13 Samarbeid, spesialisering og konkurranse

13.1 Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i sektoren

Politiske føringer

Stjernø-utvalget viste i sin utredning i 2008 til evalueringer som tyder på at norsk høyere utdanning samlet sett ikke holder god nok kvalitet.1 Det ble blant annet pekt på at mange små og sårbare fagmiljøer tilbyr de samme utdanningene. Dette bidrar til at ressursene til forskning og høyere utdanning i for liten grad blir konsentrert, og at mange læresteder konkurrerer med hverandre i stedet for å samarbeide. For å legge til rette for økt kvalitet foreslo utvalget å slå sammen institusjonene i Norge til mellom åtte og ti store universiteter.

SAK-strategien (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) ble etablert av Stoltenberg II-regjeringen som et svar på utfordringene fra Stjernø-utvalget. SAK-strategien vektlegger frivillige prosesser og lokalt eierskap ved institusjonene, i motsetning til sentralt styrte strukturreformer. SAK-arbeidet skal medvirke til profilerte institusjoner og robuste fagmiljøer for å legge til rette for bedre kvalitet i utdanning og forskning.

Kunnskapsdepartementet har de siste fire årene bevilget 50 millioner kroner årlig til SAK-prosesser. Noen av prosessene er avgrenset til regionale samarbeidsaktører, mens andre omfatter utdanningsinstitusjoner i ulike deler av landet. Siktemålet er i noen tilfeller sammenslåing av institusjoner. I andre tilfeller er siktemålet et bredt faglig samarbeid mellom noen utdanningsinstitusjoner eller et samarbeid avgrenset til enkelte områder innen administrasjon, utdanning eller forskning.2

Solberg-regjeringen har besluttet at det skal legges fram en stortingsmelding om struktur i høyere utdanning i løpet av våren 2015. Regjeringen peker på at utfordringene som ble skissert av Stjernø-utvalget ikke er løst gjennom SAK-prosessene.3 I meldingen vil det blant annet bli vurdert hvordan strukturen i universitets- og høyskolesektoren bør innrettes for å sikre høy kvalitet og en hensiktsmessig nasjonal og regional dimensjonering. Fra politisk hold er det hevdet at SAK har bidratt til prosesser, men at utfordringene som blir skissert av Stjernø-utvalget ikke er løst. Det blir vektlagt at man må begynne med en helhetlig vurdering av kvalitet og deretter se på hvordan strukturen bør være for å sikre høy kvalitet og en hensiktsmessig nasjonal og regional dimensjonering.

Samarbeid og konkurranse nasjonalt og internasjonalt

Internasjonalt er det flere eksempler på samarbeid mellom aktører om MOOC-tilbud. Eksempelvis er edX et resultat av et samarbeid mellom MiT og Harvard. Dette er to store og dominerende aktører som ser seg tjent med å samarbeide for å posisjonere seg i et marked med høy konkurranse om de beste studentene. I USA er det også eksempler på mindre institusjoner som benytter seg av MOOC-tilbud fra større aktører i egne undervisningsopplegg.4 Dette kan dels ses på som et ønske om å kunne tilby egne studenter bedre faglige opplegg enn de selv har mulighet til å utvikle i egen regi, dels kan det ses på som en posisjonering opp mot andre institusjoner på samme nivå ved å tilby studentene faglig innhold fra de mest anerkjente institusjonene.

I den offentlige debatten i USA er det reist spørsmål om hvilke implikasjoner det vil ha for strukturen i høyere utdanning når stadig flere institusjoner tilbyr utdanninger over Internett. Det pekes for eksempel på at dersom universiteter med sterke merkenavn vil tilby nettbaserte gradsutdanninger i økonomi, vil det kunne medføre at dyktige studenter foretrekker slike tilbud framfor tilbud på campus ved mindre renommerte institusjoner. Dersom tilgangen på dyktige studenter blir redusert ved de mindre lærestedene, kan dette undergrave kvalitet og studenttilstrømming. På sikt kan dette medføre en reduksjon i antallet institusjoner som tilbyr økonomisk utdanning.5

Det er mange eksempler på nettbaserte tilbud som er utviklet gjennom et samarbeid mellom institusjoner i Norge. Norgesuniversitetet har i flere år støttet prosjekter med fokus på utvikling av fleksible utdanninger som en del av SAK-samarbeid. Teknologi er med andre ord et anerkjent virkemiddel for samarbeid. De MOOC-tilbudene som så langt er tilbudt i Norge har ikke vært forankret i et samarbeid mellom institusjoner. Dette er nå i ferd med å endre seg. Eksempler på dette er to videreutdanningstilbud for lærere i matematikk. Ett av prosjektene ledes av Senter for IKT i utdanningen og blir utviklet i samarbeid med flere institusjoner, mens det andre er et samarbeid mellom høyskolene i Østfold, Lillehammer og Bergen.

European University Association (EUA) har gjennomført en kartlegging av e-læring blant sine medlemmer (249 institusjoner, hvorav syv norske).6 Undersøkelsen viser blant annet:

• 70 % mener at nettbasert utdanning vil ha betydelig effekt på samarbeid innen institusjonen og internasjonalt. Nærmere 60 % forventer en effekt nasjonalt

• de fire vanligste formålene med nettbasert utdanning er: fleksibel læring (27 %), mer effektiv utnyttelse av tiden i klasserommet (20 %), tilby flere læringsmuligheter for studenter utenfor campus (20 %) og på campus (20 %). Ønske om internasjonalisering er ikke blant de viktigste formålene (8,5 %).

