1 Proposisjonens hovedinnhold

Departementet fremmer i proposisjonen her en rekke forslag til endringer i domstolloven, straffeprosessloven og en endring i tvisteloven. Forslagene har bakgrunn i flere forskjellige høringer, som er nevnt i kapittel 2.

I kapittel 3 foreslås det at det lovfestes krav om begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet i straffesaker. Forslagene innebærer i det vesentlige en lovfesting av den rettstilstand om begrunnelseskrav for slike beslutninger som er etablert i rettspraksis. Det foreslås at lagmannsrettens beslutninger om å nekte anker fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd skal være begrunnet. Det foreslås at lagmannsrettens beslutninger om å ikke samtykke til å fremme anke etter straffeprosessloven § 321 første ledd skal være begrunnet dersom «særlige grunner» tilsier det. Begrunnelsesplikten skal gjelde både i saker der siktede har anket, og der påtalemyndigheten har anket. Videre foreslås det at lagmannsrettens beslutninger om ikke å omgjøre tidligere beslutning om å nekte anke fremmet, skal være begrunnet dersom anken omfattes av straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum, og det er fremsatt nye anførsler i begjæringen om omgjøring.

Det foreslås at det lovfestes at beslutninger fra Høyesteretts ankeutvalg om å nekte å fremme anke over lagmannsrettens fellende dom hvor domfelte er frifunnet i tingretten, skal være begrunnet, og at slik anke bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget finner det klart at anken ikke vil føre frem. Denne regelen foreslås å gjelde ved anke fra siktede og ved anke fra påtalemyndigheten til siktedes gunst. Det foreslås også en begrenset begrunnelsesplikt for beslutninger om omgjøring av slike beslutninger.

Det foreslås å ikke lovfeste nærmere krav til begrunnelsens innhold, verken for beslutninger fra lagmannsrettene eller fra Høyesteretts ankeutvalg.

I kapittel 4 foreslås det at det lovfestes et krav om begrunnelse for beslutninger om å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd i sivile saker. Forslaget innebærer en lovfesting av den rettstilstand som er etablert i rettspraksis, jf. Rt. 2009 side 1118. Det foreslås også at lagmannsrettens beslutninger om ikke å gi samtykke til å fremme anke etter tvisteloven § 29-13 første ledd skal være begrunnet dersom «særlige grunner» tilsier det.

Heller ikke for sivile saker foreslås det å lovfeste nærmere krav til begrunnelsens innhold.

I kapittel 5 foreslås det generelle og permanente regler om bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker.

Det foreslås nye regler i straffeprosessloven § 185 om adgang til bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse. Det foreslås at fjernmøte skal kunne benyttes uten siktedes samtykke i saker om fengslingsforlengelse. Likevel skal forlengelse av fengsling med fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a ikke kunne besluttes i fjernmøte uten siktedes samtykke. Siktede som sitter varetektsfengslet over lengre tid skal ha rett til å kreve ordinært rettsmøte hver gang det er gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til ordinært rettsmøte. Fjernmøte skal foregå ved overføring av lyd og bilde. Siktede skal sikres adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer når fjernmøte benyttes. Det skal være et vilkår for bruk av fjernmøte at retten finner det ubetenkelig. I denne vurderingen må retten legge vekt på siktedes syn.

Det foreslås en tilsvarende adgang til å benytte fjernmøte i rettsmøter om forlengelse av fengslingsfrist når fengslingen er besluttet med hjemmel i utlendingsloven.

Det foreslås en generell adgang til å avholde rettsmøte i saker om tilståelsespådømmelse etter straffeprosessloven § 248 som fjernmøte, dersom siktede samtykker i bruk av fjernmøte. Fjernmøte skal bare kunne benyttes dersom retten finner det ubetenkelig. I et slikt fjernmøte skal det også være adgang til å gi siktede pålegg om å møte til fremmøteforkynning av dommen.

Det foreslås nye bestemmelser i straffeprosessloven §§ 109 a og 149 a om adgang til fjernavhør av vitner og sakkyndige i straffesaker. Det foreslås at det skal være et hovedvilkår for bruk av fjernavhør at forklaringen ikke er særlig viktig, og at det ikke må være betenkelig å bruke fjernavhør. Selv om forklaringen kan være særlig viktig, skal fjernavhør kunne benyttes ved avhør av vitner som ikke har møteplikt for domstolen. Det foreslås også at dersom vilkårene for å la tiltalte eller andre tilstedeværende i retten forlate rettssalen etter straffeprosessloven § 284 er oppfylt, kan avhør av vitne skje ved fjernavhør selv om forklaringen kan være særlig viktig.

Departementet foreslår at de samme vilkårene skal gjelde for å avhøre sakkyndige ved fjernavhør som for vitner.

Etter frifinnelsene i straffesakene mot Fritz Moen har det vært maktpåliggende for Justisdepartementet å sørge for tiltak som bidrar til at rettspleien tar lærdom av det som gikk galt og å forhindre at noe liknende skjer igjen. Det har i den forbindelse vært viktig å kartlegge tiltak som de seneste årene er gjennomført, påbegynt eller planlagt for å styrke rettssikkerheten i strafferettspleien, og som kan bidra til å forhindre justismord i fremtiden. I kapittel 7 gir departementet en samlet redegjørelse for disse tiltakene (punkt 7.2). Departementet trekker linjen fra Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), som fulgte opp NOU 1996: 15 «Lilandsaken» med å foreslå etablering av en kommisjon for gjenåpning av straffesaker, og frem til i dag.

