3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Dette kapitlet skal belyse utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, men i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken. For mer utfyllende statistikk vises det til tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket.

3.2 Utviklingen i produksjonen

Siden 1980 har produksjonen av de fleste jordbruksvarer i Norge holdt seg forholdsvis stabil eller vært noe økende. Kornproduksjonen er følsom for værforholdene og vil derfor variere noe fra år til år. Utviklingen over tid viser likevel en svak årlig prosentvis økning fra 1999-2005 på 1,3 pst. I 2005 ble det produsert ca. 1 300 mill. kg. korn i Norge. For storfekjøtt, svin, sau og lam har produksjonen vært jevnt økende siden 1980. Produksjonen av fjørfekjøtt har hatt en sterk økning siden 1980, og femdoblet seg fra 10,5 mill. kg i 1979 til 56,5 mill. kg i 2005. For melk har produksjonen vært synkende frem til 2000, men deretter har produsert mengde stabilisert seg på ca. 1 500 mill. liter.

3.3 Inntektsutviklingen

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, avgitt fra Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen omfatter inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid. Til årets beregninger er tidsseriene endret for jordbrukets kjøreinntekter utenfor sektoren (ny undersøkelse fra SSB) og kostnadene for leasing på grunn av endringer i beregningsprinsippene.

Figur 3.1 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen gjøres opp før skatt. Fra og med inntektsåret 2000 ble det innført et skattefradrag for jordbruket, som senere er utvidet. Dette kommer ikke inn i Totalkalkylen. Inntektsvirkningen av jordbruksfradraget er lagt til i figur 3.1 og tabell 3.1.

På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom årene, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. For perioden 2002-2006 gir årets kalkyle en inntektsvekst i jordbruket på vel 13 pst. Dette er noe mer enn det som ble lagt til grunn for fjorårets avtale. Andre grupper vil ende på noe over 15,5 pst. (avhengig av resultatet i 2006).

Spesielt for svin er det fortsatt et markedsoverskuddsproblem og derfor muligheter for inntektsøkning innenfor gjeldende rammebetingelser.

Tabell 3.1 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste 2 årene og budsjettert utvikling for 2006 i følge Budsjettnemnda for jordbruket. Årsaken til svingningene er blant annet betydelig variasjon i realrenta og markedsbalansen.

Fra 2004 til 2005 er det beregnet en marginal reduksjon i inntekt pr. årsverk. Denne er allikevel litt mindre enn det var budsjettert med i fjor. En viktig årsak til det er at inntektene fra kjøtt- og andre husdyrproduksjoner utviklet seg bedre enn forventet. I tillegg ble kjøreinntektene høyere enn budsjettert.

Fra 2005 til 2006 forventes en samlet vekst i brutto inntekter på 1,1 pst. Først og fremst skyldes dette vekst i kjøttinntektene og i direkte tilskudd. Kostnadene er budsjettert å øke med 2,8 pst. Samlet gir dette en reduksjon i resultatet for sektoren på ca. 220 mill. kroner. Budsjettert reduksjon i arbeidsforbruket på 4,5 pst. gir likevel en vekst i inntekt pr. årsverk på knapt 3 pst. Fjorårets avtale la til rette for en inntektsvekst på knapt 6 pst. Svakere vekst skyldes særlig økte energikostnader.

Budsjettnemndas referansebruksberegninger viser at det er stor variasjon i utvikling mellom produksjonene fra 2004 til 2006. Dette er først og fremst en følge av endring i markedsbalansen. Grovt sett viser referansebruksberegningene en noe svakere utvikling enn totalkalkylen fra 2004 til 2006. En viktig årsak til dette er at ulike prinsipper for beregning av kapitalgodtgjøringen er lagt til grunn i de to beregningssystemene. Inntektsutviklingen varierer fra en reduksjon på 15,3 pst. til en økning på 6,8 pst. fra 2004-2006. Det er særlig brukene med svin, som har de største tapene, mens for sau og egg blir resultatene bedre i 2006.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Siden 2000 er overføringene redusert noe hvert år. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var for 2004 på 68 pst. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD var 30 pst. i 2004. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenliknes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». «Skjermingsstøtten» i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands reelle skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kapittel 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2004 på –53 pst. I gjennomsnitt for OECD var CSE på –20 i 2004.

3.4 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Tabell 3.2 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren, i følge Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer.

Fra 2004 til 2005 økte de totale kostnadene med 0,2 pst. Driftskostnadene økte med 2,2 pst., mens kapitalkostnadene ble redusert med 3,8 pst. grunnet vesentlig reduksjon i realrenta. Kapitalslit- og leasingkostnadene er klart økende.

Budsjettnemnda har budsjettert med en økning i totale kostnader på 2,8 pst. i 2006. Driftskostnadene er budsjettert å stige med 2,7 pst. Det skyldes i hovedsak energikostnadene, som er budsjettert å øke med om lag 240 mill. kroner, tilsvarende 14 pst. Kapitalkostnadene er forventet å øke med 3 pst. som følge av klart økende investeringer. Spesielt er det økning i omfanget av leasing av maskiner og redskaper. Fra 2001 til 2005 regner Budsjettnemnda med en vekst i summen av bruttoinvesteringer og tegnede leasingkontrakter på om lag 60 pst.

3.5 Arealutviklingen

I perioden 1989-2000 var det en økning i totalt jordbruksareal i drift på 4,8 pst. Denne utviklingen har nå flatet ut. For perioden 2000-2005 er totalt jordbruksareal i drift estimert til å bli redusert med 0,7 pst., jf. tabell 3.3. Nedgangen i jordbruksarealet skyldes reduksjon i arealet med korn og oljevekster og andre åpen åker-vekster. Arealet med eng og beite har økt i samme periode, men likevel noe mindre enn tidligere år.

3.6 Utviklingen i sysselsetting i jordbruket

Jordbruket sto for 3,4 pst. av samlet sysselsetting i 2005. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.4 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. Nedgangen i sysselsettingen de siste årene har vist en økende tendens. På 90-tallet var den gjennomsnittlige nedgangen i sysselsettingen i jordbruket på 2,4 pst. pr. år, mens den fra 2000-2005 var på 3,5 pst. pr. år. Statistisk sentralbyrå gjennomførte en ny undersøkelse av arbeidsforbruket i jordbruket i 2005. På grunnlag av resultatene fra denne, regner Budsjettnemnda for jordbruket nå med en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på vel 4 pst.

