Del 10
Virkninger av adopsjon

25 Virkninger av adopsjon

25.1 Innledning

Adopsjoners virkninger er tildelt et eget kapittel i adopsjonsloven og er dermed ett av få områder som loven regulerer relativt inngående.

De fem bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 3 om adopsjoners virkninger tar for seg rettslig likestilling mellom adoptivbarn og andre barn, begrensninger i likestillingen for barnets religiøse oppdragelse og ved besøkskontakt etter fosterbarnadopsjon, rettsvirkninger av ny adopsjon av allerede adoptert barn, og de mer praktiske sidene ved adopsjonens virkninger. Dette kapittelet presenterer gjeldende rett for hver av de fem bestemmelsene, Haagkonvensjonens og Europarådskonvensjonens regulering av rettsvirkninger av adopsjon og de øvrige nordiske lands rett på området. Hove-utvalget la ikke frem forslag på endringer med hensyn til adopsjoners virkninger. Adopsjonslovutvalget legger i slutten av kapittelet frem sine forslag til endringer og lovbestemmelser.

25.2 Gjeldende rett

25.2.1 Samme rettsstilling som egenfødte barn

Adopsjonsloven § 13 knesetter adoptivbarnets rettsstilling etter adopsjon:

«Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort, om ikke annet følger av særskilt lov.

Har en ektefelle eller samboer adoptert den andre ektefellens eller samboerens barn, får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene eller samboerne som om det var deres felles barn. Det samme gjelder for barn adoptert etter § 5 b annet, tredje og fjerde ledd.

Første ledd første punktum slår fast det generelle utgangspunkt, nemlig at adoptivbarn skal ha samme rettsstilling som om de var adoptivforeldrenes egenfødte barn, heretter betegnet som «rettslig likestilling» eller «likestillingsprinsippet». Den rettslige likestillingen gjelder uavhengig av om adopsjonen er gjennomført i Norge eller i utlandet, jf. adl. § 22, jf. § 16e.1 Andre punktum sier uttrykkelig at rettsforholdet til barnets opprinnelige familie og slekt faller bort ved adopsjonen. Selve virkningen av regelen om at rettsforholdet til den opprinnelige slekten faller bort ved adopsjon, begrenses noe av både adl. § 14a, ekteskapsloven § 3 annet ledd (forbud mot å inngå ekteskap med nær opprinnelig familie), strl. (2005) §§ 312 og 313 (strl. (1902) §§ 197 og 198) (straffebud for seksuell omgang med slektning i nedstigende linje og mellom søsken omfatter også adoptertes biologiske familie). Disse bestemmelsene fastsetter for sine områder en særregulering som gjør at visse forbud både dekker opprinnelig- og adoptivfamilie.

1917-loven i sin opprinnelige form kjente bare svake adopsjoner, og 1917-loven hadde en rekke bestemmelser som regulerte rettsvirkningene av adopsjon på forskjellige felt. Blant annet beholdt barnet den fulle arveretten etter sine opprinnelige foreldre og deres slekt og de opprinnelige foreldrene beholdt arveretten etter barnet fremfor adoptivforeldrene dersom barnet døde uten å etterlate seg livsarvinger. Etter hvert ble reglene om svak adopsjon gjenstand for kritikk og diskusjon, og fra 1935 ble det innført en ordning med dobbelt adopsjonsstatus, både sterk og svak adopsjon, se kapittel 5.3. Ved lov 21. desember 1956 nr. 7 ble bestemmelsene om svak adopsjon helt opphevet og sterk adopsjon ble eneste alternativ. Både før og etter 1956 det ble foretatt endringer i adopsjonsloven og andre lover som førte til mer rettslig likestilling mellom adoptivbarn og egenfødte barn på ulike områder. De spesielle reguleringene av adoptivbarns rettsstilling fra 1917-loven, ble ikke videreført i nåværende adopsjonslov fordi den generelle regelen i adl. § 13 gjorde dem overflødige. Flere av bestemmelsene i andre lover ble opphevet av samme grunn. Med få unntak er det altså nå full rettslig likestilling mellom adoptivbarn og andre barn. En følge av dette er at adoptivbarnet (og dets livsarvinger) er rettslig likestilt med adoptivforeldrenes slekt. De tar f.eks. arv som livsarvinger etter «adoptivbesteforeldrene», og har legalarverett etter adoptivforeldrenes slektninger som om de skulle vært adoptivforeldrenes egenfødte barn.

Adopsjonsloven § 13 annet ledd retter seg spesifikt mot rettsvirkningen av stebarnadopsjon. Bestemmelsen er ny i nåværende adopsjonslov, og den ble senest endret ved lov 24. april 2014 nr. 13. Sett i lys av adl. § 5 b første ledd og § 13 første ledd, kan en regel som spesifikt regulerer rettsvirkningen av stebarnsadopsjon virke unødvendig. Hognestad og Steenberg mener imidlertid at det skaper «bedre oversikt at rettsvirkningen av stebarnadopsjon er uttrykkelig presisert i loven. § 13 annet ledd er dessuten viktig for å kunne forstå rekkevidden av bestemmelsen i adl. § 15 […]», jf. Hognestad og Steenberg (2000) s. 249).

Dersom en enslig person adopterer barnet, faller rettsforholdet til begge de opprinnelige foreldrene og deres slekt bort. Dette gjelder derimot ikke dersom det er stefar/mor som adopterer sitt stebarn.

25.2.2 Begrensninger i rettslig likestilling

25.2.2.1 Innledning

Med hensyn til religiøs oppdragelse, odelsrett, statsborgerskap og rett til adoptivforeldrenes etternavn, gjelder ikke den rettslige likestillingen mellom adopterte og andre fullt ut. I tillegg gir både adopsjonsloven selv, ekteskapsloven og straffeloven visse begrensninger i regelen om at rettsforholdet mellom barnet og den opprinnelige slekten faller bort ved adopsjon. Disse begrensningene i likestillingen i adl. § 13 blir gjennomgått her. Enkelte andre lover har noen særbestemmelser for adopsjon og adoptivbarn som gir innholdsmessig avvikende regler for adoptivbarn eller presiseringer av hva som skal gjelde når et barn er adoptert, se f.eks. arbeidsmiljølovens bestemmelser om omsorgspermisjon for adoptivforeldre, folketrygdens regler om adopsjonspenger osv.2 Siden disse reglene gjelder presiseringer på spesifikke områder, vil de ikke bli redegjort for her.

25.2.2.2 Religiøs oppdragelse som begrensning

Adopsjonsloven § 14 er en begrensning i regelen om rettslig likestilling mellom adoptivbarn og andre barn:

«Om adoptivbarnets religiøse oppdragelse kan det treffes særskilt bestemmelse i adopsjonsbevillingen.»

Sett bort fra at språket er modernisert, tilsvarer bestemmelsen 1917-lovens § 11 annet ledd. Under høringen til ny adopsjonslov uttalte kun én høringsinstans seg om bestemmelsen. Dommerforeningen stilte spørsmål ved om begrensningen i rettslig likestilling var nødvendig. Justisdepartementet så på sin side ikke «tilstrekkelig grunn» til å foreslå noen endring i rettstilstanden (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 28).

Bestemmelser om religiøs oppdragelse forekommer ikke i dagens adopsjonsbevillinger, hverken av barn adoptert i Norge eller fra utlandet (Hognestad og Steenberg (2000) s. 249). Om norske myndigheter hadde stilt slike vilkår, ville det oppstått spørsmål om rekkevidden av vilkåret opp mot foreldreansvaret og senere barnets selvbestemmelsesrett.

Dersom et slikt krav skulle stilles i selve adopsjonsbevillingen fra utlandet, vil den ikke være bindende for hverken foreldrene eller norske myndigheter. Det er opp til foreldrene, som en del av foreldreansvaret, å bestemme hvorvidt barnet skal ha en religiøs oppdragelse eller ikke. Barnet har selvbestemmelsesrett i religiøse spørsmål etter fylte 15 år, jf. kirkeloven § 3 og trossamfunnsloven § 3 (se også barneloven § 32).

