7 Nærmere om sentrale politikkområder

7.1 Prioriteringer i virkemiddelbruken

7.1.1 Innledning

Det vises til Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) hvor det trekkes opp nye retningslinjer for landbrukspolitikken. Virkemidlene skal utformes med sikte på økt forbrukerretting og økt konkurranse i verdikjeden og det pekes på at det er en hovedutfordring å utforme de økonomiske virkemidlene slik at samfunnsmålene oppnås mest mulig effektivt. Videre vektlegges behovet for en gjennomgang av virkemiddelbruken med sikte på bedre målretting og forenkling.

7.1.2 Verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon

Departementet viser til Innst.S. nr. 167 (1999-2000) fra Næringskomiteen om norsk landbruk og matproduksjon. Komiteen mener at det bør settes i verk et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Om dette sier komiteen:

«Komiteen mener at det bør settes i verk et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Siktemålet er høyere verdiskaping gjennom å utnytte markedsmulighetene bedre både innenfor primærproduksjon og foredling. Det er avgjørende at sentrale aktører i næringsmiddelindustrien og landbruket medvirker i utformingen for å få til en vellykket satsing på dette området. Komiteen mener videre det bør etableres et verdiskapingsforum for å bidra til en bedre samhandling mellom alle ledd i matkjeden. Komiteen ber om at departementet tar initiativ til at det iverksettes et verdiskapingsprogram og orienterer Stortinget på en hensiktsmessig måte om arbeidet.

Komiteen vil understreke at behovet for kartlegging og fjerning av «flaskehalser» for å få til nyskaping bør være en viktig strategi for å øke verdiskapingen i matforedling og salg. Det lokale næringsmiddeltilsynet bør i tillegg til kontrollfunksjonen bli mer etablererrettet og få et veiledningsansvar for småskalaprodusenter knyttet til utviklingen av gode produksjonsprosesser og produksjonslokaler.

Komiteen mener at de nye kompetanseutviklingsprogrammene for landbruket må ha som utgangspunkt at framtidas bønder vil møte helt nye utfordringer. Det må derfor legges til rette for at landbruksbefolkningen i større grad kan tilegne seg ny kunnskap etter behov. Et nyttig tiltak for kompetanseutvikling i forhold til småskala-produsenter og lokale entreprenører kan være en besøksordning med faglig ekspertise, for eksempel etter modell av det en finner i det svenske småbedriftsprogrammet. Dette er en ordning med rådgivning i fagområder som for eksempel produktutvikling, lovgivning, emballering og mikrobiologi. Ved utvikling av lokal foredling vil det være viktig å stimulere utviklingen av nettverk der flere aktører med ulik kompetanse trekkes inn i prosesser rundt utviklingen av nisjeproduksjoner og småskalaforedling. Komiteen mener at for å øke omfanget av nisjeprodukter fra eget gårdsbruk, bør det vurderes hvordan det kan legges bedre til rette for lønnsom produksjon og salg.

Komiteen mener det bør etableres et program for verdiskaping med en tidshorisont på 10 år. Det er ønskelig at det vurderes om gjennomføringen av programmet blant annet kan finansieres gjennom SND-systemet. Alle aktører i verdikjeden bør bidra i finansieringen av programmet.»

Videre sier komiteen:

«Komiteen er av den oppfatning at en landbrukspolitikk som ikke tar hensyn til kombinasjonsbrukene ikke vil gi et jordbruk som er i stand til å oppfylle viktige distriktspolitiske mål. Over 80 % av alle bruk drives i dag i kombinasjon med annen næring. Skal jordbruket oppfylle sine distriktspolitiske oppgaver må denne bruksgruppen gis utviklingsmuligheter bl.a. gjennom verdiskapingsprogrammet.» . . .For å sikre mulighetene for verdiskapingen disse kombinasjonsbrukene i distriktene representerer, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, at søknader fra disse til SND skal vurderes på lik linje med andre.»

Regjeringen går inn for å etablere et verdiskapingsprogram. Det overordnede målet for verdiskapingsprogrammet er høyere verdiskaping gjennom å stimulere til økt utnyttelse av markedsmulighetene både innenfor primærproduksjon og foredling. For at en slik satsing skal bli vellykket vil det være viktig at aktørene i hele matvarekjeden fra primærprodusent til forbruker deltar i utforming og gjennomføring av programmet. En viktig effekt av programmet vil etter departementets vurdering være at det bidrar til å skape en felles virkelighetsoppfatning av utfordringene på alle ledd i matvarekjeden.

Det legges opp til et tiårig program. Det foreslås en økt aktivitet over den første femårsperioden på 250 mill kr. Det legges opp til at verdiskapingsprogrammet samlet finansieres gjennom omdisponering av midler over Landbrukets utviklingsfond (LUF) og konkurransestrategier for norsk mat med i alt 500 mill kr i femårsperioden.

Viktige mål for satsingen vil være:

• å øke produksjon, omsetning og forbruk av spesialiserte matvarer

• å øke kvalitet, mangfold og valgmuligheter i matvaretilbudet

• å øke omsetningen av norsk jordbruksråvare

• å øke verdiskapingen i primærproduksjonen gjennom økt utnyttelse av markedsmulighetene

Programmet må omfatte både konvensjonelle og økologiske produkter, og det bør legges vekt på å utvikle ernæringsriktige produkter.

Verdiskapingsprogrammet vil bestå av to hovedelementer:

• bedriftsrettede virkemidler som retter seg mot småskalaprodusentene

• utviklingsrettede virkemidler som består av tiltak som retter seg mot utvikling og kompetanse for alle aktørene i matvarekjeden

En fornuftig arbeidsdeling mellom sentralt og regionalt nivå i gjennomføringen av programmet er viktig. Programmet skal være målrettet og handlingsorientert. Forskning og omfattende utredning skal normalt finansieres på annen måte. Programmet må bygge videre på og videreutvikle tiltak som er i gang eller er planlagt, og som finansieres over LUF og Konkurransestrategiene for norsk mat. Omfang og innretning av arbeidet med utvikling av geiteholdet inngår som en del av verdiskapingsprogrammet fra 2001. Det vises i den forbindelse til utredningen fra Senter for bygdeforskning jf kap 7.3.5. Departementet går ikke inn for å iverksette et forskningsprogram for geit slik denne utredningen foreslår.

I utvikling av verdiskapingsprogrammet skal det vurderes om markedssatsingen for økologisk landbruk bør legges til programmet fra 2002. Det legges ikke opp til å bygge opp nye kompetansemiljøer, men i størst mulig grad satse på videreutvikling og samordning av eksisterende fagmiljø og strukturer.

Departementet er i tråd med St.meld. nr.19 (1999-2000) i gang med å utrede merkeordninger for matvarer med fokus på opprinnelse og tradisjon, for å imøtekomme forbrukernes interesser. En slik merkeordning vil fremme utviklingen av kvalitetsprodukter i norsk landbruk, og vil dermed kunne bidra positivt i utviklingen av spesialiserte matvarer. Merkeordningen vil være et viktig grunnlag i en verdiskapingsstrategi, men vil ikke bli finansiert over programmet.

Satsingen på verdiskapingsprogrammet er avhengig av dokumentasjon av kvaliteten i hele matvarekjeden. En videreføring og utvikling av «Kvalitetssystem i landbruket» vil derfor være et sentralt virkemiddel for kvalitetssikring i primærproduksjonen.

For å nå målene for programmet vil flere elementer være sentrale bl.a.:

• nyetableringer som vil produsere spesialiserte matvarer

• kompetanseutvikling knyttet til både produkt, økonomi og marked

• overføring av kunnskap mellom forskningsmiljøer og aktørene i matvarekjeden

• produktutvikling

• distribusjon og markedskanaler

• markedsutvikling

• nettverksbygging både på sentralt (verdiskapingsforum) og regionalt nivå for å sikre samhandling og kunnskapsoverføring mellom aktørene i matkjeden.

• identifisere flaskehalser for etableringer på matområdet og foreslå tiltak som gjør slik etablering enklere

• vurdere elementer som kan legge til rette for lønnsom produksjon og salg av nisjeprodukter på matområdet

• vurdere målrettede og hensiktsmessige virkemidler

Departementet legger til grunn at finansieringen av programmet skal skje gjennom SND-systemet som er den sentrale aktøren i tilrettelegging for og finansiering av utvikling av næringsvirksomhet. Det forutsettes at alle aktører i verdikjeden bidrar i finansieringen av prosjekter i regi av programmet.

