5 Personell og representanter ved utenriksstasjon

5.1 Gjeldende rett

I loven av 2002 omfatter samlebegrepet utenrikstjenestemann både fagtjenestemann, spesialutsending og valgt utenrikstjenestemann. Videre omfatter samlebegrepet utsendt utenrikstjenestemann både fagtjenestemann og spesialutsending. Dernest omfatter samlebegrepet administrativt personell både utsendt administrativt personell med undergruppene kansellist og fullmektig, samt lokalt ansatte. Begrepsbruken er knyttet til de ulike krav som stilles til de enkelte personellgrupper, hvilke plikter og rettigheter de har og hvilken myndighetsutøvelse som ligger til deres stilling.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Den oversikt som fremgår av gjeldende lov § 3, med en samlet oversikt over de personellgrupper som finnes i utenrikstjenesten, ble ansett overflødig, da disse er foreslått definert i de etterfølgende bestemmelser. Bestemmelsene i lovutkastet §§ 3-6 gir en oversikt over personellgrupper som er ved utenriksstasjon. Forslaget medfører en forenkling blant annet ved bortfall at begrepene utenrikstjenestemann, fagtjenestemann og administrativt personell, slik at utenrikstjenesten vil ha færre personellgrupper og større fleksibilitet mht å ivareta de ulike oppgaver.

Departementet foreslo å gjøre begrepet «utsendt utenrikstjenestemann» til ny samlekategori for alle UD-utsendte. I likhet med 2002-loven vil samlebetegnelsen også omfatte spesialutsendinger.

Videre ble det foreslått å omformulere «lokalt ansatte» til selvstendig kategori; oppheve kategorien «administrativt personell»; og endre betegnelsen «valgt utenrikstjenestemann» til «honorær representant».

Endringen medfører at samlebegrepet «utenrikstjenestemann», som etter 2002-loven omfatter fagtjenestemann, spesialutsending og valgkonsul, bortfaller. Dette får konsekvenser hva gjelder honorær representant for bestemmelsene om notarialforretninger og vigsel, samt som et samlende begrep som indikerer tilhørighet. Se nærmere omtale av dette i avsnitt om honorære representanter og om notarialforretninger og vigsel.

Når det gjelder tilhørighet, la revisjonen for øvrig opp til å tydeliggjøre det honorære ved valgkonsulens stilling og gå bort fra å se denne som tjenestemann. På denne bakgrunn la departementet til grunn at det ikke lenger er behov for «utenrikstjenestemann» som et eget begrep i loven.

Etter vedtakelsen av loven i 2002 har Utenriksdepartementet iverksatt flere reformprosesser på det administrative området. Det har bl.a. gitt endringer i enkelte stillingskategorier på utenriksstasjonene som ikke fullt ut er reflektert i dagens lov. Det har til dels ført til en viss uklarhet med hensyn til hvem som inngår i de gjeldende personellgrupper, og forslag til ny lov har søkt å klargjøre dette. Departementet foreslo endringer for å bringe loven bedre i samsvar med dagens personelloppsett ved utenriksstasjonene. Behov for fleksibilitet for fremtidige endringer var også viktig i departementets høring.

Departementet foreslo å løse problemstillinger knyttet til de ulike gruppers fullmakter, plikter og rettigheter i de aktuelle bestemmelser. Det vil kunne gjøre loven mer pedagogisk og bedre speile dagens reelle system. I høringen ble det derfor foreslått å gi en oversikt over personellgrupper som er ved en utenriksstasjon gjennom definisjon av de enkelte grupper, mens tilhørende fullmakter beskrives i etterfølgende bestemmelser. Det betyr for eksempel at spørsmål knyttet til flytteplikt, hjemkalling og notarius publicus-funksjoner løses i særskilte bestemmelser om dette senere i loven. Likeledes må det foretas konsekvensjusteringer i en rekke lover knyttet til fullmakter og rettigheter, som for eksempel lov 30. juni 1955 nr. 20 om brudvigjing i utlandet, lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene, mv.

5.3 Opphevelse av benevnelsen «administrativt personell»

Loven av 2002 omtaler administrativt personell i § 3 nr. 3 og §§ 8 og 13. Det er lang tradisjon i utenrikstjenesten for å skille mellom fagtjenestemenn og administrativt personell. I gjeldende lov omfatter administrativt personell både utsendt administrativt personell og lokalt ansatte. Dette kapittelet omhandler bortfall av kategorien utsendt administrativt personell. Skillet bygger på Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 1961, og er viktig med tanke på en utsendt tjenestemanns folkerettslige status. Slik status skal avgjøres konkret i forbindelse med tilmeldingen til vertslandets myndigheter i hvert enkelt tilfelle, og vil først og fremst avhenge av vedkommendes funksjoner og behov.

Tidligere var det ganske klart hvordan de ulike stillingene skulle kategoriseres, og det er et eget regelsett for de to gruppene i dagens lov. Inndelingen er også reflektert i utenriksinstruksen og Særavtalen om tillegg, ytelser og godtgjørelser i utenrikstjenesten.

De siste årene har imidlertid skillet mellom disse to gruppene blitt mindre tydelig. Behov for karriereveier for utsendt administrativt personell og utvikling i stillingsinnhold førte til at disse etter hvert har fått bekle stillinger som ambassaderåd, ambassadesekretær og konsul. Disse stillingene var tidligere forbeholdt fagdiplomater, ref. personellgruppen «fagtjenestemenn», slik det er beskrevet i 2002-loven § 4. Det har også medført at ingen lenger utstasjoneres som kansellist eller fullmektig etter nåværende lov § 8 nr. 1. Antall ansatte i kategorien utsendt administrativt personell har derfor sunket betraktelig (først og fremst IKT- og arkivmedarbeidere og unntaksvis utsendt vaktpersonale).

Denne omleggingen kan karakteriseres som positiv sett med interne personalpolitiske øyne. Den har imidlertid medført en rettslig uklar status for administrativt personell i slike fagtjenestemannsstillinger. Det kan reises tvil om hvorvidt de skal følge lovens regler for administrativt personell eller de som gjelder for fagtjenestemenn. Og for den lille gruppen som fortsatt kan sies å gjenstå under hovedoverskriften administrativt personell, med rent intern-støttende funksjoner ved en utenriksstasjon, passer heller ikke dagens ordlyd (kansellist og fullmektig).

Begrunnelsen for forslaget om bortfall av utsendt administrativt personell i høringen, var at det i dag ikke lenger er noen som fyller stillinger under betegnelsen kansellist og fullmektig. Utsendte med administrativt fagansvar tilmeldes i dag ved utenriksstasjon etter betegnelser som svarer til fagtjenestemann etter gjeldende lov. Begrepet utsendt administrativt personell er med andre ord i hovedsak tomt.

Med bakgrunn i denne utviklingen, vurderte departementet behovet for å opprettholde dagens sondring i loven mellom «fagtjenestemann» og «utsendt administrativt personell» når det sistnevnte i praksis er tomt. Departementet hadde som utgangspunkt at så langt det lar seg gjøre og er forenlig med Wien-konvensjonene, burde alle utsendte ha samme rettigheter og plikter etter loven. Eventuelle forskjeller burde kunne begrunnes.

Det er ikke et folkerettslig krav om at norsk intern rett skal ha et skille mellom fagtjenestemenn og utsendt administrativt personell. Enhver stat må imidlertid ved folkerettslig tilmelding av utsendte ha en viss fordeling av sitt personell. Ved større stasjoner vil det være naturlig at noen tilmeldes som administrativt personell etter Wien-konvensjonen. Skillet må altså opprettholdes, men ikke nødvendigvis i utenrikstjenesteloven. Interne rutiner i departementet må sørge for å ivareta og avklare skillet gjennom stillingsutlysning, tilbudsbrev, utstedelse av pass og tilmelding i mottakerstaten.

Det skal også bemerkes at svært mange stillinger som tidligere ble ivaretatt av utsendt administrativt personell, i senere år er omgjort slik at de dekkes av lokalt ansatte.

5.3.1 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader. Forslaget opprettholdes.

5.4 Om utsendt utenrikstjenestemann – bortfall av fagtjenestemannsbegrepet

5.4.1 Gjeldende rett

Begrepet «utsendt utenrikstjenestemann» er i gjeldende lov definert i § 3 andre ledd og omfatter fagtjenestemann og spesialutsending. Loven § 4 beskriver videre fagtjenestemenn i henhold til de stillingsbetegnelser som benyttes ved tilmelding på utenriksstasjon til vertslandet, men gir ikke en nærmere definisjon som skiller disse fra mange av de øvrige utsendte.

5.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Samlebegrepet utsendt utenrikstjenestemann er foreslått videreført hva gjelder spesialutsending, men endres med hensyn til fagtjenestemannsbegrepet som beskrevet nedenfor.

I høringsnotatet søkte departementet å finne et alternativ til dagens «fagtjenestemann», som ville dekke alle UD-ansatte som i dag fyller fagtjenestemannsfunksjoner. Som oftest har begrepet vært forstått som den tradisjonelle UD-tjenestemann og diplomat som faller inn under bestemmelsene i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Denne har normalt enten vært rekruttert gjennom aspirantopptaket, eller fått tilsvarende status ved særskilt presisering i tilsettingsbrev om at man er blitt fast tjenestemann i den utenrikske etat (blitt flyttepliktig).

En periode sto det i UDs personalreglement at man ble flyttepliktig ved utnevnelse til embetsmann ved utenriksstasjon, og dermed også flyttepliktig fagtjenestemann. Disse reglene er bortfalt, og det hersker i dag en del usikkerhet omkring begrepsbruken.

Lovens begrepsbruk synes å være i utakt med den realitet som preger utenrikstjenestens og departementets personellgrupper. Ved å legge til grunn at fagtjenestemann kun er regulær fast ansatt flyttepliktig tjenestemann vil det være en stor gruppe som i realiteten fungerer som det samme, men som ikke passer inn i noen av de to kategoriene (fagtjenestemann eller spesialutsending) under utsendt utenrikstjenestemann i dagens lovtekst.

Det gjelder for eksempel tjenestemann rekruttert utenom aspirantopptaket eller som har blitt UD-tjenestemann via omorganiseringer og sammenslåinger, og det kan gjelde administrativt personell som tidligere fylte kansellist- og fullmektigrollen på en utenriksstasjon. Mange av disse har hatt og har et ansettelsesforhold i utenrikstjenesten som veksler mellom hjemme- og utetjeneste ved utenriksstasjon. Deres ansettelsesforhold er i så måte lik fagtjenestemannen som utsendt utenrikstjenestemann.

Departementet fant ikke et nytt begrep som til fulle kan erstatte «fagtjenestemann» og samtidig gi en tilfredsstillende løsning på realitetsendringene m.h.t. administrativt personell og det moderne samfunns spesialisering som krever fleksible og ulike rekrutteringskanaler til utenrikstjenesten.

Uttrykket fagtjenestemann er omtalt i forarbeidene til 2002-loven som «fellesbetegnelsen på de regulære, fast ansatte flyttepliktige utenrikstjenestemenn». Dette begrepet ble innført i loven fra 1958, og erstattet da begrepet «lønte tjenestemenn», til forskjell fra såkalt «ulønte tjenestemenn», dvs. dagens valgte tjenestemenn.

Departementet fant at den definisjon som er gitt i nåværende lov § 3 andre ledd om «utsendt utenrikstjenestemann», samt § 4 om «fagtjenestemann» hverken var klargjørende eller særlig treffende.

Det ble derfor foreslått at samlebetegnelsen «utsendt utenrikstjenestemann» endres fra å omfatte fagtjenestemann og spesialutsending til å inkludere alle ordinære stillinger som besettes av utsendte fra Utenriksdepartementet, herunder tidligere utsendt administrativt personell fra departementet og spesialutsendinger. Det skilles med andre ord ikke mellom de ulike interne grupper fra Utenriksdepartementet, eller om de er fast eller midlertidig ansatt i denne sammenheng.

Begrepet gis en reell definisjonsbeskrivelse i utkastet § 3 første ledd, i motsetning til gjeldende lovs definisjon som lister opp stillingsbetegnelsene. Det ville etter departementets skjønn bedre reflektere dagens ordning i og med at øvrige utsendte medarbeidere ved utenriksstasjon også i dag benytter disse stillingsbetegnelser og tilmeldes med samme titler. Omtale av de formelle stillingsbetegnelser som fremgår i 2002-loven § 4 er nedfelt i forslaget § 3 siste ledd, og nærmere omtale vil innarbeides i utenriksinstruksen.