I følge EUA tyder tallene på at det ligger et potensial innen nettbasert utdanning, blant annet når det gjelder institusjonelt samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. EUA mener at MOOC spesielt har potensial for økt samarbeid på følgende områder:7

• strategisk virkemiddel for spredning av kunnskap og økt samarbeid globalt, for eksempel gjennom partnerskap mellom nord og sør

• bidra til forskningssamarbeid mellom institusjoner

• støtte utviklingen av europeisk høyere utdanning og forskning gjennom undervisningssamarbeid, felles pensum, utveksling av ansatte og studenter, samt muligheter for økt bruk av åpne digitale læringsresursser (OER).

Samtidig viser undersøkelsen at formålet med utvikling av MOOC er noe annerledes enn for nettbasert utdanning generelt. På spørsmål om motiver for å utvikle MOOC-tilbud, oppgir over 50 % internasjonal synlighet og institusjonens omdømme. Kun rundt 5 % oppgir samarbeid med andre institusjoner eller partnere som motivasjon. Dette kan indikere at en viktig drivkraft for institusjonene for å utvikle MOOC er økt synlighet, omdømme og rekruttering, med andre ord et virkemiddel i konkurransen om studentene.

Konkurranse om studentene vil kunne være en viktig drivkraft for norske institusjoners utvikling av MOOC-tilbud på engelsk. Slike tilbud kan tenkes å øke attraktiviteten til norske institusjoner og dermed bidra til økt studentrekruttering. Et eksempel på dette er Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, som er i ferd med å utvikle en MOOC om internasjonal utvikling. Et av hovedformålene med dette tilbudet er å synliggjøre og profilere UiO internasjonalt.8

13.2 Utvalgets vurderinger

Tallene fra European University Association (EUA) som er omtalt i kapittel 13.1, indikerer at mulighetene for samarbeid om nettbasert utdanning, både nasjonalt og internasjonalt, i for liten grad blir benyttet.

Erasmus+, EUs nye program for utdanning, ungdom og idrett for perioden 2014–2020, gir norske institusjoner muligheter til å søke på prosjektmidler for utdanningssamarbeid, og gir tilgang til nettverk av europeiske samarbeidspartnere.9 Utvalget mener at norske institusjoner som ønsker internasjonalt samarbeid om MOOC, aktivt bør utforske de mulighetene som ligger i Erasmus+.

MOOC gir norske institusjoner mulighet til å dele kompetanse på en effektiv måte. Ressursene kan brukes mer formålstjenlig på tvers, og større fagmiljøer kan utvikles over tid. Et generisk emne som tilbys som del av et studieprogram ved flere institusjoner, kan for eksempel utvikles og tilbys som MOOC ved en av institusjonene. De andre institusjonene kan legge til rette for at egne studenter følger dette MOOC-tilbudet. Institusjoner kan også benytte tilbud fra andre institusjoner, både internasjonale og nasjonale, som del av egen undervisning i varianter av blended learning og flipped classroom. Dette vil kunne frigjøre ressurser til styrket veiledning og tilrettelegging for egne studenter.10 Ved arbeidsdeling kan institusjonene konsentrere egen innsats om profilering og egne fortrinn, og derigjennom utvikle mer robuste fagmiljøer og høyere kvalitet på utdanning og forskning.

Norske institusjoner vil møte økt nettbasert konkurranse fra velrenommerte utenlandske institusjoner. Samtidig er det etter utvalgets syn et betydelig behov for økt samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering i norsk universitets- og høyskolesektor. Om norske institusjoner skal kunne møte sterkere internasjonal konkurranse, og være i stand til å videreutvikle kvalitet og relevans i sine utdanningstilbud, vil det være nødvendig med mer samarbeidsorienterte, innovative og robuste institusjoner. Regjeringens beslutning om en strukturmelding kan tyde på at det er et ønske om å forsterke betydningen av struktur som virkemiddel for økt kvalitet i høyere utdanning. Utvalget mener at bruk av teknologi gir økte muligheter for samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering. Dette kan bidra til bedre utnyttelse av de samlede ressursene i sektoren og bidra til økt kvalitet på utdanning og forskning. Utvalget mener at bruk av teknologi i høyere utdanning, og MOOC spesielt, gjør det mulig å håndtere denne type utfordringer på en annen måte enn tidligere.

MOOC-utvalget vil særlig peke på viktigheten av insentiver og virkemidler som medfører at samarbeid om utvikling og tilbud av MOOC lønner seg, for eksempel gjennom fleksible måter å dele på studiepoengsproduksjon. Utvalget anbefaler at utvalget som skal gjennomgå og vurdere finansiering av universitets- og høyskolesektoren, vurderer anvendelsen av insentiver og virkemidler for samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering.

13.3 Utvalgets anbefalinger

• Utvalget oppfordrer norske institusjoner til å benytte de mulighetene som MOOC gir for faglig samarbeid, arbeidsdeling, spesialisering og effektiv ressursutnyttelse.

• Utvalget anbefaler norske institusjoner som ønsker internasjonalt samarbeid om MOOC å benytte seg av mulighetene for europeisk samarbeid som ligger i EUs utdanningsprogram Erasmus+.

• Utvalget anbefaler at insentiver og virkemidler som støtter opp om samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering mellom institusjonene, blir vurdert av utvalget som skal gjennomgå og vurdere finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren.