4 Forbrukerorientering - matproduksjon, foredling og distribusjon

4.1 Innledning

Gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) er det trukket opp nye retningslinjer for forbrukerorientering av mat og landbrukspolitikken. Fokus skal rettes mot leddene samlet i matproduksjonskjeden; selve matproduksjonen, foredling og distribusjon. Dette avsnittet presenterer disse retningslinjene og gir en oversikt over situasjonen ut fra tilgjengelig materiale. I Innst.S. nr. 167 (1999-2000) understreker Næringskomiteen betydningen av økt forbrukerorientering i norsk landbruk og matproduksjon. Forbrukernes interesser må tillegges økt vekt i matkjeden og i utformingen av politikken. Det er da grunnleggende at hele matkjeden ses i sammenheng.

Med forbrukerorientering menes at:

• Maten skal være helsemessig trygg og frambys på en redelig måte. Forbrukernes interesser må i økt grad ivaretas i utformingen av politikken, i forvaltning og tilsyn. Åpenhet og innflytelse må sikres bl.a. ved at forbrukerrepresentanter i større grad får delta i beslutningsprosessene knyttet til regelverk og kontroll av matvarer. I et velfungerende marked skal forbrukerne kunne velge et ernæringsmessig fullgodt kosthold og tilbys varer av høy kvalitet og et bredt produktspekter til en akseptabel pris.

• Matprodusenter og markedsaktører i fellesskap bidrar til lavere matvarepriser og råvarepriser, og at vi får et økt produktutvalg og en tilpassing av matproduksjonen til et variert og kjøpekraftig marked.

Det vises ellers til St.meld. nr. 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet der matvarespørsmål er gitt en bred omtale fra en forbrukersynsvinkel.

4.2 Økt forbrukerorientering av mat og landbrukspolitikken

4.2.1 Trygg mat

For å oppnå økt forbrukerorientering i landbruk og landbruksbasert matproduksjon, utarbeides det en handlingsplan for forbrukerorientering av landbruk og matproduksjon. I en økt forbrukerorientering er det behov for å se hele matvarekjeden i sammenheng. De ulike matrelaterte hensyn i kjeden, fra primærleddet gjennom foredlingsleddet og handelsleddet fram til forbruker, bør integreres i landbrukspolitikken.

Handlingsplanen vil konkretisere og utdype politiske mål og virkemidler i en forbrukerorienteringen av norsk landbruk og matproduksjon. Den vil blant annet ta opp:

• Kommunikasjon og informasjon

• Forbrukerrepresentasjon

• Videreutvikle forbrukerorientering av tilsynsapparatet

• Forskning og politikkutvikling

Landbruksmeldingen poengterer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å markedsrette sin virksomhet og sikre at forbrukerne får tilstrekkelig informasjon om produkter og produksjonsmetoder. For å sikre forbrukerne helsemessig trygge matvarer, skal hele varekjeden være omfattet av kvalitetssystemer som følges opp gjennom regelverk og tilsyn.

4.2.2 Produktspekter

Landbrukspolitikken og næringen må også fange opp bredden i forbrukerpreferansene.

Det er en viktig utfordring å sikre forbrukerne en økt bredde i produktutvalget. Et sentralt virkemiddel for å få til dette er gjennomføringen av et verdiskapingsprogram, jf kap 7.

4.2.3 Prisreduksjoner

Internasjonale forhold får økt betydning for prisdannelse og forbruksmønster. Store forbrukergrupper legger vekt på pris når de kjøper mat. Det viser utviklingen i grensehandelen, som reduserer det norske markedet og gir store tap av både inntekter og arbeidsplasser. Å legge større vekt på forbrukerinteressene innebærer å arbeide for lavere matvarepriser. Dette krever kostnadsreduksjoner i primærproduksjon og senere ledd i kjeden fram til forbrukerne. I landbrukspolitikken kan målprisene reduseres. Dette er ikke nok fordi målprisene i varierende grad oppnås, og fordi råvareprisene bare utgjør en del av de prisene forbrukerne betaler.

Regjeringen legger til grunn at forskjellene i matvareprisene mellom Norge og våre naboland bør reduseres. Her må alle ledd i verdikjeden for matproduksjon bidra. Fra det offentliges side utvikles og forbedres dokumentasjonsverktøy for prisdannelsen og prisutviklingen i ulike ledd - og prissammenligninger med våre naboland. Arbeid med videreutvikling av et slikt system er satt i gang, og vil bli sentralt i oppfølgingen.

