4 Foredling og omsetning

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser har stor betydning for næringsmiddelindustri og omsetning. Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Regjeringen ønsker velfungerende konkurranse i verdikjeden for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge.

Forbrukerpolitiske hensyn er viktige langs hele produksjonskjeden og legger premisser for næringsutviklingen. Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til jordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.

I følge tall fra SSB var produksjonsverdien i norsk nærings- og nytelsesmiddelindustri anslagsvis 134 mrd. kroner i 2004, inkl. fiskevarer og dyrefôr. Av dette utgjorde alkoholholdige drikkevarer, mineralvann og tobakk ca. 20 mrd. kroner. I perioden 1994-2005 er nærings- og nytelsesmiddelindustriens hjemmemarkedsandel (inkl. fiskevarebransjen) iflg. NILF svakt, men jevnt synkende. Fra 2004 til 2005 er hjemmemarkedsandelen anslått redusert fra 86,7 pst. til 85,8 pst.

4.1 Prisutviklingen på matvarer

Prisene på matvarer steg klart mindre enn den generelle prisveksten gjennom 90-tallet. Fra 1. juli 2001 ble merverdiavgiften på matvarer redusert til 12 pst. Deretter ble momsen på matvarer redusert fra 12 til 11 pst. 1. jan. 2005, og økt til 13 pst. fra 1. jan. 2006. Fra 2006 ble miljøavgiften på drikkeemballasje endret slik at fritaket for juice, melk og melkeprodukter m.m. ble opphevet. Provenyet for statsbudsjettet er beregnet til 295 mill. kroner eller ca. 270 mill. kroner i 2006. Dette tilsvarer f.eks. en prisøkning på ca. 50 øre pr. liter lettmelk.

Fra juli 2001 t.o.m. mars 2006, steg matprisene 1,6 prosentpoeng mer enn konsumprisindeksen, jf. figur 4.1. Til tross for momsøkningen på mat i 2006 og økning i emballasjeavgiften, har matprisene fra desember 2005 t.o.m. mars 2006 bare steget 0,3 prosentpoeng mer enn konsumprisindeksen. De siste 12 månedene har matprisene steget med 0,9 pst., mens den generelle konsumprisveksten har vært 2,4 pst.

Myndighetene følger prisutviklingen på ulike ledd nøye. NILF undersøkte utviklingen i bruttomarginene for utvalgte kjøttvarer i 2005. Iflg. undersøkelsen sank godtgjørelsen til bonden for svine- og storfekjøttprodukter, mens prisene til forbrukerne økte med 8 pst. fra 2000 til 2004. Varehandelens bruttomargin ble også redusert, mens industrileddenes bruttomarginer økte.

Bl.a. i et grensehandelsperspektiv har relativ utvikling i matprisene i Norge i forhold til nabolandene betydning. Variasjon i kronekursen påvirker de økonomiske insentivene for grensehandel over tid. Generelt har den norske krona styrket seg mot utenlandsk valuta det siste året. De siste årene har konsumprisene på mat steget noe mer enn i Sverige og Danmark. De siste 12 mnd. falt matprisene i Sverige med 0,5 pst., mens de steg med 0,9 pst. i Norge.

Iflg. SIFO var i oktober 2002 50 typiske grensehandelsvarer (kjøtt, melkeprodukter, tobakk og alkohol) i februar 2004 42 pst. billigere i Sverige enn i Norge. Et utvalg av internasjonale merkevarer var 15 pst. billigere i Sverige. Flere undersøkelser har dokumentert at prisnivået i de mest typiske grensehandelsområdene er til dels betydelig lavere på grensa enn ellers i Sverige. På de mest typiske grensehandelsvarene kan prisene innover i Sverige ligge 25 til 40 pst. over grensehandelsområdene. Sammenligning av prisene på grensa alene gir derfor et skjevt bilde av de generelle prisforskjellene i forhold til våre naboland.

Iflg. rapporten ’Nordic Food Markets’, utarbeidet av de nordiske konkurransetilsynene var prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer i Norge i 2004 38 pst. høyere enn gjennomsnittet i Europa. Danmark lå 26 pst. over, Finland og Sverige 12 pst. og Island 42 pst. over. Iflg. rapporten steg prisene i Norden med 9 pst. fra 1999 til 2004, men de steg med 12 pst. i EU-15.

Tidligere har SIFO, og i 2005 AC Nielsen, dokumentert betydelige prisforskjeller mellom Norge og andre land for internasjonale merkevarer i dagligvaresegmentet. AC Nielsen undersøkte 160 internasjonale pakkede merkevarer i 25.000 butikker i 15 land, og fant at kurven i Norge var 27 pst. dyrere enn i de øvrige landene.

Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie drikkevarer har vært fallende over lang tid, men er stabilisert siste 2 år. Av totale forbruksutgifter var andelen, iflg. SSBs forbruksundersøkelser, i perioden 2002-2004 11,9 pst. Herav gikk 10,6 pst. til matvarer.

Det er mange årsaker til høyere prisnivå og større prisvekst på mat i Norge enn i Sverige, bl.a. et høyere pris-/kostnads- og lønnsnivå, konkurranseforhold og utviklingen i råvareprisene. Jordbruksavtalene har gitt prisøkning på råvarene de siste årene. I perioden 2002 t.o.m. 2005 er målprisene økt tilsvarende 975 mill. kroner totalt. Det har lagt til rette for en økning i råvareprisene til industrien på om lag 1 ½ pst. årlig i gjennomsnitt. I sum kan utslaget i forbrukerprisene på mat for disse årene anslås til om lag 1¼ pst.

4.2 Industri og konkurranseforhold

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase og næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både med hensyn til pris og kvalitet.

Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse gjennom import av landbruksvarer. Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 5,2 mrd. kroner i 2005. Bakervarer, sukkervarer og sjokolade er eksempler på viktige importvarer. Norsk eksport av RÅK-varer har derimot vært relativt stabil rundt 0,9 mrd. kroner det siste tiåret.

Omsetningstall fra varehandelen viser videre en jevnt økende markedsandel for bearbeidede landbruksvarer. Verdien av produksjonen av RÅK-varer i norsk næringsmiddelindustri er nå årlig anslått til 14,5 mrd. kroner (ekskl. øl og mineralvann).

For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor dette voksende markedet. Dette vil også være viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Omlag 13 pst. av norsk melkeproduksjon går til RÅK-industrien. Det er beregnet at denne RÅK-industrien gir avsetning fra over 5000 årsverk i jordbruket og 2000 årsverk i foredlingsindustrien.

Den framtidige utviklingen i næringsmiddelindustrien vil avhenge av flere faktorer. Dette gjelder både hvilke nasjonale rammebetingelser (råvarepriser, kronekurs og rentenivå) som industrien må operere under, internasjonal konkurranse og industriens egen evne til effektivisering, utvikling og markedsorientering. For avsetning for norske råvarer og sikring av norsk industri er det viktig at RÅK-industrien har rammebetingelser som gjør det interessant å investere i Norge. For mange RÅK-bedrifter er innenlands eller utenlands lokalisering en kontinuerlig vurdering.

Importen av andre landbruksvarer har også vært økende de siste årene. Dette gjelder særlig ost der importen økte fra 2004 til 2005 med 21 pst. til 7400 tonn.

Over ordningen for utenlands bearbeiding er det siste halvåret gitt tillatelse til utenlands foredling og deretter gjeninnførsel av om lag 10.000 tonn kjøtt. Bruken av denne ordningen for foredling av norske landbruksråvarer i utlandet er økende, også for andre varer. Forslag om endring av regelverket for utenlands bearbeiding er sendt på høring. I forslaget legges det vekt på at formålet skal være å styrke norsk næringsmiddelindustri ved å gi mulighet for mindre produksjonstilpasninger utenlands, for eksempel prøveproduksjoner for uttesting på det norske markedet. Forslaget innebærer en innstramming i forhold til gjeldende regelverk, bl.a. ved at det kreves en nasjonal egenproduksjon, for å sikre at foredling av norskproduserte råvarer i hovedsak skjer i Norge.

Prisutvikling råvarer

For å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri må det gjennom prisutviklingen innenlands og målrettede virkemidler legges til rette for å sikre industrien konkurransedyktige rammevilkår. For enkelte viktige landbruksvarer har prisforskjellene på råvarer mellom Norge og f. eks. EU økt de seneste årene. Dette blir forsterket av de prisreduksjonene som de neste årene skjer for smør og melkepulver i EU. EUs utvidelse østover vil også påvirke prisbildet og konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien framover.

Importen til Norge av RÅK-varer skjer i hovedsak fra EU. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et svært viktig element i konkurransevilkårene for industrien og avsetning for norske jordbruksprodukter. For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av RÅK-ordningen blir råvareprisforskjeller kompensert med utbetaling av tilskudd. Prisutjevning skjer i form av tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksportrestitusjon) eller prisnedskriving av innenlandske jordbruksvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer.

Prisutviklingen i våre naboland blir fulgt nøye for å kunne vurdere konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien og nødvendige tilpasninger i virkemiddelbruk i landbrukspolitikken.

