1 Sammendrag/Summary

1.1 Sammendrag

Flomtiltaksutvalget ble nedsatt ved kgl. res. 13.07.95 etter tilråding fra Nærings- og energidepartementet. Utvalget har hatt 9 medlemmer.

Foreliggende utredning tar for seg en rekke tiltak og virkemidler for å redusere samfunnets sårbarhet for flom. Utredningen er bygget opp i fire deler.

I del I - Generell del ( kap. 2, 3, 4 og 5) - redegjøres det for utvalgets mandat, sammensetning, arbeid med utredningen og mål for arbeidet ( kap. 2). Videre gis det en beskrivelse av flomforholdene i Norge ( kap. 3) og skadeomfang og skadetyper knyttet til flom ( kap. 4). I del I redegjøres det også for bruk av risikoanalyser ved vurdering av flomsikringstiltak, bruk av flomsonekart som grunnlag for arealdisposisjoner og planlegging av flomtiltak samt den risikoavlastning foreliggende forsikrings- og støtteordninger innebærer ved at de bidrar til å holde flomofre økonomisk skadesløse ( kap. 5).

I del II - Beredskap og flomvarsling ( kap. 6 og 7) - ses det nærmere på hvordan NVEs beredskap ( kap. 6) og systemet for vannføringsprognosering og flomvarsling ( kap. 7) kan bidra til å sette samfunnet i stand til å håndtere flomsituasjoner.

I del III - Tiltak i vassdrag ( kap. 8, 9 og 10) - vurderes ulike tiltak i vassdrag med sikte på å redusere risikoen knyttet til flom. I kap. 8 vurderes vassdragsreguleringenes betydning i en flomsituasjon, behovet for og adgangen til å fravike reglement for bruk av vassdragsreguleringen i en flomsituasjon, ansvarsforhold og mulighetene for å legge forholdene enda bedre til rette for bruk av vassdragsreguleringer til flomdemping. I kap. 8 er det også sett på mulighetene for ytterligere reguleringer i vassdrag med lav reguleringsgrad med sikte på flomdemping. I kap. 9 vurderes ulike forslag til bruk av tunneler til flomdemping, og spørsmålet om å erstatte omløpstunnelene ved Solbergfoss dam ved utløpet av Øyeren med nye luker i dammen. I kap. 10 drøftes flom- og erosjonssikringstiltak. Utvalget gjennomgår hvordan tiltakene fungerte under flommen i 1995. Gjennomgangen av skader på anleggene og verdier innenfor danner grunnlag for forslag til forbedringer med hensyn til utforming og dimensjonering. I kap. 10 vurderes også behovet for nye sikringstiltak samt ansvars- og eierforhold til flomverk. Med hensyn til finansiering av flom- og erosjonssikringstiltak, drøftes alternativer til dagens ordning med 25 % distriktsandel.

I del IV - Flomfare og arealbruk ( kap. 11 og 12) - diskuteres flomfare og arealbruk fra to ulike synsvinkler. I kap. 11 vurderes mulighetene for å holde skadepotensialet på et fornuftig nivå ved en bevisst styring av utnyttingen av flomutsatte arealer. Arealbruk i nedbørfelt og inngrep i vassdrag kan påvirke flommenes størrelse og forløp på en slik måte at skadene blir større. I kap. 12 redegjøres for og gis forslag og premisser for et forskningsprogram som er igangsatt i Norges vassdrags- og energiverk (NVE) for å utrede betydningen av menneskelige inngrep på flomforholdene og skadeomfanget (Hydra-programmet).

Det er redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets anbefalinger i kap. 13. Miljøkonsekvenser er vurdert i hvert enkelt kapittel i tilknytning til behandlingen av de ulike tiltak i vassdrag mot flom.

Kap. 14 inneholder definisjoner av spesielle ord og uttrykk som er benyttet i utredningen.

Kap. 15 inneholder referanser/litteratur. Flomtiltaksutvalget har for ulike deler av arbeidet benyttet eksterne utredninger, som i kap. 15 også er listet opp for seg.

I det følgende gis en kort oppsummering av hvert enkelt kapittel.

Kapittel 2

I kap. 2 redegjøres det for utvalgets mandat, sammensetning, arbeid med utredningen, presiseringer og tolkninger av mandatet og mål for arbeidet.

Ved fastsettingen av utvalgets mål med arbeidet er det tatt utgangspunkt i at flommer er naturlige hendinger som har sammenheng med naturgitte forhold som klima og topografi. I den grad det i det hele tatt er mulig å sikre seg fullstendig mot flom, vil omkostningene og andre ulemper med slike tiltak bli uforsvarlig store. Dette innebærer at man må akseptere at samfunnet til en viss grad alltid må være sårbart for flommer, fordi det før eller senere vil inntreffe flommer som overstiger det tiltakene er dimensjonert for.

Utvalget har hatt som hovedmål å redusere samfunnets sårbarhet for fare og skade som skyldes flom, samtidig som det tas hensyn til at vassdragenes ressurser og naturlige funksjoner bevares. Som delmål for arbeidet har utvalget tatt sikte på at planlegging av tiltak skal skje ut fra en helhetsvurdering, at hvilken risiko som må aksepteres defineres, at ansvarsforhold klarlegges, og at samfunnets evne til å håndtere flomsituasjoner styrkes.

Kapittel 3

I kap. 3 gis det en beskrivelse av flomregimer og skadeflommer i Norge, herunder årsaker og forløp av flommen i 1995. Det gis definisjoner av flom og gis referanser til undersøkelser av spørsmålet om klimaendringer påvirker flomforholdene.

På grunnlag av sesongvariasjonene i avløpet er det mulig å inndele landet i hydrologiske regioner eller regimer. Regimeinndelingen beskriver hvilke årsaker som kan knyttes til utviklingen av store flommer. Eksempelvis vil innlandsstrøk være typiske vårflomregimer, der snøsmelting, ofte i kombinasjon med nedbør, forårsaker de største flommene.

Flom kan defineres på flere måter. I noen vassdrag kan observasjon av at elva går over sine bredder brukes som definisjon. Statistiske metoder kan også benyttes. For større flommer snakker en gjerne om flommer med et bestemt gjentaksintervall. Sannsynligheten for overskridelse av en flom med 100 års gjentaksintervall er 1 % hvert år. Begrepet skadeflom bringer inn konsekvensene av flommen, dvs. det oppstår skade på mennesker eller menneskeskapte verdier av et visst omfang. Etter en gjennomgang av flomobservasjoner for en lang periode, ser det ut til at det opptrer skadeflom i Glomma og Lågen med 10-20 års mellomrom.

Storflommen på Østlandet våren 1995 oppstod som en følge av forhold som hver for seg ikke er ekstreme. Store snømengder og en kald mai la grunnlaget for stor flom. Varme og nedbør fra slutten av mai førte til at flommen i sentrale deler av Glomma og i Trysilvassdraget ble den største i dette århundret. Gjentaksintervallet for flommen i disse delene av vassdragene er beregnet til ca 200 år. Ved Elverum i Glomma er det den største flommen som er observert siden «Storofsen» i 1789. Flommen i 1995 er i etterkant blitt døpt «Vesleofsen».

Endringer av klimaforholdene som følge av menneskelig påvirkning er behandlet av FNs klimapanel. Hovedkonklusjonen er at det finnes en merkbar menneskelig innflytelse på det globale klimaet, men at det fortsatt finnes store usikkerheter som gjør det umulig å overføre resultatene til en regional skala. I de historiske data kan en foreløpig ikke se regionale endringer i hverken hyppighet eller størrelse når det gjelder flommer i Norden, som følge av menneskelig påvirkning av klimaet.

Kapittel 4

I kap. 4 redegjøres det for skadeomfang og skadetyper knyttet til flom.

De samlede kostnader knyttet til flommen på Østlandet i 1995 er i St. prp. nr 2 (1995-96) anslått til ca 1,6 mrd. kroner. Flomtiltaksutvalget har oppdatert dette anslaget pr. juni 1996 til et anslått beløp for kostnader på ca 1,8 mrd. kroner. Av dette utgjør forsikringsutbetalinger og egenandeler ca 1 mrd. kroner, mens ca 800 mill. kroner dekkes ved statlige utbetalinger.

Flomtiltaksutvalget definerer skadebegrepet som skader påført mennesker eller menneskeskapte verdier og skiller mellom økonomiske og ikke-økonomiske skader. Ut fra dette er de direkte økonomiske skadene knyttet til flommen i 1995 anslått til ca 1,35 mrd. kroner, fordelt med ca 920 mill. kroner på privat sektor og ca 430 mill. kroner på offentlig sektor. Registrerte, indirekte økonomiske skader er summert til ca 154 mill. kroner. En del kostnader knyttet til tapt produksjon, forsinkelser og omkjøring er ikke med i dette tallet.

Kostnadene knyttet til beredskapsarbeid, opprydding og forbygging under og etter flommen i 1995 er beregnet til 313 mill. kroner. Om lag 8500 mannskaper fra Sivilforsvaret og Forsvaret foruten flere tusen frivillige deltok i beredskapsarbeidet. Det anses klart at denne innsatsen førte til at skadeomfanget ved flommen ble redusert med langt større beløp enn sikringskostnadene.

Store flommer kan få alvorlige følger også for ikke-økonomiske forhold, blant annet for drikkevannsforsyningen og forurensningssituasjonen. Det er registrert svært få dødsfall i Norge som følge av flom i nyere tid. En rekke personer utsatte seg for betydelig fare under flommen i 1995, blant annet i forbindelse med sikrings-, rednings- og beredskapsarbeid.

Ved å se på tilgjengelig statistikk og skader knyttet til flommen i 1995, har utvalget gitt et estimat for gjennomsnittlige årlige flomskader i Norge på 173 mill. kroner pr. år, fordelt med 154 mill. kroner på direkte og 19 mill. kroner på indirekte økonomiske skader. En del indirekte kostnader er ikke med i dette tallet, i form av blant annet tapt produksjon, forsinkelser, omkjøringskostnader på grunn av stengte veier m.v.

Kapittel 5

I kap. 5 redegjøres det for bruk av risikoanalyser ved vurdering av flomsikringstiltak, bruk av flomsonekart som grunnlag for arealdisposisjoner og planlegging av flomtiltak samt den risikoavlastning foreliggende forsikrings- og støtteordninger innebærer ved at de bidrar til å holde flomofre økonomisk skadesløse.

Sentralt i Flomtiltaksutvalgets arbeid står vurdering av risiko knyttet til flom. Risiko er i økonomisk sammenheng definert som sannsynligheten for at en uønsket hendelse skal oppstå multiplisert med konsekvensene av at den oppstår. For å redusere eller holde risikoen på et akseptabelt nivå, kan det settes inn virkemidler både på sannsynlighetssiden og på konsekvenssiden. Virkemidlene kan ha langsiktig perspektiv, eksempelvis knyttet til arealbruk, flomsikringstiltak, flomdempingstiltak (regulering) og mer kortsiktig perspektiv knyttet til flomvarsling og iverksetting av beredskap. Grunnleggende både for analyse av risikoen og beslutninger om valg av tiltak er at en har kjennskap til hvilke hendelser som kan inntreffe, med hvilken sannsynlighet de vil inntreffe og hva som blir konsekvensene.Utvalget anbefaler generelt at grunnlaget for risikoanalyser knyttet til flom forbedres.

