3 Endringer i regelverket om ruspåvirket kjøring
3.1 Gjeldende rett
3.1.1 Ruspåvirket kjøring
Etter vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. § 31 første ledd, er det straffbart å føre motorvogn i påvirket tilstand, uavhengig av om påvirkningen skyldes alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Siden 2001 har promillegrensen i Norge vært 0,2 promille. Fra 1. februar 2012 ble det med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 sjette ledd innført lignende faste lave straffbarhetsgrenser for 20 rusgivende stoffer og legemidler, jf. forskrift 20. januar 2012 nr. 85 om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m.
3.1.2 Unntak for legemidler
De faste grensene gjelder ikke i tilfeller der påviste verdier skyldes bruk av legemidler som er forskrevet. Unntaket gjelder bare der personen har inntatt legemidlene i samsvar med behandling og forskrivning. Overdosering eller lignende er ikke vernet av unntaket.
På grunn av toleranseutvikling og behandlingens antatt gunstige virkning, anses ulykkesrisikoen ved kronisk terapeutisk bruk å være mindre enn ved sporadisk bruk av de samme legemidlene. Det er derfor ikke fastsatt konsentrasjonsgrenser ved bruk av potensielt trafikkfarlige legemidler etter forskrivning. Det er imidlertid fremdeles svært viktig at rekvirenten informerer sine pasienter om eventuell risiko for nedsatte kjøreferdigheter etter bruk av rusgivende legemidler. Retningslinjer for slik forskrivning er gitt i veileder fra Helsedirektoratet.
Personer som mistenkes for kjøring i påvirket tilstand og som får forskrevet legemidler, vil som tidligere gjennomgå en individuell sakkyndig vurdering med tanke på eventuell påvirkning og påvirkningsgrad.
3.1.3 Dokumentasjon av reseptbelagt medikamentbruk i ettertid
Det er ikke krav om at motorvognfører som benytter potensielt trafikkfarlige legemidler skal ha med seg resept under kjøring. Dette er presisert i forarbeidene; Prop. 9 L (2010–2011) s. 26 […Det vil vere tilstrekkeleg at ein eventuelt dokumenterar bruk av reseptføreskrivne medikament i ettertid.] Dersom politiet mistenker en person for å kjøre i påvirket tilstand og vedkommende bruker reseptbelagte medisiner, må vedkommende ta blodprøve som analyseres for stoffer som kan gi påvirkning. Deretter undersøkes det om eventuelle positive analysesvar er forenlig med forskrivning fra lege eller tannlege.
Det vil være del av politiets etterforskning å utrede om et påstått lovlig legemiddel er forskrevet og med hvilken dosering. De sakkyndiges oppgave vil være å vurdere om funnene i blodprøven er forenlig med det som er forskrevet, eller om de tilsier et høyere forbruk.
3.1.4 Mistanke om ruspåvirket kjøring – hvilke helsepersonell kan ta prøver
Ved mistanke om kjøring i påvirket tilstand har politiet adgang til å fremstille føreren til undersøkelse av lege. Etter vegtrafikkloven § 22 a kan lege, sykepleier eller bioingeniør ta blod- og spyttprøve. Tidligere var det bare leger som kunne ta blodprøve av den mistenkte. Lovbestemmelsen er på disse punkt endret ved endringslov av 24. juni 1988 nr. 66 og endringslov 17. desember 2010 nr. 91. I NOU 1987: 11 fremgår blant annet følgende:
«Straffelovrådet foreslår at man gir offentlig godkjente sykepleiere og fysiokjemikere adgang til å ta blodprøve. Begge disse yrkesgrupper gis offentlig godkjenning av Helsedirektoratet. Den offentlige godkjenning er knyttet til utdannelsen. I den utdannelse som gir rett til offentlig godkjenning, inngår den nødvendige teoretiske og praktiske opplæring i prøvetaking. Det er således ikke behov for ytterligere utdannelse av sykepleiere og fysiokjemikere før de kan gis rett til å ta blodprøver i promillesaker.
