11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

11.1 Merknader til endringene i domstolloven

Til § 159 a:

Det er foreslått en tilføyelse i § 159 a annet ledd tredje punktum og i § 159 a tredje ledd tredje punktum om at reglene om forkynning av dom i straffeprosessloven § 42 annet ledd gjelder også dersom siktede deltar i rettsmøtet ved fjernmøteteknikk. Dette innebærer at det i slike tilfeller blir adgang til å innkalle siktede til rettsmøte for forkynning av dommen, og å gi pålegg om fremmøteforkynning. Forslaget har sammenheng med forslaget til nytt femte ledd i straffeprosessloven § 248 om at rettsmøte i tilståelsessaker på nærmere vilkår kan holdes som fjernmøte med bildeoverføring. Dersom det i en tilståelsessak innkalles til rettsmøte for forkynning av dommen på et senere tidspunkt, vil også dette rettsmøtet kunne avholdes som fjernmøte med siktedes samtykke. Dette følger av at straffeprosessloven § 248 nytt femte ledd gjelder «rettsmøte til pådømmelse av saken». Når innkalling til fremmøteforkynning skjer i et fjernmøte, vil det ikke være mulig å overlevere et skjema med tid og sted for fremmøteforkynningen, slik det er vanlig å gjøre ved avslutningen av rettsmøtet. Det vil være en fordel om et slikt skjema sendes siktede i posten etter fjernmøtet, men dette vil ikke være et vilkår for at påbudet om fremmøteforkynning skal være bindende.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 5.1.3.3.

Til § 197:

Etter forslaget til nytt annet ledd i § 197 kan forkynning av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling i straffesaker sendes til siktedes offentlig oppnevnte forsvarer med anmodning om at denne forestår forkynning overfor siktede etter reglene i domstolloven § 179.

Bestemmelsen gjelder bare anmodning om forkynning overfor siktede, ikke overfor vitner.

Når forsvareren bistår med forkynning etter denne bestemmelsen, vil forkynningen være en «underhåndsforkynning» etter domstolloven § 179. Forkynningen skjer da ved at forsvareren overleverer de aktuelle dokumentene til siktede, som undertegner for forkynningen, og at forsvareren bekrefter siktedes underskrift, jf. § 179 tredje ledd.

Det er ikke meningen at forsvareren skal bruke tid og ressurser på å oppspore en siktet bare for å bistå med forkynning. Forsvareren skal etter straffeprosessloven § 265 første ledd første punktum uten unødig opphold ta kontakt med tiltalte for å drøfte hvordan forsvaret bør føres. Forkynning kan da skje i et møte som forsvareren avholder med klienten i den forbindelse.

Det vises ellers til merknadene til straffeprosessloven §§ 263, 265 og 274, og til de alminnelige motivene punkt 8.5.

11.2 Merknad til endringen i forvaltningsloven

Til § 24:

Forvaltningsloven § 24 tredje ledd annet punktum viser til § 19 første ledd bokstav c. Ved lov 30. januar 2009 nr. 7 ble § 19 første ledd endret ved at det ble tatt inn en ny bestemmelse som bokstav c. Tidligere § 19 første ledd bosktav c ble da bokstav d. Ved en inkurie ble ikke henvisningen i § 24 tredje ledd annet punktum endret tilsvarende. Dette foreslås nå rettet opp.

Til § 38:

I § 38 første ledd bokstav a er ordet «utrykkelig» rettet til «uttrykkelig».

11.3 Merknad til endringen i atomenergiloven

Til § 22

I § 22 første punktum rettes en inkurie som kom inn ved endringer ved lov 20. desember 1985 nr. 103.

11.4 Merknader til endringene i straffeprosessloven

Til § 40:

Endringen har til formål å «foregripe» den endring i straffeprosessloven § 40 som ble vedtatt med straffeloven 2005. Med straffeloven 2005 ble straffeprosessloven § 40 annet ledd endret, slik at det fremgår av bestemmelsen at det skal opplyses i domsgrunnene om straffeloven 2005 § 78 bokstav f er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. Straffeloven 2005 § 78 bokstav f svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd første punktum om tilståelse som formildende omstendighet ved straffutmålingen.

Straffeloven 1902 § 59 annet ledd annet punktum om tilståelse som straffnedsettelsesgrunn svarer til straffeloven 2005 § 80 første ledd bokstav a nr. 2, og er ikke omfattet av henvisningen i straffeprosessloven § 40. Det er likevel klart at dersom retten velger å nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål eller til en mildere straffart, må dette fremgå av dommen.

Endringen i straffeprosessloven § 40 som foreslås her, er ment å ha samme innhold som endringen som er vedtatt med straffeloven 2005. Det heter om denne endringen i Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 485 (der utkastet til ny straffelov § 77 svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd første punktum):

«Departementet foreslår at det i domsgrunnene alltid skal angis om bestemmelsen i straffeloven § 77 er anvendt. Det skal både gå frem om det er tatt i betraktning ved straffutmålingen at den siktede har tilstått, og om tilståelsen har ført til reduksjon i straffen.

Videre bør det angis hvilken betydning tilståelsen er tillagt ved straffutmålingen, jf. siste del av tredje punktum. Dersom det er mulig å angi eksakt hvor stort fradraget er, bør dette gjøres. Særlig der det i praksis har utviklet seg fastlagte nivåer for straff for ulike typer av lovbrudd, lar dette seg gjøre. I andre tilfeller bør det angis i mer generelle vendinger hvor stor rabatten har vært.

Siktemålet med tilføyelsen er å sørge for at tilståelsesrabatten i større grad blir omtalt og synliggjort. Dette er en forutsetning for at bestemmelsen i straffeloven § 77 kan virke motiverende på de siktede. Departementet antar at et obligatorisk krav om at anvendelse av straffeloven § 77 skal omtales i domsgrunnene, også vil lede til at retten krever at aktor og forsvarer kommenterer spørsmålet i sine prosedyrer, eventuelt ved oversendelse av saken til retten for tilståelsesdom.»

Det vises for øvrig til de alminnelige motivene punkt 8.3.

Til § 42:

I § 42 annet ledd første punktum er det foreslått en tilføyelse om at også når siktede deltar i rettsmøtet med fjernmøteteknikk når saken tas opp til doms, skal retten opplyse om hvordan dommen vil bli forkynt. Forslaget har sammenheng med forslaget til nytt femte ledd i straffeprosessloven § 248 om at rettsmøte i tilståelsessaker på nærmere vilkår kan holdes som fjernmøte med bildeoverføring.

Det vises til merknadene til domstolloven § 159 a og de alminnelige motivene punkt 5.1.3.3.

Til § 54:

For å bringe begrepsbruken i samsvar med loven for øvrig er ordet «formannen» i § 54 første punktum erstattet med «rettens leder».

Ved lov 26. januar 2007 nr. 3 om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover) ble det i forbindelse med ikraftsettingen av tvisteloven gjort en rekke endringer i lovgivningen, herunder tilpasninger til tvistelovens begrepsbruk. Tvistemålsloven brukte begrepet «rettens formann», som er erstattet med «rettens leder» i tvisteloven. I straffeprosessloven ble derfor tilsvarende endring gjort i en lang rekke bestemmelser. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 54 endret tilsvarende.

Til § 55:

I § 55 første ledd nr. 3 er «Nye Kripos» endret til «Kripos».

Ved forskrift 20. januar 2006 nr. 52 ble navnet «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Nye Kripos)» endret til «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos)». Det ble ikke i denne forbindelse foretatt tilsvarende endring i straffeprosessloven § 55 første ledd nr. 3. Departementet foreslår derfor å gjøre dette nå.