Det forekommer at opprinnelseslandet setter som vilkår at adoptivforeldrene tilhører en religiøs retning for at de skal kunne tildeles barn fra det aktuelle landet. En slik utvelgelse basert på religiøs tilknytning ville vært i strid med ulike diskrimineringsregler om adopsjonen var gjort i Norge.

I høringsrunden stilte Kommunal- og arbeidsdepartementet et spørsmål som også kan sorteres under denne bestemmelsen. Departementet argumenterte for at adopsjonsloven burde inneholde et uttrykkelig krav til adopsjonsforeldrene om å orientere barnet om dets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn (Ot.prp. nr. 40 (1984–85), s. 28):

«Barn adoptert fra utlandet vil ofte skille seg ut fra norske barn gjennom sitt utseende og sin hudfarge. Barnet vil derfor selv tidlig kunne føle behov for informasjon om sin bakgrunn. For barnets egen følelse av identitet og tilhørighet kan det derfor være en fordel å få en slik orientering. Det antas å være tilstrekkelig å statuere denne orienteringen som en oppfordring til adoptivforeldrene. Til oppfordringen kan også knyttes den begrensning at den bør skje så snart det er tilrådelig.»

Justisdepartementet var enig i at det var ønskelig at barnet får en slik orientering, men mente at reguleringen ikke burde utformes som et påbud i selve loven (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 28).

25.2.2.3 Besøkskontakt som begrensning

Barnevernloven § 4-20a åpner for rett til besøkskontakt etter fosterbarnadopsjon (se kapittel 10.2.5 om fosterbarnadopsjoner for en gjennomgang av bestemmelsen). Adopsjon med kontakt medfører at adopsjonen får en noe annen karakter enn hva adopsjon ellers har fordi det da ikke blir et absolutt brudd mellom barnet og opprinnelig familie (Prop. 7 L (2009–2010) s. 26):

«Formålet med forslaget er imidlertid å sikre barnet alle de fordeler en adopsjon innebærer, og at kontakt med biologiske foreldre kommer som et tillegg. Meningen er således ikke å uthule adopsjonsinstituttet eller på noen måte gjøre endringer i den tilknytningen som adopsjonsinstituttet gir barnet. Det vil kun være tale om en relativt begrenset endring. For det første vil det kun gjelde adopsjonstilfellene etter barnevernloven § 4-20, videre er det ikke tanken at det skal gjelde alle disse, og i tillegg vil det være tale om nokså begrenset kontakt.»

Ved innføringen av adopsjon med kontakt ble § 14a inntatt i adopsjonsloven:

«For adopsjoner som er gjennomført som følge av vedtak etter barnevernloven § 4-20, gjelder virkningene av adopsjonen som følger av § 13 i loven her, med de begrensninger som det eventuelt er truffet vedtak om i medhold av barnevernloven § 4-20 a om besøkskontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre.»

Bestemmelsen utgjør en begrensning fra hovedregelen i adl. § 13 om adopsjonens følger for barnets rettsstilling til henholdsvis adoptivforeldrene og den opprinnelige slekten. Det kunne vært tilstrekkelig at unntaket fremgikk av barnevernloven, men departementet mente at en slik bestemmelse også burde følge direkte av adopsjonsloven (Prop.7 L (2009–2010) s. 27–28).

25.2.2.4 Øvrige begrensninger

Odelsrett

De største forskjellene i odel- og åsetesretten gjelder de som ble adoptert før nåværende adopsjonslov ble innført. Tidligere hadde nemlig adoptivbarn ikke odelsrett etter adoptivforeldrene eller deres slekt, jf. 1917-loven § 17 siste ledd. I 1956 ble 1917-loven endret slik at det ble mulig for adoptivbarn å overta adoptivforeldrenes odelsgård. Forutsetningen var at barnet hadde bodd på eiendommen i minst 10 år, eller siden fødselen dersom barnet var under 10 år. Adoptanten kunne ved testament bestemme at regelen ikke skulle gjelde. Dersom adopsjonen har funnet sted etter at nåværende adopsjonslov trådte i kraft, regulerer den generelle regelen i adl. § 13 første ledd spørsmålet om odelsrett. Adoptivbarn har nå samme rettsstilling som andre også ved odelsrettslige spørsmål. Adoptivbarnet går inn i prioritetsrekkefølgen fra det tidspunkt barnet blir adoptert, og ikke fra fødselstidspunktet, jf. odelsloven § 12 annet ledd.

Statsborgerskap og rett til samme etternavn

Barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved adopsjonen. Dersom vedkommende er fylt 18 år, får derimot ikke vedkommende automatisk statsborgerskap. Det følger av statsborgerloven § 5. Regelen gjelder ikke barn i ordets snevre forstand, men er likevel verdt å nevne. For at barn under 18 år skal bli gitt norsk statsborgerskap, fremgår det av statsborgerloven § 5 at adopsjonen må være gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i kapittel 4 i adopsjonsloven. Med hensyn til de adopsjonene som krever etterfølgende norsk anerkjennelse etter adl. § 19 tredje ledd for at de skal gjelde i Norge, vil det norske statsborgerskapet først inntre fra tidspunktet for den norske anerkjennelsen (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 217). Forarbeidene påpeker at det derfor er viktig at norske utenriksstasjoner som mottar søknad om pass er kjent med sondringen mellom adl. § 19 første og tredje ledd. Dersom det skulle vise seg i ettertid at adopsjonsbevillingen er ugyldig, må spørsmålet om statsborgerskap avgjøres etter statsborgerskapsloven § 6 (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 217).

For personer som adopteres etter fylte 18 år, eller i de tilfeller vilkårene i adopsjonsloven kapittel 4 ikke er oppfylt, gjelder de ordinære vilkårene for å søke om norsk statsborgerskap, jf. statsborgerskapsloven § 7.

Et lignende skille mellom mindreårige og myndige adoptivbarn gjelder for adoptivbarnets rett på adoptivforeldrenes etternavn. Dersom barnet er under 18 år ved adopsjonen, får barnet automatisk adoptivforeldrenes etternavn, jf. navneloven § 5. Dersom den som er adoptert er fylt 18 år, må det fastsettes særskilt.

Ekteskapsloven og straffeloven

Både ekteskapsloven og straffeloven regulerer begrensninger i regelen om at rettsforholdet mellom den som er adoptert og opprinnelig familie blir brutt ved adopsjon.

Etter ekteskapsloven § 3 første ledd kan ikke slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken inngå ekteskap. Bestemmelsens annet ledd omhandler adoptivbarn spesielt:

«I forhold til adoptivbarn gjelder forbudet overfor både den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Er adoptivbarnet blitt adoptert på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning.»

Til sammenligning med personer som ikke er adoptert, er altså adoptivbarnet avskåret fra giftemål innen to familier; sin opprinnelige familie og sin adoptivfamilie.

Straffeloven (2005) § 312 (strl. (1902) § 197) statuerer fengselsstraff for den som har seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Regelen gjelder både biologiske og adopterte etterkommere. Det følger av lovens forarbeider at regelen i § 313 (strl. (1902) § 198) om seksuell omgang med bror eller søster også gjelder adoptivsøsken (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 267).

25.2.3 Ny adopsjon av adoptivbarn

Adopsjonsloven § 15 regulerer rettsvirkningen av ny adopsjon:

«Blir barnet adoptert på ny av noen annen enn adoptantens ektefelle eller registrerte partner, opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen i forholdet til de første adoptivforeldrene og deres slektninger.»

Adopsjonsloven § 15 omfatter kun ny adopsjon av barn som tidligere har vært adoptert, og kun spørsmålet om barnets tilknytning til sine opprinnelige adoptivforeldre. Videre er det en forutsetning at den nye adoptanten er noen annen enn den første adoptantens ektefelle. Bestemmelsen er ny i nåværende adopsjonslov, og ble til som følge av at loven åpnet for ny adopsjon av allerede adopterte barn, jf. adl. § 3 annet ledd. Åpningen for ny adopsjon gjelder både mindreårige og myndige adoptivbarn. Ny adopsjon kan gjennomføres i Norge uavhengig av om den opprinnelige adopsjonen er gjort i utlandet eller her. Lovens forarbeider sier lite om bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 8–9.