Det oppnevnes en styringsgruppe bestående av avtalepartene, SND og andre sentrale aktører som representerer alle ledd i verdikjeden. Styringsgruppen skal innen 01.01 2001 legge fram forslag til programmets innhold, finansiering og gjennomføring i tråd med de signaler som er gitt ved Stortingets behandling av landbruksmeldingen og i denne proposisjon. Målet med arbeidet i styringsgruppen er å forankre programmet hos alle viktige aktører. Programmet må baseres på økonomisk medvirkning fra aktører i alle ledd i matvarekjeden. Avtalepartene er ansvarlig for bruk av avtalemidler. For bedriftsrettede tiltak settes medvirkningen til 50%. Som hovedregel må det være økonomisk medvirkningen i utviklingsrettede tiltak. Sekretariatet for programmet legges til SND. Kostnader til utviklingen dekkes over Konkurransestrategiene for norsk mat.

Det bevilges 50 mill kr over Landbrukets utviklingsfond (LUF) til programmet i 2001. I tillegg overføres 69 mill kr fra Konkurransestrategiene for norsk mat til LUF fra 01.01 2001, av disse går 50 mill kr inn i verdiskapingsprogrammet, slik at samlet ramme for programmet i 2001 blir 100 mill kr. En utvidelse av verdiskapingsprogrammet til å omfatte fiskeriprodukter er til vurdering i samråd med Fiskeridepartementet.

7.1.3 Likestilling og rekruttering

I forbindelse med behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) uttaler Næringskomiteen i Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Rekruttering til landbruket er en forutsetning for å nå de politiske mål om et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Et framtidsrettet landbruk er etter komiteens mening avhengig av at ungdom finner det attraktivt å gå inn i næringen og ønsker å bo på landsbygda . . ..Komiteen mener det er viktig å forenkle situasjonen for de som ønsker å overta gårdsbruk. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om tiltak som gjør det lettere for ungdom som ønsker å kjøpe gård.»

I Innst.S. nr. 167 (1999-2000) uttaler Næringskomiteen videre:

«Manglende likestilling kan være en medvirkende årsak til sviktende rekruttering og fraflytting fra distriktene. Tiltak for å bedre kvinnens stilling i landbruket er etter komiteens oppfatning et viktig bidrag til den generelle kvinnesatsingen i distriktspolitikken og må derfor prioriteres. For kvinner som yter arbeidsinnsats på gården har kravet om mer riktig deling av gårdsinntekten mellom ektefellene stått sentralt. Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan inntektsfordeling og rettigheter knyttet til inntekt ved gårdsarbeid kan forbedres for kvinner, komiteen viser til forslaget om gjennomgang av odelsloven og mener utvalget også må se på virkningen av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket.»

Alle virkemidler i landbrukspolitikken likestiller i utgangspunktet menn og kvinner. Videre er kvinner spesielt prioritert i BU-ordningen og gjennom et eget etableringstilskudd for unge bønder.

Landbruksdepartementet vil opprette et utvalg som skal utrede virkningene av odelsloven og eventuelt komme med forslag til lovendringer, blant annet med tanke på å styrke rekrutteringen til landbruket, jf St.meld. nr. 19 (1999-2000). Departementet vil gi utvalget i oppgave å se på virkningene av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket.

Praktikantordningen og onnebarnehager

Departementet foreslår å avvikle tilskudd til onnebarnehager som særskilt ordning. Fylker som ønsker å gi støtte til dette kan benytte midler til utrednings- og tilretteleggingstiltak til dette formålet.

En partssammensatt arbeidsgruppe har gjennomgått praktikantordningen og konkluderer med at det primære målet med praktikantordningen skal være rekruttering til landbruket og landbruksrelaterte næringer. Det bør innføres et mer systematisert og konkretisert opplæringstilbud både på og utenfor gården, og praksisperioden bør forlenges og følge skoleåret. Videre tilrår arbeidsgruppen at praktikantordningen må gjøres bedre kjent og markedsføres. Departementet foreslår en avsetning til ordningen på 15 mill kr.

7.1.4 Etter- og videreutdanning

I St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen og Stortingets behandling av denne er det lagt vekt på å utvikle et etterutdanningstilbud for selvstendig næringsdrivende. Det understrekes i meldingen at det er viktig at det offentliges tilbud innrettes slik at også utøverne innen primærnæringene kan oppnå kompetanseutvikling.

Partene i jordbruksoppgjøret ble i 1999 enige om å nedsette en partsammensatt arbeidsgruppe som skulle fremme forslag til opplegg og gjennomføring av et kompetanseutviklingsprogram i landbruket. Målsettingen er å bidra til nyskaping og videreutvikling av markedet for etter- og videreutdanning i landbruket. Hensikten er videre at kompetansen i landbruket og landbrukstilknyttede virksomheter heves og dokumenteres for å nå sektorens mål og å gjøre landbruksnæringen bedre i stand til å identifisere, uttrykke og oppfylle sine kompetansebehov.

Det settes av 5 mill kr i 2001 til Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket. Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket skal etableres som en ordning for utvikling av nye og effektive læringsformer. Det prioriteres opplegg som kan gjennomføres samtidig med at den daglige drift ivaretas. Det generelle kompetansenivået, bl.a. i bedriftsledelse og entreprenørskap, skal styrkes gjennom et profesjonelt kurs- og utdanningstilbud. Programmet skal omfatte jord-, skog- og hagebruk og skal i første omgang ha en varighet på 3 år.

EDL-fondets (Fond for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket) virksomhet skal samordnes med programmet. Operatøransvaret som bl.a. innebærer sekretariatsoppgaver, samordning av aktivitet mot det sentrale kompetanseutviklingsprogrammet, søknadsbehandling og informasjon, tillegges Statens landbruksforvaltning.

7.1.5 Næringsmiddelindustrien

Den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien baserer sin virksomhet hovedsakelig på omsetning og foredling av norske landbruksråvarer. Det er derfor et gjensidig avhengighetsforhold mellom store deler av primærproduksjonen og store deler av næringsmiddelindustrien.

Deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er eksponert for internasjonal konkurranse. Dette gjelder spesielt den delen av industrien som produserer mer bearbeidede landbruksvarer omfattet av protokoll 2 til frihandelsavtalen mellom EU og Norge av 1973, også kalt RÅK-varer.

Det er viktig at denne industrien sikres forutsigbare rammebetingelser og en råvareprisutvikling som står i forhold til utviklingen i råvarepriser i EU og i forhold til tollvernet. Bevilgningen til prisnedskrivning innenfor RÅK foreslås økt med 10 mill kr. Det legges videre til grunn at tollvernet skal forvaltes på en måte som sikrer norsk landbruksbasert næringsmiddelindustri forutsigbare rammer for deres produksjon. Det legges opp til at avtalepartene og de parter som for øvrig er berørt gjennomgår prinsippene for bruk av prisnedskrivingen.

7.1.6 Helse- og ernæringsspørsmål

Utformingen av landbrukspolitikken har konsekvenser for helse- og ernæringstilstanden i befolkningen. De ulike politikkområder må derfor sees i sammenheng.

Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsakforbruket. Internasjonal forskning viser at ved å øke det gjennomsnittlige forbruket av frukt og grønnsaker til det dobbelte, kan omlag 20% av alle krefttilfeller forebygges på sikt. Barn og unge er en viktig målgruppe da gode matvaner dannes tidlig.

Det er også ønske om å redusere forbruket av fett. Forbruket av korn og fisk bør øke. Det anbefales å velge magre meieri- og kjøttprodukter. En rekke tiltak er aktuelle for å møte de ernæringsmessige utfordringene. Spesielle satsinger knyttet til ernæringsspørsmål over jordbruksavtalen er ordningen med frukt- og grønnsakabonnement i skolen og skolemelkordningen som finansieres over jordbruksavtalen og av Omsetningsrådet gjennom omsetningsavgiften. Videre finansieres støtte til prisnedskriving av råvarer til heimkunnskapsundervisningen av Omsetningsrådet gjennom omsetningsavgiften.

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har i mange år arbeidet aktivt for å bedre situasjonen mht skolemåltid i grunnskolen. Dette arbeidet ble ytterligere forsterket i 1996 da man i samarbeid med Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker igangsatte prosjektet «Frukt og grønt i skolen». Prosjektet er en abonnementsordning for frukt og grønnsaker i grunnskolen på linje med skolemelkordningen. Gjennom ordningen får elevene tilbud om å få utdelt en frukt eller grønnsak på skolen hver dag. Over jordbruksavtalen for 1999 ble det bevilget 7 mill kr, hvorav 5,5 mill kr til prisnedskrivning av varene fra 1. januar 2000. Med denne bakgrunn har Landbruksdepartementet utarbeidet en forskrift om tilskudd til prisnedskriving av frukt og grønt i skolen. Med utgangspunkt i anslag over elevdeltakelse tilsvarer beløpet et prisnedslag på kr 0,50 pr elev pr dag.