Til § 59 a:

I § 59 a annet ledd er det foreslått et nytt fjerde punktum om at siktede har adgang til å påklage en påtaleunnlatelse etter § 70. Dette innebærer et unntak fra § 59 a annet ledd tredje punktum om at klageretten etter § 59 a ikke gjelder for den som kan bringe vedtaket inn for retten. Bakgrunnen for denne tilføyelsen er at det foreslås en adgang til å bringe en sak som er avgjort ved påtaleunnlatelse etter § 70 (prosessøkonomisk påtaleunnlatelse) inn for retten, jf. forslaget til endring av § 71. Det er ikke ønskelig å oppheve adgangen for siktede til å påklage påtaleunnlatelsen, i og med at hensikten med endringen av § 71 er å styrke siktedes rettigheter.

Nåværende § 59 a annet ledd fjerde punktum blir nytt femte punktum.

Det vises til merknadene til § 71 og de alminnelige motivene punkt 8.9.

Til § 71:

Første ledd første punktum i § 71 foreslås endret slik at siktede får adgang til å kreve at påtalemyndigheten bringer en sak som er avgjort ved påtaleunnlatelse etter § 70 (prosessøkonomisk påtaleunnlatelse) inn for retten, dersom siktede hevder å ikke være skyldig. Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige motivene punkt 8.9. Siktede kan alternativt påklage vedtaket om påtaleunnlatelse etter § 59 a, jf. forslaget til endring av § 59 a annet ledd.

Til § 100:

I § 100 annet ledd er det presisert at det kan utgjøre en særlig grunn til å oppnevne forsvarer at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det foreligger et særskilt behov for forsvarer.

Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige motivene punkt 7.3.3.

Forslaget er mindre vidtrekkende enn forslaget i NOU 2007: 7 punkt 13.4.6 og i departementets høringsbrev 30. juni 2008, hvor det ble foreslått å gi nærmere angitte grupper rettskrav på advokatbistand. Endringen er ikke ment å utvide retten til forsvarer etter § 100 annet ledd.

I punkt 7.3.3.5 er det nevnt eksempler på hvilke tilstander som typisk kan tenkes å medføre et særlig behov for forsvarer. Om forsvarer skal oppnevnes etter § 100 annet ledd vil fortsatt bero på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i bestemmelsen er ikke uttømmende.

Skal den fysiske eller psykiske lidelsen gi rett til forsvareroppnevning etter § 100 annet ledd, kreves at den aktuelle tilstanden medfører et faktisk behov for forsvarer, jf. uttrykket «tilsier». Det avgjørende er hvilken betydning funksjonsnedsettelsen har for muligheten til å vareta egne interesser overfor politi og påtalemyndighet. Om det ikke er andre forhold enn siktedes tilstand som tilsier forsvareroppnevning, må det vurderes om alternative tiltak kan avhjelpe et antatt forsvarerbehov. Det vil ikke være grunn til å oppnevne forsvarer om siktede har en funksjonshemming eller liknende som forholdsvis enkelt kan avhjelpes med vanlige hjelpemidler som briller, høreapparat eller tolkebistand.

Til § 100 a:

I § 100 a annet ledd tredje punktum er ordet «påkjære» erstattet med «anke».

Da tvisteloven ble satt i kraft, ble straffeprosessloven endret ved at en gikk over til en felles betegnelse - anke - for de ordinære rettsmidlene. I en rekke bestemmelser ble derfor ordet «kjæremål» og ordet «påkjære» endret til «anke». Ved en inkurie ble ikke § 100 a annet ledd tredje punktum endret, noe som også er påpekt av Metodekontrollutvalget i NOU 2009: 15 side 351.

Til § 101:

I § 101 nytt annet ledd er det foreslått en forskriftshjemmel for å regulere antakelsen av faste forsvarere. Forslaget har sammenheng med at det foreslås en hjemmel for å etablere en ordning med faste bistandsadvokater, jf. forslaget til endring av § 107 g. Det er ønskelig å gi en felles forskrift om faste forsvarere og faste bistandsadvokater.

Det vises ellers til de alminnelige motivene kapittel 9.

Til § 107:

I § 107 første ledd første punktum er det føyd til at også advokat oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 a, det vil si advokater som oppnevnes i saker om bruk av hemmelige tvangsmidler og nektelse av dokumentinnsyn og bevisførsel, skal ha godtgjørelse av staten.

Ved lov 9. mai 2003 nr. 30 ble betegnelsen «særskilt oppnevnt forsvarer» tatt ut av straffeprosessloven § 100 a og erstattet med «særskilt oppnevnt advokat». At ikke særskilt oppnevnt advokat samtidig ble føyd til i § 107 første ledd første punktum, antas å skyldes en forglemmelse, jf. også Metodekontrollutvalget i NOU 2009: 15 side 170. Oppnevnte advokater har likevel i praksis blitt honorert etter de samme reglene som forsvarere. Tilføyelsen innebærer følgelig ingen realitetsendring.

Til § 107 b:

I § 107 b annet ledd nytt femte punktum foreslås det lovfestet hva en fast bistandsadvokatordning innebærer. Bestemmelsen svarer til § 103 om faste forsvarere.

Nåværende § 107 b annet ledd femte punktum blir sjette punktum.

Det vises ellers til de alminnelige motivene kapittel 9.

Til § 107 g

I § 107 g første ledd foreslås det lovfestet at Domstoladministrasjonen skal anta faste bistandsadvokater, på samme måte som for faste forsvarere. Hvor mange faste bistandsadvokater det er behov for i hver rettskrets, er det opp til Domstoladministrasjonen å vurdere.

Forskriftshjemmelen i annet ledd foreslås endret i forhold til dagens ordlyd, for å reflektere at sentrale bestemmelser om ordningen med faste bistandsadvokater foreslås tatt inn i loven.

Det vises ellers til de alminnelige motivene kapittel 9.

Til § 109 a:

Bestemmelsen innebærer at adgangen til å gjennomføre vitneavhør som fjernavhør foreslås lovfestet. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 5.2. Med fjernavhør menes vitneavhør som gjennomføres ved overføring av lyd og bilde av vitneforklaringen til rettssalen eller ved telefon.

Etter første ledd første punktum kan vitner avhøres ved fjernavhør dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning, eller andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig. Den geografiske begrensningen av vitneplikten fremgår av straffeprosessloven § 109 første ledd annet punktum. Lang reisevei til rettsstedet som er kortere enn de avstander som følger av § 109 første ledd annet punktum, kan være et særlig forhold som kan gjøre fjernavhør ønskelig. Andre eksempler er at vitnet er på reise eller har et arbeid som det er særlig vanskelig å komme fra, eller at sykdom eller funksjonshemning hos vitnet gjør det vanskelig å reise til rettstedet. Det skal fortsatt være hovedregelen at vitner skal forklare seg ved fysisk fremmøte i rettssalen. Det er opp til retten å vurdere om det kan gis adgang til fjernavhør, og herunder må retten vurdere om fjernavhør vil være betenkelig, jf. første ledd annet punktum. Rettens vurdering må bygge på et skjønn. Det vil være naturlig at vilkåret om «særlige forhold som gjør fjernavhør ønskelig» ses i sammenheng med vilkåret om at fjernavhør ikke må være betenkelig. Hvor forklaringen vil være av mindre betydning for saken, bør det ikke kreves like mye besværligheter for vitnet før fjernavhør tillates.