Hognestad og Steenberg påpeker at bestemmelsen er noe uklar fordi den «sier ikke noe om hvilke rettsvirkninger stebarnadopsjon av tidligere adoptert barn har, og reiser tolkningstvil når det gjelder rettsvirkningen av ny adopsjon av egetfødt barn», jf. Hognestad og Steenberg (2000) s. 251.

Adopsjonsloven § 15 må forstås på bakgrunn av bestemmelsene i adl. § 13 første og annet ledd, § 5 og § 3 annet ledd annet alternativ (ny adopsjon av egenfødte barn som tidligere har vært adoptert). Rettsvirkningen av en adopsjon følger i utgangspunktet av adl. § 13 første ledd: adoptivbarnet og dets livsarvinger får samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært de nye adoptivforeldrenes egenfødte barn. Adopsjonsloven § 15 regulerer kun adoptivbarns rettsforhold til sine tidligere adoptivforeldre og deres slekt, dersom barnet blir adoptert på nytt. Ved ny adopsjon opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen og faller bort.

Selv om adl. § 15 er formulert som at ny adoptant er i entall – «noen annen» – gjelder også bestemmelsen barn som blir adoptert av et nytt par. Dersom barnet blir adoptert av en enslig, vil rettsforholdet til begge de to tidligere adoptivforeldrene falle bort. Rettsvirkningen tilsvarer da førstegangsadopsjon av en enslig.

Stebarnadopsjon av adoptivbarn

Dersom et par har adoptert et barn sammen, og den ene adoptantens nye ektefelle deretter ønsker å adoptere barnet, faller denne stebarnsadopsjonen utenfor adl. § 15. Rettsvirkningen blir den samme som ved andre adopsjoner. Det følger av den generelle regelen om rettslig likestilling i adl. § 13 første ledd at adoptivbarn som blir stebarnsadoptert likestilles med andre barn som blir adoptert.

Dersom adl. § 15 også hadde omfattet stebarnadopsjoner, ville bestemmelsen slik den står nå ført til at adoptivbarnets rettsforhold til begge de opprinnelige adoptivforeldrene opphørte ved en stebarnadopsjon. Likevel fremstår det som merkelig at når loven først regulerer ny adopsjon i en egen bestemmelse, ikke også regulerer rettsvirkningen av stebarnadopsjon av adoptivbarn, eller som Steenberg og Hognestad formulerer det: «Hvorfor lovgiveren har holdt denne rettsvirkningen av ny adopsjon utenom bestemmelsen i § 15 er ikke godt å si», jf. Hognestad og Steenberg (2000) s. 251. Rettsvirkningen ved stebarnadopsjon av adoptivbarn kunne vært formulert i et eget punktum i bestemmelsen.

Rettsvirkning av «tilbake-adopsjon» av eget barn

I forbindelse med «ordinære» stebarnadopsjoner, trekker Hognestad og Steenberg frem en interessant og aktuell problemstilling. Dersom et barn er adoptert av steforelder, la oss si stefar, som barnet senere mister kontakten med, er det ikke helt sjeldent at barnet ønsker å bli adoptert «tilbake» av opprinnelig forelder, typisk den opprinnelige faren. Dersom den opprinnelige faren er gift eller samboer, må denne adoptere barnet sammen med sin ektefelle eller samboer etter adl. § 5. Rettsforholdet til den andre forelderen, mor, faller i så tilfelle bort. Dette vil vanligvis ikke være en heldig løsning, og de fleste gjennomfører derfor ikke en slik tilbake-adopsjon.

Spørsmålet er hvilken rettsvirkning det vil få dersom far er enslig og adopterer «tilbake» sitt barn. Vil rettsforholdet til mor falle bort også i slike tilfeller?

Hognestad og Steenberg mener at rettsforholdet til den andre opprinnelige forelderen ikke faller bort ved «tilbake-adopsjon» (Hognestad og Steenberg (2000) s. 252. Det vises også til en uttalelse i forbindelse med Barne- og familiedepartementet med saksnr. 92/05014, sitert i Hognestad og Steenberg, som gir uttrykk for tilsvarende standpunkt):

«For den adopterte (og – i vårt eksempel – vedkommendes mor) ville et annet resultat ha vært urimelig. Sterke reelle hensyn tilsier at adl. § 15 her tolkes strengt etter ordlyden, og at en «tilbake-adopsjon» til en av de opprinnelige foreldrene ikke har den virkning at rettsforholdet til den andre av de opprinnelige foreldrene opphører.»

Etter forespørsel fra Barne- og familiedepartementet, har lovavdelingen uttalt seg om spørsmålet (Lovavdelingens uttalelser (JDLOV-2000–17378):

«Verknadene av adopsjon er regulert i adopsjonslova kapittel 3. Det følgjer av § 15 at dersom barnet blir adoptert på nytt av ein annan enn ektefellen til adoptanten, som nettopp er tilfelle her, «opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen i forhold til de første adoptivforeldrene og deres slektninger» (vår utheving).

Ordlyden taler såleis i retning av at berre rettstilhøvet til tidlegare adoptivfar og slekta til adoptivfaren fell bort, og ikkje rettstilhøvet til opprinneleg mor og hennes slekt. Denne tolkinga vil også samsvare med det viktige prinsippet i norsk rett om at barnet så langt det er mogeleg skal ha tilknyting til begge biologiske foreldre, jf. Hognestad/Steenberg: Adopsjonsloven med kommentarer, Oslo 2000 s. 174.

Omsynet til eit godt resultat stør denne tolkinga av adopsjonslova § 15, jf. også den ålmenne fråsegna i Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 21–22, sitert i Barne- og familiedepartementet sitt brev. Det vil verke klart urimeleg både for den adopterte og mora dersom rettstilhøvet til mora skulle falle bort som følgje av at den opprinnelege faren adopterer tilbake barnet sitt.

Lovavdelinga meiner difor løysninga må bli at rettstilhøvet til den opprinnelege mora og hennar slekt ikkje vert brote i eit tilfelle som dette.»

På denne bakgrunn kan det antas at dersom en enslig, opprinnelig forelder adopterer tilbake sitt barn som tidligere er adoptert bort som stebarn, opprettholdes de rettslige båndene til den andre opprinnelige forelderen.

Lovavdelingen uttalte seg også om en litt annen vri på samme problemstilling, nemlig dersom opprinnelig forelder i eksempelet er adoptivforelder, altså at barnet skal adopteres for tredje gang (Lovavdelingens uttalelser (JDLOV-2000–17378):

«Ordlyden i § 15 trekkjer i retning av at ny adopsjon av ugift, tidlegare adoptivfar eller -mor fører til at adopsjonen i forhold til den andre adoptanten fell bort. På dette punktet kan dermed adopsjonslova føre til ulike løysingar ettersom barnet er biologisk avkom etter sine foreldre, eller adoptert. Situasjonen er etter alt å døme ikkje særleg praktisk, men det er ei problemstilling som ein kanskje bør ha i minnet ved seinare revisjonar av adopsjonslova.»

Hognestad og Steenberg mener at det bør vurderes om også rettsvirkningen av tilbake-adopsjon av egenfødte barn hvor den opprinnelige forelderen er gift, bør være at barnet beholder sin rettslige tilknytning til den andre av de opprinnelige foreldrene. Det virker noe vilkårlig at den reelle muligheten for tilbake-adopsjon skal bestemmes av om opprinnelig forelder er gift eller ikke.

25.2.4 Registrering i offentlige protokoller

De rent praktiske sidene ved adopsjoners virkninger blir regulert i adl. § 16:

«Adopsjonsbevilling skal anmerkes ved adoptivbarnets navn i folkeregisteret og i de andre offentlige protokoller som departementet bestemmer.»

