6 Tjenesteforhold knyttet til personellgrupper
6.1 Flytteplikt
6.1.1 Gjeldende rett
Gjeldende lov § 9 regulerer departementets adgang til å beordre departementets embets- og tjenestemenn.
Flytteplikten ble innført i 1906 og har siden vært videreført i alle lovene om norsk utenrikstjeneste. Formålet med flytteplikten er å sikre arbeidsgiver et instrument for å få besatt alle stillinger slik at utenrikstjenesten får utført sine lovpålagte oppgaver. Uten flyttepliktinstituttet kunne man risikere at noen utsatte tjenestesteder ikke fikk tilfredsstillende bemanning. Også utenrikstjenestene i en rekke andre land, herunder Sverige, Danmark, Finland, Latvia, New Zealand, Tyskland, Sveits, Storbritannia, USA m.fl. har konkludert med at flytteplikten er nødvendig.
Flytteplikten er i gjeldende lov begrenset til fagtjenestemann (§ 9).
Alle flyttepliktige må være garantert at de ved en eventuell bruk av flytteplikten forflyttes til «likeverdig eller høyere stilling i departementet eller ved utenriksstasjon», jf. gjeldende lov § 9.
Beordring i henhold til utenrikstjenesteloven er unntatt fra forvaltningslovens klageadgang i henhold til forskrift til forvaltningsloven 15. desember 2006 nr. 1456 § 30 c).
6.1.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo å innføre flytteplikt for alle fast ansatte, utsendt fra departementet til utenriksstasjon for tjenestegjøring i minimum ett år.
Departementet vurderte flyttepliktens fortsatte plass og omfang i systemet. Hvert år skal ca. 3-400 stillinger i departementet og ved utenriksstasjonene besettes. Hver enkelt stilling har uttalte kvalifikasjonskrav. Stillinger søkes besatt i all hovedsak ved intern utlysning etter ordinær søknad, av den best kvalifiserte søkeren. Aspiranter tildeles stasjon etter vurdering av kvalifikasjon, eget ønske og hensynet til utvikling av breddeerfaring.
Det har imidlertid vært en økning i antall stillinger som viser seg vanskelig å besette utelukkende ved søknader. Ved svakt eller totalt manglende søkergrunnlag vil stillingen oftest bli utlyst på nytt. I den prosessen kan medarbeidere bli kontaktet og oppfordret til å søke. Medarbeiderne vet at systemet bygger på rotasjon og byrdedeling, og dette utløser gjerne en ekstra fleksibilitet for frivillige løsninger. Flytteplikten kan anses som en slags «olje som smører maskineriet» og kan bidra til å mobilisere kandidater for stillinger de i utgangspunktet ikke vurderte som aktuelle. Selv om økonomiske incentiver sammen med muligheter for karrieremessig stigning også kan virke motiverende for rotasjonen, er det vanskelig å si hvordan et rotasjonssystem helt uten flytteplikt ville fungere.
Departementet vurderte alternative forslag til hvem som bør underlegges lovfestet flytteplikt. Tradisjonelt har flytteplikten vært knyttet opp til personer som har gjennomgått aspirantkurset og deretter blitt «faste tjenestemenn i den utenrikske fagetat», jf. § 12 i forskrifter 6. mai 1970 nr. 1 om reglement om rekruttering og utdannelse i utenrikstjenesten. De anses som de «egentlige» flyttepliktige fagtjenestemennene etter loven § 9, se lovforarbeidene Ot.prp. nr. 107 (2000–2001) pkt. 3.3 «Fagtjenestemenn er fellesbetegnelsen på de regulære, fast ansatte, flyttepliktige utenrikstjenestemenn som er tilsatt i de stillinger ved en utenriksstasjon som er nevnt i utkastet § 4 første og annet ledd.» og utenriksinstruksen kap. 2 B §§ 9 flg. I instruksen § 9 nr. 1 heter det: «Ansettelse av fagtjenestemenn i utenrikstjenesten skjer gjennom det årlige aspirantopptaket», og § 9 nr. 2: «I unntakstilfelle kan bestemmelsen i punkt 1 fravikes dersom vedkommende antas å ha særlige forutsetninger for ansettelse i utenrikstjenesten, jf. Personalreglementet for utenrikstjenesten, og de personalpolitiske retningslinjer».
