tillegg er påregnelige kapitalkostnader for uavhengige meieriselskaper trukket ut av målprisen for melk og råvaretilgangen for uavhengige meieriselskaper er økt ved at TINE er pålagt en utvidet forsyningsplikt. Videre er det innført tiltak rettet mot enkeltaktører for å kompensere for eller redusere spesielle konkurransehindringer.

TINE er samlet sett den klart dominerende aktøren i det norske melkemarkedet, men aktører som f.eks. Synnøve Finden og Q-Meieriene øker gradvis sine markedsandeler. Med de endringer som ble iverksatt fra 2004 har aktørene fått mer likeverdige konkurransebetingelser noe som bør føre til en skjerpet konkurransesituasjon og på sikt et mer balansert melkemarked.

4.4 Matmangfold

Jordbruket er inne i en svært aktiv periode når det gjelder utvikling av nye matprodukter. Store næringsmiddelbedrifter som Tine og Prior bidrar, sammen med en rekke mindre matbedrifter, til å øke produktmangfoldet. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon bidrar spesielt til å sette i gang prosjekter som er nyskapende og innovative, og som involverer sammenslutninger av primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter. Det legges vekt på å bygge opp konkurransefortrinn basert på merkenavn, regionalt opphav, lokal matkultur og spesiell produktkvaliteter.

I de matpolitiske forbrukerpanelenes rapport nr. 2, Fremtidens matvaremarked – om utvalg, kvalitet og distribusjon i Norge, ble det lagt vekt på at forbrukerne ønsker mer lokal mat, de vil med andre ord ha mer spennende mat og flere spesialiteter. For å følge opp arbeidet med å kommersialisere produktmangfoldet som er under utvikling, ble det våren 2004 lagt frem en ny strategi for Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon med et sterkere fokus på hele verdikjeden, særlig de siste leddene og med fokus på markedsorientering.

Etablering og bygging av merkeordningen ”Beskyttede betegnelser” er en viktig strategi for å utvikle nye produkter som bidrar til matmangfold for forbrukerne. Merkeordningen ble opprettet i juli 2002. I mars 2004 fikk Økologisk Tjukkmjølk fra Røros, som det første produktet, tildelt en beskyttet betegnelse. Det er også søkt om beskyttet betegnelse til en rekke andre produkter. Disse er under behandling.