4 Eksportkontrollregelverket

Utenriksdepartementet har ansvaret for kontrollen med eksport fra Norge av våpen, ammunisjon og annet militært materiell 1, flerbruksvarer 2, samt relevant teknologi og tjenester.

Eksportkontrollen er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. og i Utenriksdepartementets forskrift av 10. januar 1989 som skal sikre gjennomføring av kontrollen med eksport av både forsvarsmateriell og flerbruksvarer.

Departementet er ved Kgl.res. av 18. desember 1987 nr. 967 gitt myndiget til å administrere eksportkontrolloven og utarbeide forskrifter og retningslinjer for å sikre gjennomføring av eksportkontrolloppgavene. Utenriksdepartementet har derfor ansvar både for å utøve norsk politikk på området, for det overordnede regelverket og for lisensieringen. Loven inneholder omfattende sanksjonsbestemmelser. Kontrollistene (liste I og liste II) er en del av forskriftsverket.

Utenriksdepartementets retningslinjer er veiledende for departementets behandling av søknader om tillatelse til å utføre forsvarsmateriell fra Norge. FN Sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner er gjort til norske forskrifter for å sikre at tiltakene blir etterlevd. Det blir redegjort særskilt for forskriftene som gjelder sanksjoner mot Nord-Korea og Iran. I tillegg gjennomføres enkelte EU-vedtak om våpenembargo i norsk forskrift, herunder mot Burma. Andre vedtak om våpenembargo som er fattet av EU og OSSE gjennomføres på grunnlag av eksportkontrollregelverket.

Det pågår et fortløpende arbeid for å sikre at det norske regelverket er i tråd med internasjonale forpliktelser og standarder.

4.1 Eksportkontrolloven

Etter eksportkontrolloven må alle varer og tjenester og all teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militære formål, eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a første ledd, ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Liste I (våpen og militært materiell) og liste II (flerbruksvarer) beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse. Kontrollen med teknologi omfatter også immateriell teknologioverføring.

Loven setter forbud mot at det drives handel med, formidles eller på annen måte bistås ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i forskrift.

Enhver plikter å gi departementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt. Det gjelder alle opplysninger som anses nødvendige i forbindelse med behandlingen av søknader om eksportlisens. En slik rett til innhenting av bedriftsfølsom informasjon har sitt motstykke i taushetsbestemmelsene i loven.

Eksportkontrolloven inneholder egne straffebestemmelser. Forsettlig brudd på regelverket straffes med bøter eller fengsel inntil fem år eller med begge deler. Uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Når et lovbrudd er begått av en som handler på vegne av et selskap med begrenset ansvar, et kommandittselskap eller en annen sammenslutning eller en stiftelse, kan foretaket ilegges bot. Dersom et forhold rammes av strengere straffebud kommer straffeloven til anvendelse.

Utenriksdepartementet sendte i april 2009 på departementshøring et forslag om å inkludere kontroll med transport av forsvarsmateriell i eksportkontrolloven. Dette arbeidet krever bl.a. koordinering med Justisdepartementets pågående arbeid for å styrke straffeloven på dette området. Målet er å gjennomføre en alminnelig høring om lovendringsforslaget til eksportkontrolloven i løpet av 2010, slik at konkrete kontrolltiltak knyttet til visse transportaktiviteter i eksportkontrollforskriften kan gjennomføres i 2011.

Kontroll med varer som kan benyttes til terrorhandlinger

Opprinnelig var eksportkontrolloven 3 kun rettet mot å regulere utførsel som kan «tjene til å utvikle et lands militære evne». I kjølvannet av terroranslagene mot amerikanske mål 11. september 2001 iverksatte Utenriksdepartementet et arbeid for å hjemle kontroll med utførsel av andre varer, teknologi og tjenester som kan benyttes for terrorformål, herunder kontroll med formidling av visse særlig sensitive flerbruksvarer.

Med virkning fra 1. juli 2005 ble eksportkontrollovens virkeområde endret til å omfatte utførsler som kan benyttes i utøvelse av terrorhandlinger. I tillegg ble loven endret for å hjemle kontroll med formidling av flerbruksvarer mellom to tredjeland. Endringene er beskrevet i St.meld. nr. 19 (2005 – 2006) og St.meld. nr. 33 (2006 – 2007).

