5 Drøfting av ulike erstatningsalternativer

5.1 Innledning

Det er gått 55 år siden krigens slutt. For at så mange som mulig av dem som satt i japansk fangenskap skal få nyte godt av en erstatning, vil et vesentlig hensyn ved valg av erstatningsordning være at den er enkel og lett å gjennomføre. Jo mer individuelt oppgjøret tar sikte på å være, jo lengre tid vil det ta både å fastsette regler for en erstatningsordning og å utbetale erstatning til den enkelte. Oppgjøret kan i utgangspunktet tenkes gjennomført etter alle de tre modellene skissert ovenfor. Det reiser seg imidlertid enkelte særlige spørsmål uavhengig av hvilken modell en velger.

5.2 «Norske statsborgere»

Det må være et vilkår for erstatning at en var norsk statsborger da en satt i fangenskap i Japan. Spørsmålet er om det skal være et vilkår at en også på søknadstidspunktet er norsk statsborger. Departementet er av den oppfatning at det vil kunne virke urimelig at den som var norsk statsborger da vedkommende var Japan-fange, blir satt ut av betraktning fordi vedkommende ikke lenger er norsk statsborger. Departementet har ingen oversikt over hvor mange som vil bli rammet av en slik begrensning, men antar at det vil være et mindre antall. Departementet mener på denne bakgrunn at en ikke bør sette opp et krav til norsk statsborgerskap på søknadstidspunktet.

5.3 «Japansk fangenskap»

Uttrykket «japansk fangenskap» er ikke presisert verken i forslaget, Justiskomiteens innstilling eller under debatten i Stortinget. Slik det fremgår av kapittel 2 havnet nordmenn i ulike typer «fangenskap». I faglitteratur på området legger man en vid forståelse av begrepet til grunn (Kristian Ottosen: «Ingen Nåde», 1996, side 318 og Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig, «I fiendens favn», side 253). Begrepet omfatter de som satt i fengsel, de som satt i ulike leire, de som ble internert i egne hjem, de som valgte å fortsette sitt arbeid under til dels meget vanskelige forhold (i realiteten fanger), og de som i og for seg ikke ble utsatt for særlige tiltak, men ble boende idet de ikke hadde mulighet til å forlate japanernes territorier.

I forhold til lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 1946 og tilleggsloven av 1968 har en ansett de som var under japansk administrasjon som omfattet av lovene, enten de satt i organiserte fangeleire eller var internert.

I loven om fordeling av erstatningen fra forbundsrepublikken Tyskland til Norge var de som satt i tyske fangeleire i mer enn en måned berettiget etter loven. De som ble underkastet mildere former for internering falt utenfor loven jf. lovens § 1 annet ledd.

Ved utbetaling av erkjentlighetsbeløp til jødene ble en bred krets ansett berettiget. Felles for de fleste var at deres eiendeler ble konfiskert.

Justiskomiteen uttaler at det er rimelig at den enkelte fange behandles mest mulig likt. En kan forstå dette dithen at det ikke bør gjøres stor forskjell på søkerne med hensyn til typen fangenskap, hvilke lidelser en ble utsatt for under fangenskapet, hvilke skader fangeoppholdet medførte for den enkelt og erstatningens størrelse. Et slikt syn vil også være det enkleste å praktisere ved et eventuelt fremtidig oppgjør.

Departementet finner det vanskelig å skille ut noen fra gruppen som bør holdes utenfor et eventuelt fremtidig oppgjør. Departementet har etter dette kommet til at om en skal utbetale erstatning til denne gruppen bør en legge en vid forståelse av begrepet til grunn jf. ovenfor.

5.4 Skal etterlatte være berettiget til erstatning?

De som selv har sittet i japansk fangenskap vil være berettiget etter en eventuell ordning. Spørsmålet blir om også etterlatte på nærmere vilkår skal ha rett til å tre inn i avdødes krav, eventuelt være selvstendig berettiget etter ordningen.

Erstatningen som ble utbetalt fra Tyskland til Norge og fordelt ved lov ble overført søkers ektefelle, barn eller foreldre etter fordelingsreglene i arveloven eller de etterlatte hadde et selvstendig krav etter loven, avhengig av om den som satt i fangenskap var avgått ved døden av en årsak som hadde sammenheng med fangenskapet eller ikke jf. under pkt. 4.2. Det var disse som stod nærmest skadelidte og som i første rekke hadde blitt påført lidelser og savn ved å ha mistet sine nærmeste ved fangenskapet.

