10 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Til § 1

Paragrafen angir i første ledd utenrikstjenestens mandat og oppgaver som er å fremme norske interesser og yte bistand til norske borgere. Det er en videreføring av omtale i gjeldende lov, men med et nytt tillegg under første ledd nr. 2. som presiserer at det skal gis bistand også til juridiske personer. Med dette forstås bistand til norsk næringsliv og norske organisasjoner. I likhet med loven av 2002 gir ikke bestemmelsen den enkelte borger eller juridiske person noen rett til å kreve at utenrikstjenesten skal intervenere i en bestemt sak.

I andre ledd slås det på samme måte som i 2002-loven fast at utenrikstjenestens oppgaver skal ivaretas av både departementet og utenriksstasjonene.

Etter tredje ledd kan det gis nærmere forskrifter om utenrikstjenesten. Dette er likt som i 2002-loven.

Paragrafen erstatter § 1 i loven av 2002.

Til § 2

Paragrafen definerer hva som regnes som utenriksstasjon, og definerer de ulike kategoriene utenriksstasjoner. Endringene er av språklig art som følge av endrede betegnelser på personellgrupper i loven for øvrig, og innebærer ingen materielle endringer.

I første ledd listes alle typer utenriksstasjoner.

I andre ledd listes hvilke typer utenriksstasjoner som regnes som diplomatiske fagstasjoner.

I tredje ledd listes hvilke typer utenriksstasjoner som regnes som konsulære fagstasjoner.

I fjerde ledd listes hvilke typer utenriksstasjoner som regnes som honorære utenriksstasjoner.

Paragrafen erstatter § 2 i loven av 2002.

Til § 3

Paragrafen første ledd første punktum definerer begrepet utsendt utenrikstjenestemann som embetsmann eller tjenestemann ansatt i departementet på ordinære vilkår som innehar stilling ved utenriksstasjon. Utsendt utenrikstjenestemann omfatter også undergruppen spesialutsending, som er finansiert av annen statlig etat, utsendt for særlige formål ved utenriksstasjon for et bestemt tidsrom og midlertidig ansatt i departementet. Paragrafene som i 2002-loven §§ 3 og 4 omhandler fagtjenestemann, er endret som følge av at begrepet fagtjenestemann bortfaller, men inngår i det videreførte samlebegrepet utsendt utenrikstjenestemann. Spesialutsendingsbegrepet tilsvarer definisjonen i loven av 2002 §§ 3, 6 og 12, men med en kodifisering i andre punktum av den praksis som følges i 2002-loven om at spesialutsendinger fra forsvarsmyndighetene kan unntas fra kravet om midlertidig ansettelse i Utenriksdepartementet.

Andre ledd første punktum er en ny bestemmelse som gir adgang til å ansette utsendt utenrikstjenestemann på åremål i stilling på utenriksstasjon som forvalter annen statlig etats fagområde. Andre ledd første punktum avgrenser en åremålsperiode til fire år, og andre punktum gir adgang til gjentagelse inntil til sammen åtte år. Dette ivaretar behovet for å ansette midlertidig i stillinger som ikke er opprettet for spesialutsendinger, men der utenriksstasjoner er pålagt oppgaver for annen statlig etat. Et typisk eksempel vil være innen utlendingsfeltet med behandling av visumsøknader. Bestemmelsen er ny.

Tredje ledd viderefører fra 2002-loven at stasjonssjefen har et overordnet stedlig ansvar og instruksmyndighet for alt personell på stasjonen. Dette gjelder særlig i relasjon til vertslandets myndigheter. Det er utdypet i utenriksinstruksen at spesialutsendingene får faglig instruks fra sin fagetat, men at stasjonssjefen har et stedlig utenriksfaglig ansvar og skal holdes orientert om instrukser fra annen fagetat.

Fjerde ledd unntar i likhet med § 6 tredje ledd i 2002-loven, spesialutsendingene fra bestemmelsene om notarialforretninger, vigsel og overoppsyn. Departementet kan gjøre unntak fra dette unntaket.

Femte ledd første punktum bestemmer at ambassadør eller generalkonsul er embetsmann. Dette er en innskrenkning fra 2002-loven, der også ministerråd unntaksvis kunne være embetsmann. Innskrenkningen er imidlertid i tråd med den praksis departementet har fulgt siden 2009. Det presiseres i andre punktum at honorær generalkonsul ikke er embetsmann. Det er i samsvar med gjeldende lov. De honorære generalkonsuler som før loven fra 2002 er utnevnt i statsråd, beholder derimot sin status som embetsmann så lenge de innehar vervet som honorær representant.