Straffelovrådet kan ikke se at det er hensiktsmessig bruk av ressurser å kreve at leger skal ta blodprøvene. Som det fremgår av avsnittet ovenfor, vil offentlig godkjente sykepleiere og fysiokjemikere kunne gjøre dette like betryggende. Etter det opplyste er faren for komplikasjoner svært liten, og Rådet kan ikke se at denne gir tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde den nåværende ordning. Rådet viser her til at sykepleiere tar prøvene i Sverige uten at dette har ført til problemer.
Rådet har ovenfor foreslått at klinisk undersøkelse som hovedregel bare skal finne sted når det er mistanke om narkotikapåvirkning eller andre særlige grunner foreligger, f.eks. sykdom. Etter Rådets oppfatning er det unødvendig å tilkalle lege for å ta blodprøve i alle de tilfeller hvor klinisk undersøkelse ikke kreves. En vesentlig del av begrunnelsen for at man tidligere har fastholdt at legen skal ta blodprøven, har da også vært at legen uansett måtte foreta den kliniske undersøkelsen.
Ved å gi offentlig godkjente sykepleiere og fysiokjemikere adgang til å ta blodprøve, vil man ofte oppnå at tiden mellom pågripelse og blodprøve blir redusert. Derved oppnår man en bevismessig fordel, samtidig som transport- og ventetiden for politiet minskes.»
3.1.5 Helsepersonelloven
Dagens helselovgivning er i all hovedsak profesjonsnøytral og det foreligger som hovedregel ikke enerett til bestemte oppgaver og metoder.
Enkelte steder i loven er imidlertid noen helsepersonellgrupper pålagt særskilte plikter, slik som helsepersonelloven § 12 om undersøkelse i forbindelse med straffbare forhold.
I tillegg fastsetter helsepersonelloven § 4 et generelt krav om å opptre faglig forsvarlig.
3.1.6 Luftfartsloven
Luftfartsloven § 6-13 omhandler de kontrollmidlene som politiet kan benytte dersom det er mistanke om overtredelse av forbudet mot ruspåvirkning eller pliktavholdsregelen. Bestemmelsen er lagt tett opp mot vegtrafikkloven § 22 a etter endringene i 2010.
Alkotest og utåndingsprøve kan bare tas av politiet. Blodprøve kan tas av lege, sykepleier eller bioingeniør. Disse yrkesbetegnelsene skal forstås på samme måte som de er brukt i relevant særlovgivning.
3.2 Forslag om endringer relatert til ruspåvirket kjøring
3.2.1 Endring av ordlyden i unntaksbestemmelsen
Det er behov for å korrigere ordlyden «gyldig resept» i vegtrafikkloven § 22 tredje og fjerde ledd og § 31 tredje ledd, da den er uklar og til dels misvisende. Bestemmelsens materielle innhold er drøftet i forarbeidene til Prop. 9 L (2010–2011).
Ordlyden kan etter departementets vurdering feiltolkes og misbrukes. Erfaring viser at det i praksis brukes mye forskjellig informasjon for å belegge lovlig bruk av rusgivende legemidler.
Helsedirektoratet har tidligere påpekt at unntaksbestemmelsen etter sin nåværende ordlyd vil være krevende å håndtere av forskjellige årsaker: Resepter på vanedannende legemidler (A – og B- preparater) leveres ikke tilbake til pasienten når de er utekspedert. I slike tilfeller kan pasienten ikke fremvise gyldig resept, fordi det er et krav om at resepter på disse legemidlene skal holdes tilbake i apotek etter at legemiddelet er utlevert, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 9-2. Resepten holdes tilbake i fem år for A-resepter og for B-resepter i 1 år. Da må man søke tilbake til det apotek som ekspederte resepten. Fritt apotekvalg gjør at kunden kan ta ut deler av resepten på ulike apotek. Ettersom flere apotek kan ha del-ekspedert en slik resept kan det bli vanskelig å vite hvilket apotek som sist ekspederte resepten. Selv om føreren har en slik gyldig resept, som for eksempel ikke er ferdig ekspedert, vil man ikke alltid ha resepten tilgjengelig fordi den har blitt brukt for lenge siden, og ikke er aktuell lenger, eller man har mistet oversikt over sine resepter.