Adopsjoner registreres sentralt på grunnlag av melding fra Bufdir, jf. forskrift om folkeregistrering § 3-2 nr. 3. Dette innebærer at etter at adopsjonen er gjennomført, sender Bufdir en melding til Skatteetaten som har ansvaret for folkeregisteret. Meldingen danner grunnlaget for registrering av barnet i folkeregisteret. Adoptivforeldrene melder selv flytting til Norge for adoptivbarnet sitt.

Ifølge forskriftens § 11-3 annet ledd skal registerkort som ved adopsjon blir byttet ut eller fjernet fra registeret oppbevares på en forsvarlig måte slik at ingen andre får adgang til dem. Registerkortene skal avleveres hvert år samlet til statsarkivet i det 25. år etter at kortene ble tatt ut av registeret. Skattedirektoratet fastsetter nærmere regler for avlevering av opplysninger fra Det sentrale folkeregister, jf. § 11-3 fjerde ledd siste punktum.

Norske adopsjonsmyndigheter sender ikke melding om adopsjoner til utenlandske registreringsmyndigheter, heller ikke når det gjelder andre nordiske land.

Barn som adopteres fra utlandet får fødselsdatoen fastsatt på grunnlag av sitt pass, jf. forskriften § 2-3 annet ledd. Dersom barnets fødselsdato er usikker, foreldrene mener at barnets oppgitte alder ikke samsvarer med medisinske eller psykologiske tester av barnet, ulike dokumenter fra opprinnelseslandet opererer med ulike fødselsdatoer eller lignende, kan adoptivforeldrene søke folkeregisteret om endring i barnets fødselsdato, jf. forskriften § 2-4. Praksis har lagt en høy terskel for å få forandret registrert fødselsdato (Hognestad og Steenberg (2000) s. 255).

Bufdir holder selv et sentralt adopsjonsregister hvor alle adopsjoner fra 1917 og fremover er registrert. Det sentrale adopsjonsregister inneholder både norske og utenlandske adopsjoner som er registrert her i landet. Registeret inneholder grunnleggende opplysninger om barnet, adoptivforeldrene og om de opprinnelige foreldrene dersom deres identitet er kjent. Registeret inneholder også opplysninger om tidspunktet for adopsjonen, hvilken myndighet som gjennomførte adopsjonen med mer. For eldre norske adopsjoner gir registeret opplysninger om adopsjonen er «sterk» eller «svak».

I praksis sender adopsjonsmyndighetene melding til andre instanser i de tilfeller det dreier seg om en nasjonal adopsjon. For eksempel sender adopsjonsmyndighetene melding til sognepresten i det sognet barnet er døpt i, dersom barnet er døpt i Norge. Dersom det er betalt barnebidrag for barnet før adopsjonen, sender adopsjonsmyndighetene melding om adopsjon til NAV forvaltning.

25.3 Internasjonale forpliktelser

25.3.1 Innledning

Haagkonvensjonens og Europarådskonvensjonens regulering av adopsjoners rettsvirkninger bærer preg av å være kompromissløsninger for å favne om en rekke ulike staters reguleringer og rettssystemer innen adopsjon. I Europa har en imidlertid uttrykkelig satt som utgangspunkt at adopterte barn skal likestilles rettslig med andre barn overfor sine foreldre. Det har ikke vært mulig i Haagkonvensjonen, da den tar sikte på å omfatte både sterke og svake adopsjoner. Men som det fremgår nedenfor, finner en også i Europa reguleringer som skiller seg i relativt stor grad fra norsk og nordisk regulering. Europarådskonvensjonen er utformet for å kunne ta opp i seg disse ordningene.

25.3.2 Haagkonvensjonen

Både spesialkommisjonen og flertallet av statene som deltok i utformingen av Haagkonvensjonen mente at reguleringen skulle omfatte alle typer av internasjonale adopsjoner. Dette innebærer f.eks. at konvensjonen omfatter både adopsjon hvor rettsvirkningen er at barnets rettslige forhold til sine opprinnelige foreldre opphører, ofte kalt sterk adopsjon, og adopsjon hvor barnet beholder sin rettslige tilknytning til foreldrene, ofte kalt svak adopsjon.

Haagkonvensjonen legger opp til et system hvor rettmessige adopsjoner gjort i en medlemsstat, skal anerkjennes i andre medlemsstater, jf. Haagkonvensjonen artikkel 23. Ved å anerkjenne en adopsjon gjort i en annen stat, anerkjennes adopsjonens rettsvirkninger. På grunn av Haagkonvensjonens spennvidde ved at den omfatter både svake og sterke adopsjoner, kan det oppstå noen utfordringer når en stat skal anerkjenne rettsvirkningene av en adopsjon gitt i annen stat. Dette var en av utfordringene da bestemmelsen om anerkjennelse av adopsjon skulle utformes, og det fremgår også av forarbeidene: «After great efforts had been made, in a sincere spirit of compromise a minimum consensus could be reached as to certain effects arising from all the adoptions covered by the Convention», jf. Explanatory Report avsnitt 439.

Artikkel 26 regulerer hvilke rettsvirkninger medlemsstater anerkjenner når de anerkjenner en internasjonal adopsjon gjort i utlandet. Under utarbeidelsen av Haagkonvensjonen lyktes det ikke spesialkommisjonen å komme til enighet om hvilke følger adopsjon skal få for adoptivbarns rettigheter. Årsaken var at noen av delegatene mente at hensikten med Haagkonvensjonen ikke var å regulere adoptivbarns rettsforhold, men å fremme og muliggjøre samarbeidet mellom statene for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer til barnets beste (Explanatory Report avsnitt 436). Ved å slå fast hvilke rettsvirkninger en adopsjon skal ha, sier artikkel 26 imidlertid også noe om adoptivbarns rettigheter.

«1) Anerkjennelse av en adopsjon innbefatter anerkjennelse av

a) det rettslige foreldre/barn-forhold mellom barnet og dets adoptivforeldre,

b) adoptivforeldrenes foreldreansvar for barnet,

c) opphør av det tidligere eksisterende rettsforhold mellom barnet og hans eller hennes mor og far, dersom adopsjonen har slik virkning i den kontraherende stat den fant sted.

2) Når en adopsjon har den virkning at den bringer til opphør et tidligere eksisterende rettsforhold mellom foreldre og barn, skal barnet i mottakerstaten og i enhver annen kontraherende stat hvor adopsjonen anerkjennes, nyte godt av de samme rettigheter som de som følger av adopsjoner som har slik virkning i vedkommende stat(er).

3) De foregående ledd er ikke til hinder for å anvende bestemmelser som er gunstigere for barnet og som gjelder i den kontraherende stat som anerkjenner adopsjonen.»

Artikkel 26 nr. 1 oppstiller visse minstekrav for hvilke virkninger enhver adopsjon som omfattes av Haagkonvensjonen må ha. Den gjelder adopsjoner av alle slag og uavhengig av om staten som skal anerkjenne adopsjonen etter sitt regelverk ikke tillater den type adopsjon. Bestemmelsen må leses i sammenheng med Haagkonvensjonen artikkel 2 nr. 2. Den slår fast at «Konvensjonen omfatter bare adopsjoner som etablerer et varig foreldre/barn-forhold». Dersom adopsjonen ikke skaper et permanent og rettslig bindende foreldre-barn-forhold, omfattes den ikke av Haagkonvensjonen (Explanatory Report avsnitt 441 og Guide to Good Practice 2008 avsnitt 557).

Det følger av artikkel 26 nr. 1 bokstav a) at dersom en medlemsstat anerkjenner en adopsjon, så innebærer det at foreldrene regnes som barnets rettslige foreldre i den anerkjennende staten. En adopsjon som etablerer et varig, rettslig foreldre-barn-forhold mellom barnet og dets adoptivforeldre, skal anerkjennes av samtlige medlemsstater uavhengig av om adopsjonen også fjerner det rettslige båndet mellom barnet og dets opprinnelige foreldre eller ikke. Særlig bokstav a) må leses i sammenheng med artikkel 2 nr. 2, da det i bokstav a) ikke uttrykkelig oppstilles et krav om varighet.

