1 Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage
Paris, 17 October 2003
The General Conference of the United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization hereinafter referred to as UNESCO, meeting in Paris, from 29 September to 17 October 2003, at its 32nd session,
Referring to existing international human rights instruments, in particular to the Universal Declaration on Human Rights of 1948, the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights of 1966, and the International Covenant on Civil and Political Rights of 1966,
Considering the importance of the intangible cultural heritage as a mainspring of cultural diversity and a guarantee of sustainable development, as underscored in the UNESCO Recommendation on the Safeguarding of Traditional Culture and Folklore of 1989, in the UNESCO Universal Declaration on Cultural Diversity of 2001, and in the Istanbul Declaration of 2002 adopted by the Third Round Table of Ministers of Culture,
Considering the deep-seated interdependence between the intangible cultural heritage and the tangible cultural and natural heritage,
Recognizing that the processes of globalization and social transformation, alongside the conditions they create for renewed dialogue among communities, also give rise, as does the phenomenon of intolerance, to grave threats of deterioration, disappearance and destruction of the intangible cultural heritage, in particular owing to a lack of resources for safeguarding such heritage,
Being aware of the universal will and the common concern to safeguard the intangible cultural heritage of humanity,
Recognizing that communities, in particular indigenous communities, groups and, in some cases, individuals, play an important role in the production, safeguarding, maintenance and recreation of the intangible cultural heritage, thus helping to enrich cultural diversity and human creativity,
Noting the far-reaching impact of the activities of UNESCO in establishing normative instruments for the protection of the cultural heritage, in particular the Convention for the Protection of the World Cultural and Natural Heritage of 1972,
Noting further that no binding multilateral instrument as yet exists for the safeguarding of the intangible cultural heritage,
Considering that existing international agreements, recommendations and resolutions concerning the cultural and natural heritage need to be effectively enriched and supplemented by means of new provisions relating to the intangible cultural heritage,
Considering the need to build greater awareness, especially among the younger generations, of the importance of the intangible cultural heritage and of its safeguarding,
Considering that the international community should contribute, together with the States Parties to this Convention, to the safeguarding of such heritage in a spirit of cooperation and mutual assistance,
Recalling UNESCO’s programmes relating to the intangible cultural heritage, in particular the Proclamation of Masterpieces of the Oral and Intangible Heritage of Humanity,
Considering the invaluable role of the intangible cultural heritage as a factor in bringing human beings closer together and ensuring exchange and understanding among them,
Adopts this Convention on this seventeenth day of October 2003.
I. General provisions
Article 1 – Purposes of the Convention
The purposes of this Convention are:
to safeguard the intangible cultural heritage;
to ensure respect for the intangible cultural heritage of the communities, groups and individuals concerned;
to raise awareness at the local, national and international levels of the importance of the intangible cultural heritage, and of ensuring mutual appreciation thereof;
to provide for international cooperation and assistance.
Article 2 – Definitions
For the purposes of this Convention,
The “intangible cultural heritage” means the practices, representations, expressions, knowledge, skills – as well as the instruments, objects, artefacts and cultural spaces associated therewith – that communities, groups and, in some cases, individuals recognize as part of their cultural heritage. This intangible cultural heritage, transmitted from generation to generation, is constantly recreated by communities and groups in response to their environment, their interaction with nature and their history, and provides them with a sense of identity and continuity, thus promoting respect for cultural diversity and human creativity. For the purposes of this Convention, consideration will be given solely to such intangible cultural heritage as is compatible with existing international human rights instruments, as well as with the requirements of mutual respect among communities, groups and individuals, and of sustainable development.
The “intangible cultural heritage”, as defined in paragraph 1 above, is manifested inter alia in the following domains:
oral traditions and expressions, including language as a vehicle of the intangible cultural heritage;
performing arts;
social practices, rituals and festive events;
knowledge and practices concerning nature and the universe;
traditional craftsmanship.
“Safeguarding” means measures aimed at ensuring the viability of the intangible cultural heritage, including the identification, documentation, research, preservation, protection, promotion, enhancement, transmission, particularly through formal and non-formal education, as well as the revitalization of the various aspects of such heritage.
“States Parties” means States which are bound by this Convention and among which this Convention is in force.
This Convention applies mutatis mutandis to the territories referred to in Article 33 which become Parties to this Convention in accordance with the conditions set out in that Article. To that extent the expression “States Parties” also refers to such territories.
Article 3 – Relationship to other international instruments
Nothing in this Convention may be interpreted as:
altering the status or diminishing the level of protection under the 1972 Convention concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage of World Heritage properties with which an item of the intangible cultural heritage is directly associated; or
affecting the rights and obligations of States Parties deriving from any international instrument relating to intellectual property rights or to the use of biological and ecological resources to which they are parties.
II. Organs of the Convention
Article 4 – General Assembly of the States Parties
A General Assembly of the States Parties is hereby established, hereinafter referred to as “the General Assembly”. The General Assembly is the sovereign body of this Convention.
The General Assembly shall meet in ordinary session every two years. It may meet in extraordinary session if it so decides or at the request either of the Intergovernmental Committee for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage or of at least one-third of the States Parties.
The General Assembly shall adopt its own Rules of Procedure.
Article 5 – Intergovernmental Committee for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage
An Intergovernmental Committee for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage, hereinafter referred to as “the Committee”, is hereby established within UNESCO. It shall be composed of representatives of 18 States Parties, elected by the States Parties meeting in General Assembly, once this Convention enters into force in accordance with Article 34.
The number of States Members of the Committee shall be increased to 24 once the number of the States Parties to the Convention reaches 50.
Article 6 – Election and terms of office of States Members of the Committee
The election of States Members of the Committee shall obey the principles of equitable geographical representation and rotation.
States Members of the Committee shall be elected for a term of four years by States Parties to the Convention meeting in General Assembly.
However, the term of office of half of the States Members of the Committee elected at the first election is limited to two years. These States shall be chosen by lot at the first election.
Every two years, the General Assembly shall renew half of the States Members of the Committee.
It shall also elect as many States Members of the Committee as required to fill vacancies.
A State Member of the Committee may not be elected for two consecutive terms.
States Members of the Committee shall choose as their representatives persons who are qualified in the various fields of the intangible cultural heritage.
Article 7 – Functions of the Committee
Without prejudice to other prerogatives granted to it by this Convention, the functions of the Committee shall be to:
promote the objectives of the Convention, and to encourage and monitor the implementation thereof;
provide guidance on best practices and make recommendations on measures for the safeguarding of the intangible cultural heritage;
prepare and submit to the General Assembly for approval a draft plan for the use of the resources of the Fund, in accordance with Article 25;
seek means of increasing its resources, and to take the necessary measures to this end, in accordance with Article 25;
prepare and submit to the General Assembly for approval operational directives for the implementation of this Convention;
examine, in accordance with Article 29, the reports submitted by States Parties, and to summarize them for the General Assembly;
examine requests submitted by States Parties, and to decide thereon, in accordance with objective selection criteria to be established by the Committee and approved by the General Assembly for:
inscription on the lists and proposals mentioned under Articles 16, 17 and 18;
the granting of international assistance in accordance with Article 22.
Article 8 – Working methods of the Committee
The Committee shall be answerable to the General Assembly. It shall report to it on all its activities and decisions.
The Committee shall adopt its own Rules of Procedure by a two-thirds majority of its Members.
The Committee may establish, on a temporary basis, whatever ad hoc consultative bodies it deems necessary to carry out its task.
The Committee may invite to its meetings any public or private bodies, as well as private persons, with recognized competence in the various fields of the intangible cultural heritage, in order to consult them on specific matters.
Article 9 – Accreditation of advisory organizations
The Committee shall propose to the General Assembly the accreditation of nongovernmental organizations with recognized competence in the field of the intangible cultural heritage to act in an advisory capacity to the Committee.
The Committee shall also propose to the General Assembly the criteria for and modalities of such accreditation.
Article 10 – The Secretariat
The Committee shall be assisted by the UNESCO Secretariat.
The Secretariat shall prepare the documentation of the General Assembly and of the Committee, as well as the draft agenda of their meetings, and shall ensure the implementation of their decisions.
III. Safeguarding of the intangible cultural heritage at the national level
Article 11 – Role of States Parties
Each State Party shall:
take the necessary measures to ensure the safeguarding of the intangible cultural heritage present in its territory;
among the safeguarding measures referred to in Article 2, paragraph 3, identify and define the various elements of the intangible cultural heritage present in its territory, with the participation of communities, groups and relevant nongovernmental organizations.
Article 12 – Inventories
To ensure identification with a view to safeguarding, each State Party shall draw up, in a manner geared to its own situation, one or more inventories of the intangible cultural heritage present in its territory. These inventories shall be regularly updated.
When each State Party periodically submits its report to the Committee, in accordance with Article 29, it shall provide relevant information on such inventories.
Article 13 – Other measures for safeguarding
To ensure the safeguarding, development and promotion of the intangible cultural heritage present in its territory, each State Party shall endeavour to:
adopt a general policy aimed at promoting the function of the intangible cultural heritage in society, and at integrating the safeguarding of such heritage into planning programmes;
designate or establish one or more competent bodies for the safeguarding of the intangible cultural heritage present in its territory;
foster scientific, technical and artistic studies, as well as research methodologies, with a view to effective safeguarding of the intangible cultural heritage, in particular the intangible cultural heritage in danger;
adopt appropriate legal, technical, administrative and financial measures aimed at:
fostering the creation or strengthening of institutions for training in the management of the intangible cultural heritage and the transmission of such heritage through forums and spaces intended for the performance or expression thereof;
ensuring access to the intangible cultural heritage while respecting customary practices governing access to specific aspects of such heritage;
establishing documentation institutions for the intangible cultural heritage and facilitating access to them.
Article 14 – Education, awareness-raising and capacity-building
Each State Party shall endeavour, by all appropriate means, to:
ensure recognition of, respect for, and enhancement of the intangible cultural heritage in society, in particular through:
educational, awareness-raising and information programmes, aimed at the general public, in particular young people;
specific educational and training programmes within the communities and groups concerned;
capacity-building activities for the safeguarding of the intangible cultural heritage, in particular management and scientific research; and
non-formal means of transmitting knowledge;
keep the public informed of the dangers threatening such heritage, and of theactivities carried out in pursuance of this Convention;
promote education for the protection of natural spaces and places of memory whose existence is necessary for expressing the intangible cultural heritage.
Article 15 – Participation of communities, groups and individuals
Within the framework of its safeguarding activities of the intangible cultural heritage, each State Party shall endeavour to ensure the widest possible participation of communities, groups and, where appropriate, individuals that create, maintain and transmit such heritage, and to involve them actively in its management.
IV. Safeguarding of the intangible cultural heritage at the international level
Article 16 – Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity
In order to ensure better visibility of the intangible cultural heritage and awareness of its significance, and to encourage dialogue which respects cultural diversity, the Committee, upon the proposal of the States Parties concerned, shall establish, keep up to date and publish a Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity.
The Committee shall draw up and submit to the General Assembly for approval the criteria for the establishment, updating and publication of this Representative List.
Article 17 – List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding
With a view to taking appropriate safeguarding measures, the Committee shall establish, keep up to date and publish a List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding, and shall inscribe such heritage on the List at the request of the State Party concerned.
The Committee shall draw up and submit to the General Assembly for approval the criteria for the establishment, updating and publication of this List.
In cases of extreme urgency – the objective criteria of which shall be approved by the General Assembly upon the proposal of the Committee – the Committee may inscribe an item of the heritage concerned on the List mentioned in paragraph 1, in consultation with the State Party concerned.
Article 18 – Programmes, projects and activities for the safeguarding of the intangible cultural heritage
On the basis of proposals submitted by States Parties, and in accordance with criteria to be defined by the Committee and approved by the General Assembly, the Committee shall periodically select and promote national, subregional and regional programmes, projects and activities for the safeguarding of the heritage which it considers best reflect the principles and objectives of this Convention, taking into account the special needs of developing countries.
To this end, it shall receive, examine and approve requests for international assistance from States Parties for the preparation of such proposals.
The Committee shall accompany the implementation of such projects, programmes and activities by disseminating best practices using means to be determined by it.
V. International cooperation and assistance
Article 19 – Cooperation
For the purposes of this Convention, international cooperation includes, inter alia, the exchange of information and experience, joint initiatives, and the establishment of a mechanism of assistance to States Parties in their efforts to safeguard the intangible cultural heritage.
Without prejudice to the provisions of their national legislation and customary law and practices, the States Parties recognize that the safeguarding of intangible cultural heritage is of general interest to humanity, and to that end undertake to cooperate at the bilateral, subregional, regional and international levels.
Article 20 – Purposes of international assistance
International assistance may be granted for the following purposes:
the safeguarding of the heritage inscribed on the List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding;
the preparation of inventories in the sense of Article 11 and 12;
support for programmes, projects and activities carried out at the national, subregional and regional levels aimed at the safeguarding of the intangible cultural heritage;
any other purpose the Committee may deem necessary.
Article 21 – Forms of international assistance
The assistance granted by the Committee to a State Party shall be governed by the operational directives foreseen in Article 7 and by the agreement referred to in Article 24, and may take the following forms:
studies concerning various aspects of safeguarding;
the provision of experts and practitioners;
the training of all necessary staff;
the elaboration of standard-setting and other measures;
the creation and operation of infrastructures;
the supply of equipment and know-how;
other forms of financial and technical assistance, including, where appropriate, the granting of low-interest loans and donations.
Article 22 – Conditions governing international assistance
The Committee shall establish the procedure for examining requests for international assistance, and shall specify what information shall be included in the requests, such as the measures envisaged and the interventions required, together with an assessment of their cost.
In emergencies, requests for assistance shall be examined by the Committee as a matter of priority.
In order to reach a decision, the Committee shall undertake such studies and consultations as it deems necessary.
Article 23 – Requests for international assistance
Each State Party may submit to the Committee a request for international assistance for the safeguarding of the intangible cultural heritage present in its territory.
Such a request may also be jointly submitted by two or more States Parties.
The request shall include the information stipulated in Article 22, paragraph 1, together with the necessary documentation.
Article 24 – Role of beneficiary States Parties
In conformity with the provisions of this Convention, the international assistance granted shall be regulated by means of an agreement between the beneficiary State Party and the Committee.
As a general rule, the beneficiary State Party shall, within the limits of its resources, share the cost of the safeguarding measures for which international assistance is provided.
The beneficiary State Party shall submit to the Committee a report on the use made of the assistance provided for the safeguarding of the intangible cultural heritage.
VI. Intangible Cultural Heritage Fund
Article 25 – Nature and resources of the Fund
A “Fund for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage”, hereinafter referred to as “the Fund”, is hereby established.
The Fund shall consist of funds-in-trust established in accordance with the Financial Regulations of UNESCO.
The resources of the Fund shall consist of:
contributions made by States Parties;
funds appropriated for this purpose by the General Conference of UNESCO;
contributions, gifts or bequests which may be made by:
other States;
organizations and programmes of the United Nations system, particularly the United Nations Development Programme, as well as other internationalorganizations;
public or private bodies or individuals;
any interest due on the resources of the Fund;
funds raised through collections, and receipts from events organized for the benefit of the Fund;
any other resources authorized by the Fund’s regulations, to be drawn up by the Committee.
The use of resources by the Committee shall be decided on the basis of guidelines laid down by the General Assembly.
The Committee may accept contributions and other forms of assistance for general and specific purposes relating to specific projects, provided that those projects have been approved by the Committee.
No political, economic or other conditions which are incompatible with the objectives of this Convention may be attached to contributions made to the Fund.
Article 26 – Contributions of State Parties to the Fund
Without prejudice to any supplementary voluntary contribution, the States Parties to this Convention undertake to pay into the Fund, at least every two years, a contribution, the amount of which, in the form of a uniform percentage applicable to all States, shall be determined by the General Assembly. This decision of the General Assembly shall be taken by a majority of the States Parties present and voting which have not made the declaration referred to in paragraph 2 of this Article. In no case shall the contribution of the State Party exceed 1% of its contribution to the regular budget of UNESCO.
However, each State referred to in Article 32 or in Article 33 of this Convention may declare, at the time of the deposit of its instruments of ratification, acceptance, approval or accession, that it shall not be bound by the provisions of paragraph 1 of this Article.
A State Party to this Convention which has made the declaration referred to in paragraph 2 of this Article shall endeavour to withdraw the said declaration by notifying the Director-General of UNESCO. However, the withdrawal of the declaration shall not take effect in regard to the contribution due by the State until the date on which the subsequent session of the General Assembly opens.
In order to enable the Committee to plan its operations effectively, the contributions of States Parties to this Convention which have made the declaration referred to in paragraph 2 of this Article shall be paid on a regular basis, at least every two years, and should be as close as possible to the contributions they would have owed if they had been bound by the provisions of paragraph 1 of this Article.
Any State Party to this Convention which is in arrears with the payment of its compulsory or voluntary contribution for the current year and the calendar year immediately preceding it shall not be eligible as a Member of the Committee; this provision shall not apply to the first election. The term of office of any such State which is already a Member of the Committee shall come to an end at the time of the elections provided for in Article 6 of this Convention.
Article 27 – Voluntary supplementary contributions to the Fund
States Parties wishing to provide voluntary contributions in addition to those foreseen under Article 26 shall inform the Committee, as soon as possible, so as to enable it to plan its operations accordingly.
Article 28 – International fund-raising campaigns
The States Parties shall, insofar as is possible, lend their support to international fund-raising campaigns organized for the benefit of the Fund under the auspices of UNESCO.
VII. Reports
Article 29 – Reports by the States Parties
The States Parties shall submit to the Committee, observing the forms and periodicity to be defined by the Committee, reports on the legislative, regulatory and other measures taken for the implementation of this Convention.
Article 30 – Reports by the Committee
On the basis of its activities and the reports by States Parties referred to in Article 29, the Committee shall submit a report to the General Assembly at each of its sessions.
The report shall be brought to the attention of the General Conference of UNESCO.
VIII. Transitional clause
Article 31 – Relationship to the Proclamation of Masterpieces of the Oral and Intangible Heritage of Humanity
The Committee shall incorporate in the Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity the items proclaimed “Masterpieces of the Oral and Intangible Heritage of Humanity” before the entry into force of this Convention.
The incorporation of these items in the Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity shall in no way prejudge the criteria for future inscriptions decided upon in accordance with Article 16, paragraph 2.
No further Proclamation will be made after the entry into force of this Convention.
IX. Final clauses
Article 32 – Ratification, acceptance or approval
This Convention shall be subject to ratification, acceptance or approval by States Members of UNESCO in accordance with their respective constitutional procedures.
The instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Director-General of UNESCO.
Article 33 – Accession
This Convention shall be open to accession by all States not Members of UNESCO that are invited by the General Conference of UNESCO to accede to it.
This Convention shall also be open to accession by territories which enjoy full internal self-government recognized as such by the United Nations, but have not attained full independence in accordance with General Assembly resolution 1514 (XV), and which have competence over the matters governed by this Convention, including the competence to enter into treaties in respect of such matters.
The instrument of accession shall be deposited with the Director-General of UNESCO.
Article 34 – Entry into force
This Convention shall enter into force three months after the date of the deposit of the thirtieth instrument of ratification, acceptance, approval or accession, but only with respect to those States that have deposited their respective instruments of ratification, acceptance, approval, or accession on or before that date. It shall enter into force with respect to any other State Party three months after the deposit of its instrument of ratification, acceptance, approval or accession.
Article 35 – Federal or non-unitary constitutional systems
The following provisions shall apply to States Parties which have a federal or non-unitary constitutional system:
with regard to the provisions of this Convention, the implementation of which comes under the legal jurisdiction of the federal or central legislative power, the obligations of the federal or central government shall be the same as for those States Parties which are not federal States;
with regard to the provisions of this Convention, the implementation of which comes under the jurisdiction of individual constituent States, countries, provinces or cantons which are not obliged by the constitutional system of the federation to take legislative measures, the federal government shall inform the competent authorities of such States, countries, provinces or cantons of the said provisions, with its recommendation for their adoption.
Article 36 – Denunciation
Each State Party may denounce this Convention.
The denunciation shall be notified by an instrument in writing, deposited with the Director-General of UNESCO.
The denunciation shall take effect twelve months after the receipt of the instrument of denunciation. It shall in no way affect the financial obligations of the denouncing State Party until the date on which the withdrawal takes effect.
Article 37 – Depositary functions
The Director-General of UNESCO, as the Depositary of this Convention, shall inform the States Members of the Organization, the States not Members of the Organization referred to in Article 33, as well as the United Nations, of the deposit of all the instruments of ratification, acceptance, approval or accession provided for in Articles 32 and 33, and of the denunciations provided for in Article 36.
Article 38 – Amendments
A State Party may, by written communication addressed to the Director-General, propose amendments to this Convention. The Director-General shall circulate such communication to all States Parties. If, within six months from the date of the circulation of the communication, not less than one half of the States Parties reply favourably to the request, the Director-General shall present such proposal to the next session of the General Assembly for discussion and possible adoption.
Amendments shall be adopted by a two-thirds majority of States Parties present and voting.
Once adopted, amendments to this Convention shall be submitted for ratification, acceptance, approval or accession to the States Parties.
Amendments shall enter into force, but solely with respect to the States Parties that have ratified, accepted, approved or acceded to them, three months after the deposit of the instruments referred to in paragraph 3 of this Article by two-thirds of the States Parties. Thereafter, for each State Party that ratifies, accepts, approves or accedes to an amendment, the said amendment shall enter into force three months after the date of deposit by that State Party of its instrument of ratification, acceptance, approval or accession.
The procedure set out in paragraphs 3 and 4 shall not apply to amendments to Article 5 concerning the number of States Members of the Committee. These amendments shall enter into force at the time they are adopted.
A State which becomes a Party to this Convention after the entry into force of amendments in conformity with paragraph 4 of this Article shall, failing an expression of different intention, be considered:
as a Party to this Convention as so amended; and
as a Party to the unamended Convention in relation to any State Party not bound by the amendments.
Article 39 – Authoritative texts
This Convention has been drawn up in Arabic, Chinese, English, French, Russian and Spanish, the six texts being equally authoritative.
Article 40 – Registration
In conformity with Article 102 of the Charter of the United Nations, this Convention shall be registered with the Secretariat of the United Nations at the request of the Director-General of UNESCO.
Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven
Paris, 17. oktober 2003
Generalkonferansen i De forente nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, heretter kalt UNESCO, som var samlet i Paris fra 29. september til 17. oktober 2003 i sin 32. sesjon,
som viser til eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, særlig Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948, Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 og Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966,
som tar i betraktning at den immaterielle kulturarven er viktig som drivkraft for kulturelt mangfold og som sikkerhet for en bærekraftig utvikling, slik det understrekes i UNESCOs rekommandasjon om vern av tradisjonell kultur og folklore av 1989, i UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold av 2001 og i Istanbul-erklæringen av 2002, vedtatt av kulturministrenes tredje rundebordskonferanse,
som tar i betraktning det dype gjensidige avhengighetsforholdet mellom immateriell kulturarv og materiell kultur- og naturarv.
som erkjenner at globaliseringsprosessen og sosiale forandringer, samt de vilkårene dette skaper for ny dialog mellom samfunnene, på samme måte som intoleranse, også medfører stor fare for at den immaterielle kulturarven forringes, forsvinner eller ødelegges, særlig på grunn av manglende midler til vern av denne arven,
som er oppmerksom på at det i verden finnes vilje til og felles interesse for å verne menneskehetens immaterielle kulturarv,
som erkjenner at samfunnene, særlig urbefolkningssamfunn, grupper og i noen tilfeller enkeltpersoner, spiller en viktig rolle når det gjelder å produsere, verne, opprettholde og gjenskape den immaterielle kulturarv, og som således bidrar til å berike kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet,
som merker seg den vidtrekkende virkningen av UNESCOs virksomhet for å etablere normative instrumenter for bevaring av kulturarven, særlig Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv av 1972,
som videre merker seg at det ennå ikke finnes noe bindende multilateralt instrument for vern av den immaterielle kulturarven.
som tar i betraktning at de eksisterende internasjonale avtaler, rekommandasjoner og resolusjoner vedrørende kultur- og naturarv bør utbygges effektivt og suppleres med nye bestemmelser angående immateriell kulturarv,
som tar i betraktning at det er behov for å øke bevisstheten, spesielt blant yngre generasjoner, om den immaterielle kulturarvens betydning og viktigheten av å verne den,
som tar i betraktning at det internasjonale samfunnet, sammen med statene som er parter i denne konvensjon, bør bidra til å verne denne arven i en ånd av samarbeid og gjensidig hjelp,
som minner om UNESCOs programmer for immateriell kulturarv, særlig Proklamasjonen om mesterverk i menneskehetens muntlige og immaterielle arv,
som tar i betraktning at den immaterielle kulturarven spiller en uvurderlig rolle når det gjelder å bringe mennesker nærmere sammen, samt for å sikre utveksling og forståelse dem imellom,
vedtar denne konvensjon den 17. oktober 2003.
I. Alminnelige bestemmelser
Artikkel 1 – Konvensjonens formål
Formålet med denne konvensjonen er:
å verne den immaterielle kulturarven,
å sikre respekt for den immaterielle kulturarven til berørte samfunn, grupper og enkeltpersoner,
å øke bevisstheten lokalt, nasjonalt og internasjonalt om betydningen av den immaterielle kulturarven, og sørge for gjensidig anerkjennelse av dette,
å sørge for internasjonalt samarbeid og bistand.
Artikkel 2 – Definisjoner
Følgende gjelder for denne konvensjonen:
«immateriell kulturarv” betyr praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjonen tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.
«immateriell kulturarv» definert i nr. 1 kommer blant annet til uttrykk på følgende områder:
muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv,
utøvende kunst,
sosiale skikker, ritualer og høytidsfester,
kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet,
tradisjonelt håndverk.
«vern» betyr tiltak for å sikre den immaterielle kulturarvens levedyktighet, herunder det å kartlegge, dokumentere, forske, bevare, verne, fremme, styrke, videreføre, særlig gjennom formell og uformell utdanning, samt gjenopplive de ulike sidene ved denne arven.
«konvensjonspartene» betyr statene som er bundet av denne konvensjon og som denne konvensjon gjelder mellom.
Denne konvensjon får tilsvarende anvendelse for territoriene som er nevnt i artikkel 33, og som blir parter i denne konvensjon, i samsvar med vilkårene fastsatt i nevnte artikkel. I denne utstrekning viser uttrykket «konvensjonspartene» også til slike territorier.
Artikkel 3 – Forholdet til andre internasjonale instrumenter
Ikke noe i denne konvensjon kan tolkes på en slik måte at det:
endrer status eller minsker graden av vern under Konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv av 1972 for steder som er oppført på listen over verdensarv og som er direkte forbundet med noe som anses som immateriell kulturarv, eller
berører konvensjonspartenes rettigheter og forpliktelser i henhold til et internasjonalt instrument de er part i og som angår immaterielle rettigheter eller bruk av biologiske og økologiske ressurser.
II. Konvensjonens organer
Artikkel 4 – Konvensjonspartenes generalforsamling
Det opprettes herved en generalforsamling for konvensjonspartene, heretter kalt «generalforsamlingen». Generalforsamlingen er denne konvensjonens overordnede organ.
Generalforsamlingen trer sammen i ordinær sesjon annet hvert år. Den kan tre sammen i ekstraordinær sesjon dersom den beslutter det, eller etter anmodning enten fra den mellomstatlige komiteen for vern av den immaterielle kulturarv eller fra minst en tredel av konvensjonspartene.
Generalforsamlingen vedtar sin egen forretningsorden.
Artikkel 5 – Mellomstatlig komité for vern av den immaterielle kulturarven
En mellomstatlig komité for vern av den immaterielle kulturarven, heretter kalt «komiteen», opprettes herved innenfor UNESCO. Den skal bestå av representanter fra 18 konvensjonsparter, som velges av konvensjonspartene under generalforsamlingen så snart denne konvensjon trer i kraft i samsvar med artikkel 34.
Antall medlemsstater i komiteen skal økes til 24 når antall konvensjonsparter er kommet opp i 50.
Artikkel 6 – Valg av medlemsstater til komiteen og mandatets varighet
Valg av medlemsstater til komiteen skal følge prinsippene om en rettferdig geografisk representasjon og rotasjon.
Komiteens medlemsstater velges av konvensjonspartene under generalforsamlingen for en periode på fire år.
For halvparten av medlemsstatene til komiteen som blir valgt under det første valget, skal mandatet imidlertid begrenses til to år. Disse statene plukkes ut ved loddtrekning under det første valget.
Generalforsamlingen skal annet hvert år fornye halvparten av medlemsstatene i komiteen.
Den skal også velge så mange medlemsstater til komiteen som er nødvendig for å fylle ubesatte plasser.
En medlemsstat i komiteen kan ikke velges for to etterfølgende perioder.
Som representanter i komiteen skal medlemsstatene velge personer som er kvalifiserte på ulike felter innenfor immateriell kulturarv.
Artikkel 7 – Komiteens oppgaver
Uten at det har innvirkning på andre fullmakter som komiteen er tildelt etter denne konvensjon, skal den ha følgende oppgaver:
fremme konvensjonens mål og oppmuntre og overvåke gjennomføringen av den,
gi veiledning om beste praksis og gi anbefalinger om tiltak for å verne den immaterielle kulturarven,
utarbeide forslag til budsjett for anvendelsen av fondets ressurser og legge det fram for generalforsamlingen til godkjenning i samsvar med artikkel 25,
søke muligheter til å øke sine ressurser samt treffe nødvendige tiltak for dette formål i samsvar med artikkel 25,
utarbeide operasjonelle direktiver for gjennomføring av denne konvensjonen og legge dem fram for generalforsamlingen til godkjenning,
i samsvar med artikkel 29, behandle rapportene som konvensjonspartene har lagt fram, og gi et sammendrag av dem til generalforsamlingen,
behandle anmodninger framsatt av konvensjonspartene og, i samsvar med objektive utvelgingskriterier som komiteen fastsetter og generalforsamlingen godkjenner, treffe beslutning om:
oppføring på listene og forslagene nevnt i artikkel 16, 17 og 18,
innvilgelse av internasjonal bistand i samsvar med artikkel 22.
Artikkel 8 – Komiteens arbeidsmetoder
Komiteen skal stå til ansvar overfor generalforsamlingen. Den skal avgi rapport til generalforsamlingen om all sin virksomhet og alle sine beslutninger.
Komiteen skal vedta sin egen forretningsorden med to tredels flertall blant sine medlemmer.
Komiteen kan, på midlertidig basis, opprette ethvert ad hoc rådgivende organ som den anser som nødvendig for å gjennomføre sin oppgave.
Komiteen kan invitere til sine møter ethvert offentlig eller privat organ, så vel som privatpersoner, som har anerkjent kompetanse på de ulike områdene innenfor immateriell kulturarv, for å rådføre seg med dem i bestemte saker.
Artikkel 9 – Akkreditering av rådgivende organisasjoner
Komiteen skal foreslå for generalforsamlingen akkreditering av ikke-statlige organisasjoner som har en anerkjent kompetanse innenfor immateriell kulturarv, og som kan ha en rådgivende rolle overfor komiteen.
Komiteen skal også foreslå kriterier og nærmere regler for slik akkreditering for generalforsamlingen.
Artikkel 10 – Sekretariatet
UNESCOs sekretariat skal bistå komiteen.
Sekretariatet skal forberede dokumentene til generalforsamlingen og komiteen og skal sette opp utkast til dagsorden for møtene deres og sørge for at beslutningene deres blir iverksatt.
III. Vern av den immaterielle kulturarven på nasjonalt plan
Artikkel 11 – Konvensjonspartenes rolle
Hver konvensjonspart skal:
treffe de nødvendige tiltak for å sikre vern av den immaterielle kulturarven som finnes på dens territorium,
blant vernetiltakene nevnt i artikkel 2 nr. 3, kartlegge og definere ulike elementer av immateriell kulturarv som finnes på dens territorium, med deltakelse fra lokalsamfunn, grupper og relevante ikke-statlige organisasjoner.
Artikkel 12 – Fortegnelser
For å kartlegge med sikte på vern skal hver konvensjonspart, på den måten som passer partens egen situasjon, lage en eller flere fortegnelser over den immaterielle kulturarven som finnes på dens territorium. Disse fortegnelsene skal oppdateres jevnlig.
Når den enkelte konvensjonspart med jevne mellomrom legger fram sin rapport for komiteen i samsvar med artikkel 29, skal den gi relevant informasjon om slike fortegnelser.
Artikkel 13 – Andre vernetiltak
For å sikre vern, utvikling og fremme av den immaterielle kulturarven som finnes på dens territorium, skal hver konvensjonspart søke å:
vedta en overordnet politikk som tar sikte på å fremme den immaterielle kulturarvens rolle i samfunnet og integrere vern av denne arven i sitt planleggingsarbeid,
utpeke eller opprette ett eller flere kompetente organer for vern av den immaterielle kulturarven som finnes på dens territorium,
fremme vitenskaplige, tekniske og kunstneriske studier så vel som forskningsmetoder med henblikk på et effektivt vern av den immaterielle kulturarven, særlig immateriell kulturarv som er i fare,
vedta egnede rettslige, tekniske, administrative og finansielle tiltak for å:
fremme etablering eller styrking av utdanningsinstitusjoner innen forvaltning av immateriell kulturarv og fremme formidling av slik arv gjennom fora og steder som er beregnet på fremvisning eller fremføring av slik arv,
sikre tilgang til den immaterielle kulturarven samtidig som man respekterer tradisjonell praksis når det gjelder tilgang til bestemte sider ved slik arv,
opprette institusjoner for dokumentasjon av immateriell kulturarv samt lette tilgangen til slike institusjoner.
Artikkel 14 – Utdanning, bevisstgjøring og kapasitetsbygging
Hver konvensjonspart skal, med alle hensiktsmessige midler, bestrebe seg på å:
sikre at samfunnets immaterielle kulturarv anerkjennes, respekteres og styrkes, særlig gjennom:
utdannings-, bevisstgjørings- og informasjonsprogrammer rettet mot folk flest, særlig ungdom,
bestemte utdannings- og opplæringsprogrammer innenfor de berørte samfunn og grupper,
kapasitetsbyggingsaktiviteter innen vern av immateriell kulturarv, særlig forvaltning og vitenskapelig forskning, og
ikke-formaliserte former for kunnskapsformidling,
holde allmennheten informert om farene som truer denne arven og om virksomhet som drives i henhold til denne konvensjonen,
fremme utdanning om vern av naturområder og minnesteder hvis eksistens er nødvendig for å kunne formidle immateriell kulturarv.
Artikkel 15 – Medvirkning fra lokalsamfunn, grupper og enkeltpersoner
Hver konvensjonspart skal som ledd i sin virksomhet for å verne den immaterielle kulturarven bestrebe seg på å sikre en størst mulig medvirkning fra lokalsamfunn, grupper og eventuelt enkeltpersoner som skaper, opprettholder og overfører slik arv, og trekke dem aktivt med i forvaltningen av denne arven.
IV. Vern av den immaterielle kulturarven på internasjonalt plan
Artikkel 16 – Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv
For å sikre at den immaterielle kulturarven blir mer synlig og øke bevisstheten om dens betydning samt oppmuntre til dialog som respekterer kulturelt mangfold, skal komiteen etter forslag fra de berørte konvensjonspartene utarbeide, holde oppdatert og offentliggjøre en representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.
Komiteen skal sette opp og legge fram for generalforsamlingen til godkjenning kriteriene for utarbeidelse, oppdatering og offentliggjøring av denne representative listen.
Artikkel 17 – Liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern
For å kunne treffe egnede vernetiltak, skal komiteen utarbeide, holde oppdatert og offentliggjøre en liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern og skal oppføre slik arv på listen etter anmodning fra den berørte konvensjonspart.
Komiteen skal sette opp og legge fram for generalforsamlingen til godkjenning kriteriene for utarbeidelse, oppdatering og offentliggjøring av denne listen.
I ekstremt presserende tilfeller – etter objektive kriterier godkjent av generalforsamlingen etter forslag fra komiteen – kan komiteen føre et objekt av den aktuelle arven opp på listen nevnt i nr. 1, etter samråd med den berørte konvensjonsparten.
Artikkel 18 – Programmer, prosjekter og aktiviteter for vern av den immaterielle kulturarven
Komiteen skal på grunnlag av forslag lagt fram av konvensjonspartene, og i samsvar med kriterier som komiteen definerer og generalforsamlingen godkjenner, jevnlig velge ut og fremme nasjonale, subregionale og regionale programmer, prosjekter og aktiviteter for å verne arv som den mener best ivaretar denne konvensjonens prinsipper og målsetninger, samtidig som utviklingslandenes særlige behov tas i betraktning.
Komiteen skal for dette formål motta, behandle og godkjenne anmodninger om internasjonal bistand fra konvensjonsparter om å utarbeide slike forslag.
Komiteen skal følge opp gjennomføringen av slike prosjekter, programmer og aktiviteter ved å spre informasjon om beste praksis, på den måten den selv bestemmer.
V. Internasjonalt samarbeid og bistand
Artikkel 19 – Samarbeid
Internasjonalt samarbeid omfatter for denne konvensjonens formål blant annet utveksling av informasjon og erfaring, felles initiativ og etablering av en ordning for å hjelpe konvensjonspartene i deres arbeid med å verne den immaterielle kulturarven.
Uten at det har konsekvenser for bestemmelser i deres nasjonale lovgivning, sedvanerett og praksis, erkjenner konvensjonspartene at vern av immateriell kulturarv er av allmenn interesse for menneskeheten, og forplikter seg derfor til å samarbeide bilateralt, subregionalt, regionalt og internasjonalt.
Artikkel 20 – Formålet med internasjonal bistand
Internasjonal bistand kan gis for følgende formål:
vern av arv som er oppført på listen over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern,
utarbeidelse av fortegnelser definert i artikkel 11 og 12,
støtte til programmer, prosjekter og aktiviteter som gjennomføres nasjonalt, subregionalt og regionalt, og som har som mål å verne den immaterielle kulturarven,
alle andre formål komiteen eventuelt finner nødvendig.
Artikkel 21 – Former for internasjonal bistand
Den bistanden komiteen gir til en konvensjonspart, skal være i samsvar med de operasjonelle direktivene omhandlet i artikkel 7 og avtalen nevnt i artikkel 24, og vil kunne gis til følgende former for tiltak:
undersøkelser vedrørende ulike verneaspekter,
eksperter og fagfolk som stilles til disposisjon,
opplæring av alt nødvendig personell,
utarbeidelse av standarder og andre tiltak,
opprettelse og drift av infrastruktur,
levering av utstyr og sakkunnskap,
andre former for finansiell og teknisk bistand, herunder, når det er hensiktsmessig, innvilgelse av lån med lav rente og gaver.
Artikkel 22 – Vilkårene for internasjonal bistand
Komiteen skal etablere rutiner for behandling av anmodninger om internasjonal bistand og skal presisere hvilke opplysninger som anmodningene skal inneholde, som f.eks. planlagte tiltak og nødvendige inngrep samt et kostnadsoverslag.
I krisetilfeller skal komiteen prioritere behandlingen av anmodninger om bistand.
For å komme fram til en beslutning skal komiteen gjennomføre de undersøkelser og samråd som den finner nødvendig.
Artikkel 23 – Anmodninger om internasjonal bistand
Hver konvensjonspart kan forelegge for komiteen en anmodning om internasjonal bistand til vern av den immaterielle kulturarven som finnes på dens territorium.
En slik anmodning kan også legges fram av to eller flere konvensjonsparter sammen.
Anmodningen skal inneholde opplysningene fastsatt i artikkel 22 nr. 1, samt nødvendig dokumentasjon.
Artikkel 24 – Rollen til konvensjonsparter som mottar bistand
I samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon, skal internasjonal bistand som ytes reguleres av en avtale mellom konvensjonsparten som mottar bistand og komiteen.
Konvensjonsparten som mottar bistand, skal, som hovedregel og i den grad partens ressurser tillater det, dele kostnadene for vernetiltakene den har mottatt internasjonal bistand til.
Konvensjonsparten som mottar bistand, skal legge fram for komiteen en rapport om anvendelsen av bistanden som er gitt for å verne den immaterielle kulturarven.
VI. Fond for immateriell kulturarv
Artikkel 25 – Fondets midler og karakter
Det opprettes herved et «Fond for vern av den immaterielle kulturarv», heretter kalt «fondet».
Fondet skal bestå av betrodde midler, opprettet i samsvar UNESCOs økonomireglement.
Fondsmidlene skal bestå av:
bidrag fra konvensjonspartene,
midler som UNESCOs generalkonferanse har øremerket til dette formålet,
eventuelle bidrag, gaver eller donasjoner fra:
andre stater,
organisasjoner og programmer i FN-systemet, særlig FNs utviklingsprogram, samt andre internasjonale organisasjoner,
offentlige eller private organisasjoner eller privatpersoner,
renter som er påløpt fondsmidlene,
innsamlede midler eller utbytte fra arrangementer som er organisert til inntekt for fondet,
alle andre midler som fondets reglement tillater; dette reglementet utarbeides av komiteen.
Komiteens anvendelse av midlene skal skje i samsvar med retningslinjene fastsatt av generalforsamlingen.
Komiteen kan motta bidrag og andre former for støtte til allmenne og bestemte formål knyttet til bestemte prosjekter, forutsatt at komiteen har godkjent disse prosjektene.
Ingen politiske, økonomiske eller andre vilkår som er uforenlige med denne konvensjonens målsetning, kan knyttes til bidrag til fondet.
Artikkel 26 – Bidrag fra konvensjonspartene til fondet
Uten at det hindrer frivillige tilleggsbidrag, forplikter konvensjonspartene seg til å innbetale et bidrag til fondet minst annet hvert år. Størrelsen på bidraget, som beregnes etter samme prosentsats for alle stater, fastsettes av generalforsamlingen. Beslutningen fattes av generalforsamlingen med et flertall av de konvensjonspartene som er til stede, som avgir stemme, og som ikke har avgitt erklæringen nevnt i nr. 2 i denne artikkel. Bidraget skal uansett ikke overstige 1 % av konvensjonspartens bidrag til UNESCOs ordinære budsjett.
Hver stat som er nevnt i artikkel 32 eller i artikkel 33 i denne konvensjon kan imidlertid, samtidig som den deponerer sine ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter, erklære at den ikke skal være bundet av bestemmelsene i nr. 1 i denne artikkel.
En konvensjonspart som har avgitt erklæringen nevnt i nr. 2 i denne artikkel, skal bestrebe seg på å trekke tilbake den nevnte erklæringen ved å underrette UNESCOs generaldirektør. Tilbaketrekking av erklæringen får imidlertid ikke virkning for bidrag denne staten skal betale, før dagen for åpningen av den påfølgende generalforsamlingen.
For at komiteen skal kunne planlegge sine operasjoner på en effektiv måte, skal bidragene fra konvensjonspartene som har avgitt erklæringen nevnt i nr. 2 i denne artikkel, betales regelmessig, minst annet hvert år, og bør ligge nærmest mulig de bidragene de måtte betalt dersom de var bundet av bestemmelsene i nr. 1 i denne artikkel.
En konvensjonspart som ligger på etterskudd med sine innbetalinger av obligatoriske eller frivillige bidrag for det inneværende året og kalenderåret forut for dette, skal ikke kunne velges som medlem til komiteen. Denne bestemmelsen gjelder ikke for det første valget. Mandatet til en slik stat som allerede er medlem av komiteen, skal opphøre på tidspunktet for valget, fastsatt i artikkel 6 i denne konvensjon.
Artikkel 27 – Frivillige tilleggsbidrag til fondet
Konvensjonsparter som ønsker å gi frivillige bidrag i tillegg til bidragene foreskrevet i artikkel 26, skal så snart som mulig melde fra om dette til komiteen slik at den kan planlegge sine operasjoner i forhold til dette.
Artikkel 28 – Internasjonale pengeinnsamlingskampanjer
Konvensjonspartene skal i den grad det er mulig, gi sin støtte til internasjonale pengeinnsamlingskampanjer som organiseres i UNESCOs regi til inntekt for fondet.
VII. Rapporter
Artikkel 29 – Rapporter fra konvensjonspartene
Konvensjonspartene skal legge fram for komiteen, i den form og med de intervaller komiteen fastsetter, rapporter om tiltak knyttet til lover og forskrifter og andre tiltak som er iverksatt for å gjennomføre denne konvensjon.
Artikkel 30 – Rapporter fra komiteen
Komiteen skal på grunnlag av sin virksomhet og rapportene fra konvensjonspartene nevnt i artikkel 29, legge fram en rapport for generalforsamlingen under hver sesjon.
Rapporten skal gjøres kjent for UNESCOs generalkonferanse.
VIII. Overgangsbestemmelse
Artikkel 31 – Forholdet til Proklamasjonen om mesterverk i menneskehetens muntlige og immaterielle arv
Komiteen skal ta inn i den representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv fenomener som før denne konvensjonen trer i kraft, er erklært «mesterverk i menneskehetens muntlige og immaterielle arv».
At slike fenomener tas inn i den representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv, skal ikke på noen måte ha innvirkning på kriteriene for framtidige oppføringer som fastsettes i samsvar med artikkel 16 nr. 2.
Det vil ikke bli foretatt flere slike proklamasjoner etter at denne konvensjon er trådt i kraft.
IX. Sluttbestemmelser
Artikkel 32 – Ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning
Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av UNESCOs medlemsstater i samsvar med deres respektive forfatningsmessige prosedyrer.
Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrumentene skal deponeres hos UNESCOs generaldirektør.
Artikkel 33 – Tiltredelse
Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse av alle stater som ikke er medlemmer i UNESCO og som inviteres av UNESCOs generalkonferanse til å tiltre den.
Denne konvensjon skal også være åpen for tiltredelse av territorier som nyter fullt internt selvstyre anerkjent som sådan av De forente nasjoner, men som ikke har oppnådd full uavhengighet etter generalforsamlingens resolusjon 1514 (XV), og som har myndighet til å bestemme i saker som omfattes av denne konvensjon, herunder myndighet til å tiltre traktater på slike saksområder.
Tiltredelsesdokumentet skal deponeres hos UNESCOs generaldirektør.
Artikkel 34 – Ikrafttredelse
Denne konvensjon skal tre i kraft tre måneder etter den dag det trettiende ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument er deponert, men bare for de statene som har deponert sine respektive ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter på eller før denne dag. Den skal tre i kraft for de øvrige konvensjonsparter tre måneder etter at deres ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter er deponert.
Artikkel 35 – Føderale eller ikke-unitære konstitusjonelle systemer
Følgende bestemmelser skal gjelde for de konvensjonspartene som har et føderalt eller ikke-unitært konstitusjonelt system:
når det gjelder de av konvensjonens bestemmelser som skal gjennomføres under jurisdiksjonen til en føderal eller sentral lovgivende myndighet, skal den føderale eller sentrale regjering ha de samme forpliktelser som konvensjonsparter som ikke er føderale stater,
når det gjelder de av denne konvensjonens bestemmelser som skal gjennomføres under jurisdiksjonen til de enkelte delstater, land, provinser eller kantoner som i henhold til føderasjonens konstitusjonelle system ikke har plikt til å innføre lovtiltak, skal den føderale regjering underrette vedkommende myndigheter i disse delstatene, landene, provinsene eller kantonene om de nevnte bestemmelsene og anbefale at de blir vedtatt.
Artikkel 36 – Oppsigelse
Hver konvensjonspart kan si opp denne konvensjon.
Oppsigelsen skal meddeles skriftlig i et dokument som skal deponeres hos UNESCOs generaldirektør.
Oppsigelsen får virkning tolv måneder etter at oppsigelsesdokumentet er mottatt. Den får absolutt ingen virkning for de økonomiske forpliktelsene til konvensjonsparten som trekker seg ut, før den dag oppsigelsen får virkning.
Artikkel 37 – Depositarens oppgaver
UNESCOs generaldirektør skal, som depositar for denne konvensjon, underrette organisasjonens medlemsstater, statene som ikke er medlem av organisasjonen nevnt i artikkel 33, samt De forente nasjoner om deponeringen av alle ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter i henhold til artikkel 32 og 33 og om oppsigelser i henhold til artikkel 36.
Artikkel 38 – Endringer
En konvensjonspart kan ved skriftlig meddelelse til generaldirektøren foreslå endringer i denne konvensjon. Generaldirektøren skal oversende slike meddelelser til alle konvensjonspartene. Dersom minst halvparten av konvensjonspartene innen seks måneder etter datoen for slik oversendelse svarer positivt på anmodningen, skal generaldirektøren legge fram forslaget for neste generalforsamling til drøfting og eventuell vedtakelse.
Endringer skal vedtas med to tredels flertall av konvensjonspartene som er til stede og som avgir stemme.
Når endringer i konvensjonen er vedtatt, skal de forelegges konvensjonspartene for ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse.
Endringene trer i kraft, men bare for konvensjonspartene som har ratifisert, godtatt, godkjent eller tiltrådt dem, tre måneder etter at to tredeler av konvensjonspartene har deponert dokumentene nevnt i nr. 3 i denne artikkel. For hver konvensjonspart som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer en endring senere, trer den nevnte endringen i kraft tre måneder etter at vedkommende konvensjonspart har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.
Prosedyren beskrevet i nr. 3 og 4 skal ikke gjelde for endringer i artikkel 5 om antall medlemsstater i komiteen. Disse endringene skal tre i kraft på det tidspunktet de blir vedtatt.
En stat som blir part i denne konvensjon etter at endringer er trådt i kraft i samsvar med nr. 4 i denne artikkel, skal med mindre den har gitt uttrykk for noe annet, anses som:
part i denne konvensjonen med endringer, og
part i konvensjonen uten endringer i forhold til alle konvensjonsparter som ikke er bundet av endringene.
Artikkel 39 – Gyldige tekster
Denne konvensjon er utferdiget på arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk, hvorav alle seks tekster har samme gyldighet.
Artikkel 40 – Registrering
I samsvar med artikkel 102 i FN-pakten skal denne konvensjon registreres ved De forente nasjoners sekretariat etter anmodning fra UNESCOs generaldirektør.