5 Fjernmøter og fjernavhør i straffesaker

5.1 Fjernmøte i fengslingssaker og tilståelsessaker

5.1.1 Bakgrunn

Etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd har siktede en ubetinget rett til å være fysisk til stede når spørsmålet om forlengelse av fengslingsfristen behandles, og siktede har plikt til å være til stede dersom retten finner det nødvendig.

Bruk av fjernmøte i straffesaker er i dag regulert i forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker (prøveforskriften). Forskriften har hjemmel i domstolloven § 143. Forskriften omfatter de seks domstolene Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Sør-Trøndelag tingrett, Nord-Troms tingrett, Frostating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett. Med fjernmøte menes et møte der ikke alle deltakerne er til stede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde eller bare lyd. Prøveordningen gjelder bare for rettssaler og lokaler der det er montert videokonferanseutstyr, jf. forskriften § 1.

Adgangen til fjernmøte i straffesaker er regulert i forskriften § 2. Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter i saker om fengslingsforlengelse og i saker om pådømmelse av tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. Vilkårene for å avholde fjernmøte er at den siktede samtykker, at retten finner det ubetenkelig, og at rettsmøtet ellers ville medført uforholdsmessig store omkostninger eller vanskeligheter, jf. forskriften § 2 fjerde ledd.

Hjemmelen i domstolloven § 143 for å gi forskrift om prøveordning om bruk av fjernmøteteknologi ble innført ved lov 21. desember 2005 nr. 130. Bakgrunnen for at det ble innført adgang til å gjennomføre rettsmøte om fengslingsforlengelse som fjernmøte var et ønske om å kanalisere ressursene politiet bruker på fremstilling til andre oppgaver. Dette fremgår av Ot.prp. nr. 27 (2005-2006) side 15, der det heter:

«Politiet bruker i dag betydelige ressurser til transport av varetektsinnsatte til fremstilling for retten, i tillegg til andre fremstillinger og transporter. Politiutdannet personell er et knapphetsgode som etter departementets syn primært bør benyttes til oppgaver som krever politifaglig kompetanse. Ifølge en utredning fra Politidirektoratet i 2002 om effektivisering av politiets fangetransporter, medgikk rundt 150 årsverk til transporter og fremstillinger. Ifølge tall fra 2004 avga Oslo politidistrikt 2896 dagsverk fra annen polititjeneste til fremstillinger i Oslo tinghus. Fangetransportene alene koster Oslo politidistrikt over kr. 100 millioner i 2004.

Bruk av videokonferanser i fjernmøter og fjernavhør i forbindelse med varetektsfengsling vil redusere fluktfaren. Det vil redusere faren for liv og helse både for siktede og andre.»

Domstoladministrasjonen har evaluert prøveordningen, og fremla i 2007 rapporten «Videokonferanseprosjektet i justissektoren - Evalueringsrapport». Ifølge rapporten ble initiativ til fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse møtt med avslag fra forsvareren eller siktede i tre av fire tilfeller. Antallet er basert på en antakelse, fordi ikke alle saker med avslag er innrapportert.

Ifølge rapporten mener tingrettene Nord-Troms, Oslo og Trondheim at kravet om samtykke fra siktede må fjernes. Oslo politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt og Oslo fengsel er av samme oppfatning. De resterende «pilotenhetene» synes enten at regelverket er tilfredsstillende eller mener de mangler tilstrekkelig erfaring til å påpeke mangler ved regelverket. Forsvarergruppen av 1977 har gitt uttrykk for at det må være en absolutt forutsetning at siktede samtykker i at rettsmøte om fengslingsforlengelse avholdes som fjernmøte.

Ifølge rapporten ser kriminalomsorgen en mulig sikkerhetsgevinst ved bruk av videokonferanser ved fengslingsforlengelser. Fremstilling av innsatte i rettssal innebærer en rømningsfare som kan elimineres ved bruk av videokonferanse. Kriminalomsorgen mener en slik sikkerhetsgevinst bortfaller når ordningen gjøres avhengig av siktedes samtykke.

Ifølge rapporten har prøveprosjektet erfart at fjernmøte kjennetegnes ved at ressursene spares sentralt, mens det ofte gir merarbeid for dem som tar initiativ til videokonferanser og de andre deltakerne. Generelt sparer politiet utgifter til fangetransport og vakthold, og politivitner og aktor sparer reisetid. Reisetid- og utgifter til vitner, parter, tolker, sakkyndige og advokater reduseres. Merarbeidet knyttet til gjennomføringen består blant annet i at det må innhentes samtykke eller avklares om det er innsigelser mot møte- eller avhørsformen. Det må avklares om det finnes eksternt utstyr og om det interne utstyret er ledig. Det må sikres teknisk støtte for å avvikle møtet. Politiet mener kravet om samtykke fra siktede fører til en god del merarbeid i form av å avvente og purre på advokatenes svar på initiativet til videokonferanse.

Om forholdene i Oslo når det gjelder fengslingsforlengelse heter det i rapporten side 10:

«Figur 3 [(om fengslingsforlengelser)] viser bare innrapporterte avslag og det gjøres oppmerksom på at særlig Oslo politidistrikt påpeker at det finnes mørketall. Årsaken er at motivasjonen for å fylle ut skjemaene har minket etter hvert som initiativ til stadighet har blitt møtt med manglende samtykke eller ikke besvart. Oslo politidistrikt anslår dette tallet til å være ca. 20 saker. Samme årsak har medført at politidistriktets initiativ til videokonferanse har sunket i antall. Politijuristene i Oslo erfarer at bruk av videokonferanse medfører mye ekstra arbeid. De må som oftest ringe advokaten gjentatte ganger og avvente tilbakemelding. Møterommet må bestilles både i fengselet og i tinghuset. Det blir flere skjema å fylle ut enn ved vanlig fremstilling og det er vanskelig å få konkret begrunnelse ved avslag. Oslo tingrett er av samme oppfatning, det tærer på saksbehandlerne å bestille og teste utstyr for konferanser som senere blir avlyst. Ser man tallene i figur 3 samt de antatte mørketallene under ett, så er erfaringen så langt i pilotprosjektet at forsvarer og siktede motsetter seg bruk i 3 av 4 tilfeller. Oslo politidistrikt påpeker at så lenge det ikke samtykkes til kontorforretning, samtykkes det heller ikke til videokonferanse. Samtidig er det som figur 3 viser slik at en rekke saker som kunne gått per videokonferanse, har endt opp som kontorforretning. Dette er en administrativt enklere løsning for alle parter.»

NTNU Samfunnsforskning AS har gjennomført brukerundersøkelsen «Bruk av videokonferanser i justissektoren. Analyse av brukeroppfatninger», 2. juli 2008. Hovedinntrykket i undersøkelsen er oppsummert slik:

«Hovedinntrykket er at det er en positiv holdning til bruk av videokonferanser og en stor andel av respondentene vil stille seg positiv til bruk ved en senere anledning. Forsvarere skiller seg imidlertid ut ved at en tredjedel er negativ til bruk ved en senere anledning, de er mer skeptiske enn de øvrige i forhold til virkningen av videokonferanser og de vil gi tiltalte/siktet større rettigheter til avslag om bruk og mindre muligheter for retten til å tvinge gjennom bruk av videokonferanse.

En klar overvekt av respondentene mener at dagens retningslinjer for bruk av videokonferanse ikke er klare nok. [...]

Det er også en klar overvekt av respondentene som mener at bruk av videokonferanse ikke medfører merarbeid. Når det gjelder vurderinger omkring egen nytte av oppnådde besparelser er bildet mer uklart. Men politi og statsadvokater skiller seg ut ved at de hovedsakelig mener at besparelsene kommer dem til gode. For forsvarere er situasjonen motsatt. De mener at de ikke får ta del i besparelsene. [...]»

Undersøkelsen har ikke skilt mellom forskjellige typer saker der fjernmøteteknologi er benyttet. Det er opplyst at det er avholdt svært få rettsmøter om fengslingsforlengelse som videokonferanse i perioden undersøkelsen foregikk.

I departementets høringsnotat 30. mars 2009 ble det foreslått at adgangen til å bruke fjernmøte ved rettsmøter om fengslingsforlengelser og tilståelsessaker gjøres generell, slik at den omfatter alle tingretter og lagmannsretter. Notatet ble sendt på høring med høringsfrist 3. august 2009.

Adressater for høringen var:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Samferdselsdepartementet

Høyesterett

Lagmannsrettene

Oslo tingrett

Aust-Agder tingrett

Stavanger tingrett

Bergen tingrett

Fjordane tingrett

Trondheim tingrett

Salten tingrett

Nord-Troms tingrett

Hammerfest tingrett

Øst-Finnmark tingrett

Domstoladministrasjonen

Riksadvokaten

Statsadvokatene

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Sivilombudsmannen

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS)

Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

Bergen Forsvarerforening

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Det norske Menneskerettighetshuset

Forsvarergruppen av 1977

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Nord-Norge

Juss-Buss

Politiets Fellesforbund

Rettspolitisk forening

Statsadvokatenes forening

Lensmannsetatens landslag

Norges politisjefforening

Norges Lensmannslag

Norsk fengsels- og friomsorgsforbund

Norsk forening for kriminal reform (KROM)

Norsk forbund for voldsofre

Politiembetsmennenes Landsforening

Straffedes organisasjon i Norge (SON)

Straffelovrådet

Støttesenter for fornærmede i straffesaker

Følgende høringsinstanser har merknader til forslagene:

Høyesterett

Agder lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Nord-Troms tingrett

Oslo tingrett

Salten tingrett

Øst-Finnmark tingrett

Domstoladministrasjonen

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

Det nasjonale statsadvokatembetet

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Riksadvokaten

Nordland statsadvokatembeter

Hordaland statsavokatembeter

Asker og Bærum politidistrikt

Gudbrandsdal politidistrikt

Midtre Hålogaland politidistrikt

Oslo politidistrikt

Sogn og Fjordane politidistrikt

Søndre Buskerud politidistrikt

Troms politidistrikt

Østfold politidistrikt

Den Norske Advokatforening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til forslagene:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Samferdselsdepartementet

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Politiets sikkerhetstjeneste

5.1.2 Fjernmøte som ressursbesparende tiltak

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om muligheten for å spare ressurser ved at det innføres en generell og permanent adgang til fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse.

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet støtter forslaget om permanent innføring av fjernmøter og fjernavhør i straffesaker. Både høringsnotatet og svarene fra underliggende instanser viser at politiet i dag bruker betydelige ressurser til transport og vakthold i forbindelse med fengslingsforlengelser og annen transport av innsatte.»

Nord-Troms tingrett uttaler:

«Som kjent har Nord-Troms tingrett deltatt i prøveordningen med bruk av videokonferanse i domstolene, og har i denne forbindelse fått en omfattende erfaring med bruk av denne teknologien. Bare i 2008 hadde domstolen nærmere 60 fjernmøter og fjernavhør ved hjelp [av] videokonferanse, hvor den alt vesentlige bruken var i straffesaker. På bakgrunn av de erfaringer Nord-Troms tingrett har fra prøveprosjektet, er vi av den oppfatning at det bør legges til rette for økt bruk av fjernmøter og fjernavhør i straffesaker.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«[Oslo] politidistrikt bruker mye ressurser på transport/fremstilling av varetektsinnsatte. I 2008 gjennomførte arresten i tinghuset 3 605 fremstillinger [...] Samlet kjørelengde for fremstillinger og hovedforhandlinger var 265 552 [km]. I tillegg kommer flyreiser. For enkelte varetektsinnsatte er også rømningsfaren stor. Dette medfører økt vakthold som igjen medfører økt ressursbruk, herunder innlån av mannskaper fra politiet. I 2008 avga Oslo politidistrikt 4 244 dagsverk fra annen polititjeneste til fremstillinger ved Oslo tingrett. Kostnadene til fremstilling er således betydelige for Oslo politidistrikt.»

Søndre Buskerud politidistrikt uttaler blant annet:

«Hvert år utføres cirka 1400 transporter bare ved Søndre Buskerud politidistrikt. Til sammen kjører fremstillingsavsnittet cirka 80.000 kilometer for å fremstille for retten. 8200 arbeidstimer medgår til transport til og fra retten.

[...]

Det vil også være en gevinst å slippe å binde politiressurser til vakthold i forbindelse med fengslinger - typisk ved rømningsfarlige fanger.»

Troms Politidistrikt uttaler:

«Troms politidistrikt støtter forslaget om permanent innføring av fjernmøter og fjernavhør i straffesaker. Fjernmøter i fengslingsforlengelsessaker - også uten siktedes samtykke - vil føre til betydelige besparelser for politidistriktet. Ut over innsparingspotensialet som er beskrevet i høringsbrevet, vil en herfra påpeke et ytterligere innsparingspotensiale ved forslaget.

Det er hyppig forekommende at varetektsinnsatte av kapasitetshensyn må sendes til fengsler i andre landsdeler. Ved fengslingsforlengelser bes det regelmessig om bistand fra det stedlige politidistrikt - både i form av tjenestemenn til fremstilling av vedkommende - og i form av at tjenestemenn fra påtalemyndigheten møter i fengslingsmøtet ved den stedlige tingrett.

Innsparingen og sikkerhetsgevinsten som ligger i at siktede ikke trenger å fremstilles er allerede kommentert i høringsbrevet. Men i tillegg kommer at forslaget vil redusere behovet for bistand fra påtalemyndigheten i andre politidistrikt. Færre anmodninger om å aktorere fengslingssaker for andre politidistrikt, vil samlet sett innebære en tidsbesparelse for påtalemyndigheten. Dette vil igjen innebære at det blir frigjort tid til andre gjøremål.»

Østfold politidistrikt uttaler:

«Særlig ved fengslinger/fengslingsforlengelser ser en åpenbare muligheter for å spare ressurser. Østfold politidistrikt har i den senere tid gjennomgående hatt rundt 100 personer i varetekt til enhver tid, hvilket har bydd på utfordringer både til transport og fremstillinger og store ressurser båndlegges. Mange av de varetektsinnsatte er knyttet opp til alvorlige narkotikasaker på grensa som krever lang og omfattende etterforskning, og de blir således undergitt varetektfengslinger over et lengre tidsrom. Ved å redusere antall transporter og fremstillinger vil ressurser kunne frigjøres og kunne brukes til andre presserende oppgaver.»

5.1.3 Spørsmålet om å oppheve kravet til samtykke fra siktede til fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse og i tilståelsessaker

5.1.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I departementets høringsnotat ble det reist spørsmål om kravet om samtykke fra siktede for å avholde fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse og i tilståelsessaker bør oppheves. Det ble foreslått at kravet om samtykke fra siktede oppheves i saker om fengslingsforlengelse, men at siktede skal ha rett til ordinært rettsmøte når varetektstiden har oversteget 90 dager, og i saker om forlengelse av fengsling med fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a. Det ble foreslått at rettsmøte i saker som behandles som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248, skal kunne gjennomføres som fjernmøte uten siktedes samtykke. Vilkårene for å benytte fjernmøte skal etter forslaget være at retten ikke finner det betenkelig, og at siktede gis anledning til å uttale seg før beslutning om fjernmøte tas.