Både for å sikre et produktspekter godt tilpasset hensyn til forbrukerne og lavere forbrukerpriser må myndighetene bidra til å sikre godt fungerende markeder. Endring av målpriser og forhold vedrørende inntektsdannelsen i jordbruket er nærmere behandlet i kap 6 og 7.

4.3 Foredling og omsetning

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser har stor betydning for næringsmiddelindustri og omsetning, og landbrukspolitikken må i større grad ha økt fokus på alle ledd i kjeden fra jord til bord.

Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Regjeringen ønsker reell konkurranse i verdikjeden for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge. Alle aktører har et selvstendig ansvar for å markedsrette sin virksomhet.

Primærproduksjonen og foredlings- og distribusjonsleddene i matvaresektoren påvirker hverandre gjensidig. Norsk primærproduksjon er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase. Næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både mht. pris og kvalitet. Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til primærjordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.

En forutsetning for å opprettholde en langsiktig norsk matproduksjon er at næringen får tilstrekkelig lønnsomhet ved salg av produktene. Det er utarbeidet et sett med virkemidler for å kompensere for de ekstra kostnader som industrien i Norge har i forhold til i andre land. Flere av disse virkemidlene er spesielt rettet inn mot industri som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK-industrien). For å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri må det gjennom prisutviklingen innenlands og målrettede virkemidler legges til rette for å sikre industrien konkurransedyktige rammevilkår.

Kravet til produktutvikling er økende. Det knytter seg spesielle utfordringer til de minste bedriftene som har liten kapasitet og kompetanse til selv å ta i bruk forskningssystemet. Regjeringen ønsker å bidra til en utviklingsprosess der aktørene gjennom organisering og nettverksbygging kan oppnå større styrke i markedet.Igangsatte og planlagte tiltak er:

• nettverksprogram for å øke tilgjengeligheten av kjent kunnskap

• produktutviklingssenter for næringsmiddelindustrien

• spesielt tilbud til småbedriftene med sikte på å koble dem til relevante FoU-miljøer

Konkurransesituasjonen og kostnadsutviklingen i leddene etter primærproduksjonen har stor betydning for inntektsmulighetene i primærjordbruket og for produkttilbud og servicenivå til forbrukerne.

I en tid med økt internasjonal handel og innpassing av ny teknologi også i primærproduksjonen vil det bli lagt særlig vekt på å sikre forbrukerne trygg mat. Dette vil bl.a. gjennom bedriftenes og Næringsmiddeltilsynets internkontrollsystemet stille store krav til næringsmiddelindustri og omsetning.

4.4 Handelspolitikk

Sammen med utviklingen i råvarepriser i Norge og EU utgjør tollvernet for bearbeidede landbruksvarer svært viktige elementer i konkurransevilkårene for norsk næringsmiddelindustri. Det pågår forhandlinger i henhold til EØS-avtalen med EU om handelen med jordbruksvarer og bearbeidede landbruksvarer (jf kap 5).

Spesielt innenfor enkelte varegrupper møter industrien konkurranse. Dette gjelder bl.a. for melbaserte produkter, som brød, frosne og halvstekte varer, deiger og kakemikser, hvor importen har økt sterkt de siste årene. Pizza er også et produkt hvor det har vært økende import de senere årene, men her har også eksporten økt.

Gjennom råvareprisutjevningen for industrielt bearbeidede jordbruksvarer (RÅK) utbetales tilskudd for å utjevne forskjeller i råvarekostnadene mellom norske og utenlandske ferdigvarer.

Råvareprisutjevningen kan skje i form av:

• Tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksportrestitusjon).

• Prisnedskrivning ved at prisene på innenlandske jordbruksråvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer, skrives helt eller delvis ned til verdensmarkedets prisnivå.

Verdien av produksjonen av RÅK-produkter (inkl. bryggerivarer) i norsk næringsmiddelindustri i 1999 er anslått til å ligge over 20 mrd kr Fra 1996 til 1999 økte importen med 27%, mens det anslås at verdien av totalmarkedet for RÅK-produkter i samme periode økte med 10-15%. Dette viser at importerte RÅK-varer tar markedsandeler fra norske produkter. Importen av RÅK-varer var i 1999 på ca 3,5 mrd kr, mens eksportverdien var på ca 0,9 mrd kr som er samme nivå som i 1995.