Ordningen utvides med 3 mill kr. Utvidelsen skal gå til prisnedskriving. Øvrige utgifter ved ordningen dekkes over budsjettet til Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet.

Det er et mål å fordoble forbruket av frukt og grønt. Forbruket har på 90-tallet vært økende, men det er bekymringsfullt at økningen er svak sammenlignet med målsettingen om en fordobling. Oppgjøret innebærer uendrede målpriser, noe som betyr at engrosprisene på frukt og grønt reelt sett blir lavere. Dette bør kunne bidra til en økning i forbruket.

7.2 Bygdeutvikling og endringer i forvaltningen av bygdeutviklingsmidlene

7.2.1 Overføring av oppgaver for effektiv forvaltning

Overføringen av oppgaver og ressurser fra Statens landbruksbank og Fylkesmannens landbruksavdelinger til Statens nærings- og utviklingsfond (SND) er gjennomført etter planen jf St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 8 (1999-2000). Sentrale BU-midler og bedriftsrettede BU-midler på fylkesnivå forvaltes fra 1. januar 2000 av SND, mens utrednings- og tilretteleggingsmidler, grøftetilskudd, praktikantordningen og onnebarnehager forvaltes av Fylkesmannen.

7.2.2 BU-midlene skal fremme lønnsom næringsutvikling

Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene i og i tilknytning til jordbruket. Ved prioriteringer og fordeling av midlene må områder med store utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling tillegges vekt. En effektiv bruk av midlene er avhengig av et godt samarbeid mellom SND, Fylkesmannen, kommuner og fylkeskommuner, Regionale utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i en samlet utviklingsstrategi. Forslag til bevilgninger framgår av kap 8.

7.2.3 BU-midler skal bidra til å styrke verdiskaping i og i tilknytning til landbruket

Størstedelen av midlene til utviklingstiltak innvilges på fylkesnivået. De viktigste tiltakene er investeringer i nye næringer, bedriftsutvikling og etablererstipend som er direkte rettet mot virksomhetsetablering og -utvikling. Det er også viktig å vektlegge ungdoms- og rekrutteringstiltak og tiltak som fremmer arbeidsplasser for kvinner. Midler til utredning, tilrettelegging og lokalsamfunnstiltak bidrar til kunnskapsutvikling, mobilisering av utviklingskraft, nyskapingsmiljø og entreprenørskap.

Satsing på de menneskelige og naturgitte ressursene bør være styrende for saksbehandling og oppfølging. Samtidig bør det legges større vekt på oppfølging etter at støtte er gitt, og virksomheten er kommet i gang.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektvirksomhet og tiltak av landsomfattende og fylkesovergripende karakter. Hoveddelen går til kunnskapsutviklingsprosjekt innen næringsutvikling. Et av prosjektene er markedsføringssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd som er et samarbeid som har pågått siden 1991. Formålet med samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten i småskala reiselivsbedrifter i bygdene. Prosjektet er evaluert og i stedet for å favne om og markedsføre alle de ulike bygdeturismeproduktene anbefales det å ta enkelte grupper av produkter og markedsføre disse mer direkte mot målgruppene i de ulike landene. Produktgruppene må videreforedles og kvalitetssikres ved hjelp av markedsføringssamarbeidet. Videre blir det sentralt å tilbakeføre markedsinformasjon til hele bygdeturismenæringen. Med grunnlag i evalueringen skal Landbruksdepartementet, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag utgjøre styringsgruppen og ha ansvaret for samarbeidet, med SND som sekretariat og prosjektleder. SND vil kunne trekke inn andre aktører innenfor ulike områder, eksempelvis vil Norges Turistråd være hovedsamarbeidspartner innenfor markedsføring. Prosjektet finansieres ved egenfinansiering fra deltakerne, sentrale BU-midler over jordbruksavtalen og midler fra Norges Turistråd. Samarbeidet bør i første omgang videreføres for årene 2000-2005, bevilgningen til markedsføringssamarbeidet økes med 3,5 mill kr til 10 mill kr, jf kap 8.

7.2.4 BU-midlene skal bidra til forbrukerretting av landbruket

Bruken av BU-midler skal bidra til at det tradisjonelle jordbruket i større grad produserer det forbrukerne vil ha. Det gjelder både ønsket om rimeligere hverdagsmat og ønsker om mer variert tilbud av eksklusive matvarer. En slik tilpasning vil også bidra i forhold til landbrukets behov for en positiv inntektsutvikling. Det kan gjelde utviklingen av nye produksjoner, lokal videreforedling, blant annet utviklingsarbeid på økt kommersialisering av tradisjonsmat og lokale spesialiteter, og utvikling av alternative salgskanaler for eksklusive matvarer, jf verdiskapingsprogrammet.

Dette styrker kravet om at investeringer må være lønnsomme, og at de også bidrar til å senke produksjonskostnadene. Samtidig må det tas hensyn til nasjonale markedsforhold, slik at BU-støtten ikke bidrar til økt overproduksjon. Investeringer innen områder som har økende etterspørsel og områder som ikke har markedsdekning, bør prioriteres, slik at etterspørselen så langt det er mulig kan dekkes med norske produkter. Det samme gjelder produksjoner hvor Norge har eksportkvoter i EØS-avtalen som ikke er oppfylt, og norsk produksjon kan være konkurransedyktig på eksportmarkedet.

7.2.5 BU-midlene skal bidra til rekruttering og likestilling

For å sikre rekruttering av unge brukere er det viktig at det legges til rette for tilfredsstillende finansieringsmuligheter bl.a. gjennom BU-midlene. Praktikantordningen i landbruket videreutvikles for å gi flere unge muligheter til å høste tidlige erfaringer i næringen. Ordningen med etableringstilskudd ved generasjonsskifte er viktig for å stimulere den yngre generasjon og særlig kvinner til å overta gårdsbruk. Ordningen skal bidra til å finansiere mindre investeringer for å opprettholde driften, også på mindre bruk.

7.2.6 Investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk

Ordningen med investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering av bygninger og anlegg. Større hensyn til dyreetiske forhold medfører et betydelig behov for ombygging og utvidelse av husdyrrom, først og fremst for kalver og ungdyr. I tillegg er det avdekket spesielt store behov for rehabilitering av gjødselkjellere og betongkonstruksjoner. Det vises til de retningslinjer som Landbruksdepartementet har fastsatt for støtte til investeringer i tradisjonelt jordbruk. Det gis ikke adgang til å utvide produksjonskapasiteten for kraftfôrbaserte produksjoner, og det er sterke begrensinger for støtte til utvidelse i de øvrige produksjonene.

7.3 Markedsordningen for melk

7.3.1 Produksjonsnivå for melk

Markedsordningen for melk er behandlet i St.meld. nr. 19 (1999-2000), og i Næringskomiteens merknader heter det:

«Det legges opp til en løpende tilpasning av produksjonsvolumet i forhold til markedet der ordningen med kjøp og salg av kvoter skal være et viktig virkemiddel for å redusere produksjonen.»

Ut i fra dagens innenlandske forbruk av melk og melkeprodukter og merkevareeksporten av ost, heter det i meldingen at det vil være rom for en produksjon i størrelsesorden 1 500 mill liter. Dette innebærer ytterligere behov for reduksjon av produksjonen til tross for at melkeproduksjonen er betydelig redusert de siste årene. Meierileveransen er av BFJ i 2000 beregnet til om lag 1 540 mill liter melk.

For kjøp- og salgsrunden høsten 2000 foreslås at salg av melkekvote inntil 15 mill liter inndras. Ved større kvotesalg enn 25 mill liter legges kvotemengde ut over 15 mill liter ut for salg. Ved kvotesalg mellom 15 og 25 mill liter melk, inndras denne kvotemengden. Det avsettes midler til oppkjøp av 20 mill liter melk.

En evt omfordeling av melkekvoter ved runden i 2000 gjennomføres på fylkesnivå. Inndraging av melkekvote gjøres prosentvis i forhold til total kvotemengde på landsbasis. Ved evt tilbudsoverskudd innen det enkelte fylke dras overskuddet i sin helhet inn. Prisen ved kjøp og salg av melkekvote i 2000 følger gjeldende regelverk.

Det settes ikke av ny melkekvote til omstilling fra sauehold til melkeproduksjon i rovdyrutsatte områder. Når det gjelder bruk av BU-midler ved tilpasning/omlegging av driften i rovdyrutsatte områder, vises det til enighet mellom partene i jordbruksavtalen 1998-1999, jf St.prp. nr. 67 (1997-1998).