Sjette ledd erstatter 2002-lovens opplisting av titler knyttet til fagtjenestemannsbegrepet. Titlene benyttes ved tilmelding til vertslandet og benyttes på utsendt diplomatisk personell. Dette vil bli nærmere regulert i utenriksinstruksen.

Paragrafen erstatter gjeldende lov § 3 annet ledd om samlebegrepet utsendt utenrikstjenestemann, § 4 om fagtjenestemann, §§ 6 og 12 om spesialutsendinger. Den erstatter videre gjeldende lov § 8 nr.1 om utsendt administrativt personell.

Departementets forslag knyttet til spesialutsendinger er i hovedsak videreføring av 2002-loven §§ 6 og 12 om spesialutsendinger, med unntak av departementets forslag om å fjerne annet ledd «Utsending finansiert av Innovasjon Norge kan tilsettes som spesialutsending i henhold til § 12»», da denne er foreldet og inngår i paragrafen om annen utsending (2002-loven § 7 og utkastet § 4). Gjeldende lov § 12 om midlertidig ansettelse i departementet og stasjonssjefens myndighet samles i utkastet § 3.

Til § 4

Paragrafen definerer i første ledd annen utsending som utsending som er tilknyttet norsk utenriksstasjon og er ansatt i selvstendig rettssubjekt. I hovedsak er disse utsendinger fra Innovasjon Norge og Norsk Sjømatråd, hvor de beholder sitt ansettelsesforhold også under tjenestetiden ved utenriksstasjon. Disse er ikke tjenestemenn, og deres ansettelses- og arbeidsforhold reguleres derfor ikke av tjenestemannsloven. Begrepet «ikke-statlige etater» er endret til «selvstendig rettssubjekt» for ikke å avgrense mot offentlig eid virksomhet. Endringen er av språklig karakter, og grensen for slik tilknytning vil fortsatt være mot kommersiell virksomhet på stedet.

I andre ledd presiseres det at annen utsending er underlagt stasjonssjefen. Dette tilsvarer den bestemmelse som gjelder for spesialutsendingene i utkastet § 3 tredje ledd, og knytter seg særlig til at stasjonssjefen står ansvarlig for relasjoner til vertslandets myndigheter.

Paragrafen tilsvarer § 7 i 2002-loven, og endringene er av språklig karakter.

Til § 5

Paragrafen fastslår i første ledd at departementet kan oppnevne honorær representant, og i andre ledd at departementet kan løse honorær representant fra sitt verv når det er i Norges interesse. Paragrafen endrer begrepet «valgt tjenestemann» til «honorær representant». De honorære representantene er ikke ansatt i tjenesten, og det er derfor ikke ansett riktig å knytte deres verv til tjenestemannsbegrepet. Begrepet «honorær» er et etablert begrep i henhold til Wien-konvensjonen om konsulært samkvem. Gruppens status er for øvrig uendret, og paragrafen erstatter §§ 5 og 11 i 2002-loven.

Til § 6

Paragrafen første ledd definerer personellgruppen lokalt ansatt som arbeidstakere ansatt ved utenriksstasjonen. Disse utgjør en stor andel av utenrikstjenestens personell, og de ivaretar i dag et bredt spekter av oppgaver. Gjeldende lov § 8 nr. 2 er derfor foreslått endret, slik at disse ikke lenger omtales som administrativt personell. Det forutsettes at deres stilling og oppgaver ikke overskrider det som av formelle hensyn skal ivaretas av diplomatisk og konsulært utsendt personell. Lokalt ansatte er ikke tjenestemenn jf. forskrift 11. november 1983 nr. 1608 til lov om statens tjenestemenn m.m. § 1 nr. 1 J, og deres arbeidsforhold reguleres derfor ikke av tjenestemannsloven. Dette er presisert i lovutkastet første ledd.

I andre ledd er utenriksstasjonene i likhet med hva som fulgte av 2002-loven gitt myndighet til å ansette og avslutte arbeidsforholdet til lokalt ansatte.

I tredje ledd presiseres det at saker som gjelder suspensjon, oppsigelse eller avskjed må godkjennes i forkant av departementet.

Paragrafen erstatter § 8 nr. 2 og § 14 i 2002-loven.

Til § 7

Det fremgår av paragrafen første ledd at flyttepliktig embets- eller tjenestemann er forpliktet til å motta forflytning til likeverdig eller høyere stilling i departementet eller ved utenriksstasjon.