En anerkjennelse av en adopsjon innebærer også en anerkjennelse av foreldrenes foreldreansvar overfor barnet, jf. artikkel 26 nr. 1 bokstav b). Her benyttes formuleringen «parental responsibility» istedenfor «parental authority» som først var foreslått. Formuleringen er valgt både fordi det er dette begrepet som normalt benyttes i internasjonale dokumenter, og fordi det klargjør og understreker at foreldreskap også gir plikter, ikke bare rettigheter (Explanatory Report avsnitt 446).

Bokstav b) kan ses som overflødig i selskap med bokstav a); adoptivforeldrenes foreldreansvar er en konsekvens av et rettslig foreldre-barn-forhold mellom barnet og adoptivforeldrene. Under utarbeidelsen av Haagkonvensjonen kom en imidlertid frem til at formuleringene i bokstav a) og b) ikke nødvendigvis har samme rekkevidde «because there may be other effects arising from the legal parent-child relationship between the child and his or her adoptive parents.» Videre var det tilrådelig å uttrykkelig nevne foreldreansvar som en egen rettsvirkning «taking into account that the legal parent-child relationship continues and not the parental authority when the child attains the majority and because the best interests and the protection of the child are the paramount consideration of all intercountry adoptions», jf. Explanatory Report avsnitt 447.

Bokstav c) slår fast at dersom adopsjonens rettsvirkning i det landet hvor den gjennomføres er at det rettslige forholdet mellom adoptivbarnet og dets opprinnelige foreldre opphører ved adopsjonen, skal adopsjonen anerkjennes som sterk av andre stater (også mottakerstaten). Det kan eksempelvis føre til at mottakerstaten er tvunget til å anerkjenne at forholdet opphører, selv om mottakerstatens regelverk ikke omfatter sterke adopsjoner. Her har imidlertid mottakerstaten all mulighet til å avbryte adopsjonsprosessen før den er fullført, f.eks. ved ikke å utstede erklæring etter Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c) (Explanatory Report avsnitt 452–453). Stater som ikke er involvert i den konkrete adopsjonen har derimot ikke samme mulighet.

Artikkel 26 nr. 2 regulerer kun adopsjoner hvor det rettslige forholdet mellom barnet og dets opprinnelige foreldre opphører ved adopsjonen. I stater hvor adopsjonen anerkjennes, eller blir gitt (dersom adopsjonen ikke gjennomføres i opprinnelsesstaten), skal barnet tilstås tilsvarende rettigheter som gis til barn som er adoptert ved nasjonal adopsjon (Explanatory Report avsnitt 464). Bestemmelsen gjør seg ikke gjeldende i stater som ikke tillater sterke adopsjoner. Her vil anerkjennelse av adopsjonen reguleres av nr. 1 og 3, og adoptivbarnets rettigheter vil følge av artikkel 26 nr. 1 bokstav a) og b), samt nr. 3.

Formålet med artikkel 26 nr. 2 er å gi barn som er adoptert internasjonalt samme rettslige status og vern som barn som er adoptert nasjonalt (Explanatory Report avsnitt 465). Rett til ikke-diskriminering følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 21 bokstav c):

«Parter som anerkjenner og/eller tillater adopsjon, skal sikre at barnets beste skal være det overordnede hensynet, og de skal […] (c) sikre at barn som adopteres til et annet land, nyter godt av de samme beskyttelsestiltak og regler som gjelder for adopsjon innenlands».

Haagkonvensjonen artikkel 26 nr. 2 får særlig aktualitet i de tilfeller hvor mottakerstaten, (dersom adopsjonen gjennomføres der) eller anerkjennende stat, tillater både sterk og svak adopsjon. I slike tilfeller skal virkningen av en sterk adopsjon gjort i utlandet også i mottakerstaten være at det rettslige forholdet mellom barnet og de opprinnelige foreldrene opphører.

Bruken av «bringer til opphør et tidligere eksisterende rettsforhold mellom foreldre og barn» innebærer ikke at bruddet må være endelig. Artikkel 26 nr. 2 omfatter også de tilfeller hvor adopsjon kan oppheves (Explanatory Report avsnitt 468).

Artikkel 26 nr. 3 er strengt tatt overflødig fordi det sier seg selv at Haagkonvensjonen ikke forhindrer medlemsstater i å anerkjenne en adopsjon som gir barnet bedre vern enn det har etter nr. 1 og 2. Et eksempel på et tilfelle hvor nr. 3 kan gjøre seg gjeldende fremgår av Explanatory Report (avsnitt 470):

«where the child was adopted by way of a ‘simple’ adoption in the State of origin or in the receiving State and without acquiring rights of inheritance vis-à-vis members of the adoptive family. In this case, neither paragraph 1 c nor paragraph 2 applies, because the pre-existing legal relationship between the child and his or her mother and father is not terminated. Nevertheless, under paragraph 3, the laws of the recognizing State may accord rights of inheritance vis-à-vis the adoptive family to the child.»

Dersom det er gjennomført en svak adopsjon i barnets opprinnelsesland, skal andre medlemsstater som et minimum anerkjenne de rettslige virkningene som adopsjonen har etter opprinnelseslandets rett. Artikkel 26 nr. 3 hindrer imidlertid ikke mottakerstaten i å gi barnet ytterligere rettigheter, ut over de som følger direkte av anerkjennelsen. Videre kan mottakerstaten også «oppgradere» en svak adopsjon til en sterk adopsjon etter artikkel 27. De opprinnelige foreldrenes samtykke kreves i så tilfelle.

Artikkel 26 løser ikke alle spørsmål som kan oppstå når en stat skal anerkjenne er adopsjon gjort i en annen medlemsstat. Tatt i betraktning kompleksiteten i spørsmålet om rettsvirkninger og spennvidden på de ulike reguleringene i de ulike medlemsstatene rundt dette spørsmålet, gir artikkel 26 likevel gode løsninger for flere av situasjonene som kan oppstå.

25.3.3 Europarådkonvensjonen

Som Haagkonvensjonen må Europarådskonvensjonen leses i lys av at den skal regulere flere ulike nasjoners rettssystemer og rettsregler. Likevel er reguleringen mindre problematisk all den tid Europarådskonvensjonen artikkel 11 har som formål å sikre at adopterte barn blir behandlet som om det skulle vært adoptantens biologiske barn, og at alle bånd med barnets opprinnelige foreldre blir brutt (Explanatory Report avsnitt 64). Artikkel 11 lyder:

«1) Ved adopsjonen blir barnet et fullverdig medlem av adoptanten(e)s familie, og har i forhold til adoptanten(e) og hans, hennes eller deres familie de samme rettigheter og forpliktelser som et barn av adoptanten(e) hvis slektskap er lovformelig fastslått. Adoptanten(e) får foreldreansvaret for barnet. Ved adopsjonen opphører rettsforholdet mellom barnet og dets far, mor og opprinnelige familie.

2) Adoptantens ektefelle, registrerte partner eller samboer skal likevel beholde sine rettigheter og forpliktelser overfor barnet dersom det er hans eller hennes barn, med mindre noe annet er bestemt i loven.

3) Med hensyn til opphøret av rettsforholdet mellom barnet og dets opprinnelige familie, kan partene gjøre unntak i slike spørsmål som barnets slektsnavn og hinder for inngåelse av ekteskap eller registrert partnerskap.

4) Partene kan ha bestemmelser om andre former for adopsjon med mer begrensede virkninger enn dem som er angitt ovenfor i denne artikkel.»

Europarådskonvensjonen retter seg i hovedsak mot sterke adopsjoner, men stater som benytter seg av svake adopsjoner kan også bruke den (Explanatory Report avsnitt 63).

I artikkel 11 nr. 1 benyttes formuleringen «fullverdig medlem» («a full member of the family»). Det innebærer at barnet skal ha de samme rettigheter og forpliktelsene som om det var adoptivforeldrenes biologiske barn. Rettigheter og forpliktelser er ikke begrenset til en bestemt kategori (som personlige eller økonomiske rettigheter og plikter). Foreldreansvaret nevnes uttrykkelig selv om det strengt tatt faller innenfor «rettigheter og forpliktelser». Grunnen til at det nevnes uttrykkelig er dets store betydning («of its great importance»), jf. Explanatory Report avsnitt 65.

