3 Begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet i straffesaker

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Rettstilstanden før kjennelsene fra Høyesterett i storkammer 19. desember 2008

Straffeprosessloven § 321 gir regler om når en anke til lagmannsretten skal fremmes. Anke til lagmannsretten kan fremmes helt eller delvis, dvs. at det er adgang til å fremme anken bare for enkelte ankegrunner eller enkelte straffbare forhold, jf. § 321 femte ledd. Anke fra siktede som gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år skal alltid fremmes til full behandling, jf. § 321 tredje ledd. I saker hvor det ikke er påstått og ikke idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., er fremme av anke betinget av lagmannsrettens samtykke, jf. § 321 første ledd. Samtykke skal bare gis når særlige grunner taler for det. I øvrige tilfeller skal anken fremmes, med mindre retten finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. § 321 annet ledd første punktum.

Avgjørelser om å nekte samtykke eller nekte en anke fremmet krever enstemmighet, jf. straffeprosessloven § 321 fjerde ledd første punktum. Behandlingen er skriftlig, jf. § 324 første ledd. Avgjørelsesformen er beslutning, jf. § 321 femte ledd. Dette innebærer at avgjørelsen etter lovens system ikke behøver være begrunnet, jf. straffeprosessloven § 53. Det har vært vanlig at dommerne har sirkulert mellom seg et uformelt notat om sitt syn på om anken bør fremmes til forberedelse av beslutningen («silingsnotat»). Internt har silingsnotatet gitt en begrunnelse for beslutningen.

I enkelte tilfeller har Høyesteretts kjæremålsutvalg (nå ankeutvalg) krevet at beslutninger om å nekte anke fremmet for lagmannsretten må begrunnes utad. Det har vært lagt til grunn at begrunnelsesplikten bare inntrer hvor det foreligger «ekstraordinære omstendigheter» eller lignende.

Lagmannsrettens beslutninger om ikke å gi samtykke eller å nekte anken fremmet kan bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf. § 321 sjette ledd.

Etter § 321 fjerde ledd annet punktum kan lagmannsretten omgjøre en nektelse av å fremme anken til gunst for siktede når særlige grunner foreligger. Omgjøringsbeslutningen treffes etter de samme saksbehandlingsregler som den opprinnelige beslutningen om å nekte anken fremmet. Også for omgjøringsbeslutninger har det vært vanlig at dommerne har sirkulert uformelle «silingsnotater» før beslutningen treffes.

3.1.2 FNs menneskerettighetskomités uttalelse 17. juli 2008

Den 17. juli 2008 avga FNs menneskerettighetskomité uttalelse i en sak mot Norge (Communication No. 1542/2007, «Restauratørsaken»). Saken gjaldt en restauratør som av tingretten var dømt for flere overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen og for bedrageri. Domfelte anket til lagmannsretten, som nektet anken fremmet etter regelen i straffeprosessloven § 321 annet ledd. I lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet var det, foruten en gjengivelse av ankegrunnene, bare tatt inn en setning om at lagmannsretten hadde funnet det klart at anken ikke ville føre frem. Kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet etter § 321 sjette ledd.

Den domfelte klaget saken inn for FNs menneskerettighetskomité. I klagen ble det anført at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5 om rett til overprøving av en straffedom var overtrådt, fordi lagmannsretten ikke hadde gitt noen begrunnelse for beslutningen om å nekte anken fremmet.

Etter SP artikkel 14 nr. 5 har enhver som er domfelt for en forbrytelse rett til å få domfellelsen og straffutmålingen overprøvet av en høyere instans i overensstemmelse med lov. Fordi beslutningen om å nekte anken fremmet ikke var begrunnet, mente FNs menneskerettighetskomité at det kunne reises spørsmål ved om lagmannsretten hadde foretatt en realitetsprøving av domfellelsen og straffutmålingen. Flertallet i komitéen la til grunn at det, sett i lys av omstendighetene i den aktuelle saken, utgjorde et konvensjonsbrudd at lagmannsretten ikke hadde gitt en passende, om enn kortfattet, begrunnelse for beslutningen om at anken ikke ville føre frem.

3.1.3 Kjennelsene fra Høyesterett i storkammer 19. desember 2008

I kjennelsen inntatt i Rt. 2008 side 1764 kom Høyesterett i storkammer enstemmig til at FNs menneskerettighetskomités uttalelse 17. juli 2008 innebærer at det av SP artikkel 14 nr. 5 følger en regel om at alle beslutninger om å nekte anker fra domfelte fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd må begrunnes, og at denne regelen må legges til grunn som norsk intern rett, jf. menneskerettsloven § 3. Tilsvarende synspunkt ble lagt til grunn i to andre saker som ble behandlet samtidig, jf. Rt. 2008 side 1783 og side 1786. I alle de tre sakene ble den manglende begrunnelsen ansett som en saksbehandlingsfeil som måtte medføre opphevelse, jf. straffeprosessloven § 321 sjette ledd.

Høyesterett la til grunn at SP artikkel 14 nr. 5 medfører en plikt for statene til å sørge for en reell overprøving av anken. Med dette menes at den ankende part har krav på en fullstendig prøving av alle sider ved anken, både de bevismessige og de rettslige. Kravet om begrunnelse ble oppfattet som en nødvendig sikkerhetsforanstaltning for at det skal foretas en reell overprøving. Høyesterett oppfattet komitéen slik at hovedhensynene bak begrunnelseskravet, hensynet til en effektiv utøvelse av overprøvingen og hensynet til etterprøvbarheten, ligger innebygd i konvensjonens krav om en reell overprøving. Høyesterett la til grunn at dette betød at kravet om begrunnelse ikke kan begrenses til saker hvor det foreligger ekstraordinære omstendigheter. Det kan heller ikke begrenses ut fra ulike trekk ved saken, for eksempel sakens kompleksitet eller hvilke ankegrunner som er gjort gjeldende. Høyesterett mente at det generelt gjelder et krav om begrunnelse i «silingssakene», og at begrunnelsen skal sikre og vise at alle relevante punkter i anken er overveid.

Førstvoterende uttalte også at SP artikkel 14 nr. 5 ikke stiller krav om rett til anke i tilfellene som omfattes av straffeprosessloven § 321 første ledd, og at det derfor som hovedregel ikke vil foreligge plikt til å begrunne beslutninger etter denne bestemmelsen.

3.2 Høringsnotat om begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet

Forslag til endringer i reglene om begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet i straffesaker ble sendt på høring 13. mai 2009, med høringsfrist 15. august 2009. Adressater for høringen var:

Departementene

Høyesterett

Lagmannsrettene

Tingrettene

Domstoladministrasjonen

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Sivilombudsmannen

Statsadvokatembetene

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

ØKOKRIM

Bergen Forsvarerforening

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Forsvarergruppen av 1977

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Midt-Norge

Jusshjelpa i Nord-Norge

KROM (Norsk forening for kriminal reform)

Norges Juristforbund

Norges Politilederlag

Norske Kvinnelige Juristers Forening

Politiembetsmennenes Landsforening

Politiets Fellesforbund

Rettspolitisk forening

SON (Straffedes organisasjon i Norge)

Statsadvokatenes forening

Tilsynsutvalget for dommere

Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo.

Følgende høringsinstanser har merknader til forslagene:

Barne- og likestillingsdepartementet

Kunnskapsdepartementet

Høyesterett

Agder lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Eidsivating lagmannsrett

Frostating lagmannsrett

Gulating lagmannsrett

Hålogaland lagmannsrett

Det nasjonale statsadvokatembetet

Domstoladministrasjonen

Hordaland statsadvokatembeter

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Nordland statsadvokatembeter

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Riksadvokaten

Vegdirektoratet

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Dommerforeningens utvalg for sivilprosess

Forskergruppe for strafferett og prosessrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til forslagene:

Arbeids- og inluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Fiskeri- og kystdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Forsvarsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Kultur- og kirkedepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Samferdselsdepartementet

Utenriksdepartementet

3.3 Begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd

Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at straffeprosessloven § 321 endres slik at bestemmelsen tydelig gir uttrykk for begrunnelseskravet som Høyesterett har konstatert for beslutninger om å nekte anke fra siktede fremmet. Departementet tok også opp spørsmålet om beslutninger om å nekte anke fra påtalemyndigheten fremmet bør være begrunnet. Det heter i høringsnotatet:

«Bestemmelsen i straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum gjelder både for anker fra domfelte og fra påtalemyndigheten. Retten til en reell overprøving i høyere instans i overensstemmelse med lov etter SP artikkel 14 nr. 5 gjelder bare for domfelte. Det kan, slik departementet ser det, ikke utledes noe krav av SP om at en beslutning om å nekte en anke fra påtalemyndigheten fremmet, skal være begrunnet. Spørsmålet er heller ikke omtalt i kjennelsene av 19. desember 2008. Departementet ser i utgangspunktet ikke grunn til å innføre et krav om at beslutning om å nekte å fremme en anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes ugunst, skal begrunnes. Det bes likevel om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Dersom påtalemyndigheten anker til gunst for siktede, vil det sjelden være klart at anken ikke vil føre frem. Det vil ikke medføre mye ekstra arbeid for lagmannsrettene å begrunne beslutninger om å nekte slik anke fra påtalemyndigheten fremmet i tilfeller hvor det unntaksvis anses klart at anken ikke vil føre frem. Departementet foreslår derfor at også beslutning om å nekte anke fra påtalemyndigheten i siktedes favør fremmet skal være begrunnet, selv om begrunnelseskravet etter SP artikkel 14 nr. 5 antakelig bare gjelder anke fra domfelte selv.»

Om kravene til begrunnelsens innhold heter det:

«Et spørsmål er om det i loven bør sies noe om de nærmere kravene til innholdet av begrunnelsen. Om kravet til begrunnelse heter det i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 104 at 'som utgangspunkt må begrunnelsen inneholde det som trengs for å vise at det har skjedd en reell overprøving. Vanligvis må en slik begrunnelse kunne gjøres summarisk, det vil si i en kortfattet og sammentrengt form, knyttet til det som anføres i anken'. Et overordnet krav vil være at begrunnelsen må vise at de feil som er påberopt ved tingrettens avgjørelse, er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre frem. Begrunnelsen skal sette Høyesteretts ankeutvalg i stand til å kontrollere lagmannsrettens saksbehandling jf. avsnitt 105. Om kravet til begrunnelse av en beslutning om ikke å fremme en anke over straffutmålingen heter det i avsnitt 107 at 'hvor faktum er klart, og hvor problemstillingen består i å innplassere saken i en etablert straffutmålingspraksis, vil begrunnelsen for at anken klart ikke vil føre fram, kunne bli svært kort - særlig når man tar i betraktning terskelen i straffeprosessloven § 344 for når ankeinstansen kan endre den utmålte straffen'. Høyesterett viser imidlertid i avsnitt 106 til at 'kravet til begrunnelse vil måtte variere betydelig alt etter karakteren av den enkelte sak - fra begrunnelser på en eller to setninger, til noe mer utførlige vurderinger av rettslig eller faktisk art'.