Tjenestemann blir etter andre ledd flyttepliktig når han eller hun er fast ansatt og tiltrer en stilling av minst ett års sammenhengende varighet ved utenriksstasjon. Dette er en endring fra 2002-loven, der kun flyttepliktig fagtjenestemann kunne beordres. På grunn av at begrepene fagtjenestemann og utsendt administrativt personell bortfaller, og i stedet benevnes utsendt utenrikstjenestemann, vil en større gruppe embets- og tjenestemenn i departementet omfattes av flytteplikten. I likhet med hva som følger av 2002-loven kan det gjøres unntak fra flytteplikten. Kravet til fast ansettelse medfører at spesialutsendinger ikke er omfattet av flytteplikten. Det er de heller ikke i henhold til loven av 2002.

I tredje ledd fremgår det i likhet med etter loven fra 2002 at departementet bestemmer hvilke stillinger som anses likeverdige ved forflytning.

Når det gjelder aspirantene, som under aspirantopplæringen er midlertidig ansatt, kan disse beordres i henhold til forskrift om rekruttering og utdannelse i utenrikstjenesten. Tredje ledd i den nye loven medfører ingen endring av dette.

Bestemmelsen erstatter § 9 i loven av 2002.

Til § 8

Paragrafen innebærer at utsendt utenrikstjenestemann kan hjemkalles og stilles til rådighet hvis dette anses påkrevet av tjenestlige grunner. Utsendt utenrikstjenestemann kan, innenfor rammen av arbeidsforholdet, pålegges arbeidsoppgaver som er i samsvar med vedkommendes faglige og personlige forutsetninger. I likhet med paragrafen om flytteplikt vil personellgruppen som kan stilles til rådighet være utvidet. I loven av 2002 kan fagtjenestemann hjemkalles og stilles til rådighet i henhold til § 10, mens utsendt administrativt personell kan hjemkalles i henhold til § 13 annet og tredje ledd. Paragrafen innebærer videre at også spesialutsendinger kan hjemkalles. På grunn av deres midlertidige ansettelsesforhold i departementet, og det spesielle formål for deres tjenesteforhold, vil en slik hjemkalling måtte skje i nært samråd med ansvarlig fagdepartement.

Til § 9

Paragrafen fastslår at utsendt utenrikstjenestemann må være norsk statsborger. Det omfatter både Utenriksdepartementets ansatte og spesialutsendingene. Dette tilsvarer § 18 i loven av 2002.

Til § 10

Paragrafen første ledd fastslår at utsendt utenrikstjenestemann, annen utsending og honorær representant ikke må motta noe verv av diplomatisk, konsulær eller annen offisiell art av annen stat eller internasjonal organisasjon, med mindre departementet samtykker. Dette er en videreføring av § 19 første ledd i 2002-loven, men en utvidelse ved at også annen utsending er omfattet av begrensningen.

Andre ledd fastslår at utsendt utenrikstjenestemann og annen utsending ikke må drive forretningsdrift på tjenestestedet for egen eller andres regning. Forbudet må ses i lys av Wien-konvensjonene om diplomatisk samkvem artikkel 42 og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem artikkel 57. Dette er en videreføring av § 19 andre ledd i 2002-loven, men med en utvidelse slik at også annen utsending er omfattet av begrensningen.

Til § 11

Paragrafen første ledd fastsetter at utsendt utenrikstjenestemann og annen utsending har verneting i Oslo i rettssaker som angår tjenesteanliggender, med mindre saken etter alminnelige regler hører inn under annet verneting. Bestemmelsen antas særlig å ha praktisk betydning for utsendte tjenestemenn som under utetjenesten ikke er registrert med fast bopel i Norge.

Andre ledd første punktum fastslår at lokalt ansatte og honorære representanter i tjenesterelatert tvist har verneting på arbeidstedet, med mindre annet følger av folkeretten, eller saken etter alminnelige regler hører inn under annet verneting. Dette er en endring fra gjeldende lov § 20 andre ledd, men i tråd med den utviklingen som har skjedd i folkeretten i retning av å anse lokale domstoler kompetente til å behandle rettstvister for lokalt ansatte i tjenesterelaterte spørsmål. Lovendringen bringer lovens hovedregel i tråd med Lugano-konvensjonen artikkel 5 (1), og FN-konvensjonen om immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet artikkel 11. Det er imidlertid gitt adgang i andre ledd andre punktum for partene til å avtale annet verneting etter at tvist er oppstått.

Paragrafen erstatter § 20 i 2002-loven.

Til § 12

Paragrafen første ledd første punktum angir hvilken type utenriksstasjon som har overoppsyn med underliggende utenriksstasjoner. Første ledd andre punktum slår fast at diplomatiske fagstasjoner kan virke på samme måte som konsulære fagstasjoner når departementet bestemmer det.

