2 Bakgrunnen for proposisjonen
En rekke enkeltpersoner i Norge fikk sine eiendeler beslaglagt av de nazistiske okkupasjonsmyndigheter og Quisling-regimet under den annen verdenskrig. Blant disse måtte jødene som gruppe tåle de langt største belastningene. Beslagleggelsen av eiendeler fra det jødiske samfunn var en integrert del av nazistenes forsøk på fysisk å tilintetgjøre hele det jødiske samfunn i Norge.
De første tiltakene mot den jødiske befolkningen i Norge ble iverksatt i mai 1940 med inndragning av jødenes radioapparater. Senere fulgte blant annet registrering av fast eiendom eiet av jøder, stempling av jøders legitimasjonsbevis, økonomisk likvidasjon og arrestasjoner og det hele kulminerte i perioden november 1942 til mars 1943 med deportasjonen av jøder fra Norge til Auschwitz.
De generelle reglene om beslag gitt i perioden 1940 til 1943 var rettet mot medlemmer av den norske eksilregjeringen i London og dennes administrasjon i eksil, medlemmer av motstandsbevegelsen og folk som hadde forlatt landet ulovlig etter invasjonen i 1940.
I tillegg til disse generelle reglene vedtok Quisling-regimet i oktober 1942 visse spesielle bestemmelser om beslagleggelse av eiendeler tilhørende jøder i Norge. Loven slo fast at eiendeler av alle slag som tilhørte jøder i Norge, skulle beslaglegges av staten. Dette gjaldt også eiendeler tilhørende ektefeller og barn av jøder.
Det er beregnet at antallet jøder i Norge før krigen og frem til arrestasjonene i 1942 samlet utgjorde omtrent 2 200. Det ble deportert 767 jøder fra Norge, i hovedsak til Auschwitz. Av disse var det bare 30 som overlevde. 230 familier ble i sin helhet utryddet. De som ikke ble deportert flyktet, i hovedsak til Sverige. I tillegg var det ca 50 personer som ble holdt i fangenskap i Norge, og ca 10 personer som lå i dekning i Norge under krigen. Enhver som ble definert som jøde av de nazistiske myndighetene, fikk sine eiendeler beslaglagt.
I følge spesielle regler for jødene, innført etter avtale mellom Quisling-regimet og den tyske okkupasjonsmyndigheten, ble jødisk eiet gull, sølv og smykker som ble beslaglagt, ført ut av landet uten å bli registrert. Også andre verdifulle gjenstander ble holdt utenfor registrering, i tillegg til at eiendeler ble plyndret og dermed ikke offisielt beslaglagt. Eiendeler ble også distribuert til nazi-organisasjoner eller enkeltpersoner.
En spesiell institusjon ble etablert for å administrere de beslaglagte eiendelene. Institusjonen ble kalt Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer (Likvidasjonsstyret), men dette administrerte etter hvert eiendeler beslaglagt også fra andre nordmenn. De jødiske boene ble likvidert som konkursbo, mens de samtidig fortsatte å eksistere som juridiske personer, selv om personene fysisk var tatt av dage. Dette førte til at skatter og andre avgifter fortsatte å løpe helt frem til avsluttet bobehandling etter krigen. 163 jødiske bo kom på denne måten i minus, da de ble skyldige tilbakeføringskontoret penger, beløp som ble belastet de overlevende, jf omtale i NOU 1997: 22 side 97. Ved okkupasjonens slutt inneholdt arkivene til Likvidasjonsstyret opplysninger om ca 11 500 - 12 000 boer hvis eiendeler hadde blitt helt eller delvis beslaglagt av nazi-regimet. Av disse var 1 053 boer jødiske og omfattet omtrent 2 000 personer. Mellom 7 000 og 8 000 av boene var såkalte nullboer, dvs at midler ikke var gått inn på eller ut av Likvidasjonsstyrets konti. Nullboene var, med få unntak, ikke-jødiske bo.
For de ikke-jødiske nullboene var årsaken stort sett enten a) at beslaget kun var pro forma ved at eiendelene ble registrert, men ikke utlevert og omsatt, b) at de berørte ikke hadde egne midler eller at verdisaker ble holdt gjemt, eller c) at boet ble plyndret før registrering. For de 118 jødiske nullboene var årsaken i hovedsak enten a) at eiendelene etter Quisling-regimets regler skulle holdes utenfor registrering og derfor ikke inngå i fellesmassen, eller b) at boene ble plyndret før registrering.