Disse uttalelsene er senere gjentatt av Høyesteretts ankeutvalg i flere avgjørelser hvor det har vært spørsmål om lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, jf. blant annet utvalgets kjennelse inntatt i Rt. 2009 side 80.

Når kravet til begrunnelse på denne måte vil variere betydelig, fremstår det etter departementets syn som lite hensiktsmessig å oppstille nærmere krav til begrunnelsens innhold i loven. Den relative norm som Høyesterett har oppstilt kan etter departementets syn best utvikles gjennom rettspraksis. Departementet foreslår derfor ikke å lovfeste nærmere krav til begrunnelsens innhold.»

Høringsinstansenes syn

Det er generelt sett bred oppslutning blant høringsinstansene om forslaget om å lovfeste begrunnelsesplikten, men det hersker ulike synspunkter om den nærmere utformingen av lovreglene.

Barne- og likestillingsdepartementet peker på at hensynet til fornærmede kan tilsi at også en beslutning om å nekte å fremme en anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes ugunst, skal begrunnes. Barne- og likestillingsdepartementet antar at en begrunnelse som sikrer og viser at alle relevante forhold i anken er overveid vil kunne være særlig viktig for fornærmede i volds- og overgrepssaker.

Domstoladministrasjonen støtter forslaget i høringsnotatet.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker støtter forslaget, og uttaler:

«Når det først skal oppstilles et krav om begrunnelse av ankenektelser, er det kommisjonens vurdering at også beslutninger om å nekte å fremme en anke fra påtalemyndigheten til domfeltes ugunst bør begrunnes. En slik begrunnelsesplikt vil ikke være et krav etter SP artikkel 14 nr. 5, men vil sikre en enhetlig saksbehandling uavhengig av om det er domfelte eller påtalemyndigheten som anker. En begrunnelsesplikt vil også bidra til at eventuelle innsigelser mot dommen fra påtalemyndighetens side blir belyst av ankeinstansen, og at 'mistanken' om at det hefter feil ved dommen derved blir redusert. En begrunnelse for å nekte å fremme en anke fra påtalemyndigheten til domfeltes ugunst vil dessuten tjene som veiledning for påtalemyndighetens praksis i ankesaker, samtidig som begrunnelsen vil kunne være av betydning for den som eventuelt er fornærmet i saken.

Kommisjonen er enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å oppstille et nærmere krav til begrunnelsens innhold i loven. For kommisjonen er det viktig å understreke at begrunnelsen - selv om den kan gjøres forholdsvis kort og summarisk - må dekke anførslene som fremsettes i anken. Det antas at det gjennom rettspraksis vil danne seg en norm for begrunnelsens innhold, og at begrunnelsen vil ha en form som viser at det er skjedd en reell overprøving.»

Høyesterett uttaler at forslaget samsvarer godt med det rettslige syn som er lagt til grunn i Høyesteretts storkammeravgjørelse inntatt i Rt. 2008 side 1764, og har ikke ytterligere merknader.

Riksadvokaten støtter forslaget om å lovfeste gjeldende rett etter storkammerkjennelsene, og uttaler:

«En deler departementets syn om at det neppe er hensiktsmessig at loven sier noe om krav til begrunnelsens innhold. Høyesterett har gitt uttrykk for at kravene vil variere, og det er naturlig å overlate til rettspraksis å fastlegge disse nærmere. Formentlig vil det også her skje en viss utvikling over tid.

Departementet reiser spørsmål om det også bør innføres en plikt for lagmannsretten til å begrunne beslutninger om å nekte fremmet anker fra påtalemyndigheten til ugunst for tiltalte. En begrunnelse vil kunne gi påtalemyndigheten nyttig tilbakemelding om hvorfor en anke nektes fremmet. Med en begrunnelsesplikt, vil formentlig også noen flere av påtalemyndighetens anker bli gjenstand for ankebehandling. Riksadvokaten finner likevel ikke grunn til å gå inn for å lovfeste en begrunnelsesplikt for slike beslutninger. Nytteverdien for påtalemyndigheten vil neppe være stor nok til å forsvare den økte ressursbruken en slik begrunnelsesplikt innebærer.»

Agder lagmannsrett mener at det ikke er grunn til å innføre begrunnelsesplikt for nektelse av å fremme anker fra påtalemyndigheten til skade for siktede. Agder lagmannsrett er enig i at det ikke bør oppstilles nærmere krav til begrunnelsens innhold i loven, og uttaler:

«Som nevnt i høringsnotatet[...] kan den relative norm som Høyesterett har oppstilt, best utvikles gjennom rettspraksis. Praksis så langt fra Høyesteretts ankeutvalg gir ikke foranledning til spesielle kommentarer, og har etter vår erfaring ikke budt på spesielle vanskeligheter å tilpasse seg. Kjernen i begrunnelseskravet er at lagmannsrettens beslutning må vise at det har funnet sted en reell overprøving av tingrettens kjennelse. Standardfraser som uten endringer eller tilføyelser kunne vært benyttet i et stort antall saker, vil derfor vanligvis ikke oppfylle kravet til begrunnelse, jf. blant annet HR-2009-1264-U avsnitt 8.»

Eidsivating og Hålogaland lagmannsretter slutter seg til uttalelsen fra Agder lagmannsrett. Også Frostating lagmannsrett slutter seg til uttalelsen, og bemerker særlig at det ikke bør vurderes å innføre en plikt til å begrunne beslutning om å nekte henvisning av påtalemyndighetens anke til ugunst for siktede.

Borgarting lagmannsrett mener at det er positivt at de nye kravene til begrunnelse som fremgår av Høyesteretts praksis blir lovfestet, og uttaler videre:

«Ved påtalemyndighetens anke til gunst for siktede må det muligens allerede i dag - som en nærliggende konsekvens av storkammeravgjørelsen - innfortolkes et krav om begrunnelse. Uansett anser vi det som positivt at dette lovfestes.

Også ved påtalemyndighetens anke til skade for siktede lar det seg hevde at rettstilstanden i dag, på tolkingsvei - som en videre konsekvens av storkammeravgjørelsen - er slik at det gjelder et krav om begrunnelse, selv om dette ikke kan utledes direkte av SP. Både harmonihensyn og - ikke minst - hensynet til en eventuell fornærmet og fornærmetes styrkete stilling i straffeprosessen kan tilsi dette. Det er heller ikke hensiktsmessig å innføre forskjellige regler for saker med og uten fornærmete. Uansett hvordan man oppfatter gjeldende rett her, bør det etter lagmannsrettens oppfatning vurderes å oppstille en begrunnelsesplikt i slike tilfeller. Foruten de forannevnte hensyn, peker vi på at en begrunnelsesplikt i slike saker vil innebære en nokså beskjeden prosessøkonomisk belastning - i motsetning til det som er tilfelle ved anker fra siktede. Anker fra påtalemyndigheten er tallmessig langt færre enn anker fra siktede. [...]

Spørsmålet om begrunnelse ved påtalemyndighetens anker er også aktuelt i forhold til § 321 annet ledd annet punktum, om 'spørsmål av mindre betydning' og 'ellers ikke er grunn'. Denne problemstillingen er ikke omtalt i høringsnotatet. Etter lagmannsrettens oppfatning er det første alternativet her trolig såpass selvforklarende at noen ytterligere begrunnelse uansett ikke er påkrevet. Ved annet alternativ (som brukes lite i praksis) er det åpenbart et større behov - hvilket kan tilsi at en begrunnelsesplikt innfortolkes allerede i dag, eller i hvert fall bør innføres nå. [...]

Vi er enige i at det synes lite hensiktsmessig i lovteksten å oppstille nærmere krav til begrunnelsens innhold.»

Gulating lagmannsrett slutter seg til uttalelsen fra Borgarting lagmannsrett, og mener at det bør være begrunnelse ved nektelse av påtalemyndighetens anke både til gunst og skade for siktede.

Det nasjonale statsadvokatembetet mener at også beslutninger om å nekte anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes ugunst bør begrunnes, og uttaler om dette:

«Begrunnede beslutninger om å nekte anker fremmet er rettskilder som det vil bli vist til i andre saker. Dette vil særlig gjelde anker over feil lovanvendelse, saksbehandlingen eller straffutmålingen. Hensynet til et helhetlig rettskildebilde taler for at også beslutninger om å nekte påtalemyndighetens anker fremmet, blir begrunnet.

Antallet av påtalemyndighetens anker er relativt begrenset. Det kan derfor ikke medføre særskilt merarbeid for lagmannsrettene å begrunne også anker fra påtalemyndigheten utover den allerede økte arbeidsmengde ved at anker fra domfelte skal begrunnes.

Manglende begrunnelse vil også i realiteten kunne avskjære påtalemyndigheten i å anke beslutningen om å nekte anken fremmet til Høyesteretts ankeutvalg. Noe som typisk vil være aktuelt ved nektelse av anker over feil ved saksbehandling eller lovanvendelsen.

Hensynet til symmetri og enhetlighet i straffeprosessen bør således veie tyngre enn en marginal økning i lagmannsrettens arbeidsmengde.

En er enig med departementet i at det ikke bør lovfestes noe nærmere krav til begrunnelsens innhold.»

Hordland statsadvokatembeter er enig i at begrunnelseskravet bør fremgå av loven, og at det ikke bør lovfestes krav til begrunnelsens innhold. Om anker fra påtalemyndigheten uttaler embetet:

«Selv om SP artikkel 14 nr 5 kun gjelder for domfelte, bør det etter vår oppfatning allikevel stilles krav om begrunnelse i disse tilfellene. Ved å utforme bestemmelsen slik at begrunnelse skal gis uavhengig av om påtalemyndighetens anke er til gunst eller ikke, vil bestemmelsen få et mer helhetlig innhold og det bør også vektlegges at dersom det stilles krav om begrunnelse, vil påtalemyndigheten gjennom en begrunnet ankenektelse få tilbakemeldinger av betydning for utviklingen av påtalemyndighetens ankepraksis.»

Nordland statsadvokatembeter støtter i hovedsak departementets forslag. Om anker fra påtalemyndigheten uttaler embetet:

«I høringsnotatet [...] synes departementet å anføre at det i utgangspunktet ikke er grunn til å innføre et krav om at beslutning om å nekte fremme[t] en anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes ugunst, skal begrunnes. Statsadvokatene i Nordland mener imidlertid gode grunner taler for at det også i disse tilfellene etableres en begrunnelsesplikt. En rekke av de hensyn som tilsier at domstolene skal begrunne sine avgjørelser - og som Høyesterett la vekt på i kjennelsene av 19. des. 2009 - har også gyldighet når lagmannsretten beslutter å nekte påtalemyndighetens anke fremmet. Dersom en mener hensynet til påtalemyndighetens arbeidsbyrde tilsier fritak for begrunnelse i disse sakene, bør en vurdere å etablere et lempligere krav til begrunnelsens innhold i disse sakene.»