I tillegg er det behov for å diskutere hvor gamle resepter som skal aksepteres. For personer med et lavt forbruk av legemidler, kan det være legitimt å bruke legemidler som ble utlevert på resept mer enn et år tilbake i tid. Det er også en kjent problemstilling at illegal bruk av legemidler også kombineres med bruk av legemidler anskaffet via gyldig resept fra lege. Det vil være svært vanskelig å avklare om et inntatt legemiddel er anskaffet via resept eller på illegal måte dersom det foreligger en gyldig resept på et eller annet tidspunkt. I tillegg er det uklart hvordan utenlandske resepter skal vurderes, og det samme gjelder tilfeller der legemidler er anskaffet på annen lovlig måte i utlandet.
Det foreslås derfor å erstatte ordlyden «gyldig resept» med «gjeldende forskrivning fra lege». Ordlyden «forskrivning fra lege» brukes i dagligtale og tilsvarer fagterminologien hos påtalemyndighet, politi og sakkyndige.
Som nevnt over vil det være en del av politiets etterforskning å utrede om et påstått lovlig legemiddel er forskrevet av lege, og med hvilken dosering. Der den mistenkte føreren hevder å ha benyttet legemidler etter forskrivning fra lege, er det aktuelt for politiet å be om samtykke til opphevelse av taushetsplikten for vedkommendes lege, for å innhente legeerklæring som gir informasjon om forskrivning av potensielt trafikkfarlige legemidler og med hvilken dose.
Den foreslåtte endringen av ordlyden vil gi en mer presis og dekkende avgrensning av unntaksbestemmelsen.
3.2.2 Testing av ruspåvirkning – hjemmel for helsesekretær til å ta prøver
Helse- og omsorgsdepartementet har i samråd med Samferdselsdepartementet forelagt for Helsedirektoratet spørsmålet om å utvide personkretsen i vegtrafikkloven § 22 a til også å gjelde helsesekretær. Helsedirektoratet vurderer at flere av argumentene som lå til grunn for å utvide personkretsen nevnt i punkt 3.1.4. er relevante også for helsesekretær. Dette gjelder særlig hensynet til effektiv ressursbruk.
Helsedirektoratet har vurdert innholdet og læringsmålene i helsesekretærutdanningen, og finner at helsesekretærer er kvalifisert til å ta blodprøver. Departementet vil tilføye at når det gjelder spyttprøve, så anses helsesekretær kvalifisert til å ta slike prøver da dette er en relativ enkel og lite inngripende prøvetaking.
I tillegg påhviler forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 alle som yter helse- og omsorgstjenester, uavhengig av profesjons- og tjenestetilknytning. For det enkelte helsepersonell innebærer forsvarlighetskravet en plikt til å opptre i samsvar med faglige normer og lovbestemte krav for yrkesutøvelsen. Virksomhetens eier og ledelse har ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte, jf. helsepersonelloven § 16.
Helsedirektoratet har påpekt at de ikke kan se noen hinder i helselovgivningen for den foreslåtte utvidelsen.
3.3 Høringen
3.3.1 Generelt
Det innkom 21 høringsuttalelser. 10 høringsuttalelser støtter forslaget, fem av disse med realitetsmerknader. Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forslagene.
3.3.2 Høringsinstansenes syn
Forslaget om endring av ordlyden «gyldig resept» til «gjeldende forskrivning fra lege».
Oslo politidistrikt, Finans Norge, Folkehelseinstituttet (FHI) og Autoriserte Trafikkskolers landsforbund (ATL), mener det er en klar fordel å bytte ut dagens ordlyd i vegtrafikkloven § 22 og § 31 til «gjeldende forskrivning fra lege». Høringsintansene viser til at ordlyden bedre dekker den dokumentasjon man er ute etter, for å kunne foreta en vurdering opp i mot gjeldende regelverk. Det påpekes at dagens ordlyd «gyldig resept» er uheldig ordbruk jf. innføringen av e-resept og det forhold at aktuelle medikament ofte er «A-preparater» hvor apotekene er forpliktet til å beholde reseptene. Med andre ord må føreren uansett få dokumentert sitt forbruk av lege og ikke gjennom forevisning av resept, da dette ikke lenger er fysisk mulig. Ved å endre ordlyden oppnår man å unngå misforståelse og diskusjon om selve resepten er gyldig.