3.7 Strukturutvikling

Totalt antall jordbruksbedrifter 1 har gått ned fra 99 400 til 53 200 (-46 pst.) i perioden 1989 til 2005. Fra 1999 til 2005 ble antall jordbruksbedrifter redusert med 24 pst. og en stadig større andel har over 200 dekar jord. Fra og med 1999 har det også vært en reduksjon i antallet jordbruksbedrifter mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar pr. jordbruksbedrift på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til 195 dekar i 2004. Arealet på jordbruksbedriftene som går ut av drift overtas i hovedsak av andre jordbruksbedrifter ved salg eller utleie. Leid areal har økt med 50 pst. i perioden 1979-2005 og utgjorde ca. 4 mill. dekar, tilsvarende 38 pst. av arealet, i 2005.

Antall jordbruksbedrifter med melkeproduksjon er redusert med 30 pst. i perioden 1999 til 2005, og utgjorde i 2005 15 800 bedrifter. I samme periode er antallet samdrifter i melkeproduksjonen mer enn tredoblet. Antall etablerte samdrifter var ved utgangen av 2005 1 481 mot 432 i 1999. Andel bedrifter som har annen organisasjonsform enn enkeltpersonsforetak er økende, og var i 2005 på 4,3 pst. I 2005 var det i gjennomsnitt 2,3 deltagere i samdrifter med melkeproduksjon.

Det har gjennomgående vært en sterk strukturendring i alle produksjoner de senere årene. For korn har f.eks. gjennomsnittsarealet pr. jordbruksbedrift økt fra 153 dekar i 1999 til 192 dekar i 2005. Gjennomsnittlig antall verpehøner pr. bruk har økt fra omtrent 780 til 1 300 i samme periode. I 2005 var gjennomsnittlig besetningsstørrelse 46 for jordbruksbedrifter med purker, og den har dermed økt med 40 pst. siden 1999. Gjennomsnittlig antall melkekyr pr. bruk økte fra 14 i 1999 til 17 i 2005. Dette tilsvarer en årlig prosentvis økning på 3,2 pst. Gjennomsnittlig kvote på kumelk har økt med 32,7 pst. fra 1998-2005, og utgjorde nesten 100 000 liter i 2005. I tillegg har melkeytelsen pr. ku økt i 2005, og forventes også å øke i 2006.

3.8 Geografisk utvikling

Den relative fordelingen av antall jordbruksbedrifter med ulike produksjoner har holdt seg forholdsvis stabil mellom regioner siden 1989. Innen sau- og svineproduksjon har Østlandet hatt en sterkere reduksjon i antall driftsenheter enn landet for øvrig, mens Østlandet har fått en betydelig økt andel av grønnsaksproduksjonen. Ifølge Budsjettnemnda for jordbruket har Vestlandet hatt svakest produksjonsutvikling for de fleste produksjoner de siste årene. Vestlandet har også størst reduksjon i arbeidsforbruk og er den eneste landsdelen med en viss reduksjon i både totalareal og areal av eng/beite.

I perioden 1989-1999 var reduksjonen i antall jordbruksbedrifter relativt sett størst på Østlandet og i Nord-Norge. Fra 1999 til 2005 har den årlige prosentvise reduksjonen relativt sett vært størst i Nord-Norge og på Vestlandet. I 2005 var 42 pst. av jordbruksbedriftene lokalisert på Østlandet, 9 pst. i Nord-Norge, 14 pst. i Agder/Rogaland, 14 pst. i Trøndelag, og 21 pst. på Vestlandet. Den marginale reduksjonen i jordbruksareal i drift har fra 1999 til 2005 først og fremst foregått på Vestlandet og på Østlandet. I samme periode har arealet økt marginalt i de andre landsdelene. Det er først og fremst fulldyrket areal og åpen åker arealene, som viser en tendens til reduksjon, mens eng- og beitearealene har hatt en svak økning i perioden 1999-2005.

Reduksjonen i arbeidsforbruk viser ikke markante forskjeller om kommunene deles inn etter sentralitet eller etter virkeområde for distriktspolitiske virkemidler.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

På slutten av 90-tallet påførte overproduksjon produsentene store inntektstap og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Mellom 2001 og 2004 var markedet i langt større grad i balanse. Også for kjøtt ble markedsbalansen vesentlig bedret, og det har delvis oppstått situasjoner med markedsunderskudd, spesielt for storfe.

Brutto pristap som følge av markedsoverskudd er beregnet å øke for 2005 og 2006. Totalt brutto pristap for jordbruket inkluderer pristap i forhold til avtalepris og økt omsetningsavgift utover avgift ved markedsbalanse. Dette utgjorde til sammen omtrent 250 mill. kroner i 2004 og er beregnet til omtrent 490 mill. kroner i 2005 og 2006. Pristapet er beregnet til å være størst for svin i 2005 og 2006. For 2006 er det prognosert et overskudd i markedet på om lag 8 300 tonn svinekjøtt. For storfe er pristapet beregnet å øke fra 2005 til 2006 etter at det er lagt til grunn en import på ca. 4 500 tonn. Pris­tapet er beregnet å gå noe ned for sau/lam og egg som følge av bedre markedsbalanse.

Tabellen nedenfor viser BFJs anslag for brutto pristap på grunn av markedsoverskudd i mill. kroner, samt prisavviket i forhold til målpris og økt omsetningsavgift i forhold til anslått avgift ved markedsbalanse.

3.10 Nærings- og bygdeutvikling

Landbruks- og matdepartementet har en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Noen forvaltes på sentralt nivå, andre fylkesvis eller lokalt i kommunene. Ordningene ­vedtas både i forbindelse med jordbruksforhandlingene og gjennom behandlingen av statsbudsjettet. I januar 2005 la Landbruks- og matdepartementet fram strategien «Landbruk – mer enn landbruk», med tillegg datert februar 2006. Strategien er et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser, og skal bygge opp under hovedmålene i landbruks­politikken. I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som skreddersyr virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av Fylkesmannen (FM), Innovasjon Norge (IN), Fylkeskommunen (FK), kommunene, landbrukets organisasjoner med flere.