Geitemelk

Produksjonsreguleringen for geitemelk bør ses i sammenheng med de tiltak som settes i verk for å styrke næringa - jf kap 7.3.3. Kvotesalg ut over 0,5 mill liter legges ut igjen for salg og omfordeles etter gjeldende regelverk for omfordeling av geitemelkkvoter. Videre legges det ut 0,5 mill liter i produksjonsrettigheter for lokal foredling. Det settes et tak for produksjonsrettigheter på 50 000 liter pr bruk.

7.3.2 Prisutjevningsordningen for melk og nytt jordbruksavtaleprissystem for melk

Det gjøres endringer i prisutjevningsordningen for melk på grunnlag av utredningen fra den partssammensatte arbeidsgruppen som ble nedsatt i fjorårets jordbruksoppgjør, jf St.prp. nr. 75 (1998-99). Arbeidsgruppens mandat innebar:

• å foreta en gjennomgang av gjeldende prisutjevningsordning

• å utrede et nytt avtaleprissystem for melk der prisfastsettelsen på melk i jordbruksavtalen skjer på råvarenivå

• utrede om utjevningen bør praktiseres gjennom avgifter og tilskudd på salgsproduktene

Det ble lagt til grunn at det innenfor et konkurransenøytralt system skulle ivaretas de samme hensyn og målsettinger som ved etableringen av gjeldende system.

I forbindelse med behandlingen av jordbruksavtaleproposisjonen i 1999, ba Næringskomiteen arbeidsgruppen om å utrede alternativer til dagens prisutjevningssystem for å sikre reell konkurranse innenfor produksjon av konsummelk, jf Innst.S. nr. 243 (1998-99).

Vurdering av gjeldende ordning

Arbeidsgruppen har gjennomgått og vurdert erfaringene med gjeldende prisutjevningsordning, med utgangspunkt i målsettingene for ordningen og utredningen. Hovedområdene i vurderingen er:

• prisdannelsen i markedet med vekt på prisdifferensieringen

• effekter i forhold til utjevning av pris til produsent

• faktisk samlet markedsprisuttak med utgangspunkt i jordbruksavtalens prisbestemmelser

• konkurranseforholdene i meierisektoren

For at intensjonene med gjeldende ordning skal bli ivaretatt, er det viktig at avgifter, tilskudd og overføringsprisen er fastsatt på riktig nivå. Videre er det viktig at det skjer en tilpassing av prisene i markedet på alle varer i tråd med utviklingen i råvareverdier for de respektive representantvarene. Dette forutsetter at produktkalkylene er riktig dimensjonert, og at representantvarene er representative for de prisgrupper de skal representere. For å kunne si noe om faktisk pristilpassing og konkurransevilkår i meierisektoren siden innføringen av prisutjevningsordningen, ble Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) engasjert for å vurdere gjeldende kostnadskalkyler, råvareverdier for representantvarene i prisutjevningsordningen, og i hvor stor grad representantvarene er representative for sine respektive grupper (blant annet når det gjelder prisuttak, og råvareverdi for melk).

Analysen viser at TINEs kalkyler for representantvarene i de tunge produktgruppene, ofte gir lavere kostnader enn de offisielle kalkylene, mens det for noen grupper er motsatt. For representantvarene sin representativitet konkluderer NILF (Notat 2000:12) med at TINE ikke har foretatt en fullstendig kostnadsrelatert prissetting. Videre er råvareverdiene for melk i de ulike prisgruppene, med unntak av én gruppe (yoghurt), generelt lavere enn det som følger av de offisielle kalkylene for representantvaren. Undersøkelsen indikerer at vi har en situasjon med kryssprissubsidiering, ut fra at det er til dels betydelige avvik mellom den råvareprisen som blir tatt ut for representantvaren og den gjennomsnittlige råvareprisen i prisgruppen representantvaren representerer. For de fleste prisgruppene innebærer avviket at gjennomsnittlig prisuttak ligger lavere enn prisuttaket for representantvarene. Dette innebærer en mangel på pristilpassing etter etableringen av gjeldende prisutjevningsordning. Ut fra dette har muligheten for å etablere konkurranse i markedet på store deler av produktspekteret vært avgrenset. Videre har det samlede prisuttaket i markedet blitt lavere enn det jordbruksavtalens priser potensielt har gitt mulighet for. På denne bakgrunn har arbeidsgruppen konstatert at det er behov for betydelige pristilpasninger innenfor de ulike prisgruppene ved overgang til et system med avtalepriser på råvarenivå.

Ved overgangen til nytt utjevningssystem foretas en tilpasning av råvareverdiene for ulike produkter innen de ulike prisgruppene mot den gjennomsnittlige råvareverdi for gruppen. Departementet forutsetter at denne pristilpasning blir gjort uten beregnet inntektsvirkning for jordbruket.

Nytt prissystem for melk i jordbruksavtalen

Departementet legger til grunn at systemet med differensierte priser på melk til ulike anvendelser fortsatt skal forankres i jordbruksavtalen, og at graden av differensiering skal bestemmes gjennom prisfastsettingen i oppgjøret.

Prisutjevningen gjennom fastsetting av avgifter/tilskudd og overføringspris for melk som omsettes mellom meieriselskaper mv, skal være en forvaltningsmessig oppfølging av oppgjøret med hjemmel i lov og forskrifter, og vil fra 01.07 2000 bli en del av Statens landbruksforvaltnings oppgaver.

Departementet mener prissystemet for melk i jordbruksavtalen og den forvaltningsmessige gjennomføringen av dette bør legges om slik arbeidsgruppen foreslår. Ordningen baseres på følgende hovedprinsipper:

• Jordbruksavtalepartene fastsetter målpriser på råvarenivå for definerte produktgrupper. Alle produkter i samme produktgruppe forutsettes å prises med utgangspunkt i samme råvareverdi (representantvarene tas bort)

• Aktørene legger fram prognoser for planlagt anvendt volum melk i de ulike gruppene på halvårs- og årsbasis. Markedsregulator skal samtidig vurdere mulighetene for prisuttak i markedet.

• Dette danner grunnlaget for forvaltningens beregning av gjennomsnittlig råvareverdi for all melk og deretter fastsettelse av avgifter, tilskudd og overføringspris

• Aktører uten egen melk kjøper melk av markedsregulator til overføringsprisen. Overføringsprisen tilpasses utviklingen i markedsregulators faktiske råvareverdier i løpet av avtaleåret. Tilsvarende tilpasses tilskudd og avgifter utviklingen i markedsregulators faktiske råvareverdier i løpet av avtaleåret

• Aktørene rapporterer månedlig inn kvantum anvendt melk i produserte/solgte produkter til ordningen.

• Avgift/tilskudd avregnes etter de til enhver tid gjeldende satser beregnet og fastsatt av forvaltningen.

• All kjøp/salg av melk mellom selskaper skjer med utgangspunkt i overføringsprisen

• Det forutsettes lagt opp reserver i ordningen og/eller etablert låneordning for eksempel fra omsetningsavgiftsmidlene, slik at det normalt ikke blir nødvendig å endre avgifter/tilskudd mer enn hvert halvår.

Som grunnlag for å overvåke oppfølgingen av avtalens prisbestemmelser og konkurransevilkårene mellom ulike typer aktører i markedet, etableres det et kontrollsystem som dokumenterer markedsregulators faktiske råvarepris i de ulike prisgrupper for hver avregningsperiode (halvår). Markedsregulator plikter å legge fram materiale for de nødvendige beregninger for forvaltningen. Dersom markedsregulators råvareprisuttak er mer enn 2% under jordbruksavtalens priser, skal avgifter/tilskudd og overføringspris etterregnes, eventuelt justeres inn for neste utjevningsperiode.

Et slikt kontrollsystem krever noe ytterligere utredningsarbeid og tilpasninger av markedsregulators interne regnskapsopplegg. Det legges til grunn at systemet skal være klart slik at det kan anvendes for første utjevningsperiode med ny utjevningsordning, det vil si 2. halvår 2000.

Statens landbruksforvaltning (SLF) sin primære rolle i en slik prisovervåking vil være å følge opp jordbruksavtalens prisbestemmelser. SLF skal følge med om prisutviklingen er i samsvar med de forutsetninger som er satt vedrørende samlet markedsprisuttak og tilhørende prisdifferensiering. Videre må det foretas nødvendige tilpasninger av de aktuelle elementer i prisutjevningen. Konkrete enkelttilfeller av konkurransehemmende opptreden i markedet vil høre inn under konkurransemyndigheteenes ansvarsområde.

I tråd med arbeidsgruppens tilråding skal:

• Antall produktgrupper og markeder det skal utjevnes mellom opprettholdes som i gjeldende ordning.

• Biproduktutjevningen utvides til også å omfatte kjernemelk.

• Utjevningen baseres fortsatt på at avgifter/tilskudd legges på anvendt melk i de ulike produkter.