Begrunnelsen for å søke en samlebetegnelse må forstås i sammenheng med den endring som har funnet sted når det gjelder rekruttering til departementet, samt argumentasjonen knyttet til bortfall av kategorien administrativt personell. Dette vil reflektere bedre den personellgruppen som i dag reelt sett utgjør utenrikstjenesten med hovedbakgrunn fra Utenriksdepartementet.

Det var etter departementets syn hensiktsmessig å videreføre dagens ordning hvor samlebegrepet omfatter spesialutsendinger.

Nødvendig konsekvensjustering må foretas i særskilte bestemmelser og tilliggende lovverk.

Departementet vurderte deretter om det var nødvendig med et skille ut fra andre bestemmelser i loven. Loven av 2002 opererer med et skille mellom stillingskategoriene ved reglene om:

• flytteplikt, stilles til rådighet og hjemkallelse (§§ 9, 10, 13), og

• notarialforretninger (§ 16) og vigsel (§ 17).

Se diskusjon knyttet til disse områdene.

Endring av begrepet «tilsatt» til «ansatt» har ingen formell eller praktisk betydning, men foreslås som en modernisering av språket.

5.4.3 Vurdering av kjønnsnøytrale begrep

Departementet vurderte i likestillingsøyemed innføring av mer kjønnsnøytrale betegnelser i stedet for begrepene «utenrikstjenestemann» og «fagtjenestemann». Departementet konsulterte Språkrådet som viste til den nære koblingen til tjenestemannsbegrepet slik det er definert i tjenestemannsloven. Det kunne tale for at eventuelle endringer burde begynne med tjenestemannsloven og ikke særlovgivningen. Der det henvises formelt til tjeneste- og embetsmann, vil denne lov vanskelig kunne gjøre endringer. Et skritt i retning av bruk av kjønnsnøytrale begrep kunne imidlertid søkes ved å endre » utenrikstjenestemann» til «utenriks(tjeneste)representant)» eller utenriks(tjeneste)utsending» eller «utenrikstjenestemedarbeider», som ville sammenfalle med begrepsbruken «honorær representant» eller «spesialutsending».

Departementet fant at siden nevnte begrep henger nært til tjenestemannsbegrepet, bør utenrikstjenesteloven følge språket som er lagt til grunn i annen relevant lovgivning, og foreslo derfor ingen endringer i disse innarbeidede begrepene.

5.4.4 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Forslaget opprettholdes.

5.5 Om spesialutsending

5.5.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 3 andre ledd, § 6 og § 12 definerer spesialutsending.

Antall spesialutsendinger har økt i takt med endrede oppgaver og behov for spesialisert kompetanse, og de ulike fagmyndigheters behov for representanter i utenrikstjenesten. Internasjonaliseringen fortsetter, og svært mange fagområder har en utenrikspolitisk dimensjon. Samtidig er det viktig å organisere arbeidet på en måte som sikrer en enhetlig ivaretakelse av Norges samlede utenrikspolitiske interesser i utlandet, ref. Innst. S. nr. 306 (2008–2009) at det er «behov for god samordning og konsistens i utenrikspolitikken. Det både utfordrer og understreker Utenriksdepartementets oppgave med å samordne en helhetlig utenrikspolitikk».

Innen regjeringen er det utenriksministeren som har det konstitusjonelle ansvaret for utenrikspolitikken og for Norges forhold til andre stater. Det overordnede stedlige ansvaret for medarbeidere knyttet til norsk utenrikstjeneste ved utenriksstasjon, faglig og administrativt, tilligger stasjonssjefen.

Spesialutsendingene har en særlig status, avgrensede arbeidsfelt og tidsbegrenset tilknytning til utenrikstjenesten som gjør det nødvendig å regulere denne tjenestegruppens forhold i særlige bestemmelser.

Stillingene som spesialutsendingene besitter er finansiert ved rammeoverføringer fra statlig fagetat (med unntak av enkelte spesialutsendinger fra forsvarsmyndighetene som finansieres direkte av Forsvarsdepartementet eller Forsvaret). Opprettelse av slike stillinger skjer i nært samråd mellom fagetat og Utenriksdepartementet.

5.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Den etablerte praksis der Utenriksdepartementet har formell avgjørelsesmyndighet med hensyn til inngåelse og opphør av ansettelsesforhold, er foreslått videreført. Spesialutsendingene tilmeldes overfor myndighetene i vertslandet av den utenriksstasjonen de knyttes til, og er underlagt stasjonssjefen.

Forarbeidene til 2002-loven presiserer at det er fast praksis at spesialutsendingen faglig er underlagt sin fagmyndighet, men at denne samtidig er underlagt stasjonssjefen for et helhetlig faglig utenrikspolitisk perspektiv og for det administrative. Forslaget innebærer ingen endring i dette. Dette innebærer også at spesialutsendingen ikke kan pålegges andre oppgaver ved utenriksstasjonen med mindre vedkommende har ledig arbeidskapasitet eller det foreligger en krise- eller nødssituasjon. Stasjonens sjef skal holdes orientert om faglige instrukser som spesialutsending mottar fra respektive fagmyndighet.

Lovutkastet medfører ingen endring mht instruksmyndighet, men samler omtale av spesialutsendingen i én bestemmelse under samlebegrepet utsendt utenrikstjenestemann.

Spesialutsendingene går inn i utenrikstjenestens rotasjonsordning i midlertidige stillinger normalt av tre-fire års varighet på en utenriksstasjon. Alle stillinger for utsendt personell har normert varighet i henhold til Utenrikstjenestens personalpolitiske dokument (vedtatt i Utenriksdepartementets Forhandlingsutvalg 6. juni 2012). Normeringstid varierer fra to til fire år avhengig av stasjon og stillingsnivå. Det forutsettes at spesialutsendingene gis permisjon fra stilling hos fagmyndighet og gjeninntrer i denne ved endt tjenestegjøring ved utenriksstasjonen.

5.5.3 Særlig om spesialutsendingene fra forsvarsmyndighetene

Når det gjelder spesialutsendingene fra Forsvarsdepartementet og fra Forsvaret (forsvarsmyndighetene), beholder enkelte av disse i henhold til forarbeidene til lov av 2002, utenriksinstruksen og praksis, sitt ansettelsesforhold hos forsvarsmyndighetene også for den tiden de tjenestegjør ved utenriksstasjon. Dette er foreslått videreført, men med en presisering i loven som gir adgang til unntak fra kravet om midlertidig ansettelse i Utenriksdepartementet.