Driften av Likvidasjonsstyret ble finansiert av de beslaglagte midler. Store deler av eiendelene ble solgt snarest mulig etter beslagleggelsen, ofte ved offentlig auksjon. Den formue som Likvidasjonsstyret fikk hånd om ved realisasjon av de beslaglagte eiendelene, ble satt inn på en samlekonto som utgjorde Likvidasjonsstyrets fellesmasse.
Etter krigen ble det etablert tre institusjoner for å returnere eller erstatte det som hadde blitt beslaglagt:
Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer (Tilbakeføringskontoret),
Krigsskadetrygden for henholdsvis bygninger og løsøre, og
Oppgjørsavdelingen i Justisdepartementet.
Oppgjørsavdelingen var et oppsamlingssted for de saker som ikke hørte under andre institusjoner. Et viktig saksområde var behandlingen av søknader om billighetserstatning etter midlertidig lov av 25. april 1947 nr 4 om erstatning for visse skader og tap som følge av krigen 1940-1945 m.v
Tilbakeføringskontoret overtok arkivet til Likvidasjonsstyret i sin helhet, og brukte denne informasjonen, i tillegg til registrerte krav etter krigen, for å utføre sin oppgave. Dette var i hovedsak å tilbakeføre tilrettekomne eiendeler, eller erstatte motverdien av gjenstander som var forsvunnet. Forutsetningen var at eiendelene var registrert av Likvidasjonsstyret under krigen.
Reglene gitt av okkupasjonsmyndigheten var privatrettslig ugyldige. Alt som hadde vært beslaglagt kunne i prinsippet kreves tilbake av den rettmessige eieren uavhengig av god tro hos den som var i besittelsen av tingen. Omfanget og verdien av beslaglagte verdier som ble tilbakeført til sine rettmessige eiere etter krigen er ikke kjent, men tilbakeføring in natura skjedde i ikke ubetydelig utstrekning. Blant annet ble fast eiendom i all hovedsak tilbakeført. Her oppsto det imidlertid en forskjell mellom den jødiske gruppen og nordmenn forøvrig. I og med at så mange jøder var drept, tildels hele familier, var det et betydelig antall gjenstander som ikke kunne bli vindisert, det vil si tilbakeført til rettmessig eier.
Myndighetene utbetalte for øvrig erstatning med en dividende av den registrerte verdien på beslaglagte eiendeler som var ført inn i Likvidasjonsstyrets fellesmasse. Resten av fellesmassen hadde blitt brukt til å finansiere administrasjonen av likvidasjonsprosessen og til skatter under og etter krigen. Spørsmålet om dekning av de utgifter Likvidasjonsstyret hadde påført loddeierne (eierne av verdier som utgjorde fellesmassen) ble diskutert etter krigen. Både Tilbakeføringskontoret og Justisdepartementet mente at de midler som manglet for å dekke loddeiernes krav fullt ut burde tilføres fra staten. Denne anmodningen ble imidlertid avslått av Finansdepartementet med støtte fra Krigsskadekomiteen, som i en uttalelse datert 12. september 1945 blant annet skrev:
«Differansen mellom hva hver enkelt i sin tid blev fratatt og hva han nu får restituert, er imidlertid etter komiteens oppfatning et tap som bør behandles på lik linje med tilsvarende krigsskader. Skulle nu staten i nærværende tilfelle - slik som Tilbakeføringskontoret har søkt Finansdepartementet om - skyte til et beløp på ca 1,5 millioner kroner for å gjennomføre tilbakebetalingen, vil eierne antagelig bli bedre stillet enn andre krigsskadelidte. Komiteen kan derfor ikke anbefale at der ytes noe tilskudd av statskassen. Eierne bør henvises til å melde sine skadekrav på vanlig måte.»
I tillegg ble, på Finansdepartementets instruks, halvparten av Tilbakeføringskontorets administrasjonsutgifter belastet fellesmassen av beslaglagte verdier.