I høringsnotatet heter det:

«Hovedregelen etter departementets forslag er fortsatt at siktede skal ha rett til å være fysisk tilstede ved behandling av spørsmål om fengslingsforlengelse i tingretten. Fjernmøte skal være et unntak fra dette. Departementet åpner nå for å fjerne samtykke som vilkår for å benytte fjernmøte i sak om fengslingsforlengelse og i saker som kan pådømmes etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom). Men departementet mener at det fortsatt skal være et vilkår for fjernmøte at retten finner det ubetenkelig [...] og den siktedes oppfatning skal tillegges vekt i den forbindelse.

[...]

Evalueringen av prøveordningen viser at siktede i liten grad samtykker i fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse når det tas initiativ til det fra politiets side [...] Verken evalueringen eller brukerundersøkelsen gir noe sikkert svar på hvorfor siktede ikke samtykker. I forbindelse med brukerundersøkelsen ble det stilt et generelt spørsmål om det alltid bør være mulig for siktede å avslå bruk av videokonferanse. Resultatet viser at 78 % av forsvarerne var enig i utsagnet, mens 87,5 % av statsadvokater og 75 % av politiet var uenig. Men det er vist til at svarprosenten på spørsmålet er forholdsvis lav, og at det tyder på at det er vanskelig å ta stilling med dagens erfaringsgrunnlag. Undersøkelsen skiller heller ikke på type videokonferanse - fjernmøte eller fjernavhør.

Fengsling og forlengelse av fengsling etter straffeprosessloven § 185 er et inngripende tvangsmiddel, og rettssikkerhetshensyn veier tungt i slike saker. Utgangspunktet og hovedregelen bør derfor fortsatt være at rettsmøte om behandling av sak om fengslingsforlengelse skjer med siktede fysisk til stede, når siktede ønsker det eller hvis retten finner det nødvendig. Betydningen av at siktede er til stede ved behandlingen av sin sak må ikke undervurderes. På den annen side er det et mål å begrense kostnadene som politiet bruker i forbindelse med framstilling til transport, vakthold og sikkerhetsopplegg. Evalueringen viser også at forsøk på å innhente samtykke utløser uforholdsmessig mye merarbeid for politiet. Justisdepartementet mener at det i flere saker enn det ble gitt samtykke til i prøveordningen, vil være rettssikkerhetsmessig ubetenkelig å avholde rettsmøte om fengslingsforlengelse som fjernmøte med bildeoverføring. For å oppnå at flere saker kan avvikles som fjernmøte og oppfylle formålet med kostnadsbesparelse, er Justisdepartementet åpen for å oppheve samtykkekravet. Siktede har da oppfordring til å komme med eventuelle innsigelser mot fjernmøte i motsetning til etter prøveordningen, hvor det har vist seg at han eller hun ofte ikke gir noen tilbakemelding overhodet. Departementet mener at det må tas hensyn til siktedes ønske ved avgjørelsen. Det overordnede hensyn ved avgjørelsen må imidlertid være hensynet til sakens fulle opplysning. Det vil da ha betydning om siktedes fysiske tilstedeværelse vil opplyse saken bedre enn et fjernmøte ville ha gjort. [...]

Departementet foreslår imidlertid at det ikke skal være adgang til å behandle beslutning om forlengelse av fullstendig isolasjon etter § 186 a i fjernmøte uten siktedes samtykke. Likeledes mener departementet at siktede bør ha en ubetinget rett til å møte fysisk i rettsmøte om fengslingsforlengelse når han eller hun har sittet lenge i varetekt, dvs. mer enn 90 dager. Fjernmøte kan da bare avholdes etter siktedes samtykke. [...]

Evalueringen viser at det er noe usikkerhet om muligheten til fortrolig og uforstyrret kontakt mellom forsvarer og siktet i forbindelse med videokonferanse. Retten til slik kontakt er ubetinget og departementet mener det bør gå fram av lovteksten at siktede skal sikres slik kontakt ved fjernmøte.

I tilståelsessaker er det grunn til å tro at siktede i større utstrekning enn i fengslingssaker er villig til å avholde møtet som fjernmøte. Departementet mener de samme grunnene taler for å oppheve samtykkekravet også i disse sakene. I den konkrete sak kan det ofte være grunn til at siktede er fysisk tilstede siden forklaringen i slike saker som regel er viktigere enn ved fengslingsforlengelser.»

5.1.3.2 Rettsmøter om fengslingsforlengelse

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen (DA) støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet. DA anser at siktedes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt ved retten og plikten til oppmøte i det første fengslingsmøtet, og med vilkårene som er foreslått i høringsnotatet for å gjennomføre fjernmøte uten siktedes samtykke.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker uttaler:

«Kommisjonen er innforstått med at avvikling av fengslingsforlengelser ved fjernmøte kan ha flere fordeler, blant annet at det vil medføre kostnadsbesparelser for politiet. Det er likevel grunn til å understreke at eventuelle innsigelser fra siktede må tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen av om det skal avholdes fjernmøte eller ikke. Etter kommisjonens vurdering må det foreligge særdeles vektige grunner for at retten skal beslutte fjernmøte uten siktedes uttrykte samtykke. Kommisjonen slutter seg til forslaget om at avviklingen av fjernmøtet alltid skal skje ved bildeoverføring, og anser det som opplagt at siktede må gis adgang til fortrolig konferanse med sin forsvarer under fjernmøtet.»

Politidirektoratet støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og mener det vil være hensiktsmessig at siktede får rett til å møte i domstolen når det er gått 90 dager siden forrige gang siktede hadde adgang til å være til stede i retten.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten slutter seg til at kravet om siktedes samtykke oppheves. Kan politiet redusere de mange, og til dels lange, reisene i forbindelse med fremstilling til fengslingsmøter vil en ikke bare spare økonomiske ressurser, men fremfor alt tid, som kan brukes til viktigere oppgaver.

Riksadvokaten er enig i at en - i alle fall i denne omgang - ikke bør tillate at det treffes beslutning om isolasjonsfengsling uten at siktede er til stede, med mindre han samtykker i den forenklede behandlingsmåten. Derimot er en skeptisk til forslaget om at det samme skal gjelde ved fengsling utover 90 dager. [...] Etter riksadvokatens syn bør det også ved langvarige fengslinger kunne overlates til dommerens skjønn om det er nødvendig at siktede fremstilles. Dette vil være viktig om den ønskede effektivitetsgevinst skal oppnås.

I alle fall etter at reglene har virket i noen tid antar riksadvokaten at det ofte vil være unødvendig å innhente uttalelse fra partene før det treffes beslutning om fjernmøte. Det bør derfor vurderes å myke opp denne regelen noe, for eksempel slik:

Er det usikkert om det er nødvendig at siktede fremstilles til fengslingsmøtet, bør påtalemyndigheten og siktede gis anledning til å uttale seg før det treffes beslutning om fjernmøte.»

Høyesterett går mot forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Varetektsfengsling er et inngripende tvangsmiddel, som benyttes i et stort antall straffesaker. Dersom det åpnes for bruk av fjernmøte slik det er foreslått i høringsutkastet, vil dette kunne bli benyttet i et ikke ubetydelig omfang. Også ved fengslingsforlengelser som omtalt i forslaget, bør siktede etter Høyesteretts mening ha en ubetinget rett til fremstilling for retten. Det vises til at fengslingsforlengelse prosessuelt atskiller seg lite fra førstegangsfengsling, idet vilkårene for fengsling må prøves på ny ved hver fengslingsforlengelse, jf. Rt. 1992 side 1328.

En forlengelse av fengslingsfristen gjennom bruk av fjernmøte bør kun skje i de saker hvor siktede uttrykkelig samtykker til dette.»

Agder lagmannsrett støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Det bør være tilstrekkelig at retten, etter å ha vurdert siktedes eventuelle innvendinger, finner dette ubetenkelig. Vilkåret om samtykke gir siktede for stor innflytelse over spørsmålet om møteform.»

Oslo tingrett støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Erfaring har vist at man ellers ikke kan påregne noen nevneverdig bruk av fjernmøter på dette området. Så langt man kjenner til, er det heller ingen [andre] land som har noe slikt krav til samtykke som i prøveforskriften. [...]

Siktedes fysiske tilstedeværelse vil ofte ikke være nødvendig ved ordinære fengslingsforlengelser. Partenes adgang til å uttale seg bør praktisk kunne la seg gjennomføre som en del av forberedelsen til rettsmøtet og en eventuell uttalelse må forutsettes å foreligge innen rettsmøtet berammes. Det må være en selvsagt forutsetning at siktedes rett til direkte og fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer sikres. Dette kan gjøres både ved møtets oppstart og om nødvendig i en pause, med bruk av videokonferanseutstyret. Dommeren og de andre må da forlate salen. Det kan også gjøres ved å sette videokonferanseutstyret i pausemodus eller kutte forbindelsen mens forsvarer konfererer ved hjelp av en telefon. Det er neppe realistisk å innføre lydtette telefonbokser i rettssalen som forsvareren kan benytte i slike tilfeller. Det forutsettes at rettens avgjørelse av om hvorvidt et fjernmøte kan finne sted, er en prosessledende avgjørelse som ikke kan påankes.»

Nord-Troms tingrett støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet.

Salten tingrett går mot forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«På bakgrunn av redegjørelsen i høringsnotatet legges til grunn at beslutning om fengslingsforlengelse uten samtykke kun er ment å kunne skje i tilfelle kostnadene ved fysisk fremmøte overstiger det som er vanlig ved fysisk fremstilling av siktede. Fjernmøte antas på denne bakgrunn i det alt vesentlig kun å være aktuelt ved ekstraordinær rømningsfare og/eller av sikkerhetsgrunner. Det er videre et krav om at retten ikke finner dette betenkelig.

Salten tingrett finner ikke å kunne støtte forslaget om at det skal gis adgang til fjernmøte i tilfelle siktede ikke samtykker. Det vises til at fengslingsforlengelse er et inngripende rettsmiddel, hvor rettssikkerheten veier tungt. Selv om tilgjengeligheten til forsvarer vil kunne anses som en rettssikkerhetsgaranti ved fjernmøte, vil siktede lett kunne føle mangel på rettssikkerhet dersom møtet blir gjennomført som fjernmøte uten hans samtykke. Følelsen av isolasjon vil også lett kunne forsterkes i tilfelle siktede skulle bli tvunget til å forholde seg til en bildeskjerm og ikke gis anledning til fysisk fremmøte. Såfremt det skulle forekomme rømningsfare eller sikkerhetsrisiko som medfører behov for ekstraordinære kostnader ved fremstilling, bør det alternativt kunne vurderes om fengslingsmøtet i slike tilfelle kan legges til fengslet eller i nær tilknytning til dette.

Dersom det likevel skulle bli gitt tillatelse til å beslutte fjernmøte uten samtykke ved fengslingsforlengelser, bør det vurderes om det samtidig bør besluttes at forsvarer skal oppholde seg i fengselet sammen med sin klient under møtet. Dette da det ellers ville kunne være vanskelig å sikre siktedes krav på fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under fengslingsmøtet, på en tilfredsstillende måte. En slik ordning vil imidlertid kunne oppfattes som betenkelig og være i strid med likhetsprinsippet, såfremt aktor gis anledning til å delta fysisk i møtet sammen med dommeren.

De økonomiske og ressursmessige besparelsene ved å avholde fengslingsforlengelser som fjernmøte oppfattes for øvrig å være begrensede. Ettersom det synes å være forutsatt at fremstilling skal medføre kostnader ut over normaltilfellet hvis det ikke foreligger samtykke, vil det neppe være et stort antall fengslingsforlengelser som vil bli gjennomført i disse tilfelle dersom det skulle bli gitt adgang til dette. Når det gjelder saker hvor siktede samtykker, vises til at en ikke uvesentlig del av fengslingsforlengelsene i dag skjer som kontorforretning. I tilfelle fengslingsforlengelser som tidligere ble gjennomført som kontorforretning i fremtiden blir avholdt som fjernmøte, vil dette i realiteten medføre ekstra kostnader.»

Øst-Finnmark tingrett støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Erfaringene med prøveordningen om fjernavhør viser at siktede i stor grad ikke samtykker til fjernmøte ved fengslingsforlengelser. Hensynet til kostnadsbesparelse, rømningsfare og sikkerhetsrisiko må veie tyngre enn siktedes fysiske tilstedeværelse under fengslingsmøtet. Det er vanskelig å se at siktedes rettssikkerhet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt ved avholdelse av fengslingsforlengelser som fjernmøte i de aller fleste tilfeller der det foreligger rømningsfare eller sikkerhetsrisiko. Fengslingsforlengelser er i stor grad dokumentbaserte avgjørelser og dette tilsier også at fengslingsforlengelser kan avholdes som fjernmøter uten siktedes samtykke.

Erfaringer fra fengslingsforlengelser er at det sjelden kommer opp forhold som setter saken i et annet lys enn tidligere. I de tilfeller forholdsmessighetsvurderingen blir et tema, for eksempel siktedes helsesituasjon, kan situasjonen være en annen.

Med kravet om at retten ikke finner fjernmøte 'betenkelig utfra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter' og de føringer som er lagt om hvilke saker som skal kunne behandles som fjernmøte uten siktedes samtykke, må det antas at dette uansett vil gjelde et begrenset antall saker på landsbasis.

Øst-Finnmark tingrett er videre enig i at siktede bør ha en ubetinget rett til å møte fysisk i rettsmøte om fengslingsforlengelse ved behandling av beslutning om fullstendig isolasjon etter § 186 a og når siktede har sittet mer enn 90 dager i varetekt.

For Øst-Finnmark tingrett får forslaget neppe stor betydning. Vadsø fengsel ligger fem minutters kjøring fra tingretten. Hensyntatt det arbeid som må nedlegges for å koordinere, planlegge og gjennomføre et fjernmøte vil fysisk fremmøte i retten i de fleste tilfeller være mindre ressurskrevende. Det er svært sjelden Øst-Finnmark tingrett har saker hvor det for eksempel foreligger rømningsfare eller forhold som utgjør en sikkerhetsrisiko og som krever særlig vakthold.»

Hordaland statsadvokatembeter støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Hensynet til sakens opplysning bør være det avgjørende kriteriet for hvorvidt rettsmøtet kan avholdes uten siktedes fysiske nærvær. I mange av de sakene det her er snakk om, er det vanskelig å se at siktedes fysiske tilstedeværelse vil gi informasjon og opplysninger utover det et fjernmøte gir.