Aspirantopptakene har tradisjonelt sikret UD tilgang på personer som tilegner seg en breddekompetanse (generalister) som tjenesten er avhengig av.
UD har imidlertid over tid også måttet skaffe seg et bredere rekrutteringsgrunnlag enn det aspirantopptaket kan levere. Man har bl.a. fått et større behov for spesialister. Disse personene ansettes gjerne fast i UD og kan også bekle fagtjenestemannsstillinger ute selv om de etter streng fortolkning ikke er fagtjenestemenn. I tillegg har tidligere sammenslåinger med Departementet for utviklingshjelp og Handelsdepartementet, samt omorganisering av NORAD, ført til at en rekke stillinger besatt av fagpersoner reelt sett er overført eller integrert i UD. Disse inngår normalt i departementets alminnelige rotasjonssystem og veksler mellom hjemme- og utetjeneste.
Som nevnt under kapittelet om bortfall av fagtjenestemannsbegrepet inneholdt også UDs personalreglement en periode en bestemmelse om at man ved embetsutnevnelse til utenriksstasjon også ble flyttepliktig. Opptak i flyttepliktig utenrikstjenestekorps ble da gjerne presisert ved eget brev fra departementet. Denne bestemmelsen er bortfalt, men det er behov for å klargjøre reglene for innlemmelse i flyttepliktig korps.
Utenriksinstruksen kap. 2 § 10 nr. 3 sier: «Embetsmann og tjenestemann som ikke er fagtjenestemann, kan også tjenestegjøre i fagtjenestemannsstilling ved utenriksstasjon og er da underlagt de samme lov- og instruksbestemmelser som fagtjenestemann.». Dette kan tolkes å inkludere flytteplikt etter gjeldende lov § 9. Det er imidlertid rettslig tvilsomt om utenriksinstruksen er tilstrekkelig hjemmel til å pålegge en ikke-flyttepliktig tjenestemann en så omfattende byrde som flytteplikten kan sies å være, i hvert fall uten ettertrykkelig beskjed om dette, for eksempel gjennom tilsettingsbrev.
Departementet mente at det vil være ryddig å ha slik hjemmel i loven. Det kan gjøres ved at de som er fast ansatt i departementet og som får tilbud om en utestilling med en varighet på minst ett år, godtar at de inngår i den flyttepliktige etat ved aksept av utestillingen. Videre mente departementet at det bør gjelde alle utestillinger besatt av fast ansatte i departementet, også de i administrative stillinger. Dette skal komme i tillegg til dagens ordning med aspiranter som beordres etter andre år av den treårige aspirantopplæringen, jf. forskrifter om reglement om rekruttering og utdannelse i utenrikstjenesten, § 11. Tjenestegjøring ved utenriksstasjon anses å være en viktig del av etatsopplæringen. Aspirantene beordres første gang som ledd i aspirantopplæringen, og vil ved fullført aspirantopplæring anes flyttepliktige.
Videre ble det stilt spørsmål ved om loven bare gjelder tjenestemenn på utenriksstasjoner, ikke hjemmebaserte tjenestemenn og embetsmenn. I loven av 1958 (daværende § 10 (2) andre punktum) stod det at fagtjenestemenns flytteplikt også gjaldt «tjenestemenn i departementet» slik at det ikke var noen tvil om at flytteplikten også gjaldt ved beordring fra tjeneste i departementet til utenriksstasjon. Dette punktet ble utelatt i gjeldende lov uten noen nærmere begrunnelse. Det er klart at de hensyn som ligger bak flyttepliktinstituttet ikke bare gjelder forflytning av personer som allerede er stasjonert ute, men også hjemmebaserte, og omvendt fra utestasjon og hjem til departementet.
Departementet vurderte derfor å presisere at flytteplikten også gjelder ved forflytninger fra departementet til utenriksstasjon slik det var gjort i lovene av 1922, 1948 og 1958. Første ledd i forslaget søker å reflektere dette behovet.
Utsendt administrativt personell har ikke etter gjeldende lov flytteplikt, men med bortfall av denne personellgruppen foreslo departementet å utvide flytteplikten til å inntre for alle fast ansatte i Utenriksdepartementet som tiltrer stilling ute av minst ett års sammenhengende varighet.