4.5 Konkurransepolitikk

Det har over lengre tid foregått en betydelig konsentrasjonen i dagligvarehandelen og i viktige deler av næringsmiddelindustrien. Samtidig er disse næringene skjermet. Det er viktig at også kostnadene i norske omsetningsledd og foredlingsindustri kommer ned på et nivå som sikrer forbrukerne et bredt spekter av kvalitetsmessig og helsemessig gode produkter til konkurransedyktige priser. Konkurransemyndighetene følger derfor disse markedene nøye. Prioriteringen av dette området er nedfelt i de årlige budsjettdokumenter for konkurransemyndighetene.

Konkurransetilsynet gjennomfører et prosjekt om konkurranseforholdene i dagligvarehandelen og servicehandelen. Sentrale tema har vært horisontal integrasjon på detaljistleddet, vertikal integrasjon, dagligvarekjedenes private merker, tilgangen til salgslokaler, kjøpermakt på detaljistleddet og mulighetene for et stilltiende samarbeid på detaljistleddet. De strukturelle forhold i bransjen har utviklet seg slik at konkurransen kan svekkes, eller i større grad ledes mot andre parametre enn pris og kvalitet. Dette er et område myndighetene derfor vil følge nøye. Meldeplikten for de store dagligvarekjedene og grossistene opprettholdes. Tilsynet er skeptisk til en ytterligere konsentrasjon i dagligvaremarkedet fordi den kan føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen.

4.6 Helse- og ernæringspolitikk i et forbrukerperspektiv

St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, har en betydelig vektlegging av hensynet til forbrukerne i matvaremarkedet.

Sosial- og helsedepartementet har det faglige, økonomiske og administrative ansvar for helsepolitikken, inkludert den forebyggende helsepolitikken, men alle departement har et ansvar for å ta helsehensyn i sin politikk. Departementets etater har flere aktiviteter innen ernæring gjennom Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, fylkeslegenes kontorer og gjennom kommunehelsetjenesten. Kostholdet påvirker det enkelte individs og befolkningens helsetilstand i stor grad.

Samarbeidet skal styrkes mellom berørte departementer om virkemiddelbruk og tiltak i mat-, ernærings- og helsepolitikken. Tiltakene skal sees i sammenheng og koordineres til en helhetlig og felles satsing. Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsaksforbruket. Regjeringen vil i større grad enn tidligere satse på målgrupperettede virkemidler. Dette vil blant annet dreie seg om en styrking av tiltak rettet mot barn og ungdom i skolen gjennom abonnementsordninger på melk og frukt/grønt.

St.meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet beskriver et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta matvaretryggheten for norske forbrukere. Dette følges opp gjennom opplysningstiltak samt veterinære og fytosanitære bestemmelser som innen rammen av internasjonale avtaler er i samsvar med føre-var-prinsippet. Tilsynet med alle næringsmidler, både norskproduserte og importerte, er vesentlig styrket. For alle næringsmiddelprodusenter og importører skal kontrollen styrkes og omlegges til internkontroll. Systemet skal hindre matbårne sykdommer og forekomst av uønskede fremmedstoffer og tilsettingsstoffer i maten.

St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i et forebyggende og helsefremmende arbeid beskriver mat- og ernæringspolitiske målsettinger. Det legges der spesiell vekt på følgende forhold:

• Maten skal være helsemessig trygg, dvs fri for smitte- og fremmedstoffer iuakseptable mengder.

• Mengden fett i kosten bør reduseres og utgjøre høyst 30% av totalt energinntak

• Forbruket av frukt, bær og grønnsaker, poteter, korn, og fisk bør økes

• Fiskeforbruket er lavere enn ønskelig

• Kostens innhold av stivelse og fiber (kornvarer)er ikke så høyt som ønskelig

• Forbruket av salt i befolkningen er omlag dobbelt så høyt som ønskelig

• Blant grupper i befolkningen, som en del barn og ungdom, er forbruket av sukkervarer for høyt

Ved produktutvikling bør det legges vekt på å støtte ernæringspolitiske målsettinger. Bruk av ferdigretter og halvfabrikata øker, samtidig som forbrukerne oftere spiser utenfor hjemmet i kantiner og restauranter/kafeer. Dette gjør at både matvareprodusenter og storhusholdningsbransjen vil ha større innflytelse på hverdagskostholdet enn tidligere. Disse bør vies større oppmerksomhet i framtiden.