Departementet vurderte i første høringsrunde hvorvidt militære og sivile utsendinger fra Forsvarsdepartementet og Forsvaret skal ansettes midlertidig i UD på lik linje med spesialutsendinger fra andre departement, eller om de kan beholde sitt arbeidsforhold i forsvarsmyndighetene ved utestasjonering på en utenriksstasjon.

Det ble også vurdert å presisere at utsendinger fra forsvarsmyndighetene er en egen gruppe ved utenriksstasjonen.

Gruppen hører naturlig inn under spesialutsendingene, ettersom disse også kommer fra annen statlig etat. Ved forrige lovrevisjon ble militære utsendinger og sivile utsendinger til NATO-delegasjonen sett på som utsendte utenrikstjenestemenn og spesialutsendinger, men noen av disse beholdt ansettelsesforholdet til forsvarsmyndighetene. Dette kunne for så vidt ses som en videreføring av 1958-loven, der alle spesialutsendinger ble utnevnt i statsråd, ikke skiftet arbeidsgiver midlertidig, men var underlagt stasjonssjefen. Loven reflekterer ikke denne løsningen, men det er reflektert i forarbeidene til 2002-loven.

Til støtte for et syn som ser forsvarsmyndighetenes utsendinger som en del av spesialutsendingene, kan det også anføres at de omtales i utenriksinstruksen under kapittelet som omhandler spesialutsendinger.

FD har argumentert for at både de militære og sivile utsendingene fra forsvarsmyndighetene må anses som spesialutsendinger, men at ikke alle kan inngå i samme ordning som spesialutsendingene fra andre statlige etater med krav om midlertidig ansettelse i UD. For noen av spesialutsendingene fra andre fagetater er behovet for faglig instruksmyndighet fra fagdepartementet ytterligere presisert ved bl.a. avtaler mellom fagdepartementet og UD. Forsvarsdepartementet har imidlertid fremhevet at deres gruppe er i en særskilt stilling på grunn av befalsordningen og det militære system med uniform og militære grader. Det har også vært argumentert med at gruppen ofte behandles annerledes av mottakerstaten og at forsvarsministeren har et særskilt behov for å ivareta konstitusjonelt og parlamentarisk ansvar for disse utsendingene. Både sivile og militære utsendinger er imidlertid underlagt stasjonssjefen, som vil stå ansvarlig for å ivareta en helhetlig utenrikspolitikk.

Departementet fant å kunne legge avgjørende vekt på at spesialutsendingene fra forsvarsmyndighetene i større grad enn spesialutsendingene fra andre departement vil være underlagt organisasjons- og instruksjonsmyndighet fra Forsvarsdepartementet og Forsvaret, og at de således er i en særstilling. Departementet mente samtidig at de i hovedsak oppfattes av andre og av egen etat som en spesialutsending.

Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem inneholder ikke avgjørende føringer for om ansettelsesforholdet bør forankres i FD eller i UD. Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem art. 7 beskrivelse av militære utsendinger som en særskilt gruppe har historisk bakgrunn, fra en tid da andre spesialutsendinger ikke var så vanlig. Artikkelen sier for øvrig ikke noe annet enn at vertslandet kan kreve at navnet på militær utsending blir forelagt dem til godkjenning på forhånd.

Departementet fant det derfor hensiktsmessig å videreføre ordningen fra 2002-loven, der denne gruppen ikke er særskilt omtalt, men der både forarbeider og utenriksinstruksen forutsetter at disse er spesialutsendinger på lik linje med andre som sendes ut fra annen statlig etat for et særskilt formål for å tjenestegjøre midlertidig ved norsk utenriksstasjon.

Forarbeidene til nåværende lov presiserer at det er fast praksis at spesialutsendingen faglig er underlagt sin fagmyndighet og mottar faginstrukser derfra. Samtidig er spesialutsendingen underlagt stasjonssjefen for et helhetlig faglig utenrikspolitisk perspektiv og for det administrative. Departementet mente at en lignende løsning mht stasjonssjefens overordnede ansvar bør gjelde for spesialutsendinger til utenriksstasjon fra forsvarsmyndighetene, også for dem som ikke ansettes midlertidig i UD.

Det overordnede konstitusjonelle ansvaret for et fagområde kan ivaretas av fagmyndighetene uavhengig av om utsendingen har et midlertidig ansettelsesforhold i Utenriksdepartementet eller ikke. Dette kan utdypes nærmere i utenriksinstruksen og evt. ved avtale. Tilsvarende presisering ligger for øvrig også i dagens bestemmelse om gruppen «andre utsendinger» og foreslåtte utkast til videreføring av denne (annen utsending). Disse er heller ikke midlertidig ansatt i UD.

Overfor myndighetene i mottakerlandet utgjør stasjonens personale, herunder også militær utsending, en samlet enhet som stasjonssjefen har ansvaret for. Stasjonssjefen har instruksjonsmyndighet hva gjelder forholdet til stedlige myndigheter i alle spørsmål overfor samtlige ved stasjonen, hva enten de er administrativt underlagt UD eller annen (statlig) institusjon. Dette er i samsvar med ordningen under loven av 2002, og er nærmere regulert i utenriksinstruksen.

Endelig beslutning om opprettelse av stilling for spesialutsending fra forsvarsmyndighetene ved utenriksstasjon tas av Utenriksdepartementet etter anmodning fra og i samråd med forsvarsmyndighetene. Det bør tas sikte på en avtale som regulerer administrative kostnader også i det tilfelle der spesialutsending ikke er finansiert ved rammeoverføring til Utenriksdepartementet.

5.5.4 Merknader fra høringsinstansene

Forsvarsdepartementet bemerker at det i dag har spesialutsendinger til norske utenriksstasjoner som tilsettes midlertidig i Utenriksdepartementet og spesialutsendinger som beholder tilsettingsforholdet til FD eller Forsvaret. FD støtter behovet for en klargjøring av lovteksten med sikte på omtale av alle typer utsendinger. FD er opptatt av forutsigbare og like vilkår for forsvarspersonell i utenrikstjenesten, og det er derfor ikke ønskelig at noen av deres utsendinger til utenriksstasjon anses som utsendt utenrikstjenestemann, mens andre ikke gjør det. FD ønsker størst mulig grad av likebehandling av sitt og Forsvarets personell og likebehandling mellom eget personell og UDs personell. FD støttet derfor ikke forslaget i første gangs høring der de militære utsendingene utgjorde en ny personellgruppe som ikke var ikke omfattet av begrepet utsendt utenrikstjenestemann, men ønsket at deres utsendinger ble omtalt som en gruppe under utsendt utenrikstjenestemann i et eget nytt punkt. Alternativt ønsket FD at ordlyd ble beholdt som i dag. Departementet har tatt disse merknadene til følge og legger frem et forslag som viderefører dagens ordning.

LO bemerker at gitt at forslaget om å skille militære utsendinger fra de øvrige spesialutsendinger opprettholdes, er de bekymret for eventuelle skattemessige konsekvenser av denne utskillingen. Det sies videre at for tiden likebehandles militære utsendinger med øvrige utsendinger skattemessig. LO mener dette må klargjøres gjennom nødvendig endring i skatteloven eller på annen måte omtales i proposisjonen.

Akademikerne bemerker i første høringsrunde at Krigsskoleutdannede offiserers landsforening forutsetter at de forslag departementet fremmer ikke får innvirkning på hvorvidt personellet kommer inn under de særlige skattereglene i skatteloven § 2-1 (8). Dersom de foreslåtte endringene fra departementets side mot formodning skulle få slike virkninger, er Krigsskoleutdannede offiserers landsforening av den oppfatning at begrepet i gjeldende lov bør videreføres, alternativt at nødvendige lovendringer blir gjort i skatteloven dersom det gjøres endringer som skiller ut disse spesialutsendingene som en egen gruppe i ny lov.

Finansdepartementet bemerker at dagens ligningsmessige problemer utløses av det forhold at flere i denne gruppen ikke har et midlertidig ansettelsesforhold i Utenriksdepartementet. Det oppstår derfor i blant et spørsmål om hvorvidt de er omfattet av utenrikstjenesteloven eller ikke. Innenfor gruppen selv kan det erfaringsmessig være vanskelig å dokumentere overfor ligningsmyndighetene at man er utsendt utenrikstjenestemann i medhold av loven og at man således har krav på nedsatt skatt.

Det fremkom imidlertid også av Finansdepartementets merknader at en evt. ny undergruppe ikke ville medføre en tilsvarende endring i skatteloven og den nye gruppen ville derfor falle utenfor unntaksbestemmelsen i denne.

I siste høringsrunde bemerker Finansdepartementet at det er positiv til forslag til ny lov som tydeliggjør og definerer personellgruppene.

Justis- og beredskapsdepartementet bemerker, med innspill fra Politidirektoratet og KRIPOS, at den samme begrunnelse som er gjort gjeldende for militære utsendinger gjør seg gjeldende for politiets utsendinger. Etter deres skjønn er det uheldig at politiutsendingene er underlagt utenrikstjenesten, blant annet på grunn av nordisk samarbeid. Det er derfor gitt uttrykk for at det også for denne gruppen bør gjøres unntak fra kravet om midlertidig ansettelse.

JDs bemerkninger knytter seg til spesialutsendingene som ofte omtales som PTN-sambandsmenn (nordiske politi- og tollsambandsmenn) som mottar faglige oppdrag og instrukser ikke bare fra norske politimyndigheter, men fra alle nordiske lands politimyndigheter. Politidirektoratet peker på at det har vært tilfeller der spesialutsendingene har blitt tildelt oppgaver som har kommet i konflikt med politirollen eller utenriksstasjonen har ønsket å benytte politikompetansen på andre fagområder. Politisambandsmennene skal etter Justisdepartementets syn kun benyttes på andre fagområder dersom det er ledig kapasitet fra de oppgaver de er sendt ut for å ivareta og selvfølgelig i krise- og nødssituasjoner.

PTN-sambandsmenn (og andre politi- eller tollsambandsmenn) står i en særstilling da disse mottar operative instrukser i konkrete straffesaker fra nasjonal og /eller nordisk politimyndighet og vil dermed også være underlagt taushetspliktreglene i henholdsvis politiloven og straffeprosessloven.

JD foreslår følgende presisering: «I faglige spørsmål knyttet til deres særlige arbeidsfelt forholder spesialutsendingene seg til den aktuelle nasjonale fagmyndighet.» Dette er praksis også i dag og nedfelt i utenriksinstruksen, og utkastet medfører ingen endring i dette.

5.5.5 Utenriksdepartementet bemerker

Det fastholdes at departementet hadde som utgangspunkt at alle spesialutsendinger så langt som mulig skal ansettes midlertidig i departementet i forbindelse med tjenestegjøring i stilling ved utenriksstasjon. Departementet ser utsendingene fra FD og Forsvaret som en gruppe med naturlig tilhørighet i personellkategorien spesialutsendinger.

Forslag til ny utenrikstjenestelov var ikke motivert av skattemessige hensyn, men har som hovedmålsetting å gi en korrekt beskrivelse av de grupper personell som tjenestegjør ved utenriksstasjon.

Departementet tok til etterretning kommentarene fra høringsinstansene. Det gjaldt især Forsvarsdepartementets kommentarer med henblikk på at gjeldende lovverk for befal er til hinder for en midlertidig ansettelse i Utenriksdepartementet. Det gjaldt også merknadene fra Finansdepartementet om at utvidelse av de gruppene som er omfattet av skattelovens unntaksbestemmelser ikke er aktuelt på dette tidspunkt, samt at det av ligningstekniske grunner bør etterstrebes klarhet i hvem som faller inn under lovens ordlyd.

I høringen fant departementet det hensiktsmessig å videreføre en ordning der utsendinger fra forsvarsmyndighetene som tjenestegjør i stilling opprettet for særskilte formål på norsk utenriksstasjon anses som spesialutsendinger i likhet med ordningen under 2002-loven, selv om de ikke ansettes midlertidig i Utenriksdepartementet. Lovforslaget innebærer derfor at definisjon av spesialutsending er uendret. Begrepet omfatter sivile og militære spesialutsendinger fra forsvarsmyndighetene på lik linje med loven av 2002 uavhengig av om de ansettes midlertidig i Utenriksdepartementet eller beholder sitt ansettelsesforhold i Forsvarsdepartementet eller Forsvaret.

Det ble ikke funnet hensiktsmessig å legge til en ytterligere undergruppe til spesialutsendingene ved presisering av «militær». Etter departementets skjønn var det mest hensiktsmessig å beholde spesialutsendingsbegrepet slik det er i dag, men at det kan gis unntak fra adgangen til midlertidig ansettelse når det gjelder spesialutsendinger fra forsvarsmyndighetene. I praksis gjelder dette en relativt liten gruppe, som i hovedsak vil være militære. På denne måten vil loven etter departementets skjønn videreføre den rettstilstand som gjelder i dag, og det vil ikke føre til utvidelse av dem som regnes som spesialutsendinger i dag. Det vil heller ikke medføre at flere grupper enn de som er det i dag blir omfattet av skattelovens unntaksbestemmelser. Det er en forutsetning at spesialutsendingen tjenestegjør ved norsk utenriksstasjon.

Hvis det av ligningstekniske grunner kan være vanskelig å fastslå hvem som er spesialutsending til utenriksstasjon når ansettelsesforholdet ikke er til Utenriksdepartementet, kan departementet, hvis nødvendig, bekrefte stillingsforholdet, slik Finansdepartementet foreslår.

Når det gjelder kommentarene fra JD med innspill fra Politidirektoratet og KRIPOS, viser Utenriksdepartementet til at ordningen med at spesialutsendinger blir midlertidig ansatt i Utenriksdepartementet for den tiden de tjenestegjør ved utenriksstasjon, ble innført med loven av 2002. Det ble uttrykt en viss uro fra fagdepartementene også i 2002 knyttet til myndighet til å gi faglig instruks. Det er avklart i utenriksinstruksen at spesialutsendingene gis faglige instrukser fra sitt fagdepartement også når de er midlertidig ansatt i Utenriksdepartementet. Dette er videre utdypet i avtale mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet, slik at det ikke er tvil om myndighetsforholdene. Departementet fant derfor at ordningen som ble innført i 2002 er hensiktsmessig og godt utprøvd og derfor bør videreføres.

Ny lov har ikke til hensikt å innføre realitetsendringer når det gjelder instruksjonsmyndighet og styringsrett. De oppgaver som omfattes av det særskilte fagområdet som den enkelte spesialutsending er ansatt for å dekke vil ha prioritet, og utover dette vil arbeidsgivers styringsrett og eventuelle krisesituasjoner gjøre seg gjeldende for spesialutsendinger på lik linje med øvrige utsendte utenrikstjenestemenn.

Det kan også bemerkes at i sammenligning med unntaket som gis for spesialutsendingene fra forsvarsmyndighetene er dette også en videreføring fra 2002, og en endring som skiller ut disse i en egen kategori vil ifølge Finansdepartement få skattemessige konsekvenser. Det er derfor nærliggende å slutte at dette også ville skje dersom man skulle skille ut utsendingene fra politiet, og at dette neppe er ønskelig sett fra politiets side.

Det er enighet om det fremlagte forslaget. Det betyr at det ikke gjøres endringer som medfører en utvidelse av skattelovens bestemmelser. Departementets forslag opprettholdes.

5.6 Foreldet henvisning til Innovasjon Norge i loven av 2002

Når det gjelder Innovasjon Norge, (IN) er gjeldende lov § 6 annet ledd foreldet og er derfor foreslått strøket. Forholdet mellom Innovasjon Norge og utenrikstjenesten er regulert i lov 19. desember 2000 nr. 130 om Innovasjon Norge og en avtale mellom Utenriksdepartementet og IN. I den opprinnelige avtalen fra 2004 sto det at INs ansatte skulle tilmeldes som spesialutsendinger slik gjeldende § 6 annet ledd legger opp til, og ansettes midlertidig i UD. Avtalen ble revidert i 2007, etter en vurdering av om utenrikstjenestens mandat var forenlig med INs kommersielle virksomhet. INs utsendinger er ikke lenger midlertidig ansatt i UD som spesialutsendinger, men kan, avhengig av tjenestested, tilmeldes under gruppen andre utsendinger. Gjeldende lov § 6 annet ledd er derfor foreldet og misvisende, og departementet foreslo at bestemmelsen blir strøket. Det anses ikke nødvendig med en egen henvisning til Innovasjon Norge i utkastet § 4 om annen utsending.

5.7 Åremål

5.7.1 Gjeldende rett

Det er i dag et økende omfang av fagområder som utenriksstasjonene er gitt selvstendig avgjørelsesmyndighet i eller forvalter for andre statlige etater.

Et eksempel på et fagområde i vekst er utlendingsfeltet, især behandling av visumsøknader. Utenriksstasjonene er ved forskrift til utlendingsloven delegert slik myndighet. Visumarbeidet har økt i omfang, og i tillegg blir søknader som tidligere ble behandlet hos utlendingsmyndighetene (UDI) nå behandlet i førsteinstans ved stasjonene. Samtidig er reguleringen av området komplekst med krav til spesialkompetanse. Det konstitusjonelle ansvaret for utlendingsfeltet ligger hos utlendingsmyndighetene, dvs. Justis- og beredskapsdepartementet og Utlendingsdirektoratet, og delegering av myndighet gjelder kun til utenriksstasjonen, ikke Utenriksdepartementet.

Utenriksdepartement har ikke, og trenger heller ikke ansatte i departementet med kompetanse på dette feltet i det omfang som skal til for å dekke behovet ved utenriksstasjonene. Det blir derfor iblant nødvendig å rekruttere eksternt for å dekke dette fagområdet ved utenriksstasjonene. I hovedsak vil fagpersoner rekrutteres fra aktuelle fagetater. De vil som oftest ha et ansettelsesforhold der de kan gis permisjon, og forventes å gjeninntre i stilling i respektive fagetat etter endt tjenestegjøring ved utenriksstasjon. Denne type utsendinger tilsvarer ikke spesialutsendinger ettersom forvaltningsmyndigheten i utlendingssaker er gitt til utenriksstasjonen som selvstendig forvaltningsorgan. Stillingene dekkes av UDs eget lønnsbudsjett og er ikke gjenstand for rammeoverføringer, slik tilfellet er for spesialutsendinger.

Det er i dag om lag 60 utsendte medarbeidere som har visumbehandling som heltidsoppgave ved utenriksstasjonene. Departementet vil i liten grad kunne tilby denne faggruppen oppgaver i departementet, samtidig som disse stillingene vil være gjenstand for den samme tidsbegrensing som gjelder for alle stillinger som besettes av utsendte tjeneste- og embetsmenn, dvs. rotasjonsordningens normeringstid på 2-4 år avhengig av tjenestested og stillingsnivå.

Utenrikstjenesteloven har i dag ingen hjemmel for åremål.

5.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Utsendinger som forvalter annen myndighets fagområder, eksempelvis visum- utlendingsfeltet, er derfor foreslått å ansettes på åremål for tjenestegjøring ved utenriksstasjon. Åremålstilsetting kan gjentas inntil til sammen åtte år. Det forutsettes at statlige etater som avgir personell til denne type stillinger vil være positivt innstilt på å gi permisjon til ansatte som skal ha denne typen stilling.

