1 Innledning

I denne proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven (heretter kalt UNESCO-konvensjonen).

UNESCO-konvensjonen trådte i kraft 20. april 2006, tre måneder etter at den 30. staten hadde sluttet seg til. Per 18. mai 2006 hadde 49 stater sluttet seg til og antallet er raskt stigende. Foreløpig er det hovedsakelig ikke-vestlige stater som har sluttet seg til, men også stater som Belgia, Luxemburg og en rekke av de østeuropeiske stater har ratifisert. Av de nordiske landene har Island ratifisert, mens saken er under vurdering i Sverige og Danmark.

UNESCO-konvensjonen er utarbeidet i den hensikt å sikre respekt for og øke bevisstheten om den immaterielle kulturarvens betydning. Den er ment å fungere som et supplement til UNESCO-konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv av 16. november 1972 (Convention for the Protection of the World Cultural and Natural Heritage), som fokuserer på vern av den materielle kulturarven, og som ble ratifisert av Norge i 1977. Håpet har vært å skape en bedre balanse innenfor internasjonalt arbeid med vern av kulturarv.

Historisk sett er det nettopp den materielle kulturarven som har vært omfattet av et rettslig vern. I flere tiår har det derfor vært økende bekymring for manglende vern av verdens immaterielle kulturarv. UNESCO har arbeidet for bevaring og beskyttelse av verdens immaterielle kulturarv siden begynnelsen av 1970-tallet. I samarbeid med bl.a. WIPO (World Intellectual Property Organization) har dette arbeidet blant annet resultert i «Rekommandasjon om vern av tradisjonell kultur og folklore» fra 1989. Rekommandasjonen har dessverre hatt relativt liten virkning, dels fordi den er av ikke-bindende karakter, og dels fordi den ikke er fulgt opp med tiltak som kunne bidratt til å stimulere medlemsstatene. Hensikten med UNESCO-konvensjonen er derfor å skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv innenfor UNESCOs normative arbeid på feltet.

Det finnes flere internasjonale konvensjoner og avtaler innenfor WIPO og TRIPS/WTO som gir opphavsrettslig vern til immaterielle rettigheter. Under forhandlingsprosessen i UNESCO ble det anført at disse ikke gir den immaterielle kulturarven tilfredsstillende beskyttelse, og formålet med dem er ikke sammenfallende med formålet med UNESCO-konvensjonen. I tillegg kommer at opphavsrettskonvensjonene og -avtalene oppstiller kriterier for å oppnå opphavsrettslig vern (bl.a. nyhetskrav) som ikke er anvendelig for mye av den immaterielle kulturarven UNESCO-konvensjonen har til hensikt å verne. Blant annet ønsker UNESCO-konvensjonen å sikre immateriell kulturarv hvor opphavsmannen ikke nødvendigvis er kjent. Videre er opphavsrettslig vern tidsbegrenset, mens vern av immateriell kulturarv som faller inn under UNESCO-konvensjonen, av naturlige årsaker ikke skal være tidsbegrenset. Det legges videre til grunn at konvensjonene som finnes til beskyttelse av den materielle kulturarven, ikke gir tilfredsstillende rammer for vern av den immaterielle kulturarven.

Da arbeidet med konvensjonen startet var det fra norsk side knyttet noe usikkerhet til hvorvidt en konvensjon ville være det beste instrumentet å bruke i arbeidet med å styrke vernet av den immaterielle kulturarven. Etter en nærmere vurdering fant man det likevel riktig å støtte vedtagelsen av konvensjonen under generalkonferansen høsten 2003. Dette fordi en slik konvensjon vil kunne bidra til å utjevne det ensidige fokuset på vern av den materielle kulturarven som har vært hittil, slik at oppmerksomheten også rettes mot vern av den immaterielle delen av kulturarven.

Ettersom UNESCO-konvensjonen anses som en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke til ratifikasjon av konvensjonen nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen.