2 Konvensjonens innhold

2.1 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen

I fortalen til UNESCO-konvensjonen vektlegges det at den immaterielle kulturarven er en sentral drivkraft for kulturelt mangfold og for å sikre en bærekraftig utvikling. Globaliseringsprosessen og ulike sosiale forandringer medfører stor fare for at den immaterielle kulturarven forringes, forsvinner eller ødelegges, på grunn av manglende midler til vern av denne arven. Det er derfor behov for å øke bevisstheten om den immaterielle kulturarvens betydning. Det internasjonale samfunnet, sammen med konvensjonspartene, bør bidra til å verne den immaterielle kulturarven i en ånd av samarbeid og gjensidig hjelp.

Konvensjonen definerer «immateriell kulturarv» på følgende måte:

«immateriell kulturarv» betyr praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjon tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og med kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.

Artikkel 1 er konvensjonens formålsparagraf. Den gir uttrykk for at konvensjonen skal sikre ivaretakelse og respekt for den immaterielle kulturarven, øke bevisstheten om betydningen av den, samt sørge for internasjonalt samarbeid og bistand på området.

I artikkel 2 defineres de enkelte begrepene som benyttes i konvensjonsteksten. Dessuten eksemplifiseres det på hvilke områder «immateriell kulturarv» manifesteres, slik begrepet forstås i konvensjonen.

I artikkel 3 avklares forholdet til andre internasjonale instrumenter, og det slås fast at konvensjonen ikke skal påvirke de plikter eller rettigheter partene har i henhold til andre internasjonale instrumenter vedrørende immaterialrettigheter, eller bruken av biologiske eller økologiske ressurser. Videre slås det fast at konvensjonen ikke på noen måte skal endre eller minske beskyttelsesnivået til et forhold som faller inn under UNESCO-konvensjonen av 1972 for vern av verdens kultur- og naturarv, og der immateriell kulturarv har en direkte tilknytning.

Artikkel 4 bestemmer at medlemsstatene skal avholde generalforsamling annethvert år. Det kan innkalles til ekstraordinær generalforsamling på anmodning fra den mellomstatlige komiteen eller minst to tredjedeler av medlemsstatene.

Artikkel 5 slår fast at det skal etableres en mellomstatlig komité, som skal bestå av representanter fra 18 medlemsstater. Komiteen skal første gang velges etter at konvensjonen har trådt i kraft, og skal deretter velges av generalforsamlingen. Antallet representanter i komiteen øker til 24 når 50 stater har tiltrådt konvensjonen.

Artikkel 6 oppstiller prosedyrer og vilkår for valg og gjenvalg av medlemmene i komiteen.

Artikkel 7 bestemmer hvilke funksjoner komiteen skal ha.

Artikkel 8 bestemmer komiteens arbeidsmetoder, herunder plikten til å rapportere til generalforsamlingen, vedtagelse av møteregler, mulighet for å opprette ad hoc undergrupper ved behov og adgang til å invitere fagpersoner til sine møter for å rådføre seg med dem.

Artikkel 9 regulerer adgangen til å akkreditere ikke-statlige organer som rådgivere for komiteen.

Artikkel 10 slår fast at komiteen skal assisteres av UNESCOs sekretariat.

Artikkel 11 bestemmer at statene skal sørge for at de nødvendige skritt tas for å ivareta den immaterielle kulturarven som blir identifisert innenfor statens territorium. Dette skal gjøres blant annet i samarbeid med relevante lokalsamfunn, grupper og ikke-statlige organisasjoner.

I henhold til artikkel 12 skal alle stater lage en eller flere fortegnelser (registre) over sin immaterielle kulturarv. Hensikten med registrene er å få oversikt over immateriell kulturarv med et særskilt vernebehov, og listene skal oppdateres jevnlig. I forbindelse med den jevnlige rapporteringen skal statene samtidig informere om registrenes status.

Artikkel 13 regulerer andre tiltak for ivaretakelse av den immaterielle kulturarven. Denne omfatter utarbeidelse av en generell politikk for bevaring, opprettelse av ett eller flere organ med særskilt ansvar for bevaring, støtte til studier og forskning som har til hensikt å sørge for effektive vernetiltak, og gjennomføring av nødvendige juridiske, tekniske, administrative og økonomiske tiltak.

Etter artikkel 14 skal statene gjennom utdanning, en heving av bevisstheten og økt kapasitet sørge for at befolkningen er tilstrekkelig informert om statens immaterielle kulturarv og dennes status.

Lokalsamfunn, grupper og individer som lager, bevarer og viderefører den immaterielle kulturarven, skal i henhold til artikkel 15 i størst mulig grad involveres i bevaringsarbeidet.