4.3 Matmangfold

Norske forbrukere blir stadig mer bevisst variasjonen og utvalget i norske og utenlandske matspesialiteter og mattradisjoner. Trender i Europa viser at håndverksprodukter og tradisjonelle produkter er moderne, samtidig skal maten være rask å tilberede, enkel og god. Interessen for små produsenter er økende og sporbarhet tilbake til produsent blir stadig viktigere. Dette er trender som påvirker dagligvarehandelen og restaurantbransjen slik at de i økende grad etterspør norske matspesialiteter. Norsk matproduksjon møter denne utfordringen bl.a. gjennom å satse på å utvikle nye matprodukter. Store næringsmiddelbedrifter bidrar, sammen med en rekke mindre matbedrifter, til å øke produktmangfoldet.

Innovativ og markedsorientert produktutvikling er selve fundamentet for økt matmangfold og verdiskaping. Den nasjonale strategien for næringsutvikling «Landbruk mer enn landbruk» peker bl.a. på at differensiering og nyskapende matspesialiteter, økt markedskompetanse og salgstilgang for små matprodusenter, kompetanseutvikling og FoU er viktige områder som må prioriteres for å øke matmangfoldet.

Verdiskapingsprogrammet for mat bidrar spesielt til å sette i gang prosjekter som er nyskapende og innovative, og som involverer sammenslutninger av primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter. Det legges vekt på å bygge opp konkurransefortrinn basert på merkenavn, regionalt opphav og spesiell produktkvaliteter. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon bidrar også til å støtte prosjekter som skal synliggjøre og utvikle matmangfoldet i reiselivsnæringen. Et slikt eksempel er Rica hotels sitt prosjekt «Lokal mat på menyen». Prosjektet skal utvikle egne menyer med mat med lokalt særpreg, samt bidra til å gjøre det mulig for små produsenter å levere til hotellene.

Merkeordningen «Beskyttede betegnelser» er en viktig strategi for næringsutvikling og verdiskaping i norsk matproduksjon. Ordningen skal også sikre forbrukere pålitelig informasjon om næringsmidlenes opprinnelse og særpreg. Merkeordningen ble opprettet i juli 2002.

4.4 Trygg mat

Landbruks- og matministeren har varslet at sporing på matområdet skal være et matpolitisk satsningsområde. Et mandat for et rammeprosjekt er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matministeren. I mandatet er det vurdert hvilke prinsipielle utfordringer etablering av et egnet system for sporing på matområdet innebærer. På bakgrunn av dette er det igangsatt et rammeprosjekt kalt «E-sporing», for gradvis utbygging av en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matkjeden. Systemet skal i første omgang omfatte landbasert matproduksjon og omsetning. Det er ikke behov for ett statlig system, men for en større nasjonal dugnad.

Gjennomføringen av rammeprosjektet vil bygge videre på det samarbeidet som nå er etablert mellom de aktuelle aktørene. Rammeprosjektet vil vare ut 2006 og skal munne ut i konkrete tiltak i 2007 for utbygging av en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon. Ambisjonen er at systemet skal være fullt operativt i 2010.

I jordbrukets krav pkt. 3.3 kreves det at Landbruks- og matdepartementet snarest iverksetter Mattilsynets forslag av 4. juli 2005, slik at matvarene får en merking der produksjonsbedriftens navn oppgis på forpakningen for alle varer.

Forslaget om merking av prosesseringsvirksomhet var på høring i 2005. Etter sterke motforestillinger i høringsrunden, også fra forbrukerorganisasjonene, ble det besluttet ikke å iverksette forskriftsfesting av et slikt krav. Det ble også vurdert som tvilsomt om en på nasjonalt grunnlag kunne pålegge en slik merking innenfor rammen av EØS-avtalen (merkedirektivet som er en del av EØS-avtalen).

Mattilsynet planlegger imidlertid å utarbeide retningslinjer/veileder for frivillig merking av opprinnelse. Det tas sikte på et snarlig møte med alle aktører for å diskutere dette nærmere. En tenker seg dermed at bransjen på frivillig grunnlag kan bli enige om en bransjestandard for denne type merking.

EU er i ferd med å revidere regelverket for merking. Norge skal delta aktivt med innspill inn til dette arbeidet, og det er et prioritert arbeid fra Mattilsynet i 2006/07. Spørsmålet om opprinnelsesmerking blir et sentralt tema, og Landbruks- og matdepartementet vil vektlegge tett kontakt med berørte aktører i Norge for å få innspill til denne prosessen.