Gjennomføringen i forskrift trådte i kraft i 2007, og beskrives nærmere i kap. 4.2 nedenfor.

4.2 Forskrift til gjennomføring av eksportkontrollen

Utenriksdepartementets forskrift av 10. januar 1989 gir nærmere regler om gjennomføring av eksportreguleringen. Denne forskriften inneholder bl.a. krav om lisens ved utførsel av varer og tilhørende teknologi beskrevet på vareliste I (våpen og militært materiell) og vareliste II (flerbruksvarer). Det kreves også tillatelse ved utførsel av nærmere angitt teknologi, herunder immaterielle ytelser, tekniske datapakker og produksjonsrettigheter for varer, samt visse tjenester. Videre inneholder forskriften bestemmelser om visse unntak fra lisensplikten, muligheten for tilbakekallelse av lisenser, samt administrative bestemmelser om oppbevaring av tillatelser og departementets rett til å stille vilkår for innvilgelse av lisens.

Arbeidet med forskriftsendringer

I St.meld. nr. 36 (2004 – 2005) og St.meld. nr. 19 (2005 – 2006) om utførsel av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid ble det redegjort for forskriftsendringer som ble gjennomført i 2004.

For å sikre gjennomføring av lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2005 foretok Utenriksdepartementet forskriftsendringer med virkning fra 4. juli 2007 for å styrke kontrollen med enhver vare når disse kan være ment for et masseødeleggelsesvåpenprogram (såkalt generalklausul eller «catch all»), samt bestemmelser for formidling av flerbruksvarer. Disse to endringene representerer en betydelig styrking av kontrollen med enhver vare som kan benyttes i forbindelse med et masseødeleggelsesprogram, og med forsvarsmateriell eller visse flerbruksvarer som formidles mellom to tredjeland.

I St.meld. nr. 29 (2007 – 2008) ble det redegjort grundig for disse endringene.

I lys av utfallet av en pågående høring om å hjemle muligheten for å kontrollere visse transportaktiviteter i eksportkontrolloven, vil Utenriksdepartementet ta initiativ til et forslag om å ta inn konkrete kontrolltiltak i forskrift.

I 2009 tok Utenriksdepartementet initiativ til en gjennomgang av regelverket med sikte på å styrke kontrollen med teknologi- og kunnskapsoverføring. Departementet har i løpet av vinteren 2009/2010 foretatt en nærmere kartlegging av hvordan denne kontrollen kan styrkes. Departementet har tatt initiativ til å koordinere denne innsatsen med andre aktuelle etater med sikte på å få på plass en forutsigbar kontrollpraksis, basert på de respektive etaters ansvarsområde og hjemmelsverk.

Departementet arbeider også med et initiativ til kontroll med paramilitære varer, dvs. sivile varer som ikke er beskrevet på Liste I, men som kan benyttes av sivile grupper som operer med en militærlignende hensikt. Det er identifisert ti varekategorier for slikt paramilitært utstyr. Grovt skissert består kategoriene av sivile håndvåpen med kaliber mindre enn 20 mm, ammunisjon for slike våpen, våpensikter, bomber og andre eksplosive ladninger, eksplosive materialer, utrustning for beskyttelse mot konvensjonelle stridsmidler, øvingsmateriell for militær virksomhet, overvåkings- og målerutstyr for obeservasjon i mørket, utrustning for produksjon og spesiell teknologi og programvare for utstyr som nevnt foran.

I forbindelse med norsk tilslutning til et EU-direktiv om tilpasninger av lisensiering ved leveranser av forsvarsmateriell mellom forhåndssertifiserte bedrifter i EU/EØS-området, vil det også være nødvendig å foreta noen mindre forskriftsendringer av rent teknisk karakter for å hjemle adgangen til å forhåndssertifisere norske eksportbedrifter som ledd i en forenklet lisensiering i særlige tilfeller. Det er redegjort nærmere om denne ordningen i meldingens kapittel 4.8.