Kapittel 7 inneholder også departementets vurdering av anbefalingene i NOU 2007: 7 «Fritz Moen og norsk strafferettspleie» (punkt 7.3). Det er gjort rede for høringen av utredningen i tilknytning til drøftelsen av de enkelte anbefalingene. Tiltakene som departementet redegjør for i punkt 7.2 begrenser i stor grad behovet for lovendringer, og flere av anbefalingene følges derfor ikke opp med endringsforslag. Departementet foreslår likevel enkelte lovendringer.

Departementet foreslår at straffeprosessloven § 100 annet ledd endres slik at det uttrykkelig går frem at en særlig grunn til å oppnevne forsvarer kan være at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det foreligger et særskilt behov for forsvarer. Forslaget er ikke ment å endre gjeldende rettstilstand, men kan bidra til større klarhet om når forsvarer bør oppnevnes og derved styrke siktedes rettssikkerhet.

Departementet går dessuten inn for en ny § 142 a i straffeprosessloven om at rettsoppnevnte sakkyndige skal ha skriftlig mandat. Tilsvarende forslås det et nytt fjerde punktum i straffeprosessloven § 148 om at det samme som hovedregel skal gjelde for sakkyndige oppnevnt av påtalemyndigheten.

Videre foreslås et nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 304 første ledd om at aktor skal frafalle tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse hvis det fremstår som klart at det ikke er tilstrekkelig bevis for domfellelse.

Departementet foreslår også at enkelte av anbefalingene i NOU 2007: 7 følges opp ved endringer i påtaleinstruksen.

I kapittel 8 foreslår departementet enkelte lovendringer med sikte på å effektivisere straffesaksbehandlingen. Disse forslagene har bakgrunn i departementets høringsnotat av september 2006.

Det foreslås en presisering i straffeprosessloven § 310 om at lengstefristen for ankefristens utløp for påtalemyndigheten (fireukersfristen) bare kommer til anvendelse i tilfeller der dommen er sendt til den påtalemyndighet som utførte aktoratet, men som ikke selv er ankeberettiget.

Departementet foreslår at det gjøres en endring i straffeprosessloven § 40 tilsvarende den endring som ble vedtatt med straffeloven 2005, om at det i domsgrunnene skal angis om bestemmelsen i straffeloven § 59 annet ledd første punktum om tilståelsesrabatt er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen.

Departementet har vurdert om det bør lovfestes en plikt for forsvareren til å gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på at en sak ligger an til pådømmelse som tilståelsessak, jf. punkt 8.4, men foreslår ikke en slik regel.

Det foreslås at forsvareren skal kunne anmodes om å bistå med forkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling overfor tiltalte. Forslaget innebærer ikke at forsvareren skal måtte bruke særlig mye tid og ressurser på dette, men at forsvareren kan anmodes om å bistå med forkynning i forbindelse med møter som likevel avholdes med klienten.

Departementet har vurdert om det bør være adgang til å gi pålegg om fremmøteforkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling overfor siktede, jf. punkt 8.6, men foreslår ikke dette.

Departementet har også vurdert om det bør innføres nye regler om bevisavskjæring og om plikt til å begrunne hvorfor bevis ønskes ført, men foreslår ikke nye regler om dette, jf. punkt 8.7.

Det foreslås at anker over kjennelser og beslutninger i straffesaker skal kunne undertegnes av forsvareren, uten siktedes medunderskrift. Forsvareren må likevel innhente siktedes (eventuelt uformelle) samtykke til å inngi anken. Departementet har vurdert om anke over fengslingskjennelser bør kunne fremsettes for påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet, jf. punkt 8.8, men foreslår ikke dette.

Det foreslås at siktede skal ha rett til å kreve at påtalemyndigheten bringer en sak som er avgjort ved påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70 (prosessøkonomisk påtaleunnlatelse), inn for retten.

Det foreslås endringer i straffeprosessloven § 329 om sending av saksdokumenter i ankesaker. Det foreslås at retten skal sende saksdokumentene til påtalemyndigheten i alle saker om anke over dom, og at påtalemyndigheten skal sende dokumentene videre til forsvareren bare dersom forsvareren ikke allerede har et kopisett.

Departementet fremmer også forslag om endringer i straffeprosessloven kapitler 9 og 9 a. Forslagene har til hensikt å gi mer symmetri mellom reglene om faste forsvarere og reglene om faste bistandsadvokater, og å gi hjemmel for å lage en felles forskrift om faste forsvarere og faste bistandsadvokater.

Departementet foreslår å oppheve endringene i domstolloven og straffeloven om rekkevidden av fotoforbudet i straffesaker som ble vedtatt ved lov 4. juni 1999 nr. 37, og som ikke er blitt satt i kraft. Det som dermed blir opphevet er ny § 390 c i straffeloven 1902, ny domstolloven § 131, opphevelsen av domstolloven § 131 a, og endringen av domstolloven § 198 tredje ledd. Dette innebærer at nåværende domstolloven § 131 a skal fortsette å gjelde.

Endelig foreslås det oppretting av enkelte inkurier i lovverket.