5 Fra fleksibel utdanning til MOOC

5.1 Utvikling av fleksibel utdanning i Norge

På begynnelsen av 1990-tallet begynte institusjonene i høyere utdanning for alvor å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i ordinære fjernundervisningstilbud. De viktigste undervisningsmodellene i denne perioden var modeller der fjernundervisning inngikk som en større eller mindre del av et helhetlig opplegg (blended learning). Oppleggene bestod ofte av selvstudier ved hjelp av blant annet spesielt tilrettelagte elektroniske og papirbaserte læremidler, og fysiske møter. De frittstående fjernundervisningsinstitusjonene har lang erfaring med denne type undervisningsmodeller.

Betegnelsen fjernundervisning favnet ikke godt nok det mangfoldet av metoder og organiseringsformer som ekstern eller desentralisert utdanning etter hvert bestod av. Begrepet fleksibel læring ble introdusert som samlende begrep, og betegnet de utdanningene eller de deler av utdanningene der det var avstand i tid og/eller rom mellom lærer og student, og der det var etablert toveiskommunikasjon og bruk av teknologi.1

På 1990-tallet var det to avgjørende forhold som bidro til utviklingen av fleksible utdanninger. Det ene var Internetts gjennombrudd, det andre var den fornyede interessen for kompetanseutvikling i den voksne befolkningen, godt stimulert av Kompetansereformen.2 Med Internett kom de rene, nettbaserte studietilbudene, som i starten ofte bar preg av å være rene elektroniske brevkurs.

De nettbaserte studietilbudene bidro til økt fleksibilitet og styrket tilgjengeligheten til høyere utdanning ytterligere.

Kompetansereformen synliggjorde de mulighetene man hadde til å tilrettelegge den fleksible utdanningen for arbeidslivets behov, og til å utvikle undervisningsmodeller der blant annet praksis på arbeidsplassen kunne inngå som en del av de blandede og fleksible undervisningsmodellene.

I 1997 ble det fra NHOs side foreslått å opprette et eget åpent universitet med fokus på fjernundervisning og fleksible utdanninger.3 I motsetning til land som Storbritannia, Tyskland og Nederland, ble det aldri opprettet et åpent universitet i Norge. Tiltaket ble ansett som lite realistisk økonomisk og kompetansemessig. Alternativet til et åpent universitet i Norge ble satsingen på at eksisterende utdanningsinstitusjoner også skulle ha ansvar for å utvikle og formidle fleksible utdanninger. Et annet tiltak var realiseringen av et elektronisk kunnskapsnett gjennom etableringen av Sentralorganet for fleksibel læring i høyere utdanning (SOFF) i 1990. SOFF skulle stimulere til utviklingen av flere fleksible undervisningstilbud ved utdanningsinstitusjonene. Senere ble også Norgesuniversitetet etablert. Det skulle være en møteplass mellom lærestedene og arbeidslivets organisasjoner med sikte på å utvikle fleksible utdanningstilbud for relevant kompetanseoppbygging for arbeidslivet. Denne møteplassen utviklet seg etter hvert til å bli en database over fleksible kurs og studier.

SOFF og Norgesuniversitetet ble slått sammen i 2004 til det nye Norgesuniversitetet. Norgesuniversitetet har i dag følgende oppdrag:4

Noregsuniversitetet skal stimulere til utvikling og bruk av teknologi for læring og fleksible studietilbod i høgre utdanning, og fremme utdanningssamarbeid mellom høgre utdanning og arbeidsliv gjennom bruk av læringsteknologi.

Norgesuniversitetet tildeler hvert år midler til utviklingsprosjekter for fleksibel og nettbasert utdanning i høyere utdanning. De bidrar til kunnskapsutvikling gjennom sin monitorundersøkelse Digital tilstand, og til formidling av kunnskap som skal fremme bruk av læringsteknologi i høyere utdanning. Dette gjøres blant annet gjennom den nettbaserte veiledningstjenesten for opphavsrett DelRett, i samarbeid med Senter for IKT i utdanningen, og gjennom utvikling og formidling av kunnskap om kvalitet og kvalitetskriterier i fleksibel og nettbasert utdanning.