Med utgangspunkt i at hensynet til sakens opplysning står sentralt, kan det reises spørsmål ved grunnlaget for departementets forslag om ubetinget rett for siktede til å være til stede ved behandling av spørsmål om fullstendig isolasjon og ved fengslingsforlengelser ut over 90 dager. Imidlertid støtter statsadvokatene i Hordaland departementets forslag hva gjelder fullstendig isolasjon. Ved bruk av et så inngripende tvangsmiddel som fullstendig isolasjon, er det særlig sentralt å ivareta den siktedes rolle i prosessen.

Fengslingsforlengelser utover 90 dager er også svært inngripende. Imidlertid vil en ofte ved varetektsfengslinger som strekker seg over flere måneder/ år, se at fornyet prøving av vilkårene er uten betydning, jf også straffeprosessloven § 185 første ledd 4 pkt. I slike tilfeller vil bruken av fjernmøte være aktuelt, selv uten siktedes samtykke.»

Nordland statsadvokatembeter støtter forslaget i høringsnotatet.

Asker og Bærum politidistrikt støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«De fleste fengslingssaker berammes kort tid forut for rettsmøtet, kanskje til og med dagen før.

Behovet for fortsatt fengsling vurderes kontinuerlig i fengslingsperioden og endelig beslutning om fortsatt fengsling og derved berammelse av fengslingsmøter skjer som oftest sent i fengslingsperioden.

Det legges opp til at flere aktører, herunder dommere og representanter for påtalemyndigheten, i god til før fengslingstidens utløp, skal vurdere om fjernavhør er betenkelig. Det skal innhentes uttalelser både fra påtalemyndighet og siktede og retten skal treffe en beslutning.

Denne form for saksbehandling vil pålegge, særlig påtalemyndigheten, ekstra arbeid med å forberede spørsmålet for domstolen herunder fremme en begjæring om fjernavhør. Dette får som konsekvens at de relativt omfattende forberedelser som må gjøres for å beslutte fjernavhør vil vise seg overflødige dersom man velger å løslate den pågrepne, eller så arbeidskrevende at det fjerner fokus fra etterforskningen og ledelsen av denne.

Det ligger selvsagt en ressursbesparelse i at siktede ikke fremstilles for domstolen, men arbeidsmengden øker for andre aktører. Dette synes lite kartlagt eller kommentert i høringsbrevet. Det oppleves som uheldig hvis påtalemyndighetens representanter i politiet på denne måten får mindre tid til etterforskningsledelse og 'aktivt' påtalearbeid.

I saker hvor fengslingsspørsmålet fremstår som mer 'opplagt', vil kontorforretninger være en bedre løsning (krever imidlertid samtykke fra den siktede) og viser seg dessuten svært praktisk. Dette gjelder særlig for de tilfelle hvor varetektsfengslingen varer over flere måneder.

Bruken av unntaket fra fireukersregelen, jfr. strprl. § 185, første ledd, tredje punktum er ikke nevnt i høringsbrevet og vil ofte være en bedre måte, rent ressursmessig, å utnytte i større grad. Adgangen til å sette fengslingstiden f. eks til 8 eller 12 uker, er på mange måter tilsvarende begrunnet som adgangen til fjernavhør, nemlig for de tilfelle hvor slik fengslingsfrist fremstår som ubetenkelig [...] Det foreligger altså betydelig adgang i dagens lovverk til å 'spare ressurser', og hvor hensynet til siktedes rettssikkerhet er ivaretatt.»

Asker og Bærum politidistrikt mener at det er i den tidlige etterforskningsfasen at det er mest behov for domstolskontroll og behovet for fjernavhør er minst, og uttaler:

«Etter de første 90 dagene vil man som regel ha avdekket om etterforskningen vil bli 'langvarig' og/eller om det foreligger omstendigheter som unndragelsesfare, gjentagelsesfare eller bevisforspillelsesfare av lengre varighet. Spørsmål som i liten grad betinger siktedes tilstedeværelse og som i mange tilfeller leder til fengsling utover fire uker [...]»

Oslo politidistrikt støtter forslaget om å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Inntil kravet om samtykke fjernes, vil fjernmøter benyttes i liten grad ved Oslo politidistrikt. Dette skyldes at siktede enten samtykker til fortsatt fengsling slik at fengslingsspørsmålet kan behandles som kontorforretning, eller så ønsker han/hun å møte personlig i retten. I tillegg er det å få innhentet et eventuelt samtykke en tidkrevende prosess for politijuristene og svært få samtykker.

[...]

Ved å fjerne samtykkekravet vil man derfor kunne få økt bruk av fjernmøter som igjen vil medføre reduserte kostnader til transport og fremstilling av varetektsinnsatte, bortfall av rømningsfare ved fremstilling samtidig som rettssikkerheten ivaretas.»

Midtre Hålogaland politidistrikt uttaler:

«Vår oppfatning er at dersom krav om samtykke ikke oppheves, vil forslaget, som kostnadsbesparende tiltak, miste mye av sin kraft; særlig i forhold til politidistrikter hvor avstandene og tilhørende kostnader er store. Vi ønsker derfor departementets forslag velkommen.

Vi er videre enig i at det overordnede hensyn som bør ligge til grunn for avgjørelser om bruk av fjernmøte/-avhør, er hensynet til sakens fulle opplysning. Bl.a. dette hensyn er avgjørende for ivaretakelsen av siktedes rettssikkerhet, og skal ikke være gjenstand for overveielser av ressursmessig karakter. Slik vi ser det, bringes ikke varetektssaker i noen ny stilling etter 90 dager eller om de også omfatter spørsmål om fullstendig isolasjon. Vi gir derfor ikke vår uforbeholdne tilslutning til begrensningene omtalt i neste nederste avsnitt på side 12 i høringsbrevet. Hensynene til siktede kan på disse punkter ivaretas ved rettens vurdering om hvorvidt fjernmøte er betenkelig eller ikke.»

Oslo politidistrikt og Troms politidistrikt peker på at slik forslaget i høringsnotatet er utformet, er det uklart om siktede skal ha et ubetinget krav på å møte i retten ved alle rettsmøter om fengslingsforlengelser etter at han først har sittet i varetekt i 90 dager. Troms politidistrikt uttaler om dette:

«En er enig i at det vil kunne være betenkelig å uten videre frata siktede retten til å møte direkte for dommeren i alle fengslingsforlengelsessaker. Det er imidlertid en rekke saker der siktede sitter varetektsfengslet langt lengre enn 90 dager, der det ikke er endringer i helsetilstand eller andre forhold som gjør det nødvendig med oppmøte direkte for dommeren. I disse sakene vil forslaget, slik det er utformet - verken med hensyn til sikkerhet (fluktforsøk og lignende) og økonomi - innebære noen vesentlig bedring fra dagens situasjon.

En forslår at regelen i stedet utformes slik:

Det samme gjelder for rettsmøte om forlengelse av fengslingsfristen når det på tidspunktet for rettsmøtet er mer enn 90 dager siden det første rettsmøte der fengslingsspørsmålet ble behandlet, eller mer enn 90 dager siden det ble avholdt rettsmøte om forlengelse av fengslingsfristen der siktede ble gitt adgang til å være til stede i retten.

[...]

En bemerker også at forslaget naturlig nok fokuserer på siktedes adgang til å møte direkte for dommeren. Slik en har forstått definisjonen av et fjernmøte, vil denne også omfatte rettsmøter der f.eksempel aktor er til stede pr. lyd og bilde. En legger imidlertid til grunn at det også i fengslingsforlengelsesmøter, der siktede har krav på å få være til stede i retten, fremdeles vil være adgang for aktor til å møte via lyd- og bildeoverføring.»

Oslo politidistrikt mener at 90-dagersregelen må utgå, og uttaler om dette:

«Ved Oslo politidistrikt er det særlig seksjon for organisert kriminalitet som har de fleste fengslingsforlengelsene. Det gjelder først og fremst i store narkotikasaker. Slike saker er som oftest meget omfattende med mange siktede og forgreininger til utlandet. Gjennomsnittlig etterforskningstid i en sak etter straffeloven § 162 3. ledd, anslås til 1½ år. Mange av de impliserte i slike saker er utenlandske statsborgere med liten eller ingen tilknytning til Norge. Hovedbegrunnelsen for varetekt vil ofte være fare for unndragelse. Nesten uten unntak blir de siktede sittende i varetektsfengsel til de kan gå over på soning av dom. Man må derfor påregne 18 begjæringer og rettsmøter om fengslingsforlengelse i en 1½ års periode.

Det som er påpekt her i forhold til narkotikasaker, gjelder også i stor utstrekning ved grove ran, drap og voldtekt. Det er nettopp i sakene med stadig gjentatte fengslingsforlengelser at gevinsten med fjernmøte er størst.»

Oslo politidistrikt peker på at det ikke er nærmere redegjort for hvordan man tenker seg at komunikasjonen mellom siktede og forsvarer under rettsmøtet kan gjennomføres, og at dette må avklares nærmere.

Østfold politidistrikt uttaler:

«En mener at det bør tilligge retten å beslutte fjernmøte når retten finner det ubetenkelig, dog med de unntak som er nevnt i forslaget der siktedes samtykke forutsettes. Det er ikke uvanlig at siktede ikke samtykker i fengslingsforlengelser for å kunne få en 'luftetur' i forbindelse med rettsmøtet. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig og ressursbesparende at retten beslutter at det skal være fjernmøte hvor det er åpenbart at fengslingen vil bli forlenget. Siktede bør som hovedregel ikke kunne motsette seg dette.

Ved fengslinger/forlengelser kan imidlertid ordningen føre til at det blir færre samtykker til kontorforretninger, og således føre til merarbeid for dommer, aktor og forsvarer som da må møte i rettsmøte.»

Den Norske Advokatforening går mot å oppheve samtykkekravet, og uttaler:

«Varetektsfengsling er et inngripende tvangsmiddel, som benyttes i et stort antall straffesaker. Rettssikkerhetshensyn må veie tungt i slike saker. Betydningen av siktedes tilstedeværelse under behandlingen av sin sak, må ikke undervurderes.

Dersom det åpnes for bruk av fjernmøte slik det er foreslått i høringsutkastet, vil dette kunne bli benyttet i et ikke ubetydelig omfang. Også ved fengslingsforlengelser som omtalt i forslaget, bør siktede etter Advokatforeningens mening ha en ubetinget rett til fremstilling for retten. Det vises til at fengslingsforlengelse prosessuelt atskiller seg lite fra førstegangsfengsling, idet vilkårene for fengsling må prøves på ny ved hver fengslingsforlengelse, jf. Rt. 1992 side 1328.

Advokatforeningen mener derfor at en forlengelse av fengslingsfristen gjennom bruk av fjernmøte bare bør kunne skje i de saker hvor siktede uttrykkelig samtykker til dette.

Advokatforeningen vil imidlertid samtidig understreke at forsvareren bør foreta en vurdering av om fjernavhør er forsvarlig, og i disse sakene råde klienten til å akseptere dette.»

Departementet viderefører forslaget om å oppheve kravet om at siktede må samtykke i bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse.

Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at dagens ordning gir den siktede for store muligheter til å påvirke møteform, og legger for øvrig stor vekt på at en slik endring synes nødvendig for å øke antallet rettsmøter som kan gjennomføres som fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse. Som blant annet Oslo tingrett påpeker, vil fjernmøte antakeligvis bli lite brukt dersom vilkåret om samtykke ikke blir opphevet. Det er ønskelig å spare ressurser som i dag går med til å bringe siktede til rettsmøtet og til vakthold. Samtidig er det nødvendig at hensynet til siktedes rettssikkerhet blir ivaretatt. Departementet foreslår derfor å videreføre begrensningene som var foreslått i høringsnotatet, slik at fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a ikke kan besluttes i fjernmøte uten siktedes samtykke, og slik at en siktet som har sittet mer enn 90 dager i varetekt, kan kreve at neste sak om fengslingsforlengelse behandles i ordinært rettsmøte. Siktede som sitter varetektsfengslet over lengre tid skal ha rett til å kreve ordinært rettsmøte hver gang det er gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til ordinært rettsmøte.

Departementet viderefører forslaget om at partene skal gis rett til å uttale seg før retten treffer beslutning om fjernmøte skal avholdes. Selv om det krever noe ressurser å innhente uttalelse fra partene, er det nødvendig for å avklare om det er forhold som tilsier at saken bør behandles i ordinært rettsmøte. Det er ikke meningen at det skal brukes ressurser på å etterlyse et svar dersom den fastsatte fristen for uttalelse har løpt ut.

Departementet foreslår at det skal være et vilkår at retten finner bruk av fjernmøte ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter. Herunder må retten vurdere betydningen av at siktede eventuelt ikke samtykker, og de argumenter siktede oppgir for at det bør avholdes ordinært rettsmøte. Om siktede eksempelvis mener at helsetilstanden er påvirket av varetektstiden, kan det etter omstendighetene tale for at siktede bør møte i retten. Det avgjørende bør ellers være hensynet til sakens opplysning. Fjernmøte skal skje ved overføring av både lyd og bilde. Som påpekt av Høyesterett, skal vilkårene for fengsling prøves på ny ved hver fengslingsforlengelse. Retten må vurdere om saken kan opplyses tilstrekkelig ved at siktede avgir forklaring som overføres per videokonferanse.

Etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd første punktum har siktede rett til å være til stede i retten når spørsmålet om forlengelse av fengslingsfristen skal behandles. Selv om det ikke står uttrykkelig i loven, er det klart at det er adgang til å avsi kjennelse om forlengelse av fenglingsfristen etter en rent skriftlig behandling («kontorforretning») dersom siktede samtykker i det. Noen av høringsinstansene har pekt på at i tilfeller hvor kontorforretning er et alternativ, vil det ikke være kostnadsbesparende å gjennomføre et fjernmøte. Etter departementets syn er ikke dette et avgjørende argument mot å innføre fjernmøte som en generell ordning. Når siktede vurderer å gi samtykke til kontorforretning, vil han med reglene som foreslås måtte vurdere det opp mot både ordinært rettsmøte og fjernmøte som alternativer. Departementet antar at det i mange saker hvor siktede samtykker i kontorforretning vil være slik at siktede ikke ser noe poeng i å avgi ny forklaring for retten, og at heller ikke fjernmøte da vil være aktuelt.

Etter straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum kan retten sette en lengre fengslingsfrist enn fire uker dersom etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning. Også denne hjemmelen kan gi ressursbesparelse i saker om fengslingsforlengelse. Bestemmelsen kan være aktuell i alvorlige voldssaker eller i omfattende saker om økonomisk kriminalitet hvor etterforskingen er tidkrevende, og etter omstendighetene i saker hvor fengslingen er hjemlet i straffeprosessloven § 172, jf. Ot. prp. nr. 53 (1983-84) s. 47 og s. 166. Det er forutsatt i forarbeidene at adgangen til å fravike fireukersregelen er meget snever. Det kreves at det på forhånd er klart at etterforskingen ikke vil stå i noen annen stilling etter fire uker.