Etter første ledd annet punktum bør fjernavhør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. At forklaringen kan være særlig viktig vil være relevant hva enten vitnet skal forklare seg om forhold som gjelder skyldspørsmålet, eller forhold som gjelder straffutmålingen. Ved vurderingen av om vitneforklaringen kan være særlig viktig, vil retten være avhengig av opplysninger fra aktor, forsvarer eller eventuelt bistandsadvokaten. Ved vurderingen av om fjernavhør vil være betenkelig, må retten ta hensyn til om det vil være mulig å gjennomføre avhøret med overføring av lyd og bilde eller bare lyd. Videoavhør må generelt anses for å være et bedre alternativ enn telefonavhør, noe som gjør at det skal mer til for å anse videoavhør som betenkelig. Blant andre forhold som kan gjøre fjernavhør betenkelig, kan nevnes at vitnet snakker dårlig norsk, slik at det kan være vanskeligere å oppfatte hva vitnet sier over telefon, eller at kvaliteten på det tekniske utstyret i den aktuelle rettssalen erfaringsmessig har vist seg å være dårlig. Et annet forhold kan være at noen av rettens medlemmer eller lagrettemedlemmer har nedsatt hørsel, og at rettssalen ikke har utstyr som kan gi tilstrekkelig lydnivå på et telefonavhør. I ankeinstansen vil erfaringen med hvordan vitneavhøret forløp i tingretten være en relevant opplysning ved vurderingen av om fjernavhør kan være betenkelig.

Ved avgjørelsen av om fjernavhør skal tillates, må retten legge vekt på påtalemyndighetens, og særlig siktedes syn.

Etter første ledd tredje punktum kan fjernavhør foretas også dersom forklaringen kan være særlig viktig, i to situasjoner. Det første alternativet er hvor vilkårene for å pålegge tiltalte eller andre tilstedeværende å forlate salen etter straffeprosessloven § 284 første ledd første, fjerde eller femte punktum er oppfylt. Bakgrunnen for den utvidede adgangen til fjernavhør i disse tilfellene er at et fjernavhør vil kunne være et bedre alternativ enn å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen. Siktede vil få bedre muligheter til å imøtegå opplysningene som kommer frem under avhøret, og forklaring ved fjernavhør vil kunne oppleves som mer skånsomt for noen vitner.

Det andre alternativet er at vitnet ikke har møteplikt for domstolen. Dette alternativet er aktuelt både hvor vitnet er blitt fritatt for møteplikt etter straffeprosessloven § 109 første ledd annet punktum, og hvor vitnet ikke har bosted eller oppholdssted i Norge. Bakgrunnen for den utvidede adgangen til fjernavhør overfor disse vitnene, er at fjernavhør må anses som et like godt eller bedre alternativ sammenlignet med å gjennomføre bevisopptak.

Etter første ledd fjerde punktum skal påtalemyndigheten og siktede gis anledning til å uttale seg før beslutning om fjernavhør tas. Uttalelsene kan gjelde både viktigheten av vitneforklaringen, i hvilken grad det er vanskelig for vitnet å møte i retten, og hvordan vitneforklaringen har forløpt i underinstansen mv.

Etter annet ledd første punktum er hovedregelen at fjernavhør foretas ved bildeavhør. Dette er i samsvar med tvisteloven § 21-10 annet ledd første punktum. Annet ledd annet punktum bestemmer likevel at hvis utstyr for bildeavhør ikke er tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene i første ledd likevel er oppfylt. Utstyr for bildeavhør kan tenkes å mangle både i enkelte rettssaler og på det stedet der vitnet oppholder seg. At fjernavhøret eventuelt må skje bare ved bruk av telefon, vil kunne få betydning for rettens vurdering av om fjernavhør vil være betenkelig.

Etter annet ledd tredje punktum bestemmer retten hvor avhøret skal foretas. Også etter de gjeldende forskriftene er det retten som bestemmer hvor avhøret skal foretas. Det kan være aktuelt å pålegge vitnet å møte frem på et offentlig kontor der det er videokonferanseutstyr tilgjengelig. Også hvor avhøret skal gjennomføres som telefonavhør er det adgang til å pålegge vitnet å møte på et offentlig kontor. Dette kan særlig være aktuelt hvis vitnets legitimasjon skal kontrolleres. Dersom retten finner det ubetenkelig å gjennomføre avhør ved at vitnet ringes opp på sin mobiltelefon, er det ikke nødvendig å bestemme sted for avhøret. Vitnet må da pålegges å være tilgjengelig på telefon i et bestemt tidsrom.

Annet ledd fjerde og femte punktum viderefører nåværende § 109 a annet og tredje ledd om at retten kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør og at § 109 og domstolloven § 205 gjelder tilsvarende ved fjernavhør.

Etter annet ledd sjette punktum er det hjemmel for å fastsette nærmere forskrift om fjernavhør. Det vil være aktuelt å videreføre en del av de mer detaljerte reglene for fjernavhør som i dag finnes i forskrift 8. november 1991 nr. 727.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 5.2.

Til § 111:

I § 111 første ledd annet punktum er henvisningen til straffeprosessloven § 109 første og annet ledd endret til bare å omfatte første ledd.

Opprinnelig fastsatte § 109 en geografisk avgrenset møteplikt for vitner for herreds- og byrett i første ledd og tilsvarende møteplikt for lagmannsretten i annet ledd. Ved lov 28. april 2000 nr. 34 ble den geografisk avgrensede møteplikten erstattet med en felles geografisk avgrenset fritakshjemmel for begge instanser i nytt første ledd. Tidligere femte ledd om vitnegodtgjørelse ble annet ledd. Ved en feil ble henvisningen i § 111 oversett. Dette foreslås rettet opp nå.

Til § 142 a:

Bestemmelsen er ny og i tråd med anbefalingen i NOU 2007: 7. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 7.3.5.

Første punktum pålegger retten å fastsette skriftlig mandat om hva den sakkyndige skal utrede. Annet punktum slår fast at dersom mandatet på noe tidspunkt endres i forhold til det opprinnelige, skal også endringen i mandatet fastsettes skriftlig. Tredje punktum gir retten adgang til å pålegge påtalemyndigheten, forsvareren eller bistandsadvokaten å utarbeide forslag til mandat eller til endring av mandatet. Vanligvis vil den som begjærer oppnevning av sakkyndig fremlegge et forslag til mandat eller angi hvorfor sakkyndig ønskes oppnevnt. I de tilfellene hvor det ikke allerede foreligger forslag til mandat vil tredje punktum gi retten anledning til å pålegge påtalemyndigheten, forsvareren eller bistandsadvokaten å utarbeide forslag til mandat eller endring i mandatet. Fjerde punktum gir hjemmel for å gi nærmere regler om utformingen av mandat og eventuelt tilleggsmandat i forskrift.

Til § 148:

Det foreslås et nytt fjerde punktum i § 148 om at påtalemyndigheten fremsetter mandat i samsvar med § 142 a og forskrifter gitt i medhold av den, med mindre det er stor fare for at etterforskingen vil lide ved opphold. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 7.3.5. Forslaget er i tråd med anbefalingen i NOU 2007: 7.

Henvisningen til § 142 a medfører at der påtalemyndigheten bruker sakkyndige under etterforskingen, skal det fastsettes skriftlig mandat. Også endringer i mandatet må påtalemyndigheten fastsette skriftlig. At en kan unnlate å fastsette skriftlig mandat hvor det er stor fare for at etterforskingen vil lide ved opphold, gir uttrykk for at det skal forholdsvis mye til for å unnlate å utarbeide skriftlig mandat. Reservasjonen er formulert i samsvar med straffeprosessloven § 216 d første ledd første punktum. Det vises til nærmere omtale under punkt 7.3.5.

Nåværende § 148 fjerde og femte punktum blir femte og sjette punktum.

Til § 149 a:

Det foreslås i § 149 a at sakkyndige kan avhøres ved fjernavhør, og at reglene om vitneavhør som fjernavhør i § 109 a gjelder tilsvarende for avhør av sakkyndige. Herunder gjelder vilkåret i § 109 a første ledd annet punktum om at fjernavhør ikke bør foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig.

