1 Sammendrag

Arbeidet for et avtalefestet totalforbud mot antipersonellminer har i flere år vært et viktig spørsmål på den internasjonale dagsorden. Dette har sammenheng med at spredning og bruk av antipersonellminer er et alvorlig og akutt humanitært problem i vår tid.

Arbeidet for et totalforbud skjøt fart etter utarbeidelsen av den reviderte landmineprotokollen til FN-konvensjonen av 1980 om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen i mai 1996. En rekke land fremholdt da at bare et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer ville ha noen effekt for å redusere de menneskelige lidelser som forårsakes av bruk av slike våpen. Under en konferanse i Ottawa i oktober 1996 ble det således besluttet at deltakerlandene sammen skulle arbeide aktivt for å igangsette forhandlinger om en mellomstatlig avtale som skulle forby bruk, produksjon, lagring og overføringer av antipersonellminer.

Et økende internasjonalt opinionspress fikk stor betydning for oppslutningen om Ottawa-prosessen. Dette skyldes ikke minst engasjementet til mange humanitære og frivillige organisasjoner, og i særdeleshet Den internasjonale kampanjen for å forby landminer (ICBL) og Den internasjonale Røde Kors komiteen. ICBL og kampanjens leder Jody Wiliams fikk i 1997 Nobels fredspris for dette arbeidet. I tillegg engasjerte parlamentarikere fra en rekke land seg i arbeidet.

Som følge av den økende internasjonale og innenrikspolitiske oppmerksomhet om dette spørsmål og i lys av Norges sterke internasjonale humanitære engasjement og spesielle innsats i mineryddings-operasjoner, fant den norske regjering det naturlig å påta seg ansvaret som vertskap for forhandlingene om en avtale om totalforbud. Diplomatkonferansen om et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer fant sted i Oslo i perioden 1.-18. september 1997.

Ut fra Norges interesser var det ønskelig å etablere et klart skille mellom antipersonellminer og stridsvognsminer slik at stridsvognsminene klart falt utenfor avtalens virkeområde. Det norske syn var at stridsvognsminer i seg selv ikke utgjør noe vesentlig humanitært problem og at bruken av disse minene er militært nødvendige og humanitært forsvarlige.

Minekonvensjonen som ble framforhandlet i Oslo forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer samt pålegg om å ødelegge disse. Samtidig oppfordrer den partene til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre. Den fastlegger en serie ordninger og tiltak som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette. Stridsvognsminer omfattes ikke av avtalen.

Konvensjonens humanitærrettslige betydning ligger i det forhold at den gjennom sitt totalforbud søker å eliminere en kategori våpen som forvolder store menneskelige lidelser. Den tar sikte på gi sivilbefolkningen i krigs- og konfliktutsatte områder en bedre beskyttelse enn hva som tidligere har vært mulig. Ved underetegnelseskonferansen i Ottawa 3.-4. desember 1997 undertegnet bl.a. 14 av NATOs medlemsland, herunder Norge, konvensjonen. Totalt har 126 land foreløpig undertegnet avtalen. Av disse har til nå 13 land ratifisert avtalen. Regjeringen legger vekt på at konvensjonen kan tre i kraft så snart som mulig og at Norge medvirker til dette.

Regjeringen tillegger konvensjonens humanitære målsettinger den største viktighet, og ønsker å bidra til at det raskt etableres bred støtte for den internasjonale humanitære norm som konvensjonen etablerer. Norges ratifikasjon vil være et viktig bidrag i denne forbindelse.

Samtidig reiser konvensjonen en rekke spørsmål av forsvars- og sikkerhetspolitisk betydning som har implikasjoner for NATO-samarbeidet og vårt bilaterale forhold til USA. Dette gjelder særlig Forsvarets behov for å identifisere og anskaffe erstatningssystemer, det militære samvirke med våre allierte, bl.a. i forbindelse med norske avdelingers deltakelse i internasjonale operasjoner, og på grunn av lagring av amerikanske antipersonellminer i Norge. I NATO er det igangsatt en vurdering av hvilke konsekvenser konvensjonen vil få for NATOs interoperabilitet og hvordan konvensjonen kan innpasses i NATOs militære planverk og doktrine.

Det er Regjeringens syn at bestemmelsene i konvensjonen må respekteres, samtidig som en i fellesskap også må finne fram til løsninger som gjør det mulig å fortsette det nære allierte samarbeidet, også de amerikanske forhåndslagrene i Norge. I denne sammenheng vil Regjeringen arbeide videre med sikte på å få i stand gjensidig akseptable løsninger med USA og vil i samarbeid med øvrige allierte arbeide for å opprettholde alliansens evne til et effektivt militært samvirke.

Til Stortingets orientering vedlegges brevvekslingen mellom utenriksminister Vollebæk og utenriksminister Albright som bekrefter den foreløpige enighet mellom Norge og USA og viljen til å fortsette samtalene med sikte på å finne løsninger på de fortsatt utestående spørsmål.