I det individuelle jødebo-oppgjøret var ektefelle og livsarvinger berettiget til å tre inn i avdødes krav etter fordelingsreglene i arveloven. Ved konfiskasjonen av eiendeler gikk store verdier tapt.

Med erstatning til nordmenn i japansk fangenskap forholder det seg annerledes. Etter Stortingets vedtak skal erstatningen være en kompensasjon for «de lidelser norske statsborgere ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under 2. verdenskrig». Departementet er av den oppfatning at erstatningen bør begrenses til dem som selv ble påført lidelser ved at de satt i japansk fangenskap. Departementet har forståelse for at ektefeller og barn av tidligere Japan-fanger i mange tilfeller har hatt det vanskelig i forbindelse med at deres nærmeste har sittet i fangenskap. Det må imidlertid antas at det var de som selv satt i fangenskap som ble påført de største lidelsene. Det vil også kunne virke tilfeldig om senere generasjoner i ettertid skal få en kompensasjon for de lidelser tidligere genrasjoner har vært utsatt for. Til forskjell fra jødebooppgjøret er dette heller ikke en ordning til fordel for en minoritet som var berøvet vesentlige deler av det materielle grunnlag for sin kultur og sine tradisjoner.

5.5 Skal mottatte ytelser gå til fradrag?

Fangelønn eller billighetserstatning som ble utbetalt til norske sjømenn var uttrykk for den lønnen de ville ha fått om de ikke hadde sittet i japansk fangenskap. Det fremgår av dok. 8:23 (1999-2000) at forslagstillerne ønsker å gi kompensasjon for de lidelser de norske japan-fangene utholdt i fangenskap, dvs. en slags kompensasjon for tort og svie. Departementet er derfor av den oppfatning at utbetalt fangelønn eller billigheterstatning ikke bør gå til fradrag i erstatningen. Det vil også kunne være vanskelig og tidkrevende å dokumentere hva den enkelte har fått utbetalt.

Utbetalingen av æreslønnen til krigsseilerne etter saken om Nortrashipfondet var av en så vidt spesiell karakter at den ikke bør komme i fradrag i en erstatning for tort og svie etter opphold i japansk fangenskap.

Det fremgår av § 9 i lov om fordelingen av den erstatning som mottas i henhold til avtale av 7. august 1959 mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland at erstatningen ikke skulle medføre fradrag i ytelser som utbetales etter lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner.

Departementet kan ikke se at dette skulle stille seg annerledes i dette oppgjøret.

5.6 Vurdering av erstatningsordning

Departementet har i pkt. 5.2 til pkt. 5.5 angitt hvem som bør være berettiget ved oppgjøret samt at mottatte ytelser ikke bør komme til fradrag i erstatningen.

Det er viktig at vurderingene knyttes til kriterier som er lette å konstatere. Om det stilles for store krav til dokumentasjon, vil det kunne skape problemer når et oppgjør gjennomføres så mange år etter krigen. Det må antas at det er lettere å dokumentere at en har sittet i japansk fangenskap enn antallet fangedøgn.

Kristian Ottosen har i sin bok, «Ingen nåde - historien om nordmenn i japansk fangenskap» en oversikt med navn på 885 nordmenn som var internert eller fengslet av japanske myndigheter i Japan og japansk-okkuperte områder frem til Japans kapitulasjon i august 1945. Listen er ikke fullstendig, men vil kunne være til god hjelp ved gjennomføringen av et oppgjør.

Jo mer standardisert et oppgjør er, jo lettere vil det være å beregne kostnadene. At alle mottar et likt beløp, vil nok kunne virke støtende på noen. Erstatningsordningens karakter samt at forholdene det gjøres opp for ligger svært langt tilbake i tid, taler imidlertid for at erstatningen bør standardiseres.

Departementet er derfor av den oppfatning at et oppgjør bør være så standardisert som mulig. Alle som er berettiget får utbetalt samme standardutbetaling. Det bør ikke stilles store krav til dokumentasjon. Departementet vil utarbeide et lettfattelig søknadsskjema der den enkelte søker fyller ut personopplysninger, spørsmål om hvor og i hvilket tidsrom vedkommende var fengslet, internert el. Kopi av evt. dokumentasjon som bekrefter opphold i fangenskap vedlegges søknaden. Departementet vil tilskrive søker om det ved behandlingen av søknaden er behov for ytterligere opplysninger.

Erstatningen vil ikke bli beskattet som inntekt.

Departementet foreslår at erstatningsbeløpet settes til kr 100 000 pr. person.

Departementet vil fastsette en søknadsfrist. Dersom søkeren dør før søknaden er ferdigbehandlet, vil erstatningen tilfalle dødsboet.