Som grunnlag for beslutninger som påvirker risikoen knyttet til flom, vil det være behov for ulike faglige innspill. NVE som sentral fagetat og vassdragsmyndighet spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Utvalget anbefaler at NVE intensiverer sitt arbeid med bevisstgjøring omkring flomfare og andre faremomenter knyttet til vassdrag. Utvalget anbefaler også at det settes i gang arbeid med systematisering av skadedata til bruk i risikoanalyser.

Utvalget anbefaler generelt at det ved dimensjonering av flomsikringstiltak og andre beslutninger som påvirker flomrisikoen legges opp til en differensiering av sikkerhetsnivå i forhold til hvor store og hvilken type verdier som skal beskyttes.

Som et hjelpemiddel og grunnlag for beslutningstakerne i samfunnet, anbefaler utvalget at det etableres et nasjonalt kartgrunnlag - flomsonekart - for de viktigste vassdragsstrekningene. Kartene vil vise utbredelsen av flommer med ulike gjentaksintervall. Dels som et underlag for flomsonekart, dels som et supplement er det viktig å registrere og systematisere informasjon knyttet til flommers utbredelse og flomvannstander. Flomtiltaksutvalget anbefaler at arbeidet med videreutvikling av metodikken for flomsonekartlegging igangsettes innenfor forskningsprogrammet Hydra.

Norge skiller seg på mange måter fra andre land når det gjelder erstatninger til flomofre. Skattefritak og billige lån er velkjente ordninger i andre land, mens norske flomofre stort sett får dekket sine tap over naturskadeforsikring og ved støtte fra Statens naturskadefond samt katastrofeordningen for planteproduksjon. Etter utvalgets vurdering er det viktig at man sørger for forsikrings- og støtteordninger som kan bidra til å redusere tapet for flomofre. En forutsetning for slike forsikrings- og støtteordninger må imidlertid være at de ikke bidrar til at skadene blir større enn nødvendig, ved at de reduserer den enkeltes motivasjon til å begrense skade.

Flomtiltaksutvalget har ikke foretatt en grundig gjennomgang av foreliggende forsikrings- og støtteordninger, og har derfor ikke funnet grunnlag for å si at disse ordningene bidrar til mer omfattende flomskader. På bakgrunn av at premien for naturskadeforsikringen fastsettes uavhengig av naturskaderisikoen på den enkelte eiendom og at egenandelene er såvidt lave for utbetalinger fra forsikringsselskapene og Statens naturskadefond, er det heller ikke grunnlag for å si at disse ordningene bidrar til mindre omfattende skader. Avkortingsregler og bruk av egenandeler kan etter utvalgets vurdering bidra til at den enkelte innretter seg slik at flomskader begrenses.

Det primære ansvaret for at etablering ikke skjer i flomutsatte områder ligger på kommunene. Dersom forsikringsselskapene og Statens naturskadefond i større grad krever regress for skader som er oppstått etter etablering i flomutsatte områder, vil det etter utvalgets vurdering kunne bidra til at kommunene blir mer bevisst sitt ansvar.

Katastrofeordningen i planteproduksjonen legger med sine høye terskler for å få erstatning og høye egenandeler i stor grad risikoen for avlingstap på den enkelte bonde. Etter utvalgets vurdering ansporer derfor denne ordningen til å begrense skade.

Ordningen med gjennomføringen av sikringstiltak etter naturskadeloven har etter Flomtiltaksutvalgets vurdering et viktig risikoreduserende potensial. Etter utvalgets vurdering kan det være grunn til en nærmere gjennomgang av ansvarsforholdene når det gjelder gjennomføring av sikringstiltak, med sikte på å få til en mer aktiv bruk av ordningen.

Kapittel 6

I kap. 6 er det sett generelt på NVEs beredskap i flom- og krisesituasjoner i vassdrag i lys av St. meld. nr. 37 (1995-96) og Innst. S. nr. 256 (1995-96), med særlig fokus på den beredskapsmessige rollen til NVEs regiontjeneste. Det vises for øvrig til kap. 7, hvor det er foretatt en gjennomgang av NVEs utøvelse av sine forvaltningsoppgaver knyttet til flomvarsling og vannføringsprognosering under 1995-flommen. I den forbindelse er det også sett på gjennomføringen av beredskap i NVE sentralt under flommen.

En erfaring fra 1995-flommen var at den vassdragsfaglige kompetansen til NVEs regionapparat var svært viktig i krisehåndteringen forut for, under og etter krisen. I beredskapssammenheng vil god fagkunnskap i kombinasjon med lokal tilhørighet og daglig nærvær være det viktigste bidraget fra NVEs regiontjeneste.

Ved større flom og krisesituasjoner er det etter utvalgets vurdering nødvendig at NVE har en klarlagt rådgiverrolle i forhold til de ressursfordelinger og innsatsplaner som ligger på fylkesnivå. Flomtiltaksutvalget anbefaler at NVEs regionkontorer etablerer formaliserte rutiner for kontakt med fylkesmennenes beredskapsavdelinger.

Når det gjelder kommunal beredskap vil regionkontorene kunne bidra med rådgivning og opplæring, slik at lokale krefter har best mulig bakgrunn for selv å takle kriser i vassdrag. Flomtiltaksutvalget anbefaler at NVEs regionkontorer bidrar aktivt i kommunenes gjennomføring av risiko- og sårbarhetsanalyser. Dette vil være særlig viktig i forhold til kommuner med store flomverksanlegg eller stort skadepotensial. Utvalget anbefaler videre en gjennomgang av NVEs regionale lokaliserings- og kompetansemessige struktur, med sikte på å dekke de mest utsatte vassdragene og kommunenes behov for råd og veiledning forut for, under og etter krisesituasjoner i vassdrag.

Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering kan også ansvarsfordelingen mellom NVE sentralt og regionkontorene med fordel klarlegges nærmere. Utvalget anbefaler derfor at det utarbeides en felles beredskapsplan for hele NVEs apparat, som gir en samlet beskrivelse av de ulike beredskapsnivåer og ansvarsfordelingen mellom NVE sentralt og regionalt.

Flomtiltaksutvalget forutsetter at NVE gjennomfører det ajourhold og de øvelser som er nødvendig for at ulike ledd til en hver tid er drillet på hvilke funksjoner de skal utøve i krisesituasjoner, og at økonomiske fullmakter klarlegges med sikte på å gjøre nødvendige innsatsmidler tilgjengelige i regionapparatet.

Kapittel 7

I kap. 7 gjennomgås systemet for vannføringsprognosering og flomvarsling på grunnlag av erfaringene fra 1995-flommen. Hovedsiktepunktet for Flomtiltaksutvalgets gjennomgang har vært å vurdere i hvilken grad systemet bidrar til å sette sentrale og lokale myndigheter og andre brukere i stand til å håndtere flomsituasjoner.

Våren 1995 representerte en situasjon der sannsynligheten for stor flom i Østlandsområdet økte kontinuerlig utover våren. Et snømagasin større enn normalt i begynnelsen av mai, økende utover i måneden på grunn av nedbør og lave temperaturer, burde etter utvalgets vurdering ført til en forhåndsvarsling til relevante myndigheter, med tanke på en gradvis oppbygging av samfunnets beredskap.

Utvalget har etter en gjennomgang av de flomvarsel som ble sendt ut av NVE under flommen, kommet til at det for å oppnå god forståelse av flomvarslene vil være nødvendig med brukeropplæring og direkte kontakt med mottakerne.

Prognosene har mange usikkerhetsfaktorer, og kan derfor betraktes som en «beste gjetning». Flomtiltaksutvalget finner imidlertid at avviket mellom prognoserte og observerte vannstander, særlig i Øyeren, men også på andre punkter i vassdraget, er så store at det er nødvendig med en gjennomgang av modellverktøyet og forhold som gir usikkerhet i prognosene.

Av hensyn til beredskapsmyndigheter og andre som må forholde seg til varslene finner Flomtiltaksutvalget det uheldig at det ble sendt ut forskjellige prognoser under flommen. I fremtiden bør en basere seg på at kun én prognose sendes ut til beredskapsmyndigheter, allmennheten og massemedia.

NVEs flomvarslingstjeneste og NVEs beredskap for øvrig er i et gjensidig avhengighetsforhold. Utvalget mener prognosekontoret burde vært styrket bemanningsmessig fra første varsel om flom ble gitt og fra samme tidspunkt vært skjermet mot henvendelser fra massemedia og allmennheten. Utvalget finner det uheldig at det ikke er gitt nærmere kriterier for iverksetting av beredskap i instruks for vakthavende hydrolog.

Utvalget kommer med anbefalinger for hvordan NVE bedre skal benytte de ressursene som ligger hos vassdragsregulanter og i Det norske meteorologiske institutt (DNMI) i flomvarslingen. Utvalget kommer i tillegg dels med anbefalinger for rutiner, prosedyrer og iverksetting av beredskap i forbindelse med NVEs flomvarslingstjeneste, og dels med anbefalinger om å styrke ressursgrunnlaget for NVEs utarbeidelse av prognoser og flomvarsler. Utvalget har delt seg i et flertallog et mindretall (utvalgsmedlem Kari E. Olrud)hva angår forslagene om en økning av NVEs ressurser.

Utvalgets anbefalinger kan oppsummeres i følgende punkter:

• Den kvalitative landsdekkende varslingen må fortsette og NVE skal være koordinerende instans for flomvarsling i Norge

• Varslingen kan med fordel utvides til kvantitativ varsling for enkelte spesielt flomutsatte vassdrag

• Det bør utarbeides avtaler på frivillig basis med regulantene om flomvarsling i regulerte vassdrag

• Det må utarbeides en formell samarbeidsavtale med DNMI for fullt ut å kunne utnytte meteorologisk kompetanse i flomvarslingen. I den forbindelse må det undersøkes om DNMI kan bidra med ytterligere tjenester for om mulig å forbedre treffsikkerheten i flomvarslene

• Det må utarbeides en ny instruks som klargjør ansvarsforhold, rutiner og prosedyrer for beredskapen ved flomvarslingstjenesten i NVE

• Det må utarbeides en strategi for NVEs besvarelse av henvendelser fra massemedia og andre i krisesituasjoner

• Det er behov for en utvidelse av bemanningen i forbindelse med flomvarslingstjenesten

• Varslene må sendes til instanser som har døgnkontinuerlig beredskap. Det bør også innføres prosedyrer for tilbakemelding om at varselet er mottatt

• Flomvarslingstjenesten bør jevnlig ha beredskapsøvelser med mottakerne av flomvarslene og andre samarbeidspartnere

• Varslene må utformes på en slik måte at budskapet er lett å forstå. Språkbruken i varslene må evalueres. Regelmessig brukerkontakt og brukeropplæring er viktig

• Vannstandsprognoser bør relateres til Statens kartverks standard høydesystem

• Det må opprettes nye automatiske målestasjoner (vannstand og vannføring) for å øke kvaliteten av den landsdekkende kvalitative varslingen og for å kunne utføre kvantitativ varsling i enkelte flomutsatte vassdrag

• Det må tilrettelegges et tilstrekkelig antall prognosemodeller for en tilfredsstillende kvalitativ varsling

• Prognosemodeller for kvantitativ varsling i spesielt flomutsatte vassdrag må tas i bruk

• Datautstyr og programvare må holdes på et tilfredsstillende nivå og legge grunnlaget for rask og effektiv varsling

• Det må satses på FoU-virksomhet som kan bidra til en forbedret flomvarsling

På grunnlag av den usikkerhet som foreligger med hensyn til nytten av økt flomvarsling, finner ikke mindretalletdet tilstrekkelig begrunnet med en generell økning i ressursbruken på området. På denne bakgrunn reserverer mindretalletseg mot flertallets anbefalinger om en gradvis oppbygging av den kvantitative varslingen. Videre mener mindretalletat midler til FoU på dette området må vurderes i forhold til innsatsen innen FoU ellers i NVE og på fagfeltet generelt.