Forbrukerrepresentasjonen bør styrkes i nasjonale og internasjonale fora hvor standarder for næringsmidler utvikles. Nylig har EU-kommisjonen kommet med en hvitbok om matvaretrygghet, samt en ny meddelelse om føre-var-prinsippet. Det samarbeides under Nordisk Ministerråd om felles nordiske synspunkter på Kommisjonens nye hvitbok om matvaretrygghet, og det vil i slutten av juni 2000 bli avholdt et felles ministermøte mellom forbrukerministerne og ministerne ansvarlig for næringsmidler. Norge er nå med i EUs rammeprogram for forbrukerpolitikk.

4.7 Utvikling i bransjen

4.7.1 Industrien og tilgrensende virksomhet

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien. Omsetningen av og tilgangen på bearbeidede produkter har vokst betydelig på 1990-tallet. Kommende endringer i markedsordningen for korn vil trolig gi betydelig effektivitetsgevinster. Konkurransen er tiltakende, både nasjonalt og internasjonalt. Dette betyr at primærproduksjonen i økende grad vil være avhengig av at industriens konkurranseevne styrkes. For å oppnå dette er det gjennomført - og planlegges det betydelige strukturendringer i bransjen:

• Gilde-bedriftene ble i 1999 fusjonert til ett industriselskap, Norsk Kjøttsamvirke. De har startet et prosjekt for å ta ut forbedringsgevinster som skal gi Kjøttsamvirket fornyet konkurransekraft inn i framtida. Gjennom økte inntekter og reduserte kostnader de neste tre til fem åra skal organisasjonen spare inn i størrelsesorden 600 mill kr.

• Innenfor eggsamvirket er det planer om fusjon mellom flere regionselskaper i Sør-Norge. Det er i begrunnelsen lagt vekt på kostnadsbesparelser.

• Innen kjøttindustrien utenfor samvirket foregår en omstillingsprosess gjennom erverv og avtaler for å danne sterkere tilbudsgrupper, ikke minst for å øke konkurranseevnen med hensyn til tilbud til kjedene. I grøntsektoren er den vertikale integrasjonen i verdikjeden mest utviklet. Dagligvarekjedene har nå sine egne grossister for frukt og grønnsaker.

• Tine Norske Meierier har de seneste årene fått økt konkurranse på flere områder. For å redusere sine kostnader arbeider Tine med rasjonaliseringsplaner, og har igangsatt utredning av en mulig konsernorganisering. Tine drøfter også strategier med tanke på å engasjere seg innenfor flere produktområder.

• Felleskjøpet Østlandet, Felleskjøpet Vestlandet og Felleskjøpet Møre har fusjonert til ett felles regionselskap; Felleskjøpet Øst Vest.

• Det har i 1999 skjedd flere viktige strukturendringer i norsk og nordisk næringsmiddelindustri gjennom oppkjøp og samlokalisering av produksjon, og det pågår løpende vurderinger av framtidig organisering og lokalisering av produksjonen i flere virksomheter.

4.7.2 Distribusjon

Matvarene distribueres gjennom 3 hovedkanaler: Dagligvarebutikker, storhusholdninger samt kiosker og bensinstasjoner. Etter en betydelig konsolidering i dagligvarehandelen de siste 10-15 årene er nå over 99% av omsetningen gjennom dagligvarebutikker konsentrert i de fire paraplykjedene Norgesgruppen, Hakongruppen, NKL og Reitangruppen. Vel 14% av omsetningen av dagligvarer foregår i kiosker og bensinstasjoner, og denne andelen er økende. Dagligvaregrupperingene har i den senere tid økt sitt engasjement i denne salgskanalen

Paraplykjedene deltar i nordiske og europeiske innkjøpsallianser, bl.a. samarbeid om private merker (varemerker som er eksklusive for en detaljistkjede). I det norske markedet er andelen private merker lav i europeisk målestokk, men vokser raskt. Flere kjeder, for eksempel ICA, Norgesgruppen og NKL, satser nå på felles nordisk innkjøp med sine respektive alliansepartnere.