I mange saker vil sakkyndigbeviset være særlig viktig, og da vil fjernavhør være utelukket av den grunn. For øvrig må retten nøye vurdere om det vil være betenkelig å la den sakkyndige avhøres ved fjernavhør. Den sakkyndige vil gjerne forklare seg om fagstoff som kan være vanskelig tilgjengelig for rettens medlemmer, og som kan tilsi at forklaringen avgis i rettssalen. Det må herunder tas hensyn til at flertallet av rettens medlemmer vil være lekdommere, eventuelt lagrettemedlemmer. Det må også legges vekt på om den sakkyndige skal bruke illustrasjoner, plansjer mv. som kan gjøre forklaringen lettere tilgjengelig, og om dette vil kunne gjennomføres på en god måte ved bruk av videoavhør. Regelen i tvisteloven § 21-10 første ledd fjerde punktum om at sakkyndige som har avgitt skriftlig redegjørelse til retten alltid kan avhøres ved fjernavhør når ikke særlige forhold gjør det betenkelig, er ikke foreslått å gjelde for straffesaker. Årsaken til dette er at den muntlige fremstillingen er særlig viktig i straffesaker, siden lekdommerne er i flertall.

Det vises ellers til merknadene til § 109 a og de alminnelige motivene punkt 5.2.

Til § 160:

I § 160 annet punktum er henvisningen til § 157 tredje ledd rettet til annet ledd.

Annet ledd i § 157 lød opprinnelig som gjeldende § 157 annet ledd første punktum. Ved lov 22. desember 1995 nr. 79 ble bestemmelsen flyttet til tredje ledd og henvisningen i § 160 ble endret tilsvarende. For ordens skyld nevnes at ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble det føyd til et nytt annet punktum i daværende § 157 tredje ledd (nå annet ledd) som presiserer at regelen i første punktum om at kroppslig undersøkelse kan foretas selv om den mistenkte ikke kan straffes fordi han var utilregnelig, også gjelder når utilregneligheten har ført til at den mistenkte ikke har utvist skyld. Innholdet i henvisningen i § 160 annet punktum ble dermed presisert tilsvarende.

I forbindelse med utvidelsen av DNA-registeret ved lov 18. januar 2008 nr. 3 ble § 157 tredje ledd flyttet tilbake til annet ledd, men uten at henvisningen i § 160 annet punktum ble endret tilsvarende. Dette foreslås rettet opp nå.

Til § 185:

I § 185 tredje ledd nye tredje til niende punktum foreslås det lovfestet en generell adgang til å gjennomføre rettsmøte om forlengelse av fengslingsfristen som fjernmøte på nærmere vilkår. Bestemmelsen gjelder bare rettsmøter om fengslingsforlengelser, og altså ikke det første rettsmøtet i en fengslingssak. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 5.1.

Etter tredje punktum kan retten beslutte at rettsmøte om forlengelse av fengslingsfristen kan holdes som fjernmøte med bildeoverføring når retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter. Det er ikke adgang til å gjennomføre et møte med bare lydoverføring.

Som det fremgår uttrykkelig av lovteksten, er det meningen at fjernmøte bare skal benyttes når det er noe å spare på det. Hovedregelen er at siktede har rett til å være til stede i rettsmøtet. Unntaksregelen er motivert av hensynet til å spare kostnader, og fjernmøte vil være aktuelt der fysisk fremstilling medfører kostnader eller vanskeligheter utover det normale. Aktuelle momenter er reisekostnader og reisetid til rettslokalet, størrelsen på utgifter til vakthold og sikkerhetstiltak som ville påløpe ved et ordinært rettsmøte og hvilken rømningsrisiko som foreligger. Det er ikke meningen å oppstille strenge krav til besparelser for at fjernmøte skal kunne brukes. Hvis siktede selv ønsker å delta i rettsmøtet per videokonferanse og retten finner det ubetenkelig, vil fjernmøte kunne besluttes uavhengig av kostnadsperspektivet. For siktede kan fjernmøte være et bedre alternativ enn at fengslingsforlengelse besluttes ved kontorforretning.

Ved vurderingen av om bruk av fjernmøte vil være ubetenkelig, må retten legge vekt på siktedes syn. Hvilken vekt siktedes innvendinger skal tillegges, avhenger av hva siktede anfører av omstendigheter mot fjernmøte. Som utgangspunkt bør det stilles krav om at det må være forhold som stiller de spørsmål retten skal vurdere i et annet lys enn tidligere, og hvor det av hensyn til sakens opplysning kan være av betydning at siktede møter fysisk for dommeren. Et eksempel kan være at siktedes helsetilstand er endret og at fysisk oppmøte kan ha betydning for rettens vurdering av om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Siktedes fysiske tilstedeværelse kan da være nødvendig for å få saken opplyst. Adgangen til fjernmøte er et unntak fra hovedregelen om siktedes rett til å være til stede i rettsmøtet, og departementet mener derfor at retten må legge vekt på siktedes syn, men likevel ikke tillegge siktedes syn så stor vekt at det i realiteten praktiseres et krav om samtykke fra siktede. Ved lovforslaget er det gjort et bevisst valg om å gå bort fra kravet om samtykke fra siktede som gjelder etter forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 § 2. Fjernmøte bør derfor ikke utelukkes bare fordi siktede har behov for et «avbrekk» fra fengselstilværelsen. Det avgjørende ved vurderingen av om fjernmøte er ubetenkelig, skal være hensynet til sakens opplysning. Retten må avgjøre om saken kan opplyses tilstrekkelig ved at siktede avgir forklaring per videooverføring. Retten skal vurdere om fjernmøte vil være ubetenkelig også dersom siktede samtykker i bruk av fjernmøte.

Ved vurderingen av om fjernmøte vil være ubetenkelig, må det også legges vekt på tekniske forhold og hvilke aktører det er aktuelt for å delta per videokonferanse. Er kvaliteten på det tekniske utstyret dårlig, taler det mot å beslutte fjernmøte. Det må legges vekt på at partene skal ha like gode muligheter til å fremstille sin sak. Dette er likevel normalt ikke til hinder for at aktor er til stede i rettssalen mens siktede og forsvarer deltar per videokonferanse.

Ved vurderingen av om fjernmøte vil være ubetenkelig må retten også ta hensyn til at siktede skal ha mulighet til å forstå og få med seg det som foregår i rettsmøtet, og at siktede sikres god kommunikasjon med forsvareren og eventuelt tolk. Det er adgang til å la også tolken delta i rettsmøtet per fjernmøteteknologi.

Etter fjerde punktum gjelder tvisteloven § 13-1 annet ledd tilsvarende. Tvisteloven § 13-1 definerer et fjernmøte som et møte der ikke alle deltakerne er tilstede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk. Henvisningen innebærer at alle sakens aktører kan delta i rettsmøtet per fjernmøteteknologi.

Femte punktum bestemmer at siktede og påtalemyndigheten skal gis anledning til å uttale seg før beslutning om fjernmøte tas. Det er opp til retten å beslutte hvilken frist som skal settes for å avgi uttalelse.

Etter sjette punktum skal siktede sikres adgang til direkte og fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under møtet. Dette gjelder hva enten siktede har samtykket i fjernmøte eller ikke. Dersom det ikke lar seg gjøre å gi siktede adgang til fortrolig kommunikasjon med forsvareren, er fjernmøte uaktuelt. Kommunikasjonen kan foregå på forskjellige måter. En mulighet er at forsvareren befinner seg i rettssalen og konfererer med siktede ved bruk av videokonferanseutstyret før rettsmøtet og/eller i pauser underveis. Hvis den løsningen velges, må de øvrige tilstedeværende i tilfelle forlate rommet mens forsvareren samtaler med den siktede. Forsvareren kan også kommunisere med siktede per telefon før møtet og i pauser. Et annet alternativ er at forsvareren er til stede i fengselet sammen med siktede under fjernmøtet.