Satsingen på nærings- og bygdeutvikling, som har pågått i mange år, viser nå gode resultater. Konkrete satsinger som Verdiskapingsprogrammet for mat har bidratt til å øke tilbud og mangfold av norskproduserte matvarer. Produkter som Odelia matrapsolje, Rakfisk fra Valdres, oster fra Eiker gårdsysteri og Thulefjord-produkter omsettes nå i store deler av landet. Utviklingsarbeidet innen frukt- og grøntsektoren har blant annet medført at et økt og mangfoldig tilbud av salater, friske urter og øvrige grønnsaker tilbys til norske forbrukere. Ferske tall viser videre at totalomsetningen på Bondens marked økte med 32 pst. fra 2004 til 2005. På 195 markedsdager ved 16 markedssteder var totalomsetningen i 2005 på 13 mill. kroner.

Landbruket har videre utviklet et variert tilbud av opplevelser beregnet på reiselivsmarkedet, aktiviteter knyttet til kulturformidling, og «Inn på tunet-tjenester». I følge Norsk senter for bygdeforskning finnes det i dag rundt 1500 bønder som leverer «Inn på tunet-tjenester» i Norge. Erfaringen viser at markedet etterspør dette varierte tilbudet av produkter og tjenester, og markedstrendene tilsier at interessen vil fortsette å stige.

Når det gjelder økonomiske investeringsvirkemidler, så er det langt større etterspørsel enn det som er tilgjengelig. Mange av søknadene er om midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor interesse for midler til utvidelser av driftsomfang, nye næringer og nye selskapsformer.

Omfanget av økologisk produksjon har økt jevnt de siste årene, og 4,2 pst. av jordbruksarealet blir per i dag drevet økologisk. Etterspørselen etter økologiske produkter har vært økende, og særlig det siste året har det vært en betydelig vekst i markedet for slike varer. Likevel er markedsandelene fremdeles lave, og det er et betydelig potensial for å øke forbruket av økologiske varer vesentlig.

Tabell 3.6 gir en oversikt over ordninger som skal bidra til næringsutvikling i jord- og skogbruk. I tillegg kommer bevilgning til rentestøtte i 2005 med en låneramme på 700 mill. kroner. Avsnitt 3.10.1 og 3.10.2 omtaler noen av ordningene, fordelt på det som er innenfor og utenfor jordbruksavtalen.

3.10.1 LUF-midler innenfor Jordbruksavtalen

Kompetansetiltak (KIL)

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL) har som målsetting å bidra til nyskaping og videreutvikling i landbruket gjennom etter- og videreutdanning. I 2005 ble det mottatt søknader for et samlet beløp på over 10 mill. kroner. To tredjedeler av søknadene ble innvilget. Mange av søknadene ble samfinansiert med andre.

Kvalitetssystemer i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene, hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å utvikle et styringssystem for den enkelte bonde. Kvalitetssystemet tilrettelegger for en systematisk og god dokumentasjon på at målene nås. Budsjett for KSL i 2005 var 20 mill. kroner, av dette ble 11,2 mill. kroner brukt til revisjonsvirksomhet, 3,8 mill. kroner til å drifte sekretariatet og 5,6 mill. kroner til ulike aktiviteter og prosjekter.

Etablering av et helhetlig kvalitetssystem i norsk matproduksjon

Som oppfølging av jordbruksoppgjøret 2005 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere mulighetene for etablering av et helhetlig kvalitetssystem for norsk mat basert på KSL og Godt Norsk. Arbeidsgruppen var satt sammen av representanter fra LMD, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Mattilsynet, Matmerk og KSL. Rapporten fra arbeidsgruppen er nærmere omtalt i kap. 7.

Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal legge til rette for næringsutvikling som danner grunnlag for langsiktig, lønnsom verdiskaping og desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. Det ble med virkning fra 2005 gjort en endring i oppdelingen av de fylkesvise BU-midlene. Midlene deles mellom melke- og storfeprogram og andre tiltak. Forvaltningsansvar fordeles mellom Innovasjon Norge (IN) og Fylkesmannen (FM) på regionalt nivå. Det er IN som forvalter de bedriftsrettede midlene, og FM som forvalter de øvrige midlene. For 2005 fikk fylkene til sammen tildelt 326 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte. Dette fordelte seg med 85 mill. kroner til melke- og storfeprogram og 241 mill. kroner til andre tiltak. Tabell 3.7 viser oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2005. I tabellen er forsøket i Valdres og Nord-Gudbrandsdal satt opp på egen linje slik at det framgår at midlene i forsøket er trukket ut av de ordinære rammene.

I følge INs oversikt over fylkenes bruk av BU-midler for 2005 kom det inn 2 117 søknader om bedriftsrettede midler til IN. 18 pst. av disse søknadene fikk avslag, men en del søknader blir stoppet før de blir registrert som avslag slik at avslagsprosenten i realiteten er noe høyere. Det var i 2005 en betydelig økning i etterspørselen etter midler i forhold til 2004. Dette gjaldt generelt, men også spesielt til utviklingstiltak innenfor melke- og storfesektoren. Den økte etterspørselen medførte at mange fylker hadde disponert alle sine utviklingsmidler allerede i juli. FM har i 2005 innvilget BU-midler til 882 utrednings- og til retteleggingstiltak (inkl. 37 onnebarnehager). Tabell 3.8 viser fordelingen av midler og tiltak på ulike formål, og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak. Det er betydelig høyere kvinneandel blant tilskudd gitt til ny næringsutvikling enn til tradisjonelt landbruk. Blant ordningene i tabellen er det etablererstipend og investeringstilskudd til nye næringer som har høyest andel kvinnelige støttemottakere.

Av 1850 bedriftsrettede tiltak er 645 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 35 pst., en økning på 1 prosentpoeng fra 2004. Av de bedriftsrettede midlene har kvinnelige søkere mottatt 25 pst., en nedgang på 5 prosentpoeng fra 2004. 19 pst. av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner, en nedgang på 5 prosentpoeng fra 2004.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider, er ett av resultatmålene. I 2005 er det gitt 413 tilsagn som knytter seg til en eller annen form for samarbeid/nettverk. Dette er 17 pst., en oppgang på 1 prosentpoeng fra 2004.

Rapporten viser at 72 pst. av BU-midlene gikk til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2005, en økning på 4 prosentpoeng fra 2004. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 74 pst. En økning på 6 prosentpoeng fra 2004.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2005 ble det innvilget 835 søknader om tilskudd til investeringer for tradisjonelt dyrehold. I 489 saker (59 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. Dette er en markert økning siden 2004.