Andre ledd slår fast at diplomatiske fagstasjoner kan utføre samme embetshandlinger som ligger til konsulære fagstasjoner.

Dette er en videreføring av § 15 i loven av 2002. Endringene er av språklig art som følge av begrepsendringer i forslag til ny lov § 2.

Til § 13

Paragrafen første ledd stadfester utsendt utenrikstjenestemanns og honorær representants myndighet til å utføre notarialforretninger. Det er en videreføring av den myndighet som er gitt til samme personellgrupper i henhold til 2002-loven samt lov 24. april 2002 nr. 12 om notarius publicus. Adgangen til å delegere myndighet videreføres. Spesialutsending har ikke adgang til å utføre notarialfunksjoner, men departementet kan etter utkastet § 3 fjerde ledd dispensere fra dette forbudet.

Andre ledd gir departementet adgang til å fastsette nærmere vilkår for notarialforretninger i forskrift og i utenriksinstruksen.

Tredje ledd presiserer at det må gis særskilt myndighet til å motta forsikring i henhold til domstolsloven § 141.

Paragrafen erstatter § 16 i loven av 2002.

Til § 14

Paragrafen første ledd gir utsendt utenrikstjenestemann adgang til å utføre vigsel når vedkommende er tilknyttet en utenriksstasjon med vigselsrett. Det tilsvarer § 17 i 2002-loven, men adgangen for norske honorære representanter til å vie bortfaller. Vigselsrett er knyttet til bestemte utenriksstasjoner, og departementet gir ikke lenger vigselsrett til honorære utenriksstasjoner. Det kan vies når én eller begge av brudefolkene er norsk statsborger, men ikke dersom én av brudefolkene er statsborger i det landet der vigsel skal finne sted. I likhet med 2002-loven har ikke spesialutsending rett til å utføre vigsel, men departementet kan gi dispensasjon, jf. utkastet § 3 fjerde ledd.

Andre ledd henviser til lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg § 11 dersom vigsel er utført i strid med første ledd.

Tredje ledd gir Kongen fullmakt til å gi forskrift om vigsel ved utsendt utenrikstjenestemann.

Til § 15

Paragrafen fastsetter at det er anledning for utenriksstasjonene til å innkreve gebyr for tjenestehandlinger. Gebyret fastsettes i henhold til forskrift 20. juni 2014 nr. 780 om gebyr ved Norges utenriksstasjoner. Paragrafen erstatter § 21 i 2002-loven.

Til § 16

Paragrafen gjelder ikrafttredelse av loven og opphevelse av loven av 2002. Forskriftene vedtatt med hjemmel i lov 3. mai 2002 nr. 13 og lov 18. juli 1958 nr. 1 om utenrikstjenesten vil fortsatt gjelde så langt det er hjemmel for å gi slik forskrift også etter loven her. Paragrafen erstatter § 22 i loven av 2002.

Til § 17

Loven fører til begrepsendringer i annen lov.

Som følge av at samlebegrepet «utenrikstjenestemann» bortfaller, og «valgt utenrikstjenestemann» endres til «honorær representant», må omtalen av bemyndigede personer endres i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene § 51 første ledd til de nye begrepene «utsendt utenrikstjenestemann» og «norsk honorær representant». Dette er bare en språklig endring.

Med ny lov vil myndighet til å vie ved utenriksstasjon bortfalle for norske valgte utenrikstjenestemenn (honorære representanter). Samlebegrepet «utenrikstjenestemann» bortfaller, og det vil kun være utsendt utenrikstjenestemann på bemyndiget utenriksstasjon som kan vie. Lov 30. juni 1955 nr. 20 om når tenestemakt kan halde brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg § 4 må derfor endres fra «norsk utanriks tenestemann» til «utsend utanrikstenestemann». Endringen medfører en innskrenking i den fullmakt som norske valgte utenrikstjenestemenn har i henhold til gjeldende lov, men er i samsvar med gjeldende praksis der ingen valgkonsulater er gitt vigselsrett.

På grunn av bortfall av samlebegrepet «utenrikstjenestemann», må lov 22. mai 1981 nr. 25 § 225 tredje ledd og § 231 1. punktum om rettergangsmåten i straffesaker endres slik at fullmakten samsvarer med de nye begrepene for personellgrupper slik at «norske utenrikstjenestemenn» blir «utsendte utenrikstjenestemenn» og «norske honorære representanter». Endringen er av språklig karakter.

Ny lov medfører endrede paragrafnummer, slik at henvisning til paragrafen om flytteplikt etter utenrikstjenesteloven i lov 4. mars om statens tjenestemenn m.m. § 12 tredje punktum må endres fra § 9 til § 7. Endringen er av språklig karakter.