6 Rettslig gjennomføring – forskrift om rammer for vannforvaltningen

Direktivet er allerede gjennomført i norsk rett ved forskrift om rammer for vannforvaltning av 15. desember 2006 (vannforskriften) som trådte i kraft 1. januar 2007. Berørte myndigheters ansvar for lovverk og virkemidler ligger fast i tråd med eksisterende ansvarsfordeling. Hjemlene for å gjennomføre de miljøforbedrende tiltakene som direktivet krever er nedfelt i eksisterende lovgivning.

Vannforskriften er hjemlet i plan- og bygningsloven, forurensningsloven og vannressursloven, og kan endres av Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet.

Forskriftens formålsbestemmelse fastslår at det skal gjennomføres en mest mulig helhetlig og bærekraftig bruk av vannforekomstene i Norge. Forskriften har, i likhet med direktivet, som mål at man i alle naturlige vannforekomster minst skal opprettholde eller oppnå god kjemisk og økologisk tilstand i tråd med nærmere angitte kriterier. Vannforekomster med større fysiske inngrep kan kategoriseres som sterkt modifiserte. Her gjelder tilpassede miljømål, gitt betegnelsen «godt økologisk potensial» (sammen med «god kjemisk tilstand»). Vannforekomster som er utbygd til vannkraftformål vil typisk kunne falle inn under denne kategorien.

Dersom det viser seg at det vil være umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målet om god tilstand eller godt potensial har forskriften, i likhet med direktivet, unntaksbestemmelser som åpner for utsatt måloppnåelse eller mindre strenge miljømål.

Vannforskriften er ment å gjenspeile direktivets krav og pålegger ikke forpliktelser ut over det som følger av direktivet. Forskriften innebærer likevel en forsering av visse tidsfrister i forhold til de forpliktelsene som vil følge av innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen, jf. nærmere omtale i kapittel 7.