7 Om valg av gjennomføringstidspunkt
Vannforskriften innebærer at Norge på frivillig grunnlag har valgt å forsere visse tidsfrister i forhold til de forpliktende fristene som vil følge av innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen.
Norge har gjennom forskriften valgt å følge EU-landenes tidsfrister for i underkant av 20 % av vannområdene. Dette innebærer at forvaltningsplan skal være vedtatt og godkjent i løpet av 2009 og tiltak skal være iverksatt i løpet av 2012. For de resterende vannområdene legger forskriften opp til at gjennomføringen i Norge skal skje i takt med andre planperiode i EU-landene. Dette medfører at overvåkingsprogram skal iverksettes fra 2012 og at forvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogram skal fastsettes i 2015 i tråd med fristene for EU-landenes andre planperiode. Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen i 2008, vil de forpliktende tidsfristene for fastsettelse av overvåkingsprogram og forvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogram, være henholdsvis 2014 og 2017.
Vannforskriften innebærer med dette at Norge ikke helt utnytter de fristutsettelser som vil være mulig etter EØS-komiteens beslutning. Det er ikke grunn til å anta at dette innebærer at de samlede utgiftene blir høyere, men medfører blant annet at deler av bevilgningsbehovet for staten kommer noe tidligere. Særlig gjelder dette bevilgningene til overvåking som må trappes opp frem til 2012, og ikke frem til 2014.
Også for de ansvarlige aktørene for gjennomføring av miljøforbedrende tiltak i vannforekomstene, det vil si både stat, kommune og andre private aktører, medfører forskriften at utgifter til slike tiltak vil påløpe noe tidligere. Dette fordi miljøtiltak for alle landets vannområder etter forskriften skal gjennomføres i perioden 2016 – 2018 med måloppnåelse i 2021. De forpliktende tidsfristene som følger av innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen i 2008, vil for gjennomføring av miljøtiltak være perioden 2018 – 2020, med tilsvarende måloppnåelse i 2023. Det vises imidlertid til at alle miljøtiltak som skal gjennomføres etter direktivet skal være samfunnsøkonomiske lønnsomme.