I kundeeffektundersøkelsen blant bedrifter som mottok støtte i 2004, utført av Oxford Research AS, på oppdrag fra IN, går det fram at prosjektene/aktivitetene som er blitt støttet av bygdeutviklingsmidlene har stor viktighet for bedriftsleders egen vurdering av bedriftens overlevingsevne.

Rentestøtte

Ordningen ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år. I 2005 kunne det gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på 700 mill. kroner. Det ble i 2005 gitt tilsagn på i alt 659 mill. kroner.

Inn på tunet

Målet med «Inn på tunet»-satsingen er å utvikle alternative omsorgs- og læringstilbud med gården som arena. Senter for bygdeforskning anslår, i en undersøkelse fra 2005, at ca. 1500 gårdsbruk leverer velferdstjenester.

I 2005 ble det bevilget nesten 5 mill. kroner fra BU-midlene til «Inn på tunet»-tiltak, det er en økning på ca. 1 mill. kroner fra 2004. Arbeidet med å utvikle «Inn på tunet» som næring på gården er lagt til Fylkesmannens landbruksavdeling. Norges Vel eier og utvikler internettsiden innpaatunet.no. De har registrert 5500 treff i gjennomsnitt i måneden de siste 12 månedene.

3.10.2 LUF-midler utenfor Jordbruksavtalen

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon forvaltes av Innovasjon Norge som en egen programsatsing på mat. Verdiskapingsprogrammet finansierer også stiftelsen Matmerk og en prosjektportefølje kalt offentlige strategier. I 2005 mottok Innovasjon Norge nesten 250 prosjektsøknader innenfor Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Dette var på samme nivå som i 2004. Det ble søkt om støtte tilsvarende 135,2 mill. kroner i 2005. 214 saker ble innvilget med et totalt støttebeløp på 93 mill. kroner. Den fylkesvise fordelingen varierer betydelig fra år til år, bl.a. fordi de fleste fylkene har noen store prosjekter som enkelte år trekker fylkets totalbevilling opp. Hittil i programperioden har Rogaland hatt en unik plass blant fylkene, med både mange og større prosjekter.

Kompetansenettverket (navene) ble evaluert i 2005. Evalueringen konkluderer bl.a. med at kompetansenettverket har hatt stor aktivitet. Kursvirksomheten og besøksordningen har fungert bra, mens kvaliteten på oppfølgingsprosjekter har vært varierende. Det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal følge opp anbefalingene i evalueringen, og forslag til oppfølging skal presenteres for den faglige møtearenaen for mat høsten 2006.

Innovasjon Norge har igangsatt en evaluering av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Østlandsforskning vil levere rapporten i juni 2006.

Merkeordningene Beskyttede betegnelser ble etablert i 2002. Pr. 31.3.06 er det 3 produkter som har oppnådd en beskyttet betegnelse. Det er Økologisk Tjukkmjølk fra Røros (Beskyttet geografisk betegnelse), Ringerikserter (Beskyttet opprinnelsesbetegnelse) og Eplejuice frå Hardanger (Beskyttet geografisk betegnelse). I tillegg er 15 søknader til behandling. Det har, av ulike årsaker, tatt lengre tid enn forventet å få godkjente produkter i merkeordningene.

Merkeordningen Spesialitet omfattet, pr. 31.12.2005, 41 produkter fra 23 produsenter. I alt 10 nye produkter fikk Spesialitetsmerket i 2005.

Høsten 2005 inngikk Matmerk en avtale med en matvarekjede om å selge og profilere varer med merkene Spesialitet og Beskyttede betegnelser. Matmerk har i 2005 også gjort et betydelig arbeid med å profilere norske matspesialiteter.

Gjennom offentlige strategier satses det på profilerende og salgsfremmende tiltak for norsk mat nasjonalt og internasjonalt med sikte på økt næringsutvikling på matområdet. Internasjonalt har dette i 2005 omfattet presentasjon av norsk mat og matbedrifter på Internationale Grüne Woche i Berlin og samarbeidsprosjektet med Utenriksdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet om mat som Norges-profilering ved statsbesøk ute og hjemme. Nasjonalt er det bl.a. gitt delfinansiering til et samarbeidsprosjekt med DNT om lokal mat på Turistforeningens hytter og til aktiviteter for å skape økt oppmerksomhet rundt småskala osteproduksjon og ostemangfoldet. Samarbeidet med Ungt Entreprenørskap er økt fra 4 til 14 fylker og målet har vært å etablere 30 ungdomsbedrifter i regi av videregående skoler.

Sentrale BU-midler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2005 på 38 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.9.

Reiseliv

Bevilgningene til reiseliv fordelte seg i 2005 på 7,0 mill. kroner til Norgeskampanjen, 5,0 mill. kroner til Bygdeturismekampanjen, 1,2 mill. kroner til Håndplukket og 2,4 mill. kroner til temaprosjektene på sykling, vandring og elve-/innlandsfiske. Resten av bevilgning ble brukt til resultatmåling og utviklingsprosjekter innen landbruk/reiseliv. Eksempel på slike utviklingsprosjekter er katalogen til Norsk Bygdeturisme og Gardsmat, oppbygging av nasjonalparkrute i Nasjonalparkriket og nasjonalt program for næringsmessig utnyttelse av ferskvannsfisk.

Skogbruk

Bevilgningene til skogbruk nyttes i hovedsak til tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. Disse tilskuddsordningene forvaltes av kommunene sammen med tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL). Statens landbruksforvaltning har evaluert kommunaliseringsprosessen med hovedvekt på SMIL-ordningen (jf. kap 3.12.2). I tillegg nyttes en del av midlene til kurs og kompetansehevingstiltak rettet mot skogeiere og skogsarbeidere, samt noe prosjektrettet virksomhet. Utover midlene som bevilges til skogbruk over LUF, bevilges det i tillegg midler over statsbudsjettet til Utviklingsfondet for skogbruket, Verdiskapningsprogrammet for bruk og foredling av trevirke og transportstøtte i Nord-Norge.