Det skjer også en eiermessig integrasjon i Norden, bl.a. gjennom ICAs fusjon med Hakongruppen og de nordiske kooperasjonenes felles satsing på et nordisk stormarkedskonsept. Videre forventes det en betydelig europeisk integrasjon gjennom fusjoner og erverv.

Parallelt med den horisontale integrasjonen har det skjedd en vertikal integrasjon mellom grossist- og detaljistleddet. Alle de fire dagligvaregrupperingene er nå eiermessig integrert med sin hovedgrossist. Videre har det blitt mer utbredt med eneleverandøravtaler, som kan bidra til en effektiv ressursbruk gjennom mer effektiv distribusjon. De kan imidlertid også ha uheldige konkurransemessige virkninger dersom mindre leverandører stenges ute fra markedet.

Forbrukersamvirkene i Norge, Sverige og Danmark har inngått et samarbeid som tar sikte på å drive nordiske løsninger for blant annet innkjøp. Antall engroslagre i Norge er de siste 5-10 år blitt betydelig redusert.

4.8 Resultatkontroll matpris, -forbruk og produktspekter

Det legges opp til at Landbruksdepartementet i samarbeid med andre berørte departement vil følge utviklingen nøye i forhold til de nye målsettinger om en mer forbrukerorientert landbruks- og matproduksjon. Foreløpig er det noe mangelfulle data, men det er et siktemål at det vil foreligge materiale som bedre kan belyse utviklingen. Det gjelder bl.a. utviklingen i priser og produktspekter. Kap 4.8.1 gir en oversikt over matprisutviklingen i Norge og sammenlikninger med våre naboland.

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har på oppdrag fra Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon utarbeidet rapporten Sammenlignende prisundersøkelse av utvalgte grensehandelsvarer (SIFO-rapport 1-2000). I rapporten presenteres resultater både fra en undersøkelse om grensehandel, samt prisforskjeller på et utvalg av typiske lokkevarer.

Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har engasjert Stiftelsen Østfoldforskning til en intervjubasert undersøkelse av grensehandelen. Den skal foreligge om et år. NILF har utgitt rapporten «Mat og Industri 2000», om status og utvikling i norsk nærings- og nytelsesmiddelindustri. Rapporten vil utkomme årlig.

NILF har presentert forprosjektet «Matens pris». Det skal her gjøres en videreføring av dette matprisprosjektet/marginundersøkelsen. Hensikten er å videreutvikle et verktøy for å dokumentere og følge med i prisutviklingen på ulike ledd og sammenligninger med naboland, herunder marginstudier. Det er satt i gang et toårig prosjekt som oppfølging av dette. En første rapportering er planlagt tidlig på høsten 2000. Det forutsettes da sterk prioritering av arbeidet med å etablere og videreutvikle systemet med resultatkontroll. Det er viktig at de fagmiljøer som har kompetanse på området blir trukket inn i arbeidet.

4.8.1 Prisutviklingen på matvarer

Tabell 4.1 viser prisutviklingen for matvarer ved konsumprisutviklingen fra Statistisk sentralbyrå. Tabellen viser at indeksen for matvarer har steget om lag som konsumprisindeksen siden 1979. Av matvarene er det sukker som har steget mest siden 1979, deretter følger melkeprodukter og egg. Gruppen kaffe, te, kakao og kokesjokolade har steget minst, mens kjøtt og kjøttvarer har hatt nest lavest prisstigning i perioden. Fra 1998 til 1999 er det imidlertid fisk, grønt og sukkervarer som har steget mest. Totalindeksen for mat- og drikkevarer har steget med 2,3 prosentpoeng fra 1998 til 1999. Beregningen av konsumprisindeksen for 1999 er endret i forhold til tidligere, og er derfor ikke sammenlignbar med tallene i tabellen under.

I perioden 1979-1998 er systemer med forbrukersubsidier og momskompensasjon på matvarer blitt avviklet. Graden av slike subsidier har variert mellom de ulike produktgrupper, og dette påvirker utviklingstallene i tillegg til de markedsmessige forhold.

Andelen av befolkningens forbruksutgifter som går til matvarer, har hatt en jevn nedgang fra gjennomsnittlig ca 16 % i 1989 til ca 11 % i 1999. Høyinntektsgrupper bruker en vesentlig mindre andel enn lavinntektsgrupper.

