6 Vurdering

Innenfor kulturminnevernfeltet har det hovedsakelig vært fokus på vern av den materielle kulturarven, typisk i form av historiske bygninger og anlegg, mens det ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomhet rundt den immaterielle, mer flyktige delen av kulturarven. Ratifikasjon av UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven vil kunne bidra til å få større forståelse for kulturarvens immaterielle side, både nasjonalt og internasjonalt.

Norges ratifisering av konvensjonen vil også kunne ses som en gest til stater som ikke har et like bra vern for sin immaterielle kulturarv som Norge. Mens kulturarvarbeidet i de vestlige stater, deriblant Norge, i stor grad er materielt orientert, er situasjonen en annen i svært mange ikke-vestlige stater. Dette gjenspeiles også i listen over stater som har ratifisert og er blitt part i konvensjonen. Kulturarven i disse stater består i stor grad nettopp av «praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom». Gjennom en ratifikasjon kan Norge derfor bidra til å verne om en langt bredere del av verdens kulturarv og på denne måten sikre verdens kulturarv, både materielt og immaterielt, for ettertiden. En ratifikasjon vil dessuten bidra til å styrke erkjennelsen av at de materielle og immaterielle sidene av kulturarven ofte er gjensidig avhengig av hverandre.

Innbyrdes sammenheng og avhengighet mellom materiell og immateriell kulturarv kjennetegner den tilnærming som urfolk og nasjonale minoriteter har til kulturarvsspørsmål. For disse gruppene vil en ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen innebære en styrking av bevisstheten rundt og vernet om deres kulturarv.

En ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen anses også viktig for Norges øvrige engasjement i UNESCO, ikke minst i forhold til utviklingsland.