Vilkårene for å sette en fengslingsfrist lengre enn fire uker etter § 185 første ledd fjerde punktum er ikke sammenfallende med vilkårene som foreslås for å beslutte fjernmøte uten siktedes samtykke. Dersom det skal fastsettes en fengslingsfrist på f.eks. åtte uker, vil det ikke bli avholdt noe rettsmøte etter de første fire ukene, og saken må vurderes slik at den er tilstrekkelig opplyst for en lengre periode enn fire uker frem i tid. Vurderingen av om rettsmøtet kan avholdes som fjernmøte retter seg mot hvorvidt saken vil bli godt nok opplyst med en forklaring overført per video sammenlignet med en forklaring som avgis i et ordinært rettsmøte. Departementet mener det er klart at det behov for å spare ressurser som søkes hensyntatt ved adgangen til fjernmøte, langt på vei ikke vil kunne dekkes ved bruk av hjemmelen i straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum, som bare er aktuell i meget alvorlige saker og for eksempel ikke ved fare for gjentakelse av mindre vinningslovbrudd og narkotikalovbrudd, som tallmessig dominerer blant fengslingssakene.

Som flere av høringsinstansene har påpekt, er det nødvendig at siktede gis adgang til fortrolig og uforstyrret kontakt med forsvareren i forbindelse med fjernmøtet. Dette gjelder selvsagt hva enten siktede har samtykket i bruk av fjernmøte eller ikke. Det kan tenkes ulike praktiske løsninger for å ivareta dette behovet. En mulighet er at forsvareren konfererer med siktede ved bruk av vieokonferanseutstyret før rettsmøtet og/eller i pauser underveis. Det er i tilfelle nødvendig at de andre tilstedeværende da forlater rommet. Forsvareren kan også kommunisere med siktede per telefon før møtet og i pauser. Et annet alternativ er at forsvareren er til stede i fengselet sammen med siktede under fjernmøtet. Forutsetningen for at den løsningen kan velges, er at forsvareren har fått tilgang til eventuell ny dokumentasjon fra aktor før møtet. Departementet mener det ikke bør legges føringer i lovteksten for hvilket alternativ som bør velges. Det bør understrekes i loven at siktedes rett til fortrolig kommunikasjon med forsvareren skal ivaretas når fjernmøte brukes. Det bør være opp til forsvareren i samråd med siktede å avgjøre om forsvareren skal være til stede i retten eller i fengselet.

Det vises til forslaget til straffeprosessloven § 185 tredje ledd nytt tredje til niende punktum.

5.1.3.3 Tilståelsessaker

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen er enig i at det bør åpnes adgang for å bestemme at siktede skal avhøres ved fjernmøte i tilståelsessaker uten samtykke, og peker på at en siktet som ikke ønsker fjernmøte, kan velge ikke å samtykke i tilståelsespådømmelse.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker viser til at det ligger i sakens art at tilståelsessaker bare unntaksvis bli begjært gjenåpnet. Det kan være aktuelt hvor domfelte er funnet å være strafferettslig utilregnelig, og det stilles spørsmål ved om han kan ha vært utilregnelig også på handlingstiden for tidligere pådømte forhold, herunder forhold som er pådømt som tilståelsessak. Kommisjonen uttaler videre:

«I likhet med forslaget om fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse, er det kommisjonens vurdering at domstolen må være særdeles varsom med å beslutte fjernmøte i tilståelsessaker uten siktedes uttrykte samtykke. Ettersom pådømmelse etter § 248 krever samtykke fra siktede, kan han unndra seg pådømming ved fjernmøte ved å trekke tilbake samtykket til pådømmelse som tilståelsessak. I disse tilfellene bør retten legge særlig vekt på siktedes innvendinger mot fjernmøte, slik at han ikke blir «presset» til å foreta et valg mellom pådømmelse ved fjernmøte eller full hovedforhandling i meddomsrett.

Kommisjonen kan for øvrig vanskelig se at det vil være noen nevneverdige besparelser ved å avholde fjernmøter i tilståelsessaker. Pådømmelse i tilståelsessaker skal som hovedregel skje på siktedes 'hjemsted', og avvikling av fjernmøter krever utvilsomt en del praktiske gjøremål, både før, under og etter gjennomføringen av fjernmøtet. I lys av dette vil det trolig være enklest for alle parter å innkalle siktede til et ordinært rettsmøte.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet vil imidlertid påpeke at spørsmålet om fjernavhør i tilståelsessaker er av mindre betydning for ressursbruken i politiet, med unntak av de tilfeller hvor siktede allerede sitter i fengsel eller varetekt. Både Asker og Bærum, Søndre Buskerud og Sogn og Fjordane politidistrikt påpeker at fjernmøte i tilståelsessaker er av liten praktisk betydning, og vil snarere øke ressursbruken i politiet enn å minske denne.»

Høyesterett uttaler:

«Etter Høyesteretts syn bør en pådømmelse i en straffesak, også i tilståelsessaker, skje i et formelt - ordinært - rettsmøte hvor siktede fysisk er til stede sammen med dommeren. Det understreker alvoret ved pådømmelse av straffbare forhold, sikrer en rimelig grad av formalitet rundt pådømmelsen og gir en nærhet mellom siktede og dommeren som er viktig når siktede skal avgi sin forklaring. Dette vil igjen kunne ha betydning for å sikre at vilkårene for dom etter straffeprosessloven § 248 foreligger, og det vil kunne gi dommeren bedre opplysninger for fastsettelse av en riktig straff. Det er også grunn til å regne med at hensynet til offentlighet i rettspleien vil bli bedre ivaretatt hvor siktede møter i retten enn dersom han eller hun deltar gjennom fjernmøte.

Det praktiske behovet for fjernmøte i disse sakene synes dessuten ikke å være særlig stort, jf. vernetingsreglene i straffeprosessloven § 12 som fastsetter at disse sakene som regel behandles i den rettskrets hvor siktede bor eller oppholder seg.»

Om gjennomføringen av offentlighetsprinsippet uttaler Høyesterett:

«For tilståelsesdom vil dette innebære at tid og sted for rettsmøtet må kunngjøres på vanlig måte, og det må legges til rette for at allmennheten har adgang til å overvære rettsforhandlingene, herunder bildeoverføringen som siktede deltar ved.»

Oslo tingrett uttaler:

«Siktede vil i tilståelsessaker alltid måtte medvirke til at saken avvikles som en tilståelsessak. Henvisningen til de detaljerte betingelser for fjernavhør slik utkastets § 185 lyder, antas derfor å ha mindre betydning i praksis. Ønsker ikke siktede en avvikling gjennom fjernmøte, kan han nekte å samtykke i at saken behandles som tilståelsessak, eller innta som en betingelse for sitt samtykke at rettsmøtet gjennomføres på vanlig måte.»

Nord-Troms tingrett uttaler:

«Nord-Troms tingrett har gjennomført en rekke fjernmøter i tilståelsessaker, bl.a. fra Svalbard og de nordligste kommuner i vårt distrikt. Vi har meget god erfaring med dette og finner det ubetenkelig å åpne for fjernmøte også her. En tilståelsessak vil under enhver omstendighet bero på siktedes samtykke, men det er likevel hensiktsmessig med en henvisning til § 185 slik som foreslått av departementet.»

Salten tingrett uttaler:

«Når det gjelder forslaget om å gjennomføre rettsmøte for tilståelsesdom som fjernmøte, foreligger det neppe sterke rettssikkerhetsproblemer i de tilfelle siktede samtykker.

Tilståelsespådømmelse ved fjernmøte kan likevel ha andre betenkelige sider. Det dreier seg her ofte om saker med unge førstegangslovbrytere hvor det personlige oppmøtet må antas å kunne bidra til å gi den siktede en følelse av sakens alvor. Å foreta tilståelsespådømmelse ved fjernmøte med bildeoverføring vil neppe gi møtet den autoritet og følelse av alvor som et personlig oppmøte i retten.

Siktede bør heller ikke kunne tvinges til å gjennomføre rettsmøtet for tilståelsesdom som fjernmøte, dersom han skulle ønske å møte. Siktede skal i utgangspunktet dekke egne utgifter til reise og opphold til og på rettsstedet, slik at fjernmøte sjelden vil medføre ressursmessige eller økonomiske besparelser for staten i forhold til personlig oppmøte. Det synes på denne bakgrunn ikke å være sterke grunner for å gjennomføre møtene for tilståelsesdom som fjernmøte mot siktedes ønske.

Forøvrig skal bemerkes at i tilfelle rettsmøte for tilståelsesdom avholdes som fjernmøte, bør det vurderes å foreta endring i straffeprosessloven § 42 og domstolloven § 159 a slik at siktede med bindende virkning kan orienteres om tidspunkt for fremmøteforkynning i møtet.»

Øst-Finnmark tingrett uttaler:

«Øst-Finnmark antar at siktede i stor utstrekning vil samtykke til avholdelse av rettsmøtet som fjernmøte ved tilståelsespådømmelse, i hvert fall ved tingretter med noe reiseavstander. Siktede har i utgangspunktet samtykket til forenklet straffesaksbehandling, og vil i de fleste tilfeller ønske å få saken ut av verden på enklest mulig måte. Det er videre behov for å kunne behandle disse sakene ved fjernmøte der reiseavstandene i rettskretsen er store. Det er etter vår oppfatning svært byrdefullt for siktede at han/hun må reise opptil 30 mil en vei sommerstid og bortimot det dobbelte vinterstid for å avgi forklaring for retten. Særlig der siktelsen gjelder et eller noen få forhold, blir dette tydelig.

Det kan nok tjene en hensikt at siktede møter umiddelbart for den dømmende rett, ved at sakens alvor i større grad blir tydeliggjort. På den annen side er det mer og mer vanlig at man på flere arenaer bruker fjernmøteteknologi, for eksempel ved medisinsk behandling og undervisning, og man bør kunne klare å ivareta rettens verdighet og signalisere sakens alvor selv om rettsmøtet gjennomføres som fjernmøte.»

Nordland statsadvokatembeter uttaler:

«Departementet foreslår at tilståelsessaker skal kunne gjennomføres som fjernmøte, jf. forslaget til nytt siste ledd i § 248. Statsadvokatene i Nordland er enig i dette forslaget. Det er videre foreslått en henvisning fra nye § 248 siste ledd til nye § 185 tredje ledd tredje til niende punktum som blant annet omhandler vilkår/skranker for å gjennomføre et rettsmøte som fjernmøte. Vi er noe usikker på hvor treffende denne henvisning er. For eksempel omhandler nye § 185 tredje ledd syvende punktum forlengelse av isolasjon etter § 186 a, og det er lite aktuelt ved tilståelsessaker. For øvrig antar vi at det generelle vilkåret i § 248 for pådømmelse i tilståelsessak 'retten ikke finner det betenkelig' også vil legge begrensninger i adgangen til å gjennomføre et rettsmøte som fjernmøte.»

Asker og Bærum politidistrikt uttaler:

«Spørsmål om fjernavhør i tilståelsessaker er av mindre betydning for ressursbruken i politiet, og vil snarere øke ressursbruken enn minske denne. Ett unntak er for de tilfelle hvor siktede allerede sitter i varetekt og må fremstilles av politiet. Det er vår påstand at disse tilfellene er sjeldne og av liten praktisk betydning.

Tilståelsessakene overtas av domstolene etter påtaleavgjørelse og oversendelse fra påtalemyndigheten. [...]

Dersom det skal gjøres bruk av fjernavhør i disse sakene og politiet skal bistå med dette, vil dette øke ressursbruken i forhold til dagens ordning.

Det er også slik at tilståelsessaker går i den rettskrets hvor siktede er hjemmehørende, hvilket begrenser behovet for fjernavhør betraktelig [...]»

Sogn og Fjordane politidistrikt uttaler:

«Slik vi forstår forslaget frå departementet, så skal fjernmøte med bileteoverføring kunne nyttast i alle tilståingssaker, jfr også forslag til ordlyd i § 248 nytt siste ledd. Drøftingane til departementet er likevel kun knytt opp til fengslingssakene. Dersom det er meint at fjernmøte ved tilståingsdom kun skal nyttast ovanfor varetektsinnsette saknar vi ei presisering/klargjering av dette. I det vidare vert det lagt til grunn at føresegna om fjernavhør i tilståingssaker er meint å gjelde generelt. [...]

Omsynet til å spare kostnader gjeld særleg for dei sikta som sit i varetekt på tidspunktet rettsmøtet skal gjennomførast, og for denne gruppa er vi samde i departementets vurderingar om fjernavhør som ei god løysing. Det vert likevel peika på at sjølv om forslaget går ut på at det er domstolen som skal avgjere om rettsmøtet vert halde som fjernmøte, så vil den sikta effektivt kunne torpedere dette ved å trekke samtykket til tilståingsdom. I realiteten vil difor eit samtykke frå den sikta vere naudsynt.

For sikta som ikkje sit i varetekt/fengsel kan vi ikkje sjå at dei praktiske omsyna bak bruk av fjernavhør gjer seg gjeldande i same grad. I desse sakene er det stort sett ingen vitneførsel, og kun sikta som møter, evt. med sin forsvarar. Det vil som oftast ikkje vera særleg lengre til den lokale domstolen for ein sikta, enn det vil bli til det næraste politihuset med fjernavhørsutstyr for biletoverføring. Såleis kan det stillast spørsmål om det i det heile er særleg kostnadsbesparande å legge opp til slike pådømmingar for sikta som ikkje sit i varetekt. Dette kan i staden binde opp politiressursar som må legge til rette for fjernavhør rundt om på politistasjonar som får slikt utstyr. Ein ser det vidare som viktig at ein sikta må møte opp i domstolen og få saka pådømt av ein dommar i ein rettssal, framfor å gjennomføre rettsmøtet på avstand. Særleg kan dette gjelde for unge lovbrytarar og for tidlegare ustraffa.

Dersom høvet til å nytte fjernavhør ved tilståingsdom skal gjelde for alle sikta og ikkje berre dei varetektsinnsette, meiner vi omsyn til rettstryggleik og sakens opplysning tilseier at domstolane bør vera tilbakehaldne med å nytte dette i saker der sikta ikkje har krav på oppnemnt forsvarar, og det i tillegg er tale om å idømme ubetinga fengselsstraff. For dei varetektsinnsette vil dette omsynet vera ivaretatt ved at dei allereie har advokatbistand.»

Søndre Buskerud politidistrikt uttaler:

«Begjæring om rettslig avhør og mulig tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248 sendes i dag til den domstol der siktede bor, jfr straffeprosessloven § 12. [...]

Det praktiske behovet for siktedes fjernfremmøte i tilståelsessakene er følgelig ytterst marginalt, og det er vanskelig å se hva slags gevinst som kan oppnås.