Helse- og omsorgsdepartementet viser til at i helselovgivningen benyttes begrepet «rekvirering» av legemidler fremfor begrepet «forskrivning» av legemidler, jf. helsepersonelloven §§ 11 og 63 – 65, apotekloven § 6-6 og legemiddelloven § 25 b. Det vises også til forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, hvor det er redegjort nærmere for ulike begreper. Med begrepet «rekvirering» menes både bestilling av legemidler som skjer ved resept og bestilling som skjer på annen måte.
Helse- og omsorgsdepartementet mener at begrepet «gjeldende rekvirering fra lege» er en bedre ordlyd for å få best mulig sammenheng i regelverket. Begrepet «forskrivning» av legemidler benyttes ofte i dagligtale, men da som oftest når man sikter til legemidler som er bestilt ved hjelp av resept. Helse- og omsorgsdepartementet påpeker at det kan oppstå tvil om lovgiver ønsker en snevrere regulering enn det som ellers følger ved bruk av begrepet «rekvirering». For å sikre at begrepet rekvirering forstås korrekt, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet at det knyttes følgende merknad til begrepet: «Med rekvirering forstås muntlig, skriftlig eller elektronisk bestilling av legemiddel ved resept, rekvisisjon eller hvor lege i institusjon bestiller legemidler til bruk i behandling av pasient.»
Helse- og omsorgsdepartementet bemerker at gjeldende lovbestemmelser viser til legemiddel inntatt i henhold til gyldig resept. Både leger og tannleger kan rekvirere A- og B-preparater. I lovforslaget foreslås det bestemmelser hvor relevant forskrivning begrenses til lege. Helse- og omsorgsdepartementet påpeker at dette forholdet ikke er nærmere problematisert i høringen.
Helsedirektoratet mener forslag til ny lovtekst, slik det fremgår av høringsnotatet, er mer dekkende enn «gyldig resept».Helsedirektoratet gjør imidlertid oppmerksom på at «forskrivning» ikke benyttes i legemiddelhåndteringsforskriften. I denne forskriften brukes begrepet «ordinering», mens forskrivning er mye brukt i dagligtale.
Statens legemiddelverk er enig i at gjeldende ordlyd ikke er dekkende for formålet med bestemmelsen. Det påpekes imidlertid at «forskrivning» er lite brukt i lovverket i denne sammenheng. Uttrykkene som benyttes er enten «rekvirering» eller «ordinering». Rekvirering benyttes i regelverk knyttet til det å utstede resept og å få resepten ekspedert på apotek. Begrepet «ordinering» benyttes i forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp. Ordinering gir grunnlag for utlevering/bruk i helsetjenesten, men er også et begrep som benyttes i forbindelse med såkalt dosepakking for pasient. Statens legemiddelverk antar at «ordinert av» er det mest dekkende uttrykket, men kan heller ikke se at begrepet «forskrivning» er egnet til å misforstås.
Statens legemiddelverk viser til at også tannlege har rett til å rekvirere potensielt trafikkfarlige legemidler som ledd i sin behandling. Høringsforslaget innebærer at det kun vil være legemidler forskrevet fra lege som er unntatt etter vegtrafikkloven §§ 22 og 31. Det påpekes at dersom det er slik at også tannleges forskrivning av legemidler er ment å skulle falle inn under unntaksbestemmelsen, så ivaretar ikke ny ordlyd dette.
Forslaget om å tillate at helsesekretær kan ta blod- og spyttprøve
Delta og Norsk Helsesekretærforbund (NHSF) støtter forslaget om at også helsesekretær kan ta blod- og spyttprøve. NHSF har over tid mottatt mange henvendelser fra helsesekretærer som har hatt utfordringer på dette området. De har hatt kompetansen og autorisasjon som helsearbeidere, men i henhold til loven ikke hatt anledning til å ta disse prøvene. Delta og Norsk Helsesekretærforbund viser til at forslaget er et godt og fornuftig bidrag både til en hensiktsmessig oppgavedeling og bruk av kompetanse og er viktig av effektiviseringshensyn.