Etter sjuende punktum kan rettsmøtet ikke avholdes som fjernmøte uten siktedes samtykke dersom retten samtidig skal behandle spørsmålet om ileggelse eller forlengelse av isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a.

Etter åttende punktum kan rettsmøtet heller ikke avholdes som fjernmøte uten siktedes samtykke dersom det er gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til å få behandlet fengslingsspørsmålet i ordinært rettsmøte. Dette gjelder uavhengig av om de tidligere rettsmøtene har vært holdt som fjernmøte eller ikke. Siktede som sitter varetektsfengslet over lengre tid har rett til å kreve ordinært rettsmøte hver gang det er gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til ordinært rettsmøte.

I niende punktum er det gitt hjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler om fjernmøte i forskrift. Det vil være aktuelt å videreføre noen av de mer detaljerte bestemmelsene for fjernmøter som i dag finnes i forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 §§ 3 til 5.

Gjennom henvisningene i straffeprosessloven § 187 vil de nye bestemmelsene om fjernmøte også komme til anvendelse ved fengslingsforlengelse som besluttes med hjemmel i § 187 første ledd annet punktum eller § 187 annet ledd fjerde punktum.

Som følge av henvisningen i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 106 annet ledd fjerde punktum til straffeprosessloven §§ 174 til 191, kommer reglene i § 185 tredje ledd til anvendelse så langt de passer for saker om fengslingsforlengelse etter utlendingsloven § 106.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 5.1.3 til 5.1.5.

Til § 210 b:

For å rette opp en inkurie er henvisningen i § 210 b tredje ledd til straffeprosessloven § 216 b annet ledd bokstav c endret til å gjelde bokstav d i samme bestemmelse. Ved lov 17. juni 2005 nr. 87 ble det føyd til en ny bokstav c i straffeprosessloven § 216 b annet ledd og daværende bokstav c ble ny bokstav d. Henvisningen i § 210 b tredje ledd ble imidlertid ikke endret, noe som må bero på en inkurie.

Til § 222 d:

I § 222 d annet ledd bokstav c er straffeloven § 151 a føyd til i listen over straffbare handlinger som, dersom de begås med sabotasjehensikt, kan begrunne at PST gis tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Det antas å bero på en inkurie at kapringsbestemmelsen i straffeloven § 151 a ikke er med i oppregningen, jf. også Metodekontrollutvalget i NOU 2009: 15 side 233. Det vises til at straffeloven § 159 om forbund om å begå blant annet kapring er nevnt, noe som tilsier at også den mer alvorlige fullbyrdelsen av forberedelseshandlingen - kapringen - er ment å gi grunnlag for slik tvangsmiddelbruk. Det vises også til at § 151 a er nevnt uttrykkelig i forbindelse med departementets drøftelse i Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) side 131 av hvilke sabotasjehandlinger som skal gi grunnlag for bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed.

Til § 248:

Det foreslås et nytt femte ledd i § 248 om at retten kan beslutte at rettsmøte til pådømmelse av sak etter § 248 kan holdes som fjernmøte med bildeoverføring dersom siktede samtykker i det og retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter. Retten vil ikke være bundet av siktedes samtykke. Det er ikke adgang til å gjennomføre slikt rettsmøte med bare lydoverføring.

Ved vurderingen av om bruk av fjernmøte vil være ubetenkelig, må retten legge vekt på hensynet til sakens opplysning, og hensynet til at siktede skal forstå hva som skjer i rettsmøtet. Det må herunder tas i betraktning om kvaliteten på det tekniske utstyret er god nok.

Ved endringer i straffeprosessloven § 42 annet ledd og domstolloven § 159 annet og tredje ledd, foreslår departementet å åpne for at retten i fjernmøte etter straffeprosessloven § 248 femte ledd kan innkalle siktede til fremmøteforkynning av dommen eller forkynning i rettsmøte. Rettsmøte til forkynning av dommen i sak som behandles etter § 248 kan også avholdes som fjernmøte med siktedes samtykke. Utskrift av dommen bør da i tillegg sendes siktede i posten.

Nåværende § 248 femte ledd blir nytt sjette ledd.

Det vises ellers til merknadene til domstolloven § 159 a og straffeprosessloven § 42 og til de alminnelige motivene punkt 5.1.3.3.

Til § 263:

Det foreslås et nytt annet punktum i § 263 om at tiltalebeslutningen kan sendes til siktedes offentlig oppnevnte forsvarer med anmodning om at denne forestår forkynningen etter reglene i domstolloven § 179. Forslaget til nytt annet ledd i straffeprosessloven § 265 gir regler om tilbakemelding fra forsvareren om hvorvidt forkynning har skjedd.

Det vises ellers til merknadene til domstolloven § 197 og de alminnelige motivene punkt 8.5.

Til § 265:

Etter forslaget til nytt annet ledd i § 265 skal forsvareren innen en frist som påtalemyndigheten setter, underrette påtalemyndigheten om hvorvidt forkynning har skjedd, dersom forsvareren er anmodet om å bistå med forkynning av tiltalebeslutningen etter § 263 annet punktum. Det er opp til påtalemyndigheten å bestemme hvilken frist som skal settes. Bakgrunnen for at forsvareren må gi slik underretning, er at påtalemyndigheten skal kunne iverksette forkynning på annen måte dersom forsvareren ikke har fått forkynt tiltalebeslutningen. Underretning kan gis på uformell måte, f.eks. ved telefon, telefaks eller e-post.

Nåværende § 265 annet og tredje ledd blir tredje og fjerde ledd.

Til § 271:

I § 271 annet ledd første punktum er det gjort en tilføyelse om at også § 109 a om fjernavhør gjelder tilsvarende ved bevisopptak forut for hovedforhandlingen. Det betyr at også vitneforklaring som avgis i et rettsmøte for bevisopptak kan skje ved fjernavhør dersom vilkårene i § 109 a er oppfylt.

Vilkårene for å beslutte bevisopptak etter § 270 jf. § 271 og vilkårene for å beslutte fjernavhør under hovedforhandlingen etter § 109 a er delvis overlappende. For eksempel kan bevisopptak foretas når vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning, og dette er også et forhold som gir adgang til fjernavhør. Når retten skal vurdere en begjæring om bevisopptak i form av fjernavhør forut for hovedforhandlingen, må den vurdere om forklaringen ikke like gjerne kan gis i form av fjernavhør under hovedforhandlingen.

Det vises ellers til merknadene til § 109 a.

Til § 272:

I § 272 første ledd er det føyet til en ny bokstav i om at spørsmålet om et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør kan behandles i et saksforberedende møte. Spørsmålet kan selvsagt også avgjøres under saksforberedelsen etter alminnelig skriftlig saksbehandling.

I annet ledd er bokstav i føyet til i oppregningen, slik at heller ikke avgjørelse om å tillate eller nekte fjernavhør vil være bindende ved hovedforhandlingen.

Til § 275:

Etter § 275 fjerde ledd nytt tredje punktum kan innkalling til hovedforhandling overfor den tiltalte sendes offentlig oppnevnt forsvarer med anmodning om at denne forestår forkynning for tiltalte etter reglene i domstolloven § 179.

Etter fjerde ledd nytt fjerde punktum skal forsvareren uten opphold underrette påtalemyndigheten om hvorvidt forkynning er skjedd senest en uke før hovedforhandlingen. Underretning kan gis på uformell måte, f.eks. ved telefon, telefaks eller e-post. Bakgrunnen for fristen er at tiltalte har krav på tre dagers varsel ved innkalling til hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 86 annet ledd. Det må derfor gis underretning i tide, slik at påtalemyndigheten kan iverksette forsøk på å forkynne innkallingen på annen måte dersom forsvareren ikke har fått forkynt den.