Derimot ønsker påtalemyndigheten i enkelte tilfeller å prosedere straffeforslaget i tilståelsessakene. [...] Det er teknisk mulig å prosedere ved fjernfremmøte [...] Men at også partene kan møte via fjernfremmøte er ikke utdypet i høringsnotatet.»

Troms politidistrikt uttaler, med støtte av Politidirektoratet:

«Så lenge det grunnleggende samtykkekravet til tilståelsespådømmelse opprettholdes, vil siktede kunne gjøre samtykket betinget av at det avholdes ordinært rettsmøte eller trekke tilbake samtykket til pådømmelse etter at retten har besluttet fjernmøte. En mener likevel at regelen bør innføres. Begrunnelsen er at den vil klargjøre for den siktede at dersom han skal kunne oppnå fordelene ved tilståelsespådømmelse, skal han ikke samtidig kunne legge føringer på hvordan retten skal behandle tilståelsessaken.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Etter Advokatforeningens syn bør en pådømmelse i en straffesak, også i tilståelsessaker, skje i et formelt rettsmøte hvor siktede fysisk er til stede sammen med dommeren. Det understreker alvoret ved pådømmelse av straffbare forhold, sikrer formalitet rundt pådømmelsen og gir en nærhet mellom siktede og dommeren som er viktig når siktede skal avgi sin forklaring. Dette vil igjen kunne ha betydning for å sikre at vilkårene for dom etter straffeprosessloven § 248 foreligger, og det vil kunne gi dommeren bedre opplysninger for fastsettelse av en riktig straff.

Videre er det av stor betydning at siktede sikres mulighet til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under saken. Dersom advokaten oppholder seg i retten, mens siktede deltar via fjernmøte, vil det kunne true de faktiske muligheter klienten har til å kommunisere fortrolig med sin forsvarer. Dette vil kunne løses om siktedes forsvarer er i fengselet sammen med siktede. På den annen side er det betenkelig om ikke både aktor og forsvarer er i samme rom under rettsmøtet. Aktoratet får da en nærhet til retten som kan utgjøre fordel ved behandlingen av saken, på bekostning av forsvaret. Slik Advokatforeningen ser det, svekkes dermed siktedes rettssikkerhet uansett hvordan forslaget gjennomføres.

Det praktiske behovet for fjernmøte i disse sakene synes dessuten ikke å være særlig stort, jf. vernetingsreglene i straffeprosessloven § 12 som fastsetter at disse sakene som regel behandles i den rettskrets hvor siktede bor eller oppholder seg.»

Departementet har kommet til at kravet om samtykke til fjernmøte ikke bør oppheves i tilståelsessaker.

Etter straffeprosessloven § 12 skal rettsmøter i tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 som hovedregel holdes i rettskretsen der siktede bor eller oppholder seg. Det er i utgangspunktet siktede selv som dekker utgiftene til reise til rettsstedet. Unntak gjelder etter straffeprosessloven § 89 blant annet dersom det er grunn til at anta at siktede er ute av stand til å betale de nødvendige utgifter ved reisen til rettsstedet og oppholdet der. I de fleste tilståelsessaker vil det ikke være andre til stede enn dommeren, siktede og rettsvitnet. Det vil derfor normalt ikke være ressurser av betydning å spare for det offentlige ved å avholde rettsmøtet som fjernmøte. Som påpekt av Nord-Troms tingrett og Øst-Finnmark tingrett, kan fjernmøte være hensiktsmessig i rettskretser med store reiseavstander. I slike tilfeller antar departementet at fjernmøte oftest vil være ønskelig for siktede, og at siktede da ofte vil samtykke i bruk av fjernmøte. I rettskretser med kortere reiseavstander vil det gjerne være like lang vei for siktede til et politihus med fjernavhørutstyr som til domstolen. Behovet for å pålegge siktede å godta fjernmøte i strid med sitt eget ønske, kan derfor ikke sies å være stort.

Etter straffeprosessloven § 248 kreves det samtykke fra siktede for at en sak skal kunne pådømmes ved tilståelsesdom. Departementet mener at det vil være uheldig dersom en siktet som ønsker tilståelsespådømmelse samtidig kan bli nødt til å akseptere at saken behandles ved fjernmøte. På denne bakgrunn har departementet kommet til at det bør kreves samtykke for at et rettsmøte etter straffeprosessloven § 248 skal kunne gjennomføres ved fjernmøte.

Noen av høringsinstansene har pekt på at bruk av fjernmøte i tilståelsessaker kan være ressursbesparende i tilfeller der siktede sitter i varetekt når saken skal pådømmes. Departementet antar at dette gjelder få saker. Hensynet til at siktede ikke skal måtte tvinges til å godta fjernmøte for å få saken avgjort etter straffeprosessloven § 248 gjør seg gjeldende også for disse sakene. Departementet foreslår derfor at det skal kreves samtykke til fjernmøte også hvor siktede sitter i varetekt når rettsmøte etter § 248 skal avholdes.

Departementet foreslår at adgangen til å avholde rettsmøte etter § 248 som fjernmøte med siktedes samtykke gjøres generell. Selv om et fysisk fremmøte normalt vil gi mer inntrykk av autoritet og alvor enn et fjernmøte, mener departementet at det bør være adgang til fjernmøte blant annet av hensyn til siktede med lang reiseavstand til rettsstedet. Det bør likevel være et vilkår for bruk av fjernmøte at retten anser det for å være ubetenkelig. Hensynet til sakens opplysning og til at siktede skal forstå hva som foregår i rettsmøtet, vil da være de sentrale vurderingsmomentene. Men det vil også være naturlig å se hen til om fjernmøte er egnet til å formidle alvoret i saken, jf. Høyesteretts høringsuttalelse.

Det vises til forslaget til nytt femte ledd i straffeprosessloven § 248.

Departementet har vurdert forslaget fra Salten tingrett om å endre reglene om forkynning, slik at siktede med bindende virkning kan orienteres om tidspunktet for fremmøteforkynning i fjernmøte. Normalt vil tilståelsesdom bli avsagt og forkynt i løpet av rettsmøtet som avholdes etter § 248. Unntaksvis kan dom måtte avsies på et senere tidspunkt, f.eks. hvis saken er omfattende eller dommeren har andre gjøremål som haster. I slike tilfeller bør det etter departementets syn også i et fjernmøte være anledning til å innkalle siktede til fremmøteforkynning. Normalt vil siktede få overlevert et skjema ved rettsmøtets slutt hvor tid og sted for fremmøteforkynning er opplyst. Dette vil ikke kunne gjøres ved fremmøteforkynning i et fjernmøte, men departementet mener at dette ikke er en avgjørende innvending. Det er ikke et vilkår etter loven at den siktede får et slikt skjema, og det skal i alle tilfelle anmerkes i rettsboken at opplysninger om tid og sted for fremmøteforkynning, og om virkningene av pålegget er gitt, jf. straffeprosessloven § 42 annet ledd siste punktum.

Det vises til forslaget til endringer i domstolloven § 159 a og straffeprosessloven § 42.

5.1.4 Andre vilkår for å avholde fjernmøte

Etter forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker § 2 er det et vilkår for å benytte fjernmøte at «retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter», og at «rettsmøtet ellers ville medført omkostninger som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter». Det sistnevnte vilkåret ble nærmere vurdert i departementets høringsnotat, hvor det heter:

«I prøveforskriften er det utover at retten må finne fjernmøte ubetenkelig, et vilkår om at rettsmøtet ellers ville medført omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter, jf. § 2 fjerde ledd bokstav c. Vilkåret begrenser adgangen til fjernmøte der retten ellers finner det ubetenkelig, og departementet stiller spørsmål om det også bør være et vilkår i de permanente reglene. Evalueringen gir ikke noen svar på hensiktsmessigheten eller hvilke vurderinger som er gjort av retten der rettsmøtet er avholdt som fjernmøte. Så lenge det er et krav om samtykke, virker det vanskelig at retten kan komme til at siktede likevel skal møte når han eller hun har samtykket i fjernmøte, jf. straffeprosessloven § 185 tredje ledd om at siktede har rett, men ikke plikt, til å være tilstede, med mindre retten finner det nødvendig.

Hovedregelen skal fortsatt være at siktede har rett til å være tilstede ved behandling av fengslingsforlengelse. Selv om samtykkekravet foreslås opphevet, mener departementet at retten fortsatt må vurdere om rettsmøte bør holdes. For å avgjøre hvilke saker som kan behandles i fjernmøte hvor retten finner det ubetenkelig, er det nødvendig å oppstille noen kriterier. Formålet med å avholde fjernmøte er å begrense kostnadene forbundet med fengslingsforlengelser, og departementet mener at forholdet mellom kostnader ved fysisk frammøte og kostnader ved fjernmøte må være et styrende kriterium. Prøveforskriftens vilkår på dette punktet gir en angivelse av et slikt vurderingstema. Departementet er imidlertid ikke sikker på at det er den beste løsningen å ta dette vilkåret inn i lovteksten. Departementet åpner i stedet for at retten i sin vurdering av om rettsmøtet skal avholdes som fjernmøte, tar utgangspunkt i kostnadsperspektivet og deretter vurderer om fjernavhør vil være betenkelig. Det vil åpne for en mer fleksibel vurdering knyttet til konkrete saker og forholdene på rettsstedet og fengslingsstedet. Fordelen ved å ta med vilkåret i lovteksten, er at det understreker at fjernmøte ikke er noe mål i seg selv, men aktuelt når møtet ellers ville medført uforholdsmessige kostnader. Departementet ber om høringsinstansenes syn. Utgangspunktet bør uansett være at siktede møter fysisk dersom det ikke er spesielle vanskeligheter eller kostnader forbundet med det. Det innebærer at ordinære saker med kort avstand fra fengselet til rettslokalet og hvor det ikke foreligger rømningsfare eller forhold som utgjør en sikkerhetsrisiko som krever særlig vakthold, normalt ikke bør behandles i fjernmøte. Men heller ikke her er det utelukket ut fra en konkret vurdering.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Det virker hensiktsmessig å ikke ta inn i lovteksten et vilkår om forholdet mellom kostnader ved fysisk fremmøte og kostnader ved fjernmøte. Dette vil være et relevant vurderingskriterium i forhold til om fjernmøte er betenkelig, men lovfesting av dette vilkåret kan oppfattes som å legge for store effektivitetsføringer på dommeren.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet er enig i at hovedregelen må være at siktede har rett til å være til stede ved behandlingen av fengslingskjennelsen. Blir samtykkekravet opphevet, er vi i likhet med Gudbrandsdal og Midtre Hålogaland politidistrikt enig med departementet [i] at retten i sin vurdering av om rettsmøtet skal avholdes som fjernmøte, først vurderer kostnadsperspektivet og deretter om fjernavhør vil være betenkelig. Dette vil åpne for en mer fleksibel vurdering knyttet til konkrete saker og forholdene på rettsstedet og fengslingsstedet.»

Agder lagmannsrett uttaler:

«Så lenge ordinært møte fortsatt skal være hovedregelen, er det som nevnt i høringsnotatet ikke nok med et vilkår om at fjernmøte ikke er betenkelig. Dette negative vilkåret må suppleres med et positivt, der kostnadene eller vanskelighetene ved å gjennomføre fysisk fremmøte er det styrende kriteriet.»

Nord-Troms tingrett uttaler:

«Etter rettens syn fremstår siktedes rettigheter godt ivaretatt gjennom de vilkår og forutsetninger som ligger i forslag til endring i straffeprosessloven § 185 tredje ledd. Vilkåret i prøveforskriften om at rettsmøtet ellers ville medført omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter [...] bør ikke videreføres i loven. Etter rettens syn er dette etter sin ordlyd en forholdsvis sterk begrensning i hvor mange saker som kan avholdes som videokonferanse. I praksis har i alle fall ikke Nord-Troms tingrett tolket dette kravet like sterkt som det kan synes etter sin ordlyd. Det er ikke tvil om at hensynet til sparte utgifter er et sentralt vurderingstema for domstolen når fjernmøte besluttes, men dette bør etter vårt syn ligge under den helhetsvurdering retten må gjøre i vurderingen av om et fengslingsmøte skal avholdes som fjernmøte eller ikke.

For domstolen er det ikke noe mål i seg selv å avholde et fjernmøte uten siktede til stede. Tvert om vil det internt i domstolen kunne være mindre ressurskrevende å gjennomføre et rettsmøte hvor siktede blir fremstilt ved at man slipper å «rigge» videokonferanseutstyr, legge beslag på tekniker m.v. De totale besparelser ved fjernmøte vil imidlertid ofte være betydelige, kanskje særlig i Nord-Norge hvor vi i Tromsø kan oppleve at en siktet blir fremstilt fra Vadsø fengsel. Det er imidlertid viktig at retten gis mulighet for en mer fleksibel vurdering knyttet til den konkrete sak. I denne forbindelse understrekes at det også ved fremstilling fra lokalt fengsel ofte vil være relativt kostnadskrevende med en fremstilling til rettslokalet. F.eks. vil en fremstilling fra Tromsø fengsel til Nord-Troms tingrett, totalt legge beslag på minst 2 polititjenestemenn i flere timer. Selve fengslingsmøtet forløper ofte slik at siktede fastholder sin tidligere forklaring og ikke har mer å tilføye utover at man begjærer seg løslatt. Det er vanskelig å se at det skulle være store betenkeligheter med å bruke fjernmøter i disse kurante sakene. Nord-Troms tingrett er av den oppfatning at departementet er noe kategorisk når det uttales at det normalt ikke bør benyttes fjernmøte i saker med kort avstand til fengselet.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Statsadvokatene i Hordaland er av den oppfatning at det er tilstrekkelig at det i lovteksten fremgår at fjernmøte kan gjennomføres hvor det fremstår ubetenkelig av hensyn til sakens opplysning. Ved rettens vurdering i det enkelte tilfellet vil nettopp kostnadsperspektivet måtte veies opp mot andre hensyn, uten at dette eksplisitt må nevnes i lovteksten. Lovteknisk vil man uansett få frem at fjernmøte ikke er et mål i seg selv, ved at det i loven fremgår at hovedregelen er rettsmøte hvor siktede fysisk er til stede.»

Nordland statsadvokatembeter støtter forslaget i høringsnotatet, og uttaler at endringene vil legge til rette for at aktørene i strafferettspleien i større grad kan ta del i de gevinster fjernmøteteknologi gir, og at straffeprosessloven på mange måter blir harmonisert med tilsvarende regler i tvisteloven.