Oslo politidistrikt, Finans Norge og FHI mener det er en klar fordel å kunne sikre blod- og spyttprøver så raskt som mulig ved at en helsesekretær kan ta disse prøvene i påvente av framstilling for lege. Det vises til hensynet til økt effektivitet og at for en del stoffer har rask prøvetaking betydning for prøveresultatet.
Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet støtter forslaget. Ved en utvidelse av personkretsen i vegtrafikkloven § 22 a tredje ledd, bør også en endring av helsepersonelloven § 12 første og tredje ledd vurderes.
3.3.3 Departementets vurderinger
Begrepet «gyldig resept» anses ikke dekkende for formålet med bestemmelsen
Flertallet av høringsinstansene deler departementets oppfatning av at ordlyden «gyldig resept» ikke er dekkende for formålet med bestemmelsen.
Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Legemiddelforeningen viser til at uttrykket «forskrivning» ikke forekommer i helselovgivningen, men blir mest brukt i dagligtale. Helselovgivningen bruker begreper som «rekvirering» eller «ordinering» om samme formål.
Departementet opprettholder høringsforslaget om å bruke uttrykket «forskrivning» da dette begrepet tilsvarer den fagterminologi som påtalemyndighet, politi og sakkyndige bruker i slike saker, og blir brukt i dagligtale. Formålet med endringen er å fjerne tvil om ordlyden «gyldig resept» og å få ordlyden mer i tråd med bestemmelsens formål. Departementet viser til at uttrykket «forskrivning» ikke skal forstås snevrere enn det som ellers følger ved bruk av begrepet «rekvirering». I samsvar med Helse- og omsorgsdepartementets kommentar om at det bør knyttes en merknad til begrepet, foreslås det derfor å benytte tilsvarende forklaring av begrepet «forskrivning» som Helse- og omsorgsdepartementet benytter for uttrykket «rekvirering».
Departementet deler Helse- og omsorgsdepartementet og Legemiddelforeningens bemerkning om at tannlegers forskrivning av rusgivende legemidler burde ha vært problematisert nærmere i høringsrunden.
Unntaket for bruk av legemidler er begrunnet ut fra at ulykkesrisikoen ved kronisk terapeutisk bruk antas å være mindre enn ved sporadisk bruk av de samme stoffene. Det følger av motivene at lovgiver har vektlagt pasientens toleranseutvikling, kronisk terapautisk behov og behandlingens antatt gunstige virkning ved utarbeidelsen av unntaket, jf. Prop. 9 L (2010–2011) og Rapport1 fra faglig rådgivningsgruppe om fastsettelse av konsentrasjonsgrenser for annen rus. Tannlegers rett til å rekvirere potensielt trafikkfarlige legemidler har ikke vært vurdert i denne sammenheng.
Helse- og omsorgsdepartementet påpeker at en sondring mellom lege og tannlege vil føre til ulik behandling av legemiddelbrukere, som ikke fullt ut kan begrunnes ut fra trafikksikkerhetshensyn.
Departementet viser til forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, § 2-2 første ledd om tannlegers rett til rekvirering som lyder:
«Tannlege med norsk autorisasjon eller lisens har, med de begrensninger som er gitt, rett til å rekvirere de legemidler som er nødvendige for utøvelse av tannlegevirksomheten.»
Det fremgår her at tannleger som hovedregel bare har rett til å forskrive de legemidler som er nødvendig for utøvelse av tannlegevirksomheten. Med dette forstås alle legemidler som er nødvendige i forbindelse med tannbehandling, forebygging og behandling av sykdom i munnhule og tilgrensende vev.
Departementet viser til at det i første rekke er opp til tannlegen å vurdere hva som kan forskrives. Tannlegen skal informere pasientene om legemidlets virkning og bivirkning, herunder om bruk av legemiddelet er forenlig med bilkjøring.
Av vanedannende legemidler i gruppe A og B er det hovedsakelig aktuelt for tannleger å forskrive legemidler mot angst og smerter, til kortvarig bruk. Departementet legger til grunn at langvarig behandling med vanedannende legemidler, normalt ikke vil være aktuelt på odontologisk indikasjon alene.