Bioenergi

I satsingen på bioenergi legges det vekt på å utvikle forretningsmessige konsepter for biobrenselleveranser og leveranse av ferdig varme med utgangspunkt i landbrukets ressurser. Etter det tredje driftsåret for departementets bioenergiprogram, kan en oppsummere med at programmet viser en positiv utvikling. Programmet er godt kjent utover landet, og interessen for prosjektmidler er økende. Søknadene dreier i ønsket retning, dvs. mot ferdigvarmeprosjekter. Disse gir størst verdiskaping for landbruket ved at landbrukets aktører er med langt ut i verdikjeden. Fra 2006 er det presisert at hovedmålgruppen for programmet skal være jord- og skogbrukere. Videre er det vedtatt to nye satsingsområder; disse er støtte til omlegging til biovarme i veksthus samt etablering av gårdsvarmeanlegg.

3.11 Likestilling og rekruttering

Hovedtendensen er at både andelen kvinnelige brukere og eiere har vært nokså stabil i de siste 5 årene. Den generelle samfunnsutviklingen gjør seg også gjeldende i landbruket ved at kvinner i og i tilknytning til landbruket nå i gjennomsnitt har høyere utdannelse enn menn. Kvinner på gårdsbruk har for første gang større lønnsinntekt enn menn i gjennomsnitt.

Andelen kvinnelige personlige brukere var økende fra 1979 til 2001, i perioden etter har den vært stabil på ca. 13 pst.. Størst andel kvinner finner vi på mindre bruk. På bruk opp til 50 dekar er andelen kvinnelige brukere på ca. 18 pst., mens på bruk over 500 dekar er kvinneandelen 6,8 pst.. Geografisk fordelt er det størst kvinneandel i Troms (16,8 pst.) og Finmark (20 pst.) og minst kvinneandel i Vestfold (10,6 pst.) og Sør-Trøndelag (11,1 pst.).

Av de som overtok gårdsbruk (med eller uten odel) i perioden januar 2005 til januar 2006, var 62 pst. menn, 37,6 pst. kvinner og 0,4 pst. upersonlige eiere. Ca. 33 pst. av nye kvinnelige eiere og over 50 pst. av alle kvinnelige eiere er over 60 år. Ut i fra aldersstatistikken ser det ut til at kvinner i mindre grad overtar gårdsbruk for selv å drive landbruk over tid. Derimot er kvinner som aktivt driver gård gjennomgående litt yngre enn menn. Dette gjelder både for store og små bruk og i de fleste fylkene.

Når det gjelder fordeling mellom driftsformer, er det størst andel kvinner blant bønder med sau, geit og hest. Andelen er lavest blant produsenter som driver med storfe, både kombinasjonen melk/kjøtt og kun melk. For de andre driftsformene er andelen kvinner noenlunde lik og ca. 13 pst.. Kvinner utgjør 16 pst. av de økologiske bøndene, noe som er 3 prosentpoeng høyere enn andelen for øvrig. Andelen av kvinnelige økologiske bønder er imidlertid nedadgående.

Arbeidsforbruket i jordbruket er avtakende både for kvinner og menn. Kvinnene utfører nesten en firedel av arbeidet, enten som bruker, ektefelle eller samboer til brukeren, som familiemedlem eller som annen hjelp.

Generelt er lang utdanning vanligere blant kvinner enn blant menn som eier eller driver gårdsbruk, og lang utdanning er vanligere jo større gården er for begge kjønn. Landbruksutdanning er også vanligere blant de som driver større gårdsbruk. De unge kvinnene som har overtatt gård har et langt høyere utdanningsnivå enn menn, men de velger sjeldnere en lang landbruksutdanning.

Statistikk for pensjonsgivende inntekt i jordbruk, skog og fiske viser at menn har høyere personinntekt enn kvinner. Dette gjelder spesielt for primærnæring og annen næring, mens kvinnene nå har høyere lønnsinntekt enn menn. Kvinners pensjonsgivende inntekt i forhold til mennenes har vært svakt økende, og siden 2002 ligget stabilt i overkant av 70 pst. av mennenes nivå.

3.12 Miljø

Målet for landbruks- og matpolitikken på miljøområdet er en bærekraftig ressursforvaltning med et sterkt jordvern, bevaring og vedlikehold av kulturlandskapet og sikring av det biologiske mangfoldet.

3.12.1 Miljøstatus for jordbruket

Det er en stor utfordring for forvaltningen å få kartlagt og overvåket miljøstatus i jordbruksområder og jordbrukspåvirkende områder. I vid forstand er det meste av Norges landareal påvirket av jordbruksdrift, historisk sett. Forbedringer i kartleggingen og overvåkingen av biologiske verdier og kulturminneverdier er derfor en pågående prosess.

Miljøvernforvaltningen og landbruksforvaltningen har overvåkingssystemer både for kulturlandskapet (3Q-overvåkingen) og forurensningsovervåking relatert til avrenning av næringssalter og plantevernmidler (JOVA- overvåkingen). 3Q er konsentrert til dagens aktive dyrkingslandskap (ca. 3,3 pst. av Norges areal) og omfatter i mindre grad utmarksarealer (høstingslandskapet).

Direktoratet for naturforvaltning (DN) har mer spesifikk overvåking rettet mot biologisk mangfold, men overvåking av biologisk mangfold i tilknytning til kulturlandskap omfattes i liten grad av denne. Riksantikvaren kontrollerer dessuten tap, skade og endring for automatisk fredete kulturminner og SEFRAK-bygninger i utvalgte kommuner. I tillegg arbeider Statens landbruksforvaltning med et resultatkontrollsystem for miljøvirkemidlene. Det skal framover blant annet rapporteres på i hvor stor grad stedfestede og verdisatte kulturlandskap, arealer og kulturminner fanges opp av landbrukets økonomiske virkemidler. Slik rapportering vil gi en god indikasjon på miljøeffekten av virkemidlene.

Gjengroing truer – betydning av bruk og skjøtsel

Selv om landskapet har endret seg gjennom tidenes løp, så har de semi-naturlige arealene (også kalt gamle kulturmarker) stort sett bestått i flere tusen år og fram til da industrialiseringen startet (for godt over 100 år siden). Dette fordi driftsformene har vært de samme i hele denne perioden. Disse naturtypene er derfor helt unike i biologisk mangfold sammenheng totalt sett og har dessuten store kulturhistoriske verdier. Mye av det som ennå finnes igjen, trues imidlertid nå av gjengroing, og de største arealene er i hovedsak i utmark. Det finnes ingen samlet oversikt over utviklingen av gjengroingen av slike arealer i utmark og innmark i Norge. 3Q – overvåkingen hadde sitt første år hvor en registrerte endringer (bare fylkene rundt Oslofjorden) i 2005, og resultatene herfra viser at gjenroingen av kulturlandskapet også er betydelig selv innenfor et så kort tidspenn som 5 år. Resultater for de andre landsdelene kommer fortløpende i de kommende årene.