Mot slutten av 1990-tallet tok utviklingen av læringsteknologi i utdanningssektoren en ny retning ved at det ble utviklet digitale læringsplattformer (LMSer) som samlet ulike læringsverktøy gjennom integrerte og enhetlige brukergrensesnitt. Innføringen av LMS har hatt stor betydning for digitalisering av høyere utdanning og de mulighetene universiteter og høyskoler har hatt til fleksibilisering og tilgjengeliggjøring av utdanninger helt eller delvis utenfor campus.5

En forutsetning for innføringen av LMSene var blant annet at grunnleggende infrastruktur for IKT var på plass. Alle studenter og lærere i høyere utdanning hadde tilgang til Internett, og de var vant til å bruke nettet og til å sende og motta e-post. LMSene ga studenter og lærere tilgang til verktøy for distribusjon av innhold, diskusjonsgrupper og deler av studentadministrasjonen. Dette skjedde uten at lærestedene måtte legge om eller endre måten undervisningen ble organisert på. LMS-modellen bygde og bygger fortsatt på modellen med kurs, forelesninger, distribusjon av leselister og oppgaver. Bruken av LMSer står fortsatt støtt i norsk høyere utdanning. Funksjonaliteten i LMSene er i årenes løp blitt utvidet. Bruken ved institusjonene er imidlertid fortsatt veldig tradisjonell.6

De senere årene har volumet i bruk av løsninger som for eksempel fremmer opptak, formidling og lagring av forelesninger/podcasts, økt betraktelig. Dette er også noen av de viktigste teknologiene UNINETT og eCampus har satset på i perioden 2010–2013. Pedagogikk, læringsressurser og læringsformer utfordres gjennom ny bruk av teknologi. Selv om de rene nettbaserte tilbudene øker i omfang, er det fortsatt slik at institusjonene i stor grad velger blandede løsninger i sine fleksible studietilbud.

Utviklingen av fleksible utdanninger ved universiteter og høyskoler er i ferd med å smelte tettere sammen med utviklingen av en bredere teknologibruk for læring på campus. Ulike utdanningstilbud blir etter hvert vanskelig å skille fra hverandre. Funn fra Norgesuniversitetets monitorundersøkelse «Digital tilstand 2011», tyder på at studentene ser fordeler med fleksibilitet og bruk av digitale verktøy og medier i en større sammenheng, og ikke bare i de studiene som er definerte som mer tradisjonelt fleksible eller som fjernstudier.7 Studentene setter pris på den generelle fleksibiliteten teknologien gir for å variere læringsformer og studiested.

Undersøkelsen viser videre at både studenter og fagansatte bruker digitale verktøy og medier mer og mer variert sammenlignet med resultatet fra samme type undersøkelse i 2008–09.8 Bruken underbygger allikevel i stor grad den tradisjonelle undervisningen. Potensialet for å utnytte mulighetene teknologien gir er fortsatt stort. Det er stor variasjon mellom institusjonene og fagmiljøene i bruk av teknologiske verktøy i undervisningen.

Undersøkelsen viser at studentene forventer mer fleksibel tilrettelegging av utdanningene og større variasjon. Studentene tar selv initiativ til teknologibruk som fremmer samarbeid og samhandling. Studentenes forventninger og ønsker blir bare delvis imøtekommet. Nesten alle studentene som deltok i undersøkelsen bruker LMS i utdanningen i 2011. Funksjonalitet knyttet til informasjonsformidling, publisering av fagstoff fra de fagansatte og nedlasting av fagstoff for studenter blir mest brukt. Læringsplattformenes potensial for samhandling, samarbeid og studentaktive læringsformer blir lite utnyttet.