Det er viktig å ha fleksibilitet i systemet. Loven åpner i dag for at en fagtjenestemann i «særlige tilfeller» unntas fra flytteplikten, jf. § 9 (1). Departementet tilrådde at unntaksadgangen videreføres. Dette kan være aktuelt spesielt for eksternt rekrutterte embetsmenn som automatisk blir fast ansatt, med mindre det er snakk om konstituering, jf. tjenestemannsloven § 3 nr. 1.
Det vil måtte gjøres endring i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 12 tredje punktum, slik at det henvises til ny bestemmelse om flytteplikt. Tilsvarende endring må gjøres i forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven § 30.
6.1.3 Merknader fra høringsinstansene
LO mener at det er en logisk brist i at aspiranter pålegges flytteplikt allerede ved aspirantopptaket, men blir fast ansatt først etter tre år. Det anføres at de omfattende opptaksprøvene og intervjurundene i aspirantopptaket tilsier at det ikke burde være behov for lengre prøvetid for disse enn for ansatte som rekrutteres utenom det årlige aspirantopptaket.
LO bemerker videre at det er uklart hvorvidt UD vil benytte konstituering ved ekstern rekruttering til stasjonssjefsstillingene.
6.1.4 Utenriksdepartementet bemerker
Det understrekes at tjenestegjøring ved utenriksstasjon er en vesentlig del av etatsopplæringen. Aspirantperioden er en etatsopplæring og ikke sammenfallende med alminnelig prøvetid. Aspiranter er for øvrig gitt eksplisitt unntak fra hovedregelen om fast ansettelse i tjenestemannsloven § 3 nr. 2 d). Etatsopplæringen medfører blant annet at aspiranten, som et ledd i å skaffe breddeerfaring, tildeles stilling ved utenriksstasjon på én eller to etterfølgende stasjoner. Det kan i den sammenheng ses bort fra den konkurranse som normalt følger av rekruttering til utlyste stillinger ved utenriksstasjon.
Når det gjelder spørsmålet om konstituering, er dette en videreføring av dagens lov, og departementet ser ikke for seg noen økning i bruk av denne ordningen. Når det gjelder flytteplikten, er det, som i dagens lov, lagt opp til unntaksadgang. I tilfellet der stasjonssjef rekrutteres eksternt vil det kunne være aktuelt å gjøre unntak fra å gjøre flytteplikten gjeldende.
Departementet opprettholder forslaget.
6.2 Hjemkalling og rådighet
6.2.1 Gjeldende rett
Gjeldende lov § 10 hjemler en særskilt adgang for departementet til å hjemkalle og stille til rådighet utsendt utenrikstjenestemann når tjenestlige hensyn tilsier det.
Det er også innenfor gjeldende lov adgang til å hjemkalle administrativt personell, jf. § 13 annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at hjemkalling av administrativt personell skjer til likeverdig eller høyere stilling.
6.2.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo å videreføre ordningen med å hjemkalle og stille til rådighet, men utvide gruppen som omfattes, i tråd med den nye definisjonen av utsendt utenrikstjenestemann.
I høringen vurderte departementet behovet for å videreføre en slik særskilt adgang til å hjemkalle og stille til rådighet sett i forhold til øvrige hjemler i tjenestemannsloven og den faktiske betydning av bestemmelsen.
Rådighetsinstituttet har vært hjemlet i utenriksloven siden 1922 og ble videreført i endringene av 1948, 1958 og 2002. Bestemmelsen gir adgang til å flytte tjenestemann fra stilling og pålegge denne annet oppdrag. Det er presisert i tidligere lovforarbeid og i utenriksriksinstruksen at lønn og stillingsnivå beholdes etter hjemkalling. Tjenestemann som stilles til rådighet kan, innenfor rammen av arbeidsforholdet, pålegges arbeidsoppgaver som er i samsvar med vedkommendes faglige og personlige forutsetninger. Rådighetsbestemmelsen gjelder i dag kun for fagtjenestemann. Det er denne gruppen som har vært ansett som den viktigste å kunne disponere over på denne måten.