Det finnes også mange studier fra enkeltområder som forteller om effektene av gjengroing. For eksempel er mye areal av de typiske kystlyngheiene preget av gjengroing i ulike stadier. Dette har Fylkesmannen i flere av de aktuelle fylkene nå tatt tak i gjennom de regionale miljøprogrammene. De mest aktuelle fylkene har også laget beite- og skjøtselsordninger spesielt rettet mot kystlyngheiene. For 2005 utgjorde dette totalt 6000 beitedyr.

Biologisk mangfold

DN samler informasjon om truede natur- og vegetasjonstyper og arter. I det følgende er det lagt spesielt vekt på miljøstatus for jordbruksrelaterte naturtyper som har en negativ utvikling i forhold til biologisk mangfold:

• Av 71 beskrevne vegetasjonstyper inneholder jordbrukets kulturlandskap majoriteten av akutt og sterkt truede vegetasjonstyper i Norge.

• 9 av 12 akutt truete vegetasjonstyper er kulturavhengige; kulturbetinget eng og løveng.

• Ca. 50 pst. av 36 sterkt truete vegetasjonstyper er kulturbetinget eng, kystlynghei, berg- og kantvegetasjon.

• Ca. 30 pst. av de truete artene på den norske rødlista er knyttet til jordbrukets kulturlandskap.

En av våre mest artsrike naturtyper er slåttenger. Det har vært mye fokus på verdien av disse for biologisk mangfold. Deres status kan derfor være en indikator på i hvor stor grad man greier å ivareta spesielt verdifulle områder. En innhenting av informasjon om 112 slåtteng-lokaliteter fra 5 fylker (Oslo og Akershus, Vestfold, Telemark, Rogaland og Nord-Trøndelag) viste at 36 pst. var i bruk, og at 60 pst. var truet av gjengroing. Bare 18 pst. av de 112 hadde god hevd i forhold til å ivareta artsmangfoldet. Bare ca. 5 pst. av de 112 fikk i 2005 støtte fra landbrukets virkemidler (Regionalt miljøprogram - RMP eller Spesielle miljøtiltak i jordbruket - SMIL). Dette er en forholdsvis lav treffprosent, men 16 av 18 fylker har RMP- ordninger som er innrettet mot denne typen miljøkvaliteter, og 2005 var første år med de nye ordningene. Det er derfor forventninger til at slike verdifulle arealer i langt større grad fanges opp i disse ordningene framover i tid.

Genetiske ressurser er en del av det biologiske mangfoldet, og er viktig for jordbruket både når det gjelder kultiverte, domestiserte og ville arter. For ville arter på gamle kulturmarker er drift og skjøtsel viktig for å ivareta også de genetiske ressursene. Innenfor landbruket jobbes det aktivt med bevaring av genressursene for trær, kultiverte planter og domestiserte dyr. Det ble i 2005 gitt tilskudd til ca. 2200 kyr av bevaringsverdige raser. Dette er en svak økning fra året før. Antallet av enkeltraser er også forholdsvis stabilt. Støtte til genressurser utover tilskuddet til storferaser, går over kapittel 1139 i budsjettet til Landbruks- og matdepartementet.

Kulturminner og kulturmiljøer

Tap av kulturminner pga jordbruksdrift, både over og under jordoverflaten, er fortsatt en stor utfordring i det intensivt drevne jordbrukslandskapet.

En av de store utfordringene for kulturminner i jordbruket er forfall og gjengroing av bygninger og andre kulturminner pga. opphørt eller endret drift/bosetning. SMIL og RMP er viktige virkemidler her. Totalt ble det gitt tilskudd på nesten 57 mill. kr. til disse formålene gjennom SMIL-ordningen i 2005. Foreløpig er det få ordninger for bygninger i RMP.

Potensialet for bruk av kulturminner og kulturmiljøer som ressurser for verdiskaping og ny næringsutvikling i jordbruket er fortsatt stort.

3.12.2 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) hadde første søknadsomgang for alle fylker høsten 2005. Statens landbruksforvaltning har evaluert erfaringene så langt med innføringen av ordningene og resultatene fra første søknadsomgang (SLF rapport nr 6/2006: Miljøvirkemidler i landbruket). Evalueringen viser at næringsorganisasjonene har vært godt representert i arbeidet med miljøprogrammene. Samarbeidet med miljøforvaltningen hos fylkesmennene, i fylkeskommunene og Sametinget ser også ut til å ha vært bra. Politisk forankring regionalt og lokalt og deltakelse fra miljøorganisasjoner og andre samfunnsaktører kunne vært bedre, og er en utfordring i det videre arbeidet.

Mange av de etablerte ordningene er forholdsvis like fra fylke til fylke, men ordninger og bruken av midler gjenspeiler forskjellene i de regionale miljøutfordringene på en gjennomgående god måte.

Omtrent 30 000 jordbruksforetak har mottatt regionale miljøprogramtilskudd. Det vil si ca. 58 pst. av det totale antallet jordbruksforetak som mottar produksjonstilskudd. Det har vært en ca. 50-50 fordeling av midlene mellom forurensingstiltak og kulturlandskapstiltak. Det meste av dette retter seg mot redusert avrenning av næringssalter til vassdrag og til tiltak mot gjengroing av kulturlandskapet. 16 av 18 Regionale miljøprogram har tilskudd til skjøtsel og/eller beite av verdifulle naturtyper/landskap. Det gis støtte til 65 000 beitedyr på ulike inn- og utmarkstiltak, og det gis støtte til skjøtsel av ca. 500 000 dekar for å hindre gjengroing. Det gis støtte til i overkant av 1400 setre og det er ca. 6000 beitedyr som bidrar til å ivareta kystlynghei. Det gis tilskudd til vedlikehold av i overkant av 4100 automatisk freda kulturminner og vel 8500 styvingstrær.

Forurensningsordningene er i hovedsak rettet inn mot kornarealer og ca. 52 pst. av kornarealet er omfattet av RMP- ordningene.