Midtre Hålogaland politidistrikt uttaler:

«Når det gjelder spørsmålet i høringsbrevets pkt 5.3, er vår oppfatning at man bør unngå en utforming av reglene som vil kunne virke begrensende i forhold til deres formål som er kostnadsbesparelse. Dersom formuleringen i prøveforskriften videreføres, og dette i stor grad setter begrensninger på hvor mange saker som kan avholdes som fjernmøte, bør en annen regelutforming velges. Den fordel man ønsker å oppnå ved å ha det aktuelle vilkåret i lovteksten, nemlig å understreke 'at fjernmøte ikke er noe mål i seg selv', oppveier etter vår oppfatning på ingen måte fordelen ved å velge den alternative løsning som departementet skisserer i høringsbrevet. Vi ser heller ikke at en understrekning som nevnt er nødvendig; hovedregelen om siktedes fysiske tilstedeværelse følger forutsetningsvis av reglene.»

Departementet går inn for å videreføre vilkåret i forskriften, slik at fjernmøte bare kan besluttes dersom rettsmøtet ellers ville medført omkostninger som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter. Et slikt vilkår gjenspeiler begrunnelsen for å bruke fjernmøte, og understreker at hovedregelen fortsatt skal være ordinært rettsmøte. Det er imidlertid ikke meningen at vilkåret skal oppstille strenge begrensninger i adgangen til å beslutte fjernmøte. Rømningsfare eller en viss reisevei til rettsstedet vil være omstendigheter som taler for å bruke fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse. I tilståelsessaker, hvor siktedes samtykke er et vilkår, vil det særlig være siktedes lange reisevei og eventuelle andre besværligheter for siktede med å reise til rettsstedet, som kan tilsi at det benyttes fjernmøte.

Formuleringen av vilkåret om at bruk av fjernmøte må være ubetenkelig, er i liten grad omtalt i høringsnotatet eller av høringsinstansene. I prøveforskriften heter det at retten må finne fjernmøte ubetenkelig «tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter». Både i saker om fengslingsforlengelse og i tilståelsessaker vil formålet med rettsmøtet først og fremst være å få saken opplyst for retten. Departementet mener dette fortsatt bør være det sentrale vurderingmomentet når retten vurderer om fjernmøte er ubetenkelig. Herunder må retten vurdere de momentene som en siktet i en sak om fengslingsforlengelse anfører for ikke å samtykke til fjernmøte. Også andre omstendigheter enn hensynet til sakens opplysning kan være av betydning, f.eks. hensynet til at siktede skal forstå og få med seg hva som foregår i rettsmøtet, og at siktede sikres god kommunikasjon med forsvareren og eventuelt tolk. Retten må vurdere om fjernmøte er ubetenkelig også i saker hvor siktede har samtykket. Departementet foreslår at den nåværende formuleringen i prøveforskriften - «formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter» - videreføres i lovteksten.

5.1.5 Bruk av fjernmøte ved forlengelse av fengslig forvaring etter utlendingsloven

I departementets høringnotat heter det:

«Utlendingsloven har regler om pågripelse og fengsling og anbringelse i utlendingsinternat (fengslig forvaring). Utlendingsloven § 37 sjette ledd gir adgang til pågripelse og fengsling av utlending som nekter å oppgi sin identitet, eller når det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende oppgir falsk identitet og pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted ikke overholdes. Lovens § 41 femte ledd gir adgang til pågripelse og fengsling for å sikre iverksetting av vedtak om at utlending må forlate landet eller når utlending ikke gjør det som er nødvendig for å skaffe seg gyldig reisedokument. Fengsling etter § 37 sjette ledd og § 41 femte ledd kan besluttes for en begrenset tid, men kan i begge tilfeller forlenges. Pågripelse og fengsling er regulert i § 37 c tredje ledd som blant annet viser til straffeprosessloven § 174 flg.

Fengslig forvaring er ikke omfattet av prøveforskriften selv om utlendingsloven § 37 c tredje ledd siste punktum gir straffeprosessloven § 174 flg. tilsvarende anvendelse så langt de passer. Forskriftshjemmelen i domstolloven § 143 gjelder kun varetektsfengsling etter straffeprosessloven, og verken forskiften eller forarbeidene til domstolloven § 143 kan forstås slik at fengslig forvaring etter utlendingsloven er omfattet.

De samme grunnene for å ha fjernmøte i sak om fengslingsforlengelse gjør seg gjeldende i sak om forlengelse av fengslig forvaring etter utlendingsloven. Departementet har derfor med et forslag i høringsnotatet om at endringen i straffeprosessloven også skal gjelde for forlengelse av fengslig forvaring etter utlendingsloven.»

Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet.

Høyesterett og Den Norske Advokatforening viser til sine merknader som gjelder adgangen til bruk av fjernmøte ved fengslingsforlengelser i saker etter straffeprosessloven, dvs. at de går mot at fjernmøte skal kunne besluttes uten den fengsledes samtykke.

Agder lagmannsrett, Politidirektoratet og Oslo politidistrikt støtter forslaget i høringsnotatet.

Den nye utlendingsloven, lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, har regler om pågripelse og fengsling i § 106. Bestemmelsen gir hjemmel for fengsling i tre tilfeller, som er regnet opp i første ledd bokstav a til c:

1. utlendingen nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet,

2. det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket,

3. utlendingen ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument.

Etter § 106 annet ledd fjerde punktum gjelder straffeprosessloven §§ 174 til 191 tilsvarende så langt de passer. Fengsling etter første ledd bokstav b og c kan besluttes for høyst fire uker av gangen. Etter tredje ledd kan samlet fengslingstid ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner.

Etter departementets syn bør reglene som foreslås i proposisjonen her for bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven gis tilsvarende anvendelse for saker om forlengelse av fengslingsfrist etter utlendingsloven § 106. Departementet mener at hensynet til å spare ressurser bør tillegges avgjørende vekt også for disse sakene. På samme måte som for saker etter straffeprosessloven vil hensynet til sakens opplysning være avgjørende for om fjernmøte kan anses ubetenkelig i disse sakene. På grunn av at fengslingstiden etter utlendingsloven som hovedregel ikke kan overstige tolv uker, vil «90-dagers-regelen» som er foreslått for saker etter straffeprosessloven, sjelden komme til anvendelse.

Det vil være behov for tolk i mange saker etter utlendingsloven. Ved vurderingen av om fjernmøte vil være ubetenkelig, må retten ta i betraktning om det lar seg gjøre på en praktisk god måte å gjennomføre rettsmøtet per videokonferanse med tolk. Departementet antar at det normalt vil være mest hensiktsmessig at tolken enten befinner seg i rettssalen, eller sammen med den fengslede i utlendingsinternatet eller fengselet under fjernmøtet. Det vil også være adgang til å la tolken delta fra et annet sted per videokonferanse, men det må da være en forutsetning at den tekniske løsningen er god nok til at tolkingen kan skje på en betryggende måte, slik at alle får med seg det som blir sagt.

Gjennom den nåværende henvisningen til straffeprosessloven §§ 174 til 191 i utlendingsloven § 106 annet ledd fjerde punktum vil de nye reglene som foreslås om fjernmøte i straffeprosessloven § 185 tredje ledd komme til anvendelse så langt de passer uten at det er nødvendig med endring i utlendingsloven.

5.1.6 Andre spørsmål vedrørende bruk av fjernmøte i saker etter straffeprosessloven

Under høringen har flere høringsinstanser tatt til orde for bruk av fjernmøteteknikk når dommeravhør av barn gjennomføres i barnehus.

Domstoladministrasjonen viser til at den i brev 17. februar 2009 til departementet anbefalte at det i forskrift om dommeravhør og observasjon avklares hvorvidt dommeravhør i barnehus kan gjennomføres ved bruk av videokonferanseutstyr, og at det i tilfelle gis nærmere retningslinjer for fremgangsmåten.

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett mener det er viktig at det i forskrift om dommeravhør og observasjon åpnes for bruk av videokonferanseutstyr ved dommeravhør av barn ved barnehusene. Barnehusene har utstyr for videokonferanse. Flere domstoler har fått dette utstyret og vil ha moderne utstyr tilgjengelig som gjør det mulig å følge avhøret på videolink. Dommeren kan sitte i domstolen og følge avhøret, eventuelt sammen med forsvarer, politijurist og andre som har behov for å følge med på avhøret. De vil på denne måten kunne følge med på avhøret på samme måte som de i dag gjør med enveisspeil eller videokonferanse fra naborom. Dagens teknologi gir mulighet for god kommunikasjon i forkant og underveis i avhøret. Oslo tingrett anser at utstyr for videokonferanse egner seg særlig godt ved dommeravhør.»

Også Nord-Troms tingrett og Søndre Buskerud politidistrikt uttaler at bruk av videokonferanse kan være aktuelt ved dommeravhør i barnehusene.

Departementet planlegger en helhetlig revisjon av forskriften om dommeravhør og observasjon av barn. Spørsmålet om bruk av fjernmøteteknikk ved dommeravhør vil bli vurdert i forbindelse med dette revisjonsarbeidet.

I høringsnotatet ble det reist spørsmål om det bør kunne benyttes fjernmøte i forbindelse med muntlig forhandling om anke over kjennelser og beslutninger etter straffeprosessloven. Det heter om dette:

«Departementet har vurdert om det bør åpnes for fjernmøte i forbindelse med muntlig forhandling om anke over kjennelser og beslutninger etter straffeprosessloven § 387. Det er imidlertid departementets inntrykk at det kun unntaksvis avholdes muntlig forhandling etter § 387 og at det derfor ikke er hensiktsmessig å åpne for fjernmøte i disse tilfellene.»

Agder lagmannsrett uttaler:

«Det er riktig at muntlig forhandling svært sjelden holdes ved anke over beslutninger og kjennelser. Behovet er derfor ikke presserende. På den annen side kan nok en medvirkende årsak til lav frekvens være at sakene gjerne haster, og at et møte er vanskelig å få berammet på kort sikt. Flere av lagmannsrettene har store distrikter, slik at gjennomføring av en muntlig forhandling kan medføre reising for en eller flere av deltakerne. En adgang til fjernmøte kan senke terskelen for å beslutte muntlig forhandling, noe som kan være en fordel. Noen tungtveiende innvending mot å tillate fjernmøte er det uansett ikke at adgangen sjelden vil bli brukt. Det forutsettes at teknologien må skaffes til veie uansett.»

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet.

Nordland statsadvokatembeter uttaler at det også kunne vært vurdert om det bør fremgå av straffeprosessloven § 272 at saksforberedende møte kan gjennomføres som fjernmøte, og viser til at tilsvarende regel for saksforberedende møte i sivile saker er inntatt i tvisteloven § 9-4 tredje ledd.

Det følger av straffeprosessloven § 385 første ledd at anke over kjennelser og beslutninger som hovedregel avgjøres ved kjennelse uten muntlig forhandling. Etter straffeprosessloven § 387 første ledd første punktum kan retten når «særlige grunner taler for det», beslutte å holde muntlig forhandling om anken, og herunder avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevisførsel. Retten kan i tilfelle begrense den umiddelbare bevisførselen slik den finner det hensiktsmessig, og for øvrig avgjøre saken på bakgrunn av det skriftlige materialet.

For sivile saker følger det av tvisteloven § 13-1 tredje ledd sammenholdt med § 29-15 at rettsmøte til behandling av anke over kjennelse og beslutning kan avholdes som fjernmøte bare dersom partene samtykker i det. Selv om partene samtykker, har retten ikke plikt til å gjennomføre rettsmøtet som fjernmøte. Retten må vurdere om de spørsmål som skal behandles egner seg for å bli drøftet i et fjernmøte, herunder hvor omfattende og kompliserte spørsmål saken reiser.

Departementet antar fremdeles at det bare sjelden vil bli avholdt muntlige forhandlinger etter straffeprosessloven § 387, og at behovet for å åpne adgang til fjernmøte derfor vil være begrenset. Samtidig kunne det, som påpekt av Agder lagmannsrett, være en fordel med adgang til fjernmøte, særlig i saker som haster og hvor partene er spredt geografisk. Dersom det skulle åpnes for bruk av fjernmøte i slike tilfelle, ville det være naturlig å la adgangen bero på partenes samtykke, slik regelen er i tvisteloven.

I departementets høringsnotat 30. mars 2009 ble adgangen til bruk av fjernmøte i straffesaker ikke tatt opp generelt. Vurderingene i høringsnotatet var i hovedsak begrenset til spørsmål om bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse og i tilståelsessaker. En generell regel om bruk av fjernmøte i straffesaker, slik som tvisteloven § 13-1 tredje ledd, ble ikke vurdert. Slik departementet ser det, kan det være aktuelt på et senere tidspunkt å sende på høring forslag om mer generelle regler om bruk av fjernmøte i straffesaker. Departementet foreslår derfor ikke nye regler om bruk av fjernmøte i rettsmøter etter straffeprosessloven § 387 eller i saksforberedende møter i proposisjonen her.

5.2 Fjernavhør av vitner og sakkyndige

Adgangen til å gjennomføre fjernavhør av vitner og sakkyndige i straffesaker er regulert i forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige, som gjelder for alle domstoler.

Etter forskriften § 2 er det retten som beslutter om et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør. Fjernavhør kan benyttes dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning, eller andre forhold gjør fjernavhør ønskelig. Etter § 2 første ledd annet punktum bør fjernavhør av vitne som er av avgjørende betydning for sakens opplysning, så vidt mulig unngås. Partene har anledning til å uttale seg før beslutningen tas.

Det følger av forskriften § 6 at fjernavhøret gjennomføres ved at retten ringer vitnet eller den sakkyndige. Det kan besluttes at vitnet skal befinne seg på et offentlig kontor under avhøret. Forskriften § 1 åpner for at fjernavhør også kan skje ved overføring av både lyd og bilde.

Etter forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker § 6 annet ledd kan dommeren beslutte at et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør dersom retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og øvrige omstendigheter. Etter § 6 femte ledd kan retten også beslutte at bruk av tolk kan skje ved hjelp av fjernmøteteknikk. Med fjernavhør menes etter denne forskriften avhør ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde eller bare lyd. Denne forskriften gjelder bare for fire tingretter (Oslo, Trondheim, Sør-Trøndelag og Nord-Troms) og to lagmannsretter (Frostating og Hålogaland).

For sivile saker reguleres bruk av fjernavhør i tvisteloven § 21-10, som lyder:

«§ 21-10 Fjernavhør

(1) Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for den dømmende rett ved fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Hvor kostnadene eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene, kan fjernavhør alltid foretas. Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til retten, kan alltid avhøres ved fjernavhør når ikke særlige forhold gjør det betenkelig.

(2) Fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene etter første ledd likevel er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernavhør.»

Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 30. mars 2009 foreslo departementet at straffeprosesslovens regler om fjernavhør i hovedsak skal være likelydende med tvistelovens regler. Det ble foreslått ikke å videreføre regelen om at fjernavhør av vitne som er av avgjørende betydning for sakens opplysning så vidt mulig bør unngås. I stedet ble det foreslått en regel om at fjernavhør ikke bør foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Det ble foreslått nye regler i straffeprosessloven, §§ 109 a og 149 a, med slik ordlyd:

«§ 109 a Vitner kan avhøres for retten ved fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Før beslutning tas skal påtalemyndigheten og siktede gis anledning til å uttale seg.

Fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene etter første ledd likevel er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernavhør.

§ 149 a Sakkyndige kan avhøres ved fjernavhør. Reglene i § 109 a gjelder tilsvarende. Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til retten, kan alltid avhøres ved fjernavhør når ikke særlige forhold gjør det betenkelig.»

Det heter i høringsnotatet:

«Bevisumiddelbarhetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i norsk prosess og innebærer at bevisene skal føres direkte for den dømmende rett. Hovedregelen er at vitner og sakkyndige skal forklare seg muntlig i retten. Fjernavhør vil ikke alltid være en fullgod erstatning for fysisk tilstedeværelse. Selv med bildeoverføring kan det være elementer som kan ha betydning for et vitnes troverdighet eller forklaringen, som ikke kommer fram ved fjernavhør. Typisk er vitnets opptreden og kroppsspråk under forklaringen. Dette har større rettssikkerhetsmessig betydning i en straffesak enn i sivile saker, og kan tale for at siktede bør kunne nekte fjernavhør. Departementet foreslår imidlertid at retten fortsatt skal avgjøre om fjernavhør skal foretas. Det gir retten en nødvendig kontroll og sikrer en balansert avveining av hva som er riktig i den enkelte sak. Departementet mener rettssikkerheten er godt ivaretatt i de foreslåtte vilkårene for fjernavhør. Siktede/tiltalte skal ha anledning til å uttale seg og retten må være lydhør for siktedes begrunnede innvendinger mot fjernavhør av vitner.»

Reglene i § 109 a vil etter forslaget omfatte alle rettslige avhør, også bevisopptak.

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen er enig i at det bør legges til rette for økt bruk av fjernavhør i straffesaker, og har ikke merknader til den foreslåtte utformingen av reglene. Domstoladministrasjonen ber departementet vurdere om det bør være ankemulighet over rettens beslutning om å gjennomføre fjernmøte og fjernavhør.

Høyesterett uttaler:

«Etter Høyesteretts syn bør vilkårene for bruk av fjernavhør av vitner og sakkyndige være annerledes i straffesaker enn i sivile saker. I straffesaker er hensynet til rettssikkerhet enda mer tungtveiende. I høringsutkastet er det foreslått at fjernavhør ikke bør foretas om forklaringen kan være 'særlig viktig'. Dette vilkåret bør modifiseres - eksempelvis til 'viktig'. Dersom en vitneforklaring kan være viktig for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffutmålingen, bør det være tilstrekkelig til at fjernavhør av vitnet ikke gjennomføres.

Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til retten, bør kunne avhøres ved fjernavhør dersom dette ikke anses betenkelig. I en del saker vil det være viktig at de(n) sakkyndige følger forhandlingene. Gjør den eller de sakkyndige det, vil spørsmålet om fjernavhør ikke være aktuelt. Men også hvor den sakkyndige ikke følger forhandlingene, vil sakkyndigbeviset kunne være av stor betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller for valget av straffereaksjon. I slike tilfeller bør det vises stor varsomhet med å avhøre de(n) sakkyndige ved fjernavhør. Det bør da normalt bare gjelde tilfeller hvor de(n) sakkyndiges konklusjoner er klare og sikre og ikke er omstridt.»

Høyesterett peker også på at i den grad forslagene gjennomføres, må hensynet til offentlighet i rettspleien ivaretas ved bruk av fjernavhør.

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:

«I de sakene som statsadvokatene ved embetet fører for retten vil det ikke sjelden være behov for å høre vitner som befinner seg utenfor Norge, og som heller ikke har noen forklaringsplikt for norsk domstol. Gjennomgående er disse utenlandske borgere. I de tilfelle hvor vitnet er viktig, vil det forsøkes å få vitnet til å møte i Norge frivillig. Det vil imidlertid oppstå tilfeller der vitnet ikke vil eller kan reise til Norge for å forklare seg, for eksempel fordi vitnet er fengslet, syk, har omsorgsforpliktelser eller ikke finner det nødvendige mot til å forlate sin landsby som vedkommende tidligere knapt har vært utenfor. Kanskje er vitnet også analfabet hvilket vanskeliggjør en reise ytterligere. For påtalemyndigheten vil det i slike tilfeller i praksis være to måter å få ført vitnet på.

For det første kan man reise til vitnet for å foreta bevisopptak, alternativt et politiavhør med forsvarer til stede. Bevisopptaket vil da gjennomgående, også om det er av avgjørende betydning, bli tillatt opplest etter strpl. § 297 så fremt forsvarer har vært til stede, eller blitt tilbudt å være tilstede.

For det andre kan vitnet fjernavhøres med videolinkteknikk. Etter embetets oppfatning vil normalt fjernavhør være å foretrekke. Det vil gi retten bedre mulighet for vurdering av vitnets forklaring enn opplesning av et bevisopptak. I særlig grad gjelder dette i saker med lagrette. I motsetning til et bevisopptak i utlandet, hvor tiltalte ikke deltar, gir videolinkavhør mulighet for tiltalte til å stille spørsmål og således bedre muligheter for kontradiksjon. Videre muliggjør det også spørsmål fra den dømmende rett. Alt i alt vil saken bli bedre opplyst med videolinkavhør.

På denne bakgrunn er Det nasjonale statsadvokatembetet av den oppfatning at forslaget i høringsbrevet om at 'Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig', bør tas ut for vitner som befinner seg i utlandet og som ikke har forklaringsplikt for norsk domstol. Tas dette ut vil adgangen til å føre vitnet via videolink i realiteten bli den samme som opplesning av bevisopptak (hvor forsvarer har vært til stede).»

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker viser til at begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker ofte er begrunnet med at gjennomføringen av rettsmøtet skjedde på en måte som etterlater tvil om domfelte fikk en rettferdig rettergang, og at det har innvirket på dommen. Det anføres f.eks. at domfelte ikke fikk forklare seg slik han ønsket, at han ble avbrutt av dommeren eller aktor, at vitnene ikke fikk forklare seg slik de hadde tenkt, osv. Kommisjonen uttaler at selv om det skal mye til for å gjenåpne en sak på dette grunnlaget, er kommisjonen opptatt av at domfelte opplever at han har fått en rettferdig rettergang og at han er blitt hørt i prosessen. Kommisjonen bemerker at den forutsetter at opptak av fjernmøter og fjernavhør lagres og oppbevares som en del av sakens dokumenter, slik at opptakene kan gjøres tilgjengelig for kommisjonen ved en eventuell senere gjenåpningssak. Kommisjonen påpeker at det må fremgå tydelig av rettsboken at det er avholdt fjernmøte eller foretatt fjernavhør, og det bør være en referanse til opptaket som gjør det lett gjenfinnelig. Kommisjonen uttaler videre:

«Som påpekt av departementet skal retten på embets vegne påse at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Kravet om 'fullstendig opplyst' er en rettsgaranti i vår strafferettspleie, og det er derfor viktig at retten legger særlig vekt på siktedes eventuelle innvendinger mot fjernavhør før beslutningen treffes. Kommisjonen kan se for seg at et fjernavhør uvilkårlig vil skape en distanse mellom vitnet og rettens aktører, slik at det i ettertid kan bli reist spørsmål om fjernavhøret hindret vitnet i å gi en fullstendig forklaring for retten. Sett i lys av dette bør terskelen være lav for at dommeren avbryter et fjernavhør og innkaller vitnet til personlig fremmøte for retten, dersom vitnets forklaring synes å være påvirket av at den avgis ved fjernavhør.»

Om avhør av sakkyndige uttaler kommisjonen:

«Det er grunn til å understreke at sakkyndige uttalelser, både om rettsmedisinske og tekniske forhold, står helt sentralt i mange gjenåpningssaker. Det er derfor særlig viktig at samtlige forhold som berører den sakkyndiges mandat blir tilstrekkelig belyst gjennom eksaminasjon av den sakkyndige under forhandlingene. Kommisjonen vil fraråde fjernavhør av sakkyndige i saker hvor den sakkyndige benytter visuell eller audiovisuell fremvisning når han/hun presenterer sine vurderinger og konklusjoner for retten. Det samme gjelder i saker hvor den sakkyndige må beskrive spesielle faglige/tekniske forhold som krever hans nærvær i retten. Kommisjonen antar at slike forhold lett vil føre til [at] retten finner det betenkelig med fjernavhør.»

Riksadvokaten uttaler:

«Med den kvalitet som nå kan oppnås ved overføring av lyd og bilde, er det etter riksadvokatens skjønn rom for å gå lenger enn i departementets forslag til ny § 109a. Det er ikke lenger opplagt at det kvalitativt beste alltid er at forklaring gis av personer som er tilstede i rettslokalet, og i alle fall ikke at det nødvendigvis innebærer en svekkelse av bevisverdien at den som forklarer seg befinner seg et annet sted. Særlig hvor det er grunn til å tro at fornærmede eller vitner har vært under press eller trusler, eller har vært utsatt for grove overgrep av personer som befinner seg i rettssalen, kan mye tale for at forklaringen blir mer utfyllende og korrekt om den avgis fra et annet sted enn rettslokalet.

Riksadvokaten går derfor inn for at det ikke knyttes begrensninger til hvor 'viktig' forklaringen antas å være. [...]

Første og annet punktum i utkastet til § 109 a bør mykes opp og skrives sammen, for eksempel slik:

'Dersom ikke hensynet til sakens opplysning gjør det betenkelig, kan vitner avhøres ved fjernavhør dersom fremmøte i retten vil være vanskelig å gjennomføre, spesielt byrdefullt for vitnet eller kostnadskrevende.'

Det bør formentlig uttrykkelig nevnes i forarbeidene at bestemmelsen også kan anvendes for forklaring fra fornærmede.»

Politidirektoratet og Agder og Borgarting lagmannsretter støtter forslaget i høringsnotatet.

Hordaland Statsadvokatembeter støtter forslaget, og uttaler at det vil gi en større fleksibilitet ved gjennomføringen av straffesaker, og i mange saker vil det gi like god opplysning av saken som vitnets personlige tilstedeværelse i retten.

Nord-Troms tingrett har ikke merknader til forslaget, men antar at det ikke skal være noen innskrenkning i adgangen etter prøveforskriften av 1991 til å foreta telefonavhør.

Oslo tingrett uttaler:

«Med noen innskrenkninger har man her foreslått samme adgang til fjernavhør i straffesaker som følger av tvisteloven § 21-10. Det antas at det med dette ikke er ment å foreta noen begrensninger i forhold til dagens praksis i straffesaker slik denne følger av 1991 forskriften. Denne var så vellykket at man alt ved Ot.prp. nr 45 (1993-94), kap 3, besluttet å gjøre ordningen generell og permanent. Adgangen til fjernavhør bør uansett harmonere med de regler som vil komme om bruk av opptak og avspilling under rettsmøte. Man kan ikke se bort fra behov for ytterligere lovendringer både i sivile saker og i straffesaker.»

Salten tingrett uttaler:

«Utkastet til forslag om når fjernavhør kan gjennomføres synes i det alt vesentlige å samsvare med den praksis som har etablert seg i relasjon til bestemmelsene om telefonavhør i forskrift av 8. november 1991. Salten tingrett slutter seg til forslaget om at det innføres en ordning med mulighet for bildeoverføring ved fjernavhør, da det forutsettes at bruk av bilde sammen med lyd i flere tilfeller vil kunne bidra til bedre opplysning av saken.

Det skal likevel bemerkes at retten allerede i dag i vesentlig grad benytter telefonavhør av vitner, sakkyndige samt tolking over telefon der det er praktisk og ubetenkelig, slik at potensialet for ytterligere besparelser ved fjernavhør antas å være svært beskjedent - tvert imot vil hovedregelen om bildeoverføring sannsynligvis medføre økte kostnader i forhold til dagens ordning med telefonavhør. Det er også et problem at tilgangen til videoutstyr i dag er begrenset - både hos tingretten, politi og fengsler -, samtidig som den tekniske kvaliteten på det utstyr som etter hvert vil bli anskaffet hos de enkelte aktører fremstår som noe usikker. Rent praktisk vil det nok derfor ta endel tid før ordningen vil komme i gang, og det er usikkert hvor ofte ordningen vil bli benyttet.

Forslaget om at fjernavhør som hovedregel skal foretas ved bildeavhør fremstår likevel som noe uheldig. Praksis har etter hvert utviklet seg til at vitner i et betydelig antall tilfelle telefonavhøres på steder hvor det ikke er tilgang til videoutstyr, f.eks under ferie i inn eller utland, under opphold på sjøen, på fjellet, under reise, på sin arbeidsplass m.v. En ordning hvor vitner som hovedregel skal innfinne seg på et sted hvor det er tilgang til videoutstyr vil derfor i flere tilfelle kunne medføre merarbeid og ulempe som ikke står i forhold til verdien av bildeoverførselen. Det foreslås på denne bakgrunn at bestemmelsen endres slik at spørsmålet om bruk av lydavhør eller bildeavhør likestilles, hvor retten tar stilling til hvor og hvordan avhøret skal foretas etter at påtalemyndighet og siktede er gitt anledning til å uttale seg.»

Asker og Bærum politidistrikt uttaler:

«Vi sier oss enig i at fjernavhør vil kunne ha betydelig effekt i saker hvor vitner vegrer seg for å være til stede i rettssalen ut i fra egen opplevelse av sikkerhet.

Det samme gjelder for vitner som har uforholdsmessig lang reisevei eller befinner seg i utlandet. Det samme gjelder i forhold til andre vitner og sakkyndige som har vitneplikt under hovedforhandling.»

Oslo politidistrikt bemerker at det har positive erfaringer med bruk av fjernavhør av vitner foretatt ved bildeavhør og gir følgende eksempel på dette:

«I en omfattende 'Trafficking-sak' i Oslo tingrett med 7 tiltalte, ble det foretatt bildeavhør av 6 vitner i Bulgaria. Norsk politi møtte - med tillatelse fra bulgarske myndigheter - med mobilt utstyr på det aktuelle sted i Bulgaria. Dette fungerte utmerket. Om man skulle ha gjennomført tradisjonelt bevisopptak ved bulgarsk domstol med politi, påtalemyndighet og 7 forsvarere til stede, ville det ha blitt svært kostbart. Å kunne gjennomføre avhør i utlandet under slike forhold vil være et ytterligere argument for å innføre ordningen.»

Søndre Buskerud politidistrikt mener at fjernfremmøte kan være aktuelt i saker som gjelder vold i nære relasjoner, og uttaler:

«Ved at domstolen kan tilby fornærmede muligheten for å unngå å treffe gjerningsmannen ansikt til ansikt, vil en antakelig oppnå gevinst i form av høyere oppklaring i disse sakene. En styrker da fornærmedes rettssikkerhet med svært enkle midler.