Departementet viser til at unntaket i vegtrafikkloven er begrunnet ut fra at ulykkesrisikoen ved kronisk terapeutisk bruk antas å være mindre enn ved sporadisk bruk av de samme stoffene. Trafikkfarlige legemidler forskrevet av tannlege vil som hovedregel inngå i mer kortvarig behandling. Helse- og omsorgsdepartementet påpeker imidlertid at det ikke kan utelukkes at slike legemidler, i forbindelse med akuttbehandling, blir rekvirert over et slikt tidsrom at tilvenning kan finne sted.
Departementet ser at avgrensningen kan lede til en forskjellsbehandling som ikke er tilstrekkelig begrunnet. Departementet har derfor kommet til at unntaksbestemmelsen i § 22 bør gjelde for legemidler inntatt etter forskrivning både fra lege og tannlege.
3.3.4 Endring av tilsvarende regelverk etter helsepersonelloven
Helse- og omsorgsdepartementet tilrår at helsepersonelloven § 12 første og tredje ledd endres til å omfatte helsesekretær.
Etter helsepersonelloven § 12 første ledd skal lege, sykepleier eller bioingeniør «etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.»
Av bestemmelsens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), fremgår det at en slik undersøkelsesplikt opprinnelig bare var pålagt leger gjennom § 47 i legeloven av 1980. Når det i helsepersonelloven ble foreslått at plikten også skulle gjelde for sykepleiere og bioingeniører, i tillegg til leger, ble dette særlig begrunnet med en henvisning til at disse gruppene allerede hadde slik plikt etter vegtrafikkloven § 22 a.
Helsepersonelloven § 12 har et bredere virkeområde enn vegtrafikkloven § 22 a da bestemmelsen retter seg mot «straffbart forhold» generelt. Departementet antar imidlertid at undersøkelsesplikten etter helsepersonelloven § 12, for en stor del gjelder saker knyttet til overtredelse av vegtrafikkloven § 22 a, og at undersøkelsesplikten bare vil inntre der slik undersøkelse er hjemlet i lov. Som det fremgår av punkt 3.2.2 har Helsedirektoratet konkludert med at helsesekretær er kvalifisert til å ta blodprøve.
Departementet foreslår derfor av harmoniserings- og effektivitetshensyn å endre helsepersonelloven § 12 første ledd slik at «helsesekretær» inntas som ny personellgruppe som i likhet med lege, sykepleier og bioingeniør, skal ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelser av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Departementet viser til at i likhet med hva som i dag gjelder for lege, sykepleier og bioingeniør, vil plikten bare inntre dersom det foreligger anmodning fra politiet og dersom slik undersøkelse er hjemlet i lov og kan skje uten fare. Når det gjelder adgangen til å foreta «kroppslig undersøkelse» av mistenkte i straffesaker, fremgår det av bestemmelsens andre ledd at undersøkelsesplikten kun gjelder for lege og i tråd med vilkår som ellers fremgår av bestemmelsen.
Under henvisning til ovenstående foreslår departementet at tilsvarende endring gjøres i helsepersonelloven § 12 tredje ledd, slik at også de unntak fra undersøkelsesplikten som i dag gjelder for lege, sykepleier og bioingeniør, også skal komme til anvendelse overfor helsesekretær.
3.3.5 Endring av tilsvarende regelverk etter luftfartsloven
Departementet viser til at luftfartsloven § 6-13 tredje ledd er lagt tett opp mot vegtrafikkloven § 22 a, jf. Prop. 83 L (2011–2012).
Departementet viser til hensynet til en bedre ressursutnyttelse i disse sakene og behov for samsvar i lovgivningen.
Departementet foreslår å endre luftfartsloven § 6-13 tredje ledd slik at «helsesekretær» inntas som ny personellgruppe som i likhet med lege, sykepleier og bioingeniør, kan ta blod- og spyttprøve av personer som er mistenkt for å ha overtrådt luftfartslovens bestemmelser om ruspåvirkning eller pliktmessig avhold.