Artikkel 11 nr. 2 regulerer stebarnsadopsjon, og bestemmelsen slår fast at med mindre noe annet er bestemt i loven, vil ektefellen, samboeren eller partneren til den som adopterer, beholde sin tilknytning til barnet. Artikkel 11 nr. 3 åpner for å gjøre unntak fra likestillingsprinsippet mellom adoptivbarn og andre barn. Bestemmelsen nevner to eksempler: stater kan bestemme at barnet ikke skal få adoptivforeldrenes etternavn automatisk, og stater kan begrense adoptivbarnets rettslige mulighet til å inngå ekteskap eller partnerskap med sin biologiske familie.

Artikkel 11 nr. 4 åpner for nasjonale unntak, og i praksis innebærer bestemmelsen at stater kan tillate svake adopsjoner. Her kan de rettslige konsekvensene av adopsjoner variere fra stat til stat og konvensjonen gir derfor ingen eksempler på hvilke rettslig konsekvenser slike adopsjoner kan ha (Explanatory Report avsnitt 68).

25.4 Andre nordiske lands rett

25.4.1 Sammendrag

Samtlige av de nordiske lands adopsjonslovgivninger inneholder bestemmelser som regulerer adopsjoners rettsvirkninger. Bestemmelsene har flere likhetstrekk. For eksempel fastsetter samtlige nordiske lands adopsjonsregler at en adopsjon vil føre til at rettsforholdet til opprinnelige foreldre faller bort. Dette innebærer at de nordiske land kun tillater sterk adopsjon. Det generelle utgangspunktet i norsk rett, nemlig at adopterte barn likestilles rettslig med opprinnelige barn, finner en også igjen i de øvrige nordiske regelverk, selv om formuleringen varierer noe. Reguleringen varierer mellom å slå uttrykkelig fast at det skal være rettslig likestilling mellom opprinnelige og adopterte barn (den islandske adopsjonsloven artikkel 24), og kun slå fast at adoptivbarn skal anses som adoptivforeldrenes eget barn (den svenske föräldrabalken § 8). Disse to reguleringsteknikkene antas å ha samme rettslig innhold.

Dansk adopsjonslovgivning skiller seg fra de øvrige ved at ikke selve lovteksten gir en generell begrensning i utgangspunktet om rettslig likestilling. Svensk lovgivning skiller seg ut sammen med den norske adopsjonsloven ved å regulere ny adopsjon av allerede adoptert barn.

Det varierer også noe mellom statene hva som faller inn under selve reguleringen av rettsvirkninger. Dansk adopsjonslovgivning inneholder f.eks. en spesiell regel om fideikommisser, mens finsk lovgivning regulerer underholdningsbidrag under rettsvirkninger av adopsjon.

25.4.2 Dansk rett

Rettsvirkningene fremgår av den danske adopsjonsloven §§ 16 og 17:

«§ 16. Ved adoption indtræder samme retsforhold mellem adoptant og adoptivbarn som mellem forældre og deres barn, og adoptivbarnet og dets livsarvinger arver og arves af adoptanten og dennes slægt, som om adoptivbarnet var adoptantens eget barn. Samtidig bortfalder retsforholdet mellem adoptivbarnet og dets oprindelige slægt.

Stk. 2. Ved stedbarnsadoption efter § 5 a får den adopterede i forhold til ægtefællerne eller de tidligere ægtefæller samme retsstilling, som om den pågældende var deres fælles barn.

Stk. 3. Med hensyn til adoptivbarnets navn gælder reglerne i lovgivningen om personnavne.

§ 17. Adoption giver ikke successionsret til len, stamhuse eller andre fideikommisser, medmindre dette særlig er hjemlet.»

Regelen i § 17 er av liten praktisk betydning. Grunnloven av 1849 la ned forbud mot å opprette nye «len, stamhuse eller fideikommisgodser», og etter 1919 ble samtlige eksisterende fideikommisser opphevet. Ved den danske grunnlovsrevisjonen i 1953 ble forbudet utvidet til å gjelde også andre «familiefideikommis».

Den danske adopsjonsloven § 16 første ledd slår fast den generelle regelen om at adoptivbarn skal nyte samme rettstilling overfor sine adoptivforeldre som om de var deres egenfødte barn, og at barnets rettslige forhold til sine opprinnelige foreldre faller bort ved adopsjonen. Første ledd sier også uttrykkelig at adopsjon innebærer at adoptivbarnet stiller på lik linje som egenfødte barn med hensyn til arverettslige spørsmål.

Som norsk adopsjonslov, regulerer den danske adopsjonsloven stebarnadopsjoners rettsvirkninger for seg, jf. § 16 annet ledd. Som nevnt gir ikke den danske adoptionsloven en generell regel om mulighet for begrensninger i utgangspunktet om rettslig likestilling. Loven henviser imdlertid til navnelovens reguleringer med hensyn til adoptivbarnets navn, jf. § 16 tredje ledd. Som omtalt i kapittel 20.7.1.2 vedrørende klage, omgjøring og ugyldighet, kan adopsjoner oppheves etter det dansk regelverket. Denne ordningen blir ikke gått nærmere inn på her.

25.4.3 Svensk rett

Rettsvirkninger av en adopsjon i Sverige fremgår av föräldrabalken kapittel 4 §§ 7 og 8:

«7 § När det gäller adoptivbarnets ställning i förhållande till adoptanten och dennes släktingar upphör all verkan av adoptionen, om adoptivbarnet adopteras av annan än adoptantens make. Lag (2004:764).

8 § Vid tillämpning av bestämmelse i lag eller annan författning som tillägger släktskap eller svågerlag rättslig betydelse skall adoptivbarn anses som adoptantens barn och icke som barn till sina biologiska föräldrar. Har make adopterat andre makens barn eller adoptivbarn, skall dock barnet anses som makarnas gemensamma.

Första stycket gäller ej, om annat är särskilt föreskrivet eller följer av rättsförhållandets natur. Lag (1976:612).»

Föräldrabalken kapittel 4 § 7 ble innført i 1971 i forbindelse med at muligheten til å oppheve en adopsjon ble fjernet. Bestemmelsen slår fast at virkningen av den første adopsjonen faller bort dersom et allerede adoptert barn blir adoptert på nytt. De rettslige bånd til barnets opprinnelige familie og den første adoptivfamilien blir brutt, og barnet er å regne som de nye adoptantenes eget barn.

Det var først året etterpå at lovens generelle regel om adopsjonens rettsvirkninger ble innført, jf. § 8 første ledd. Bestemmelsen gir uttrykk for det grunnleggende prinsipp om at adopterte barns rettsstilling er den samme som om de er adoptivforeldrenes egenfødte barn. Den innebærer bl.a. at barnet har rett på arv etter adoptivforeldrene og deres slektninger som om det skulle vært deres opprinnelige barn, og adoptivbarnets opprinnelige slektninger avskjæres fra rett til arv fra barnet. Det antas at bestemmelsen ikke nødvendiggjør særskilte bestemmelser for fastsettelse av slektskapsforhold for adoptivbarnet. Det generelle likhetsprinsippet anses altså ikke å stå i veien for at også adoptivbarn har rett til å få fastsatt hvem som er dets biologiske far etter föräldrabalken kapittel 1–3 (SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler s. 201).

Av § 8 annet ledd fremgår det at likestillingsprinsippet ikke gjør seg gjeldende dersom noe annet fremgår av lov eller følger av rettsforholdets natur. Unntaksbestemmelser av dette slag finnes f.eks. i den svenske navneloven.3

SOU 2009: 61 påpekte at föräldrebalkens to bestemmelser om adopsjoners rettsvirkninger har fått en unaturlig rekkefølge da den spesielle bestemmelsen kommer først. I tillegg til å endre på rekkefølgen på de to bestemmelsene, foreslo utredningen å gjøre noen språklige forbedringer av bestemmelsene (s. 201):

«Detta gäller framför allt den nämnda bestämmelsen i 8 § första stycket som i dag uttrycks på ett något svårtillgängligt sätt. Förmynderskapsutredningen föreslog att bestämmelsen i stället skulle uttryckas så att den som har adopterats «i rättsligt hänseende» ska anses som adoptantens barn och inte som barn till sina biologiska föräldrar (se SOU 1989:100 s. 22). Utredningen ställer sig bakom förslaget. Den föreslagna ordalydelsen skulle, såvitt utredningen kan se, inte innebära någon saklig förändring.»