Oslo politidistrikt mener at det bør kreves begrunnelse for å nekte anke fremmet når påtalemyndigheten anker til ugunst for domfelte, og uttaler blant annet:

«Påtalemyndigheten anker i dag i svært liten grad og oftest når resultatet har vært av en art som man vanskelig kan la stå, av allmennpreventive årsaker eller fordi avgjørelsen vil kunne danne presedens for en rettstilstand påtalemyndigheten ikke ønsker. Slike anker er i dag velbegrunnet fra påtalemyndighetens side og de slippes gjennom i de fleste tilfeller. Unntaksvis blir påtalemyndighetens anker avvist. Det ville da være svært nyttig å få frem hvorfor tre dommere enstemmig er av en annen oppfatning enn den påtalemyndigheten oppgir som grunn(er) for at dommen ankes.

En begrunnelse vil ha betydning for å vurdere anke over avvisningsbeslutningen, men ikke minst som bakgrunn for senere anker fra påtalemyndigheten. Det vil da være mulig å se hvordan ankeinstansen vurderer momentene som danner grunnlag for påtalemyndighetens vurdering.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen er enig i at straffeprosessloven § 321 bør endres, slik at bestemmelsen tydelig gir uttrykk for det begrunnelseskrav som Høyesterett har konstatert i Rt. 2008 s. 1764.

Advokatforeningen støtter departementets syn om at det i utgangspunktet ikke er grunn til å innføre et krav om at beslutning om å nekte å fremme en anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes ugunst, skal begrunnes. Retten til en reell overprøving av skyld- og straffespørsmålet etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5 gjelder for domfelte ('convicted of a crime'). Begrunnelsesplikten som etter Advokatforeningens syn kan utledes av [...](EMK) artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1, er også til beskyttelse for den som har en straffesiktelse mot seg.

Advokatforeningen savner imidlertid en drøftelse av om det er grunn til å innføre et krav om at beslutning om å nekte å fremme en anke fra saksøker i en privat straffesak, skal begrunnes. Selv om det er usikkert om EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 gir saksøker i private straffesaker en beskyttelsesverdig interesse i at ankenektelsen begrunnes, kan det etter Advokatforeningens syn være større grunn til å kreve begrunnelse i slike saker enn for det tilfelle at en anke fra påtalemyndigheten til siktedes ugunst nektes fremmet. En begrunnelse kan også være hensiktsmessig dersom lagmannsretten nekter å fremme en anke fra påtalemyndigheten til siktedes ugunst der det er reist sivile rettskrav i forbindelse med straffesaken.

Advokatforeningen tiltrer departementets forslag om at en beslutning om å nekte en anke fremmet fra påtalemyndigheten til gunst for siktede, må begrunnes. Selv om det er uklart om dette følger av SP artikkel 14 nr. 5, taler de beste grunner for at slike ankenektelser bør begrunnes. Etter Advokatforeningens syn er allerede det forhold at påtalemyndigheten anker i siktedes favør, en slik særegen omstendighet som i tråd med Høyesteretts tidligere praksis og uavhengig av kravene i SP artikkel 14 nr. 5 medfører en begrunnelsesplikt.»

Advokatforeningen er enig i at krav til begrunnelsens innhold ikke bør lovfestes, og uttaler om dette:

«Det er helt sentralt at begrunnelsen viser at det har skjedd en reell overprøving, at domfeltes ankegrunner er prøvet og at det er klart at anken ikke vil føre frem, samt at Høyesteretts ankeutvalg gjøres i stand til å kontrollere lagmannsrettens saksbehandling. Kravet til begrunnelsens innhold følger etter Advokatforeningens syn ikke bare av retten til overprøving etter SP artikkel 14 nr. 5, men også av kravene til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1. Advokatforeningen er imidlertid enig i at kravet til begrunnelse vil variere betydelig og at innholdet antakelig best kan utvikles gjennom rettspraksis. Advokatforeningen mener også at det kan være forbundet med rettstekniske vanskeligheter å utforme en meningsfylt regel som vil fange opp de forskjellige saksforholdene.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Etter dommerforeningens straffeprosessutvalg sin vurdering er lovforslaget en naturlig oppfølging av den rettsutvikling som har funnet sted, og det er en fordel at slike saksbehandlingsregler kommer til syne i lovteksten. Det er også positivt at departementet benytter anledningen til en noe mer omfattende gjennomgang, bl a ved å foreslå at det å nekte anke fra påtalemyndigheten til domfeltes gunst må begrunnes.

Når man først tar denne gjennomgangen, er utvalget likevel uenig i departementets vurdering av at det ikke skal kreves noen begrunnelse der lagmannsretten nekter å fremme en anke til ugunst for tiltalte, i alle fall der man benytter den særlige regel i § 321 tredje ledd, jf annet ledd annet punktum 'spørsmål av mindre betydning' eller 'det ellers ikke er grunn til at anken blir prøvd'. Uten at utvalget har noe tallmateriale å vise til, er det vel slik at anker fra påtalemyndigheten stort sett henvises, og dette er jo også naturlig i og med at påtalemyndigheten ivaretar det offentliges interesser og har en høy grad av spesialisering på området. Når anker fra påtalemyndigheten nektes fremmet, er dette nærmest en form for korrektiv fra domstolenes side i forhold til måten påtalemyndigheten utøver sitt skjønn. Et slikt korrektiv vil ha svært liten virkning for påtalepraksis om ikke beslutningen begrunnes. Knapt noen andre enn vedkommende statsadvokat vil da merke seg avgjørelsen. En begrunnelse vil kunne ha den konsekvens at så vel påtalepraksis som henvisningspraksis blir mer enhetlig.»

Norsk senter for menneskerettigheter uttaler at det er positivt at departementet følger opp Menneskerettskomitéens anbefalinger og foreslår endringer i straffeprosessloven. Senteret er enig i at straffeprosessloven § 321 bør endres slik at det klart gis uttrykk for det begrunnelseskravet som Menneskerettighetskomitéen har angitt, og uttaler videre:

«Departementet foreslår at krav til begrunnelsens innhold ikke lovfestes da dette bør utvikles gjennom rettspraksis[...]

Norsk senter for menneskerettigheter ser poenget med at det må være rom for en dynamisk utvikling av kravene til innholdet i begrunnelsen, og at begrunnelsen må tilpasses forholdene i den enkelte sak. Senteret mener imidlertid at det med tiden også bør kunne utarbeides generelle retningslinjer om begrunnelsens innhold, for eksempel av Høyesteretts ankeutvalg. Dette vil kunne bidra til en enhetlig praktisering av begrunnelsesplikten og effektivisere saksbehandlingen.

Norsk senter for menneskerettigheter har ingen innvendinger mot forslaget om ny § 321 femte ledd om at beslutning om nekting av anke skal begrunnes dersom påtalemyndigheten anker til gunst for siktede.»

Departementet viderefører forslaget om å lovfeste kravet om begrunnelse når anke fra siktede nektes fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd.

Etter departementets syn har høringsinstansene pekt på flere gode grunner for at også beslutning om å nekte anke fra påtalemyndigheten fremmet bør være begrunnet, også når anken er til ugunst for siktede. Departementet legger vekt på at lagmannsrettens begrunnelse vil kunne gi veiledning for påtalemyndighetens ankepraksis i senere saker. Begrunnelse vil også gi bedre mulighet for anke over ankenektelsen, selv om Høyesteretts ankeutvalg i utgangspunktet bare har kompetanse til å overprøve lagmannsrettens saksbehandling. Siden det er forholdsvis sjelden at anker fra påtalemyndigheten ikke blir fremmet, kan det være særlig nyttig for påtalemyndigheten å kjenne til grunnen når lagmannsretten beslutter ikke å fremme anken. Departementet mener at disse fordelene bør veie tyngre enn hensynet til merarbeidet for lagmannsrettene ved å utforme en begrunnelse utad i disse sakene. Departementet mener begrunnelseskravet bør gjelde både hvor lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem, og hvor den finner at anken gjelder «spørsmål av mindre betydning» eller at det «ellers ikke er grunn» til at anken blir prøvd. I de to sistnevnte tilfellene vil begrunnelsen i de fleste saker kunne være kortfattet.

Advokatforeningen har tatt til orde for at beslutning om å nekte fremmet anke fra en saksøker i en privat straffesak, bør være begrunnet. Dette spørsmålet var ikke nevnt i høringsnotatet. Etter straffeprosessloven § 409 første ledd annet punktum følges de regler som gjelder for offentlige straffesaker i private straffesaker så langt det er mulig og ikke noe annet er bestemt. Dette innebærer at reglene i straffeprosessloven § 321 kommer til anvendelse i private straffesaker. Begrunnelseskravet som innføres for offentlige straffesaker vil dermed komme til anvendelse også hvor en part i en privat straffesak anker dommen, uten at det er behov for å nevne dette særskilt i straffeprosessloven kapittel 28.

Departementet foreslår ikke å lovfeste nærmere krav til begrunnelsens innhold. Som flere av høringsinstansene gir uttrykk for, kan fastleggelsen av kravene til begrunnelsens innhold best overlates til rettspraksis.

Det vises til utkastet til straffeprosessloven § 321 femte ledd nytt tredje punktum.

3.4 Begrunnelse for beslutninger om å ikke samtykke til fremme av anke etter straffeprosessloven § 321 første ledd

Etter straffeprosessloven § 321 første ledd kan anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., ikke fremmes uten rettens samtykke. Samtykke skal bare gis når særlige grunner taler for det. Samtykke er likevel ikke nødvendig når siktede er et foretak.

I høringsnotatet foreslo departementet at beslutninger etter § 321 første ledd som er til siktedes ugunst skal være begrunnet når særlige grunner tilsier det. Det heter i høringsnotatet:

«Høyesterett la i Rt. 2008 side 1764 til grunn at SP artikkel 14 nr. 5 ikke oppstiller noen ankerett i saker som omfattes av § 321 første ledd, og at det dermed heller ikke gjelder noe krav om at beslutninger om ikke å gi samtykke til å fremme domfeltes anke skal være begrunnet. Høyesterett antok imidlertid at det ikke kunne utelukkes at også saker etter straffeprosessloven § 321 første ledd kunne være av en slik art at begrunnelse er nødvendig, jf. avsnitt 116 der det heter:

'Jeg utelukker ikke at det kan forekomme spesielle situasjoner der en begrunnelse for ikke å tillate anke vil være på sin plass, for eksempel der det er tale om en særlig høy bot eller inndragning.'