Annen lisensplikt

I tillegg til lisensplikten for varer, teknologi og tjenester spesifisert i kontrollistene er det regler i forskriftene som i spesielle tilfeller fanger opp varer som ikke er spesifisert i listene. Denne kontrollmekanismen omtales som generalklausuler («catch all»). Det gjelder en slik regel rettet mot masseødeleggelsesvåpen (§ 1 bokstav g).

Når det gjelder varer til militær bruk finnes to generalklausuler i forskriftene (§ 1 bokstavene f og h). Her heter det at ved utførsel for militær bruk til områder hvor det er krig eller krig truer eller til land hvor det er borgerkrig, er alle varer, teknologi og tjenester lisenspliktige selv om de ikke er omfattet av listene. I tillegg er det lisensplikt for alle varer, teknologi eller tjenester til militær bruk i områder som er gjenstand for en våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Dette er i tråd med vedtak fattet innenfor rammen av Wassenaar-samarbeidet.

For gjennomføring av bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd om fullstendig eller delvis handelsembargo mot visse land, blir det utferdiget forskrifter med hjemmel i lov av 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av FNs Sikkerhetsråd. På denne måten blir bindende vedtak i Sikkerhetsrådet gjort til norsk rett. Gjeldende forskrifter i denne forbindelse er reflektert i meldingens kapittel 4.4. Norske forskrifter om sanksjoner mot Nord-Korea og Iran er nærmere omtalt i meldingens kapittel 4.5 og 4.6.

Særlige unntak fra lisensplikten

Forskriften gir også en rekke unntak fra lisensplikten. Unntakene gjelder særlig forsvarets rett til å utføre eget materiell til eget bruk i utlandet, samt retur av militært materiell som beskrevet på liste I og som eies av et NATO-lands eller et EU-lands forsvarsmyndighet, og som returneres til utlandet etter å ha vært midlertidig innført til Norge i forbindelse med øvelse eller trening. Videre er det unntak for utførsel av redningsutstyr og oljevernutstyr som utføres i forbindelse med hjelpeaksjoner, flerbruksvarer som utelukkende transporteres over norsk territorium, varer til den norske befolkningen på Svalbard og Jan Mayen eller til bruk på norsk kontinentalsokkel, samt varer til bruk om bord på norsk eide skip under norsk flagg. I tillegg er det nærmere bestemmelser om unntak for varer som utføres til den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

4.3 Utenriksdepartementets retningslinjer

Retningslinjene fra 28. februar 1992, med senere endringer, er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene fastsetter prinsipper basert på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og presiseringen av 1997 for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Retningslinjene er utarbeidet med hjemmel i eksportkontrolloven.

Den militærtekniske utvikling siden 1959 har medført at de hensyn som Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak tok utgangspunkt i, bare kan ivaretas gjennom en eksportregulering som favner videre enn det som umiddelbart følger av ordlyden til erklæring og vedtak. Retningslinjene skal sikre dette. De gjelder således ikke bare ved behandling av søknader om eksportlisens for våpen og ammunisjon, men også for annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål, for delleveranser, samt for teknologi og tjenesteyting.

Det er definert tre landgrupper som er retningsgivende for Utenriksdepartementets vurdering av hvem som kan motta forsvarsmateriell fra Norge.

Landgruppe 1 er NATOs medlemsland og de nordiske land, samt andre land som etter en grundig vurdering kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen og ammunisjon.

Landgruppe 2 er land som Norge ikke eksporterer forsvarsmateriell til. Dette er land hvor det er krig eller krig truer, land der det er borgerkrig, land der en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold tilsier at eksport av forsvarsmateriell ikke bør finne sted, og land som FNs sikkerhetsråd har vedtatt sanksjoner mot.

Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som etter en nøye vurdering eventuelt kan motta annet militært materiell.

Varene som omfattes av retningslinjene er beskrevet på liste 1 (våpen, ammunisjon og annet militært materiell). Retningslinjene skiller mellom kategori A-materiell og kategori B-materiell.

Med kategori A-materiell forstås våpen og ammunisjon av alle slag, samt materiell som i vesentlig grad vil kunne påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet, herunder materiell for havovervåking og elektroniske tiltak mot satellittbårne systemer.