Departementet kom fram til at selv om rådighetsinstituttet etter utenrikstjenesteloven benyttes relativt sjelden, er den en viktig motiverende mekanisme for at tjenestemann raskt skal kunne gjeninntre i departementet dersom forholdene tilsier det. Bruk av rådighetsinstituttet krever ikke begrunnelse utover «tjenestlige hensyn». Det er en beslutning som tas med hjemmel i arbeidsgivers utvidede styringsrett. Beslutningen tas på saklig grunnlag. Ordningen kan benyttes i forbindelse med saker knyttet til kritikkverdige forhold hos den utsendte. Ordlyden gir videre rom for å ta i betraktning departementets behov og disponeringer, herunder også av mer positiv art for den utsendte.
Uttrykket «til rådighet» benyttes også i forbindelse med hjemkallelse av utsendte for å bistå i ulike arrangement hjemme (eller annet sted) – eller til oppdrag av kortere varighet. Det synes ikke å være en konsekvent bruk av begrepet med en formell henvisning til gjeldende utenrikstjenestelov § 10, men kan like gjerne følge av departementets alminnelige styringsrett. For at omdisponeringen skal falle innenfor departementets alminnelige styringsrett må det ikke være av særlig inngripende karakter og ikke gjelde endring i stilling, men snarere midlertidige arbeidsoppgaver. Dette til forskjell fra bruk av rådighetsinstituttet etter utenrikstjenesteloven, som på lik linje med flytteplikten, må sies å være et inngrep eller forføyning av en slik karakter at den i henhold til det alminnelige legalitetsprinsipp bare kan gjennomføres med hjemmel i lov.
Departementet så på rådighetsinstituttet som finnes også i tjenestemannsloven § 12 annet punktum og § 12 A. Tjml. § 12 annet punktum krever at grunnlagene for avskjed eller oppsigelse er til stede. I henhold til § 12 A, som gjelder tjenestemenn som får lønns- og arbeidsvilkår fastsatt i særskilt kontrakt, kan rådighetsinstituttet benyttes etter en vurdering av manglende oppfyllelse av avtalefestede krav til resultater.
I høringen har departementet vært opptatt av å begrunne behovet for å opprettholde bestemmelsen som en særhjemmel i tillegg til det som gjelder etter tjenestemannsloven. Departementet kom fram til at utenrikstjenesten har et behov for å videreføre denne særskilte sikkerhetsventilen, ettersom den daglige styrings- og kontrollfunksjonen kan være reelt redusert pga. geografisk avstand mellom departementet og utestasjonertes arbeidsplass. Bruken av rådighetsinstituttet etter utenrikstjenesteloven gir mulighet til å begrense skadepotensialet, både ved at det kan handles relativt raskt og ved at man på sett og vis også skåner den tjenestemann det gjelder ved at denne kan hentes hjem og at løsninger søkes utenom avskjed eller oppsigelse.
Arbeidsforholdet for ansatte i utenrikstjenesten innebærer stor variasjon i arbeidsoppgaver, stillinger og tjenestested. Arbeidsforholdets karakter kan således tilsi at bruk av rådighetsinstituttet ikke vil være så vidt inngripende som det som ville være tilfellet for en arbeidstaker som har et mer tradisjonelt arbeidsforhold. Rådighetsinstituttet har vært innarbeidet og videreført i utenriksloven siden 1922, og er en ordning som er kjent og allment akseptert i departementet.
Departementet la til grunn at selv om «tjenestlige hensyn» fremstår som et vidt begrep som begrunnelse for bruken av til rådighet, vil vurderingen henspille mer på forhold knyttet til den enkelte tjenestemann enn for eksempel departementets behov for å få en stilling dekket.
I høringsnotatet så man også på om rådighetsinstituttet ikke allerede kunne forstås ut fra flytteplikten. Departementet mente at flytteplikten skiller seg fra rådighetsinstituttet ved at flytteplikten gjelder kun til likeverdig eller høyere stilling, mens det spesielle ved rådighetsinstituttet er at man kan frabeordres en stilling og bli stilt til rådighet på generelt grunnlag. Videre krever ikke bruk av flytteplikten noen begrunnelse, til forskjell fra rådighetsreglen som krever at det foreligger «tjenestlige hensyn». Departementet konkluderte derfor med å beholde dagens ordning med omtale av flytteplikt og rådighet i separate bestemmelser, også ut fra den ulikhet i valør som synes å hefte ved forføyningene.