Kapittel 8

I kap. 8 vurderes vassdragsreguleringenes betydning i en flomsituasjon, behovet for og adgangen til å fravike manøvreringsreglement i en flomsituasjon, ansvarsforhold og mulighetene for å legge forholdene enda bedre til rette for bruk av vassdragsreguleringer til flomdemping. Det er også sett på mulighetene for ytterligere reguleringer i vassdrag med lav reguleringsgrad med sikte på flomdemping.

Generelt har vassdragsreguleringer ført til større magasineringsevne i nedbørfeltet, noe som reduserer flommene. Det er særlig størrelsen på magasinet i forhold til nedbørfeltet og flomvolumet som er avgjørende for vassdragsreguleringers potensielle flomdempende effekt. Er magasinene tilstrekkelig store kan flomdempingen ved vassdragsreguleringer bli betydelig. Virkningen er sterkest lokalt rett nedstrøms magasinet, men reguleringer vil også ha en gunstig flomdempende effekt videre nedover i vassdraget. Hvor god denne virkningen er vil avhenge av forholdene i vassdraget.

Etablering av reguleringsmagasiner vil dempe flommer, spesielt vårflommer, selv om reguleringen primært tar sikte på å ivareta kraftproduksjonsformål. Hvilken flomdemping man faktisk oppnår ved den enkelte utbygging er avhengig av magasinets størrelse og manøvreringen av magasinet. Ved utbyggingene av vannkraftressursene i Norge er det vanligvis ikke tatt spesielt hensyn til flomdemping ved fastsettingen av størrelsen eller ved plasseringen av reguleringsmagasiner. Dette er hovedsakelig styrt av i hvilken grad ulike prosjekter har blitt funnet økonomisk utnyttbare og i hvilken grad disse har stått i konflikt med miljøhensyn og andre berørte interesser. Den flomdemping som faktisk er oppnådd ved eksisterende reguleringer er mest en positiv bieffekt av de utbygginger som er foretatt, og mindre et resultat av en bevisst strategi for å oppnå flomdemping ved vassdragsreguleringen.

Vassdragsreguleringer forutsetter konsesjon. Rammebetingelsene for driften av reguleringsanleggene fastsettes som en egen del av konsesjonen i et manøvreringsreglement. Av hensyn til ulike interesser inneholder manøvreringsreglement i en del tilfeller bestemmelser som begrenser mulighetene til å benytte reguleringsmagasinet til flomdemping. Det kan derfor være behov for å fravike slike bestemmelser i en flomsituasjon. Vassdragsmyndighetene har i dag tilfredsstillende hjemmel til å gi tidsbegrenset pålegg om og tillatelse til å fravike manøvreringsreglement i konkrete flomsituasjoner.

Når det gjelder ansvarsforhold ved bruk av vassdragsreguleringer til flomdemping, er det i utgangspunktet regulanten/konsesjonæren alene som i forhold til berørte interesser har ansvaret for manøvreringen. I tilfeller der vassdragsmyndighetene overtar eller gir pålegg om manøvreringen, overføres ansvaret til vassdragsmyndighetene. I slike tilfeller kan vassdragsmyndighetene bli ansvarlig for eventuelle tap og utgifter hos regulanten. Omfanget av vassdragsmyndighetenes ansvar må vurderes på grunnlag av vanlige ekspropriasjons- og erstatningsrettslige regler.

For å legge forholdene bedre til rette for flomdemping ved bruk av vassdragsreguleringer, har utvalget ulike anbefalinger som går på nye krav til utforming av dammer og tappeløp og manøvrering og drift av reguleringsanlegg.

Når det gjelder krav til manøvrering og drift av reguleringsanlegg, anbefaler utvalget at regulantene bedrer sine muligheter til å prognosere flommer, ved bruk av operative prognose- og simuleringsmodeller og opplegg for beregning av snømagasinet. Utvalget anbefaler at det fastsettes en plikt for regulantene til å varsle vassdragsmyndighetene om kritiske flomsituasjoner. Videre anbefaler utvalget at regulantenes tappestrategier i større grad enn i dag tar sikte på demping av flommer. For å oppnå nødvendig fleksibilitet for å møte ekstremsituasjoner, anbefaler utvalget at vassdragsmyndighetene vurderer bestemmelser i manøvreringsreglement som er til hinder for en optimal manøvrering ut fra flomdempingshensyn. Utvalget anbefaler også at mulighetene for å fastsette krav om buffermagasin for bedre demping av sommer- og høstflommer utredes nærmere. Flomtiltaksutvalget forutsetter at vassdragsmyndighetene etablerer en godkjenningsordning, hvor ivaretakelsen av flomdempingshensyn i regulantenes egne tappestrategier blir vurdert.

Når det gjelder krav til utforming av dammer og tappeløp, kan vassdragsreguleringers flomdempende effekt økes både ved at magasinkapasiteten og tappekapasiteten økes. I tillegg kan man øke flomdempingsmulighetene ved at forholdene legges til rette for å styre flomavløpet, slik at man oppnår en mer kontrollert bruk av kapasiteten i magasinet når vannstanden nærmer seg dimensjonerende flomvannstand. Flomtiltaksutvalget anbefaler at NVE utreder mulighetene for å dempe flommer ved å ta en ekstra vannstandsstigning i magasiner. Videre anbefaler Flomtiltaksutvalget at NVE utreder mulighetene for å gjøre bruk av manøvrerbare flomløp og/eller benytte tappekapasiteten i dammers bunntappeløp, for å oppnå en mer kontrollert utnyttelse av magasinkapasiteten når vannstanden nærmer seg dimensjonerende vannstand og/eller en bedre mulighet for forhåndstapping og tapping under flom. Utredningene bør ta sikte på å kartlegge damanlegg hvor slike tiltak ut fra en kost/nytte-vurdering kommer gunstig ut sammenliknet med alternative flomsikringstiltak i vassdraget nedstrøms.

Utvalget har utredet mulighetene for ytterligere reguleringer med sikte på flomdemping i Glomma og Lågen, Trysilelva, Drammensvassdraget, Jølstravassdraget, Daleelva (Høyanger), Gaulavassdraget, Drivavassdraget og Bardu/Målselvvassdraget. På bakgrunn av de spesielle flomproblemene og den lave reguleringsgraden har det stått sentralt for utvalget å undersøke mulighetene for ytterligere reguleringer i Glomma og Lågen. De øvrige vassdragene har blitt valgt ut av Flomtiltaksutvalget på grunnlag av flomutsatthet, med sikte på å få en god geografisk spredning og for å dekke flommer med ulik karakter. Så vel mulighetene for tilleggsreguleringer i eksisterende magasiner som nye utbyggingsmuligheter har vært vurdert.

De vassdrag og prosjekter som er trukket frem er ikke ment å ekskludere muligheter for ytterligere reguleringer med sikte på flomdemping i andre vassdrag eller ved andre prosjekter. Utvalget har heller ikke tatt sikte på å gi en uttømmende prioriteringsliste. Flomtiltaksutvalget vil også understreke at bruk av vassdragsreguleringer til flomdemping må vurderes i forhold til alternative tiltak og underlegges de samme kost/nytte-vurderinger, hvor de samlede samfunnsinteresser trekkes inn.

Generelt gir den gjennomgangen som er foretatt grunnlag for å konstatere at det i de fleste vassdragene foreligger prosjekter som er interessante ut fra et flomdempingsperspektiv.

Stortinget har gjennom behandlingen av verneplanene I-IV fastlagt at det ikke er grunnlag for å foreslå reguleringstiltak i vernede vassdrag. Når det gjelder Gaulavassdraget og Trysilvassdraget viser Flomtiltaksutvalget til at flomsikringstiltak for de mest flomutsatte områdene i disse vassdragene bør vurderes innenfor rammene av differensiert forvaltning og rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.

Utvalget har bare funnet grunnlag for å fremheve enkeltprosjekter i Glomma og Lågen. Med vekt på geografisk plassering i Glomma og Lågens nedbørfelt og på demping av vårflommer i Glomma og sommer/høstflommer i Lågen, har utvalget fremhevet 10 ulike prosjekter med varierende konfliktgrad i forhold til berørte bruker- og verneinteresser. Utvalget anbefaler at de av prosjektene i Glomma og Lågen som er nye eller inneholder nye elementer vurderes etter den adgangen som Stortinget har gitt i Samlet plan til å foreta administrativ klarering for konsesjonsbehandling uavhengig av rulleringen i Samlet plan.

Kapittel 9

I kap. 9 har utvalget vurdert bruk av ulike tunneler i Glomma og Lågen til flomdemping, og spørsmålet om å erstatte omløpstunnelene ved Solbergfoss dam ved utløpet av Øyeren med nye luker i dammen.

En forslagspakke fra SINTEF for å lede vekk vannmengder ved hjelp av overføringstunneler fra Glomma ved Elverum og fra Mjøsa og Øyeren til Oslofjorden er vurdert. På grunn av utbyggingskostnadene og miljøulempene i Oslofjorden fraråder Flomtiltaksutvalget videre utredninger av disse.

Etter forslag fra NVE har Flomtiltaksutvalget fått utredet bruk av tunneler for å øke avløpskapasiteten ved Sarpsfossen og dermed redusere flomproblemene ved Sarpsborg. Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering er det viktig å sikre flomavledningskapasiteten ved Sarpsfossen. En eventuell omlegging av jernbane- og vegbru over Sarpsfossen bidrar også til at flomproblemer rundt Sarpsfossen må vurderes nøye. Eventuell bruk av tunneler for å løse flomproblemene rundt Sarpsfossen må i en totalvurdering veies opp mot alternativ sikring av Borregaardsområdet, bebyggelse, veg, jernbane og annen infrastruktur. Av foreliggende tunnelalternativer synes særlig alternativene med en omløpstunnel rundt dagens Sarp kraftverk og en kombinert flom/kraftverkstunnel på vestsiden av Sarpsfossen aktuelle ut fra kostnader og flomavledning. Utvalget anbefaler at NVE utreder forslag om flomsikringstiltak for Sarpsfossen i samarbeid med Sarpsborg kommune, NSB, Vegdirektoratet og kraftverkseierne.

Driftsforholdene for omløpstunnelene ved Solbergfoss dam ved utløpet av Øyeren er ikke tilfredsstillende. NVE har med hjelp fra konsulent utredet ulike tiltak som kan bringe flomavledningen ved Solbergfoss dam på et mer forskriftsmessig teknisk nivå. Videre bruk av omløpstunnelene forutsetter en omfattende ombygging, kostnadsberegnet til 20 mill. kroner. En ombygging vil imidlertid aldri bli en fullgod teknisk løsning. Som alternativ til ombygging av omløpstunnelene, er innbygging av én eller to nye flomluker i selve Solbergfoss dam vurdert. Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering vil en ombygging av omløpstunnelene være en lite egnet måte å sikre flomavledningen på, idet en gjentetting av grinden ved flom ikke er usannsynlig. Innsetting av flomluker i eksisterende massivdam vil gi et moderne fullverdig flomløp. Videre oppnår man den fordel at ansvaret for manøvrering, drift og vedlikehold kan plasseres hos regulanten.

