5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Ratifikasjon av denne konvensjonen, uten forbehold, vil innebære inntil 1 % økning av Norges bidrag til UNESCO. Konvensjonen åpner for at man kan ta forbehold mot faste bidrag. Et slikt forbehold vil kunne redusere Norges innflytelse. Videre vil det kunne anses som et dårlig signal at Norge tar forbehold mot en, i den store sammenheng, liten økonomisk forpliktelse. Norges UNESCO-bidrag ligger per i dag under Kunnskapsdepartementets budsjett. Tilskuddet i 2005 var på 14,122 mill. kroner, hvilket innebærer en økning i UNESCO-tilskuddet på ca. 140 000 2005-kroner per år. Økte utgifter til UNESCO-tilskuddet som følge av ratifikasjonen vil bli dekket under Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Regjeringen anbefaler derfor at Norge ikke tar forbehold mot det faste bidraget ved en eventuell ratifikasjon.

Den viktigste administrative konsekvensen av en ratifikasjon av konvensjonen knytter seg til hvordan konvensjonens krav om registre over immateriell kulturarv skal løses. Det forutsettes at dette allerede vil være ivaretatt av en rekke forskjellige kulturinstitusjoner som får støtte over statsbudsjettet. Konvensjonen oppstiller ingen kvantitets- eller kvalitetskrav til hvordan ivaretakelsen skal skje, det forventes kun en bevissthet om de enkelte feltene som også omfatter immateriell kulturarv. Det bør vurderes hvorvidt det vil være hensiktsmessig å opprette et sentralt register over immateriell kulturarv i Norge for å lette rapportering under konvensjonen, men opprettelsen av et slikt register er ingen forutsetning for ratifikasjon. Ratifikasjon av konvensjonen har derfor ingen direkte administrative konsekvenser.

Konvensjonen stiller krav om at det skal lages fortegnelser over den immaterielle kulturarven innenfor statens territorium. Hvordan dette konkret bør løses, vil måtte vurderes nærmere, men det kan være aktuelt å kartlegge hvilke institusjoner som helt konkret ivaretar immateriell kulturarv i Norge, herunder hvilke områder de enkelte institusjoner særskilt fokuserer på. Det må også vurderes hvorvidt opprettelsen av et sentralt register vil gjøre det enklere å rapportere under konvensjonen.

Hva gjelder fredningstiltak etter lov om kulturminner vil det måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvorvidt et fredningstiltak også innebærer en forpliktelse til å vedlikeholde det som er fredet – og dermed i hvilken grad dette innebærer en forpliktelse til å registrere, opprettholde og undervise i de håndverkstradisjoner som er nødvendige for å vedlikeholde de fredede kulturminnene.

Det er særskilt viktig å fokusere på urfolk og nasjonale minoriteter i Norge ved vurderingen av om Norge oppfyller konvensjonens krav. I Norge er samene anerkjent som urbefolkning. Sametinget har et overordnet ansvar for å ivareta samisk immateriell kulturarv, men sentrale norske myndigheter har også et ansvar i form av å sikre tilstrekkelige bevilgninger til det samiske kulturfeltet. Det eksisterer dessuten andre institusjoner, herunder museer, som viser og formidler de nasjonale minoritetenes kultur. Ved kartlegging av urbefolkningen og minoritetsbefolkningens immaterielle kulturarv vil man kunne dra veksler på det arbeidet som gjøres i disse institusjonene.