5.2 Teknologisk infrastrukturutvikling i norsk universitets- og høyskolesektor

Norske universiteter var tidlig ute med å satse på bruk av Internett. Allerede i 1976 startet de første felles utprøvingene av teknologi og løsninger. Fra 1987 skjedde en større systematisk satsing gjennom UNINETT-prosjektet. Samordna opptak ble digitalisert i 1992. Digitaliseringen medførte at alle landets statlige høyskoler ble koblet til Internett.9 Fra 1993 har UNINETT vært det nasjonale forskningsnettet som arbeider med fellesløsninger. Gjennom NORDUnet har universitets- og høyskolesektoren fått god nettkapasitet til USA og Europa, og etter hvert til resten av verden.

eCampus-programmet

Gjennom eCampus-programmet har Kunnskapsdepartementet en nasjonal satsing som kombinerer nasjonale tjenester innen video og samhandling med digital kompetanse for fleksibel utdanning. Programmet skal bidra til at statlige høyskoler og universiteter etablerer god praksis og tar i bruk løsninger for fleksibel utdanning.

Formålet med eCampus er å bygge infrastruktur med felles overordnet arkitektur som tilrettelegger for ulike organisasjonsformer, læringsformer og samarbeidsløsninger. Et annet mål for eCampus er å få på plass enkle og gode IKT-løsninger som støtter læring i stor skala. Det er også et mål å fremme brukerdrevet innovasjon gjennom gode eksempler og ved å gjøre undervisning tilgjengelig på Internett i stor skala. UNINETT har i prosjektfasen (2012–2016) et overordnet ansvar for den tekniske utbyggingen, mens institusjonene har det faglige og pedagogiske ansvaret.

Lokale eCampus-prosjekter ved høyskoler og universiteter er viktige samarbeidspartnere. Det er gjennomført mange pilotprosjekter, og det er samlet mye kunnskap om hvordan nettbasert fleksibel utdanning bør gjennomføres. Utfordringen er å gå fra små piloter til bruk av nettbaserte virkemidler både for campusutdanningene og de rent nettbaserte utdanningene i stor skala. Det er viktig for eCampus å bidra til å allmenngjøre IKT i læring. Det er et mål å fremme bruk av verktøy, og sette disse inn i en kontekst og i samspill med pedagogiske og organisatoriske prosesser. Det er derfor viktig å bidra til å utvikle digital kompetanse hos ledelse og fagmiljøer og bidra til god praksis for bruk av IKT i læring og forskning. IKT-kompetanse må knyttes til IKT-arkitektur i alle ledd. At det er en sammenheng mellom nasjonale løsninger og lokal IKT-støtte er derfor et fokusområde for eCampus. eCampus-satsingen har blant annet ført til bygging av skytjenester og felles innkjøp på vegne av universitets- og høyskolesektoren i henhold til norsk regelverk.

5.3 Ny teknologi, nye muligheter

Delingskultur og sosial samhandling

Internetts overgang fra forskernettverk til massemedium kan tidfestes til midten av 1990-tallet, da gratis nettleserprogram gav støtte for lenker og bilder i teksten. Eksempler på slike nettlesere er Mosaic fra 1993 og Netscape fra 1994. World Wide Web gjorde det mulig for brukere å lese nettsider, og klikke seg videre til nettsider på andre servere uten at forskjellig datautstyr skapte barrierer. E-post og senere chat gjorde utveksling av meldinger mellom personer raskt og enkelt.