Når det gjelder den fremtidige løsningen av flomavledningen ved Solbergfoss, har utvalget delt seg i et flertallog et mindretall.Utvalgets flertall anbefaler innsetting av to luker i dammen som vil gi mulighet for forbedring av flomforholdene i Øyeren ved de største flommene, hvor også skadepotensialet er betydelig. En kost/nytte-vurdering tilsier etter flertallets vurdering at tiltaket kan forsvares rent økonomisk, men det er nødvendig å se tiltakene i Solbergfoss i sammenheng med andre tiltak for å redusere flomproblemene i nordenden av Øyeren. Utvalgets mindretall - utvalgsmedlem Odd Rune Heggheim- finner ikke at nyttesiden av de forskjellige alternative flomavledningsløsningene er tilstrekkelig analysert, og at spørsmålet må utredes videre før man fatter en beslutning.

Kapittel 10

I kap. 10 gjennomgås flomsikrings- og erosjonssikringstiltak med hensyn til byggemåte, dimensjonering og saksbehandling. Utvalget redegjør for noen undersøkelser av konsekvenser for vassdragets selvregulerende evne av flomsikringstiltak og hvordan flom- og erosjonssikringsanleggene fungerte under flommen i 1995. Det ses på hvilke skader som oppstod på anleggene og på verdier innenfor anleggene, årsaken til skadene samt hvilke verdier som ble spart for skader som følge av anlegg som fungerte. Denne gjennomgangen danner grunnlag for forslag til forbedringer med hensyn til utforming og dimensjonering av slike tiltak. Videre gjennomgås ansvars- og eierforhold til flomverk med forslag til avklaring og forbedring av rutinene for tilsyn med og vedlikehold av anleggene. Med hensyn til finansiering, drøftes alternativer til dagens ordning med 25 % distriktsandel.

Flomsikringstiltak kan få konsekvenser for flomforløpet ved at flomtoppen kan bli høyere og komme på et tidligere tidspunkt nedstrøms tiltakene. Ut fra de begrensete, konkrete beregninger som er gjort i Norge, ser ikke utvalget at flomsikringstiltakene alene har ført til slike konsekvenser av stor betydning. Det forutsettes at forskningsprogrammet Hydra klargjør virkningen av slike inngrep ytterligere, jf. kap. 12.

Magasinene på innsiden av flomverk kan ved særskilt tilrettelegging i form av luker, benyttes til flomdemping. Flomdempingseffekten er potensielt betydelig ved innslipping styrt med luker, men krever i operativ drift både en god prognose for flommen noe framover i tid og en hydraulisk modell av vassdraget som beregner optimalt forløp av innslippingen. På bakgrunn av de store usikkerhetene omkring den praktiske effekten og skadene som påføres arealene som settes under vann, vil utvalget ikke anbefale å etablere slike magasiner i forbindelse med eksisterende flomverk.

Flommen i 1995 var flere steder større enn det flom- og erosjonssikringsanleggene er dimensjonert for. Også mangelfullt vedlikehold er i noen tilfeller helt eller delvis årsak til skadene på anleggene. Det er registrert relativt lite skader på erosjonssikringsanlegg som var berørt av storflommen i 1995, ca 6 % av erosjonssikret lengde. For flomverksanleggene er andelen med skader betydelig høyere, ca 56 % av antall anlegg. Ved 25 % av senkingsanleggene oppstod det skader. Skadene på anleggene summeres til 74 mill. kroner.

Skader på anleggene fører i de fleste tilfeller, men ikke nødvendigvis, til skader på verdiene innenfor. Totalt oppstod det brudd i 24 flomverksanlegg slik at områdene innenfor ble oversvømt og til dels store skader oppstod. Til tross for at anleggene ikke var dimensjonert for så høye vannstander som under flommen i 1995, klarte en å hindre brudd i 35 av 59 flomverk. For en del anlegg var lokal innsats i stor grad årsaken til at fullstendig brudd ble hindret. Kartlegging av verdiene innenfor noen av de mest betydningsfulle anleggene som fungerte under flommen, indikerer at skadene under flommen i 1995 kunne blitt mer enn dobbelt så store som de faktisk inntrufne.

Skadeomfanget ved brudd i flomverk er såvidt høyt og konsekvensen for innenforliggende verdier så store at det gir grunn til å se nærmere både på utformingen av anleggene og dimensjoneringen med hensyn til hvilke flomhøyder en skal ta sikte på å sikre mot. Flomtiltaksutvalget ser spesiell grunn til å fokusere på tilfellene av grunnbrudd som viste seg i Solør-området. Ved noen av flomverkene oppstod grunnbrudd før vannstanden i elva nådde dimensjonerende vannstand for flomverket, noe som gir særlig grunn til å vurdere disse anleggenes utforming.

På bakgrunn av erfaringene fra flommen i 1995 har utvalget anbefalt følgende endringer med vekt på anleggenes utforming:

Erosjonssikringsanlegg:

• Bedre sikring i foten av skråningsbeskyttelse

• Steinstørrelse bedre tilpasset de lokale forhold

• Styrking av eksisterende kantvegetasjon

• Kombinere bruk av stein med bevaring av eksisterende og etablering av ny vegetasjon

• Bedre rutiner for tilsyn og vedlikehold

Flomsikringstiltak:

• Større sikkerhet mot grunnbrudd ved flomverk

• Tilstrekkelig drenering i bakkant av flomverk

• Større sikkerhet mot skader som følge av overtopping ved flomverk

• Dimensjoneringsgrunnlaget bør revurderes med sikte på en differensiering for ulike verdier som beskyttes

• Konsekvenser og mottiltak ved flommer over dimensjonerende nivå vurderes i større grad

• Plassere flomverk inntil det som skal sikres mot flom og bevare forlandet

• Bevaring og riktig skjøtsel av vegetasjon

• Bedre rutiner for tilsyn og vedlikehold

Basert på erfaringene fra flommen i 1995 anbefaler Flomtiltaksutvalget at dimensjoneringskriteriene for flomsikringstiltak revurderes. Der større bebygde områder eller viktig infrastruktur kan bli rammet, synes det rimelig med sikkerhet mot flommer med 200-500 års gjentaksintervall. Generelt bør det legges opp til en differensiering av sikkerhetsnivå i forhold til hvor store og hvilken type verdier som skal beskyttes.

Det anbefales en gjennomgang av eksisterende flomsikringsanlegg med sikte på nærmere vurdering av dimensjoneringsgrunnlag og utforming for øvrig basert på de prinsipielle vurderinger utvalget har gjort. Det anbefales å ta sikte på en klassifisering av flomsikringstiltak etter konsekvenser av brudd eller overskridelse av dimensjoneringsgrunnlag. Det anbefales at vassdragsmyndighetene vurderer en forankring av endringsforslagene i egne retningslinjer for bygging og drift av flomverk.

Flomtiltaksutvalget peker på forsknings- og utviklingsbehov på flere områder. Det gjelder grunnlag for dimensjonering, utprøving av alternative materialer til bruk i erosjonssikring, metoder for etablering av vegetasjon, utprøving av metoder for miljømessig flomsikring, samt registrering av volumer og variasjonen med tiden av massetransport i vassdrag.

Nye sikringstiltak i flomutsatte vassdrag er vurdert på generell basis. Områder med konsentrert bebyggelse, områder med sentrumsfunksjoner, industri og viktig infrastruktur vil ha behov for høy sikkerhet mot flomskader. Det vises til utvalgets forslag om endring av dimensjoneringskriterier for eksisterende flomsikringstiltak. En rekke tettsteder vil ut fra dette ha behov for nye sikringstiltak. Vurderingen av omfanget og utformingen av sikringstiltakene må skje i et skjæringspunkt mellom kost/nytte-vurderinger, befolkningens behov for sikkerhet, eventuelle konsekvenser for vassdragets selvregulerende evne og miljøinteresser.

Flomtiltaksutvalget har ikke funnet grunn til å endre på praksis med at eiendomsretten til flomverk tilligger eieren av den grunn flomverket ligger på. Det styringsbehov vassdragsmyndighetene har i forhold til flomverk kan ivaretas tilfredsstillende på andre måter.

Ansvarsforholdene for flomverk kan etter Flomtiltaksutvalgets syn klargjøres ved å stille generelt krav til etablering av verksforening eller tilsvarende organisering av de som har nytte av flomverket. Dette anbefales vurdert også for å gjøre det lettere for kommunen å ivareta sine kontroll- og veiledningsoppgaver og sikre at alle som har nytte av tiltaket bidrar til drift og vedlikehold av anlegget.

Oppfølgingen av kommunenes tilsyns- og vedlikeholdsplikter synes ikke å være god nok. Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering må det foretas en innskjerping av kommunenes rapporterings- og vedlikeholdsrutiner og at NVE styrker sine kontroll- og veiledningsrutiner ute i distriktene. Det anbefales også vurdert konkrete pålegg om teknisk kompetanse i den lokale tilsynsfunksjonen. NVE bør stille sin vassdragstekniske kompetanse til disposisjon og sørge for jevnlig kursing og øvelser av lokalt personell med ansvar for flomsikringsanlegg.

Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering må det være en utilsiktet virkning av den nye kommuneloven at kommunene ikke kan stille garanti i forbindelse med flom- og erosjonssikringstiltak for grunneiere som driver næringsvirksomhet. Det vil innebære en betydelig administrativ merbelastning for NVE å måtte skille ut og forholde seg direkte til grunneiere som driver næringsvirksomhet. Utvalget anbefaler derfor at det foretas endring av kommuneloven, slik at kommunevedtaket kan praktiseres slik det er lange tradisjoner for og i tråd med Stortingets forutsetninger.

Etter utvalgets vurdering er det riktig at lokale interesser deltar i finansieringen av tiltak som innebærer varige fordeler lokalt. Hensynet til en rimelig ressursbruk til søknadsbehandling tilsier også at det normale bør være at bevilgningen til flom- og erosjonssikringstiltak er belagt med distriktsandel.

Flomtiltaksutvalget anbefaler at ordningen med distriktsandel ved gjennomføringen av flom- og erosjonssikringstiltak i hovedsak opprettholdes på dagens nivå og etter de samme prinsipper, men at NVE gis myndighet til å nedsette eller helt fravike kravet om distriktsandel i nærmere definerte tilfeller. Dette gjelder tiltak mot erosjon for å hindre omfattende utrasinger samt tiltak mot erosjon og kontroll med masseføring, primært begrunnet med allmenne hensyn.

For å sikre at de mest lønnsomme eller av andre grunner viktige prosjekter blir gjennomført, anbefales at NVE i sterkere grad er aktiv i å identifisere sikringsbehov og prioritere disponeringen av ressurser i forhold til hvor behovet er størst.

Kapittel 11

Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering er en fornuftig bruk av flomutsatte områder et av de viktigste virkemidlene for å holde samfunnets sårbarhet for flom på et forsvarlig nivå. I kap. 11 vurderes eksisterende virkemidler og behovet for nye virkemidler når det gjelder styring av arealbruken. Arealbruksrestriksjoner og sikringstiltak er vurdert også for jordbruksarealer.

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det ikke gitt at det vil være mest gunstig å fastlegge en svært restriktiv arealutnytting i flomutsatte områder. Et viktig siktemål for Flomtiltaksutvalget har vært i større grad å trekke flomskadeproblemer inn i vurderingsgrunnlaget for arealdisponeringer, for å legge et grunnlag for en mer optimal samfunnsmessig utnytting av flomutsatte områder.