At det kan gjelde et krav om begrunnelse i 'spesielle situasjoner' i saker etter straffeprosessloven § 321 første ledd, er senere gjentatt av Høyesteretts ankeutvalg i flere avgjørelser, jf. for eksempel utvalgets kjennelse 23. januar 2009 (HR-2009-218-U).

Departementet legger til grunn at det bare er beslutninger til siktedes ugunst som i spesielle tilfeller må være begrunnet.

Departementet mener det kan være hensiktsmessig at kravet om begrunnelse i spesielle situasjoner også fremkommer av loven. Det foreslås derfor at det presiseres i straffeprosessloven § 321 femte ledd annet punktum at beslutninger etter første ledd til siktedes ugunst skal begrunnes dersom 'særlige grunner' tilsier dette. Høyesterett har riktignok gjennomgående benyttet formuleringen 'spesielle situasjoner', men departementet antar at begrepet 'særlige grunner' vil være like dekkende for de typetilfellene det her er tale om. Det er ikke tilsiktet at andre unntakstilfeller enn de Høyesterett har vist til, skal være omfattet.»

Høringsinstansenes syn

Høyesterett uttaler at forslaget samsvarer godt med det rettslige syn som er lagt til grunn i Høyesteretts storkammeravgjørelse inntatt i Rt. 2008 side 1764, og har ikke ytterligere merknader.

Riksadvokaten uttaler at vilkåret om begrunnelse dersom «særlige grunner» tilsier det, synes å være dekkende for gjeldende rettstilstand, og at det neppe er hensiktsmessig å presisere nærmere i lovteksten hva som kan være «særlige grunner».

Agder lagmannsrett støtter forslaget om å lovfeste unntaket om at beslutninger i medhold av § 321 første ledd skal begrunnes i spesielle situasjoner, og uttaler:

«Vi forutsetter at uttrykket 'særlige grunner' ikke skal innebære noe skjerpet krav. Når dette er sagt, har vi nok inntrykk av at fellesnevneren for de sakene hvor Høyesterett før storkammersakene har opphevet en ankenektelse på grunn av manglende begrunnelse, er at Høyesterett har funnet lagmannsrettens skjønn vanskelig å forstå. Det dreier seg derfor i realiteten om en sikkerhetsventil med betydelig innslag av realitetsvurdering, hvor lagmannsretten etter Høyesteretts oppfatning snarere burde henvist anken enn å gi en begrunnelse for avslaget.»

Eidsivating og Hålogaland lagmannsretter slutter seg til uttalelsen fra Agder lagmannsrett. Også Frostating lagmannsrett slutter seg til uttalelsen, og bemerker i tillegg:

«Det er grunn til å understreke at 'særlige grunner', som foreslås å skulle utløse plikt til å begrunne nektet samtykke i saker etter straffeprosessloven § 321 første ledd, ikke må forstås som en skjerpelse av det krav som fremgår av Rt 2008 side 1764 avsnitt 116. Det slås der fast som et utgangspunkt at det i disse tilfellene ikke foreligger begrunnelsesplikt, men det utelukkes ikke at det kan forekomme spesielle situasjoner der en begrunnelse vil være på sin plass, 'for eksempel der det er tale om en særlig høy bot eller inndragning'.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Etter vår oppfatning var rettstilstanden forut for storkammeravgjørelsen slik at det ved alle typer anker - herunder anker etter § 321 første ledd, og også ved anker fra påtalemyndigheten til skade for siktede - krevdes begrunnelse når det forelå 'særlige grunner'/'særlige omstendigheter'. Storkammeravgjørelsen kan ikke antas å ha endret på dette. [...] Følgelig synes den foreslåtte lovtekst - som ikke tilsikter noen endring av dagens rettstilstand - uheldig, når den unntar påtalemyndighetens anke til skade.

Etter vårt syn kan det uansett diskuteres om det er behov for å lovfeste kravet om at når det foreligger 'særlige grunner' e.l. kreves det begrunnelse også ved § 321 første ledd. Dette er ikke en følge av storkammeravgjørelsen, og det dreier seg om en helt annet type begrunnelsesplikt enn den som gjelder ved § 321 annet ledd. På denne bakgrunn kan det hevdes at en lovfesting her gjør lovteksten tyngre tilgjengelig. På den annen side taler pedagogiske hensyn og hensynet til sammenheng i lovteksten for en lovfesting også her.»

Gulating lagmannsrett mener at beslutninger etter § 321 første ledd bør begrunnes når «særlige grunner» taler for det.

Oslo politidistrikt uttaler:

«Denne bestemmelsen vil omfatte 'mengde-sakene' i politiet, særlig trafikksakene. Det er en rekke saker der det i dag inndras førerkort. Førerkort-inndragning var tidligere en administrativ avgjørelse, men er nå overlatt til domstolene. Det er viktig med en enhetlig praksis. Da disse sakene var gjenstand for forvaltningsavgjørelser ble alle avslag begrunnet og enkelttilfeller dannet grunnlag for senere avgjørelser. Påtalemyndigheten er av den oppfatning at de samme hensyn fortsatt er fremtredende. På denne bakgrunn er det ønskelig med en begrunnelsesplikt også i disse sakene. En utvidelse av begrunnelsesplikten etter straffeprosessloven § 321, første ledd vil ikke føre til at påtalemyndigheten vil anke flere saker. Det antas at en begrunnelse i disse sakene vil kunne avskjære anker både fra domfelte og fra påtalemyndigheten.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen ser at det kan være hensiktsmessig at kravet om begrunnelse i spesielle situasjoner også fremkommer av loven. Advokatforeningen mener imidlertid at lovforslaget går for kort og etterlyser en drøftelse av om kravet til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 oppstiller en begrunnelsesplikt for nektelse av samtykke til ankebehandling også i de mindre alvorlige straffesakene.

Høyesterett legger i Rt. 2008 s. 1764 til grunn at SP artikkel 14 nr. 5 ikke krever ankerett i tilfellene omhandlet i straffeprosessloven § 321 første ledd, og at det av den grunn ikke vil foreligge begrunnelsesplikt i disse tilfellene. Advokatforeningen finner grunn til å understreke at selv om verken EMK eller SP oppstiller en rett til overprøving, må en stat som har overprøvingsinstanser, sørge for at de fundamentale rettighetene i EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 gjelder for behandlingen i disse instansene [...]

Høyesterett synes i Rt. 2008 s. 1764, premiss 69, å avvise at det foreligger en begrunnelsesplikt for ankesilingsavgjørelser etter EMK artikkel 6 nr. 1, under henvisning til Den europeiske menneskerettighetskommisjonens avgjørelse i E.M. mot Norge fra 1995. Etter Advokatforeningens oppfatning har Høyesterett i for liten grad tatt i betraktning utviklingen i Den europeiske menneskerettighetsdomstols (EMDs) praksis. Ved tre dommer fra 1994 har EMD fastslått at det gjelder en generell plikt for de nasjonale domstoler å begrunne deres avgjørelser i både sivile saker og straffesaker (se Van de Hurk, Ruiz Torija og Hiro Balani ). EMD har i så vel disse som i senere saker uttalt at begrunnelsespliktens omfang varierer etter avgjørelsens natur og må fastsettes i lys av sakens omstendigheter (se S.C. mot Norge, premiss 49). EMD har særlig vektlagt at en lavere instans må gi tilstrekkelig begrunnelse til at partene effektivt kan benytte seg av ankemuligheter, dersom disse foreligger (se bl.a. Tatishvili, premiss 58, og Hirvisaari, premiss 30).

EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 kommer også til anvendelse for avgjørelser av om saken skal behandles for rettsmiddelinstansen (se Monell og Morris, premiss 54). Advokatforeningen ser ingen grunn til at det bør skilles mellom ankesamtykke og ankenektelse i forhold til de menneskerettslige forpliktelsene. I begge tilfelle foreligger ingen 'determination' i straffesaken så lenge domfellelsen i underinstansen ikke er rettskraftig.

Advokatforeningen antar derfor at også nektelse av samtykke til ankebehandling i de mindre alvorlige straffesakene, må begrunnes. En nektelse av samtykke til ankebehandling setter en sluttstrek for saken. Det er et sentralt rettssikkerhetsprinsipp at slike viktige avgjørelser begrunnes. I tillegg må det tas hensyn til at en domfellelse kan være meget belastende for domfelte selv i mindre alvorlige straffesaker. Samtidig antar Advokatforeningen at begrunnelsen i disse tilfellene kan gjøres meget kortfattet.»

Norsk senter for menneskerettigheter uttaler:

«Høyesterett kom i Rt. 2008 side 1764 til at 'SP artikkel 14 nr. 5 ikke krever ankerett i tilfellene omhandlet i straffeprosessloven § 321 første ledd. Av den grunn vil det heller ikke foreligge begrunnelsesplikt i disse tilfellene' med henvisning til TP artikkel 7 nr. 2 og Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i saken Salgar de Montejo mot Colombia.

Ordlyden i SP artikkel 14 nr. 5 gir imidlertid i utgangspunktet en rett til overprøving uavhengig av sakens alvor. Uttalelser fra menneskerettighetskomiteen i General Comments og komiteens praksis er også til dels uklare i forhold til om det kan gjøres unntak fra overprøving i mindre alvorlige saker. Etter Norsk senter for menneskerettigheters vurdering innebærer denne uklarheten, sammenholdt med ordlyden i artikkel 14, at beslutninger om anke i mindre alvorlige saker bør begrunnes. Høyesterett åpner også for begrunnelse i unntakstilfeller litt lenger ut i avgjørelsen i Rt. 2008 side 1764 hvor man uttaler at det kan forekomme 'spesielle situasjoner' der beslutninger etter § 321 første ledd likevel bør grunngis.

Hensynet til at også mindre alvorlige saker kan være belastende for domfelte tilsier etter Norsk senter for menneskerettigheters vurdering også at man bør åpne for begrunnelse dersom anke nektes i slike saker. Samtidig må hensynet til domstolens arbeidsbyrde ivaretas. Norsk senter for menneskerettigheter støtter, etter en avveining av disse hensynene, forslaget om at begrunnelse skal gis også i de minst alvorlige straffesakene dersom 'særlige grunner' taler for det. Senteret ber om at det gis eksempler på momenter av betydning for vurderingen av vilkåret 'særlige grunner' i den kommende proposisjonen. Samtidig ber Norsk senter for menneskerettigheter om at myndighetene følger den internasjonale rettsutviklingen oppmerksomt, for slik å kunne fange opp signaler om at det kreves begrunnelse også i de minst alvorlige straffesakene.»

Departementet viderefører forslaget om at beslutning om å nekte samtykke til å fremme anke etter straffeprosessloven § 321 første ledd skal være begrunnet dersom «særlige grunner» tilsier det.

Fordi departementet foreslår at nektelse av å fremme anke fra påtalemyndigheten etter § 321 annet ledd skal være begrunnet, foreslås det at begrunnelsesplikten etter § 321 første ledd også skal omfatte anker fra påtalemyndigheten.

Departementet legger til grunn den forståelse av artikkel 2 i syvende tilleggsprotokoll til EMK og SP artikkel 14 nr. 5 som Høyesterett har lagt til grunn i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 113 til 116. Av hensyn til domstolenes arbeidsbyrde er det ikke ønskelig å innføre krav om begrunnelse for alle beslutninger om å nekte samtykke etter § 321 første ledd.

Uttrykket «særlige grunner» er ikke ment å skjerpe begrunnelsesplikten sammenlignet med begrepet «spesielle situasjoner» som Høyesterett bruker i Rt. 2008 side 1764. Som eksempler på tilfeller hvor «særlige grunner» vil tilsi begrunnelse, kan nevnes at saken gjelder en særlig høy bot eller inndragningsbeløp. Et annet eksempel er at bot er ilagt for en handling som ligger i grenselandet for hva som rammes av et straffebud, jf. Rt. 2009 side 809. Hvor saken reiser et særlig tvilsomt rettsanvendelsesspørsmål og det er anket over lovanvendelsen, vil det gjerne være grunn til å gi samtykke til å fremme anken, slik at spørsmålet om begrunnelse ikke kommer på spissen.

Det vises til forslaget til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 321 femte ledd.

3.5 Begrunnelse for beslutninger om omgjøring etter straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum

Etter straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum kan lagmannsrettens avgjørelse etter første og annet ledd om å nekte anke fremmet, omgjøres til gunst for siktede når særlige grunner foreligger. Omgjøring kan begjæres av siktede selv eller vurderes av lagmannsretten etter eget tiltak. Avgjørelse om omgjøring er gjenstand for selvstendig anke. Det gjelder ingen tilsvarende adgang til å omgjøre til siktedes ugunst.

Avgjørelse om omgjøring treffes ved beslutning, jf. § 321 femte ledd. Etter lovens system kreves det derfor ingen begrunnelse når lagmannsretten beslutter ikke å omgjøre sin tidligere beslutning om å nekte anke fremmet.

Det heter i departementets høringsnotat:

«Departementet vil reise spørsmål om det også bør oppstilles en plikt for lagmannsretten til å begrunne omgjøringsavgjørelser som ikke går i siktedes favør. Som nevnt la Høyesterett til grunn i Rt. 2008 side 1764 at SP artikkel 14 nr. 5 gir siktede rett til en reell overprøving av domfellelsen og straffutmålingen, og at begrunnelsen skal sikre og vise at alle relevante forhold er overveid. Spørsmålet om SP artikkel 14 nr. 5 medfører at også beslutninger om ikke å omgjøre en nektelse av å fremme anke må være begrunnet, er ikke omtalt. Spørsmålet synes heller ikke å ha vært behandlet i rettspraksis i tiden etter 19. desember 2008. Det kan stilles spørsmål ved om SP artikkel 14 nr. 5 gir domfelte en rett til å få sin anke prøvet mer enn én gang av lagmannsretten.

Departementet antar at domfelte i utgangspunktet bare har en konvensjonsfestet rett til å få anken prøvet én gang av lagmannsretten. Det vil likevel være slik at der en omgjøringsbegjæring inneholder anførsler som ikke ble fremført i anken, for eksempel i tilknytning til endrede faktiske forhold, vil en begrunnelse av omgjøringsavgjørelsen være den eneste måten å skape sikkerhet utad for at disse anførslene er vurdert. Etter departementets syn kan dette tilsi at det også bør innføres en plikt til å begrunne omgjøringsbeslutninger som opprettholder nektelse av å fremme en anke, når nektelsen er til siktedes ugunst. Utkastet til straffeprosessloven § 321 femte ledd nytt annet punktum om krav om begrunnelse foreslås derfor også å omfatte slike avgjørelser. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om en slik utvidelse av begrunnelseskravet er hensiktsmessig.

Mange omgjøringsbegjæringer inneholder ikke noe annet enn en gjentakelse av det som ble anført i anken. I slike tilfeller må begrunnelsen i omgjøringsavgjørelsen kunne gjøres helt kort, for eksempel gjennom en henvisning til begrunnelsen som ble gitt i den første beslutningen om å nekte anken fremmet. Det avgjørende må være at beslutningene til sammen er begrunnet på en slik måte at det fremgår utad at alle anførsler er vurdert av retten.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttrykker tvil om det er nødvendig med begrunnelseskrav i disse tilfellene.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker uttaler:

«Kommisjonen anser det som en naturlig følge av forslaget om at ankenektelser skal begrunnes, at også beslutninger om å nekte omgjøring av en ankenektelse skal begrunnes. Ikke minst gjelder dette når det i omgjøringsbegjæringen anføres grunner som ikke var en del av den 'opprinnelige' anken. En slik begrunnelsesplikt vil også bidra til at det ikke i ettertid foreligger uavklarte anførsler som etterlater tvil om dommen er riktig. For kommisjonens del er det viktig at det gjennom beslutningene i ankeomgangen fremgår at alle anførsler er blitt vurdert, og at en mangelfull begrunnelse ikke senere blir påberopt som grunnlag for gjenåpning av saken. Det må likevel antas at en slik begrunnelse må kunne være nokså kortfattet.

Dersom omgjøringsbegjæringen kun fremstår som en gjentakelse av anken, må begrunnelsen kunne gjøres svært kort. Som anført i høringsnotatet må det i slike tilfeller være tilstrekkelig med en henvisning til den første begrunnelsen som ble gitt.»

Høyesterett uttaler:

«Domfelte har etter loven en rett til å angripe en fellende straffedom i tingretten gjennom anke. Domfelte skal - gjerne med bistand av sin forsvarer - gjennom anke og støtteskriv gjøre gjeldende hva det ankes over. Gjennom ankeerklæringen trekkes rammen opp for en eventuell ankesak og for den vurdering lagmannsretten må foreta etter straffeprosessloven § 321 annet ledd.

Etter straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum kan en nektelse omgjøres til gunst for siktede når særlige grunner foreligger. Ofte fremsettes en slik begjæring samtidig med at lagmannsrettens nektelsesbeslutning påankes til Høyesteretts ankeutvalg.

I en del tilfeller vil det være naturlig at lagmannsretten kommer med en kort begrunnelse for hvorfor en begjæring om omgjøring ikke tas til følge. Det syns imidlertid å være å gå svært langt å lovfeste en generell plikt til dette hvor domfelte allerede har fått en begrunnet nektelse for den anken som er inngitt.»

Riksadvokaten uttaler at det ikke er opplagt at det eksisterer en plikt til å begrunne beslutninger om ikke å omgjøre en tidligere beslutning om å nekte anke fremmet. Riksadvokaten mener departementets forslag har gode grunner for seg, og peker på at det kan være et alternativ å begrense begrunnelsesplikten til saker der det er påberopt anførsler som ikke var fremme i den opprinnelige anken.

Agder lagmannsrett uttaler:

«Vi er noe i tvil om det bør lovfestes et begrunnelseskrav for beslutninger som avslår en begjæring om omgjøring. En generell begrunnelsesplikt antas ikke nødvendig for å oppfylle SP artikkel 14 nr. 5. Hvor det fremsettes nye anførsler før ankenektelsen er blitt rettskraftig, kan det imidlertid være nødvendig for å oppfylle kravet om reell overprøving, å gi en begrunnelse som viser at også disse anførslene er vurdert. I og med at det kan være vanskelig å forutse når Høyesterett vil statuere begrunnelsesplikt på grunnlag av FN-konvensjonen eller et alminnelig krav til forsvarlig saksbehandling, er det mye som taler for at det med fordel kan gis en alminnelig regel om at avslag på siktedes omgjøringsbegjæringer skal begrunnes i annet ledd-tilfellene.

Vi forventer at antallet omgjøringsbegjæringer blir redusert som følge av den grenseoppgang mellom reglene om omgjøring og gjenåpning som Høyesteretts ankeutvalg foretok i Rt. 2009 side 62. Når omgjøring kun vil stå til rådighet i et begrenset tidsrom inntil ankenektelsen er blitt rettskraftig, og lagmannsretten i kurante tilfeller vil kunne henvise til sin tidligere beslutning, antas en regel om begrunnelsesplikt ikke å medføre merarbeid av noe omfang. Vi finner derfor å kunne støtte forslaget i høringsnotatet.»

Eidsivating, Frostating og Hålogaland lagmannsretter slutter seg til uttalelsen fra Agder lagmannsrett.

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Spørsmålet om begrunnelse av beslutninger som nekter omgjøring er ikke omhandlet i storkammeravgjørelsen, og noe begrunnelseskrav kan heller ikke - som påpekt i høringsnotatet - antas å følge av SP. Lagmannsretten legger til grunn at det etter gjeldende rett ikke kreves begrunnelse ved beslutninger som nekter omgjøring.

Etter vår oppfatning bør det heller ikke innføres noe slikt generelt krav. Det er allerede gitt en begrunnelse ved den opprinnelige silingen, slik at det ikke lenger foreligger de samme rettssikkerhetshensyn. En generell begrunnelsesplikt ved beslutninger som nekter omgjøring vil også innebære en betydelig merbelastning for lagmannsrettene, hensett til det betydelige antall omgjøringsbegjæringer og det forhold at disse erfaringsmessig relativt sjelden fører frem. Behov for begrunnelse vil det kunne være når begjæringen om omgjøring trekker inn forhold som ikke var vurdert ved den opprinnelige ankeprøvingen. Dette kan hensyntas ved at begrunnelseskravet etter fjerde ledd annet punktum begrenses til de tilfeller hvor det foreligger særlige grunner. Det bør også fremgå av lovteksten at det bare er nektelser av å omgjøre som krever begrunnelse.

Vi peker videre på at det - hvis det generelle begrunnelseskravet blir opprettholdt - uansett må presiseres i lovteksten at dette bare gjelder ved nektelse av omgjøring av saker der den opprinnelige ankeprøvingen har skjedd etter § 321 annet ledd, i motsetning til § 321 første ledd.»

Gulating lagmannsrett uttaler at ved beslutninger om å nekte omgjøring av tidligere nektingsbeslutninger bør det være tilstrekkelig med en henvisning til tidligere begrunnelse, samt supplerende begrunnelse for det som måtte være av nye forhold.

Hordaland statsadvokatembeter mener at omgjøringsbeslutninger som opprettholder nektelse av å fremme anke bør begrunnes når nektelsen er til siktedes ugunst, men at begrunnelsen vil kunne gjøres helt kort.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen er enig i at lagmannsretten må begrunne omgjøringsavgjørelser etter straffeprosessloven § 321 fjerde ledd.

Selv om domfelte i utgangspunktet bare har en konvensjonsfestet rett til å få anken prøvet én gang av lagmannsretten, mener Advokatforeningen at en utvidelse av begrunnelseskravet til å omfatte slike avgjørelser er hensiktsmessig. Advokatforeningen peker særlig på at EMD synes å ha fastslått at det gjelder en generell plikt for nasjonale domstoler [til] å begrunne deres avgjørelser i både sivile saker og straffesaker. Advokatforeningen er også enig i at når domfelte først er gitt en rett til å begjære omgjøring, er begrunnelse av omgjøringsavgjørelsen helt sentralt for å skape sikkerhet utad for at domfeltes anførsler er vurdert.

Advokatforeningen finner at det også for disse saker ikke bør lovfestes krav til begrunnelsens innhold. Dersom omgjøringsbegjæringen ikke inneholder annet enn en gjentakelse av det som ble anført i anken, er det etter Advokatforeningens syn tilstrekkelig med en henvisning til begrunnelsen som ble gitt i den første beslutningen om å nekte anken fremmet.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Når det gjelder krav om begrunnelse der omgjøring nektes, kan ikke utvalget se at departementet sondrer mellom de saker som er rettskraftig avgjort, og de øvrige saker. Høyesterett har klart tatt stilling til at riktig rettsmiddel når en sak er rettskraftig, er begjæring om gjenåpning. Etter utvalgets syn skaper lovforslaget her en uklarhet. Begrunnelsesplikten bør kun gjelde der lagmannsretten eller Høyesterett tar stilling til en omgjøringsbegjæring i en ikke rettskraftig sak. For Høyesterett vil dette være aktuelt, der deler av saken er henvist, og det kommer en omgjøringsbegjæring knyttet til andre ankegrunner.»

Forskergruppe for strafferett og prosessrett ved Universitetet i Tromsø uttaler:

«Selv om begrunnelser skaper tillit til rettsystemet og domstolene, bør alle begrunnelser være reelle for å gi en slik virkning. Dersom begrunnelsen fremstår som en gjentakelse av anførsler eller en standardbegrunnelse om at anførslene ikke fører frem, er den ikke reell. Selv om domstolene ikke har en plikt til å begrunne en beslutning om omgjørelse, bør de gjøre det dersom omgjøringsbegjæringen inneholder nye anførsler, som kan ha en reell betydning for saken. Dette kan inntas i forarbeidene, selv om man ikke inntar en begrunnelsesplikt i loven.»

Norsk senter for menneskerettigheter støtter departementets forslag.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å innføre en generell plikt til å begrunne alle beslutninger om ikke å omgjøre tidligere beslutning om å nekte anke fremmet. Behovet for begrunnelse av omgjøringsbeslutninger gjør seg først og fremst gjeldende hvor det er fremsatt nye anførsler i omgjøringsbegjæringen. Departementet foreslår derfor at begrunnelsesplikt for omgjøringsbeslutninger som går i siktedes disfavør, bare skal gjelde hvor det er fremsatt nye anførsler. Det er liten grunn til å innføre et system hvor lagmannsrettene pålegges å henvise til sin tidligere begrunnelse i alle omgjøringsbeslutninger som går i siktedes disfavør hvor det ikke er fremsatt nye anførsler.

Borgarting lagmannsrett har uttalt at dersom det innføres et generelt begrunnelseskrav for omgjøringsbeslutninger, bør det begrenses til saker der den opprinnelige ankeprøvingen er skjedd etter § 321 annet ledd. Også Agder lagmannsrett synes å forutsette at begrunnelsesplikt ved omgjøring bare skal gjelde saker som omfattes av § 321 annet ledd. Forslaget som ble sendt på høring omfattet også saker som omfattes av § 321 første ledd. For saker som omfattes av § 321 første ledd skal nektelse av å gi samtykke til å fremme anken bare begrunnes dersom særlige grunner tilsier det. Det vil sjelden kunne forekomme tilfeller der nye anførsler setter saken i et så annet lys at omgjøringsbeslutningen bør begrunnes når det ikke var påkrevet for den opprinnelige beslutningen. Departementet foreslår derfor at kravet om begrunnelse for omgjøringsbeslutninger begrenses til å gjelde saker som omfattes av § 321 annet ledd.

Dommerforeningen har uttalt at begrunnelsesplikten bare bør gjelde der det tas stilling til en omgjøringsbegjæring i en ikke rettskraftig sak. I Rt. 2009 side 955 uttalte Høyesteretts ankeutvalg at etter at en straffedom er rettskraftig, må det være et vilkår for omgjøring at de forhold som påberopes, faller innenfor ankegjenstanden og de påberopte ankegrunner. Det må også være en forutsetning for omgjøring av en slik beslutning at omgjøring blir begjært innen rimelig tid. Ellers vil riktig rettsmiddel være begjæring om gjenåpning. Omgjøring vil i praksis bare forekomme dersom siktede frembringer nye argumenter eller bevis som viser at nektelsen ikke bør opprettholdes. Departementet ser ikke grunn til å innføre et unntak fra begrunnelsesplikten for de tilfeller der omgjøringsbeslutning kan fremsettes etter at dommen er rettskraftig.

Det vises til forslaget til straffeprosessloven § 321 femte ledd nytt fjerde punktum.

3.6 Høyesteretts ankeutvalgs beslutninger etter straffeprosessloven § 323

Det følger av straffeprosessloven § 323 første ledd første punktum at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke av Høyesteretts ankeutvalg. Etter annet punktum skal samtykke bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Ankeutvalgets avgjørelse treffes ved beslutning, jf. § 323 annet ledd første punktum. Det gjelder dermed ikke noe krav om begrunnelse etter lovens system.

Høyesteretts ankeutvalg har imidlertid i sin praksis etter Rt. 2008 side 1764 lagt til grunn at også ankeutvalgets beslutninger om ikke å tillate en anke fremmet etter straffeprosessloven § 323 i visse tilfeller må begrunnes. Kjennelsen inntatt i Rt. 2009 side 187 gjaldt en siktet som var frifunnet i tingretten for overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd jf. første og femte ledd, men som ble domfelt for slik overtredelse i lagmannsretten. I dette tilfellet mente ankeutvalget at det måtte foretas en reell overprøving av anken til Høyesterett, jf. kjennelsens avsnitt 11 og 12, hvor det bl.a. heter:

«Av praksis fra FN's menneskerettskomité følger at retten til overprøving også gjelder i situasjoner der vedkommende er domfelt i andreinstans, men ikke i første. Norge har tatt forbehold med hensyn til ankeretten etter SP artikkel 14 nr. 5 for så vidt gjelder domfellelse i lagmannsretten etter frifinnelse i tingretten. Forbeholdet gjelder imidlertid bare for anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved anke på annet grunnlag gjelder retten til overprøving etter SP artikkel 14 nr. 5.

Det er slått fast i en rekke avgjørelser fra FN's menneskerettskomité at en ordning med siling av anker er å betrakte som overprøving i konvensjonenes forstand. Forutsetningen er at det ved silingen skjer en reell overprøving av underinstansens dom på grunnlag av det som anføres i anken. Etter straffeprosessloven § 323 kan anke til Høyesterett ikke fremmes uten samtykke av Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd for Høyesterett. Siden SP artikkel 14 nr. 5 går foran straffeprosessloven § 323, jf. menneskerettsloven § 3, jf. § 2 nr. 3, kan dette ikke gjelde ved anker over lagmannsrettens fellende dom hvor vedkommende er frifunnet i tingretten. I disse tilfellene kan ankeutvalget bare nekte anken fremmet etter en reell overprøving av anken.»

Under henvisning til Rt. 2008 side 1764 mente ankeutvalget at det gjelder et krav om begrunnelse for ankeutvalgets beslutning om å nekte å fremme anke over lagmannsrettens fellende dom hvor domfelte er frifunnet i tingretten. Den samme forståelsen av straffeprosessloven § 323 er lagt til grunn i Rt. 2009 side 316.

I departementets høringsnotat ble dette begrunnelseskravet foreslått lovfestet. Det heter i høringsnotatet:

«Disse avgjørelsene [Rt. 2009 side 187 og Rt. 2009 side 316] innebærer at anke fra en domfelt over lagmannsrettens dom ikke skal vurderes etter vilkårene i straffeprosessloven § 323 første ledd når siktede er frifunnet i tingretten for det forhold som påankes. I stedet skal det foretas en 'reell overprøving' av anken, og beslutningen fra ankeutvalget må begrunnes. Departementet mener at det er hensiktsmessig at denne endringen av praksis kommer til uttrykk i loven, og foreslår derfor endringer i § 323.

Høyesteretts ankeutvalg har i de nevnte avgjørelsene ikke eksplisitt sagt noe om det nærmere innhold av den overprøvingsregel de har benyttet, dvs. hva som i alminnelighet skal være vilkåret for at anke i disse tilfellene kan nektes fremmet til behandling i Høyesterett. I begge avgjørelsene er imidlertid beslutningene om å nekte ankene fremmet begrunnet i at ankene 'klart' ikke kan føre frem, jf. [Rt. 2009 side 187] avsnitt 21 og 22 og [Rt. 2009 side 316] avsnitt 16 og 23. Dette kan tilsi at ankeutvalget har ment å benytte et vilkår tilsvarende det som er oppstilt for lagmannsretten i straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum. Ved siden av å vise til at anken over reaksjonsfastsettelsen i [Rt. 2009 side 316] 'klart' ikke kunne føre frem, ble det i avsnitt 20 uttalt at anken ikke hadde 'noen utsikt til å føre frem'.

Begge de nevnte sakene gjaldt forbrytelser som kunne medføre fengsel i mer enn seks år, noe som ved anke til lagmannsretten ville gitt en ubetinget rett til å få anken fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 tredje ledd. På bakgrunn av de to avgjørelsene må det legges til grunn at en domfelt i en 'seksårssak' ikke har et ubetinget krav på å få sin anke fremmet for behandling i Høyesterett, selv i tilfeller hvor vedkommende ble frifunnet i tingretten.

Departementet foreslår at straffeprosessloven § 323 endres slik at anke fra siktede eller anke fra påtalemyndigheten som er til siktedes gunst, over en domfellelse i lagmannsretten som gjelder forhold siktede er frifunnet for i tingretten, bare kan nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem. I tillegg foreslås det at det presiseres i lovteksten at beslutninger i slike tilfeller skal begrunnes. Det foreslås at regelen skal gjelde også for 'seksårssakene'. Departementet ber likevel om høringsinstansenes syn på om personer som er domfelt i lagmannsretten i 'seksårssak', men som er blitt frifunnet i tingretten, bør ha et ubetinget krav på å få sin anke fremmet for behandling i Høyesterett.

Høyesteretts ankeutvalgs beslutninger etter straffeprossloven § 323 første ledd kan omgjøres til gunst for siktede dersom særlige grunner foreligger, jf. annet ledd fjerde punktum. Departementet mener at det også bør være adgang til å omgjøre beslutninger om å nekte anken fremmet i tilfeller hvor siktede er domfelt i lagmannsretten, men ble frifunnet i tingretten. Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at både omgjøringsadgangen og kravene til begrunnelse her blir overensstemmende med de tilsvarende reglene for lagmannsrettens beslutninger om omgjøring etter straffeprosessloven § 321. Departementet foreslår derfor at det presiseres i § 323 at det gjelder en omgjøringsadgang, og at en eventuell omgjøringsbeslutning som stadfester beslutning om å nekte anken fremmet, må begrunnes. Det bes om høringsinstansenes syn på forslaget.

Når det gjelder kravet til Høyesteretts ankeutvalgs begrunnelse, har ankeutvalget i [Rt. 2009 side 187] tatt utgangspunkt i uttalelsene i Rt. 2008 side 1764 om kravene til lagmannsrettens begrunnelse ved ankenektelser. Kravene vil med andre ord variere betydelig fra sak til sak. Heller ikke for beslutninger om ankenektelse etter straffeprosessloven § 323 foreslås det å oppstille nærmere krav til begrunnelsens innhold i loven. Den relative norm som er oppstilt i Rt. 2008 side 1764 bør, slik departementet ser det, i stedet utvikles gjennom rettspraksis.

Avslutningsvis nevnes at i motsetning til hva som gjelder for anker til lagmannsretten, kan anke til Høyesterett ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306 annet ledd. Som Høyesterett ankeutvalg også har vist til i [Rt. 2009 side 187] i avsnitt 11, har Norge tatt forbehold for retten til overprøving etter SP artikkel 14 nr. 5 for så vidt gjelder denne ankegrunnen. Forslaget om å lovfeste en plikt for Høyesteretts ankeutvalg til å overprøve og begrunne anker i saker med domfellelse i lagmannsretten etter frifinnelse i tingretten vil ikke innebære noen endring i denne begrensningen i ankeadgangen.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen støtter de foreslåtte endringene i straffeprosessloven § 323, og mener det ikke er grunn til at personer som er domfelt i «seksårssaker», men som ble frifunnet i tingretten, bør ha et ubetinget krav på å få anken fremmet for behandling i Høyesterett.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker støtter forslaget om at beslutninger fra Høyesteretts ankeutvalg om å nekte å fremme en anke skal begrunnes i de tilfellene der domfelte er dømt i lagmannsretten etter en frifinnende dom i tingretten. Kommisjonen uttaler videre:

«Kommisjonen kan ikke se noen tungtveiende grunner som tilsier at en person som er domfelt i lagmannsretten i en 'seksårsak' etter en frifinnende dom i tingretten, skal ha et ubetinget krav på å få anken fremmet for Høyesterett.

Det bør være tilstrekkelig at vedkommende, etter lovforslaget, har krav på å få en begrunnelse for at anken ikke kunne føre frem og at den derfor ble nektet fremmet.»

Høyesterett gir sin tilslutning til forslaget om endringer i straffeprosessloven § 323 første ledd, og uttaler at begge endringsforslagene er i overensstemmelse med den praksis som allerede føres av Høyesteretts ankeutvalg.

Når det gjelder spørsmålet om personer som er domfelt i lagmannsretten i en «seksårssak», men som er frifunnet i tingretten, bør ha et ubetinget krav på å få sin anke fremmet til behandling i Høyesterett, uttaler Høyesterett:

«Her finner Høyesterett grunn til å minne om at Høyesteretts oppgave er, som landets øverste domstol, å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Skal Høyesterett kunne fylle denne oppgaven, er det helt nødvendig at de saker som fremmes til behandling og avgjørelse i avdeling først og fremst gjelder saker som reiser prinsipielle rettsspørsmål - altså hvor Høyesteretts dom vil få betydning utenfor de konkrete sakene.

'Seksårssaker' hvor tiltalte er domfelt i lagmannsretten for et forhold han var frifunnet for i tingretten, kan etter gjeldende praksis - og lovforslaget slik det er utformet - bare nektes fremmet til Høyesterett dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem. Ankeutvalgets avgjørelse vil da være begrunnet. Å lovfeste en ankerett ut over dette - som vil innebære en behandling av en rekke saker som ikke kan føre frem og som heller ikke reiser prinsipielle spørsmål - vil ikke samsvare med Høyesteretts oppgaver. Med den grundighet Høyesteretts ankeutvalg behandler disse sakene og begrunner sine ankenektelser, er det også vanskelig å se at rimelige rettssikkerhetshensyn kan tilsi en ubetinget rett til å få ankene i disse tilfellene fremmet til avdelingsbehandling i Høyesterett.»

Til forslaget om å presisere i straffeprosessloven § 323 annet ledd at en eventuell omgjøringsbeslutning som stadfester en beslutning om å nekte en anke fremmet til behandling i Høyesterett, må begrunnes, uttaler Høyesterett:

«Krav til begrunnelse kan kun være aktuelt hvis det ellers lovfestes en generell plikt for lagmannsretten til å begrunne sine omgjøringsbeslutninger, [...] og bare for tilfeller hvor Høyesterett må begrunne selve ankenektelsen, jf. forslaget til nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 323 første ledd. Det vil altså si i de sakene der Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at en anke til Høyesterett ikke kan føre frem og hvor vedkommende er frifunnet i tingretten for det forhold han ble domfelt for i lagmannsretten.

I forslaget til ny § 323 annet ledd siste punktum må det i tilfelle presiseres at det kun er Høyesteretts beslutninger om å ikke omgjøre nektelse av å fremme anke etter første ledd tredje punktum som skal være begrunnet.»

I tillegg uttaler Høyesterett:

«Høyesterett er gjort kjent med at Dommerforeningens utvalg for sivilprosess i en høringsuttalelse som vil bli inngitt senere, vil gå inn for at en beslutning fra lagmannsretten om å nekte å fremme en anke skal kunne påankes til Høyesterett ikke bare over feil ved saksbehandlingen, men også over feil i rettsanvendelsen. Forslaget gjelder både for anker i straffesaker og i sivile saker. Her vil vi påpeke at en så vidtgående ankerett over nektelsesbeslutninger reiser spørsmålet om hva slags rettsmiddelsystem vi skal ha i norsk rett - blant annet om Høyesterett (også) skal bli en kassasjonsdomstol etter kontinentalt mønster. Hvis departementet finner grunn til å følge opp tanken fra Dommerforeningens utvalg for sivilprosess, må det foretas en grundig utredning der rettsmiddelsystemene som helhet både i sivilprosessen og i straffeprosessen vurderes og gjennomgås. Det vil i tilfelle nødvendiggjøre at det nedsettes et lovutvalg med dette som mandat.»

Riksadvokaten uttaler:

«Høyesteretts ankeutvalg legger nå til grunn at anke over lagmannsrettens fellende dom i saker der siktede ble frifunnet i tingretten, ikke kan nektes fremmet uten en 'reell overprøving av anken'. Departementet legger til grunn at dette innebærer at anken bare kan nektes fremmet dersom det er 'klart' at den ikke kan føre frem. Riksadvokaten finner ikke grunn til å stille spørsmål ved denne vurderingen, og slutter seg til at antatt gjeldende rett lovfestes.

Også begrunnelsesplikten for beslutninger om å nekte anker fremmet i disse tilfellene bør lovfestes som foreslått. En antar for øvrig at det for anker som gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet må kunne vises til at Høyesterett ikke kan overprøve denne, jf stprl § 306 annet ledd.

Departementet ber om synspunkter til spørsmålet om domfelte bør ha en ubetinget rett til Høyesterettsbehandling av fellende lagmannsrettsdommer i 'seksårssaker' dersom han/hun ble frifunnet i tingretten. Det kan ikke være aktuelt å gjøre endringer i Høyesteretts kompetanse hva gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og en overprøving vil måtte begrenses til saksbehandlingen, lovtolkingen og/eller straffutmålingen.

Riksadvokaten anser det lite naturlig at det innføres en slik ubetinget rett. At tiltalte frifinnes i tingretten, men dømmes i lagmannsretten vil gjennomgående skyldes ulik vurdering av bevisene under skyldspørsmålet - som ikke vil kunne overprøves av Høyesterett. Rettsikkerheten hva gjelder de ankegrunner Høyesterett kan prøve, må anses tilstrekkelig ivaretatt ved at ankeutvalget i disse sakene bare kan nekte anken etter en reell prøving av om anken kan føre frem og at det gis en begrunnelse for hvorfor den eventuelt ikke kan føre frem (og dermed nektes).

En har ingen innvendinger mot forslaget om at også beslutninger om ikke å omgjøre tidligere beslutning om å nekte anke fremmet, skal begrunnes.»

Agder lagmannsrett støtter forslaget om lovfesting av begrunnelsesplikten som er etablert i Høyesteretts praksis, jf. Rt. 2009 side 187, og uttaler videre:

«Vi finner ikke grunn til at den som etter frifinnelse i tingretten er domfelt i lagmannsretten i en 'seksårssak', skal ha noe ubetinget krav på å få sin anke fremmet til behandling i Høyesterett. En slik regel ville være lite forenlig med overordnede synspunkter på Høyesteretts rolle som tredjeinstans, som primært er rettsavklaring og rettsutvikling. For å unngå at Høyesterett blir belastet med konkrete straffesaker uten prinsipiell betydning, er det nødvendig å beholde et vilkår om samtykke fra ankeutvalget for å fremme saken til realitetsbehandling. I de sakene hvor siktede domfelles i lagmannsretten etter å være frifunnet i tingretten, er det nok for øvrig bevisvurderingen under skyldspørsmålet han i første rekke ønsker overprøvd. Den kan Høyesterett uansett ikke prøve, og på dette punktet har Norge tatt forbehold i forhold til FN-konvensjonen.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:

«Det nasjonale statsadvokatembetet er en klar motstander av forslaget om å innføre automatisk ankeadgang til Høyesterett i seksårssaker hvis du er frifunnet i tingretten.

Som regel vil grunnen til en slik situasjon være at lagmannsretten har vurdert bevisene forskjellig fra tingretten. Å da gi automatisk ankeadgang til Høyesterett over lovanvendelsen, saksbehandlingen eller straffutmålingen virker ikke umiddelbart innlysende. Det vil også stride mot den profil Høyesterett nå rendyrker om å behandle saker av prinsipiell karakter.

Tiltaltes rettssikkerhet må være i mer enn tilstrekkelig grad ivaretatt ved full prøvelse i to instanser og en begrunnet beslutning fra Høyesterett om å nekte å fremme anken. Det er heller ikke noen praksis fra EMD eller FN som skulle tilsi noe annet.

Det som heller burde være problemstillingen er om det er nødvendig å gi tiltalte en automatisk rett til fullstendig behandling i to instanser i seksårssakene, når lagmannsretten nå må begrunne sine beslutninger om å nekte ankene fremmet.

Det er få land, også blant de som er bundet av EMK og SP, som har en slik generøs ordning. Ordningen medfører at særlig etterforskningsprosjekter mot organisert kriminalitet tar tidsmessig ca 30 % lengre tid totalt sett. Et orgkrimprosjekt tar typisk 3--5 år fra start av etterforsking til rettskraftig dom. [...] I det siste orgkrim prosjektet Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos gjennomførte er det blant totalt 35 domfelte, over en rekke saker, ikke ett eneste eksempel på at noen som ble domfelt i tingretten er frifunnet i lagmannsretten. Derimot er det et eksempel på det motsatte og det er den omtalte avgjørelsen i HR-2009-426-U.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Justisdepartementet [tar] opp spørsmålet om personer som er domfelt i lagmannsretten i '6-års sak', men som er blitt frifunnet i tingretten, bør ha et ubetinget krav på å få sin anke fremmet for behandling i Høyesterett. Det er grunn til å anta at for domfelte i denne kategori vil det sentrale element være avgjørelsen av skyldspørsmålet, og at dette ikke er nærmere begrunnet av lagretten. Som anført kan anke til Høyesterett ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og for de øvrige ankegrunner er statsadvokatene i Hordaland av den oppfatning at det ikke foreligger hensyn som tilsier at domfelte bør ha et ubetinget krav på å få sin anke fremmet.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen tiltrer departementets forslag om at straffeprosessloven § 323 endres, slik at bestemmelsen tydelig gir uttrykk for kravene til reell overprøving og begrunnelse som Høyesteretts ankeutvalg har gitt uttrykk for [...]

Etter Advokatforeningens oppfatning bør en anke over fellende dom i lagmannsretten etter frifinnelse i tingretten bare kunne nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at anken ikke kan føre frem. Advokatforeningen påpeker at allerede den omstendighet at anken gjelder domfellelse i lagmannsretten for forhold domfelte er frifunnet for i tingretten, tilsier at det sjelden vil være klart at anken ikke vil føre frem, såfremt uenigheten ikke utelukkende gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Advokatforeningen mener at personer som er domfelt i lagmannsretten etter frifinnelse i tingretten i saker som gjelder forbrytelser som kan medføre fengsel i mer enn 6 år, bør ha et ubetinget krav på å få sin anke fremmet for behandling i Høyesterett.

Det er især hensynet til å oppnå et materielt riktig resultat i slike alvorlige straffesaker, som etter Advokatforeningens syn begrunner et ubetinget krav på å få anken fremmet for behandling. Advokatforeningen antar at selv om et slikt ubetinget krav vil øke Høyesteretts arbeidsbyrde, vil denne økningen ikke være av nevneverdig betydning. Forutsetningen om at domfelte i disse tilfellene har krav på en 'reell overprøving' av anken og at beslutningen fra ankeutvalget må begrunnes [...], betyr at Høyesteretts ankeutvalg allerede i dag må foreta en grundig prøvning av anken, samt utforme en begrunnelse. Etter Advokatforeningens syn må slike saker uansett i stor grad henvises til ankebehandling: Allerede det at tingretten og lagmannsretten har kommet til forskjellige resultater til tiltaltes disfavør, er en omstendighet som tilsier at det sjeldnere kan finnes 'klart' at anken ikke vil føre frem.

Advokatforeningen gir sin tilslutning til forslaget om at det presiseres i § 323 at det gjelder en omgjøringsadgang for ankenektelser hvor siktede er domfelt i lagmannsretten, men ble frifunnet i tingretten. Advokatforeningen er også enig i at en eventuell omgjøringsbeslutning som stadfester beslutningen om å nekte anken fremmet, må begrunnes.

Etter Advokatforeningens syn bør det ikke oppstilles nærmere krav til begrunnelsens innhold i loven. Dette gjelder også for en eventuell omgjøringsbeslutning. Dersom omgjøringsbegjæringen ikke inneholder annet enn en gjentakelse av det som ble anført i anken, antar Advokatforeningen at det som for lagmannsretten er tilstrekkelig med en henvisning til begrunnelsen som ble gitt i den første beslutningen om å nekte anken fremmet. Advokatforeningen finner grunn til å understreke at selv om etterprøvbarhetshensynet ikke gjør seg like sterkt gjeldende ved ankenektelser i øverste instans, bør ikke dette medføre at kravet til begrunnelsens innhold lempes. Begrunnelsen må vise at de feil som er påberopt, er oppfattet, og hvorfor det er klart at anken ikke vil føre frem. Begrunnelsen må videre skape sikkerhet utad for at det er foretatt en reell overprøving.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Selv om det faller utenfor fagkretsen for Dommerforeningens utvalg for sivilprosess, finner vi for sammenhengens skyld grunn til påpeke at Høyesterett etter vårt syn også ved overprøving av nektelsesbeslutninger av lagmannsretten i straffesaker bør kunne prøve lovanvendelsen. Det finnes en rekke eksempler på at lagmannsretten uriktig har nektet lovanvendelsesanker fremmet. Som tilfeldig valgte eksempler kan nevnes Rt. 2004 side 1291, 2006 side 140, 2007 side 973 og Høyesteretts dom 27. mars 2009 (HR-2009-703-A). I disse tilfellene kom sakene til Høyesterett fordi lagmannsretten tillot straffutmålingsanken fremmet. Av hensyn til Høyesteretts ansvar for rettsanvendelsen er det uheldig at rettsanvendelsen i nektelsesbeslutninger av lagmannsretten skal være unndratt Høyesteretts overprøvingskompetanse. Dette kan også ha en side mot Grunnloven § 88, jf. Rt. 1980 s. 52 på s. 58, men dette går vi ikke inn på.

Da departementet i sitt høringsbrev ikke har tatt opp spørsmålet om utvidelse av Høyesteretts kompetanse, bør det imidlertid ikke fremsettes noe lovproposisjon om dette uten at det først har vært vurdert av departementet i et nytt høringsnotat [...]»

Forskergruppe for strafferett og prosessrett ved Universitetet i Tromsø uttaler:

«Slik straffeprosessloven § 323 første ledd står i dag er Høyesterett først og fremst en prejudikatinstans. Dette betyr at Høyesterett først og fremst skal prøve om saken reiser viktige rettslige spørsmål, ikke om lagmannsretten har avgjort saken rett. Loven åpner for en prøving av andre elementer: hvilken betydning saken har for partene og om lagmannsrettens avgjørelse er materielt riktig. Den sistnevnte typen av prøving er av en helt annen karakter, særlig ut fra partenes synspunkt, siden Høyesterett da prøver sakens realitet. Høyesterett har ingen plikt [til] å foreta en materiell prøving slik loven er i dag, selv om den ofte gjør det.

Dersom en plikt til materiell prøving av saker bør finnes er det viktig å nevne den i loven. Dette fordi den er av en annen karakter enn en prøving om anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak.

Ankereglene i straffesaker må sees i sammenheng med jury-ordningen. Når den tiltalte blir domfelt av en jury etter en frikjennelse i tingretten, blir en begrunnet frikjennende dom erstattet av en domfellende ubegrunnet dom. Denne inkonsekvensen i systemet kan bare fjernes ved en helhetsreform av anke- og juryordningen.

Det er betenkelig å gi en ubetinget rett til overprøving i Høyesterett. Høyesterett skal være en prejudikatdomstol, med oppgave å sørge for rettsavklaring og rettsutvikling. For å kunne oppnå dette kreves at Høyesterett ikke blir belastet med saker uten prinsipiell betydning. Ankeutvalget bør derfor fungere som silingsorgan for alle saker.»

Norsk senter for menneskerettigheter uttaler:

«Et lovfestet krav om reell overprøving av denne typen anker i straffeprosessloven § 323 bidrar etter Norsk senter for menneskerettigheters vurdering til klarhet i rettstilstanden og ivaretar kravet til overprøving og rettssikkerhet i SP artikkel 14 nr. 5. Det virker også hensiktsmessig ut i fra sammenhengen mellom straffeprosessloven § 321 og § 323 at vilkåret for å kunne nekte slike anker bør være at anken 'klart' ikke kan føre frem, slik departementet foreslår.

I likhet med forslaget til endringer i § 321 foreslår departementet at krav til begrunnelsens innhold i § 323 ikke blir lovfestet. Som nevnt [...] over bør man imidlertid vurdere å utarbeide retningslinjer for begrunnelsens innhold.»

Departementet viderefører forslaget om at ankeutvalgets beslutninger etter straffeprosessloven § 323 om å nekte å fremme anke over lagmannsrettens fellende dom hvor domfelte er frifunnet i tingretten, skal være begrunnet. Det foreslås at anken i disse tilfellene bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Regelen foreslås å gjelde ved anke fra siktede og ved anke fra påtalemyndigheten til siktedes gunst. Det foreslås ikke at det lovfestes nærmere krav til begrunnelsens innhold.

Departementet viderefører også forslaget om å gi adgang til omgjøring av beslutninger om å nekte anke fremmet i tilfeller hvor siktede er domfelt i lagmannsretten, men ble frifunnet i tingretten. Når det gjelder spørsmålet om begrunnelseskrav for slike omgjøringsbeslutninger, har Høyesterett pekt på at begrunnelseskravet bare kan være aktuelt hvor selve beslutningen om å nekte anken fremmet, må være begrunnet. Høyesterett har også pekt på at krav om begrunnelse her bare kan være aktuelt hvis det lovfestes en generell plikt for lagmannsretten til å begrunne sine omgjøringsbeslutninger. Departementet slutter seg til disse begrensningene. Departementet foreslår i proposisjonen her at lagmannsrettenes omgjøringsbeslutninger bare skal være begrunnet når det er fremsatt nye anførsler i begjæringen om omgjøring. Det foreslås en tilsvarende begrensning for begrunnelsesplikten ved omgjøring etter § 323.

Departementet foreslår ikke at det skal gjelde en ubetinget ankeadgang til Høyesterett for personer som er domfelt i lagmannsretten i en «seksårssak», men som ble frifunnet i tingretten. Det vises til de argumentene Høyesterett har nevnt i sin høringsuttalelse.

Dommerforeningens utvalg for sivilprosess har gitt uttrykk for at Høyesterett ved overprøving av beslutninger om å nekte anker fremmet, også bør kunne prøve lagmannsrettens rettsanvendelse. Som utvalget selv og også Høyesterett har pekt på, har spørsmålet om omfanget av Høyesteretts prøvingskompetanse i silingssaker ikke vært nærmere utredet eller høringsbehandlet. Departementet foreslår ikke endringer i Høyesteretts prøvingskompetanse i proposisjonen her, verken for straffesaker eller sivile saker, jf. punkt 4.3. Departementet vil eventuelt vurdere dette spørsmålet på et senere tidspunkt.

Det vises til forslaget til endringer i straffeprosessloven § 323.