Kategori B-materiell er annet forsvarsmateriell som ikke har de egenskaper A-materiell har.

Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

For eksport av varer i kategori A og B vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette. Leveranser av kategori A- og kategori B-materiell kan som hovedregel ikke finne sted til land i gruppe 2. Landgruppe 3 består av andre land og som Norge ikke selger A-materiell til, men som kan motta B-materiell.

I tillegg gir Retningslinjene nærmere bestemmelser om lisensiering av samarbeids- og utviklingsprosjekter, flernasjonale produkter, eksport av varer med selvstendig funksjon, eksport av teknologi (herunder bl.a. produksjonsrettigheter og datapakker), delleveranser og tjenesteytelser. Retningslinjene er offentliggjort, og bl.a. publisert på Utenriksdepartementets hjemmeside www.eksportkontroll.mfa.no for å gi større åpenhet og forutsigbarhet med hensyn til mulighetene for å få utførselstillatelse.

Retningslinjene ble revidert i mai 2009 for å reflektere de åtte normative kriterier som inngår i EUs felles holdning om våpeneksport. Kriteriene fremgår således som et eget vedlegg (A) til retningslinjene. Norge har i praksis tatt hensyn til EUs kriterier siden de forelå i en atferdskodeks i 1998. På bakgrunn av at EU i desember 2008 vedtok å gjøre kriteriene juridisk bindende for medlemslandene gjennom felles holdning, besluttet Regjeringen at kriteriene også skulle tas inn i det norske regelverket. På denne måten gis det større forutsigbarhet når det gjelder departementets behandling av søknader om eksportlisens. Kap 4.7 redegjør næmere om EU’s felles holdning.

Dokumentasjonskrav og sluttbrukerkontroll

I tillegg til de politiske vurderingene, skal Utenriksdepartementets behandling sikre at det foreligger tilfredsstillende dokumentasjon før utførselstillatelse kan innvilges. Kravet til dokumentasjon vil være avhengig av det endelige mottaksland og det aktuelle materiellets karakter.

Eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-lands forsvarsmyndigheter bygger på en langsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk, hvor leveranser av materiell mellom partene er forankret i avtaler og mangeårig praksis. Ved utførsel av forsvarsmateriell til medlemsland i NATO eller til nærstående land som etter en grundig vurdering er godkjent som mottakere av forsvarsmateriell fra Norge, kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren. Det er gjennom nært og langvarig samarbeid og praksis etablert tillit til at materiell fra Norge ikke videreselges uten norske myndigheters samtykke.

Det legges ikke geografiske begrensninger på hvor forsvarsmyndighetene i NATO-land og nærstående land selv kan bruke militært materiell importert fra Norge.

Når det gjelder innsatsvarer som krutt og sprengstoff eller komponenter, kreves det en kundeerklæring som gir forsikringer om at materiellet i sin helhet skal benyttes i importørens egen produksjon og at innsatsvarene ikke vil bli videreeksportert separat.

Søknader om eksport til land utenfor den allierte og nærstående kretsen av land er gjenstand for en grundig vurdering av de aktuelle utenriks- og innenrikspolitiske forhold, jf. Utenriksdepartementets retningslinjer. Dersom konklusjonen er at eksport kan tillates, kreves dokumentasjon der mottaker erklærer at vedkommende er endelig bruker/mottaker av materiellet, opplyser hvor det skal installeres og brukes, samt forsikrer at materiellet ikke skal videreleveres uten etter norske myndigheters samtykke.

Innenfor rammen av OSSE og Wassenaar-samarbeidet er det vedtatt veiledende formater for sluttbruker-sertifikater. Også EUs brukerveiledning for anvendelse av atferdskriteriene for våpeneksport, inneholder veiledende elementer for sluttbrukerdokumentasjon som medlemslandene kan trekke på i sine nasjonale beslutninger. Når det gjelder utførsel av bærbare luftvernsystemer (MANPADs), har medlemslandene i Wassenaar-samarbeidet vedtatt strenge retningslinjer. Disse retningslinjene omfatter også krav til sluttbrukerkontroll, herunder krav til dokumentasjon på myndighetsnivå. Tilsvarende retningslinjer er også vedtatt av OSSE.