Skaperen av World Wide Web, Tim Berners-Lee, hadde som visjon at forskere skulle kunne utveksle informasjon uavhengig av hvilket datautstyr og hvilke datamaskiner som ble brukt.10 Han ønsket at Internett skulle være et medium hvor brukerne skulle kunne lese og skrive på nettsider, slik at tekstbehandling kunne gjøres rett i nettsidene. De første nettleserne droppet i 1994 likevel støtte for tekstbehandling, derav navnet nettleser (browser). I en periode på 5–10 år var det betydelig vanskeligere å publisere enn å lese på nettet. Dette førte til at nettet ble dominert av enveiskommunikasjon etter modell som tradisjonelt massemedium, hvor et budskap sendes fra én til mange. I ettertid har denne fasen og kommunikasjonsformen blitt navngitt med retronymet web 1.0.

I neste fase gjorde forbedringer i brukervennlighet og teknologi det enklere å publisere innhold på nett slik at den opprinnelige intensjonen om Internett som et medium for deling, gruppesamarbeid og toveiskommunikasjon endelig kunne bli oppfylt. I perioden mellom dotcom-boomen i 2001 og finanskrisen i 2008 fikk nettsteder og teknologi for deling og samskriving sitt gjennombrudd: Wikier og Wikipedia fra 2001, bildedeling (Flickr fra 2005), blogging ble massefenomen og Facebook nådde Norge for fullt i 2007. Dette senket terskelen for å dele innhold på nett. Nettsteder som la til rette for diskusjon og personlig kommunikasjon begynte i 2009–2010 å bli omtalt som sosiale medier. Eksempler på slike nettressurser er Facebook, Twitter, Google+, blogger, wikisider, videodelingstjenester som YouTube og Vimeo, og nettfletting (mashup).11 Nettsteder som tok i bruk teknologi utover det som er mulig i statiske nettsteder har blitt kalt web 2.0.

Nye muligheter for bruk av teknologi i læring

I MOOC benyttes i stor grad web 2.0-elementer, noe som muliggjør en delvis flytting av den sosiale dimensjonen fra campus til nett. Flere viktige teknologiske utviklingstrekk har bygd opp under dette. Teknologien som trengs for produksjon av undervisningsmateriale med god kvalitet, har blitt vesentlig mer tilgjengelig. Videokamera med god kvalitet, og PC-er og mobiler med videokamera og HD-kvalitet er allment tilgjengelig til en langt lavere pris enn tidligere. Nettressursene som trengs har gått fra å være svært kostbare til å bli lett tilgjengelige og rimelige. Spesielt utviklingen av video distribuert på nett har gjort at nettene, inklusive mobilnettene, har blitt bygd ut i et tempo der man nå enkelt har kapasitet til å kjøre medietunge tjenester som MOOC. I dag er tilstrekkelige nettressurser en del av hverdagen.

Norske studenter fikk tilgang til Internett på 1990-tallet, men først bare fra PC-stuer ved lærestedene. Senere ble Internett også tilgjengelig i studentboligene. Overgangen til bærbare PC-er gjorde Internett mer tilgjengelig for studentene. Bredbåndsdekningen i Norge er i dag over 99 %.12 Nettbrett senker brukerterskel, og prisen på PC-er har sunket betraktelig. Smarttelefonene gjenbruker den samme infrastrukturen som ble bygd opp for bærbart utstyr, i tillegg til at de nyter godt av den store mobilnettutbyggingen i Norge. Dagens norske studenter har derfor tilgang til et stort utvalg av teknologisk utstyr som de kan ta i bruk i studiene.

De nye teknologiske utviklingstrekkene og tilgjengeligheten til teknologi, gjør det mulig å benytte teknologi i læringssammenheng i andre former og i en annen skala enn tidligere. Én mulighet ligger i skalering av tilbud, nasjonalt og globalt, og i hvordan tilgang til teknologi og antall brukere i digitale nettverk har økt betydelig de senere årene. En annen mulighet ligger i integrering av ulike teknologiformer, slik som videoformater, sosiale medier og nye læringsplattformer. MOOC er et fenomen som har fanget opp disse mulighetene, og som er med på å tydeliggjøre hvilke muligheter som finnes for videre utvikling i bruk av teknologi i undervisningsøyemed.