4 Ulike erstatningsordninger
4.1 Innledning
Departementet vil under dette punktet redegjøre for ulike erstatningsmodeller som det er grunn å se hen til ved utformingen av en slik erstaningsordning.
4.2 Erstatningen fra Forbundsrepublikken Tyskland til Norge fordelt ved lov
Justiskomiteen viser i sin innstilling (Innst. S. nr. 144 (1999-2000) side 1 til avtalen mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland, hvor Forbundsrepublikken Tyskland betalte 60 millioner DM i erstatning til fordel for norske statsborgere som var blitt rammet av nasjonalistiske forfølgelsestiltak. Erstatningen ble fordelt ved lov av 25. mars 1960 (nr. 2). Den var ikke ment som en kompensasjon for økonomisk skade som var blitt påført ved fangenskapet, men mer som en form for oppreisning for de lidelser fangene var påført samt en erkjennelse av at det var begått overgrep.
Erstatningen ble utregnet etter antall måneder i tysk politisk fangenskap regnet fra arrestasjonsdagen. En fikk kr 250,- for hver hele fangemåned. I dagens kroneverdi utgjør dette kr 250,- x kr 8,9741 = 2 244,-. Satt en i fangenskap utover 18 måneder, ble det gitt ett tillegg i månedsbeløpet på 50% fra og med den nittende måneden en satt i fangenskap.
Medførte fangenskapet invaliditet på minst 30%, og som ved lovens ikrafttreden hadde vart i til sammen minst 5 år, fikk en et fast tillegg i erstatningen. Var en blitt 60-100% ufør fikk en et tillegg på kr 7 000,- og kr 3 500,- (kroneverdi i 1960)om invaliditeten var fastslått til 30-59%. Den som fikk utbetalt tillegg i erstatningen på grunn av invaliditet, fikk ikke utbetalt tillegg for fangenskapslønn utover 18 måneder. Utgjorde tillegget for fangenskap utover 18 måneder mer enn invalidetillegget, kunne en alternativt velge dette.
Dersom den som satt i fangenskap var avgått ved døden etter fangenskapets opphør av en årsak som ikke hadde sammenheng med fangenskapet, tilfalt erstatningen søkers ektefelle, barn og foreldre etter fordelingsreglene i arveloven. Var den som satt i fangenskap avgått ved døden under fangenskapet eller etter fangenskapets opphør av en årsak som hadde sammenheng med fangenskapet, ble det utbetalt kr 12 000,- (kroneverdi i 1960) til hans eller hennes enke/enkemann, barn eller foreldre.
Det ble gjort unntak for retten til erstatning for tilfeller der fangenskapet var en følge av straffbare forhold. Det ble utbetalt erstatning til 2529 personer.
4.3 Det individuelle jødebo-oppgjøret
I tråd med Innst. S. nr. 108 (1998-1999) og St. prp. nr. 82 (1997-1998) vedtok Stortinget 11. mars 1999 at det som en del av det historiske og moralske oppgjøret med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under 2. verdenskrig, skulle utbetales erkjentlighetsbeløp til enkeltpersoner. Erkjentlighetsbeløpet tok ikke sikte på å dekke det totale økonomiske tap den enkelte hadde hatt.
Det ble utbetalt et standardisert beløp på kr 200 000,- til den som var født innen utgangen av 1942, og som i Norge ble utsatt for antijødiske tiltak under 2. verdenskrig. Dersom vedkommende hadde avgått ved døden, ble erstatningen fordelt på vedkommendes ektefelle og livsarvinger etter fordelingsreglene i arveloven. Ingen kunne motta mer enn kr 200 000,-. Deportasjon, flukt, konfiskasjon av fast eiendom og løsøre samt at en måtte registrere seg etter lov om meldeplikt for jøder, er eksempler på hva som ble ansett som antijødiske tiltak.
Det ble samlet utbetalt kr 131 800 000,- fordelt på ca. 970 søkere.
4.4 Erstatning fra den tyske stat og bedrifter til tvangsarbeidere under Naziregimet
Ved lov av 14. juli 2000 om erstatningsutbetalinger til tidligere tvangsarbeidere i tysk tjeneste med mer vedtok Forbundsrådet å etablere en stiftelse som skal forvalte et erstatningsfond på 10 milliarder DM. Den tyske stat og det tyske næringsliv skal finansiere hver sin halvdel av fondet.
I følge loven er følgende kategorier av ofrene for nazi-regimet erstatningsberettigede:
Tvangsarbeidere som var i konsentrasjonsleir eller satt fanget under sammenlignbare forhold i annen form for fangeleir eller ghetto.
Deporterte som utførte tvangsarbeid i det tyske riket eller i tysk-okkupert område, med unntak av Østerrike
Personer som er ofre for «særlige personskader» etter medisinske forsøk.
Det er i utgangspunktet bare personer som selv har vært tvangsarbeidere som kan kreve erstatning. Ektefelle eller barn av tidligere tvangsarbeidere kan kreve erstatning dersom vedkommende som var tidligere tvangsarbeider døde etter 15. februar 1999.
Maksimal erstatningsramme for tvangsarbeiderne er satt til 15 000 DM, dvs ca. kr 63 770,- per person.