Det vises ellers til merknadene til domstolloven § 197 og de alminnelige motivene punkt 8.5.

Til § 304:

Det foreslås i nytt første ledd tredje punktum å lovfeste at møtende aktor under hovedforhandlingen har plikt til å frafalle tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse dersom aktor finner det klart at bevisene ikke vil holde til domfellelse. En klargjøring av når aktor plikter å nedlegge påstand om frifinnelse ble anbefalt av Mælandutvalget i NOU 2007: 7 s. 327, og en mulig lovendring ble skissert av departementet i høringsbrev 30. juni 2008. Forslaget som her fremmes er i tråd med høringsbrevet, bortsett fra at det er begrenset til å gjelde situasjoner hvor det er klart for aktor at beviskravet ikke er innfridd. I tillegg foreslås det at å frafalle tiltalen uttrykkelig nevnes som et alternativ til å nedlegge påstand om frifinnelse.

Som nevnt foran under punkt 7.3.8.5, må den klare hovedregelen være at aktor også plikter å påstå frifinnelse dersom aktor er i tvil om bevisene holder for domfellelse. Som nevnt der og i riksadvokatens høringsuttalelse, kan det likevel tenkes situasjoner der det er tvil om bevissituasjonen holder til domfellelse, men hvor det likevel ikke bør kreves at aktor legger ned påstand om frifinnelse. Lovutkastet er derfor begrenset til de tilfellene der aktor finner det klart at bevisene ikke vil holde. Under enhver omstendighet bør aktor påpeke det i sin prosedyre dersom aktor på enkelte punkter er i tvil om det er ført tilstrekkelig bevis for skyld.

Forslaget er et utslag av at politiet og påtalemyndigheten plikter å være objektive under alle stadier av saken, også under hovedforhandlingen.

Bestemmelsen gir ingen føringer med hensyn til om aktor skal frafalle hele eller deler av tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse. Å frafalle tiltalen er imidlertid ikke mulig etter at dom er falt i første instans, jf. straffeprosessloven § 72 første ledd første punktum. Dessuten krever frafallelse samtykke fra riksadvokaten dersom tiltalespørsmålet hører under Kongen eller riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 254 første ledd annet punktum. Forslaget gjør ikke unntak fra disse reglene.

Nåværende § 304 første ledd tredje punktum blir fjerde punktum.

Til § 310:

Det foreslås en endring i § 310 tredje ledd annet punktum om at ankefristen for påtalemyndigheten senest løper ut fire uker etter at dommen kom inn til «den påtalemyndighet som utførte aktoratet». I den nåværende lovteksten heter det at ankefristen løper ut senest fire uker etter at dommen kom inn til «den påtalemyndighet som er ankeberettiget, eller som utførte aktoratet». Bakgrunnen for endringen er at den gjeldende lovteksten ikke gjenspeiler den regelen det var meningen å gi, se blant annet Rt. 2005 side 1153.

Tredje punktum vil etter forslaget gi en maksimal ankefrist for de tilfellene der dommen er sendt til en påtalemyndighet som utførte aktoratet, men som ikke selv er ankeberettiget. Hvor dommen er kommet inn til den ankeberettigede påtalemyndighet, reguleres fristen av § 310 første ledd første punktum og tredje ledd første punktum, dvs. at ankefristen på to uker løper fra domsavsigelsen hvis den ankeberettigede tjenestemann har vært til stede der, og ellers fra den dag dommen er kommet inn til den ankeberettigedes kontor.

Endringen vil gjelde tilsvarende ved anke over kjennelser og beslutninger, jf. § 379 første ledd annet punktum.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 8.2.

Til § 318:

Det foreslås endringer i henvisningene til § 323 i § 318 annet ledd. Endringene er en konsekvens av at det foreslås et nytt tredje punktum i § 323 første ledd. Beslutninger etter § 323 første ledd nytt tredje punktum vil gå ut på å «nekte anken fremmet», som er noe annet enn å «nekte samtykke» etter § 323 første ledd første og annet punktum.

Til § 321:

I § 321 femte ledd nytt annet til fjerde punktum foreslås det å lovfeste krav om begrunnelse for lagmannsrettens beslutninger om å nekte anker fremmet eller ikke gi samtykke til fremme av anke, og beslutninger om å ikke omgjøre tidligere beslutninger om å nekte anker fra siktede fremmet.

Etter femte ledd nytt annet punktum skal lagmannsrettens beslutning om å ikke gi samtykke til å fremme anke etter § 321 første ledd være begrunnet når særlige grunner tilsier det. Forslaget er i samsvar med nyere rettspraksis fra Høyesterett for så vidt gjelder beslutninger om å nekte samtykke til å fremme anker fra siktede, jf. bl.a. Rt. 2008 side 1764 avsnitt 116. Etter forslaget vil begrunnelsesplikten gjelde både ved anker fra siktede og ved anker fra påtalemyndigheten.

Uttrykket «særlige grunner» i femte ledd nytt annet punktum er ment å omfatte de samme forhold som i rettspraksis har vært betegnet som «spesielle situasjoner» som kan medføre at det kreves en begrunnelse for beslutningen.

I Rt. 2008 side 1764 er saker hvor det er tale om en særlig høy bot eller inndragning nevnt som eksempler på situasjoner der en begrunnelse kan være på sin plass. I kjennelsen i Rt. 2009 side 809 ble det oppstilt krav om begrunnelse for å nekte å fremme en anke over en bot på kr. 7 000. Den spesielle situasjonen i denne saken var at den gjaldt domfellelse etter straffeloven § 201 første ledd bokstav c, som måtte betegnes som et alvorlig og sosialt belastende forhold, og at tingretten ikke hadde funnet det opplagt at det faktiske forholdet den fant bevist, oversteg den nedre grensen for hva som er straffbart etter bestemmelsen. Tingretten hadde ikke funnet veiledning i forarbeider eller rettspraksis om parallelle tilfelle.

Dersom saken reiser et særlig tvilsomt rettsanvendelsesspørsmål, og det er anket over lovanvendelsen, vil dette gjerne utgjøre en særlig grunn som tilsier at det gis samtykke til å fremme anken, slik at spørsmålet om begrunnelse ikke kommer på spissen.

Etter femte ledd nytt tredje punktum skal beslutning etter § 321 annet ledd om om å nekte anke fra siktede eller påtalemyndigheten fremmet, være begrunnet. Forslaget er i samsvar med nyere rettspraksis fra Høyesterett for så vidt gjelder beslutninger om å nekte samtykke til å fremme anker fra siktede, jf. bl.a. Rt. 2008 side 1764.

Begrunnelseskravet vil også gjelde for beslutninger om å nekte anke fremmet som er truffet i medhold av § 321 tredje ledd første punktum, jf. henvisningen i tredje ledd til annet ledd annet punktum.

Kravene til begrunnelsens innhold vil følge av de retningslinjer som trekkes opp i rettspraksis. Kravet til begrunnelse vil variere betydelig etter karakteren av den enkelte sak.

I Rt. 2008 side 1764 heter det i avsnitt 104:

«Som utgangspunkt må begrunnelsen inneholde det som trengs for å vise at det har skjedd en reell overprøving. Vanligvis må en slik begrunnelse kunne gjøres summarisk, det vil si i en kortfattet og sammentrengt form, knyttet til det som anføres i anken.»

Et overordnet krav vil være at begrunnelsen må vise at de feil som er påberopt ved tingrettens avgjørelse er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre frem. Begrunnelsen skal sette Høyesteretts ankeutvalg i stand til å kontrollere lagmannsrettens saksbehandling. Om kravet til begrunnelse av en beslutning om ikke å fremme en anke over straffutmålingen heter det i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 107:

«hvor faktum er klart, og hvor problemstillingen består i å innplassere saken i en etablert straffutmålingspraksis, vil begrunnelsen for at anken klart ikke vil føre fram, kunne bli svært kort - særlig når man tar i betraktning terskelen i straffeprosessloven § 344 for når ankeinstansen kan endre den utmålte straffen.»