5.7.3 Merknader fra høringsinstansene

Kommunal- og moderniseringsdepartementet bemerker at det er angitt gode grunner for å innføre en adgang til bruk av åremål for denne type stilling. Det bemerker videre at vanlig åremålsperiode i staten er seks år med adgang til en gjentagelse, men at det legges til grunn at utenrikstjenesten har behov for en åremålsperiode som tar utgangspunkt i fire år.

LO bemerker at det har forståelse for Utenriksdepartementets behov og anser at disse behovene er særegne. Det presiseres imidlertid at ansatte som rekrutteres til disse åremålsstillingene må sikres ved at de gis permisjon fra ordinær statsstilling i åremålsperioden.

5.7.4 Utenriksdepartementet bemerker

Departementet legger til grunn at det er bred forståelse og aksept for forslaget som derfor opprettholdes.

5.8 Annen utsending

5.8.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 7 regulerer adgangen til å knytte utsendinger til utenriksstasjon som er finansiert av ikke-statlig etat.

I likhet med spesialutsendingen har annen utsending en særlig status, avgrensede arbeidsfelt og en tidsbegrenset tilknytning til utenrikstjenesten. De tilmeldes overfor myndighetene i vertslandet av den utenriksstasjonen de knyttes til, og er underlagt sin fagmyndighet i faglige tjenestespørsmål. I dag er det mellom 70 – 100 personer i kategorien «andre utsendinger» ved norske utenriksstasjoner. Tallet er usikkert siden de ikke registreres sentralt, men det omfatter bl.a. personer knyttet til Innovasjon Norge (IN), Norges sjømatråd (tidligere Eksportutvalget for Fisk – EFF), samt noen få fra Den norske kirken i utlandet (Sjømannskirken). Loven sier i dag at andre utsendinger skal være «finansiert av ikke-statlige etater». Bestemmelsen kom inn i 2002-loven for å åpne opp for utsendinger som ikke var statsansatte. Før det var det ingen hjemmel for slike utsendinger.

I vurderingen av slik tilknytning vil forholdet til vertslandet og især vurderingen av grensene for ikke-kommersiell virksomhet spille inn, jf. Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 42 og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem artikkel 57 med forbud mot ervervsvirksomhet eller kommersiell virksomhet og utkastets forslag til bestemmelse om forbud mot forretningsdrift.

«Annen utsending» beholder sitt ansettelsesforhold i respektive ikke-statlige virksomhet, og tilmeldes ved utenriksstasjonen overfor myndighetene i vertslandet. De er underlagt stasjonssjefen og inngår i den stab som denne utad har ansvaret for. Overfor vertslandets myndigheter har stasjonssjefen derfor avgjørende instruksjonsmyndighet. I faglige spørsmål rapporterer annen utsending til og instrueres av sin fagmyndighet. Dette forutsettes å skje i nært samarbeid med stasjonens sjef.

5.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo språklig justering ved å endre fra «andre utsendinger» til «annen utsending» (entallsform) for å oppnå likhet med de andre personellkategoriene.

Det ble videre foreslått å endre begrepet «ikke-statlig virksomhet» til «selvstendig rettssubjekt» for å tydeliggjøre at dette gjelder aktører som organisatorisk ikke er en del av staten. Det kan være eid av det offentlige, men omfattes ikke av staten som rettssubjekt. Grensen for slik tilknytning av annen utsending fra virksomhet som ikke er en del av staten, vil være at denne ikke kan drive kommersiell virksomhet på stedet.

5.8.3 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Forslaget opprettholdes.

5.9 Valgt utenrikstjenestemann – Honorær representant

5.9.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 3 nr. 1 og §§ 5 og 11 regulerer adgangen til å ha valgte utenrikstjenestemenn i utenrikstjenesten.

Norge har for tiden ca. 350 valgkonsulater som er oppsatt med valgte utenrikstjenestemenn. De utgjør en viktig del av Norges utenriksrepresentasjon ved at de kompletterer det nettverket som fagstasjonene utgjør. De er som regel lokalt rekrutterte personer som anses skikket til å ivareta og fremme norske interesser. De har normalt en annen hovedbeskjeftigelse og påtar seg oppdraget som konsul som et slags verv. Frem til 2002 ble (valgte) generalkonsuler og konsuler utnevnt i statsråd, men nå oppnevnes de av Utenriksdepartementet.

5.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å endre betegnelsen «valgt tjenestemann» til «honorær representant»; ta inn begrepet «konsularagent» i listen over mulige honorære representanter og endre adjektivene for å få frem at dette ikke er alminnelige stillinger som man blir ansatt i. I tillegg foreslo departementet at samlebetegnelsen «utenrikstjenestemann», der valgt utenrikstjenestemann (sammen med fagtjenestemann og spesialutsending) er omfattet, bortfaller.

Valgt utenrikstjenestemann er ikke ansatt i utenrikstjenesten, men det er uttalt i lovforarbeidene til dagens lov at de er tjenestemenn og at tjenestemannsloven i utgangspunktet gjelder for dem. Uttalelsene synes ikke å reflektere det reelle forholdet. En slutning om at de er tjenestemenn fordrer at de anses som «arbeidstaker i statens tjeneste». Det er ikke naturlig at de skal anses som dette og at tjenestemannsloven skal gjelde for dem, bl.a. fordi de ikke mottar noen lønnsgodtgjørelse for sin tjeneste. Problemstillingen ble forelagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (tidligere FAD, nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet) som var enig i at «kravet til å være arbeidstaker tilsatt/ansatt i statens tjeneste trolig ikke kan sies å være oppfylt for disse konsulene».

Departementet mente derfor at det i loven og forarbeidene bør gå klarere frem at denne gruppen ikke er ordinære tjenestemenn. I høringsnotatet ble det foreslått at de kalles «representant» i stedet for «tjenestemann» og at verbene i dagens lov («beskikkes» og «avskjediges») erstattes med uttrykk som indikerer den reelle rettstilstanden slik den er i dag. Departementet kan ikke se at det vil medføre endringer i den reelle rettsstillingen til denne gruppen.

Valgte generalkonsuler ble før 2002-loven utnevnt i statsråd. Disse beholder sin status som embetsmenn så lenge de innehar stillingen som valgt konsul (honorær representant).