Innenfor rammen av det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet og det etablerte samarbeidet med EU utveksles bl.a. informasjon om avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell. Slik informasjon inngår i den helhetsvurderingen som foretas av Utenriksdepartementet i forbindelse med behandlingen av søknader om eksportlisenser. Norge arbeider aktivt til støtte for etablering av forpliktende forhåndskonsultasjoner i tilfeller hvor et annet land vurderer en søknad om eksport av tilsvarende varer som et annet land har avslått søknad om eksportlisens på. Målsetningen er at dette over tid vil føre til en mer omforent internasjonal praksis i handelen med våpen og militært materiell.

Delleveranser, samarbeidsavtaler og flernasjonale produkter

Retningslinjene tar hensyn til at eksporten kan ha ulike formål, f.eks. samarbeids- og utviklingsprosjekter, tjenester eller teknologioverføringer. Produktene kan ha selvstendig funksjon eller være delleveranser. Med deler menes varer uten selvstendig funksjon, f.eks. elektronikkomponenter, programvare eller metallhylser. For delleveranser skal søknaden i utgangspunktet behandles på samme måte som ved eksport av sluttproduktet. Ved samarbeidsavtaler som er godkjent av norske myndigheter, kan krav til sluttbrukerdokumentasjon unntaksvis fravikes. Disse reglene kommer til anvendelse når det ferdige produktet ikke fremstår som norsk.

Unntak fra hovedregelen om norsk sluttbrukerkontroll kan også gjøres på visse vilkår dersom produktet er resultat av et flernasjonalt samarbeid. Dersom det endelige produktet ikke fremstår som norsk kan det ferdige produktet eksporteres etter samarbeidslandets regler.

Retningslinjene gir også nærmere regler for behandlingen av flernasjonale produkter.

4.4 Oversikt over FN-sanksjoner, herunder terrorismetiltak som inneholder våpenembargo, samt EU-tiltak

FNs Sikkerhetsråds sanksjonsregimer

Sanksjoner som er vedtatt gjennom bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd gjennomføres som nevnt over i norsk rett ved forskrift med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (gjennomføringsloven).

Følgende sanksjonsregimer som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i gjennomføringsloven 4:

1990.08.09 nr 0635: Forskrift om gjennomføring av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Irak

1992.02.07 nr 0077: Forskrift om sanksjoner mot Somalia

1992.11.27 nr 0879: Forskrift om sanksjoner mot Liberia

1997.10.23 nr 1116: Forskrift om sanksjoner mot Sierra Leone

1999.12.22 nr 1374: Forskrift om sanksjoner mot Usama bin Laden, Al-Qaida og Taliban

2003.10.10 nr 1221: Forskrift om sanksjoner mot Den demokratiske republikken Kongo

2004.12.10 nr 1617: Forskrift om sanksjoner mot Elfenbenskysten

2006 – 06 – 02 nr 573: Forskrift om sanksjoner mot visse grupper, militser og personer som opererer i Darfur-provinsen i Sudan

2006 – 09 – 08 nr 1040: Forskrift om sanksjoner mot aktører i Libanon

2006 – 12 – 15 nr 1405: Forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea

2007 – 02 – 09 nr 149: Forskrift om sanksjonar mot Iran

2010 – 03 – 05 nr. 310: Forskrift om sanksjoner mot Eritrea

Terrorismetiltak

Følgende terrorismetiltak inneholder våpenembargo:

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1267/1333/1390/1455/1617/1677/1735(Sanksjoner mot Al-Qaida/Taliban, jf. forskrift 22. desember 1999 nr. 1374, nevnt ovenfor.

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1540 (ikke-spredning av masseødeleggingsvåpen). Denne resolusjonen gir veiledning om kontrollstandarder for gjennomføring i staters nasjonale regelverk og praksis. Norge gjennomfører disse tiltakene i hovedsak på grunnlag av eksportkontrollregelverket og straffeloven.

EUs tiltaksregimer

EU-rådet har vedtatt en rekke felles holdninger med særlige tiltak overfor ulike stater. Flere av tiltaksregimene inneholder våpenembargo. Norge blir invitert om å slutte seg til disse felles holdningene. Norsk tilslutning til EUs felles holdninger er ikke folkerettslig bindende.