Unntakene fra det generelle likestillingsprinsippet antas å bli ivaretatt ved dagens formulering i § 8 annet ledd, jf. SOU 2009: 61 s. 201.

Utredningen foreslår ny lovregulering som lyder slik:

«Rättsverkningarna av en adoption

19 § Den som har adopterats ska i rättsligt hänseende anses som barn till den som har adopterat honom eller henne (adoptanten) och inte som barn till sina biologiska föräldrar. Om en make eller sambo har adopterat den andra makens eller sambons barn, ska den som har adopterats dock anses som makarnas eller sambornas gemensamma barn.

Första stycket gäller inte, om något annat är särskilt föreskrivet eller följer av rättsförhållandets natur.

20 § När det gäller den adopterades ställning i förhållande till adoptanten och dennes släktingar upphör all verkan av adoptionen, om den som har adopterats senare adopteras av någon annan än adoptantens make eller sambo.

21 § Om två makar eller sambor gemensamt har adopterat ett barn som enligt 6 kap. ska stå under någons vårdnad, står barnet från den tidpunkt då adoptionen vinner laga kraft under vårdnad av båda makarna eller samborna. Detsamma gäller om en make eller sambo har adopterat den andra makens eller sambons barn.

22 § Den som har adopterat ett barn ska så snart det lämpligen kan ske upplysa barnet om att han eller hon är adopterad. Om någon har adopterat sin makes eller sambos barn, gäller skyldigheten även maken eller sambon.»

Utredningen foreslår dermed at både §§ 7 og 8 i dagens lovgivning, blir videreført i forslagets §§ 19 og 20. Endringsforslagene i disse bestemmelsene knytter seg til språklige endringer og at bestemmelsene også skal omfatte samboere (SOU 2009: 61 s. 301).

I tillegg foreslår utredningen å innføre to nye bestemmelser. Etter forslagets § 21 skal det fremgå hvem som får foreldreansvar for barnet etter adopsjon. Dersom ektefeller eller samboere adopterer sammen, får de gjennom adopsjonen felles foreldreansvar for barnet. Tilsvarende gjelder dersom ektefelle eller samboer adopterer den andres barn (stebarnadopsjon). Hensikten med en uttrykkelig innføring av regulering av foreldreansvar som følge av adopsjon, er å unngå uklarheter i regelverket (SOU 2009: 61 s. 122).

Heller ikke bestemmelsen i forslagets § 22 er å finne i dagens regulering av adopsjon. Utredningen begrunner en uttrykkelig bestemmelse om rett til informasjon for adoptivbarnet slik (SOU 2009: 61 s. 199):

«Trots att informationsskyldigheten inte är sanktionerad, är bestämmelsen en tydlig markering av barnets rätt att få kännedom om sitt ursprung. Öppenhet i dessa frågor är viktig för att barnet ska kunna utveckla en tillit till sina föräldrar och andra vuxna samt för utvecklingen av den egna självuppfattningen. Detta framhålls i den obligatoriska föräldrautbildningen inför en internationell adoption men har givetvis lika stor betydelse vid nationell adoption.»

25.4.4 Finsk rett

Også den finske adopsjonsloven regulerer rettsvirkninger i et eget kapittel:

«3 kap – Adoptionens rättsverkningar

18 § Överföring av föräldraskapet

När en adoption har fastställts ska adoptivbarnet anses som adoptivföräldrarnas och inte som de tidigare föräldrarnas barn, om inte något annat föreskrivs särskilt eller följer av adoptionens natur.

Om en make under äktenskapet eller efter att äktenskapet upplösts på grund av den andra makens död ensam adopterat den andra makens barn, ska barnet dock anses som makarnas gemensamma barn.

19 § Befrielse från underhållsskyldighet

När en adoption har fastställts befrias barnets tidigare föräldrar från skyldigheten att svara för barnets underhåll.

Om en tidigare förälder före adoptionen genom avtal förbundit sig eller genom ett domstolsbeslut ålagts att betala underhållsbidrag till barnet, befrias den tidigare föräldern från skyldigheten att betala de poster av underhållsbidraget som förfaller till betalning efter adoptionen. Om det har fastställts att underhållsbidrag ska betalas en gång för alla, befrias den tidigare föräldern från att betala underhållsbidraget, om detta inte har betalats före adoptionen.

20 § Adoptivbarns släktnamn och medborgarskap

Bestämmelser om adoptivbarns släktnamn finns i namnlagen (694/1985) och om adoptivbarns medborgarskap i medborgarskapslagen (359/2003).»

Den finske reguleringen skiller seg ut ved eksplisitt å regulere underholdningsbidrag og overføring av slektsnavn og statsborgerskap i kapittelet om rettsvirkninger av adopsjonen. I § 18 fremgår det at dersom adoptivbarnet er mindreårig, innebærer overføringen av foreldreskapet fra de tidligere foreldrene til adoptivforeldrene bl.a. at adoptivforeldrene umiddelbart overtar foreldreansvaret for barnet. Samtidig opphører de opprinnelige foreldrenes foreldreansvar. Bestemmelsens annet ledd omhandler familieintern adopsjon. Lov om registrert partnerskap § 9 annet ledd slår fast at den som lever i registrert partnerskap kan adoptere sin partners barn. Den finske adopsjonslovens forarbeider understreker derimot at en stebarnadopsjon ikke kan gjennomføres i ordinære samboerforhold (RP 47/2011 d s. 52).

25.4.5 Islandsk rett

Rettsvirkninger fremgår av kapittel 4 artikkel 24 i den islandske adopsjonsloven:

«Article 24 Legal Effects.

Upon adoption the adopted child acquires the same legal status in regard to the adoptive parents, their relatives and those having adoptive relationship to them, as if he or she was the biological child of the adoptive parents, unless otherwise stipulated by law. As of the same time the pre-existing legal relationship between the child and his or her biological parents, other relatives and those having adoptive relationship to them, is terminated, unless otherwise stipulated by law.

In case a person adopts the child or adoptive child of his or her spouse then the child will acquire the same legal status as if he or she was the biological child of the married couple. The same applies if a cohabiting person adopts the child of his or her cohabiting partner.»

Bestemmelsen gir uttrykk for det generelle utgangspunkt om at adoptivbarn skal likestilles med andre barn, men at dette utgangspunkt kan fravikes ved lov. Videre slår bestemmelsen fast at barnets rettslige tilknytning til de opprinnelige foreldrene opphører ved adopsjonen, med mindre noe annet følger av lov. I bestemmelsens annet ledd reguleres stebarnadopsjoner.

25.5 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

25.5.1 Prinsippet om rettslig likestilling

Adopsjonslovutvalget mener at adopsjonsloven fortsatt skal lovfeste utgangspunktene om at adoptivbarn er likestilt med egenfødte barn, og at rettsforholdet mellom barnet og de opprinnelige foreldrene faller bort ved adopsjon. Adopsjonsloven bør også regulere rettsvirkningene av stebarnsadopsjon spesielt, slik den gjør i dag. Som det fremgår av kapittel 8 om vilkår for adopsjon av stebarn, foreslår Adopsjonslovutvalget at registrerte partnere likestilles fullt ut med ektefeller i adopsjonsloven, og at begrepet «ektefeller» også skal omfatte registrerte partnere. Registrerte partnere nevnes dermed ikke uttrykkelig i Adopsjonslovutvalgets forslag til lovtekst.

Det kan tenkes at noen skulle ønske at et barn hadde flere enn to juridiske foreldre. Det mest nærliggende eksempelet er at en person ønsker å adoptere sitt stebarn samtidig som barnet beholder sin rettslige tilknytning til sine opprinnelige foreldre. Adopsjonslovutvalget understreker at virkningen av en adopsjon aldri kan være at et barn får flere enn to foreldre.