Reglene for oppgjøret etter krigen fra krigsskadetrygden for løsøre bygget på to hovedformål: gjenreisning og sosial utjevning. Dette satte i stor grad rene forsikringsprinsipper til side, og det ble tatt hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov, skadens omfang og hva slags ting som ble rammet. Yrkesløsøre ble som regel erstattet etter takst, mens personlig løsøre ble erstattet etter en glideskala. Prinsippet om sosial utjevning førte til regler som innebar at jo større tap man hadde lidd, desto lavere prosentvis erstatning fikk man. Erstatning ble dessuten beregnet samlet for husstander, noe som kunne føre til betydelige avkortinger i husstander med store verdier og tilsvarende tap. Disse prinsippene hadde særlige følger for jødene, på grunn av det kollektive og totale omfanget av likvidasjonen. Fordi den jødiske gruppen, med sine institusjoner og religiøse sentra, var blitt totalt økonomisk likvidert, fikk den som helhet sterkt redusert erstatning i forhold til det reelle tap. Når det gjaldt prinsippet om gjenreisning, førte dette til regler som reduserte erstatninger dersom myndighetene vurderte det slik at det ikke knyttet seg noen gjenreisningsinteresse til å erstatte det aktuelle tap.
Enkelt sagt førte disse reglene i praksis til at jødene som gruppe ble rammet hardere enn andre, da den jødiske gruppen besto av personer i alle aldre, i motsetning til for andre nordmenn der unge menn dominerte.
Det helt spesielle for den jødiske gruppen etter krigen var at så mange av medlemmene var drept. Det følelsesmessige utgangspunktet og livssituasjonen for disse flyktningene var derfor et annet enn for dem som vendte hjem etter at de hadde måttet flykte på grunn av sin motstand mot naziregimet. Den jødiske gruppens ledere og familieoverhoder var i mange tilfeller drept, noe som også gjorde at gruppen var lite i stand til å ivareta egne interesser. Til dels var hele familier utslettet, og på grunn av det nære slektskapsforholdet innen gruppen hadde alle mistet nære eller fjerne slektninger.
Midlertidig lov av 25. april 1947 nr 3 om krigsskadetrygd for løsøre fastsatte i § 16 nr 5 en generell regel om at erstatningsbeløpet kunne settes ned eller når det gjaldt partielle skader endog helt sløyfes «når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov.» Dette fikk direkte økonomiske konsekvenser i tilfeller der mange i samme familie var drept. Utbetalingene kunne her bli redusert, fordi det, som det het, ellers ville kunne føre til at de arveberettigede profitterte på krigen, idet de ikke under normale omstendigheter ville ha arvet så mange på samme tid. I tillegg ble utbetalingene regulert gjennom etablering av arverekkefølger. På grunn av den differensierte arveavgiften, som var lavere for livsarvinger enn for fjernere slektninger, var det stor forskjell på utbetalingsprosenten i forhold til om man var livsarving eller ikke. Arverekkefølgen ble konstruert ut fra antakelser om hvem som døde først i en familie, når alle gikk inn i gasskammeret samtidig. Materialet som foreligger viser eksempler hvor resultatet av disse arverekkefølgene ble svært ugunstig for de gjenlevende, jf omtale i NOU 1997: 22 side 100-102 og side 110-111.
Da det ikke ble utstedt dødsattester i Auschwitz, ble de drepte derfra regnet som forsvunne personer, ikke døde. De etterlatte fikk dermed ikke utbetalt midler fra sine bo idet midlene ble overført overformynderiet. Dette gjaldt for halvparten av gruppen overlevende. Fra overformynderiet ble midlene overført skifteretten til behandling. Denne prosessen tok mange år der også nye arverekkefølger ble konstruert. Under skiftebehandlingen ble det fra boene trukket utgifter, herunder pantegjeld, skatter og arveavgifter. Ved de offentlige og private skifter ble det til sammen trukket fra slike utgifter for verdier som trolig lå opp mot de samlede utbetalingene til den jødiske gruppen fra tilbakeføringsinstitusjonene, jf omtale i NOU 1997: 22 side 110-111. Det var dessuten vanskelig for de gjenlevende å orientere seg i forhold til sine rettigheter også fordi det ikke ble opprettet eget kontor for jødiske saker, til forskjell fra andre grupper som hadde lidt felles skjebne, jf omtale i NOU 1997: 22 side 88.
Våren 1995 kom det i media frem nye opplysninger om skjebnen til jødisk eiendom som ble beslaglagt av Quisling-regimet i Norge under den annen verdenskrig. Den norske regjering ønsket på denne bakgrunn å få klarlagt relevante fakta så langt som mulig. I mars 1996 ble det derfor oppnevnt et utvalg med mandat å kartlegge og evaluere de faktiske forhold. Regjeringen understreket at den ønsket alle fakta på bordet for så å kunne vurdere passende oppfølgingstiltak.