Rådighetsinstituttet krever bruk av kgl. res. for embetsmann dersom vedkommende ikke beholder status og tittel, eller vedkommende ikke søker eller aksepterer annen stilling, jf. utenriksinstruksen kap. 2 § 15 og kommentarer til utenriksinstruksen kap. 2 § 10 4. ledd.
Med departementets forslag om en ny samlekategori «utsendt utenrikstjenestemann» som favner videre enn dagens fagtjenestemann, vil den formelle adgangen til bruk av bestemmelsen omfatte en bredere gruppe, og i så måte fremstå mer likeverdig ved å være rettet mot alle UDs utsendte tjenestemenn.
Utvidelsen vil også omfatte spesialutsendinger. Disse vil da kunne stilles til rådighet i departementet for den gjenværende tiden av engasjementet, med mindre permisjonstid fra annen etat kan nedkortes. Hjemkalling av spesialutsending vil skje i nært samråd med det aktuelle fagdepartementet.
6.2.3 Merknader fra høringsinstansene
KRIPOS bemerker via JBD at det er forståelse for behovet for å kunne hjemkalle også spesialutsendinger og bemerker at det også bør omfatte spesialutsendinger fra etater som ikke er ansatt i Utenriksdepartementet.
6.2.4 Utenriksdepartementet bemerker
Utenriksdepartement slutter seg til merknadene fra KRIPOS og understreker at hjemkalling av spesialutsending for øvrig alltid vil måtte skje i nært samråd med rette fagetat. For de spesialutsendinger som ikke er ansatt i Utenriksdepartementet må en hjemkalling formelt måtte komme fra arbeidsgiver, men kan være foranlediget av forhold som knytter seg til Utenriksdepartementet, for eksempel nedleggelse av utenriksstasjon.
Departementet finner derfor å kunne opprettholde forslaget.
6.3 Krav om statsborgerskap
6.3.1 Gjeldende rett
I henhold til gjeldende lov § 18 er det krav om at utsendt utenrikstjenestemann og utsendt administrativt personell er norsk statsborger.
Kravet til norsk statsborgerskap er i samsvar med Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 8 og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem artikkel 22. For embetsmenn er dette i tillegg et ettertrykkelig krav i henhold til Grunnloven § 114. Det hender at embets- og tjenestemann har dobbelt statsborgerskap. Praksis har vært at der dette er tilfelle, vil vedkommende normalt være avskåret fra å tjenestegjøre i det landet der denne har sitt andre statsborgerskap. Før eventuell tjenestegjøring ved utenriksstasjon i det land der embets- eller tjenestemann har sitt andre statsborgerskap, må det i henhold til Wien-konvensjonenes nevnte artikler innhentes samtykke fra mottakerstaten.
6.3.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo å justere ordlyden for å bringe denne i tråd med begrepsbruken i lovforslagets for øvrig og fange opp de personellgruppene som foreslås omfattet av begrepet utsendt utenrikstjenestemann.
6.3.3 Merknader fra høringsinstansene
Det fremkom ingen merklander fra høringsinstansene. Forslaget opprettholdes.
6.4 Om begrensninger mht verv og forretningsdrift
6.4.1 Gjeldende rett
Paragrafen setter skranker for verv og forretningsdrift for personell ved utenriksstasjon, slik at det ikke skal komme i konflikt med det virke denne har ved utenriksstasjonen og tjenestens interesser. I gjeldende lov § 19 må utenrikstjenestemann (fagtjenestemann, spesialutsending og valgt utenrikstjenestemann) og utsendt administrativt personell innhente departementets godkjennelse før de mottar et verv. Når det gjelder forretningsvirksomhet, er det et uttrykkelig forbud mot det for utsendt utenrikstjenestemann (fagtjenestemann og spesialutsending) og utsendt administrativt personell.
6.4.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo å justere ordlyden til nye begrep, utsendt utenrikstjenestemann og honorær representant, samt å tilføye gruppen «annen utsending» når det gjelder verv.