Forvaltningen av ordningene er utformet på en rasjonell måte. Det er likevel behov for en videreutvikling av både forvaltningssystemene og resultatkontrollsystemer for å sikre en best mulig måloppnåelse og en kostnadseffektiv forvalting.

3.12.3 Kommunale midler – Spesielle miljø­tiltak i jordbruket (SMIL)

Prosess og forvaltning

Statens landbruksforvaltning (SLF) har på oppdrag fra avtalepartene i fjorårets jordbruksoppgjør evaluert ordningen med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL). Denne ordningen er en samleordning av tidligere Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap (STILK), Investeringsstøtte til miljøtiltak (IMT) og noen mindre ordninger. Disse ordningene ble forforvaltet av fylkesmannen til og med 2003. SMIL ordningen har virket i 2 år, så det er derfor tidlig å dra klare konklusjoner på hvordan kommunalisering vil komme til å fungere. SLF sin spørreundersøkelse og analyse viser at både kommunene og fylkesmannen har vektlagt informasjon høyt. Det synes også som det har vært god informasjonsflyt fra fylkesmannen til kommunene og videre til gårdbrukerne. Samtidig er det kommet klare signaler om at kommunene trenger økt kunnskap på dette området.

Undersøkelsen viser at i utarbeidelsen av tiltaksstrategiene i kommunene har jordbruks- og skogbrukssjefene «dratt» prosessene. Det politiske nivået i kommunene har i stor grad vært involvert underveis. Kommunene har i liten grad innhentet faglige innspill fra regional naturforvaltning/kulturminneforvaltning Strategiene har videre blitt brukt som verktøy for fordeling av SMIL-midler mellom kommuner, men er i betydelig grad også supplert med fordeling av midler på historisk grunnlag. Det er videre i hovedsak god kontakt mellom kommuner og fylker ved at tiltaksstrategiene tar opp i seg prioriteringer fra regionale miljøprogram og vice versa.

Kommunene har økt sin ressursbruk på SMIL-ordningen i forhold til tidligere ordninger på grunn av behovet for en grundigere saksbehandling når de skal fatte endelig vedtak. I tillegg kommer arbeidet med strategiene som har krevd ressurser i oppstartsfasen. På den andre siden har Fylkesmannens landbruksavdeling brukt mindre ressurser enn tidligere.

Resultater

SMIL-ordningen er en sentral ordning for bevaring og vedlikehold av kulturlandskapet og sikring av kulturarven og det biologiske mangfoldet. På landsbasis er i overkant av 80 pst. av innvilgende SMIL-midler for 2004 og 2005 brukt til kulturlandskapsformål, mens ca. 15 pst. er brukt til forurensingstiltak og ca. 5 pst. til planleggings- og tilrettleggingstiltak (gamle områdetiltaksordningen). Det er stor variasjon mellom fylkene, og fylker med forurensingsproblemer har en vesentlig større andel til forurensing enn gjennomsnittet.

Tilbakemeldingene viser større interesse for jordbrukstiltakene etter SMIL-ordningen enn skogbrukstiltak. Ordningen med felles pott til kommunene ser ut til å fungere greit, men deler av skogaktiviteten er hemmet av lite midler.

Kommunene velger ulike strategier med henhold til tilskuddsandel. Flere kommuner velger en lavere tilskuddsprosent for å kunne gi til flere som har søkt, selv om det er ulike oppfatninger om hva som er den beste fremgangsmåten i forhold til å «husholdere» med midlene. Det virker til å være en god fordeling mellom store og små prosjekter, men flere kommuner ser det som en stor utfordring å få til prosjekter på tvers av kommunegrensene. I 2/3 av fylkene er prosentandelen av tilskuddene som går til jordbruksforetak over 90, for de resterende fylkene ligger denne andelen på ca. 80 pst.. Av de som ikke er jordbruksforetak kan nevnes eiere av landbrukseiendom, samt organisasjoner som 4H, historielag, grendelag, velforeninger og forsøksringer.

Delegeringen har ført til at kommunene er mer engasjert i landbruk. Delegeringen har også ført til bedre kontakt mellom kommuner og næringsorganisasjoner lokalt. Enkelte kommuner uttrykker imidlertid skepsis til omleggingen fordi de mener at sakene avgjøres for nær brukeren.

Eksempler så langt indikerer at en forholdsvis liten andel av RMP og SMIL er målrettet til særlig verdifulle arealer for biologisk mangfold (eks. stedfestet og verdisatt i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap eller naturtypekartleggingen i kommunene). I Aust-Agder gikk således bare ca. 3 pst. av SMIL-midlene til slike arealer i 2004-05. For kulturminner viser resultater at det gjennom endringen fra STILK-ordning i fylkene til SMIL-ordning i kommunene har skjedd en økning av tilskudd til bygninger, mens tilskudd til andre kulturminner har gått til dels kraftig tilbake.

Når det gjelder SMIL prioriteres ofte gjengroing og skogrydding som tiltak. Både tilskudd til organiserte beitelag og skogsrydding i SMIL er ofte lite korrelert med særlig viktige og verdifulle arealer og kulturlandskap. En stor utfordring i SMIL-forvaltningen er natur- og kulturminnefaglig oppfølging av kvaliteten på planlegging og gjennomføring av tiltak.

Det er videre behov for å utvikle en mer nyansert rapportering om man skal vise hvordan RMP og SMIL treffer særlig verdifulle, stedfestede og verdisatte arealer. Videre er det viktig å holde transaksjonskostnadene så lave som mulig.

3.13 Økologisk landbruk

I Soria Moria-erklæringen er det et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2015.

Fra 2004 til 2005 stagnerte utviklingen i primærproduksjonen og produksjonsvolumene gikk til tilbake. Samtidig har markedsutviklingen vært positiv, og det har vært en betydelig økt omsetning av økologiske produkter.

3.13.1 Utvikling i primærproduksjonen

Utviklingen i primærproduksjonen har stagnert eller gått tilbake fra 2004 til 2005. Veksten i samlet økologisk areal, inkl arealer under omlegging, var relativt liten, 5 pst. (18 494 daa). Ved ugangen av 2005 var 4,2 pst. av det totale jordbruksarealet økologisk eller er under omlegging mot 3,9 pst. i 2004. Antall økologiske driftsenheter har økt med 12 enheter til 2496. Det er tilbakegang av alle dyreslag bortsett fra ammekyr. Arealer til økologisk potet-, grønnsaker og frukt- og bærproduksjon er redusert. Arealer til økologisk korndyrking har hatt en liten økning.