• Det gjøres ingen endringer med hensyn til hvordan TINE sentralt og de ulike distriktsmeierier behandles som aktører i ordningen. Det legges til grunn at prisutjevningen fortsatt skal skje på selskapsnivå, og at bare selskaper som foredler melk skal være aktører i ordningen. TINE som sentralledd for meierisamvirket skal derfor ikke være aktør.

• I utjevningen av geografisk betingede kostnader foretas det en teknisk endring ved at det innføres en nullsone tilsvarende laveste kommunevise sats.

Særlig ordning for små konsummelkmeierier

Det politiske målet om økt konkurranse i melkesektoren har sin begrunnelse i ønsket om å få en mer kostnadseffektiv foredling og omsetning og/eller et bredere og mer variert produktspekter i markedet. Prinsipielt sett burde derfor etablering av en småskalapreget produksjon være basert på at de merkostnader en slik produksjon innebærer, blir dekket gjennom en merpris. På den andre siden er det problematisk å stille krav til samme inntjening for store og små (nyetablerte) konsummelkanlegg når en ser på de samlede rammebetingelser for melkesektoren - herunder kvoteordningen og forsyningspliktreglene. Råvaretilgangen er en viktig faktor for konkurransevilkårene. Kvoteordningen i melkeproduksjonen og forsyningspliktreglene bidrar til at det vil ta tid for uavhengige konsummelkmeierier å sikre et høyt og stabilt råvaregrunnlag for sin foredling.

Departementet ser det derfor som nødvendig å etablere en særordning for disse meieriene for å bedre deres konkurransesituasjon. Dette bør skje gjennom et fast tilskudd til disse meieriene etter arbeidsgruppens tilrådning.

Ut fra arbeidsgruppens prinsippielle vurdering av merkostnadene ved småskaladrift, bl.a med støtte i NILF sin analyse, legger departementet til grunn at et støttenivå tilsvarende 75 øre pr liter ved en melkemengde på 5 mill liter dekker de beregnede merkostnadene i selve meieridriften. Det innebærer at merkostnadene knyttet til markedsføring og distribusjon (anslått til i størrelsesorden 40 øre pr liter) ved et slik støttenivå må forutsettes dekket ved en merpris i markedet. Departementet ser dette som en rimelig forutsetning ut fra de grunnleggende mål med konkurranse i melkesektoren. Basert på flertallsforslaget i arbeidsgruppen gis konsummelkanlegg utenom samvirket med en behandlet melkemengde på 5-10 mill liter, et årlig tilskudd på 3,75 mill kr. Ved behandlet melkemengde under 5 mill liter avgrenses tilskuddet til 75 øre pr liter. Ved behandlet melkemengde over 10 mill liter avtrappes tilskuddet lineært, slik at det blir kr 0,- ved 15 mill liter. Tilskuddet skal i utgangspunktet være forbeholdt de to eksisterende konsummelkanleggene utenom samvirket. Andre nyetablerte anlegg kan komme inn under ordningen, men etter forutgående søknad. Det forutsettes videre at ordningen i utgangspunktet skal gjelde for en periode på 5 år og at den deretter blir evaluert og vurdert på nytt. Ordningen bør uansett vurderes på nytt dersom det skjer vesentlige endringer i disse meierienes rammebetingelser. Tilskuddet forutsettes finansiert innenfor utjevningsordningen.

Engangstilpasninger

Arbeidsgruppens utredning viser at det er behov for pristilpasninger ved overgang til nytt utjevningssystem. Bakgrunnen er at NILFs analyse (Notat 2000:12) viser til dels betydelige avvik mellom den råvareverdi som blir tatt ut for representantvaren og den gjennomsnittlige råvareverdien i den prisgruppe som representantvaren representerer. Med ett unntak (yoghurt) er gjennomsnittsverdiene lavere enn det som følger av de offisielle kalkylene for råvaren.

I NILFs rapport (Notat 2000:12) er samlet negativt avvik beregnet til i størrelsesorden 243 mill kr. Nye vurderinger NILF gjennomførte under forhandlingene (notater av 26.05 2000 «Markedsordningen for melk - vurdering av spørsmål» og «Markedsordningen for melk - oppsummering og vurderinger), basert på tall fra TINE reduserte avviket til 210 mill kr. Omsetningsrådet har allerede gjort vedtak om ny prissetting på modnede oster for dagligvare som har redusert avviket med 38 mill kr. Det gjenstående avvik blir dermed 172 mill kr.

På grunnlag av NILFs beregninger, sist i notat av 26.05 2000 «Markedsordningen for melk - oppsummering og vurderinger», legger departementet til grunn at det fastsettes nye råvareverdier som utgangspunkt for den nye prisutjevningsordningen, før oppgjør, som vist i tabell 7.1.

For ikke smakstilsatte melkeprodukter dagligvare, er det ikke konkludert klart i NILF i sin tilrådning hvor det heter:

«Med de forbehold som er omtalt foran, kan NILF derfor ikke se bort fra at TINEs interne statistikk kan gi et vel så korrekt uttrykk for oppnådde salgspriser i 1999 som Grupperegnskapet for meierisamvirket.»

NILF har for sin del ikke funnet grunnlag for å fravike sine tidligere beregninger, og departementet legger NILFs beregninger i notatet av 26.05 2000 til grunn. Departementet mener prisendringene som tabell 7.1 innebærer bør foretas som teknisk justering før det foretas prisendringer som følge av nytt oppgjør. Fordeling av målpris på råvarenivå etter endringer som følge av årets oppgjør, med målprisreduksjon på 8 øre pr liter melk, går fram av kap 6.

7.3.3 Samdrifter

Samdrifter fikk en vesentlig forbedring i rammebetingelsene ved jordbruksoppgjøret i 1998, noe som har ført til sterkt økende interesse. Det er et mål å stimulere til samarbeidsløsninger for å få mer fleksibilitet i forhold til arbeidsinnsats og sosiale forhold, samt å utnytte bygninger, maskiner og utstyr bedre. Samdrift i melkeproduksjonen vil kunne være en hensiktsmessig løsning for å oppnå dette. Det er imidlertid viktig at dette er en driftsform for aktive brukere og ikke en løsning med sikte på tilskudds- og kvotetilpasning. Det er ikke ønskelig å stimulere til enheter som er svært store for norske forhold. Videre er det et mål at det skal være samdrift mellom aktive brukere, og kravet til minimum 10% deltakelse opprettholdes. Samtidig settes en maksimal kvote på 450 000 liter for nye samdrifter. Departementet vil videre foreta en nærmere vurdering av praktiseringen av 8 km avstand mellom brukene som deltar i samdrift.

7.3.4 Leie av melkekvoter

En arbeidsgruppe er i gang med å utrede et system med leie av kvoter. Det legges til grunn at arbeidsgruppen avgir rapport høsten 2000, og at en evt leieordning vil kunne innarbeides i kvoteordningen for 2001.

7.3.5 Tiltak for geiteholdet

Under jordbruksoppgjøret i 1998 ble partene enige om en protokoll om å gjennomføre en konsulentutredning for å vurdere mulighetene for geitemelkproduksjonen. Utredningen skulle omfatte tiltak for å bedre lønnsomheten i omsetningen av geitemelk og geitemelkprodukter og lokal foredling og omsetning. Det ble nedsatt en referansegruppe for prosjektet med representanter for avtalepartene, geitemelkprodusentene og foredlings- og omsetningsledd. Referansegruppen ble nedsatt i januar 1999. Konsulentoppdraget ble gitt til Senter for bygdeforskning.

Under jordbruksoppgjøret i 1999 ble mandatet for utredningen utvidet og fristen forlenget. Konsulentutredningen fra Senter for bygdeforskning i form av rapporten «Muligheter for geitehold i Norge» utgjør del én, mens del to er en utredning av en ordning for nyetablering av geitemelkproduksjon for lokal foredling.

Utredningen fra Senter for bygdeforskning konkluderer med at det er et uutnyttet markedspotensiale både for geitemelkprodukter og geitekjøtt. Denne vurderingen blir støttet av referansegruppen. I rapporten fra utredningen foreslås det at det iverksettes et forskningsprogram for videreutvikling av tiltak for å bedre lønnsomheten og øke omsetningen av produkter basert på geit. Tiltakene bør rettes inn mot alle ledd i produksjonskjeden fra primærprodusent til markedet. Det skisseres et program som skal gå over 5 år med en totalramme på 14,5 mill kr og en årlig ramme på 2,9 mill kr. Det er lagt til grunn at programmet skal være bredt anlagt og gjennomføres som et samarbeid mellom aktører som på ulike måter er knyttet til næringen, (produsenter, foredlingsledd - herunder småskalaforedling og forskningsmiljø) og det forutsettes finansiert fra flere kilder.