I henhold til artikkel 16 skal det opprettes en representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Den mellomstatlige komiteen skal lage et utkast til kriterier for opprettelse, oppdatering og publisering av denne listen. Utkastet skal godkjennes av generalforsamlingen.

Med henblikk på særskilte tiltak for bevaring bestemmer artikkel 17 at det skal opprettes en liste over immateriell kulturarv med akutt behov for bevaring. Oppføring på listen skal følge samme prosedyre som den i artikkel 16. I hastesituasjoner kan komiteen etter nærmere bestemte kriterier oppføre et fenomen på listen i samråd med den konvensjonsparten saken gjelder.

Nasjonale, subregionale og regionale programmer, prosjekter og aktiviteter som har til hensikt å ivareta immateriell kulturarv, skal i henhold til artikkel 18 jevnlig velges ut av komiteen, på grunnlag av forslag lagt fram av konvensjonspartene og i samsvar med kriterier som komiteen definerer og generalforsamlingen godkjenner. Prosjektene og aktivitetene skal promoteres etter nærmere angitte vilkår.

I artikkel 19 defineres hva som skal anses som internasjonalt samarbeid, og konvensjonspartene pålegges å samarbeide både bilateralt, subregionalt, regionalt og internasjonalt for å verne den immaterielle kulturarven.

Artikkel 20 angir hvilke formål som er aktuelle for internasjonal bistand fra komiteen.

Artikkel 21 lister opp hvilke former for internasjonal bistand fra komiteen som er aktuelle.

Vilkårene for slik internasjonal bistand er gitt i artikkel 22 . I krisetilfeller kan anmodning om bistand gis høy prioritet.

Prosedyren for anmodning om slik bistand reguleres i artikkel 23 .

Artikkel 24 presiserer mottagerstatens rolle, og pålegger stater som har mottatt bistand, en rapporteringsplikt.

Reglene for Det immaterielle kulturarvsfondet er lagt til artikkel 25 . Fondet skal blant annet bestå av bidrag fra konvensjonspartene og skal brukes i samsvar med retningslinjene fastsatt av generalforsamlingen.

Artikkel 26 regulerer medlemsstatenes faste bidrag til fondet. Størrelsen på bidraget fastsettes av generalforsamlingen, men det skal ikke overstige 1 % av statens bidrag til UNESCOs ordinære budsjett. Det er mulig å ta forbehold i forhold til størrelsen på innbetalingen ved ratifikasjonen av konvensjonen. Konsekvensen av et slikt forbehold er at man ikke vil kunne påvirke størrelsen på de andre medlemsstatenes bidrag når de behandles under generalforsamlingen.

I artikkel 27 åpnes det for frivillige bidrag og i artikkel 28 for internasjonale pengeinnsamlingskampanjer.

Artikkel 29 pålegger konvensjonspartene en rapporteringsplikt under konvensjonen, mens artikkel 30 bestemmer at komiteen skal avgi rapport til generalforsamlingen på bakgrunn av sin virksomhet og konvensjonspartenes rapporter.

Forholdet og overgangsregler for listen «proklamasjon om mesterverker i menneskehetens muntlige og immaterielle arv» reguleres i artikkel 31 . Denne listen skal inkluderes i den «representative» listen, men skal ikke påvirke utformingen av kriteriene for innlemmelse i den representative listen.

Konvensjonens artikkel 32 inneholder bestemmelser om ratifikasjon, godtakelse og godkjenning, mens artikkel 33 fastsetter hvem som kan tiltre konvensjonen.

Av artikkel 34 framgår det at konvensjonen trer i kraft tre måneder etter den dag da minst 30 stater har sluttet seg til. For stater som slutter seg til etter dette tidspunkt, vil konvensjonen tre i kraft tre måneder etter tilslutning.

Artikkel 35 har regler om føderale og ikke-unitære konstitusjonelle systemer.

For slike stater som i henhold til sitt system ikke har plikt til å innføre lovtiltak, skal regjeringen underrette de regionale myndighetene om bestemmelsene og anbefale vedtakelse.

Artikkel 36 nedfeller en rett til oppsigelse. Konvensjonen kan sies opp til enhver tid. Oppsigelsen får virkning etter 12 måneder.

Av artikkel 37 framgår det at UNESCOs generaldirektør er depositar for konvensjonen.

Artikkel 38 inneholder prosedyren for endringer i konvensjonen. Endringer kan vedtas med to tredjedels flertall av konvensjonspartene som er til stede og avgir stemme. Endringer er gjenstand for partenes etterfølgende godkjennelse og trer i kraft tre måneder etter at de er godtatt av to tredjedeler av partene.

Ifølge artikkel 39 har konvensjonens tekst samme gyldighet på arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk.

Konvensjonen skal registreres ved FNs sekretariat, jf. artikkel 40.