25.5.2 Særreguleringer av virkninger av adopsjon

Adopsjonslovutvalget mener at de gjeldende særreguleringene av virkninger av adopsjon, har gode grunner for seg. Særreguleringene er imidlertid noe ulikeartete, og Adopsjonslovutvalget knytter derfor noen bemerkninger til hver av dem.

Særreguleringene kan deles i to. Odelsloven §§ 12 og 52, statsborgerloven § 5 og navneloven § 5 utgjør begrensninger i likestillingsprinsippet i den forstand at adoptivbarn ikke automatisk får de samme rettighetene som egenfødte barn. Reglene i odelsloven er det klareste eksempelet, mens reglene i statsborgerloven og navneloven kun gjelder dersom den som adopteres er fylt 18 år på adopsjonstidspunktet. I tillegg regulerer ikke statsborgerloven § 5 barn direkte. Den nevner kun regelen om at barn under 18 år som blir adoptert av en norsk statsborger, blir norsk statsborger. Begrensningen i likestillingsprinsippet, at personer som er adoptert etter fylte 18 år ikke automatisk får statsborgerskap, er ikke uttrykkelig regulert.

De andre særreguleringene, ekteskapsloven § 3 og strl. §§ 312 og 313, utgjør ikke egentlige begrensninger i likestillingsprinsippet. De regulerer forhold som faktisk er særegne ved adopsjon og som gjør at adoptivbarnet ikke kan forholde seg til sine opprinnelige foreldre og søsken om helt fremmede. De regulerer begrensninger i regelen om at en av adopsjonens virkninger er at båndene mellom barnet og den opprinnelige familien brytes. Besøkskontakt ved adopsjon etter barnevernloven angår så få saker at dette er foreslått regulert i en egen bestemmelse, jf. utkastet til § 26.

Sammenlignet med dagens regulering, ønsker Adopsjonslovutvalget at begrensningene i lovens utgangspunkter, at adoptivbarn og andre barn er likestilte, og at båndene til de opprinnelige foreldrene brytes, fremgår med klare lovhenvisninger i bestemmelsene. Det vil gi en bedre oversikt for leseren og gi både adoptivforeldre og adoptivbarn en mulighet til å forutberegne sin rettsstilling.

25.5.3 Adopsjon av adoptert barn

Fordi adoptivbarn er likestilt med andre barn, er det etter Adopsjonslovutvalgets syn i utgangspunktet ikke nødvendig med en særskilt regulering av ny adopsjon av adoptivbarn tilsvarende nåværende adl. § 15. Dersom et adoptivbarn blir adoptert av et par, vil disse bli barnets nye foreldre og rettsvirkningene av den gamle adopsjonen vil falle bort. Tilsvarende gjelder dersom barnet blir adoptert av en enslig.

Men som det fremgår av kapittel 11 om adopsjon av eget barn og av adoptert barn ønsker Adopsjonslovutvalget å gi en viss adgang til adopsjon av barn søker tidligere har vært forelder for. Adopsjonslovutvalget minner i den forbindelse om at adopsjonssøker kan ha vært forelder for barnet tidligere enten på grunnlag av barnelovens regler, eller på grunnlag av adopsjonslovens regler, altså at søkeren har adoptert barnet og at barnet deretter er blitt adoptert på nytt. Begge disse to grunnlagene for foreldreskap faller inn under betegnelsen «opprinnelig forelder», se mer kapittel 2.4 om Adopsjonslovutvalgets begrepsbruk.

Dersom vilkårene for adopsjon av ens tidligere barn eller adoptivbarn er til stede, vil normalt rettsvirkningene av adopsjonen være at det rettslige forholdet mellom barnet og de nåværende foreldrene blir brutt ved den nye adopsjonen. Dette er ikke en ønskelig løsning dersom det er til barnets beste å beholde sin rettslige tilknytning til den ene av de nåværende foreldrene, samtidig som det etablerer en ny juridisk tilknytning til den tidligere forelderen. Typisk kan dette være tilfelle dersom barnet er stebarnsadoptert og barnet som følge av dette har hatt en opprinnelig forelder og en adoptivforelder (steforelder). Barnet mister så kontakt med sin steforelder og (gjen)oppretter kontakt opprinnelig forelder og det oppstår et behov for adopsjon. I en slik situasjon kan forholdene ligge til rette for en «tilbake-adopsjon» slik at barnet få to foreldre: de to som var barnets opprinnelige foreldre før steforelderens adopsjon. Dette nødvendiggjør en særlig regulering av rettsvirkningene av adopsjon av adoptert barn.

Adopsjonslovutvalget legger til grunn at ny adopsjon av adoptert barn svært sjelden forekommer og enda sjeldnere vil være til barnets beste. For en nærmere redegjørelse for vilkår som må være til stede for at adopsjon av tidligere barn skal kunne finne sted, se kapittel 11.

Adopsjonslovutvalget foreslår en bestemmelse (utkastet til § 25) som i første ledd slår fast utgangspunktet for rettsvirkninger ved adopsjon av barn som er adoptert fra før. I annet ledd foreslår Adopsjonslovutvalget en regulering av de spesielle rettsvirkningene dersom barnet blir adoptert av en person som tidligere har vært barnets forelder, enten på grunnlag av barneloven eller på grunnlag av adopsjonsloven. Forslagets annet ledd åpner for at barnet kan beholde sin juridiske tilknytning til den av sine foreldre som tidligere har hatt foreldreskapet sammen med adopsjonssøker. Dersom det ikke er tale om en forutgående stebarnsadopsjon, barnets biologiske mor har f.eks. adoptert bort barnet, og vilkårene for ny adopsjon tilbake til henne er til stede, vil adopsjonens rettsvirkninger følge av første ledd: Rettsvirkningene av den første adopsjonen opphører.

Regelen som Adopsjonslovutvalget foreslår, skal ikke kunne gi den rettsvirkningen at to personer som ikke tidligere har hatt felles foreldreskap for barnet, nå skal kunne få det, uten at de adopterer barnet sammen. Barnets opprinnelige forelder skal altså ikke kunne adoptere barnet, samtidig som en av de nåværende foreldrene beholder foreldreskapet, med mindre disse to tidligere har hatt felles foreldreskap for barnet. Som illustrasjon kan en tenke seg A som adopterer barnet sitt bort til B og C. Barnet og A etablerer senere kontakt, og behovet for adopsjon oppstår. Dersom A da adopterer barnet tilbake, beholder ikke barnet sin juridiske tilknytning til hverken B eller C. Forslaget omfatter kun stebarnsadopsjoner hvor B eller C adopterte den andres og As felles barn, og hvor A senere skal adoptere barnet tilbake.

25.5.4 Adoptivbarnets religiøse oppdragelse

Adopsjonslovutvalget foreslår ikke en lovbestemmelse som tilsvarer adl. § 14. Bestemmelser om religiøs oppdragelse forekommer ikke i dagens adopsjonsbevillinger, hverken av norske eller utenlandske barn. Det er opp til foreldrene, som en del av foreldreansvaret, å bestemme hvorvidt barnet skal ha en religiøs oppdragelse eller ikke. Barnet har selvbestemmelsesrett i religiøse spørsmål etter fylte 15 år, jf. kirkeloven § 3 og trossamfunnsloven § 3. Se også barneloven § 32.

Adopsjonslovutvalget foreslår imidlertid en bestemmelse i tråd med Kommunal- og arbeidsdepartementet forslag i forbindelse med høringen av nåværende adopsjonslov (Ot.prp. nr. 40 (1984–85), s. 28). Barnets religiøse bakgrunn kan være en viktig del av barnets identitet, på lik linje med opphav, bakgrunn, kultur og språk. I kapittel 21 om anonyme adopsjoner og adoptivforeldrenes opplysningspliktforeslår derfor Adopsjonslovutvalget at adoptivforeldre skal ha plikt til å orientere adoptivbarnet om dets opprinnelse, dets språk, kultur og religion.