Departementet er enig i at det er behov for et utviklingsprogram for geitebruk. Omfang og innretning på dette bør inngå som en del av verdiskapingsprogrammet, jf kap 7.1.2. Utviklingstiltak på dette området bør ha betydelig ekstern finansiering.

Nyetablering av geitemelkproduksjon for lokal foredling

Det innføres en ordning for nyetablering av geitemelkproduksjon for lokal foredling, i tråd med forslaget til flertallet i referansegruppen. Ordningen etableres utenfor kvoteordningen, og det skal således ikke tildeles kvoter men produksjonsrettigheter. Dette begrunnes ut fra at det med kvote følger visse rettigheter som ikke bør følge med ved en slik nyetablering for lokal foredling. Den enkelte etablerer skal ha fullt ansvar for prosjektet selv. Produsentene skal være fritatt for overproduksjonsavgift for et kvantum tilsvarende den tildelte produksjonsrettigheten.

Ordningen bør være begrenset i omfang, og med utgangspunkt i forslaget til referansegruppen vil det i første omgang samlet tildeles en produksjonsmengde på 500 000 liter. Videre settes en øvre grense på størrelsen på hver produksjonsrettighet på 50 000 liter. Det aktuelle kvantum som tildeles avgrenses i forhold til arealgrunnlaget og for øvrig vurderes ut fra prosjektplan. Tidligere geitemelkprodusenter som har solgt kvoten sin, kan ikke delta i ordningen.

Ordningen gjøres gjeldende for hele landet og etter nærmere regler med sikte på iverksetting i år 2001.

7.4 Korn- og kraftfôrpolitikken

7.4.1 Ny markedsordning for korn

Det vises til Innst.S. nr. 167 (1999-2000) hvor det heter:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker at korn- og kraftfôrpolitikken er et viktig grunnlag for den geografiske produksjonsfordelingen i jordbruket. Samtidig pekes det på at virkemidlene på dette området også virker sterkt inn på det totale kostnadsnivået i norsk jordbruk.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den gjennomgangen av korn- og kraftfôrpolitikken som er gjort i forbindelse med jordbruksoppgjørene de to siste årene og omtalen av denne politikken i St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette flertallet er enig i at det innføres en ny markedsordning for korn basert på at den statlige kjøpeplikten oppheves og erstattes med målpriser i jordbruksavtalen.

Dette flertallet slutter seg også til at et nytt pris- og markedssystem kombineres med et tollkvotesystem. Et slikt system forutsetter et organ som har ansvaret for markedsreguleringen.

Dette flertallet forutsetter at kornprodusentenes interesser ikke blir svekket i det nye markedssystemet, og at konkurransemessige hensyn blir ivaretatt. Flertallet har ingen merknader til at virkemidler som prisnedskrivningstilskudd og frakttilskudd blir videreført. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ber om at det arbeides videre med utformingen av en ny markedsordning for korn innenfor disse rammene, med sikte på gjennomføring fra 1. juli 2001.

Flertallet ber departementet vurdere om kornprodusentenes sikkerhet for å ta ut målprisen bør styrkes gjennom en produsentstyrt markedsregulering etter samme mønster som i andre produksjoner.»

Departementet mener det bør nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som får i mandat å utrede den detaljerte utformingen av en ny markedsordning for korn, og at arbeidsgruppen legger til grunn for sin utredning de føringer som er gitt i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og i Innst.S. nr. 167 (1999-2000). Arbeidsgruppen skal særskilt vurdere prinsipper for fastsettelse av målpris, prisnotering og markedsregulering.

Arbeidsgruppen må ha klar sin rapport så tidlig at det kan gis en rimelig høring blant aktørene i markedet, og at den endelige ordning fastsettes på et tidspunkt som gir aktørene tid til å foreta nødvendige tilpasninger. Det forutsettes at utredningen avgis innen 15.11.2000 og at nødvendige vedtak om ny kornordning fra 01.07.2001 gjøres innen 01.02 2001.

Departementet har vurdert Stortingets merknader vedrørende plassering av ansvaret for markedsreguleringen. En markedsregulering innen kornsektoren etter samme mønster som for andre produksjoner krever i utgangspunktet en utvidelse av omsetningsloven. Departementet legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å iverksette et system basert på at korn legges inn under Omsetningslovens virkeområde fra 01.07 2001. En evt endring av Omsetningsloven og tilhørende endring av Omsetningsrådets sammensetning krever en lovprosess mellom beslutning og gjennomføring som ikke er mulig innenfor de tidsrammer som her står til rådighet. En evt produsentstyrt markedsregulering fra 01.07 2001 må derfor baseres på avtalebestemmelser og annet lovgrunnlag.

Departementet understreker at alle berørte parter skal kunne uttale seg om saken før prinsippene for gjennomføring av markedsreguleringstiltak blir fastsatt.

7.4.2 Opplegget for kornsesongen 2000/2001

Det legges opp til å innføre en ny markedsordning for korn fra 1. juli 2001. Det gjennomføres derfor ikke vesentlige endringer i markedsordningen med virkning for kornsesongen 2000/2001. Det foretas en generell prisreduksjon for alle kornslag med 14 øre pr kg. Prisnedskrivningstilskuddet videreføres med uendret sats. Målprisene på proteinråvarer og fett, som er grunnlag for beregning av prisutjevningsbeløp og tollsatser på protein og fett, reduseres med 14 øre pr kg, tilsvarende endringen i avtaleprisene på korn.

7.5 Kjøtt og egg

7.5.1 Prinsipper for å regulere produksjonen

I henhold til protokoll til jordbruksavtalen har jordbruket det økonomiske ansvar for overproduksjon. Departementet viser til at jordbruksavtalesystemets retningslinjer for markedstilpasning og markedsregulering er trukket opp i sluttprotokoll fra jordbruksforhandlingene i 1998 der det heter:

«Partene er enige om at målprisene skal representere de priser jordbruket reelt sett skal kunne oppnå utfra balanserte markedsforhold og det fastsatte importvern. Prisfastsettelsen gjennom avtaleprisene skal være et hovedvirkemiddel for å regulere jordbruksvaremarkedene. Jordbruksorganisasjonene viser til sin ensidige protokoll av 16.5.98.

Ut fra dette legger partene til grunn at det generelle virkemiddelsystem legges opp slik at en unngår permanente overproduksjonsproblemer, og at markedsreguleringen fortrinnsvis blir et virkemiddel i de viktigste produksjonene for å håndtere temporære overskudd og tilpasning i regionale og sesongmessige svingninger mellom produksjon og forbruk.

Partene er imidlertid innforstått med at det i situasjoner med overproduksjon kan være behov for mer omfattende tiltak for å tilpasse markedsført varemengde i forhold til avsetningsmulighetene slik at avtaleprisene kan tas ut. Partene er enige om at i slike tilfeller kan jordbruket gjennom markedsreguleringsorganisasjonene med godkjenning og støtte fra Omsetningsrådet iverksette regulerende tiltak. Slik tiltak forutsettes å kunne bli finansiert av omsetningsavgiftsmidler og/eller midler til avsetningstiltak over jordbruksavtalen. Tiltakene forutsettes utformet slik at reguleringen skjer på et så tidlig ledd i produksjonskjeden som mulig og at reguleringen skjer på billigste måte. Det legges videre til grunn at tiltakene virker konkurransenøytralt mellom samvirkemessige og ikke-samvirkemessige markedsaktører.»

De samme prinsipper er også lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og bekreftet av Stortinget ved behandlingen av meldingen.

For kjøtt- og eggsektoren skal prisfastsettingen være hovedvirkemidlet i den langsiktige markedstilpasningen. Den foreliggende markedssituasjon på kjøtt- og eggsektoren (unntatt sau) gjør det vanskelig for jordbruket å realisere de inntektsmuligheter som jordbruksavtalens målpriser åpner for.

Situasjonen tilsier at det kan settes i verk tiltak etter de retningslinjer som er trukket opp i protokollen fra forhandlingene i 1998. Hovedprinsippene for tiltakene foreslått av jordbrukets forhandlingsutvalg er i overensstemmelse med disse retningslinjer. Den statlige medvirkning til tiltakene begrenses til at regulering kan skje i henhold til registrerte dyretall eller omsetningstall i jordbruksavtalens støtteordninger. Videre at Statens landbruksforvaltning, som sekretariat for Omsetningsrådet, medvirker i forvaltningen av dem. De målprisreduksjoner som er foreslått i kap 6 vil bringe målprisene og de faktiske markedsprisene nærmere hverandre. Dette vil over tid redusere behovet for produksjonstilpassende tiltak.

