3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Totalregnskapet for reindriften

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser med andre ord samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge. Regnskapet for 2007 med budsjett for 2008 ble lagt fram i november 2008.

Totalregnskapet viser en positiv endring i resultatmålene fra 2006 til 2007. Vederlag for arbeid og egenkapital øker fra 142,9 mill. kroner i 2006 til 158,2 mill. kroner i 2007 (+15,3 mill. kroner). Målt per årsverk øker vederlag for arbeid og egenkapital fra kroner 141.315 i 2006 til kroner 154.994 i 2007, og målt per siidaandel øker vederlag for arbeid og egenkapital fra kroner 243.570 i 2006 til kroner 268.869 i 2007.

Sum produksjonsbaserte inntekter øker fra 145,1 mill. kroner i 2006 til 165,1 mill. kroner i 2007 (+19,9 mill. kroner), som følge av en økning i kjøttinntekter (+17,5 mill. kroner) og positiv endring i reinhjordverdien (+1,9 mill. kroner). Kjøttinntektene øker fra 117,6 mill. kroner i 2006 til 135,1 mill. kroner i 2007 som følge av økt slaktekvantum (+79 tonn) og at gjennomsnittprisen har økt med 6,22 kroner fra 2006 til 2007. I likhet med kjøttinntektene øker også posten andre produksjonsbaserte inntekter (+1,3 mill. kroner), mens det er en reduksjon på posten binæringsinntekter (-0,7 mill. kroner).

Sum statstilskudd reduseres fra 69,8 mill. kroner i 2006 til 69,2 mill. kroner i 2007 (-0,6 mill. kroner). Reduksjonen kan i hovedsak knyttes til posten Andre tilskudd (-5,7 mill. kroner) og her postene for investeringer og innløsning av driftenhet. Ordinære tilskudd øker (+3,0 mill. kroner) som følge av økt slakteuttak og produksjon i 2007. Videre har Økonomisk utvalg tatt med ordningen med Konfliktdempende og forebyggende tiltak mot rovvilt som i 2007 utgjorde 3,2 mill. kroner.

Erstatningene for tap av rein økte fra 35,1 mill. kroner i 2006 til 43,0 mill. kroner i 2007 (+7,8 mill.kroner), og erstatningene for arealinngrep hadde en økning fra 17,0 mill. kroner i 2006 til 18,2 mill. kroner i 2007 (+1,2 mill. kroner). De høye beløpene for arealerstatning skyldes engangsutbetalinger på 12 mill. kroner til et reinbeitedistrikt i Troms i 2006, og 12 mill. kroner til to distrikter i Finnmark i 2007.

Totalt sett gir dette en økning i de samlede inntektene fra 267,1 mill. kroner i 2006 til 295,6 mill. kroner i 2007 (+28,5 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader øker fra 2006 (93,2 mill. kroner) til 2007 (100,2 mill. kroner). Felleskostnadene øker fra 16,6 mill. kroner til 18,8 mill. kroner i 2007 (+2,2 mill. kroner). Det vesentlige av økningen er en følge av økt slakteuttak og derav økte slaktekostnader. Også prisstigning på driftsmidler og drivstoff har medført et økt kostnadsnivå. Tamreinlagenes kostnader øker fra 6,9 mill. kroner i 2006 til 8,5 mill. kroner i 2007 (+1,6 mill. kroner). I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 116,8 mill. kroner i 2006 til 127,7 mill. kroner i 2007 (+10,9 mill. kroner).

Renter på lånt kapital øker fra 7,5 mill. kroner i 2006 til 9,6 mill. kroner i 2007 (+ 2,1 mill. kroner), og rentesatsen øker fra 5,8 % i 2006 til 6,5 % i 2007.

3.2 Totalregnskapet for 2007 etter rein­beiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2007 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare forskjeller i resultatene mellom områdene. Vederlag for arbeid og egenkapital utgjør for Sør-Trøndelag og Hedmark som ligger høyest, 355.922 kroner per årsverk og for Vest-Finnmark som ligger lavest, 104.441 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt oppsplitting av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark i soner – se tab 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok vest og Kautokeino midt ligger lavest med hhv 91.620 kroner og 92.532 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 321.060 kroner per årsverk.