I Sør-Trøndelag, Telemark og Buskerud er mer enn 7 pst. av fylkets totale jordbruksareal omlagt- eller under omlegging til økologisk drift. Fra 2004 til 2005 var det Møre og Romsdal og Oslo og Akershus som hadde størst vekst i omlagt areal (hhv 13 og 10 pst.), mens Finmark, Sogn og Fjordane og Hordaland og Rogaland hadde tilbakegang.

Trolig skyldes tilbakegangen i produksjonen langsom utvikling i markedet de siste årene, og følgelig usikkerhet knyttet til muligheten for å ta ut merpris. Tine har varslet at det fra 2007 ikke vil bli utbetalt merpris til melkeprodusenter utenfor Tines definerte klynger.

3.13.2 Utviklingen i markedet for økologiske produkter

Det har vært en god utvikling i markedet for økologiske produkter i 2005.

Økologisk melkeproduksjon utgjør om lag 1,7 pst. av total melkeproduksjon. Tre produsenter mottar i dag økologisk melk til foredling, Tine, Rørosmeieriet og Haugaland meieri. Tine er den største mottakeren av økologisk melk. Fra februar 2005 produserer Tine all sin kefir på økologisk melk. Den økologiske rømmen har hatt en salgsøkning på hele 43 pst. og utgjorde i 2005 9,2 pst. av Tines totale lettrømmesalg. Også øvrige økologiske melkeprodukter fra Tine har hatt en god økning. Økologisk lettmelk, Norvegia og fruktyoghurt har hatt en økning i salget på henholdsvis 9,7 pst., 15,2 pst. og 17,9 pst. i forhold til 2004. Andelen økologisk melkeproduksjon som når forbruker som økologisk produkt har økt fra 25 pst. i 2004 til i underkant av 50 pst. i 2005.

Økologisk kjøttproduksjon utgjør fremdeles kun 0,6 pst. av samlet kjøttproduksjon. For 2005 har det samlet sett vært en reduksjon på 4 pst. i innveid mengde slakt. Andelen økologisk kjøttproduksjon som når markedet som økologisk vare, har økt fra 10,5 pst. i 2004 til 16 pst. i 2005. Gilde har den dominerende posisjonen i markedet for mottak av slakt, og tar imot ca. 77 pst. av det økologiske slaktet.

Den totale mengden innveide økologiske egg gikk noe ned fra 2004 til 2005. Det antas at mengde innveide økologiske egg vil øke betraktelig i 2006. Solgt mengde egg har gått opp, og anvendelsesgraden for økologiske egg har økt fra 60 pst. i 2004 til 76 pst. i 2005. Andre halvår 2005 var anvendelsesgraden oppe i 100 pst..

Tall fra to av de store butikkjedene viser en økning i omsetning av økologiske produkter i butikk fra 2004 til 2005 på 30-40 pst.. Melkeprodukter, kjøtt, frukt og grønt og barnemat er de kategoriene som øker mest i salg. Storhusholdningssegmentet utgjør en stadig viktigere del av omsetningen av økologiske produkter. For eksempel ble om lag 9 pst. av de økologiske melkeproduktene omsatt gjennom storkjøkken i 2005.

3.13.3 Prosjekter og utredninger

I løpet av 2005 har SLF støttet til sammen 11 såkalte helkjedeavtaler. Pr. april 2006 er det gitt støtte til 16 slike avtaler. Avtalene omfatter alle sentrale produksjonstyper, og de fleste store markedsaktører deltar. Tilbakemeldinger fra de aktører som er involvert i helkjedeavtaler, tyder på at dette har vært et viktig bidrag til den positive markedsutviklingen, blant annet fordi avtalene fører til en tettere dialog og et bedre samarbeid mellom partene. For 2006 er det videre gitt støtte til åtte nasjonale pilotprosjekt, hvorav tre omhandler ulike aspekter knyttet til innføring av økologisk mat i storhusholdninger.

Fire butikkjeder har gått sammen om å gjennomføre en kampanje for økologiske produkter høsten 2006. Tiltaket er støttet med midler fra SLF. Kampanjen vil bestå av annonser i aviser og tiltak i butikk for å synliggjøre mangfoldet av økologiske produkter ovenfor forbruker. Gjennomføringen skjer i nært samarbeid med foredlings- og grossistledd.

Avtalepartene anmodet, gjennom jordbruksavtalen for 2005, Opplysningskontorene i landbruket om å utarbeide og gjennomføre målrettet generisk informasjon om økologisk produksjon. På oppdrag fra Omsetningsrådet har Opplysningskontorene i fellesskap utarbeidet rapporten «Generisk markedsføring av økologisk mat frem mot 2015», der det gis forslag til framtidige tiltak, organisering og ressursbehov for et slikt arbeid. I rapporten estimeres det et ressursbehov til generisk markedsføring av økologiske produkter i perioden 2006-2015 på 73-86 millioner kroner. Videre foreslås det at ansvaret for generisk markedsføring legges til Opplysningskontorene i fellesskap, og at Opplysningskontorene veksler på å lede en koordinerende styringsgruppe med representanter fra sentrale organisasjoner og markedsaktører.

SLF støtter også veiledningstiltak mot produsenter gjennom Landbrukets forsøksringer (LFR). LFR har nå et helhetlig tilbud for økologiske produsenter bestående av Gratis førsteråd (GFR), Oppfølging med grundig og fullstendig rådgiving (OGFR) og Dyrkingsgrupper.

3.14 Lønnsutviklingen for andre ­grupper

Tabell 3.13 viser lønnsutviklingen fra 2004 til 2005, samt for perioden 1996-2005, for en del grupper. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Årslønnsveksten består av overheng, tillegg og glidning. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra ett år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2006 i en del områder ligger i området 0,4 til 1,6 pst.. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til vel 1,1 pst..

Lønnsoppgjørene i 2006

I årets lønnsoppgjør som er et hovedoppgjør, foreligger det forhandlingsresultater i flere av de store forhandlingsområdene. For industriarbeidere er rammen for oppgjøret anslått til 3,2-3,3 pst. I kommunesektoren og staten har oppgjørene en ramme på om lag h.h.v. 3,8 pst. og 3,9 pst.