Likeså justeres bestemmelsen om forretningsvirksomhet til nytt begrep, utsendt utenrikstjenestemann, og gruppen «annen utsending» tilføyes.
De samme hensyn som gjør seg gjeldende for utsendte utenrikstjenestemenn og honorære representanter når det gjelder behovet for å kontrollere hvilke verv disse tar på seg, gjør seg gjeldende for annen utsending. Gjeldende lov setter skranker for valgkonsuler (utenrikstjenestemenn), og det synes således underlig at ikke også annen utsending pålegges samme skranker. Alternativt kunne man tenke seg å la både valgkonsul og annen utsending stå utenfor departementets godkjenningsmekanisme. Det er ingen folkerettslige barrierer for valg av det ene eller andre.
Når det gjelder forretningsvirksomhet, tar forarbeidene til gjeldende lov opp spørsmålet om fortolkning i lys av artikkel 42 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18.4.1961 og artikkel 57 i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 24.4.1963. Disse konvensjonsbestemmelsene inneholder et generelt forbud mot at utsendt utenrikstjenestemann og utsendt administrativt personell driver ervervsvirksomhet eller kommersiell virksomhet på tjenestestedet for personlig vinning. Det forklares videre at med uttrykket «ervervsvirksomhet eller kommersiell virksomhet for personlig vinning» menes ikke passiv investering i foretak i mottakerstaten, selv om det måtte dreie seg om kommersielle foretak. Inntektsgivende investeringer i mottakerstaten, for eksempel kjøp av aksjer, fast eiendom eller pantobligasjoner, faller således ikke i og for seg inn under forbudet. Hvis imidlertid investeringen medfører en aktiv deltagelse i den virksomhet som det investeres i, er det neppe tvil om at man overskrider grensen for det som er tillatt. I tvilstilfelle vurderer departementet om virksomhet som utsendt utenrikstjenestemann er økonomisk interessert i, eller et oppdrag han ønsker å utføre mot godtgjørelse, må antas å være i strid med forbudet. Forbudet gjelder ikke gebyrbelagte tjenester som utføres av utenriksstasjonene.
I forarbeidene til gjeldende lov er det ikke sagt noe om andre utsendinger, eller Innovasjon Norges utsendinger (da som spesialutsendinger). Etter departementets skjønn er deres tilknytning til utenriksstasjonen så nær at de vil falle inn under Wien-konvensjonens bestemmelser og således ha de samme begrensninger på sin aktivitet som utsendt utenrikstjenestemann. Dette har også vært en del av diskusjonen og betenkeligheten omkring tilknytning av utsendinger fra Innovasjon Norge til en utenriksstasjon. Resultatet er at i enkelte land vil man ikke finne noen tilknytning mellom Innovasjon Norge og utenriksstasjonen, fordi deres virksomhet av vertslandet anses å være av kommersiell art. I de tilfeller der Innovasjon Norge knyttes til utenriksstasjon, har man vurdert virksomheten deres å være innenfor akseptable grenser, som fortrinnsvis handels- og næringsfremmende, men uten å være av kommersiell art. I tillegg begrunnes f.eks. Innovasjon Norges tilknytning til utenriksstasjon med at de i enkelte land ikke kunne ha vært representert uten gjennom tilknytning til utenriksstasjon pga. den politiske situasjon i mottagerlandet. Departementet mente derfor at det er riktig å føye til «annen utsending» i lovteksten, da dette vil reflektere også den praksis man har innrettet seg etter i dag.
6.4.3 Merknader fra høringsinstansene
Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Departementets forslag opprettholdes.
6.5 Verneting
6.5.1 Gjeldende rett
Gjeldende lov slår i § 20, første ledd fast at straffesak mot utsendt personell skal anlegges ved domstol i Oslo, hvis ikke annet verneting følger av straffeprosesslovgivningen.
Bestemmelsen i gjeldende lov § 20, annet leddgjelder valg av domstol for tvister vedrørende tjenesteforhold ved utenriksstasjon. Etter denne bestemmelsen har alt personell ved en norsk utenriksstasjon verneting i Oslo med mindre annet følger av norsk lov eller av folkeretten.