Flomtiltaksutvalget har etter en gjennomgang av foreliggende plan- og bygningslov kommet til at dette systemet i utgangspunktet kan være vel egnet til håndteringen av flomspørsmål. En svakhet med plan- og bygningsloven er imidlertid at systemet i stor grad baserer seg på at kommunene selv er oppmerksom på at et område er flomutsatt. En annen svakhet er at det ikke foreligger standarder som kan gi veiledning for hva slags konsekvenser det skal ha for arealplanlegging og byggesaksbehandling at et område er flomutsatt. Flomtiltaksutvalget har en rekke anbefalinger for å bøte på disse manglene. Anbefalingene må sees i sammenheng med utvalgets anbefalinger om større satsing på flomsonekartlegging i kap. 5:

• Det må foretas en generell innskjerping av kommunenes kartlegging av flomutsatte områder i arealdelen av kommuneplanen. Det er nødvendig at behovet for reguleringsplan eller bebyggelsesplan blir vurdert i arealdelen av kommuneplanen, samt at dette plannivået brukes mer aktivt til å fastsette krav om sikring og kriterier for lokalisering ved utnytting av flomutsatte områder

• Kommunenes plikt etter plan- og bygningsloven til å konsultere NVE som sakkyndig instans i saker som berører vassdrag må innskjerpes

• NVE må gjennomføre informasjonstiltak overfor kommunene, hvor det gis opplysninger om hvilket forvaltningsansvar etaten har i vassdrag og hvilken vassdragsfaglig kompetanse etaten kan tilby i forbindelse med arealplanlegging

• NVE må foreta en gjennomgang av egne rutiner og vurdere ressursbehov for etatens behandling av saker etter plan- og bygningsloven

• Det må fastsettes veiledende retningslinjer for byggesaksbehandlingen som angir akseptabel flomrisiko for ulike typer bygg og konstruksjoner

• Det må fastsettes retningslinjer for bruk av materialer og plassering av utstyr/innredning ved bygging i flomutsatte områder

Hvis en isolert ser på skaderisiko i jordbruket, burde arealfordelingen mellom korn- og grasproduksjon i flomutsatte områder være annerledes enn i dag. Dette vil i realiteten ikke være mulig å få til uten en total driftsomlegging i jordbruket, og i de fleste tilfelle ville det heller ikke være mulig ut fra de driftsøkonomiske forholdene.

Etter Flomtiltaksutvalgets vurdering er det særlig grunn til å se nærmere på sikring av områder med fare for store erosjonsskader. Restriksjoner på dyrking av avgrensede områder hvor det er fare for overløp av flomvann kan etter utvalgets vurdering vise seg svært kostnadseffektivt. Tilplanting av gras eller skog i slike områder kan gi god erosjonsbeskyttelse for innenforliggende åkerarealer. Også redusert jordarbeiding og restriksjoner på valg av vekster kan bidra til reduserte erosjonsskader.

Kapittel 12

Forskningsprogrammet Hydra er igangsatt i NVE i den hensikt å vurdere hvorvidt summen av arealbruksendringer og andre fysiske inngrep som flomverk, senkingstiltak, erosjonsvern, vei- og jernbaneanlegg, har ført til eller vil føre til økt flomrisiko. Med arealbruksendringer tenker en særlig på skogreisning og skogsavvirkning, drenering av skog- og myrarealer, oppdyrking og andre driftsendringer i jordbruket samt tettstedsutvikling. Virkningen av reguleringsmagasiner vil også bli trukket inn.

Dersom det viser seg at flomrisikoen allerede har økt som en følge av alle inngrepene i vassdraget, har programmet som målsetning å foreslå tekniske, juridiske og økonomiske mottiltak. Det anses dessuten som viktig å få fram muligheter for å sikre en helhetlig vassdragsforvaltning i Norge, hvor ansvaret for totalvurderingen av menneskelige inngrep blir definert.

Flomtiltaksutvalget presiserer at Hydra bør være et anvendt forskningsprogram, med sikte på å framskaffe et bedret grunnlag for beslutninger som påvirker risiko knyttet til flom. Siktemålet bør etter Flomtiltaksutvalgets syn være at det innenfor Hydra-programmet utarbeides et samlet og helhetlig grunnlag, eventuelt modell, for å vurdere sammenhengen mellom naturgrunnlag og menneskelige inngrep på den ene siden, og flomrisiko på den andre.

Flomtiltaksutvalget har på basis av sine vurderinger av ulike strategier for reduksjon av risiko for flomskader, identifisert en del konkrete områder for forskning og utvikling. En del av disse områdene anses riktig å legge inn under forskningsprogrammet Hydra. Følgende konkrete anbefalinger gis til utredninger i Hydra:

• Øke kunnskapene om virkningene av reguleringer, flomvern og flomhåndtering, ved å se disse tiltakene i sammenheng innenfor deler av vassdraget og sumvirkningen på hele vassdraget

• Utvikle grunnlaget for optimal manøvrering av magasiner i forhold til reduksjon av flomskadene i konkrete flomsituasjoner

• Vurdere ulike utforminger av flomverk for å kombinere bevaring av kantvegetasjon og vern mot flomskader på produktive jordbruksarealer med reduksjon av flomtoppen ved flommer over dimensjonerende

• Lage et vurderingssystem eller en manøvreringsmodell for Glomma - Lågenvassdragene i området Kongsvinger - Odal - Nes samt Mjøsa i forhold til Øyeren

• Vurdere ulike faktorers betydning for usikkerheten i tilsigsprognoser, herunder muligheten for å ta inn flere værparametere, med sikte på å øke presisjonen for tilsigsprognoser under snøsmelting

• Videreutvikle grunnlaget for risikoanalyser, herunder utvikling av skadefunksjoner for ulike typer arealbruk, bygninger og infrastruktur samt videreutvikling av ulike metoder for flomsonekartlegging

Kapittel 13

Utvalgets forslag medfører ikke store administrative konsekvenser. En klarlegging av ansvarsforhold når det gjelder gjennomføringen av sikringstiltak etter naturskadeloven er anbefalt. Videre er det anbefalt en videreutvikling av foreliggende administrative strukturer for NVEs sentrale og regional beredskap, flomvarsling og for kartlegging av skadepotensiale og sikringsbehov.

Utvalgets forslag vil ha økonomiske konsekvenser ved økt ressursbehov til arealplanlegging i kommunene og oppfølging i NVE. Behovet for bemanningsøkning i NVE til flomvarsling, tilsyn med flomverk og behandling av saker etter plan- og bygningsloven er anslått til mellom 9 og 13 årsverk. I tillegg vil det i en oppbyggingsfase bli behov for i alt 1/2 - 1 årsverk pr. vassdrag som skal omfattes av kvantitativ flomvarsling.

Tiltakene utvalget har foreslått utgjør 50 mill. kroner til produksjon av flomsonekart og 48 mill. kroner til ombygging av Solbergfoss dam. Utgifter til økt sikkerhet ved flomsikringstiltak, heving av dimensjoneringsgrunnlaget for flomverk og økt sikkerhet for tettsteder er avhengig av omfanget, og ressursbehovet må utredes nærmere.

Utvalgets forslag innebærer en markert styrking på flere områder i samfunnet for å redusere sårbarheten for flom. Utvalget har en rekke anbefalinger som vil kreve økte økonomiske uttellinger fra ulike offentlige instanser.

Utvalgets mindretall - utvalgsmedlem Odd Rune Heggheimhar en særmerknad til økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets anbefalinger, hvor det tilrås at det skaffes budsjettmessig inndekning for utvalgets forslag ved at bevilgningen over NVEs budsjett til flom- og erosjonssikringstiltak reduseres.

1.2 Summary

The Commission on Flood Protection Measures was established by Royal Decree on 13 July 1995 on the advice of the Ministry of Industry and Energy. The Commission has had nine members.

The Study which follows deals with a number of measures for reducing the vulnerability of society as a whole to floods and flooding. The Study consists of four parts.

In Part I - The General Part (Chapters 2,3,4 and 5) - an account is given of the Study Terms of Reference, its composition, work on the Study and the objectives of the work (Chapter 2). A description of flood conditions in Norway then follows (Chapter 3) and the extent of damage and the types of damage associated with floods (Chapter 4). Part I also deals with the use of risk analysis in the assessment of flood protection measures, use of flood zone maps as the basis for land use planning and the planning of flood protection measures, as well as the risk reduction actions that existing insurance and support arrangements imply, in that they help to ensure that flood victims are indemnified (Chapter 5).

In Part II - Emergency Planning and Flood Warning Systems (Chapters 6 and 7) - further attention is devoted to how emergency planning systems of the river authorities operate (Chapter 6) and how flow forecasting and flood warning systems can contribute to ensuring that society is capable of handling flood situations (Chapter 7).

In Part III - Actions in the watercourses (Chapters 8, 9 and 10) different measures within the watercourses are considered with a view to reducing the risks associated with flooding. In Chapter 8 an assessment is made of the significance of river basin regulation in a flood situation, the need for and the possibility for dispensation from the regulation rules in a flooding situation, allocation of responsibilities and liabilities and the opportunities to improve conditions for applying river basin regulation to flood reduction. The possibilities for further regulations in river basins with limited regulation with a view to flood control have also been examined. In Chapter 9 the Commission considers the use of tunnels for flood control in Glomma and Lågen rivers and whether to replace the diversion tunnels at Solbergfoss at the Øyeren outlet with new gates in the dam. Chapter 10 discusses measures to prevent flooding and erosion. The Committee reviews how measures worked in the floods of 1995. The review of damage to facilities and protected values forms the basis for proposals for improvements related to design and dimensioning. Chapter 10 also considers the need for new protection measures as well as issues relating to responsibility and ownership of the flood protection measures. On the issue of the financing of flood and erosion prevention measures, the Chapter also discusses alternatives to to-day's arrangement whereby the local authorities contribute 25 % of the cost.

In Part IV - The risk of flooding and land use (Chapters 11 and 12) are discussed from two different angles. Chapter 11 examines the possibility of limiting flood damage to a reasonable level through a conscious use of flood-prone areas. Land use in the hinterland and action within the river basin can impact upon the size of the floods and their character in such a way that the damage becomes greater. Chapter 12 describes and sets out proposals and the premises for a programme of research already set in train by the Norwegian Water Resources and Energy Administration (NVE) to study the significance of human impacts on flood conditions and the extent of damage (the Hydra Programme).

The financial and administrative consequences of the Commission's recommendations are dealt with in Chapter 13. The environmental impacts are dealt with in each individual Chapter in association with the treatment of different measures against flooding in the river basin.

The sections which follow give a brief summary of each individual Chapter.

Chapter 2

Chapter 2 gives an account of the Commission's Terms of Reference, its composition, definitions and interpretations of the Terms of Reference and the objective of the work. The basis for defining the objectives of the Commission's work is that floods are natural occurrences associated with natural phenomena such as climate and topography. To the extent that it is at all possible to provide complete protection against flooding, the costs and other disadvantages will be unacceptably high. This means that society must accept that it is vulnerable to some extent and that, sooner or later, a flood will occur which exceeds the design standards.

The Commission's major objective has been to reduce society's vulnerability to the hazards and damage caused by floods whilst at the same time ensuring that the river system's resources and natural functions are taken full account of. The Commission has adopted a number of sub-objectives as follows: that planning shall be carried out on the basis of an assessment of the totality of the situation; that whatever risk is accepted must be defined, that the structure of responsibility be clarified and that society's capacity to handle floods should be strengthened.