7.5.2 Husdyrkonsesjon

Innenfor både kjøtt- og eggsektoren er det store problemer knyttet til overproduksjon hvor markedsoverskuddet gir store avvik fra målpris. Generelt, og spesielt i en slik situasjon, er det viktig at man følger opp intensjonen i husdyrkonsesjonsbestemmelsene. I smågrisproduksjonen har det vært en tilpasning til konsesjonsregelverket med utslakting av purkene etter kun ett kull pr purke, og hvor den raske utskiftingen av purker muliggjør et stort antall kull i besetningene gjennom året. Departementet viser til den gjennomgang av husdyrkonsesjonsregelverket som er foreslått i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og som Stortinget har sluttet seg til. I denne sammenheng må en også vurdere ovennevnte problem knyttet til regulering av smågrisproduksjonen.

7.5.3 Pristilskudd

Det legges vekt på at produsentene skal kunne motta pristilskudd for kjøtt og egg uavhengig av valg av omsetningsform. Dette vil kunne bidra til økt lokal verdiskaping. For at grunnlaget for tildeling av pristilskudd for kjøtt og egg skal kunne utvides, må man ha en tilfredsstillende kontrollmulighet av kvantumsgrunnlaget samt at endringen ikke medfører svekkelse av matvaretryggheten. Det vises til nærmere omtale under kap 8 vedrørende utvidelse av grunnlaget for tildeling av grunntilskudd og distriktstilskudd kjøtt samt distriktstilskudd egg.

7.6 Grøntsektoren og poteter

Det ble under jordbruksforhandlingene i 1999 etablert en generell tilskuddsordning for å stimulere til etablering og drift av produsentsammenslutninger for potet- og grønnsaksprodusenter i Nord-Norge. Slike produsentsammenslutninger skal gjøre det mulig å opprettholde en produksjon av disse produktene i Nord-Norge basert på små enheter. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) foreslås det å utvide støtten til produsentorganisasjoner til en generell ordning. Flertallet i Næringskomiteen gir sin tilslutning til dette i sin behandling av meldingen. Ordningen forutsettes utformet slik at den bedrer mulighetene for små produsenter til å oppfylle krav om minimumsleveranse. Bevilgningen til produsentsammenslutninger økes med 1 mill kr til 2 mill kr, slik at ordningen kan utvides til en generell ordning.

7.6.1 Markedsregulering i grøntsektoren

Med hjemmel i Stortingets behandling av St.prp. nr. 67 (1997-98) Jordbruksoppgjøret 1998, har Omsetningsrådet vedtatt at Gartnerhallen sitt ansvar for å administrere gjennomføringen av avsetningstiltakene i grøntsektoren blir ført over til Grøntprodusentenes Samarbeidsråd (GPS). Landbruksdepartementet legger til grunn at Omsetningsrådet stiller relevante krav til organisering og administrasjon av Grøntprodusentenes Samarbeidsråds virksomhet.

7.6.2 Markedsordningen for poteter

Markedsordningen for poteter omfatter avrensordning, markedsregulering, distriktstilskudd for potetproduksjon i Nord-Norge, godkjenning av grossister, lagerbeholdningsregistrering opplysningsvirksomhet og administrasjon. I tillegg til dette kommer tilknyttede områder som prisnedskrivning av sprit og glykose, eksportrestitusjon og kvalitetsforskrift på matpoteter.

Markedsordningen består av flere delelementer, og det er derfor viktig å få gjennomført en helhetsvurdering av markedsordningen. En slik vurdering er igangsatt i regi av Omsetningsrådets sekretariat, og det tas sikte på å gjennomføre denne i løpet av 2000. I 1999 ble det fordelt 36 500 tonn i avrenskvote mellom bedriftene i markedsordningen for poteter. Oppgjørsprisen for avrenspoteter var for sesongen 1999/2000 63 øre pr kg avrens. Det har vært et leveringspress i 1999, noe som har ført til betydelig etterspørsel etter kvoter for levering av avrenspoteter.

7.7 Miljøvirkemidler

St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon trekker opp retningslinjer for miljøarbeidet i landbruket framover. Landbruksdepartementet skal i tråd med St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, legge fram sin sektorvise miljøhandlingsplan i forbindelse med statsbudsjettet 2001. Denne planen skal konkretisere regjeringens miljøvernpolitikk i landbrukssektoren, bl.a. gjennom å fastsette langsiktige kvantitative mål på de miljøområder der dette er hensiktsmessig. Det legges opp til at slike mål utformes i samråd med næringen. I tillegg til den sektorvise miljøhandlingsplanen vil utviklingen av miljøprogrammet på statlig nivå og opplegg for miljøplan for det enkelte gardsbruk være sentralt i arbeidet med å nå miljømålene. Det øremerkes 1 mill kr til praktisk utprøving av miljøplankonseptet i 2001 slik at det skal fungere best mulig ved den planlagte innføringen fra 2002.

På bakgrunn av målsettingen om at 10% av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen utgangen av 2009, styrkes satsingen på økologisk landbruk med 17,5 mill kr. Økologisk landbruk er nærmere omtalt i kap 7.8.

Miljø- og ressursvern er økt med 2 mill kr knyttet til handlingsplan for genressurser.

I tillegg til tilskuddsordningene i tabell 7.7, utgjør Areal- og kulturlandskapstilskuddet for 3 063 mill kr i 2001.

7.7.1 Miljøvennlige driftsformer

Satsingen innenfor miljøvennlige driftsformer har som formål å ivareta miljøhensyn og redusere negative effekter ved landbruksproduksjonen.

Erosjon og næringssalter

Det er fortsatt behov for å stimulere til mer miljøvennlige jordarbeidingsmetoder for å redusere erosjon og forurensning av norske vassdrag og tilførsler av næringsstoffer til Nordsjøen. Det er viktig å fremme dyrkingsmetoder som er godt tilpasset til de lokale forholdene og legge til rette for økt bruk av tiltak for å motvirke næringssaltavrenning. Ordningen med Endret jordarbeiding, inkludert tiltaket fangvekster er av stor betydning i denne sammenheng. Nåværende tilskuddssatser videreføres. Rammen reduseres med 17 mill kr. Innenfor ordningen er 15 mill kr til områdetiltak, informasjons- og utviklingstiltak finansiert innenfor bevilgningen til LUF fra 2001, jf kap 8, for å legge bedre til rette for samordning av virkemiddelbruken. Ordningene med Investeringsstøtte til miljøtiltak og Miljørettet omlegging i kornområder videreføres under avsetningen til Spesielle miljøtiltak under LUF.

Plantevernmidler

Med grunnlag i den partssammensatte arbeidsgruppens anbefalinger settes det av 17 mill kr i år 2001 over jordbruksavtalen til videreføring av Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998-2002). Dette innebærer en økning på 5 mill kr. Bakgrunnen for økningen er:

• Økt satsing for å videreutvikle en effektiv varslingstjeneste

• Økt FoU-innsats for å utvikle alternative metoder og tiltak

I jordbruksoppgjøret for 1999 ble 12 mill kr tilbakeført til oppfølging av tiltak under handlingsplanen for plantevernmidler. Dessuten ble det tilbakeført 5 mill kr til økt satsing på tiltak for å heve standarden på norsk plantehelse. For år 2001 avsettes det 2 mill kr til videreføring av satsingen på plantehelse, jf kap 8.

Program for økt gjenvinning av våtorganisk avfall

Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet vil sammen med ulike organisasjoner i tilknytning til jordbruket og avfallsbransjen, etablere et 5-årig program for økt omsetning og brukav produkter basert på våtorganisk avfall og slam.

Programmets formål er å bidra til bærekraftig utnyttelse av våtorganisk avfall og slam, samtidig som hensynet til miljø og plante-, dyre- og humanhelse ivaretas. Målet med programmet er å redusere miljøproblemene forårsaket av dette avfallet, og at næringsstoffene og det organiske materialet utnyttes og tilbakeføres naturens kretsløp på en samfunnsøkonomisk og ressursmessig god måte. Programmet er basert på at myndighetene fastsetter kvalitetskrav til gjennvinningsproduktene, som er tilsvarende som for andre innsatsfaktorer. Myndighetene og eierne av gjenvinningsanlegg er ansvarlige for kvalitetsnivået. Programmet skal bidra til å utløse potensialet for økt anvendelse av dette avfallet til et bredt spekter av formål, blant annet fôr, gjødsel, jordforbedringsmidler og energi. Produkter som skal utnyttes som innsatsvare i matproduksjon, må bygge opp under målet om å tilby forbrukerne helsemessig trygge matvarer av god kvalitet. Det er etablert en styringsgruppe for programmet. For år 2000 har Miljøverndepartementet over sitt budsjett satt av 3 mill kr til programmet. Det er lagt opp til en kostnadsdeling med 2/3 fra miljøvernsektoren og 1/3 fra landbrukssektoren. Det avsettes 1,5 mill kr over LUF for år 2001, jf kap 8.