Det ble videre foreslått å bruke betegnelsen «honorære» fremfor «valgte» siden sistnevnte kan virke språklig misvisende. «Honorære» er innarbeidet både internt i Utenriksdepartementet og i folkeretten, og det foretrekkes selv om det kan virke noe gammeldags. Begrepet honorære brukes bl.a. i finsk, svensk og tysk lovgivning. Begrepet er foreslått endret gjennomgående i loven.

Når det gjelder bortfall av samlebetegnelsen «utenrikstjenestemann» i gjeldende lov § 3 nr. 1, vises det til betydningen av dette under kapittelet om notarialforretninger og vigsel.

I høringen foreslo departementet å ta inn betegnelsen «konsularagent» i første ledd første punktum i listen over typer honorære representanter. Betegnelsen er nevnt i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 24. april 1963 artikkel 9 d, og fra tid til annen anvender Norge denne tittelen. Det anses mest ryddig å få den inn i loven som et alternativ. Dette vil sikre større fleksibilitet.

Av lovtekniske grunner mente departementet at det ville være hensiktsmessig å samle innholdet i nåværende lov §§ 5 og 11 i én paragraf.

5.9.3 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Departementet opprettholder derfor forslaget.

5.10 Lokalt ansatt

5.10.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 8 nr. 2 definerer lokalt ansatte som omfattet av gruppen administrativt personell, og § 14 regulerer utenriksstasjonens myndighet til å inngå og avslutte arbeidskontrakt med lokalt ansatt.

Utenrikstjenesten har i dag ca. 950 lokalt ansatte ved utenriksstasjonene. Loven av 2002 refererer til lokalt ansatte som administrativt personell. Gruppen har tradisjonelt omfattet kontorhjelp, tolker, bud og sjåfører, men i dag utføres også andre arbeidsoppgaver, eksempelvis innen presse- og informasjon, bistand, næringslivsfremme og utlendingsfeltet av denne gruppen.

5.10.2 Forslaget i høringsutkastet

Det fremgår av forarbeidene til 2002-loven, at lokalt ansatte forutsettes også å kunne utføre andre oppgaver enn støttefunksjoner. Departementet foreslo å endre utenrikstjenesteloven slik at den bedre reflekterer dette. I likhet med mange andre lands utenrikstjenester har også vår tjeneste en økende bruk av lokalt ansatte. Selv om det er formelle krav som innebærer at mange av stillingene må besettes av utsendt personell, vil det være riktig at loven også reflekterer den økende betydning og mangeartede bruk av lokalt ansatte som gjør seg gjeldende. Det anses hensiktsmessig at lokalt ansatte fremheves som en egen personellkategori i stedet for som en underkategori til administrativt personell. Det vil også bedre reflektere denne gruppens særskilte ansettelsesforhold. Dette vil ikke medføre noen endring i deres rettsstilling, men reflektere den ordning som gjelder i dag.

Departementet foreslo et nytt første ledd med en beskrivelse av lokalt ansattes arbeidsforhold. Det vil harmonere med de øvrige paragrafene i loven, som gir en definisjon av de ulike personellgruppene. Lokalt ansattes arbeidsforhold er stedlig bundet til respektive utenriksstasjon. En lokalt ansatt er ikke tjenestemann som følge av unntak fra tjenestemannsloven og tjenestetvistloven. Arbeidsforholdet reguleres ved avtale mellom utenriksstasjonen og den enkelte lokalt ansatte, som hovedregel i henhold til lokal rett.

Ved 2002-revisjonen overførte man ansettelsesmyndigheten til utenriksstasjonene. Også tidligere hadde de hatt myndighet til dette, men det var krav om forhåndsgodkjennelse av departementet. Man fant imidlertid at spørsmål knyttet til suspensjon, avskjed og oppsigelse ofte var konfliktfylte, og at det var behov for å sikre ensartet praksis ved å forelegge saken for overordnet myndighet. På denne måten kunne man også bedre unngå uheldige konsekvenser grunnet i arbeidsrettslig feil håndtering. Lokalt ansattes arbeidsforhold vil som hovedregel være regulert etter lokal lovgivning. Departementets vurdering og godkjenning av avslutning av arbeidsforholdet etter denne bestemmelsen vil som regel fordre at utenriksstasjonen legger frem saken etter veiledning fra lokal juridisk ekspertise. Ordningen er foreslått videreført.

Reglene om lokalt ansatte er foreslått samlet i én bestemmelse, der gjeldende lov § 14 om ansettelse, suspensjon, oppsigelse og avskjedigelse inngår. Det er også foreslått å presisere at saker som gjelder suspensjon, oppsigelse eller avskjed på forhånd skal forelegges departementet til godkjenning.

Forslag til ny lov innebærer ingen materiell endring i dagens rettstilstand.

Lokalt ansatte til annen utsending (eks. Norsk sjømatråd, Innovasjon Norge) vil normalt ha sitt arbeidstakerforhold hos den respektive utsendings virksomhet. Det skal imidlertid bemerkes at stasjonssjefen har et overordnet ansvar i henhold til Wien-konvensjonen overfor vertslandets myndigheter for alle som er tilknyttet utenriksstasjonen. Det betyr at reguleringen av arbeidsforholdet til denne typen lokalt ansatte i størst mulig grad bør tilsvare utenriksstasjonens øvrige lokalt ansatte. Det omfatter også innflytelse over hvilket lokalt personell som tilsettes og avskjediges eller sies opp.

5.10.3 Om privat ansatte

Med privat ansatte i denne sammenheng forstås personell ansatt hos stasjonssjefen for å ivareta den daglige drift av representasjonsboligen. Personellgruppen er ikke omfattet av dagens lov, og faller ikke inn under begrepet lokal ansatt. Den enkelte stasjonssjef er arbeidsgiver. Gruppen er omtalt i utenriksinstruksen kap. 6 § 3, der det fremgår at lønnsutgifter kan dekkes innenfor Økonomiinstruksens retningslinjer. Departementet har våren 2014 besluttet å avvikle ordningen med privat ansatte hos stasjonssjefen, suksessivt ved stasjonssjefskifte. Disse vil i stedet bli lokalt ansatte.

Departementet fant ikke at ordningen krever lovendring, men anbefalte at utenriksinstruksen gir utfyllende omtale av arbeidsforholdet og krav til dette.

5.10.4 Merknader fra høringsinstansene

Det fremkom ingen merknader fra høringsinstansene. Departementet opprettholder forslaget.