Prisdannelsen på matvarer foregår gjennom flere ledd fra produsent til forbruker. I undersøkelsen «Matens pris» er det gjort analyser av marginene i de ulike leddene. Tabell 4.2 viser resultater for 1998. Marginen på produsent- og foredlingsleddet til sammen er størst for flytende melkeprodukter, samtidig som denne produktgruppen gir minst margin på detaljistleddet. For kjøtt utgjør landbrukets andel under en tredel av samlet verdiskaping beregnet etter produktverdi. Varehandelens andel utgjør to tredeler av landbrukets andel.

Undersøkelsen gir også en sammenligning med dansk og svensk prisnivå for matvarer. Det er brukt en «norsk matvarekurv» med 400 varer med normale forbrukerpriser inkl. merverdiavgift (23 % på alle varer i Norge, 12% på matvarer og 25% på øvrige varer i Sverige og 25% på alle varer i Danmark). Tabell 4.3 viser de relative prisnivåene. Prisregistreringene er foretatt i Oslo, Stockholm og København, dvs. ikke i de typiske grensehandelsområdene.

Tabellen viser at prisnivået på matvarer ligger lavere i Sverige og Danmark enn i Norge. For Sverige gjelder det alle varer unntatt fisk, og prisforskjellen er størst for gruppen melk, fløte ost og egg. I Danmark er det høyere pris på gruppene poteter og potetprodukter og kaffe, te og kakao. Fisk ligger på samme nivå, og sukker samt melk, fløte, ost og egg har den største prisforskjellen. Prisen på alkoholholdige drikkevarer og tobakk er også vesentlig lavere i både Danmark og Sverige. Av landbruksbaserte matvarer er prisforskjellene mellom Norge og nabolandene minst for poteter, frukt og grønt.

Mens undersøkelsen til NILF er gjort for en gjennomsnittlig «handlekurv» i forhold til et normalforbruk, har SIFO undersøkt prisrelasjoner i grensebutikker og for typiske grensehandelsvarer. Hovedkonklusjonen i rapporten fra SIFO er at det var størst prisforskjell på fjørfeprodukter. Gjennomsnittlig var fjørfe 55% lavere priset i Sverige. Forskjellen var minst når det gjaldt meieriprodukter. Meieriproduktene i Sverige var om lag 24% billigere. På øvrige produkter var forskjellen 38% (diverse produkter som sjokolade, drikke, etc).

At undersøkelsen til SIFO viser større prisforskjeller enn undersøkelsen til NILF, innebærer ingen motsetning i resultatene mellom de to undersøkelsene. Typiske grensehandelsvarer prises ulikt innenfor de enkelte produktgrupper (for eksempel spesielle kjøttprodukter) i tillegg til at materialet tyder på det er større prisforskjeller i grenseområdene enn i hovedstedene. SIFO konstaterer at handelsnæringen i svenske grenseområder driver en offensiv priskonkurranse overfor konkurrentene på norsk side, mens det på norsk side ikke gjøres tilsvarende tilpasninger for å møte denne utfordringen.

4.8.2 Poteter, frukt og grønnsaker

Poteter og grønnsaker viser større svingninger i forbrukerprisene enn i engros- og produsentprisene. For mange produkter ligger forbrukerprisen omkring 3 ganger prisen til produsent. Fra 1998 til 1999 har prisene til forbruker økt for de fleste produkter, mens engrosprisene og produsentprisene har falt. Samtidig har forbruket økt for frukt og grønnsaker.

4.8.3 Korn og melvarer

Forbruket av melprodukter er svakt økende. Den norskproduserte andelen av matmelforbruket har vært stekt økende og er i dag ca 50% ved i et normalår for norsk kornproduksjon. For ferdigvarer og halvfabrikata er importen økende for korn- og melprodukter.

4.8.4 Melk og melkeprodukter

Melk har hatt forholdsvis stor prisøkning i mange år. Undersøkelsene viser at engros- og forbrukerprisen for den enkelte vare har hatt svært sammenfallende utvikling i mange år både for ost og smør. Nedgangen i forbruket skyldes trolig i stor grad økt konkurranse fra andre produkter, endrede spisevaner og betydelig fokus i samfunnet på kosthold og helse.