Tilsvarende vil gjelde i saker hvor av andre grunner vitner vegrer seg eller er redde for å forklare seg. Det kan tenkes saker med særlig unge tiltalte/vitner, eller saker om organisert kriminalitet.»

Den Norske Advokatforening er enig med Høyesterett i at vilkårene for bruk av fjernavhør av vitner og sakkyndige bør være annerledes i straffesaker enn i sivile saker, da hensynet til rettssikkerhet er mer tungtveiende i straffesaker. Advokatforeningen uttaler videre:

«Advokatforeningen mener at fjernavhør bare kan gjennomføres når dette anses klart ubetenkelig. Bevisumiddelbarhet er det grunnleggende prinsipp i norsk prosess, ved at bevisene føres direkte for den dømmende rett. Dette betyr at vitner og sakkyndige som den klare hovedregel skal forklare seg muntlig i retten. Man skal ikke undervurdere behovet for den direkte tilstedeværelse for å kunne kontrollere vitners troverdighet og forklaring, ikke minst gjennom opptreden og kroppsspråk. Det er således viktig at retten stiller strenge krav til at fjernavhør må være ubetenkelig, og det bør ikke tillates dersom forklaringen kan være av særlig viktighet. Også her må retten påse at siktede skal være gitt anledning til å uttale seg, og at retten må legge betydelig vekt på siktedes syn i saken før avgjørelse treffes.

I høringsutkastet er det foreslått at fjernavhør ikke bør foretas om forklaringen kan være 'særlig viktig' [...] Dette vilkåret bør modifiseres til 'viktig'. Dersom en vitneforklaring kan være viktig for avgjørelsen av skyldspørsmålet og straffutmålingen, bør det være tilstrekkelig til at fjernavhør av vitnet ikke gjennomføres.»

Departementet viderefører forslaget om at et av hovedvilkårene for bruk av fjernavhør ved avhør av vitner skal være at forklaringen ikke er «særlig viktig». Vilkåret blir dermed det samme som etter tvisteloven § 21-10 første ledd annet punktum. Departementet mener at det ikke er grunn til å innskrenke adgangen til fjernavhør ut fra forklaringens viktighet ytterligere. Herunder legger departementet vekt på at den teknologiske utviklingen gjør at flere avhør vil kunne gjennomføres med både lyd og bilde.

Departementet foreslår også at det skal være et vilkår at det ikke må være betenkelig å bruke fjernavhør. Ved vurderingen av om fjernavhør vil være betenkelig må retten blant annet ta hensyn til partenes syn, og kvaliteten på det tekniske utstyret som er tilgjengelig.

I høringsnotatet var det foreslått å utforme grunnvilkåret for å kunne gjennomføre fjernavhør på samme måte som i tvisteloven § 21-10 første ledd første punktum, altså at «direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende». Flere av høringsinstansene har uttalt at adgangen til å gjennomføre fjernavhør ikke bør innskrenkes sammenlignet med den adgangen som i dag følger av forskrift. Etter forskrift 8. november 1991 nr. 727 § 2 er grunnvilkåret for å benytte fjernavhør at «vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning, eller andre forhold gjør fjernavhør ønskelig». Etter forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 § 6 annet ledd er grunnvilkåret for å beslutte fjernavhør at «retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og øvrige omstendigheter». Departementet ser at dersom disse vilkårene erstattes med et vilkår om at «direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende», vil det etter ordlyden innebære en innskrenkning av adgangen til fjernavhør sammenlignet med gjeldende rett. Departementet mener det ikke er ønskelig, når det tas i betraktning at den tekniske utviklingen medfører at fjernavhør oftere enn før vil kunne gjennomføres som videoavhør. Departementet foreslår derfor i stedet å videreføre grunnvilkåret i 1991-forskriften om at fjernavhør kan gjennomføres dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensningen eller andre forhold gjør fjernavhør ønskelig. Departementet mener likevel det bør presiseres at det må foreligge andre «særlige» forhold som gjør fjernavhør ønskelig. Poenget er å få frem at det må foreligge noe ved vitnets situasjon som skiller seg fra situasjonen for vitner flest - at fjernavhør i det hele tatt kan være ønskelig for vitnet er ikke nok i seg selv. Formodentlig ville de fleste vitner synes det er mer «ønskelig» å bli avhørt over telefon enn å måtte møte frem i retten, med reisetid og eventuell ventetid, for å avgi forklaring.

Departementet er enig med Det nasjonale statsadvokatembetet i at det bør gjøres unntak fra vilkåret om at forklaringen ikke må være «særlig viktig» når det gjelder vitner som ikke har forklaringsplikt i Norge. I slike tilfeller vil videoavhør ofte være et bedre alternativ enn bevisopptak utenfor hovedforhandling.

Etter straffeprosessloven § 270 kan bevisopptak forut for hovedforhandlingen holdes når et vitne er fritatt for møteplikt etter § 109 første ledd annet punktum (den geografiske begrensningen), eller beviset ikke kan føres under hovedforhandlingen uten uforholdsmessig ulempe eller utgift, eller det er fare for at beviset ellers kan gå tapt eller verdien av det bli forringet. Bevisopptak kan også gjennomføres på etterforskningsstadiet etter straffeprosessloven § 237. Etter straffeprosessloven § 109 første ledd første punktum har enhver i utgangspunktet møteplikt for norsk domstol. Møteplikten gjelder likevel bare dersom vitnet har bolig eller oppholdssted i Norge, jf. Rt. 1994 side 126. Unntak gjelder for nordiske borgere, som kan ha møteplikt etter lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt. Etter straffeprosessloven § 109 første ledd annet punktum kan retten frita et vitne med bopel eller oppholdssted i Norge som har mer enn 800 km reisevei med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte, for møteplikt, dersom fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med møtets betydning for sakens opplysning.

Domstolloven § 47 gir hjemmel for at retten kan beslutte at bevisopptak skal søkes foretatt ved utenlandsk myndighet.

Når et vitneavhør blir gjennomført ved bevisopptak, skal det protokolleres. Bevisopptaket kan føres under hovedforhandlingen ved at protokollen leses opp. Dersom det er tatt lyd- eller bildeopptak under bevisopptaket, kan dette eventuelt spilles av under hovedforhandlingen.

Dersom det gjennomføres et fjernavhør av vitnet i stedet for at bevisopptak dokumenteres, oppnås flere fordeler. Medlemmene av den dømmende rett vil kunne stille spørsmål til vitnet. Spørsmålene til vitnet vil kunne tilpasses det som ellers er kommet frem under hovedforhandlingen. Et fjernavhør vil dessuten ofte være enklere og billigere å gjennomføre enn et bevisopptak.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at straffeprosessloven § 109 a gis et tillegg om at dersom vitnet ikke har møteplikt for norsk domstol, kan fjernavhør benyttes selv om forklaringen kan være særlig viktig. Å gjennomføre fjernavhør under hovedforhandling vil være avhengig av frivillig medvirkning fra vitnet dersom det ikke bor eller oppholder seg i Norge.

Riksadvokaten har tatt til orde for at det generelt ikke bør gjelde noen begrensning i adgangen til fjernavhør ut fra hvor viktig forklaringen antas å være. Riksadvokaten har vist til at hvor det er grunn til å tro at fornærmede eller vitner har vært under press eller trusler, eller har vært utsatt for grove overgrep av personer som befinner seg i rettssalen, kan mye tale for at forklaringen blir mer utfyllende og korrekt om den avgis fra et annet sted enn rettslokalet.

Straffeprosessloven gir visse muligheter for å beskytte vitner som frykter tiltalte. Etter straffeprosessloven § 284 første ledd kan retten beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen mens en annen tiltalt eller et vitne blir avhørt, såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Også andre personer kan av de samme grunner pålegges å forlate rettssalen. Etter straffeprosessloven § 284 første ledd femte punktum kan retten ved avhør av fornærmede, etterlatte eller av et vitne under 18 år, treffe beslutning om at tiltalte eller andre skal forlate rettssalen også dersom særlige grunner gjør at hensynet til den som skal avgi forklaring tilsier det. Etter første ledd sjette punktum kan retten i stedet for å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen, beslutte at det skal settes i verk tiltak slik at vedkommende ikke kan iaktta vitnet. Det kan for eksempel skje ved at det plasseres en skjerm mellom dem i rettssalen. Dersom tiltalte har måttet forlate rettssalen i medhold av denne bestemmelsen, skal rettens administrator notere fra vitnets forklaring, og redegjøre for forklaringen for tiltalte. I saker hvor det er fare for alvorlige represalier mot vitnet, er det på nærmere vilkår adgang til å beslutte anonym vitneførsel i medhold av straffeprosessloven § 130 a. Anonym vitneførsel kan gå ut på at vitnets navn ikke opplyses, at det ikke gis andre opplysninger som fører til at vitnets identitet blir kjent, eller at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig. Et slikt tiltak kan være bruk av fjernavhør.

Sammenlignet med et pålegg til tiltalte om å forlate rettssalen under vitneforklaringen i medhold av straffeprosessloven § 284, vil det å gjennomføre vitneforklaringen som fjernavhør kunne ha fordeler. Siktede vil ha bedre muligheter for senere å imøtegå opplysningene som fremkommer i vitneavhøret når han får anledning til å overvære avhøret. Departementet mener derfor at det bør åpnes for at vitneavhør kan foretas som fjernavhør dersom vilkårene for å la tiltalte eller andre tilstedeværende i retten forlate rettssalen etter straffeprosessloven § 284 er oppfylt. I det tilfellet bør fjernavhør kunne skje også dersom vitneforklaringen kan være særlig viktig. I de tilfellene der vilkårene for anonym vitneforklaring etter straffeprosessloven § 130 a er oppfylt, følger adgangen til fjernavhør allerede av § 130 a tredje ledd bokstav c.

Som flere høringsinstanser er inne på, vil det ofte kunne være betenkelig å la sakkyndige avhøres ved fjernavhør i straffesaker. Sakkyndigbeviset vil oftest være viktig, og den sakkyndige vil gjerne forklare seg om fagstoff som kan være vanskelig tilgjengelig for rettens medlemmer. I noen tilfeller vil bruk av illustrasjoner mv. gjøre den sakkyndiges forklaring lettere tilgjengelig. Bruk av illustrasjoner, plansjer mv. kan bli vanskeliggjort ved videoavhør. Departementet foreslår at de samme vilkårene skal gjelde for å avhøre sakkyndige ved fjernavhør som for vitner, jf. utkastet til endring av § 149 a i straffeprosessloven. Departementet understreker likevel at retten nøye må vurdere om det vil være betenkelig å la den sakkyndige avhøres ved fjernavhør. Etter tvisteloven § 21-10 første ledd fjerde punktum kan sakkyndige som har avgitt skriftlig redegjørelse til retten alltid avhøres ved fjernavhør når ikke særlige forhold gjør det betenkelig. Etter departementets syn bør en slik regel ikke gjelde tilsvarende i straffesaker. I straffesakene vil lekdommerne eller lagrettemedlemmene være i flertall. Den muntlige fremstillingen til den sakkyndige blir da særlig viktig.

Som noen av høringsinstansene har pekt på, skjer de fleste fjernavhør i dag ved bruk av telefon. Ofte vil overføring av både lyd og bilde (videoavhør) være utelukket, fordi vitnet befinner seg et sted hvor slikt utstyr ikke er tilgjengelig (på sjøen, på plattform, på ferie osv.). Departementet viderefører likevel forslaget om at fjernavhør som hovedregel skal gjennomføres ved videoavhør. Telefonavhør vil likevel kunne skje i de tilfellene videoutstyr ikke er tilgjengelig. At fjernavhøret eventuelt vil måtte skje bare ved bruk av telefon, vil kunne få betydning for rettens vurdering av om fjernavhør vil være betenkelig.

Domstoladministrasjonen har uttalt at det bør vurderes om det bør være ankemulighet over rettens beslutning om å gjennomføre fjernavhør. Etter gjeldende rett må det antas at det ikke er adgang til å anke over en beslutning om bruk av fjernavhør i straffesaker, jf. Rt. 1995 side 1380 og Rt. 1998 side 297, hvor det ble lagt til grunn i to saker etter den tidligere regelen i tvistemålsloven § 396, at beslutning om fjernavhør er en avgjørelse som etter sin art er uangripelig. Det må antas at det samme gjelder for beslutninger om fjernavhør i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. Etter tvisteloven vil det være en viss adgang til å anke en beslutning om bruk av fjernavhør etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Forutsetningen er at anken inngis før hovedforhandlingen innledes, jf. tvisteloven § 29-2 annet ledd. Departementet foreslår ikke at det innføres adgang til å anke rettens beslutning om å tillate eller nekte fjernavhør i straffesaker. Departementet ser at en mulighet kunne vært å innføre en begrenset ankerett tilsvarende den som gjelder i sivile saker etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan beslutninger ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Adgangen til å anke beslutninger etter straffeprosessloven er annerledes, i det hovedregelen er at beslutning kan ankes bare dersom den ikke kan brukes som ankegrunn mot en dom eller den etter sin art eller særskilt lovregel er uangripelig. Departementet mener at det ikke bør gjøres endringer i ankeadgangen etter straffeprosessloven for enkelte typer beslutninger, men at spørsmålet om endringer i adgangen til å anke beslutninger heller bør vurderes under ett ved en senere revisjon av straffeprosesslovens ankekapitler. Adgangen til å anke over en beslutning om fjernavhør etter tvisteloven er dessuten også meget begrenset, slik at forskjellen i praksis ikke vil være stor.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har uttalt at den forutsetter at opptak av fjernmøter og fjernavhør lagres og oppbevares som en del av sakens dokumenter. Departementet bemerker at det etter gjeldende rett ikke tas opptak av vitneforklaringer under hovedforhandlingen i straffesaker. Det vil derfor heller ikke gjelde noen plikt til å ta opp forklaringer som er avgitt i form av fjernavhør. Dersom det blir innført en plikt til lyd- eller bildeopptak av forklaringer i straffesaker, vil det være naturlig at plikten skal gjelde uavhengig av i hvilken form forklaringen er avgitt.

Departementet foreslår at adgangen til fjernavhør skal gjelde tilsvarende ved bevisopptak, jf. forslaget til endring i straffeprosessloven § 271 annet ledd første punktum.

Det foreslås også at det presiseres at spørsmålet om bruk av fjernavhør kan behandles i rettsmøte under saksforberedelsen, jf. forslaget til ny bokstav i i straffeprosessloven § 272 første ledd. Slik avgjørelse under saksforberedelsen vil ikke være bindende under hovedforhandlingen, jf. forslaget til endring av straffeprosessloven § 272 sjette ledd første punktum.

Det vises ellers til forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 109 a og 149 a.