7.7.2 Miljøgoder

Dette innsatsområdet skal bidra til at jordbruksområder med bygninger og beitearealer framstår som et attraktivt kulturlandskap der kulturminner, et rikt dyre- og planteliv og ferdselsårer ivaretas.

Kulturlandskap

Miljøkravene i Areal- og kulturlandskapstilskuddet skal bidra til å sikre viktige miljøverdier i forbindelse med aktiv jordbruksdrift. Rapporteringen om gårdbrukernes oppfylling miljøkravene i ordningen er utvidet i 1999, jf kap 3.7. Rammen for Areal- og kulturlandskapstilskuddet er omtalt i kap 8.

Arbeidet med miljøprogrammet og miljøplaner for alle næringsutøvere skal gi økt kunnskap, bevissthet og bedre planlegging av miljøhensyn ved landbruksdriften. Miljøplanene skal videre bidra til at satsing på de tiltak som kan gi størst miljøeffekt på det enkelte bruk og i den enkelte region.

Seterdrift er og bør fortsatt være en levende del av norsk landbruk og kulturarv. Norge har i dag fortsatt store områder som er preget av aktiv setring med melkeproduksjon. Gjennom aktiv setring ivaretas en rekke miljøverdier. Å ivareta miljøverdier og kulturarv knyttet til seterdrift er vurdert som viktig både i nasjonal og internasjonal målestokk. Seterdrift gir gode muligheter for næringsutvikling og profilering av landbruket. Det er behov for å følge opp allerede igangsatte prosjekter i seterområdene. Det er igangsatt et prosjekt i Oppland v/fylkeskommunen og fylkesmannen i 1999, der rapport nå er avgitt.

Avsetningen til setring økes med 2 mill kr.

Gjennom de fylkesvise BU-midlene vil det være mulig å iverksette lokale tiltak rettet mot å styrke seterdrift som ledd i en samlet strategi for landbrukets miljø- og næringsutvikling.

Det forventes fortsatt stor interesse og aktivitet knyttet til Spesielle miljøtiltak i kulturlandskapet. Det er stor interesse for kulturlandskapstiltak i prosjekter innenfor områdetiltakene. Områdetiltak skal gi en helhetlig kulturlandskapssatsing i særpregete miljøer i landbruket. Dette kan videre gi grunnlag for en bredere satsing på miljø- og næringsutvikling i området. Det bør i økende grad initieres tiltak i områder med prioriterte miljøverdier. For prosjekter som klart retter seg inn mot formål som omfatter andre interesser enn landbruk, legges det til grunn finansiell medvirkning utenom landbruket for å innvilge prosjekter. Innenfor Spesielle miljøtiltak, fylkesvise midler, er det lagt inn en reduksjon i budsjettet for enkelttiltak til fordel for å stimulere til økt lokalt engasjement gjennom områdetiltak, jf kap 8 (LUF).

Utvikling- og informasjonstiltak, sentralt

Rammen skal gi grunnlag for satsing på aktuelle prosjekter som skal videreføres eller som det søkes om innen kulturlandskap og miljøtiltak. Rammen omfatter også en videreføring av igangsatte prosjekter som f.eks forskningsprogrammet «Landskap i endring», tilstandsovervåking i jordbrukets kulturlandskap (se nedenfor), jordmonnskartlegging, prognoser og bakgrunnsdokumentasjon for gjødslingsplanlegging og miljøtiltak.

Norsk Kulturarv ønsker å iverksette et pilotprosjekt kalt «Kulturlandskap i bruk». Formålet med prosjektet er å overføre de positive erfaringer som Norsk Kulturarv har i det praktiske arbeidet med bruk og vern av freda og verneverdige bygninger, til også å gjelde kulturlandskapet. Det settes av 1 mill kr til prosjektet.

System for tilstandsovervåking for jordbrukets kulturlandskap skal i 2003 kunne gi en landsdekkende statusrapport. Fra 2004 vil en begynne å rapportere evt. endringer regionvis. Driftsbudsjettet de kommende to år vil øke, fordi flere flater skal overvåkes disse årene i følge rulleringsplanen. Systemet er under utvikling og bør følges opp med utviklings- og forskningsprosjekter:

• Prosjekter som angir den statistiske sammenhengen mellom valgte indikatorer og viktige miljøverdier

• Prosjekter for mer effektiv effektiv datainnsamling

• Videreutvikling av analyse- og overvåkingsmetoder

Innenfor rammen av overførte midler innenfor Spesielle miljøtiltak, LUF, økes bevilgningen til tilstandsovervåking med 1 mill kr. Bevilgningen skal dekke økte kostnader til drift og til gjennomføring av utviklingsprosjekter. Det forutsettes at miljøvernmyndighetene bidrar med om lag samme beløp som i dag til tilstandsovervåking.

7.8 Økologisk landbruk

7.8.1 Innledning

Økologisk landbruk bidrar til mattrygghet, økte valgmuligheter for forbrukerne og positive miljøeffekter, samt at produksjonsmåten gir viktig overføringsverdi til det øvrige landbruket.

Det er en målsetting at 10% av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen utgangen av 2009 under forutsetning av en positiv markedsutvikling, jf St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Den videre satsingen innenfor økologisk landbruk må i større grad enn tidligere ta utgangspunkt i hele verdikjeden fra primærledd til forbruker.

Dersom arealmålsettingen skal nås, anses det som viktig å arbeide for å øke den økologiske produksjonen til et nivå som gjør det mulig for markedsaktørene å omsette økologiske varer på en kostnadseffektiv måte. Det må legges spesiell vekt på å øke åpenåkerproduksjonen, slik at etterspørsel etter økologisk kraftfôr i størst mulig grad kan dekkes av norsk produksjon. Videre må det vektlegges å øke den økologiske husdyrproduksjon på bruk som har lagt om til økologisk drift. Det må videre legges vekt på å videreføre og styrke det igangsatte arbeidet med markedstiltak. Samlet styrkes satsingen på økologisk landbruk med 17,5 mill kr.

7.8.2 Primærproduksjon

Omleggingstilskudd

På bakgrunn av ubalansen mellom produksjonen av økologiske produkter og omsetningen av disse i markedet ble omleggingstilskuddet til økologisk drift for grovfôrproduksjoner halvert som et midlertidig tiltak i jordbruksoppgjøret i 1999.

På bakgrunn av målsettingen om at 10% av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen 2009 økes omleggingstilskuddet til 650 kr pr daa for alle vekster.

Arealtilskudd - åpenåkerproduksjoner

For å stimulere rene planteprodusenter til å legge om til økologisk produksjon gis grønngjødslingsarealer i økologisk planteproduksjon et tilskudd. Satsen fastsettes i fase 2-drøftingene. For også å stimulere ytterligere til økt produksjon av økologisk korn, økes i tillegg tilskuddet til åpenåkerproduksjon til 220 kr pr dekar.

Innføring av husdyrtilskudd

Resultatrapporten viser at det er et stort potensiale for å øke den økologiske husdyrproduksjonen, dersom bruk med arealer som er lagt om eller er under omlegging legger om husdyrdriften. For å målrette tilskuddene til økologisk drift omgjøres arealtilskuddet til grovfôrarealer til et husdyrtilskudd. Husdyrtilskuddet begrenses til å gjelde storfe, geit og sau.

Husdyrtilskuddet innføres fra 2001 for produsenter som starter omlegging etter 01.07 2000. Behovet for omstillingstid på det enkelte bruk som har lagt om, eller er under omlegging medfører at det må legges inn en overgangsordning på et år. Husdyrtilskuddet innføres med full virkning fra 2002 for disse produsentene. I 2001 halveres grovfôrtilskuddet, og det gis halvt husdyrtilskudd. Satsene fastsettes i fase 2-drøftingene.

Begrenset tilgang på norskprodusert økologisk kraftfôr gjør det ønskelig at økologiske produsenter som vil drive kraftfôrkrevende husdyrproduksjon i størst mulig grad produserer sitt eget kraftfôr. Stimulansen til å legge om til kraftfôrkrevende husdyrproduksjon fanges opp gjennom tilskuddet til økologiske åpenåkerarealer.

7.8.3 Markedet for økologiske landbruksprodukter

Det anbefales at Omsetningsrådets strategi og handlingsplan for utvikling av markedet for økologiske produkter (2000-2003) legges til grunn for det videre arbeidet.

Bevilgningen for 2000 økes med kr 1 mill og det bevilges kr 9 mill for 2001. Samlet bevilgning til markedsarbeid på avtaleåret 2000/2001 blir etter dette 10 mill kr.