4 Konvensjonens ulike artikler

Avtalen forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer samt pålegger ødeleggelse av disse. Samtidig oppfordrer den partene til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre. Den fastlegger en serie ordninger og tiltak som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette. Avtalen består av en preambulær del og 22 artikler.

Artikkel 1 er avtalens hovedbestemmelse og etablerer et forbud mot bruk, produksjon, lagring og overføring av antipersonellminer. Den pålegger også partene å ødelegge alle antipersonellminer. I tillegg forbyr den partene aktivt å bistå, påvirke til eller delta i aktiviteter som konvensjonen forbyr.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av avtalens sentrale begreper, herunder definisjonen av antipersonellminer. I henhold til denne defineres alle landminer som er konstruert for å utløses som følge av en persons nærvær, nærhet eller berøring som en antipersonellmine. Miner som er konstruert for å utløses som følge av et kjøretøys nærvær, nærhet eller berøring anses ikke som antipersonellminer. Hensikten med anti-ryddemiddel er å hindre at minen blir forsettelig forsøkt fjernet. Dersom anti-ryddefunskjonen er slik konstruert at stridsvognsminer kan utløses uforvarende av en person ved berøring eller nærhet vil minen kunne falle inn under definisjonen av antipersonellmine. Definisjonen av overføringer innebærer at både transport og eiendomsoverdragelse må ha skjedd for at dette skal falle inn under konvensjonens virkeområde.

Artikkel 3 hjemler unntak for bibeholdelse og overføring av antipersonellminer til treningsformål samt for overføring av antipersonellminer for destruksjon.

Artikkel 4 pålegger partene å ødelegge alle lagrede antipersonellminer snarest mulig, men senest innen 4 år etter ikrafttreden for den angjeldende stat.

Artikkel 5 pålegger partene å beskytte sivilbefolkningen mot utlagte antipersonellminer på eget territorium gjennom nærmere spesifiserte beskyttelsestiltak. Artikkelen pålegger også partene å ødelegge alle utlagte miner på eget territorium snarest mulig, men senest innen 10 år. Bestemmelsen innfører samtidig en mulighet til å utsette destruksjonforpliktelsen. Denne utsettelsen er basert på visse kriterier. Beslutning om utsettelse skal fattes av et statspartsmøte eller en tilsynskonferanse for avtalen.

Artikkel 6 rommer bestemmelser om internasjonalt samarbeid og assistanse til minerydding og destruering av lagrede antipersonellminer samt internasjonal bistand til mineofre med sikte på sosial og økonomisk reintegrasjon. Bestemmelsen er særlig viktig for land i den tredje verden og kan tjene som et incentiv til å slutte seg til avtalen.

Artikkel 7 og 8 hjemler tiltak som skal sikre etterlevelse av avtalens bestemmelser. Disse er basert på et omfattende rapporteringssystem til De forente nasjoners generalsekretær om bl.a. status for nasjonale gjennomføringstiltak, og en flertrinnsmekanisme som skal kunne fastlegge de faktiske forhold i situasjoner hvor det reises tvil om etterlevelse av avtalens bestemmelser. Artikkel 8 hjemler også mulighet for i visse tilfeller å sende undersøkelseslag (»fact-finding mission») av tekniske eksperter for innsamling av relevant informasjon.

Artikkel 9 inneholder bestemmelser om at partene i avtalen skal ta alle nødvendige skritt, herunder lovgivningsmessige og andre tiltak, for å forhindre og bekjempe handlinger som avtalen forbyr. Heri inngår en forpliktelse til å straffeforfølge personer for handlinger som er forbudt etter avtalen.

Artikkel 10 omhandler tvisteløsninger og pålegger partene å rådføre seg med hverandre og samarbeide, eventuelt bringe saken inn for Statspartsmøtet, dersom en tvist oppstår som følge av uenighet om anvendelse eller tolkning av konvensjonens bestemmelser.

Artikkel 11 inneholder bestemmelser om årlige statspartsmøter frem til den første tilsynskonferansen finner sted for å drøfte hvordan partene gjennomfører konvensjonens bestemmelser, spørsmål om internasjonalt samarbeid og internasjonal bistand i samsvar med artikkel 6 samt rapporter som legges frem i henhold til konvensjonens bestemmelser. Det første statspartsmøtet skal sammenkalles av FNs generalsekretær innen et år etter at konvensjonen har trådt i kraft. Den første tilsynskonferansen skal vurdere behov og interesse for videre møter, jfr. artikkel 12. 2.b.

I Artikkel 12 heter det at FNs generalsekretær skal sammenkalle til en tilsynskonferanse fem år etter at konvensjonen er trådt i kraft for å vurdere hvordan konvensjonen virker. Dersom en eller flere parter ber om det skal FNs generalsekretær sammenkalle til ytterligere tilsynskonferanser for samme formål forutsatt at det går minst fem år mellom hver slik konferanse.

Artikkel 13 slår fast enhver parts rett til å foreslå endringer i konvensjonen. Endringsforslag skal i henhold til denne bestemmelsen oversendes depositaren som i sin tur skal innhente synspunkter fra parten om hvorvidt det bør sammenkalles til en egen endringskonferanse for å behandle fremlagte endringsforslag.

I henhold til Artikkel 14 skal kostnader forbundet med statspartsmøter, ekstraordinære konferanser, tilsynskonferanser og endringskonferanser bæres av partene til konvensjonen og av de stater som ikke er parter i konvensjonen men som deltar på ovennevnte konferanser. Kostnaden som skal belastes hver enkelt part skal fastsettes i samsvar med FNs bidragsskala for konferanser.

Artikkel 15 slår fast at konvensjonen ble ferdig forhandlet i Oslo 18. septemeber 1997 og lagt frem for undertegning av alle stater i Ottawa, Canada 3.-4. desember 1997 og ved De forente nasjoners sete i New York fra 5. desember 1997. I New York vil konvensjonen være tilgjengelig for undertegning frem til den trer i kraft.

Artikkel 16 inneholder bestemmelser om ratifikasjon, aksept og tiltredelse.

Artikkel 17 om ikrafttredelse bestemmer at avtalen vil tre ikraft 6 måneder etter at det 40. ratifikasjonsinstrumentet er deponert.

Artikkel 18gir enhver stat muligheten til å erklære på tidspunktet for ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse at den vil midlertidig iverksette avtalens hovedbestemmelse om et totalforbud, som er nedfelt i artikkel 1, i påvente av at avtalen trer i kraft.

Artikkel 19 fastslår at partene ikke kan ta reservasjoner til noen av artiklene i konvensjonen.

I henhold til Artikkel 20 har enhver part rett til å si opp konvensjonen. Artikkelen fastlegger en prosedyre for dette. Artikkelen inneholder samtidig en bestemmelse om at en oppsigelse av konvensjonen for en part innblandet i en væpnet konflikt ikke skal få virkning før konflikten er avsluttet.

Artikkel 21 utpeker FNs generalsekretær som depositar for konvensjonen.

Artikkel 22 fastslår at den arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske konvensjonstekst har samme gyldighet.