Norsk tilslutning til EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak kan gjennomføres ved forskrift, med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler § 1. Følgende tiltaksregimer som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i loven:

2003.07.04 nr 0895: Forskrift om særlige tiltak mot Burma (Myanmar)

2003.08.15 nr 1050: Forskrift om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe

4.5 FNs sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Iran

FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Iran hhv. 23. desember 2006 (resolusjon 1737), 24. mars 2007 (resolusjon 1747), 3. mars 2008 (resolusjon 1803) og 27. september 2008 (resolusjon 1835).

Sanksjonene retter seg mot Irans kjernefysiske program, herunder også leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen, samt mot transport, formidling og eksport av konvensjonelle våpen. Sanksjonene angir bl.a. forbud mot eksport av visse varer direkte eller indirekte til Iran, samt forbud mot investeringer og finansiering i denne forbindelse. De omfatter også reiserestriksjoner for iranske statsborgere som knyttes til landets kjernefysiske program.

Ved gjennomføring av eksportkontrolltiltak skal alle stater forhindre eksport til Iran av produkter som omfattes av de multilaterale eksportkontrollregimene for kjernefysisk eksport 5 og missilteknologi 6. Alle stater skal videre forhindre eksport av enhver vare som kan bidra til Irans anrikningsvirksomhet, opparbeiding av tungtvann-relaterte aktiviteter eller til utvikling av leveringsmidler for kjernevåpen. Det er utarbeidet en egen norsk forskrift 7 for å sikre gjennomføring av resolusjonsforpliktelsene. Forskriften forbyr eksport av visse typer varer og teknologi og oppstiller krav om lisens for eksport av andre listeførte varer. Før slik lisens innvilges, er det et krav om at endelig sluttbruk og fremkomststed effektivt skal kunne verifiseres. Forskriften inneholder også generalklausuler, det vil si at det er lisensplikt for enhver vare til Iran dersom det vurderes å være en risiko for at varene kan brukes i et masseødeleggelsesprogram.

4.6 FNs sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Nord-Korea

Med utgangspunkt i FN sikkerhetsråds resolusjon 1718 vedtatt 14.oktober 2006, og resolusjon 1874 vedtatt 12. juni 2009, har Utenriksdepartementet fastsatt en egen forskrift 8 om sanksjoner mot Nord-Korea for å sikre gjennomføring i nasjonal rett.

Forskriften oppstiller bl.a. forbud mot at norske rettssubjekter og enhver som befinner seg på norsk territorium, leverer våpen eller annet militært materiell, samt flerbruksvarer for masseødeleggelsesvåpen, til Nord-Korea. I tillegg oppstiller forskriften forbud mot eksport av visse luksusvarer, påbud om frysing av formuesgoder som tilhører eller direkte eller indirekte kontrolleres av visse listeførte personer og enheter og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet for de nevnte personene eller enhetene.

4.7 EUs felles holdning om våpeneksport

EU vedtok 8. desember 2008 en felles holdning (Council Common Position 2008/944/FUSP) som erstatter EUs atferdskodeks for våpeneksport fra juni 1998. Den felles holdningen er rettslig bindende for EUs medlemsland og representerer en styrking av EUs felles tilnærming når det gjelder eksporten av konvensjonelle våpen og militære varer. Endelige beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell ligger fremdeles hos de enkelte medlemslandene, herunder vurderingen av de enkelte kriteriene for slik eksport.

De åtte kriteriene har utviklet seg til et internasjonalt referanseverk for lisensiering av våpen og militært materiell. I det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet refereres det i økende grad til EU-kriteriene.

Norge sluttet seg til EUs atferdskodeks for våpeneksport i 1998. Kodeksens åtte kriterier har i praksis blitt håndhevet innenfor rammen av det norske regelverket. Som følge av EUs vedtak om å gjøre kriteriene juridisk bindende, har Utenriksdepartementet nå formelt tatt inn en referanse til kriteriene i retningslinjenes kapittel I pkt. 1, samt vedlagt kriteriene i et eget vedlegg A. På denne måten gis det økt innsyn i og forutsigbarhet om departementets vurdering når det gjelder krav til demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og stabilitet i mottakerlandet.