Det heter i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 109, at bevisanker i utgangspunktet må kunne avgjøres ved siling også når utfallet av saken beror på den bevismessige vurderingen av vitneførselen og tiltaltes forklaring. Førstvoterende uttalte at når anken knytter seg til slike bevis, er det viktig at lagmannsretten får frem hvilket grunnlag den bygger avgjørelsen på. Det samme gjelder for den bevismessige vurderingen av påberopte vitner som ikke har vært avhørt for tingretten.

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt. 2009 side 616 gjaldt lagmannsrettens begrunnelse i en beslutning om å nekte fremmet en anke over et vedtatt forelegg. Beslutningen ble opphevet av Høyesteretts ankeutvalg. Førstvoterende uttalte om lagmannsrettens begrunnelse:

«Det lagmannsretten skriver har preg av en standardfrase som i og for seg - og uten noen endring - kunne ha vært brukt ved nektelse av enhver anke over et vedtatt forelegg. En generell henvisning til foreleggets tekst og til at dette er undertegnet, er ikke tilstrekkelig begrunnelse.»

Også i kjennelsen i Rt. 2009 side 833 uttalte ankeutvalget at standardfraser som uten endring eller tilføyelser kunne ha vært benyttet i et stort antall saker, vanligvis ikke tilfredsstiller kravene til begrunnelse.

Under høringen har Borgarting lagmannsrett uttalt at når det gjelder beslutninger om å nekte anke fra påtalemyndigheten fremmet etter § 321 annet ledd annet punktum, er alternativet om at «anken gjelder spørsmål av mindre betydning» trolig såpass selvforklarende at en begrunnelse ikke vil være påkrevet. Departementet er enig i at det sjelden vil være grunn til å begrunne en beslutning om å nekte anke fremmet på dette grunnlag ut over en henvisning til at lagmannsretten finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning. Derimot bør lagmannsretten begrunne nærmere hvorfor en anke fra påtalemyndigheten nektes fremmet etter alternativet om at det «ellers ikke er grunn til» at anken blir prøvd, men slik at en kortfattet begrunnelse normalt må være tilstrekkelig.

Etter femte ledd nytt fjerde punktum skal beslutning etter § 321 fjerde ledd annet punktum om ikke å omgjøre (til siktedes gunst) en beslutning om å nekte anke fremmet, være begrunnet dersom anken omfattes av § 321 annet ledd første punktum og det er fremsatt nye anførsler i begjæringen om omgjøring. Det er da bare de nye anførslene som behøver omtales i omgjøringsbeslutningen. Begrunnelsesplikten vil gjelde også dersom det unntaksvis er adgang til omgjøring etter at en dom er rettskraftig, jf. f.eks. Rt. 2009 side 955.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 3.3 til 3.5.

Til § 323:

I første ledd nytt tredje punktum foreslås det lovfestet at anke fra siktede eller fra påtalemyndigheten til siktedes gunst som gjelder forhold siktede er frifunnet for i tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, bare kan nektes fremmet for Høyesterett dersom Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at anken ikke vil føre frem. Forslaget er i samsvar med det prinsipp som er utviklet i nyere rettspraksis, jf. Rt. 2009 side 187 og Rt. 2009 side 316. Dette innebærer at ankeutvalget i disse tilfellene må foreta en reell overprøving av anken. Beslutning om å nekte anke fremmet må være enstemmig, jf. tilføyelsen i annet ledd fjerde punktum. Forslaget til endring av § 323 første ledd tredje punktum medfører ingen endring av prinsippet i straffeprosessloven § 306 annet ledd om at anke til Høyesterett ikke kan grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Det er føyet til et nytt annet ledd annet punktum om at beslutning etter første ledd tredje punktum skal være begrunnet. I annet ledd tredje punktum er det presisert at også henvisning av anke etter første ledd tredje punktum kan begrenses til en del av saken.

Det er føyet til et nytt annet ledd sjette punktum om at beslutning om å ikke omgjøre nektelse av å fremme anke etter første ledd tredje punktum skal være begrunnet dersom det er fremsatt nye anførsler i begjæringen om omgjøring. Slik annet ledd nå er formulert, vil omgjøringsadgangen etter annet ledd femte punktum også omfatte beslutninger etter første ledd tredje punktum. Bestemmelsen i § 323 annet ledd sjette punktum svarer til begrunnelsesplikten for lagmannsrettens omgjøringsbeslutninger i forslaget til § 321 femte ledd nytt fjerde punktum.

For beslutninger etter § 323 første ledd første punktum vil det ikke gjelde noen begrunnelsesplikt. Det vil heller ikke gjelde begrunnelsesplikt for beslutninger om å ikke omgjøre beslutninger etter § 323 første ledd første punktum.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 3.6.

Til § 329:

Bestemmelsen er endret og omredigert som følge av at det foreslås at retten i alle saker om anke over dom skal sende saksdokumentene til påtalemyndigheten først. Det innebærer at dokumentene skal sendes til påtalemyndigheten først selv om det er siktede som har anket. Bakgrunnen for endringen er at forsvareren normalt vil ha et kopisett av dokumentene, slik at oversending av dokumentene vil være unødvendig. Nåværende første ledd om bevisanker og annet ledd om andre ankesaker foreslås slått sammen til ett ledd. Som i dag kommer reglene i § 329 om andre anker enn bevisanker til anvendelse ved forberedelse av ankesaker både for lagmannsretten og Høyesterett.

I første ledd første punktum foreslås det presisert at påtalemyndigheten skal pålegges å sende dokumentene til forsvareren dersom forsvareren ikke allerede har kopi av dokumentene. Etter første ledd annet punktum skal retten fastsette en frist for partene for å inngi bevisoppgave dersom det foreligger bevisanke. Bestemmelsen er en videreføring av nåværende første ledd annet punktum. Etter første ledd tredje punktum skal retten i saker der det ikke foreligger bevisoppgave, om nødvendig fastsette frist for å inngi bevisoppgave. Det vil ikke alltid være behov for bevisoppgaver i saker der det ikke foreligger bevisanke. Tredje punktum er en videreføring av nåværende annet ledd annet punktum.

Annet ledd er en videreføring av nåværende tredje ledd.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 8.10.

Til § 380:

Det foreslås et nytt første ledd tredje punktum om at anke over kjennelse eller beslutning skal undertegnes av siktede eller dennes forsvarer når forsvareren er advokat. Bestemmelsen gjelder for alle anker over kjennelser og beslutninger i straffesaker. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til undertegning av forsvareren alene. Selv om det foreslås at anken kan være undertegnet av forsvareren, er det selvsagt en forutsetning at forsvareren har innhentet samtykke fra siktede til å inngi anken. Samtykket kan innhentes uformelt. Det foreslås presisert at det bare er forsvarer som er advokat som kan undertegne anke uten siktedes medunderskrift eller skriftlig fullmakt fra siktede. Forsvarere som er oppnevnt etter straffeprosessloven § 95 annet ledd annet punktum, som gir adgang til å gi særskilt tillatelse til at «annen skikket person» kan være forsvarer, omfattes ikke av forslaget.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 8.8.

Til § 427:

I § 427 første ledd tredje punktum er henvisningen til § 265 annet ledd endret til en henvisning til § 265 tredje ledd. Endringen er en konsekvens av endringene i § 265, og innebærer ikke realitetsendring.

Til § 428:

I § 428 tredje ledd er henvisningen til § 265 annet ledd endret til en henvisning til § 265 tredje ledd. Endringen er en konsekvens av endringene i § 265, og innebærer ikke realitetsendring.

