2 Grunnlaget for reindriftsavtaleforhandlingene

Reindriften er en liten næring i nasjonal målestokk. I samisk og lokal sammenheng har den stor betydning, både økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Som samisk næring har reindriften en særstilling og er en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven, og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Med oppfølging av Reindriftsloven som ble vedtatt i 2007, skal det bl.a. utarbeides bruksregler for det enkelte reinbeitedistrikt. Med disse skal det fastsettes rammebetingelser som i første rekke dreier seg om regler for beitebruk, beitetider og reintall.

Samlet sett er reindriften i en positiv økonomisk utvikling. Dette har først og fremst sammenheng med et økt slakteuttak og en betydelig forbedring i prisen på reinkjøtt. Inntektsnivået er imidlertid fortsatt generelt lavt. Godtgjørelse til arbeid og egenkapital er foreløpig beregnet til om lag 127 000 kroner per årsverk i 2008. Det er store regionale forskjeller, og utviklingen er foruroligende i deler av Nordland og Nord-Trøndelag ved at produksjonen er betydelig redusert grunnet store tap.

Det planlegges og gjennomføres inngrep og utbygginger som medfører et større press på reinbeiteområdene, og gjør at behovet for en bedre sikring av reindriftens arealer er økende.

Landbruks- og matdepartementet er det ansvarlige næringsdepartement for reindriftspolitikken, mens Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ansvarlig for samepolitikken generelt. Reindriftsstyret, som oppnevnes av Landbruks- og matdepartementet og Sametinget, skal være faglig rådgiver i forvaltningen av reindriftsnæringen og i arbeidet med reinforskning og veiledning. Videre skal Reindriftsstyret utføre de oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i lov om reindrift. Den sentrale Reindriftsforvaltningen er lokalisert til Alta, og har det samlede forvaltningsansvar for reindriften i landet. Det samiske reinbeiteområdet er inndelt i seks regionale reinbeiteområder. Det er oppnevnt et områdestyre for hvert av disse områdene, og forvaltningen har også regionkontor for hvert område.

Mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst. S. nr 167 (1991-1992). I innstillingen konkretiseres målsettingene om en bærekraftig reindrift til:

1. Økologisk bærekraft

2. Økonomisk bærekraft

3. Kulturell bærekraft.

Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle og sikre en kulturell bærekraft.

Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. Dette for å gi næringen utviklingsmuligheter på kort og lang sikt.

Beitepotensialet må sikres ved regulering av reintallet, og ved at det ikke gjøres for sterke inngrep i ressursgrunnlaget. Dette gjelder også næringens egne inngrep i form av barmarkskjøring, gjerdebygging o.l. Forhold knyttet til bl.a. god dyrehelse og god avkastning gjennom tilstrekkelig beitetilgang står sentralt.

Målsettingen forutsetter videre at det ut fra overordnede nasjonale mål om en bærekraftig utvikling, gjennomføres en beitebruk og driftsmessig tilpasning fra reindriften som skjer på naturens premisser, og som bevarer og utvikler miljøkvalitet i vid forstand.

Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Det stiller også krav om at det er et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds- og inntektsmuligheter som er til stede. En bedre utnytting av verdiskapingspotensialet er sentralt i denne sammenheng. Her vises det til potensialet som ligger i et større produktmangfold basert på lokal kultur og tradisjon, lokal bearbeiding, utnyttelse av biprodukter, samt en optimalisering av den biologiske produksjonen.

Reindriften har avgjørende betydning for bevaring og utvikling av samisk bosetting, kultur og språk. Ved behandlingen av stortingsmeldingen sluttet Stortinget seg til at kulturell bærekraft innebærer at man må sikre en stabil sysselsetting og inntekt i næringen. Utfordringen på dette feltet er spesielt stor i det sørsamiske området med en spredt og tallmessig liten samisk befolkning. Klare rammebetingelser for den enkelte næringsutøver gjør at reindriften vil kunne styrke sin posisjon som sentral bærer av samisk kultur.

Målsettingene i meldingen forutsetter at reindriftspolitikken sees i en samepolitisk sammenheng. Sikring av næringens økonomiske grunnlag blir i en slik sammenheng en nødvendig forutsetning for kulturell bærekraft. Næringen har stor betydning for opprettholdelse og utvikling av et levende samisk samfunn - økonomisk, sosialt og kulturelt.

I etterkant av behandlingen av meldingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken, ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Regjeringen og Stortinget har videreført hovedlinjene i meldingen, men det er viktig å presisere at hvert år er det blitt foretatt justeringer, og nye momenter i forvaltningen av reindriften er blitt vektlagt. Ett forhold som Stortinget særlig har påpekt, er at fastsetting av rammebetingelser skal skje i samarbeid med reindriftsutøverne.

Ny reindriftslov ble vedtatt av Stortinget i juni 2007, og trådte i kraft 1. juli 2007. Den nye loven gir næringen et selvstendig ansvar for at reindriften skal bli bærekraftig, samtidig som myndighetene fortsatt har et overordnet ansvar for utviklingen. Gjennom bruksregler skal distriktet selv fastsette regler for beitebruken og reintall basert på beitene som det aktuelle distrikt og tilhørende siidaer har til disposisjon. Bruksreglene skal godkjennes av vedkommende områdestyre, og reintallet skal stadfestes og godkjennes av reindriftsstyret.