Chapter 3

Chapter 3 sets out a description of flood regimes and destructive floods in Norway including the causes and the sequence of events during the 1995 flood. Definitions of floods are given and references are made to investigations in the question of whether climate change is a factor in flood conditions.

On the basis of seasonal variations in flows, it is possible to divide the country up into hydrological regions or regimes. Division into regimes permits the description of the causes behind the development of major floods. For example spring flood regimes are typical of inland sites where snow-melting combined with precipitation can create major floods.

Floods can be defined in many ways. In certain watercourses the fact that a river breaches its banks can be used as a definition of flooding. Statistical methods can also be employed. For larger floods it is common to refer to floods of a certain return period. The probability for a flood with a return period of 100 years is 1 % each year. The concept of a «destructive flood» introduces the effects of the flood i.e. damage of a certain extent to human beings or to assets created by them. After a review of flood observations over a long period, it appears that a «destructive flood» occurs once in every 10 to 20 years in the Glomma and Lågen Rivers.

The major flood in Eastern Norway in the Spring of 1995 arose due to factors which, in themselves, were not extreme. Large volumes of snow and low temperatures in the month of May were the basis for the major flood. High temperatures combined with rainfall at the end of May caused the flood to be the largest this century in central parts of the Glomma and Trysil River Basins. The return period for the flood in these parts of the basin has been estimated as 200 years. At Elverum on the River Glomma it was the largest flood that has been observed since 1789.

Climate change arising from human activity has been dealt with by the United Nations Panel on Climate Change. Its main conclusion is that Man has had a noticeable impact on global climate, but there is still great uncertainty which makes it impossible to translate results to a regional scale. Within the historical data which exists it is not yet possible to observe regional changes either in frequency or size of floods in Scandinavia arising from Man's impact on Climate.

Chapter 4

Chapter 4 describes the extent of damage and the type of damage associated with floods.

In Parliamentary White Paper No.2 of the 1995-96 session, the total costs associated with the 1995 floods in Eastern Norway were estimated at NOK 1.6 billion (USD 270 million). The Commission on Flood Protection Measures has updated this estimate to June 1996 and come up with an estimate of NOK 1.8 billion (USD 300 million). Insurance payments made up about NOK 1 billion (USD 170 million) whilst the remaining NOK 800 million (USD 130 million) was covered by the authorities.

The Commission on Flood Protection Measures defines «damage» as damage inflicted on human beings or on assets created by them, and distinguishes between financial and non-financial damage. On this basis, the direct financial costs of damage associated with the 1995 flood are estimated at NOK 1.35 billion (USD 230 million) of which NOK 920 million (USD 150 million) was to the private sector and NOK 430 million (USD 70 million) was to the public sector. The registered indirect financial costs are put at NOK 154 million (USD 26 million). Some costs relating to loss of production, delays and traffic diversions are not included in these figures. The costs associated with emergency work, cleaning up and prevention work during and after the flood in 1995 are estimated at NOK 313 million (USD 52 million). About 8,500 military and Civil Defence personnel together with several thousand volunteers took part in the emergency work. It is recognised that this effort caused the extent of the damage caused by the flood to be reduced much more than what safety measures themselves had cost.

Large floods can also have serious non-financial impacts, amongst other things for drinking water supplies and environmental pollution. Very few deaths have been recorded in Norway in recent years as a result of floods. Many people exposed themselves to considerable danger in the flood of 1995 particularly in relation to safety, rescue and emergency tasks.

By examining available statistics and the damage associated with the flood of 1995, the Commission has estimated that the average annual cost of flood damage in Norway is NOK 173 million (USD 29 million). The sum is divided in NOK 154 million (USD 6 million) in terms of direct financial cost and NOK 19 million (USD 3 million) in terms of indirect financial cost. Some indirect costs are not included in these figures in the form of lost production, delays, traffic diversion costs because of closed roads etc.

Chapter 5

In Chapter 5 the use of risk analyses in the appraisal of flood protection will be accounted for, as will the use of flood zone maps as basis for land use planning and planning of flood measures and the risk reduction which current insurance and support arrangements present by helping to keep flood victims financially indemnified.

A central element in the work of the Commission is the assessment of risk in connection with floods. Risk in a financial context is defined as the probability of an undesirable occurrence happening, multiplied by the consequences of it happening. In order to reduce, or keep the risk at an acceptable level, measures can be introduced on both the probability side and on the consequence side. The measures can have long term perspectives, linked to land use, flood prevention measures, flood reduction measures, and more short term perspectives linked to flood warning and the implementation of emergency action. The basic principle for analysis of the risk and selection of measures is that there is awareness of which occurrences may take place, with which probability they may occur, and what the consequences may be. The Commission recommends in general that the basis for risk analyses in connection with floods be improved.

As basis for decisions that influence the risk in connection with floods, there will be a need for various professional approaches. NVE (the Norwegian Water Resources and Energy Administration), as the central professional organisation and river authority, plays an important role in this work. The Commission recommends that NVE intensify its work on raising awareness of flood hazards and other hazards associated with rivers. The Commission also recommends that work should start on systematising data on damage for use in risk analyses.

In general, the Commission recommends that the design of flood protection measures and other decisions that influence flood risks, contain a differentiation of safety levels in relation to the value and type of assets to be protected.

As an aid to and basis for the decision-makers in society, the Commission recommends that a national mapping source be established - flood zone maps - for the most important watercourses. The maps will indicate the extent of floods with varying return periods. Partly as basis for flood zone maps and partly as a supplement, it is important to record and systematise information linked to the extent of floods and flood levels. The Commission on Flood Protection Measures recommends that the work on further development of the method for flood zone mapping is implemented within the research programme Hydra.

Norway is in many ways different from other countries with regard to compensation to flood victims. Tax relief and subsidized loans are well-known arrangements in other countries, while Norwegian flood victims are largely compensated for their losses through natural disaster insurance and with support from the National Fund for Natural Disaster Assistance as well as through the Disaster Fund for Crop Production. In the view of the Commission it is important to put in place compensatory arrangements that can help reduce losses for flood victims. An important prerequisite for such insurance and relief arrangements must, however, be that they do not render the damage more than necessary, by reducing the individual's motivation to limit damage.

The Commission on Flood Protection Measures has not undertaken a thorough review of current insurance and relief arrangements, and so has no reason to say that these arrangements contribute to more extensive flood damage. The premium for the natural disaster insurance is stipulated independent of the disaster risk to the individual property, and the excess to be paid by the individual insurer is relatively low for payments from the insurance companies and from the National Fund for Natural Disaster Assistance. There is therefore no basis for asserting that these arrangements contribute to less extensive damage. In the view of the Commission, reducing compensation by increasing the liability of the individual will encourage the individual to limit flood damage.

The responsibility for stopping development in flood prone areas lies with the municipalities. If the insurance companies and the National Fund for Natural Disaster Assistance claim recourse more often for damage occurring after development has taken place in flood-prone areas, it might, in the view of the Commission, make municipalities more aware of their responsibility.

The Disaster Fund for Crop Production, with its high threshold for compensation and high amount to be contributed by the individual insurer, puts the risk for crop loss mainly on the individual farmer. In the view of the Commission, this arrangement has therefore a clear incentive to limit damage.

The arrangements for the implementation of protection measures in accordance with the Act on Natural Disasters has, in the view of the Commission of Flood Protection Measures, an important risk reduction potential. In the view of the Commission there may be reason to examine more closely the division of responsibility for protection measures with the aim to achieve more active use of these arrangements.

Chapter 6

In Chapter 6, NVE's emergency role in flood and crisis situations is considered in the light of Report no.37 (1995-96) to the Storting (the Norwegian Parliament) and Recommendation to the Storting no. 256 (1995-96), with special emphasis on the emergency role of NVE's regional services. In addition, Chapter 7 is referred to, where a review is made of NVE's performance in relation to the flood warning and flow forecasting during the 1995 flood. In that connection the implementation of emergency actions in the central organisation of NVE during the flood is also assessed.

One lesson learnt from the 1995 flood was that the hydrotechnical capacity of NVE's regional organisation was very important in the handling of the crisis, before, during, and after the crisis. In relation to emergency operations, professional capacity combined with local affiliation and daily presence will be the most important contribution by NVE's regional service.

In bigger floods and crisis situations it is, in the view of the Commission, necessary that NVE has a distinct advisory role in relation to distribution of resources and action plans at county level. The Commission on Flood Protection Measures recommends that NVE's regional offices establish formalised routines for contact with the county governors' emergency divisions.

In relation to municipal emergencies, the regional offices will be able to contribute with advisory services and training so that local personnel themselves will gain the best possible competence for handling crises in river basins. The Commission on Flood Protection Measures recommends that NVE's regional offices contribute actively in the municipalities' risk and vulnerability analyses. This is especially important in connection with municipalities with big flood structure facilities or large damage potential. Furthermore the Commission recommends a review of NVE's allocation of professional expertise to the regions so as to cover the watercourses under greatest threat, and the needs of the municipalities for advice and guidance, before, during, and after crisis situations in the watercourses.

In the view of the Commission on Flood Protection Measures, the division of responsibility between NVE's central administration and the regional offices would benefit from being more precisely defined. The Commission therefore recommends that a joint emergency action plan be worked out for the whole of NVE's organisation, giving a total description of the various emergency levels and the division of responsibility between NVE's central administration and regional offices.

The Commission on Flood Protection Measures anticipates that NVE will carry out the necessary updating and action so that the various sections are updated, on which functions they are to perform in crisis situations, and that financial authority is clarified so as to make the necessary resources for action available in the regional organisation.

Chapter 7

In Chapter 7 the system for flow forecasting and flood warning is reviewed on the basis of the 1995 flood. The principal objective of the review for the Commission has been to assess to what extent the system helps central and local authorities and other users to handle flood situations.

During the spring of 1995 the probability of extensive flooding in the eastern part of Norway increased continuously. Snow storage larger than normal for the beginning of May, increased throughout the month because of precipitation and low temperatures, and should, in the opinion of the Commission, have released an earlier warning, leading to a gradual intensification of emergency planning.

The Commission has, after reviewing the flood warnings issued by NVE during the flood, concluded that, to obtain sufficient understanding of the flood warnings, user training will be necessary as well as direct communication with the recipients.

The forecasts contain many uncertainty factors, and can therefore only be considered as best guesses. The Commission on Flood Protection Measures finds, however, that the discrepancy between forecasted and observed water levels, especially in Øyeren, and at other points in the watercourse, are so great that a review of the modelling tools and other aspects that contribute to the uncertainty of the forecasts, is necessary.

In consideration of the emergency authorities and others who have to relate to the warnings, the Commission on Flood Protection Measures finds it unfortunate that divergent forecasts were issued during the flood. In the future there should only be one forecast sent to the emergency authorities, the general public and the mass media.

NVE's flood warning service and NVE's other emergency services are dependent on each other. The Commission thinks that the forecasting office should have had more personnel from the moment of the first flood warning, and at the same time it should have been shielded from inquiries from the mass media and the general public. The Commission finds it unfortunate that there are no detailed instructions on emergencies in the directive of the hydrologist on duty.

The Commission presents recommendations as to how NVE could make better use of the resources of the hydropower companies and of the Norwegian Meteorological Institute (NMI) relating to flood warnings. In addition, the Commission presents recommendations for routines, procedures and emergency planning in connection with NVE's flood warning service, and recommendations for strengthening the resource base for NVE's preparation of forecasts and flood warnings. The Commission is split into a majorityand a minority (commission member Kari E. Olrud)on the question of the proposals for an increase in NVE's resources.