11.5 Merknader til endringene i lov 4. juni 1999 nr. 37 om endringer i rettergangslovene m.m. (kildevern og offentlighet i rettspleien)

Det foreslås å oppheve lovvedtaket romertall I (innføring av ny § 390 c i straffeloven 1902 ). Videre foreslås det å oppheve ny domstolloven § 131 under romertall II, og at opphevelsen av domstolloven § 131 a oppheves, dvs. at nåværende domstolloven § 131 a skal fortsette å gjelde. Endelig foreslås det at endringen i domstolloven § 198 tredje ledd oppheves.

De nevnte endringene i domstolloven og straffeloven 1902 som ble vedtatt ved lov 4. juni 1999 nr. 37, er ikke blitt satt i kraft. Disse lovendringene møtte stor motstand fra pressehold, og det ble besluttet at endringene ikke skulle tre i kraft før det var foretatt en nærmere utredning, jf. kgl. res. 4. juni 1999 nr. 567.

Den 14. desember 1999 sendte departementet ut et høringsbrev med forslag til endringer i reglene. Også de nye forslagene ble møtt med skepsis av en rekke høringsinstanser. I forbindelse med revisjonen av Grunnloven § 100 uttrykte Ytringsfrihetskommisjonen skepsis til § 390 c, og tok til orde for en revisjon, jf. NOU 1999: 27 side 125-128 og side 251. I St. meld. nr. 26 (2003-2004) om endring av Grunnloven § 100 side 58-60 sluttet departementet seg til forslaget om å vurdere utformingen av § 390 c på ny.

I Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) side 170 uttalte departementet:

« Departementet har kommet til at de beste grunner taler for ikke å videreføre straffeloven 1902 § 390 c i sin nåværende form. Det samme gjelder innføringen av § 131 og opphevingen av § 131 a i domstolloven, med den tilhørende justering av domstolloven § 198 tredje ledd.

Spørsmålet om rekkevidden av fotoforbudet i straffesaker reiser vanskelige spørsmål, av så vel rettspolitisk som rettsdogmatisk art. Grunnleggende sett er det tale om en avveining av to tungtveiende hensyn - personvern og informasjonsfrihet, som er en del av ytringsfriheten. Den kraftige kritikk som har blitt rettet mot § 390 c, både i sin opprinnelige form og i de alternative forslagene som senere ble satt frem, kan tyde på at bestemmelsen ikke representerer en ideell avveining av disse hensyn. Erfaringene de siste ti år tyder etter departementets syn på at bestemmelsen ikke dekker noe stort behov.»

Departementet har nå kommet til at de nevnte endringene som ble gjort ved lov 4. juni 1999 nr. 37, bør oppheves. Adgangen til å offentliggjøre bilder og opptak av mistenkte vil fortsatt være regulert av domstolloven § 131 a, jf. § 198 tredje ledd og åndsverkloven § 45 c jf. § 54.

11.6 Merknader til endringen i tvisteloven

Til § 29-13:

Det er foreslått et nytt femte ledd annet punktum, og en endring i femte ledd tredje punktum om begrunnelse for avgjørelser om å nekte anker fremmet i sivile saker.

Etter femte ledd nytt annet punktum skal beslutning etter § 29-13 første ledd være begrunnet når særlige grunner tilsier det. Første ledd gjelder beslutninger om å gi eller nekte samtykke til å fremme anker hvor ankegjenstandens verdi er mindre enn kr. 125 000. Uttrykket «særlige grunner» er ment å omfatte de tilfelle hvor det etter nyere rettspraksis fra Høyesteretts ankeutvalg kreves begrunnelse for beslutninger etter § 29-13 første ledd. Dette gjelder for det første saker hvor det er uenighet om hvorvidt kravet til ankesum er oppfylt, og hvor vurderingen ikke fremstår som klar. For det annet omfattes tilfeller hvor særegne forhold tilsier at det bør gis en begrunnelse ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling. Femte ledd nytt annet punktum er nærmere omtalt i de alminnelige motivene punkt 4.2. Gjennom henvisningen i skjønnsprosessloven § 32 tredje ledd til tvisteloven § 29-13 første og femte ledd kommer begrunnelseskravet etter femte ledd nytt annet punktum også til anvendelse for beslutning om å nekte samtykke til fremme av overskjønn.

I femte ledd tredje punktum foreslås det at beslutning om å nekte anke fremmet etter § 29-13 annet ledd skal være begrunnet. Dette er i samsvar med den regel som er utviklet i rettspraksis, jf. Rt. 2009 side 1118. De nærmere retningslinjene for kravene til begrunnelsens innhold må trekkes opp i rettspraksis. I Rt. 2009 side 1118 avsnitt 49-50 og 59 viser førstvoterende til kravene til begrunnelsens innhold for straffesaker som beskrevet i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 104-106, hvor det blant annet heter:

«Som utgangspunkt må begrunnelsen inneholde det som trengs for å vise at det har skjedd en reell overprøving. Vanligvis må en slik begrunnelse kunne gjøres summarisk, det vil si i en kortfattet og sammentrengt form, knyttet til det som anføres i anken [...]

Begrunnelsen må vise at de feil som påberopes ved tingrettens avgjørelse, er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre fram. Dette betyr at det ikke er tilstrekkelig, slik praksis hittil har vært, å oppgi ankegrunnene og gjengi lovens vilkår for å nekte anken fremmet. Det bør i denne sammenheng også has for øye at begrunnelsen skal sette Høyesteretts ankeutvalg i stand til å kontrollere lagmannsrettens saksbehandling [...]

Kravet til begrunnelse vil måtte variere betydelig alt etter karakteren av den enkelte sak - fra begrunnelser på en eller to setninger, til noe mer utførlige vurderinger av rettslig eller faktisk art.»

Det følger av tvisteloven § 19-6 femte ledd tredje punktum at overordnede domstoler i sin begrunnelse kan henholde seg helt eller delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken. Dette kan også gjøres når lagmannsretten skal begrunne hvorfor den finner det klart at en anke ikke vil føre frem, så lenge det fremgår at det er skjedd en reell overprøving og at lagmannsretten har oppfattet og tatt stilling til de ankegrunner som er fremsatt.

Det vises ellers til de alminnelige motivene punkt 4.1.

11.7 Merknad til endringen i lov om endringer i atomenergiloven

Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet § 23 ble endret ved lov 15. juni 2007 nr. 37. Under romertall I om endringer i atomenergiloven § 23 er ordet «uttrykkelig» stavet feil. Dette er en inkurie som foreslås rettet opp.

11.8 Merknad til endringen i lov 19. juni 2009 nr. 74 om endringer i straffeloven

I lov 19. juni 2009 nr. 74 om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv.(siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) romertall I, om endring i straffeloven 2005 § 412 nr. 179 er henvisningen til folketrygdloven § 24 femte ledd, som ikke finnes, rettet til § 24-4 femte ledd.

Det fremgår av Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 side 505 at meningen med endringsforslaget var å endre folketrygdloven § 24-4 femte ledd.

11.9 Merknader til ikraftsettings- og overgangsbestemmelsene

Det foreslås i romertall VII at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at det gis hjemmel for delt ikraftsetting og for å gi overgangsbestemmelser.

Forslagene om begrunnelse for lagmannsrettens beslutninger i ankesilingssaker, vil kunne settes i kraft straks eller kort tid etter lovens vedtakelse, i og med at de i hovedsak er i samsvar med reglene som allerede gjelder på bakgrunn av rettspraksis.

Forslagene til nye regler om fjernmøte og fjernavhør i straffesaker forutsetter at det utarbeides forskrifter til utfylling av reglene. Slike forskrifter bør vedtas før ikraftsettingen.

De øvrige lovforslagene forutsetter i liten grad forberedelser, og kan settes i kraft straks eller kort tid etter lovens vedtakelse.