4.8.5 Kjøtt

Forbrukerprisene på storfekjøtt økte med 12% fra 1990 til 1999. I samme tidsrom falt engrosprisene med 3%, mens produsentprisene falt 21,6%. Fra 1993 ble det innført en momskompensasjon for kjøtt på 2,90 kr/kg som resulterte i lavere forbruker- og engrospriser. Ordningen ble fjernet igjen fra 01.07 1996. I perioden 1990 til 1999 har engros- og forbrukerprisene for sauekjøtt (lam) med hhv. 7,5% og 37,9%. Produsentprisen har i samme tidsrom falt 2,9%. For svinekjøtt steg alle prisene fra 1985 til 1990/1991, mens de sank igjen fram til 1995. Fra 1995 til 1999 steg forbrukerprisene 7,7%. I samme tidsrom steg engrosprisene 4,1 %, mens produsentprisen falt 14,3%. Kjøttforbruket har vist en klar økende tendens over tid og dette henger sterkt sammen med prisnedgang på kjøtt og en generell økning i reallønnen til forbrukerne.

Forbrukerprisen på egg var 18% lavere i 1999 enn i 1990. I samme tidsrom falt produsentprisen 14,6%.

4.8.6 Konklusjoner

Mange forhold gjør at sammenlikninger av utviklingen i produsentpriser/engrospriser og forbrukerpriser usikre når det gjelder å si noe om kostnadsutviklingen i de ulike ledd i matvarekjeden.

Det materiale som foreligger i dag viser at årsaken til høyere matvarepriser i Norge enn i våre naboland ligger både i produsentprisene og i de senere ledd. Påslagene ved omsetning, foredling og distribusjon utgjør en så stor andel av forbrukerprisene på matvarer at kostnadsreduksjoner er nødvendige i alle ledd for at forbrukerne skal oppleve reelle prisreduksjoner.

4.9 FoU-innsats relatert til næringsmiddelindustri og distribusjon

Næringsmiddelindustrien står overfor økte krav til konkurransedyktighet, lønnsomhet, matvarekvalitet, forbrukertrygghet og endrede forbrukerpreferanser. En stor del av næringsmiddelbedriftene er små bedrifter med svak kompetanse- og kapitalbase. Virkemidler rettet inn mot økt kompetanse, produktutvikling herunder emballering, og tidsmessig teknologi i bedriftene har vært og vil være av betydning for den videre utvikling av denne delen av industrien. Offentlig og privat satsing på FoU er økt de senere årene.

Norges Forskningsråds (NFR) strategi for næringsmiddelforskningen fokuserer på markedsretting, forbrukerkrav og kostnadseffektivitet. Næringsmiddelindustriforskningen er i første rekke knyttet til programmene «Bioteknologi 2000» og «Næringsmidler», som går fram til 2004 og som er samfinansiert av Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.

• Programmet «Næringsmidler» skal styrke kunnskapsgrunnlaget slik at næringsmiddelindustrien framstår som en markedsorientert, konkurransedyktig, miljøvennlig og lønnsom industri, som skaper og utnytter fortrinn knyttet til råvarer, teknologi, produktkvalitet og kompetanse. Programmet skal i tillegg styrke myndighetenes og industriens forutsetninger for å skape sunn og trygg mat og bidra til at norske interesser på området ivaretas internasjonalt.

• Området Bioproduksjon og foredling, og området Medisin og helse, finansierer en felles satsing på forskning om mat og helse. Tiltaket gjelder forskningstema som kan gi ny kunnskap om virkningen av matvarer og kosthold på human helse og sykdomsutvikling, samt faktorer som påvirker befolkningens matvarevalg. Et hovedkriterium for støtte er en involvering av både ernæringsfaglig forskning og næringsmiddelforskning.

• NFR administrerer bransjenøytrale programmer, tiltak og prosjekter for kompetanseoverføring. Flere av disse retter seg særskilt mot små og mellomstore bedrifter. Matforsk har lignende programmer rettet spesielt mot de samme bedriftene; Småbedriftsprogrammet og PU-nettverksprogrammet.

• Programmet «Levekår, utvikling og omstilling i landbruket» skal framskaffe kunnskap om norsk landbruk, med hovedvekt på inntektsforhold og levekår, maktforhold i landbrukssektoren, sammenhengen bak prisdannelser på matvarer og fortrinnsanalyser av produkt, produksjonsmåter og markeder. Og gjennom dette skape et kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og virkemiddelbruk på ulike nivå. Satsingen strukturutvikling i næringsmiddelindustrien inngår i programmet. Programmet finansieres av Landbruksdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.