The recommendations of the Commission can be summed up as follows:

• The qualitative warning system that covers the whole country must continue and NVE shall be coordinating body for flood warning in Norway

• The system would benefit by being extended to quantitative warning for certain river basins, particularly prone to flood

• Agreements about flood warning should be made on a voluntary basis with hydropower companies

• A formal agreement on cooperation must be made with the NMI in order to utilise meteorological capacity fully in connection with flood warnings. Whether NMI is able to provide further services to improve accuracy in flood warnings should therefore be investigated

• A new directive that clarifies the division of responsibility, routines and procedures for the emergency planning of the flood warning service in NVE must be prepared

• A strategy must be worked out for NVE's response to inquiries from the mass media and others during crisis situations.

• There is need for increased manpower in connection with the flood warning service

• The warnings must be sent to organisations that are on a 24-hour emergency alert. Procedures should also be established for signalling that the message has been received by these organisations

• The flood warning service should have regular emergency drills with the recipients of the flood warning and other counterparts

• The warnings must be formulated in such a way as to be easily understood. The language used in the warnings must be evaluated. Regular user contact and user training are important

• Water level forecasts should be related to the the Norwegian Mapping Authority's standard topographical survey datum

• New automatic calibrating stations must be established (water level and flow) in order to improve quality in the country-wide qualitative warning system and in order to undertake quantitative warnings in certain flood-prone watercourses

• A sufficient number of forecasting models must be established for a satisfactory qualitative warning system

• Forecasting models for quantitative warning in particularly flood-prone watercourses must be employed

• Computer equipment and software must be maintained at a satisfactory level and form the basis for fast and efficient warning

• Investments must be made in research and development (R&D) which can contribute to improved flood warning

Because of the prevailing uncertainty as to the usefulness of improved flood warning, the minority does not find sufficient reason for a general increase in the use of resources in this area. On this basis the minority has reservations with regard to the recommendations of the majority pertaining to a gradual establishment of the quantitative warning system. The minority further argues that resources to research in this field must be assessed in relation to the input already made within R&D in NVE or in the field in general.

Chapter 8

In Chapter 8 the following issues are assessed: the value of watercourse regulation in a flood situation, the need for and potentials for deviating from normal rules of operation in a flood situation, the division of responsibility and the potential for further improvement of conditions for using watercourse regulation for flood control.The possibilities for further regulations in river basins with limited regulation with av view to flood control have also been examined.

In general, watercourse regulation has led to greater reservoir capacity in the catchment area, reducing floods. It is the size of the reservoir in particular in relation to the catchment area and the flood volume that are decisive for the potential flood reducing effect of the watercourse regulation. If the reservoirs are sufficiently large, the flood control achieved by watercourse regulation can be considerable. The effect is most prominent just downstream of the reservoir, but regulation will also have a favourable effect on flood control further down the river basin. The degree of the effect will depend on the conditions in the river basin itself.

The establishment of regulation reservoirs will reduce floods, in particular spring floods, even though the regulation is primarily intended to ensure power production capacity. The extent of flood control achieved in the individual structure depends on the size and operating characteristics of the reservoir. In the development of hydropower resources in Norway, particular attention has not been given to flood control in determining the size and siting of regulation reservoirs. The criteria that have been used have related to the economic viability of the various projects and the extent to which this has conflicted with environmental considerations and other affected interests. Flood control has mostly been achieved as a positive side-effect of the developments that have taken place, rather than as a result of a conscious strategy to achieve flood control in the river basin regulation.

Watercourse regulation is subject to licensing. The fundamental conditions for managing the regulation facilities are set out as a special part of the licence conditions in the rules of operation. To take account of various interests, the operating procedures in some cases include stipulations that limit the possibilities of using the regulation reservoir for flood control. It may therefore be necessary to deviate from such stipulations in a flood situation. The river authorities currently has sufficient legal authority to impose limited conditions and permission to deviate from the rules of operation in actual flood situations.

Concerning the division of responsibility where the river basin regulation is used for flood control, the basic rule is that the hydropower companies alone is liable for operations in relation to affected interests. In cases where the authorities take over or imposes conditions on operation, responsibility is transferred to the authorities. In such cases the authorities can also be liable for any losses and expenses for the regulator. The extent of the river authorities' responsibility must be assessed on the basis of current rules pertaining to compulsory acquisition and compensation.

In order to facilitate conditions for flood control by using river basin regulation, the Commission has made various recommendations that entail new requirements for construction of dams and diversion works and operation and management of regulation facilities.

For the operation and management of regulation facilities, the Commission recommends that regulators improve their flood forecasting by using operative forecast and simulation models and techniques for calculating the snow reservoir. The Commission recommends that regulators be obliged to notify the river authorities of critical flood situations. The Commission further recommends that the diversion plans for watercourse regulations be better targeted at flood reduction than they are today. To achieve the necessary flexibility to handle extreme situations, the Commission recommends that the river authorities assess the terms in the operating procedures that prevent optimal operation during flood conditions. The Commission also recommends that possibilities to set out requirements for buffer reservoirs as a way of reducing summer and autumn floods be studied in detail. The Commission on Flood Protection Measures stipulates that the river authorities establish an approval arrangement, which will consider the maintenance of flood control in the diversion plans.

With regard to the design of dams and diversion works, the flood control effect of the river basin regulation can be increased both by increasing the reservoir capacity and the spillway capacity. In addition, the flood control potential can be increased by making it possible to regulate the spillway, so that the capacity of the reservoir is better controlled when the water level approaches design flood water level. The Commission on Flood Protection Measures recommends that NVE studies the possibilities of controlling floods by allowing an extra increase of the water level in reservoirs during flood. The Commission further recommends that NVE studies the possibilities of using gated spillways and/or using the diversion capacity at the base of the dams in order to obtain a more controlled use of the reservoir capacity when the water level approaches design flood water level and/or a better possibility for advance diversion and diversion during floods. The studies should identify dam facilities where such measures are worthwhile through cost/benefit analysis by comparisons with alternative flood control measures downstream.

The Commission has studied the potentials for further regulation for flood control in the following river systems: Glomma and Lågen, Trysil, Drammen, Jølstra, Dale (Høyanger), Gaula, Driva and Bardu/Målselv. On account of the special flood problems and the low level of regulation, the Commission has found it especially relevant to examine the potentials for additional regulation in Glomma and Lågen. The other river systems have been selected by the Commission because of their flooddamage potential, and to achieve a satisfactory geographical distribution of measures and in order to include different types of floods. The potential for additional regulation in existing reservoirs, as well as new development possibilities have been considered.

The rivers and projects selected are not intended to exclude the potentials for additional regulations for flood control in other rivers or at other projects. Neither has the Commission intended to give a conclusive list of priorities. The Commission on Flood Protection Measures also wants to emphasise that the use of watercourse regulations as flood control measures must be studied in relation to other actions and be subjected to the same cost/benefit analyses, where all relevant societal interests are considered.

In general, on the basis of the study that has been undertaken, it can be ascertained that in most of the rivers that have been investigated, there are projects that are of interest from a flood control point of view.

The Storting has, through the hearing of Conservation Plans for Water Resources, concluded that there is no basis for proposing regulation measures in protected river basins. With regard to Gaula and Trysil, the Commission has indicated that flood control measures for the areas with the highest flood damage potential should be considered within the framework of discrete management and national guidelines for protected river basins.

The Commission has only specified individual projects in the Glomma and Lågen rivers. By highlighting locations in the catchment areas of Glomma and Lågen and the control of spring floods in the Glomma and summer/autumn floods in the Lågen, the Commission has indicated 10 different projects with varying conflict potentials in relation to affected user and protection interests. The Commission recommends that the projects indicated in the Glomma and Lågen that are new, or include new elements, be considered in accordance with procedures set out by the Storting in the Master Plan for Water Resources for administrative processing for licensing independent of the on-going process of the Master Plan.

Chapter 9

I Chapter 9 the Commision considers the use of tunnels for flood control in Glomma and Lågen and whether to replace the diversion tunnels at Solbergfoss at the Øyeren outlet with new gates in the dam. Proposals from SINTEF (the Norwegian Centre for Industrial and Technical Research) to divert water by transfer tunnels from the Glomma River at Elverum, and from Mjøsa and Øyeren to the Oslo Fjord have been studied. On account of the development costs and the negative environmental effects on the Oslo Fjord, the Commission on Flood Protection Measures advises against further studies of these proposals.

On the advice of NVE the Commission on Flood Protection Measures has initiated a study of the use of tunnels to increase spillway capacity at Sarpsfossen and reduce the flood problems at Sarpsborg. In the view of the Commission on Flood Protection Measures it is important to safeguard the flood discharge capacity at Sarpsfossen. A possible rerouting of the railway and road bridges across Sarpsfossen also indicates that the flood problems around Sarpsfossen must be studied carefully. Possible use of tunnels to solve the flood problems around Sarpsfossen must be included in an overall assessment and compared with the alternative safeguarding of the Borregaard area, buildings, roads, railway and other infrastructure. Of existing tunnel proposals, the ones with a diversion tunnel beside the existing Sarp power station and a power station tunnel to the west of Sarpsfossen, seem to be particularly relevant from a costs and flood diversion point of view. The Commission recommends that NVE evaluates proposals for flood control measures for Sarpsfossen in cooperation with Sarpsborg municipality, NSB (the Norwegian State Railways), the Directorate of Public Roads and the owners of the power plants.

The operating conditions for the diversion tunnels at the Solbergfoss dam at the outlet of Øyeren are not satisfactory. NVE has, with the help of a consultant, evaluated various actions to upgrade spillway conditions at the Solbergfoss dam to a level more in line with current technical rules and regulations. Continued use of the diversion tunnels necessitates extensive reconstruction, estimated to cost NOK 20 million (USD 3 million). A reconstruction will, however, never yield a satisfactory technical result. As an alternative to the reconstruction of the diversion tunnels, the insertion of one or two new flood gates in the Solbergfoss dam itself has been considered. In the view of the Commission on Flood Protection Measures the reconstruction of the diversion tunnels is an unsatisfactory way of safeguarding spillway conditions, as the risk of debris blocking the gate during flood conditions is high. Inserting flood gates in the existing gravity dam will result in adequate modern spillways. There is the added advantage that responsibility for operation, management and maintenance can be left to the regulator.

With regard to future plans for the flood diversion at Solbergfoss dam, the Commission is split into a majorityand a minority. The majority recommends the insertion of two gates in the dam which will likely improve the flood conditions in Øyeren during heavy floods, when the potential for damage is greatest. A cost/benefit analysis indicates that this measure is viable from an economic point of view, but it is necessary that the measures in Solbergfoss be assessed in connection with other flood control measures in the northern part of Øyeren. The minority - commision member Odd Rune Heggheim- does not think that the benefits of the various alternative flood diversion measures have been sufficiently analysed, and feels that the question must be further examined before a decision is reached.

Chapter 10

Chapter 10 deals with construction, design and administrative procedures relating to flood and erosion protection measures. The Commision reviews some studies about how the retention ability of the river is affected by embankments and other flood protection measures. In addition the function of the flood and erosion protection measures during the flood of 1995 is evaluated. The damage to the structures is assessed, in addition to the cause of the damage and what assets were saved from damage as a result of facilities that functioned. This review forms the basis for proposals for improvements as to construction and design of such facilities. In addition, the division of responsibility and ownership of flood structures has been reviewed, with proposals for clarification and improvement of the procedures for inspection and maintenance of the structures. With regard to financing, alternatives to today's arrangement with a local component of 25 % are discussed.