Den felles holdningens bestemmelse om at EU-landene skal gjennomføre kontroll med bl.a. formidling mellom to tredjeland, transitt og immateriell teknologioverføring, er allerede ivaretatt i den norske eksportkontrollforskriften.

Fra norsk side er det lagt vekt på å bidra til internasjonal aksept for høye standarder når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Det gjelder både ansvarlighet i behandlingen av søknader om utførsel og når det gjelder åpenhet om slik handel. På denne bakgrunn inngikk Norge og EU i 2004 et nærmere samarbeid om bl.a. regelmessig utveksling av informasjon om avslag på søknader om eksport av våpen og militært materiell. Oversikt over avslag på søknader om utførselslisens av våpen og militært materiell med referanse til de felles kriteriene for våpeneksport, fremgår i meldingens kapittel 9.11.

4.8 EUs direktiv om forenkling av krav og vilkår for leveranser av forsvarsmateriell

EU vedtok 6. mai 2009 9 et direktiv rettet mot forenkling av lisensprosedyrer når det gjelder leveranser av forsvarsmateriell innen EU/EØS 10-området. Direktivet skal iverksettes medio 2011. Direktivet er EØS-relevant og Regjeringen har besluttet at Norge formelt slutter seg til direktivet.

Hensikten med direktivet er å styrke konkurransevilkårene til bedrifter i EU og de EØS-land som slutter seg til direktivet når det gjelder handel og samarbeid om forsvarsmateriell i tråd med prinsippene for det indre marked, men uten å berøre det fundamentale prinsippet om nasjonal suverenitet i slike saker. Forenklede krav og vilkår skal sikre likebehandling når det gjelder forutsigbarhet knyttet til lisensiering av forsvarsrelaterte varer, slik at bedriftene innenfor EU/EØS opererer på grunnlag av like konkurransevilkår.

Direktivet åpner for forenkling av regler og vilkår for leveranser av forsvarsrelaterte varer utelukkende innenfor EU/EØS-området mellom bedrifter som er forhåndssertifiserte av sine rette myndigheter. Direktivet beskriver tre lisensformater som kan benyttes. Disse er individuelle, globale og generelle lisenser. Den individuelle lisenstypen benyttes for en enkelt utførsel til en enkelt sluttbruker. Den globale lisensen kan tas i bruk for flere utførsler av spesifiserte varer til en spesifikk sluttbruker, og skal ha en gyldighet på tre år. Disse to lisensformatene gjenspeiler den lisensieringspraksisen som i hovedsak har vært benyttet i det norske eksportkontrollsystemet. Når det gjelder den generelle lisenstypen, så kan slik tillatelse gis til forhåndssertifiserte bedrifter for leveranser av identifiserte militære varer til samarbeidsbedrifter som likeledes er sertifisert av myndighetene i det EU/EØS-landet hvor bedriften er etablert. Det forutsettes at det samme sertifiseringsregimet skal gjelde i alle landene. De ansvarlige myndighetene skal føre løpende kontroll med bedriftene som er sertifisert, herunder etterkontroll av aktivitetene.

Norsk tilslutning til og gjennomføring av direktivet vil ikke innebære en svekket kontroll av forsvarsrelaterte produkter. I hovedsak vil det individuelle lisensieringsregimet som praktiseres i dag, videreføres. Kontrollen knyttet til generelle lisenser til forhåndsgodkjente bedrifter vil ivaretas gjennom omfattende etterlevelsesforsikringer og oppfølgende kontroll og revisjon. Forhåndsgodkjenning vil utelukkende være aktuelt for norske bedrifter som har et betydelig samarbeid med bedrifter i EU-landene, og som således vil ha klare fordeler av ordningen. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at norske bedrifter som sertifiseres av Utenriksdepartementet også vil kunne motta varer fra sertifiserte bedrifter i EU-land under ordningen. For enkelte større norske bedrifter vil dette i seg selv være et viktig konkurransevilkår i forhold til konkurrenter i EU-land.