2 Historikk

Den 7. desember 1941 angrep Japan den amerikanske marine- og flybasen, Pearl Habour, på øya Oahu i Hawaii. Kort tid etter angrepet utstedte flere land krigserklæringer mot Japan. Det ble bekreftet at Japans krigserklæring ikke omfattet Norge. Norge var imidlertid i krig med Japans allierte, Tyskland, så det var grunn til å tro at angrepet også ville ha innvirkning på situasjonen til alle de nordmenn som oppholdt seg i Japan og i japansk-okkupert område.

Norge brøt det diplomatiske samkvemmet med Japan etter angrepet på Pearl Habour. Formelt ble imidlertid samarbeidet første brutt 30. mars 1942 ved en støtteerklæring fra den norske regjeringen i London. Norges krigserklæring mot Japan kom ikke før 6. juli 1945.

Få dager etter angrepet på Pearl Habour startet japansk politi interneringen og fengslingen av bl.a. amerikanere, briter og hollendere. Norske sjøfolk som var blitt tatt til fange på sjøen og mannskap fra senkete skip som hadde tatt seg inn i japansk-kontrollerte havner, ble også fengslet. Norske misjonærer ble internert, og noen ble senere overført til fangeleire. Etterhvert som japanerne okkuperte nye områder, måtte nordmenn la seg registrere på linje med sivilbefolkningen. De fikk japanske identifikasjonspapirer hvor det gikk frem at de var norske statsborgere. De fikk ikke forlate landet, og kunne bare ved tillatelse fra japanske myndigheter passere sperringer japanerne hadde satt opp.

Da den diplomatiske forbindelsen mellom Norge og Japan formelt ble brutt 30. mars 1942, ble forholdene for mange nordmenn vanskeligere. Behandlingen av fangene ble også verre ettersom krigen utviklet seg i Japans disfavør. Blant annet fordi det ikke forelå noen formell krigserklæring fra Norge, ble en del nordmenn likevel behandlet noe mildere enn medfanger fra andre land (Guri Hjeltnes, Handelsflåten i krig, «I fiendens favn» side 253-257).

Ca. 300 000 borgere fra de vest-allierte land satt i japansk fangenskap under 2. verdenskrig. Av disse var det ca. 900 nordmenn som satt i fangenskap i en kortere eller lengre periode mellom desember 1941 og august/september 1945 . En regner med at 392 norske sjøfolk havnet i japansk fangenskap. Blant disse er også medregnet de 45 som ble likvidert rett etter at skipene deres ble senket av japanske ubåter. Ellers bestod gruppen av ca. 200 personer som tilhørte misjonærfamilier, omkring 150 personer med ulike sivile yrker, som for eksempel forretningsfolk og folk innen shipping, bank og tollvesen, samt ca. 100 husmødre og rundt 60 studenter/elever (Guri Hjeltnes, Handelsflåten i krig, «I fiendens favn» side 252-253).

Noen satt i rene krigsfangeleire, andre i alminnelige fangeleire eller i rene fengsler. De norske fangene som satt i fangeleire/fengsler var spredt på vel 100 ulike leire i Japan og japansk okkupert territorium i Østen. Det var imidlertid også mange som ble internert eller satt i husarrest. Noen hadde meldeplikt for japanerne.

Til sammen 134 nordmenn døde i japansk fangenskap (Guri Hjeltnes, handelsflåten i krig, «I fiendens favn» side 259).

Den 2. verdenskrig ble avsluttet ved Japans kapitulasjon høsten 1945.