6.5.2 Forslaget i høringsnotatet
Bestemmelsen i første ledd som gjelder valg av domstol i straffesaker er foreslått ikke videreført i ny lov. Bakgrunnen for dette er at straffeprosesslovgivningen inneholder fleksible og uttømmende regler som legger til rette for at straffesaker kan føres der hvor det framstår som mest hensiktsmessig. Det anses derfor overflødig å opprettholde en særbestemmelse i utenrikstjenesteloven.
Når det gjelder bestemmelsen i annet ledd om valg av verneting for privatrettslige tvister om tjenesteforhold foreslo departementet å endre bestemmelsen slik at valg av verneting skiller mellom personell tilhørende gruppen utsendte medarbeidere på den ene siden, og gruppen lokalt ansatte og honorære representanter på den annen side.
Departementet presiserte at bestemmelsen kun omhandler verneting i rettssaker knyttet til tjenesteanliggender. Hovedregelen blir da at utsendt personell har hjemting Oslo, som i dag, mens for lokalt ansatt personell og honorære representanter vil hovedregelen være verneting på tjenestestedet.
De generelle vernetingsregler tar først og fremst sikte på å regulere arbeidsfordelingen mellom norske domstoler, jf. Ot.prp. nr. 197 (2001–2002). Vernetingsreglene i utenrikstjenesteloven tar sikte på å regulere hvor langt norske domstolers internasjonale kompetanse og jurisdiksjon strekker seg når det gjelder personell ved norsk utenriksstasjon og forhold knyttet til tjenesten.
Vernetingsreglene sier ingenting om hvilken rett saken skal avgjøres etter. Hovedregelen mht lovvalg for lokalt ansatte er at deres arbeidsforhold er regulert etter lokal lov. Dette følger av internasjonal privatrett og prinsippet gitt i «Irma-Mignon-dommen» om at arbeidsforholdet skal reguleres av den nasjonale lovgivningen der arbeidsforholdet har sterkest tilknytning, hvilket for de fleste vil bety det landet der de bor og jobber. Med dette som utgangspunkt vil en hovedregel om verneting i Oslo kunne medføre en krevende og kostbar prosess for norsk domstol som da ville måtte utrede lokal lovgivning. En kontraktsklausul som fratar lokalt ansatte muligheten til å få prøvd sin sak lokalt, vil kunne svekke vedkommendes rettssikkerhet ved at prosessen blir både kostbar og komplisert.
Utviklingen i folkeretten har gått i retning av at lokale domstoler i økende grad anses kompetente til å behandle saker for lokalt ansatte i tjenesterelaterte spørsmål, noe vi har sett eksempler på også i Norge. Ved å gjøre verneting på arbeidsstedet til hovedregelen for lokalt ansatte vil loven bringes bedre i samsvar med nyere praksis internasjonalt. Tilsvarende praksis har etter dagens lov vært hjemlet i folkerettsreservasjonen i gjeldende utenrikstjenestelov § 20 annet ledd. Det vil være i overenstemmelse med både Lugano-konvensjonen artikkel 5 (1), og FN-konvensjonen om immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet artikkel 11, å innarbeide en hovedregel i utenrikstjenesteloven der lokalt ansatte og honorære representanter gis verneting på arbeidsstedet.
Bestemmelsen vil fortsatt gi hjemmel for unntak enten ut fra annen rett, eller etter avtale. Også dette er i tråd med folkerettens regler. Det kan for eksempel være aktuelt å avtale at tvist mellom arbeidsgiver og lokalt ansatt arbeidstaker som er norsk, og eventuelt har norsk lovvalg i sin arbeidskontrakt, bringes inn for norsk domstol. Her vil praktiske og kostnadsmessige forhold legges til grunn, og valg av verneting vil kunne skje etter avtale mellom partene. Det kan også være forhold ved sakens natur som gjør det naturlig at tvisten behandles i Norge fremfor på tjenestestedet. Det kan for eksempel være tilfelle der arbeidstakeren er ansatt for å utføre arbeidsoppgaver som ledd i offentlig myndighetsutøvelse. Et eksempel kan være en lokalt ansatt visummedarbeider. I et slikt tilfelle vil arbeidsgiver kunne påberope seg immunitet for de lokale domstolene i en eventuell tvist.
6.5.3 Merknader fra høringsinstansene
Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Forslaget videreføres.