Endringer i reinhjordverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har innvirkning på resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de som tidligere nevnt også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år. I 2007 er verdien av reinhjorden beregnet å øke med 10,2 mill. kroner. I 2006 var økningen 11,2 mill. kroner. Fra 2006 til 2007 reduseres altså økningen med 1 mill. kroner.

Endringene fra 2006 til 2007 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

• Øst-Finnmark: Resultatmålene øker, og da særlig vederlag per siidaandel. Øst-Finnmark har den største endringen av alle områdene på denne posten. Dette forklares med økte kjøttinntekter, betydelig økning i erstatningsutbetalinger samt at statstilskuddene øker noe. Det er særlig erstatninger for arealinngrep i Karasjok Øst som øker. Området reduserer med én siidaandel.

• Vest-Finnmark: Resultatmålene øker, og da særlig vederlag per siidaandel. Området reduserer med en siidaandel. Kjøttinntektene øker, mens statstilskuddene reduseres. Erstatningene øker også her betydelig for arealinngrep for Kautokeino Midt og Kautokeino Vest. Kostnadene for området øker.

• Troms: Resultatmålene reduseres betydelig. Dette har sammenheng med den store erstatningen for arealinngrep i 2006. Kjøttinntekter og statstilskudd er forholdsvis stabile, det samme er kostnadene. Erstatning for tap av rein øker noe.

• Nordland: Resultatmålene for området reduseres som følge av en reduksjon i kjøttinntekter og betydelig reduserte tilskudd, og en mindre reduksjon i erstatninger. Endringen i reinhjordverdien øker, mens kostnadsnivået er stabilt.

• Nord-Trøndelag: Resultatmålene reduseres. De produksjonsbaserte inntektene øker, mens det er en reduksjon i tilskudd og erstatninger. Kostnadsnivået er stabilt. Det er en økning på 2 siidaandeler og årsverk i området. Dette, sammen med reduserte tilskudd og erstatninger, reduserer resultatmålene.

• Sør-Trøndelag/Hedmark: Resultatmålene for området øker som følge av økte kjøttinntekter og positiv endring i reinhjordverdien, mens tilskudd og erstatninger øker noe. Kostnadsnivået er stabilt og antall årsverk reduseres.

• Tamreinlag: Resultatmålene reduseres til tross for at kjøttinntektene øker og at det er en positiv endring i reinhjordverdien. Hovedårsak til reduksjonen i resultatmålene er økning i kostnadene.

Tabell 3.3 viser at det er store forskjeller mellom sonene i Finnmark, både innenfor områdene og mellom områdene.

3.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 136.237 kroner i Troms og 494.536 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 400 kroner per rein i Vest-Finnmark og 1.069 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlige statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2007 størst i Nord- Trøndelag (367 kroner per rein) og lavest i Karasjok (252 kroner). For 2007 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Polmak/ Varanger (190.700 kroner) og lavest i Troms (86.189 kroner).

De totale kostnadene per siidaandel varierer også mellom områdene, men i noe mindre grad enn de totale inntektene. Totale kostnader per rein varierer derimot noe mer. Troms og Nordland har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet (hhv 822 og 815 kroner per rein), mens Vest-Finnmark og Karasjok har de laveste kostnadene per rein (hhv 402 og 464 kroner per rein). Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 3.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Polmak/Varanger og Troms skiller seg ut med høyest gjennomsnittlig sum lønn m.v. utenfor næring for innehaver, mens Polmak/Varanger og Sør-Trøndelag/Hedmark har høyest sum lønn m.v. utenfor reindriften for ektefeller. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per siidaandel varierer fra 170.000 kroner i Vest-Finnmark og Nord-Trøndelag til 286.000 kroner i Polmak/Varanger. I 2007 utgjør sum lønn m.v. utenfor reindriftsnæringen 208.000 kroner i gjennomsnitt per siidaandel i samisk reindrift.

Tabell 3.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital øker fra gjennomsnittlig 257.902 kroner i 2006 til 284.632 kroner i 2007, som er en økning på ca 11 %. Den særlig sterke økningen i Polmak/Varanger skyldes i første rekke økning i de produksjonsbaserte inntektene. Økningen i Karasjok Øst har sammenheng med økt erstatningsutbetaling for arealinngrep, mens økningen i Karasjok Vest skyldes økte produksjonsinntekter og erstatningsutbetalinger.