Flood embankments or dikes may influence the flood events by increasing the flood peak downstream of the measures. On the basis of the limited, concrete calculations carried out in Norway, the Commission cannot see that flood protection measures alone have led to such results of any significance. It is assumed that the research programme Hydra will establish more fully the effects of such measures.

Reservoirs inside dikes can, by special adaptation of gates, serve as flood control. The effect is potentially considerable, but requires both a reliable forecast for future floods and a hydraulic model of the river that calculates optimal progress of the in-flow of the water. Due to the uncertainty surrounding the practical effect and the damage that will be inflicted on the areas that are inundated, the Commission does not recommend the establishment of such reservoirs in connection with existing river dikes.

The flood in 1995 was much larger in several places than what the dikes and erosion protection structures were designed for. Deficient maintenance is in some cases wholly or partly to blame for the damage to the structures. Relatively light damage was recorded to erosion protection structures that were affected by the great flood of 1995, approximately 6 % of the length with erosion protection. The damage to the dikes is considerably higher, around 56 % of total structures. Damage to the river training works was around 25 %. The total amount of damage to the structures is estimated at NOK 74 million (USD 12 million)

Damage to the structures entails in most cases, though not necessarily all, damage to the assets inside. In total, breaches occurred in 24 dikes so that the areas within were inundated and relatively extensive damage occurred. Though the dikes were not designed for water levels of the flood of 1995, breaches in 35 out of 59 dikes were prevented. For a number of dikes, local efforts were largely instrumental in preventing a total collapse. A survey of the assets behind some of the most important dikes that functioned indicates that the damage during the flood of 1995 could have been more than twice as great as was the case.

The extent of damage in the event of breaches in dikes is relatively severe and there is reason to examine more closely both the construction and design of the facilities to decide which flood levels they should protect against. The Commission on Flood Protection Measures finds it especially important to focus on the cases of hydraulic failure that occurred in the Solør area, which occured before the water level in the river reached the design water level.

On the basis of the experiences of the 1995 flood, the Commission recommends the following changes to the construction of flood and erosion protection structures:

Erosion protection structures:

• Improved reinforcement at the foot of the slope protection

• Stone size should be better adapted to local conditions

• Improvement of existing bank vegetation

• Combine the use of stone with protection of existing vegetation and establishment of new vegetation

• Improved routines for inspection and maintenance

Flood protection measures:

• Better protection against hydraulic failure at dikes

• Sufficient drainage behind the dikes

• Better protection against damage resulting from overtopping of dikes

• The design strategy should be reconsidered to make a distinction for the assets involved

• Consequences and counter measures in relation to floods above design level should be studied more closely

• Establish flood structures adjacent to assets to be protected and protect the land below

• Protection and proper silviculture

• Improved routines for inspection and maintenance

Based on the experience from the 1995 flood, the Commission recommends that the design requirements for flood protection measures be reconsidered. Where large urban areas or important infrastructure are under threat, it seems reasonable to base safety planning on 200-500 year return periods. In general, a differentiation in safety levels should be established, related to size and types of assets to be protected.

A review of existing flood protection structures is recommended in order to study more closely the design criteria and construction in general, on the basis of the principal findings of the Commission. A classification of flood protection measures is recommended, based on consequences of failures or exceeding design criteria. It is recommended that the river authorities contemplate linking the proposals for change to guidelines for construction and operation of dikes.

The Commission on Flood Protection Measures outlines the need for R&D in several areas. This applies to criteria for design, testing of alternative materials for erosion control, methods for establishing vegetation, testing methods for environmentally friendly flood prevention, as well as recording of volumes and time variation of sediment transport in river basins.

New protection measures in flood-prone watercourses are evaluated on a general basis. Residential areas, business and industrial areas and important infrastructure will need extensive safety against flood damage. The commission's proposal for altering the design criteria of existing flood protection measures is referred to. A number of communities will therefore need new protection measures. The extent and design of the protection measures must be a compromise between cost/benefit, the population's need for safety, possible consequences for the retention capacity of the river and environmental considerations.

The Commission on Flood Protection Measures has found no reason for altering the practice that the right of ownership to flood structures falls to the owner of the land. The needs of the authorities for supervision can be met satisfactorily in other ways.

The responsibility for dikes can, in the opinion of the Commission, be made clearer by requiring the establishment of a dike association or a corresponding organisation for those who benefit from the dike. It is recommended that this be considered, to facilitate inspection and advisory responsibilities, and to ensure that all who benefit from the association contribute to its operation and maintenance.

Supervision of the municipalities' inspection and maintenance obligations does not appear to be good enough. In the Commission's view, there is a need to tighten up the municipalities' reporting and maintenance routines and a need for NVE to strengthen its inspection and advisory routines at district level. It is also recommended that specific conditions be imposed for the technical qualifications of the municipal inspectorate. NVE should put its hydrotechnical capacity at the disposal of the municipalities and provide regular courses and training of local personnel responsible for flood protection.

In the view of the Commission it is appropriate for local interests to participate in the financing of measures that give lasting local benefits.

The Commission on Flood Protection Measures recommends the use of a local share in the financing of flood and erosion measures be maintained largely at present level and according to present principles. The Commision however also recommends that NVE should be given authority to reduce or drop the requirement for a local share in certain cases. This includes actions against erosion to prevent major slides as well as measures against erosion and control of sediment transportation.

To ensure that the most profitable or important projects are implemented, it is recommended that NVE is involved to a larger extent in identifying needs for protection and in ranking the allocation of resources as to where the need is greatest.

Chapter 11

In the view of the Commission a sensible use of flood-prone areas is one of the best ways of keeping society's vulnerability to floods at a reasonable level. In Chapter 11, existing measures and the need for new ones in respect of land use, are assessed.

From a socioeconomic perspective it is not at all certain that the best solution would be to impose a restrictive land use policy in flood-prone areas. The Commission has considered it as an important goal to include flood damage problems in the overall land use assessments as a basis for an optimal socioeconomic use of flood-prone areas.

The Commission has, after studying current legislation on planning and development, concluded that the system is basically well suited for the management of flood problems. One weakness of the Planning and Development Act is, however, that the system is based to a large extent on the municipalities themselves being aware that an area is prone to flooding. Another weakness is that there are no standards or guidelines as to the impacts of a flood-prone area on land use planning and administrative procedures for development control. The Commission makes various recommendations to remedy these weaknesses. The recommendations must be viewed in the light of the Commission's recommendations on greater priority for flood zone mapping in Chapter 5:

• There must be a general improvement of the municipalities' mapping of flood-prone areas in the land use section of the Municipal Plan. The need for a more detailed local plan or development plan should be assessed in the land use section of the Municipal Plan, and this level of planning should be used more actively to lay down requirements for protection and criteria for siting on flood-prone land

• The obligation of the municipalities, in accordance with the Planning and Development Act to consult NVE as the professional body in cases that affect watercourses, must be enforced

• NVE must provide information to the municipalities, so that the municipality is informed of NVE's administrative responsibility in relation to watercourses and which professional capacity NVE can contribute to land use planning

• NVE must undertake a review of its own routines and assess the need for resources for the processing of cases in accordance with the Planning and Development Act

• Recommended guidelines must be laid down for the processing of building applications that indicate acceptable flooding levels to different types of buildings and structures

• Guidelines must be laid down for the use of materials and the location of equipment/fittings in buildings on flood-prone areas.

Considering the risk for damage to agriculture in isolation, the distribution of cereal and grass production in flood prne areas ought to be different from today. But changing this would not be possible without a comprehensive restructuring of agricultural practice, and in most cases it would also be impossible with current technical methods.

In the opinion of the Commission, there is special reason to examine more closely protection of areas threatened with extensive erosion damage. Restrictions on cultivation of isolated areas in danger of inundation, can, in the view of the Commission, turn out to be very cost/effective. The planting of grass or forest in such areas can give effective protection against erosion for the grain fields behind. Reduced soil cultivation and restrictions on the choice of vegetation can also contribute to reduced erosion damage.

Chapter 12

The research programme Hydra has been started by NVE with the view to assessing whether land use changes and other physical impacts, such as dikes, river training works, erosion protection, road and rail construction, have led to, or will lead to greater risk for flooding. Especially relevant land use changes are afforestation and deforestation, drainage of forest and bog areas, recultivation and other cultivation changes within agriculture in addition to community development. The effect of regulatory reservoirs will also be included.

If it turns out that the flood risk has increased already as a result of all the impacts in the river basin, the programme will propose technical, legal and economic counter measures. In addition, it is important to examine various options for ensuring a consistent river basin management in Norway, where responsibility for the total assessment of human impacts is defined.

The Commission emphasises that Hydra should be an applied research programme, aimed at producing an improved basis for decisions that influence flood risk. The objective should be, in the Commission's view, to work out within the Hydra programme, a unified and comprehensive base, possibly a model, to assess the connection between natural and human impacts on the one side, and flood risk on the other.

The Commission has, on the basis of its assessments of various strategies for the reduction of flood damage risk, identified a number of actual areas for research and development. A number of these areas seem to fit naturally into the Hydra research programme. The following recommendations are given for consideration by Hydra:

• To increase knowledge about the effects of regulations, flood protection and flood management, by examining them together as parts of the river basin and as for the river system as a whole

• To develop optimal management of reservoirs for reduction of flood damage in real flood situations

• To assess various designs for flood embankments so as to combine protection against flood damage to productive agricultural areas with reduction of the flood peak during floods which exceed the design flood

• To produce an evaluation system or an operating model for the watercourses of Glomma - Lågen in the Kongsvinger - Odal - Nes area and the relationship between Lake Mjøsa and Lake Øyeren

• To assess the significance of various factors for the uncertainty of inflow forecasts, and consider the possibility of incorporating more climatic parameters so as to increase accuracy in inflow forecasts during snow melt

• To develop further the basis for risk analyses, including the development of damage factors for different types of land use, buildings and infrastructure as well as further development of methods for flood zone mapping

Chapter 13

The Commission's proposals do not have major administrative consequences. A clarification of the division of responsibility for implementation of protection measures in accordance with the Natural Disasters Act is recommended. In addition the Commission recommends a further development of the current administrative framework for NVE's central and regional emergency plans, flood warning and mapping of damage potential and protection needs.

The recommendations of the Commission will have economic consequences in terms of increased resources for land use planning in the municipalities and follow-up activities by NVE. The need for increased manpower in NVE for flood warning, inspection of flood structures and administration of cases pursuant to the Planning and Development Act, is estimated to be between 9 and 13 man-years. In addition, there will be a need for a total of 1/2 - 1 man-year per river basin for an initial period for quantitative flood warning.

The measures proposed by the Commission amount to NOK 50 million (USD 8 million) for the production of flood zone maps and NOK 48 million (USD 8 million) for redevelopment of Solbergfoss dam. Expenditure for increased safety in connection with flood protection measures, improvement of the design criteria for flood structures and increased safety for local communities all need to be examined more closely.

The Commission's proposals entail a marked strengthening of various institutions within society with a view to reducing vulnerability to floods. The Commission has prepared a number of recommendations which will require increased financial contributions from various public bodies.

The minority view of the Commission - commission member Odd Rune Heggheim - has made a special comment on the economic and administrative consequences of the Commission's recommendations, where it is recommended that the revenues for implementing the Commission's proposals be procured by reducing the allocation to NVE's budget for flood and erosion protection measures.